Min families helsehistorie Elisabeth Marie Haga Ta deg tid til å lese denne historien! Den gir deg et innblikk i hvordan en hel familie har vært påvirket både fysisk og psykisk av det vi kjenner som det sunne norske kostholdet. Masse infeksjoner, astma, allergi, depresjoner, anoreksi, aggressive og urolige barn med vanskeligheter på skolen, rusproblematikk... Dette er bare noen av de mange effektene vi opplevde av et kosthold med gluten og kumelkprodukter. Kanskje vil du kjenne deg igjen i noe av dette? Vi la om kosten og livet endret seg radikalt! Historien er hentet fra kompendiet Et liv i endring Min historie og en livsreise med tre gutter. Jeg har vandret en kronglete helsevei, med mye læring på egen kropp. Jeg opplevde de første ni månedene av mitt liv i min kjære mamma s kropp, - som røkte daglig! Det var den første opplevelsen av å ikke få nok og god næring. Som barn og oppover fikk jeg stadig all verdens infeksjoner, hyppige forkjølelser, sti på øyet, bronkitter, halsbetennelser, bihulebetennelser, øyekatarr, tannkjøttbetennelse, urinveisinfeksjon og soppinfeksjoner. Magen gav meg varierende problemer, smerter, det stoppet helt opp eller all mat rant bare tvers igjennom. Jeg hadde ikke så mye krefter og ble fort sliten. Orket ikke løpe så fort som de andre, hang etter når vi syklet i gata eller til aktiviteter. Å gå lange turer var et mareritt kroppen ville ikke og jeg kjente meg udugelig. I ungdomsårene utviklet jeg spiseforstyrrelser og fikk etter hvert søvnproblemer. Jeg var nervøs og innadvendt, mye redd og bekymret. Som 17-åring var systemet så ute av lage at det ble konstatert hyperthyreose (galopperende virksomhet i skjoldbruskkjertelen). Jeg var også temmelig psykisk labil og etter hvert ble jeg mer og mer sliten med muskelverk og var ofte totalt kjørt. Til tider mistet jeg mye hår, hadde sår på hendene og all mat rant stort sett ufordøyd igjennom. Det som holdt meg gående var viljen til å leve og en ukuelig optimisme om at det blir bedre bare jeg finner mer ut av ting. Dessuten la jeg ofte årsaken til tilstanden på utenforliggende ting. Slitsom jobb, hardt studium, små barn, husbygging etc. Dette var selvfølgelig faktorer som også tok krefter, men hovedsaken var at jeg hadde ingen krefter å ta av, kun en sta vilje. Den urokkelige viljen var dog ikke nok i lengden, kroppen ga meg veldig klar beskjed.
Jeg har på et merkverdig vis likevel hatt krefter til tre svangerskap, men det tok på. Det var ikke nok næring til både det voksende barnet og meg, så jeg var ganske tappet etter fødslene. Å bære frem tre nydelige gutter, er noe av det mest meningsfylte jeg har opplevd som kvinne og svangerskapene var gode perioder av livet mitt. Å være mamma er en gave jeg er enormt glad for å ha fått Tre sønner- tre ulike historier Mine tre sønner har vært gode og til dels utfordrende lærermestere på denne erfaringsveien. De to eldste, som i skrivende stund, oktober 2007 nå er 21 og 19 startet også tidlig med helseproblemer. Rett i etterkant av vaksinasjoner har jeg i etterkant observert at de fikk ørebetennelser, kraftige forkjølelser og halsbetennelser. Dette resulterte i hyppig antibiotikabruk. Det utviklet seg for den ene etter hvert sterke hørselsproblemer og senere innlegging av dren, så kom astma og allergi, og dermed medisiner for dette. Allergien startet med pollen, så gress og gikk over til sunn og næringsrik mat som epler, paprika, gulrøtter, nøtter og fisk. Han hadde ofte fordøyelsesplager og fikk gradvis veldige sære matvaner Etter hvert ble han plaget av mye hodepine og veldig stramme nakke- og ryggmuskler. Stadig måtte han knekke opp nakke eller rygg selv, og gjorde det ofte. Han