Rapport fra Telemedisingruppa (arbeidsgruppe 3)

Rapport fra Telemedisingruppa (arbeidsgruppe 3)

INNHOLDSFORTEGNELSE 1. Innledning:... 3 1.1 Om arbeidsgruppen og mandat... 3 2. Dagens situasjon... 1 3. Kjente telemedisinske løsninger... 2 3.1 Akuttmedisin... 2 3.2 Dermatologi... 4 3.3 Endokrinologi... 7 3.4 Kardiologi... 7 3.5 Lungemedisin... 8 3.6 Nefrologi... 10 3.7 Nettbasert læringsplattform... 11 3.8 Nevrologi... 12 3.9 Obstetrikk og gynekologi... 13 3.10 Onkologi... 15 3.11 Oftalmologi (Øyebunnsfotografering / fundusfotografering)... 17 3.12 Ortopedi... 18 3.13 Pasientkommunikasjon... 18 3.14 Patologi... 20 3.15 Psykiatri... 20 3.16 Radiologi... 22 3.17 Rehabilitering... 23 3.18 Øre-nese-hals... 24 3.19 Sykestuer... 25 4. Oppsummering og anbefalinger... 27

1. Innledning: 1.1 Om arbeidsgruppen og mandat 1.1.1 Begrunnelse og mål for arbeidet Det fremtidige spesialisttilbudet til befolkningen i Alta og Vest-Finmark skal videreutvikles og Helse Nord HF, Finnmarkssykehuset HF skal i samarbeid med Alta Kommune vurdere hvordan tjenestene best skal videreutvikles. Det er viktig at en i et slikt arbeid forsøker å se på ulike perspektiver som vil bli berørt. Når en utvikler et område er en avhengig av at omkringliggende strukturer som blir berørt også har fokus i dette arbeidet. På den måten kan en sikre at en eventuell vekst i et område kan dra fordel og nytte av vekst i andre områder. Derfor er det blitt dannet 8 arbeidsgrupper som hver skal se på ulike perspektiver som må vurderes i dette arbeidet. Disse gruppene er: 1. Arbeidsgruppe for polikliniske tjenester og dagbehandling, inkludert avtalespesialister. 2. Sykestuemedisin; utvidet innhold og volum, samt kompetansesenterfunksjon 3. Implementere effektive telemedisinske løsninger 4. Vurdere utvidelse av det billeddiagnostiske tilbudet 5. Fødselsomsorg 6. Akuttmedisin 7. Bygningsmasse- kartlegging og planlegging 8. Laboratoriemedisin 1.1.2 Arbeidsprosessen i arbeidsgruppen Denne rapporten er laget av gruppe 3. Vi var seks personer som var oppnevnt i gruppen, men en trakk seg og de resterende fem fullførte arbeidet. Fra Finnmarkssykehuset HF ble oppnevnt: Bjørn Kvammen, overlege hudpoliklinikken Kirkenes (trakk seg som fast medlem, men har bidratt med erfaring innen teledermatologi) Kim Mikkelsen, overlege anestesiavdelingen Hammerfest Harald G. Sunde (leder), medisinsk fagsjef Fra Alta kommune oppnevnes: Tom Kenneth Johansen, fastlege Vidar Thomassen, IT-rådgiver Marie Stavang, leder for omsorgsavdelingen i Alta kommune.

Nasjonalt Senter for Samhandling/Telemedisin (NST) er ikke medlemmer i gruppa, men NST har stilt følgende personell til disposisjon for gruppa: Leif Erik Nohr, seniorrådgiver (koordinator) Ann Karin Furskognes, rådgiver Oddvar Hagen, spesialkonsulent Eli Arild, rådgiver Andre ved behov Gruppa hadde to fysiske møter i Alta, resten var møter på videokonferanse og kommunikasjon gjennom e-post. Det må også nevnes at det ikke har vært intern dissens i arbeidet, alle anbefalinger har full oppslutning i gruppa. 1.1.3 Mandatet Gruppa skal innhente informasjon om utprøvde, fungerende telemedisinske løsninger. Gruppa vil selv gå gjennom de forskjellige løsningene, og vurdere om løsningene kan være anvendbare i Alta. Resultatet av gruppens preliminære arbeid (rapport/oversikt) sendes de andre arbeidsgruppene; dels som informasjonsbakgrunn til de andre arbeidsgruppene, dels som anbefalinger til arbeidsgruppene der telemedisin-gruppa finner grunnlag for anbefaling om implementering. Gruppa vil stille seg til disposisjon for de andre gruppene mht å avklare telemedisinske forespørsler og innspill fra disse, dette arbeidet vil gjøres i samarbeid med NST. Avslutningsvis utarbeides en tiltaksplan for gjennomføring/innføring av aktuelle telemedisinske tjenester basert på anbefalinger fra arbeidsgruppene. Denne tiltaksplanen bør være felles for hele prosjektet. 1.1.4 Avgrensning og forståelse av mandatet Prosjektet forutsettes koordinert med Finnmarkssykehuset HFs arbeid med en helhetlig utviklingsplan for helseforetaket. Se styresak 5/2013. Strategisk utviklingsplan skal gi et best mulig fremtidsbilde av helseforetakets planer for virksomhetsmessig og bygningsmessig utvikling i et 20-30 års perspektiv. 1.1.5 Definisjon av telemedisin Telemedisin er: "Undersøkelse, overvåking og administrasjon av pasienter og opplæring av pasienter og personal ved hjelp av systemer som gir tilgang på ekspertise og pasientinformasjon, uavhengig av hvor pasient og kompetanse er geografisk lokalisert".