var bare 8-9 år gammel på dette stadiet. Han hadde kort lunte og var ofte veldig orolig og aggressiv Han var kranglete og tok aldri nei for et svar. Fikk han ikke viljen sin, var helvete løs. Jeg gikk kontinuerlig på tå hev for å ikke utløse store dramaer. Han hadde ingen grenser og klarte ikke stoppe, så jeg måtte kontinuerlig gå imellom ham og broren, ellers kunne det ende temmelig katastrofalt. Det var tøffe tak.underveis leste jeg hylle-metere med bøker om foreldre og barn, prøvde alle varianter av tilnærming etc, uten at noe hadde merkbar effekt. Jeg kjente meg totalt mislykket og veldig frustrert. Han var også ofte sliten og kraftløs mamma, jeg orker ikke, gidder ikke og ble sett på som lat og motvillig. Jeg så at han hadde det veldig vondt, men ante ikke hva jeg skulle gjøre,. Langt der inne visste jeg noe kunne gjøres, men ennå ikke hva. Jeg så en gutt som bar på mye nysgjerrighet på livet, et klart hode, at varmt hjerte og ville egentlig så mye,- men kroppen maktet ikke å følge ham. Han var fortvilet, og jeg husker ennå det tomme blikket hans og den kraftløse klemmen om kvelden. Det sank inne i meg av fortvilelse og sorg. Den andre var til tross for diverse betennelser og antibiotika-kurer (som jeg ga med motstand, men torde ikke la være), en solstråle frem til han var tre år. Da endret noe seg veldig. Han ble ofte trist og lei seg, var veldig nærtagende, både følelsesmessig og i huden. Tålte nesten ikke å ha klær på seg, og tok dem helst av. Han var også alltid veldig varm. Magen gjorde vondt ved måltidene, og han vegret seg for å begynne å spise. Han var tynn, blek og hadde blå ringer under øynene. Veksten hans var sakte og ved røntgen-sjekk av skjelettet
var han som en fireåring i en alder av nesten syv. Gutten var veldig mye redd, urolig og var lenge sengevæter. I en alder av fem-seks år sa han ofte med tungt og trist blikk at han ikke skjønte hvorfor han skulle leve. Det var tøft å høre og vanskelig å møte for meg som mamma. For ham utviklet det seg videre til sterk fysisk uro, frustrasjonsutbrudd, konsentrasjonsvansker og følelsen av at alle var ute etter ham. Da han begynte på skolen ble dette ennå tydeligere, og alt ble vanskelig. Det ble etter hvert satt inn ekstrahjelp i klassen, som ikke hjalp noen ting. Han ble testet opp og ned hos BUP. (barnepsykiatrisk poliklinikk) Der scoret han upåklagelig på alle tester, så der var ingen svar å finne. Han lurte på hva alt dette skulle være godt for, og var nokså forvirret. Jeg satt hele tiden med en sterk følelse av at mye av alt dette lå i kostholdets påvirkning av barna mine, men jeg kjente meg som en liten skygge uten kraft, og greidde ikke stå opp for det jeg trodde på. Det var vanskelig med så mange autoriteter rundt meg, som skulle vite det beste. Så i det etablerte helsevesenet var det ingen særlig forståelse eller støtte å få på dette området. Alt fokus lå på det psykososiale planet. Når jeg nevnte kosten som faktor var det som å kaste ballen i en stein-mur, igjen og igjen og ingen verken så ballen eller tok den imot. Hjelp hva gjør jeg? Underveis i disse årene prøvde jeg å finne hjelp til guttene. Siden det etablerte helsevesen ikke ga noe hjelp søkte jeg meg til andre terapeuter og litteratur. Jeg ga meg ikke. Eldstemann var 1 år da han første gang var hos homeopat. Det ble mange møter etter hvert. Vi søkte bl.a. også alternative allergi-kyndige, tok vegatesting, avanserte blodprøver og urinprøver. Jeg iverksatte ulike kostendringer, bl.a. uten lactose, så helt uten melk og sukker, uten sitrusfrukter m.m. Jeg kunne se at det hadde effekt. Jeg husker spesielt godt da den eldste hadde vært helt uten melkeprodukter og sukker en periode. Han satt helt stille ved kjøkkenbordet, rolig og varm i øynene og så ut på trærne. Det kom et godt sukk. Jeg kunne se hvordan kroppen var stille og han opplevde det godt å være der inne. Likevel så varte det ikke lenge... Det store problemet var at jeg selv hadde så lite krefter at det var vanskelig å gjennomføre konsekvent de store forandringene. Barna ville ikke, de hadde motstand og ville spise som andre. Det var heller ingen god støtte til drivkraften i familien min og jeg kjente meg veldig alene om å finne ut av dette. Den gang hadde jeg ikke nok styrke til å gjennomføre det jeg et sted visste var sant, f.eks å unngå meieriprodukter og sukker. Jeg slet meg ut på konflikter hjemme og på skolen, møter og atter møter uten resultat, telefoner fra oppgitte og tildels anklagende lærere, terapitimer i øst og vest og endte opp med masse skyld -og skamfølelse. Dette fikset jeg jo ikke, jeg var en elendig mor.! Og tok på meg skylden og ansvaret for at alt var slik det var. Samtidig var jeg selv så tappet for energi, og hadde ingenting mer å gi.
Jeg visste ikke den gang at min tilstand også i stor grad hadde sin rot i total feilernæring. Ugunstig bensin og byggesteiner for kroppen min. Til tross for dette lette jeg videre med en kombinasjon av nysgjerrighet, indre viten og staheten min. Periodevis resignerte jeg, så samlet jeg krefter til å gå videre og prøve noe annet. Mens jeg jobbet som fysioterapeut, tegnet og bygget hus, skapte meg en krevende hage, OG fikk en hund som skulle masse ut....... Ikke så merkelig kanskje at begeret ble fullt! Stadig motstand og manglende støtte har også gjort meg sterkere og modigere, og alle årene med mye slit og smerte har ført meg til en dypere og mer levende opplevelse av hver dag jeg nå lever. Det har også gitt meg en trygg grunn å stå på når jeg nå veileder andre som er i den situasjonen jeg var i da jeg levde midt i kaoset. Jeg kan med kroppen min forstå det meste av det jeg hører andre fortelle meg, jeg har erfart det selv. OG jeg kan hjelpe dem videre til å ta tak i sitt liv. Jeg var dog så opptatt av barna og glemte meg selv, i mange, mange år inntil kroppen skrek høyt nok. Men det måtte den gjøre mange ganger. For hver gang prøvde jeg nye veier, søkte hjelpen både i det fysiske og psykiske landskapet og har lært utrolig mye på veien. Gluten en ny nøkkel Da den eldste var 10 ble minstemann født. Jeg var i ammeperioden helt meieri-fri i kostholdet mitt, men magen til minsten rant likevel. Underveis i min stadige søken og lesing hadde jeg oppfattet at gluten (protein som finnes i hvete, spelt, bygg og rug) kunne være en stor belastning for kroppen. Det skulle vise seg at jeg hadde funnet en viktig nøkkel til! Den største, som da var på vei inn i puberteten, var da så lei alle mine påfunn og halvhjertede utprøvde dietter at han nektet noe som helst mer! De to andre begynte da et gluten og kumelkfritt kosthold. Den mellomste endret seg gradvis til å bli en helt annen gutt. Roligere, tryggere og gladere, mer konsentrert og sosial.. Han fikk farge i kinnene, la på seg og de intense magesmertene i forbindelse med måltidene forsvant. Den yngste, som ei heller har fått vaksiner, har utviklet seg til å bli en sunn og balansert gutt. Han har vært forkjølet få ganger i sitt liv, og det går fort over, med høy feber og hvile og naturlige remedier til hjelp. Immunsystemet ser ut til å fungere godt. Om han får i seg noen proteiner fra gluten eller melk, kommer reaksjonene temmelig tydelig frem. Magen renner, han blir hoven i ansiktet, irritabel og kraftløs. Han kan få feber og det oppstår sår rundt munnen og i øret. Han blir også tungsinnet og nærtagende.