1.1.6 Overordnede betraktninger. Når politikere, ledere og datafolk snakker sammen om helsetjenestens utfordringer, blir ofte begrepet telemedisinske løsninger lansert som en løsning på alt fra kapasitetsproblemer til lange avstander. Dette kan være sant innenfor enkelte fagfelt, men det er viktig at man har en viss grad av edruelighet når diskusjoner om telemedisinske løsninger føres. Det blir feil hvis man ikke verdsetter de gode effektene av et fysisk møte som en konsultasjon innebærer. En fysisk konsultasjon begynner og slutter vanligvis med en håndhilsen, og man kommuniserer uforstyrret om det som er problemet. I denne kommunikasjonen vil utover den rent språklige kommunikasjonen andre forhold spille inn, slik som kroppsspråk, mimikk, øyekontakt og fysisk kontakt. Alle disse faktorer er viktige for god kommunikasjon. Telemedisinske løsninger kan være gode på en del områder, men vil aldri helt kunne erstatte alle aspektene ved den gode konsultasjonen. Det er derfor viktig at når telemedisinske løsninger i en del sammenhenger løftes opp og skyves fram som løsning på alt innen helsevesenet som fungerer suboptimalt, at noen står i mot og sørger for at disse teknologiske løsningene ikke blir skjøvet for langt opp og fram. Utvalget er av den oppfatning av at telemedisinske løsninger i all vesentlighet er et nyttig supplement, et nyttig bidrag til god helsetjeneste. Dog kan man noen ganger se at slike løsninger, særlig innen akuttmedisin, kan ha åpenbare fortrinn framfor tradisjonell forflytning av pasient til behandler eller omvendt. Forutsetningen for at en telemedisinsk løsning skal anses som anvendbar er følgende: Den må svare på et tydelig behov, enten i befolkningen eller innen helsevesenet. Beslutningen om bruk må være forankret i helsevesenet. Løsningene må være medisinskfaglig, juridisk og økonomisk forsvarlig. Utstyret som anvendes må være driftssikkert og greit å anvende uten lang IKTutdannelse. Det må være IKT-støtte å oppdrive ved behov. Det må gis god opplæring. Løsningene bør tilstrebe samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

2. Dagens situasjon I Alta finnes i dag følgende aktivitet som kan klassifiseres som telemedisin: a) Elektronisk overføring av informasjon: Elektronisk henvisning og elektronisk mottak av epikriser, mellom sykehus og primærlege. Elektronisk meldingsutveksling mellom PLO og sykehus (FUNNKe) Elektronisk overføring av EKG fra ambulanse til sykehus (før evt PHT) Øyebunnsfotografering av diabetikere (nå brukes minnepinne for mellomlagring) Radiologi, overføring av bilder til sykehus b) Videokonferanse er brukt på følgende fagfelt: Teledialyse med visitt på VK LIN (Lindring I Nord), VK med kreftavdelingen UNN Psykiatriske konsultasjoner på VK Følgende tjenester har tidligere vært i bruk i Alta, men er nå avsluttet: Vake (var installert, men pga lavt bruk ble utstyret etter hvert demontert og fjernet) ØNH overføring mot Tromsø (erstattet av ØNH-lege i Alta) 1