Jeg antar at om ikke han hadde endret kostholdet den gangen, ville han beveget seg inn i tilstander som kanskje hadde gått brødrene en høy gang, og hadde de alle fortsatt på et vanlig norsk kosthold ser jeg ikke bort fra at de alle hadde havnet som tunge kasus i psykiatrien, eller vedvart å vær på skråplanet der den eldste etter hvert havnet En tøff reise for en ung gutt Eldstebror har måttet vandre en tyngre læringsvei gjennom mange svært utfordrende ungdomsår, både fysisk og psykisk. Han er nå tilbake i en kropp han opplever det godt å være i og har åpnet døren til sin historie. Den skulle alle foreldre, lærere og helsearbeidere høre. Det er mange, mange som han der ute som jeg mener blir møtt og behandlet nokså feilaktig. Da han var 10 år tok han sitt første nikotindrag, rappet en cigarillo fra faren sin i ren nysgjerrighet som barn flest. Han kjente for første gang han kunne huske at kroppen stilnet, han fikk en liten stund pause fra den intense, uutholdelige kriblingen og uroen som herjet kontinuerlig. Det ble flere sigaretter, og ved 13- årsalderen var han en storrøyker. Da hadde han også møtt hasjen og kjente at den brakte ham til ennå mer ro og ut av helvete det var å være i en kropp som alltid var urolig, sint, sliten og fortvilet. Han greidde ikke sitte stille, verken på skolen eller hjemme, vandret, var ukonsentrert og frekk i kjeften Kun når han satt og rømte seg inn i pc-verdenen var kroppen i ro. Livet der inne fikk han til å glemme seg selv, så det ble, til min fortvilelse, mange timer foran skjermen. Og han var totalt utilgjengelig, og i ettertid, forståelig nok svært aggresiv om jeg ba ham komme seg vekk fra pc n. Han var ofte fryktelig sliten, men fikk ikke så mye forståelse for det. Jeg visste ikke bedre, den gang! Da fant han ut at det var lurt å si at han hadde vondt i hodet eller magen. Det ga ham fristunder, enten det var fra skolen eller arbeidsoppgaver hjemme. På skolen opponerte han mot lærerne hele tiden, forstyrret undervisningen og kunne ødelegge inventar i ren og skjær frustrasjon. Han opplevde selv at det måtte være noe veldig galt med ham. Inni seg kjente han seg helt annerledes enn det kroppen fikk ham til å føle seg. Den styrte ham, mot hans vilje. Hele tiden irettesettelser, kjefting, krav, anklager, masse dårlig samvittighet og en sinna, sliten og urolig kropp. Det ble for mye! Etter et år på ungdomskolen ble det sendt bekymringsmelding til barnevernet, og han ble også utvist fra skolen pga bråk og slagsmål. Så fikk han heldigvis hjemmeundervisning en periode. Det var en tøff tid for oss alle. For ham var det godt med en pause fra skolen. Både vi og han hadde utallige møter med barnevernet, skolen og psykolog, uten at det førte så mye endring med seg. Men han fikk være med i en fritids-gruppe som politiet hadde for ungdom i en vanskelig situasjon. Det ga noen gode
opplevelser. Han fikk også plass på Holmen skole, en spesialskole der lærertettheten er høy. Han forteller at det var en lettelse, for der ble han i hvert fall akseptert som han var, med alle sine sider. Det var et fristed, men ga ingen direkte hjelp. Det ble for tøft å bære livet, så han ruset seg kontinuerlig. Det ble mange løgner å leve med også. Han kom ofte i konflikter og var flere ganger i klammeri med politiet. Var også på glattcelle flere ganger. Jeg følte meg maktesløs, og barnas far og jeg hadde også skilt lag på denne tiden. Samtidig døde min mamma. Det ble veldig mye å forholde meg til. Jeg tok på denne tiden min psykoterapi-utdannelse ved ArunA-Akademiet, der selvutvikling og bevisstgjøring er i fokus. Det hjalp meg i stor grad til å bære hverdagen min og møte livet slik det var uten å bryte fullstendig sammen bare i små biter av gangen Jeg kunne møte det fra et annet sted i meg og se det som skjedde i en større sammenheng. Uten dette vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Jeg arbeider i dag som