3. Kjente telemedisinske løsninger I dokumentet Telemedisin i rutinedrift (NST 2011) er status for en rekke fagområder innen telemedisin listet opp. Gruppa har funnet det hensiktsmessig å gjengi denne rapporten her og lage en egen kommentar etter hvert punkt som beskriver fagfeltets relevans for Alta. 3.1 Akuttmedisin Videobasert akuttmedisinsk konferanse Løsningen skal bidra til å løse ulike typer akuttmedisinske hendelser hvor det er behov for behandlingsråd, eller diskusjoner relatert til transport eller logistikk. Tjenesten er organisert slik at lokalsykehus, helsesentre og distriktsmedisinske sentra (DMS) ringer til AMK og ber om bistand over videokonferanse (VK). AMK er ansvarlig for å hente inn aktuell(e) spesialist(er) til dette. Når forbindelse er etablert mellom partene, er det spesialistene i AMK som styrer VK-sendingen, fjernstyrer kameraer og velger hvilke videostrømmer de ønsker å følge med på. Helsepersonell som er sammen med pasienten kan dermed konsentrere seg om behandling og pleie uten å måtte ha en person til å styre VK inn til AMK. Overføring av kliniske parametre er en viktig del av akuttmedisinsk konferanse. Det kan også overføres kliniske undersøkelser som ultralyd. Teknologien bidrar til at lokalsykehus, legevakt, sykestuer, helsesentre og DMS kan samarbeide med spesialisthelsetjenesten i akutte situasjoner. Spesialisthelsetjenesten og lokalt helsepersonell kan dermed gi pasienten optimal behandling og pleie så raskt som mulig. Videokonferanse kan forbedre det kliniske samarbeidet og avgjørelses prosesser i virtuelle team i akuttmedisin. Slik interaksjon krever organisering, trening og nye regler for kommunikasjon. Telemedisinske løsninger innenfor akuttmedisin er en etterspurt tjeneste i alle regioner i Norge. Som en utvidelse av bruken er det nå utplassert videokonferanse på Intensivavdeling hvor utstyret brukes til second opinion til bekreftelse av riktig valg av behandling eller når det er behov for annen kompetanse enn det sendestedet har. Et eksempel er hvor pasienten skal opereres akutt. Et annet eksempel er diskusjoner om pasienten skal behandles på lokalsykehus eller om det er behov for spesiell kompetanse (personlig meddelelse fra prosjektleder Oddvar Hagen). Tjenesten er klar for storskala utbredelse. 3.1.1 Utvalgets kommentar om relevans for Alta - akuttmedisin: Generell beskrivelse: VAKE (Videobasert Akuttmedisinsk Konferanse) er et system for toveis kommunikasjon med lyd og bilde mellom primærressurs og spesialisthelsetjeneste. Det tekniske oppsettet består av toveis lyd og bilde med flere samtidige bildekilder. Et kamera viser rommet pasienten ligger i, mens det andre kameraet vanligvis er montert i taket over pasienten. I tillegg overføres data fra overvåkningsutstyr som EKG, blodtrykk, oksygenmetning og kjernetemperatur. For at primærressurs skal kunne arbeide uforstyrret, er utstyret satt om slik 2

at mottaker (spesialisthelsetjenesten) fjernstyrer kamera og mikrofoner for å se og høre det de ønsker. Utstyr for mottak og fjernstyring av VAKE finnes i AMK Tromsøs møterom, og det finnes bla. i akuttmottaket ved Hammerfest sykehus. Utstyr for VAKE finnes ved forskjellige legevaktsentre i Troms og Finnmark i tillegg til Svalbard. Vake har blitt brukt i en del akutte situasjoner der bl.a. avstanden til spesialisthelsetjenesten er stor og lang transporttid forventes. Erfaringer med dette antyder at det med fordel kan brukes i større grad enn i dag. (Tidsskr Nor Legeforening nr.2.2013;133:136-7) Utstyr for VAKE ble montert og testet ved bla Hammerfest sykehus og helsesenteret i Alta i 2006. Det ble arrangert tester og øvelser mellom primærhelsetjeneste og sykehus. Dette fungerte tilsynelatende godt. Systemet har likevel vært lite eller ingenting brukt. Avdelingsleder ved Alta legevakt Ragna Eikanger og kommunelege Kenneth Johansen i Alta har vært forespurt om mulige årsaker til manglende bruk. Systemet ble ansett som vanskelig i bruk. Selv om det var ukentlige tester, var det ofte problemer med å få det til å fungere slik det var tenkt. Det ble også bemerket at det ofte ikke var et fungerende apparat i andre enden under disse testene. Dersom VAKE skal kunne være et brukbart hjelpemiddel ved akutte situasjoner i Alta må konseptet være stabilt både teknisk og personellmessig, og utstyret må få en hensiktsmessig plassering. -Utstyret må være stabilt og forutsigbart slik at det virker hver gang det er behov for det. -Dedikert personell i begge ender som må ha god opplæring i bruk av utstyret. -Det må foreligge prosedyrer for bruk av VAKE i begge ender. Overnevnte skisserer bruk av VAKE i akutte situasjoner der primærressursene kan få bistand i primærstabilisering av pasienter fra spesialisthelsetjenesten. Videokonferanse har potensial utover bruk ved stabilisering av ustabile pasienter i påvente av transport. Pasienter som er stabile men likevel trenger øyeblikkelig eller rask behandling kan også profittere på dette. I slike tilfeller bør konseptet fra VAKE være godt egnet. F.eks. pasienten med kuttskader der lokal lege er usikker på om dette kan behandles lokalt, eller om dette må sendes til sykehus. I slike tilfeller kan primærlegen få en sekundær vurdering av skaden og evt veiledning i lokal behandling. I slike tilfeller kan lokal behandling kvalitetssikres og pasienten slipper kanskje en ekstra reise til sykehus. Tilsvarende eksempel kan være lokal behandling av frakturer. Forutsatt at det kan tas rtg bilder av mistenkt fraktur lokalt, vil det være mulig å få hjelp til å vurdere evt klinisk feilstilling via videokonferanse og dermed vurdering av mulighet for lokal behandling kontra innleggelse i sykehus. VAKE var tidligere installert på Alta Halsesenter. Utstyret ble imidlertid brukt svært sjelden, slik at brukerne aldri fikk den nødvendige tekniske kompetanse innen bruk av utstyret. Det var også stilt spørsmål om bruk av VAKE var rett bruk av tid i akuttsituasjoner; det syntes bedre å ta en rask telefon for avklaring med sykehus og så bruke tida målrettet på pasientbehandling. Antatt omfang av den telemedisinske løsningen: Omfanget er ikke stort, men gruppa ser klart at løsningen kan være nyttig i akutte situasjoner. Kompetansebehov ved innføring: Ansatte både i Alta og på lokalsykehuset må beherske teknologien. Utstyret bør plasseres på akuttrommet på Alta Helsesenter. Det bør være teknisk/merkantil stab som kan 3

oppkoblingen, slik at legene som jobber sporadisk ved helsesenteret (legevakt) ikke er de som skal kunne det tekniske. Personellbehov ved innføring: Nødvendig med personell på helsesenteret som kan oppkobling. Testing må gjøres ukentlig (daglig de første ukene). Det må også være personell tilgjengelig på de stedene man skal koble seg opp mot; i første omgang er det snakk om akuttmottaket i Hammerfest og på UNN, men også akuttmottaket i Kirkenes bør kunne være mottaker for slik kommunikasjon. Utstyrsbehov: VAKE-utstyr på akuttrom/skadestue. Gruppas anbefaling: Gruppa anbefaler at VAKE reetableres på Alta helsesenter. 3.2 Dermatologi Telekonsultasjoner innenfor hudsykdommer startet som et prosjekt i Nord-Norge i 1988, og ved siden av teleradiologi er denne tjenesten blant de mest dokumenterte telemedisinske tjenestene. Teledermatologi omfatter bruk av videokonferanse eller overføring av stillbilder, samt hybridløsninger. Dette gjør at pasienter med hudlidelser kan få undersøkelse, diagnose og et tilbud om behandling der de bor, i tillegg til muligheter for second opinion. Ved bruk av videokonferanse er det i Norge allmennlege og/eller sykepleier og pasient som konsulterer en spesialist. Videokonferanse brukes til kontroll og oppfølging av pasienter som får bad- og lysbehandling lokalt eller til vanlig konsultasjon med spesialist. Behandling kan igangsettes umiddelbart. Teledermatologi er i dag i ordinær drift flere plasser både i Helse Nord og i Helse Sør-Øst. Videokonferanse Videokonferanse gir mer omfattende kliniske data om og fra pasienten enn stillbilder, men løsningen er ressurskrevende fordi alle aktørene må være til stede samtidig. Her kan man vurdere bruk av andre støttespillere i studio (for eksempel sykepleiere) i stedet for allmennlegen som er det vanlige i Norge. Allmennlegen opplever at løsningen bidrar til bedre selektering av pasienter som må til sykehus og til økt kompetanse i hudfaget. De opplever det som faglig betryggende å få second opinion på hudproblematikk. I en undersøkelse publisert i 2000 (av en videokonferanseløsning mellom Kirkenes og Tromsø) slapp 79 % av pasientene å reise. Stillbilder Bruk av digitale bilder kan gjøres via PC eller via mobiltelefonen. Allmennleger sender bilder av det syke hudområdet sammen med skriftlig henvisning. Spesialisten vurderer bildene og henvisningen, stiller en diagnose og foreslår behandling. Henvendelsen blir besvart innenfor ett gitt tidsrom. I Norge har vi erfaringer ved bruk av stillbilder fra primærlegen til spesialist, fra sykehjem til spesialist eller direkte fra pasienten til spesialisten. Ved bruk av begge metodene slipper pasienten å reise til nærmeste spesialist. Med godt teknisk utstyr og kompetanse hos både spesialist og primærlege kan det store flertall av de vanligst forekommende hudsykdommene diagnostiseres relativt sikkert via stillbildehenvisninger. En studie fra Norge viser at man kan anta at 50 % av pasientene kan behandles hos allmennlegen ved bruk av stillbilder, og at disse ikke får et dårligere tilbud enn 4