psykoterapeut (InnerLifeTerapeut) og kombinerer dette med kostveiledning for å støtte mennesker til å komme mer i balanse og leve et bærekraftig og meningsfylt liv. Det gir meg dyp mening. Jeg måtte bare fortsette å leve mitt liv, stå der ved siden av eldstemann mens hans famlet og slet. Han bodde hos faren sin, så jeg var ikke daglig i fysisk kontakt med ham. Men han bodde i hjertet mitt, og der visste jeg hvem han egentlig var, og hadde en tillit til at det ville snu der nede i bånn. Tilnærminger og forsøk på hjelp var fånyttes, men jeg fortalte ham alltid at jeg var der og når han var rede kunne han komme, så ville jeg støtte ham i den forandringsprosessen han ønsket. Jeg nevnte maten i ny og né, men det prellet tilsynelatende av. Han var mye syk, spesielt hvert vinterhalvår. Det var ingen reserver å gå på, så alt han begynte av skoler eller jobb, måtte han gi slipp på, for kroppen var helt utslitt og den ene infeksjonen tok den andre. Han spiste dårligere og dårligere mat, og endte opp med nesten bare pizza og brød og rus. Ble kvalm av alt. Døgnet snudde han på hodet og satt for det meste foran pc n. Der kunne han flykte inn i en annen verden og utfør store ting, som ikke kostet fysiske krefter. Selvbildet var elendig, inni seg følte han seg liten, verdiløs og ubrukelig og var uendelig ensom. Men han kompenserte godt og bygget opp et selvsikkert og tøft ytre. Det måtte rakne til slutt, - heldigvis. I en alder av 19, rett før jul, og totalt nedbrutt, kjente han selv at han var moden for en oppryddingsprosess og tok tak. Han var tynn, blek, kraftløs og deprimert. Skolen ble for mye for ham og selvfølelsen var laber. Han hadde snudd døgnet på hodet og fikk knapt i seg mat. Men det var en gnist der inne i ham som snakket, som ville noe mer, som ville livet. Vi gjorde endringer. Han flyttet inn hos meg, og det ble et rekreasjonshjem noen måneder. Han fikk tilført fullverdig ernæring i form av en balansert nærings-shake fra Herbalife, samt tilskudd som multivitaminer, rensende urter og omega 3, etter hvert i store doser. Vanlig og sunn mat
greidde han ikke ta inn, ble kvalm og uvel. Han kom seg gradvis, men var ikke i stand til å lage noe særlig mat selv, hukommelsen og konsentrasjonsevnen var på et lavmål. Etter hvert begynte han å spise mer og mer tyggemat i tillegg til nærings-shaken. grønnsaker, frukt, nøtter, kjøtt og fisk. All mat var nå også gluten og melkefri. (GM-fri) Det var en periode med store bølger, inn og ut av gamle vaner. Men i løpet av et halvt år var han såpass restituert, at han valgte å dra sammen med mellombror til Kina for å trene Shaolin KungFu i et år. Det var hardtrening tre ganger om dagen og opp kl halv seks om morgenen. Han la på seg ca 10 kg, fikk styrken tilbake i kropp og sjel. Parallelt i de siste to årene har han også valgt å begynne en selvutviklingsvei. Han dro på Inka-kurs, og reiste så til Peru sammen med sjamaner, begynte med yoga og har deltatt på andre kurs og retreater. Januar 2006 var han to uker på Tao Garden i Thailand, der kroppen fikk ennå mer støtte til å komme i balanse, og nysgjerrigheten på taoismens visdom ble vekket. Uheldigvis fikk han der testet seg med et avansert apparat som kunne fortelle at han tålte gluten (NES-NutriEnergeticSystem). Han innførte glad og fornøyd glutenholdig korn i kosten igjen. Da bar det ut på galeien igjen, men ikke så kraftig som før. Han ble tungsinnet og irritabel, men hadde en grunnstyrke å bære livet sitt med og var tross alt opptatt av sunt kosthold. Men det bar tilbake til rusen i perioder så snart han ikke passet på melkeinntaket og begynte å innta mer gluten, som kostholdet her i vesten har uendelig mye mer av, i forhold til Kina. Høsten 2007 begynte han på Vestoppland Folkehøgskole, og valgte linjen Helse og Helhet. Interessen for faget ble vakt gjennom den tøffe helsereisen i egen kropp. Samtidig har han nå kuttet helt ut alt som inneholder