om de hadde møtt spesialisten ansikt til ansikt. Andre studier viser at kanskje bare 20 % kan behandles hos allmennlegen. En annen tjeneste er sårbehandling i hjemmetjenesten. Helsepersonell i kommunehelsetjenesten tar bilder av leggsår med et digitalt kamera og legger ved egne vurderinger og spørsmål som sendes til hudavdelingen på sykehuset. Spesialister (sykepleier eller lege) vurderer hvordan såret kan behandles best mulig. Prosjektet viste at veiledningstjenesten bidro til kunnskapsutvikling og bedre mestring av leggsårbehandlingen i hjemmetjenesten. En videreutvikling av denne samhandlingen er en web-basert tjeneste basert på innføring av et hudjournalsystem fra Dansk Telemedisin. Dette journalsystemet brukes hovedsakelig for nyhenvisninger fra allmennlege til hudspesialist. Fastlegen logger seg inn ved behov fra sin PC, skriver et henvisningsnotat og legger ved foto som viser hudforandringen hos pasienten. Hudlegen vurderer henvisningen og sender evt. en anmodning om å forsøke en spesifisert behandling, dersom behovet for rask spesialistvurdering ikke er påtrengende. Tjenesten er atskillig mer fleksibel enn VK, da begge parter ikke behøver å kommunisere samtidig. Dessuten kan man på et senere tidspunkt gå tilbake for å se hva som ble skrevet (gir potensielle læringseffekter). Det kreves minimalt med ekstra tid til dokumentasjon i journalen da alt allerede foreligger skriftlig. Denne web-baserte tjenesten kan også brukes i sammenheng med sårveiledning etter modell fra Danmark. Journalsystemet kvalitetssikres i Helse Nord i 2010 og blir innført ved UNN HF i 2011. 3.2.1 Utvalgets kommentar om relevans for Alta - dermatologi: Generell kommentar: Helse Finnmark har god erfaring med teledermatologi. Fra rundt 1990 og helt fram til Bjørn Kvammen ble fast ansatt som hudlege ved hudpoliklinikken i Kirkenes i 2011, var poliklinikken drevet gjennom telemedisin. I teledermatologien tidlige dager ble det gjort en studie som viste at diagnostisk treffsikkerhet utført gjennom VK-studio (VK=Videokonferanse), var likeverdig med diagnostikk utført der pasient og hudlege møttes i samme undersøkelsesrom. Organiseringen på Kirkenes var som flg: Sykepleiere drev poliklinikken (dvs innkallinger til time, telefonisk rådgivning, sårskift, lysbehandling etter oppsatt regime osv) selvstendig fra tirsdag til fredag. Mandager var legedag. Da kom allmennlegen (frikjøpt fra Sør-varanger kommune) på formiddagen. Legen hadde selvstendig poliklinikk før lunsj (kun kontroller). I tillegg prioritering av henvisninger. Fra kl 13 til ca kl 15 gikk tiden med til å ta inn pasienter på VKstudio der hudlegen fra Tromsø var til stede på skjermen og kunne snakke med pasienten og allmennlegen, I studio var det to skjermer; en for å vise hudlegen i Tromsø, en for å vise det som hudlegen så fra Kirkenes. I Kirkenes var det også to kameraer; ett for å avbilde pas + lege sittende ved bordet (ble brukt under samtaler), samt et fleksibelt næropptak-kamera som allmennlegen kunne bruke for å se på hudlesjoner. Ca 8-10 pasienter ble tilsett på en vanlig mandag; dette var jevnt over tilstrekkelig. (I tillegg kom hudlege West fra Karasjok til Vadsø ca 1 dag hver 3. uke). Disse pasientene var en blanding av nyhenviste og kontroller. Fordelen av å ha en allmennlege i studio framfor en sykepleier var flere: Allmennlegen har en bedre totalforståelse for hele pasientens sykdomspanorama. 5

Allmennlegen kunne etter samtale med hudlegen skrive ut de nødvendige resepter som hudlegen rekvirerte. Allmennlegen kunne ta biopsier, rekvirere prøver, skrive sykmelding osv som en sykepleier ikke kunne ha gjort. En del pasientkategorier var uegnet for telemedisinske konsultasjoner: Pasienter med små lesjoner (føflekker osv) Pasienter med genitale lesjoner (egner seg ikke for VK) Pasienter med behov for tolk. Pasienter som ikke egnet seg for VK ble samlet opp slik at hudlegen fra Tromsø så til disse når han ca en gang per tertial kom til Kirkenes. Det dreide seg om pasienter som enten ikke kunne diagnostiseres over VK eller de pasientene der hudlegen måtte ha med spesielt utstyr for behandling av tilstander. Hudlegens besøk var også gunstig for å knytte relasjonelle bånd med de ansatte på poliklinikken og skape en arena der man kunne ta opp generelle samarbeidssaker. Disse hudlegebesøkene var kanskje i sjeldneste laget. Pasienter som måtte til hudlege, og der det var større hast, ble ellers henvist til UNN og reiste dit. Evt kunne pasientene bli henvist til Karasjok eller Vadsø, der hudlege West kunne se til pasientene. Valg av mandag som legedag var bevisst. En epikutantest må legges på tre dager før avlesning, dvs det må være sykepleier tilstede dag 1 og VK dag 3. For å få dette til kunne man bruke mandag, torsdag eller fredag som legedag. Fredag var uhøvelig som legedag pga en del fravær blant ansatte på fredager. Torsdag passet heller ikke. Mandag fungerte godt. Som en tilleggseffekt må også nevnes at de allmennlegene som opp gjennom årene hadde hudpoliklinikken som ukentlig arbeidssted (Seierstad, Kvammen, Sunde, Karlsen) fikk en særdeles god veiledning innen hudfaget, og ble etter hvert gode leger innen dette faget. Det har også vært prøvd ut henvisninger med stillbilder fra allmennlegekontorer inn mot hudleger ved en hudavdeling. Erfaringer med diagnostisk treffsikkerhet mellom stillbilder og VK-diagnostikk har vist at disse er sammenliknbare. Imidlertid har stillbildehenvisningene ikke vært mye i bruk. Grunner kan være som flg: Løsningen var tungvint og dårlig integrert i allmennlegens journalsystem Legen får ingen mulighet for å diskutere med spesialisten om funnet Anbefalt omfang: Hudpoliklinikk drevet av sykepleier uka gjennom med lege hver mandag. VK-konferanse mandag ettermiddag med ca 8-10 pasienter. Hudlegen bør reise fysisk til Alta 1-2 dager hver 2. mnd for oppsamlingsheat og generelt samarbeid. Kompetansebehov: Det er ikke behov for ny kompetanse i Alta på dette feltet. Hudpoliklinikk drives allerede av sykepleier. Allmennlege vil tilegne seg den nødvendige kompetanse etter hvert. Personellbehov: Det trengs sykepleierkompetanse til å drive en poliklinikk med lysbehandling, medisinske bad, sårskift osv. 6

Det trengs en dedikert allmennlege som frikjøpes fra Alta kommune en dag per uke. Det må gjøres avtale med hudlege som skal være ansvarlig for denne tjenesten. Her står valget i dag mellom Kirkenes, Karasjok og Tromsø. Utstyrsbehov: Fullverdig hudpoliklinikk med utstyr. VK-studio med to skjermer og to kameraer. Utvalgets anbefaling: Utvalget vil anbefale etablering av teledermatologi i form av VK i Alta. Tjenesten er godt utprøvd og har fungert godt i Finnmark i mange år. Utvalget ser ikke grunn for å utvikle stillbildehenvisninger spesifikt som ledd i utvikling av Alta-prosjektet, men ser at dette kan bli en arena for utvikling når de tekniske løsningene er blitt bedre. 3.3 Endokrinologi Motivasjon med mobil Prosjektet Motivasjon med mobil utvikler og tester bruk av mobiltelefon, blodsukkermåler og stegteller til selvhjelp for personer med diabetes 2. Systemet kalles the Few Touch Application (FTA). Blodsukkermålinger og resultater fra stegtelleren kan overføres automatisk til en mobiltelefon. I tillegg er det enkelt for brukeren å legge inn opplysninger om kosthold. Alle verdier lagres i telefonen slik at brukeren kan følge med i sine blodsukkerverdier, aktivitetsnivå og kosthold. Løsningen skal testes ut i storskala i det EUfinansierte prosjektet Renewing Health. 3.3.1 Utvalgets kommentar om relevans for Alta - endokrinologi: Utvalgets kommentar om relevans for Alta: Løsningen som er skissert innen dette fagfeltet er koblet opp mot oppfølging fra spesialist direkte til pasient i forhold til oppfølging av diabetes ved bruk av mobil. I Alta har man et velfungerende diabetesteam som i stor grad ivaretar denne funksjonen Konklusjon: Anses lite relevant i forhold til utvikling av spesialistpoliklinikken i Alta. 3.4 Kardiologi Tele-ekkokardiografi Som et alternativ til at pasienten må flyttes for å få tatt ultralyd av hjertet, kan pasienten bli eksaminert lokalt ved at spesialisten på sykehuset veileder legen på et mindre sykehus. Teleekkokardiografi (ultralyd av hjertet via videokonferanse) er en dokumentert tjeneste fra mange år tilbake. Tjenesten er omtrent ikke i bruk i Norge, fordi det er rimelig god dekning av kardiologer. Tjenesten kan brukes i utdanningen av kardiologer og til second opinion. Hjertelyd Barn med bilyd på hjertet blir ofte henvist til spesialistvurdering. I en studie ble det undersøkt om telemedisinsk henvisning med kliniske opplysninger og digitalisert opp tak av bilyden kunne erstatte tradisjonell henvisning og om telemedisinsk henvisning kunne gjennomføres 7