gluten og kumelk. Han kjenner seg sterkere, klarere, mer fokusert og med et helt annet stemningsleie. De mørke tankene og bildene uteblir. Men om han bommer og får enten melkeprodukter eller gluten i seg, kommer de gamle spøkelsene ganske raskt tilbake (fra ti minutter til 24 timer cirka). Det han har med seg i bagasjen er erfaringer han nå ønsker å bringe ut til andre slik at det kan bli mer bevissthet rundt dette. Det er så mange barn som har det som han hadde det, og snuoperasjonen bør skje før puberteten, Ellers er det en tung og nesten umulig prosess å nå dem før de da kanskje har gått igjennom et helvete, slik han gjorde. Han jobbet også et halvt år i en barnehage og så seg selv i mange av barna der. Da var det med fortvilelse han så at barna måtte (press fra barnehagens side) drikke melk før de fikk vann
Mor selv Min vandring har vært langdryg. Det ser ut til at jeg også virkelig skulle kjenne mange helseproblemer på kroppen for så å kunne hjelpe andre senere. Jeg har alltid vært opptatt av ernæring (som enhver anorektiker), men ting har tatt sin tid og jeg lærer og erfarer stadig nytt. I korte trekk ble jeg stadig mer GM-fri for fem år siden, og er nå helt konsekvent. Det hjalp mye på min tilstand, men kreftene og den gode søvnen uteble likevel. Jeg var også mye preget av tungsinn.nå ser jeg at jeg var totalt underernært, på mange måter. Tarmsystemet mitt har nok vært ute av funksjon i årevis, jeg var full av opplagrede slaggstoffer og hele meg var i total ubalanse. Jeg var dog en solid kunde i Helsekosten...... Da eldstemann fikk så markante resultater av å innføre balansert næringsshake i sitt kosthold, tok jeg et valg påsken 2005. Da hadde jeg vært gjennom en lang periode med mange belastninger. Det var da den eldste bodde hos meg og skulle begynne sin snuoperasjon. Det var nok dråpen for meg i tillegg til alt det andre jeg krevde av meg selv til daglig. Kroppen var helt kjørt. Med minimum to nærings-shake om dagen, samt mange naturlige tilskudd i gode doser, begynte jeg gradvis å kjenne at jeg livnet til. Det var også en tydelig fysisk følelse av at alle celler begynte å øke aktiviteten fra overlevelsesmodus til liv og bevegelse. Jeg behøvde ikke lenger ettermiddagshvil på sofaen og jeg begynte å sove godt om natten og våknet uthvilt. Jeg sluttet å bekymre meg om at jeg skulle bruke opp kreftene og måtte restituere meg i dagevis. Muskelspenninger forsvant gradvis, huden ble fyldigere og med mer glød. Gradvis kjente jeg også et behov for renere og mer næringsrik mat og behovet for søtt er så å si utvisket. Det som før var et ork og et dagsverk gikk nå av seg selv. Det var en indre kraft som ble tilgjengelig, ikke lenger den sta viljen som styrte. I skrivende stund, oktober 2007, har jeg nå en jevn vitalitet jeg aldri før trodde var mulig. Underveis gjorde jeg ennå en endring som ga et stort løft. Våren 2006 valgte jeg gradvis å fjerne mine gamle amalgamfyllinger. Det var litt ruskete mens det sto på. Tungsinnet og sliten, med mange destruktive gamle tankemønstre. Men da alt var ute, ble hodet desto klarer, søvnbehovet redusert og jeg kjente meg atskillig mer energisk. Jeg tror det er en stor illusjon at vi må bli mer slitne og få diverse små og store plager jo eldre vi blir. Men vi lener oss til dette, for det er liten hjelp å få med livsstilsplagene om vi går til det offentlige hjelpeapparatet. Dessuten har jo alle det sånn, så da er det vel sant! Det finnes også en storindustri som næres godt av alle våre plager... og få forteller oss at det er enormt mye vi kan gjøre selv for å snu nedbrytningsprosessen. Legene ser nesten rart på deg om du er over 50 og ikke bruker noen medisiner. Og mange opplever å komme ut fra deres kontor med beskjeden om at dette må du bare lære deg å leve med. (Med hederlige unntak.) Dette erfarer jeg ikke er sant. Det er absolutt noe å gjøre med det, men du må helt riktig, GJØRE NOE!