på en trygg og sikker måte. Undersøkelsen viste at det sensorbaserte elektroniske stetoskopet tillater digitalisert hjertelyd sendt som e-post med bevart lydkvalitet, og indikerte at telemedisin er en sikker metode for overføring av hjerteauskultasjonsfunn for spesialistvurdering. Denne tjenesten er ikke tatt i bruk Norge. En av årsakene til dette kan være at teknologien ikke var brukervennlig nok. Like viktig er nok pasientvolumet der tjenesten ble prøvd ut. Få pasienter hos allmennlegene betyr at teknologien ble brukt for sjelden og dermed ble en barriere. Et mulig potensial for tjenesten er ved helsestasjoner der det er større pasientgrunnlag i Norge. Hjemmemonitorering Innenfor kardiologi er det store muligheter for hjemmemonitorering. Ved UNN HF er det en tjeneste i drift for pasienter med hjertestartere. Med hjemmemonitor kan de også kontrolleres hyppigere enn før. Ved hjelp av CareLink, som er en hjemmemonitor, kan pasienten enkelt utføre denne kontrollen selv. Avlesninga av kontrollen får legene og sykepleierne opp som normalt på en PC eller på en iphone. Her ser de etter om hjertestarteren har nok batteri, at ledningene er i orden, og sist men ikke minst, om det er urytmiske hjerteslag, eller om det har vært noen komplikasjoner der hjertestarteren har måttet tre inn med støt. 3.4.1 Utvalgets kommentar om relevans for Alta - kardiologi: Tele-ekkokardiografi: Behovet dekkes av ekkokardiografi hos spesialist på spesialistpoliklinikken som innehar denne kompetansen Hjertelyd: Dette består av elektronisk overføring av hjertelyd ved elektronisk stetoskop gjort på legekontoret. Dette er mest aktuelt å bruke til barn og til bruk i helsestasjonsarbeid. Vi mener at omfanget for lite til at dette anses nyttig i bruk. Dette støttes også opp av erfaring gjort i prosjekt gjennomført i Alta. Innarbeiding av lydfiler i elektronisk journal er heller ikke tilrettelagt som gjør denne løsningen vanskeligere gjennomførbar. Hjemmemonitorering: Samarbeid mellom UNN og pasienter for monitorering av implanterte hjertestartere. Omfanget for lite til at det kan knyttes opp mot spesialisthelsetjenestetilbudet i Alta Konklusjon: Gruppa mener at dagens ordning med teleoverføring av EKG for bruk når prehospital trombolyse (PHT) skal vurderes, må videreføres. Innen kardiologifaget synes det ikke relevant å starte opp med nye telemedisinske løsninger. 3.5 Lungemedisin Min helsestasjon Dette prosjektet har utviklet en hjemmebasert tjeneste for opplæring, oppfølging og trening for KOLS-pasienter. Et oppstartmøte på sykehuset følges opp av ukentlige oppfølgingsmøter hjemme hos pasienten via TV-apparatet. Oppfølging gis også på individuell basis 10-15 minutter hver uke. Samtalen er basert på en spesiell helsedagbok, som inneholder 8

informasjon om aktivitet, antall måltider, oksygenbruk, oksygenmetning i blodet og puls. Løsningen vil også kunne brukes for andre kroniske sykdommer, som for eksempel diabetes. IS-Active Målet med prosjektet er å utvikle en person sentrert løsning for pasienter med kroniske sykdommer. Løsningen er spesielt rettet mot eldre. Løsningen består av trådløse sensorer som benyttes i forbindelse med trim og fysisk aktivitet for pasienter med KOLS m.fl. KOLS-kofferten Denne teknologiske nyvinningen er en elektronisk diagnoseenhet som gir en toveis kommunikasjon med lyd og bilde mellom medisinsk personell og pasient. I kofferten finnes en avansert pc med innebygget skjerm og videokamera som lar pasienten kommunisere direkte med lungesykepleieren. Den inneholder også utstyr som måler surstoffmetningen i blodet, pustekapasitet og registrerer hjertefrekvens. Utstyret i kofferten ville gi økt trygghet for pasientene, redusert liggetid på sykehus og mindre reinnleggelse. Dessuten vil det kunne redusere belastningen både på spesialisthelsetjenesten og for hjemmesykepleierne. Kofferten ble prøvd ut ved Eigersund distriktmedisinske senter i 2010. KOLS-kofferten er utviklet av det danske firmaet Medisat i nært samarbeid med Odense Universitetssykehus. Den er utprøvd i Danmark i nesten 1800 konsultasjoner. 3.5.1 Utvalgets kommentar om relevans for Alta - lungemedisin: Generelle kommentarer: KOLS-kofferten er tatt i bruk i Helse Stavanger, og organiseres fra Dalane Distriktsmedisinsk senter (tidl Egersund sykehus). Se mer info her: http://www.sus.no/aktuelt/nyheter/sider/kols-kofferten-er-operativ.aspx Befolkningen i nedslagsområdet er på 330.000 innbyggere, og sentralen har pt 18 kofferter. Disse plasseres etter søknad fra fastlege eller spesialist ut hos den syke KOLS-pasienten i perioder på 2 uker av gangen. Slik utplassering gjøres også vanligvis etter at KOLS-pasienter har vært innlagt på sykehus for forverring. Kofferten kan overføre tall for oksygenmetning, puls og evt også spirometriverdier. Ved rådgivning fra sentralen i Egersund kan pasientens medisinering justeres med det formålet å holde pasienten frisk og holde vedkommende hjemme (dvs ute av sykehus). UNN deltar nå i et telemedisinsk prosjekt som kalles U4H hvor Tromsø kommune er eneste kommune i Nord-Norge som er tatt med, i tillegg er sykehuset i Vestfold med. De andre kommunene i Troms utgjør kontrollgruppen. Pas med KOLS som innlegges lungeavd UNN med exacerbasjon får nettbrett, pulsoksymeter og mobiltlf. De følges opp av lungesykepleier etter utskrivelsen, via nettbrett. Første uken daglig, deretter 1 gang i uken i 1 mnd og så er det slutt. Planen er at de på sikt skal beholde nettbrettet og en ser for seg en type jevnlig livslang kontakt etter dette, men så langt er en ikke kommet foreløpig. Utvalgets vurderinger: Bruk av KOLS-kofferten er faglig anerkjent, men må ha en organisering og et nedslagsfelt langt ut over det som Vest-Finnmark eller Finnmark har, dersom det skal organiseres her. I Tromsø har dette vært forsøkt, men det har vært lagt vekk pga prislapp (investering i millionklassen). 9