Parallelt med en endring innen ernæring har jeg søkt hjelp og utvikling innen mange ulike terapiformer alltid nysgjerrig og ville ikke bli et offer for noen plage i kroppen. Jeg har alltid villet til bunns og finne ut av det som stopper meg. Min vandring førte meg som ung inn i Mensendieck Fysioterapi-utdannelse, og jeg ble bevisst kroppens funksjoner ned til hver minste detalj, og det brakte meg inn i bevisstgjøring gjennom opplevelse i kroppen. Etter mange år i arbeid, kjente jeg at dette ikke var svaret på alt, - hva med resten av mennesket? Følelsene, meningen med livet, de store spørsmålene og mellommenneskelige relasjoner? Kontakten med alt annet liv som finnes rundt oss? Hvordan henger alt sammen? Jeg begynte å kurse meg i mange retninger, sulten på å oppdage mer av livets mysterier. Etter så mange utfordringer i hjemmet søkte vi som foreldre oss i 1995 til et parkurs på ArunA, hos Lisbeth Lind og Øivinn Øi. Dette var døråpneren til en reise jeg har lært enormt mye av og satt umåtelig pris på. Det har næret sjelen og nysgjerrigheten min og økt min bevissthet og opplevelse av hvem jeg virkelig er, og hvem vi er som mennesker. Det førte til at jeg tok jeg en utdannelse ved ArunA-Akademiet som InnerLifeTerapeut en helhetlig psykoterapeutisk utdannelse. Dette har også vært mitt arbeid i snart 9 år.. Det kjennes svært meningsfylt å støtte andre på veien til å bli mer seg selv og bevege seg mer autentisk som et helt menneske i livet sitt. Etter oppvåkningen i min og eldstemanns kropp har jeg igjen de tre siste årene hatt mitt fokus rettet mot ernæringens betydning for kropp og psyke. Jeg har fulgt arbeidet til homeopat Kirsti Johanne Longva, etter å ha hatt henne som familiens homeopat i 15 år.. Jeg har hørt henne intervjue flere hundre mennesker gjennom deres helsehistorie. Lært å se nye sammenhenger og sett mange av de uheldige konsekvensene vår livsstil kan føre til. Dette har vært, og er en viktig skole for meg. Flere brikker faller på plass i puslespillet og jeg ser stadig mer hvordan alle elementer henger sammen og gjensidig påvirker hverandre. For hvert erfaringssteg jeg tar føler jeg at jeg blir stadig mer meg selv, på alle plan. Det fører med seg at helt andre tanker og idéer kommer til mitt hode. Livet oppleves annerledes, og mitt fokus er klarere. Veien snor seg på sitt merkverdige vis fremover, og stadig nytt landskap kommer til syne. Nye menneskemøter, nye erfaringer, nye innsikter. Og jeg kjenner at kroppen kan tåle livet mitt, den bærer. Denne reisen er for meg meningsfylt og lærerik. Jeg er takknemlig for hvert eneste steg jeg har gått, om enn aldri så slitsomme, tunge og smertefulle. Det indre terrenget er ikke alltid en langstrakt landevei i åpent lende. Det hadde vel vært usigelig tørt og kjedelig om alt lå åpnet og var forutsigbart. Alle tråkker vi hver vår sti ulike utfordringer, ulike opplevelser, men med mange fellestrekk. Vi er alle mennesker på denne jord. This creation, this very life, is a mystery. And the mystery cannot be understood. But it can be lived in its totality