Utvalget kan ikke se at de anerkjente telemedisinske etableringene som er skissert i rapporten fra NST er relevante for utviklingsarbeidet i Alta. 3.6 Nefrologi Teledialyse Teledialyse er betegnelsen på telemedisinsk veiledning og overvåkning av dialyse som foregår på dialysesatellitter, dvs. dialyse som gis på enheter der det ikke er nyrespesialist til stede (lokalsykehus, DMS, sykehjem osv.) Teledialyse er en veldokumentert tjeneste, som ble innført på UNN i 2002. I løpet av de siste årene er tjenesten etablert også i andre helseregioner og er etterspurt både nasjonalt og internasjonalt (den norske løsningen er eksportert til Skottland og Sverige). Ved teledialyse veileder man dialysepersonell på dialysesatelitten via videokonferanse, man kan ha konsultasjon med pasienten, og egen programvare kan medisinske data fra dialysemaskinen overføres til moderavdelingen via en PC. Det er også utviklet ultralydutstyr og elektronisk stetoskop som brukes til dette formålet. Videokonferanse gir et bedre grunnlag for å vurdere pasienten enn telefonkontakt. På UNN ble flere akutte innleggelser unngått i prosjektperioden fordi man kunne løse problemene ved hjelp av videokonferanse. For pasienten betyr dette at han/hun slipper å reise for å få gjennomført kontroller, og pasienten opplever kontinuitet i oppfølging og egen behandling. Tjenesten kan innføres ved alle satellitter som utfører dialyse og som ikke har nefrolog på avdelingen. For helsepersonell ute på satellittene kan videokonferanseutstyret i tillegg til previsitt, brukes til faglig oppfølging, deltagelse på felles avdelingsmøter med spesialist og til undervisning av personalet. Hjemmedialyse Både internasjonalt og nasjonalt er det et mål at flest mulig av dialysebehandlingen kan foregå i pasientens hjem. Hjemmehemodialyse gir fordeler som reduserte reiser og opphold i institusjonen, mulighet for hyppigere behandling og økt behandlingstid. Dette gir en mer fysiologisk behandling enn sykehusbasert hemodialyse, som vanligvis utføres tre ganger i uken. Den økte behandlingstiden gir bedre blodtrykkskontroll og overlevelse enn senterdialyse, og medfører bedre livskvalitet og kontroll på egen behandling. Ved UNN HF er målet å få ca. 50 % av dialysene over på hjemmebehandling. Vanligst ved hjemmebehandling er såkalt peritoneladialyse, men også hemodialyse er fullt mulig å foreta i pasientens hjem. Ved UNN HF har man hatt et forprosjekt for å se om telemedisin kan gi tilbud om økt oppfølging og trygghet i hjemmesituasjonen, slik at flere pasienter kan velge hjemmebehandling. 3.6.1 Utvalgets kommentar om relevans for Alta - nefrologi: Generell beskrivelse: Teledialyse er en løsning som har fungert i Alta i lengre tid, der spesialutdannede sykepleiere gjennomfører dialysen i Alta med previsitt via videokonferanse mot UNN. I tillegg ambulerer nefrolog fra UNN regelmessig til Alta. En må forvente gradvis økning i antallet pasienter som trenger dialyse i Alta, ettersom nasjonale tall over lengre tid har vist en økning i pasienter med kronisk nyresvikt. 10

Kompetansebehov ved innføring: Intet nytt kompetansebehov. Personellbehov ved innføring: Intet nytt personellbehov. Utstyrsbehov: Intet nytt utstyrsbehov. Gruppas anbefaling: Teledialyse fortsetter som før. Dersom UNN-Tromsø gjør gode erfaringer med telemedisinsk hjemmedialyse, og dersom slik dialyse skal utføres i Alta, vil det være naturlig om også Altas befolkning kunne dra nytte av de erfaringene som er gjort i Troms på dette feltet. 3.7 Nettbasert læringsplattform Helsekompetanse.no Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST) ønsker med sin læringsportal og tjeneste å bidra til en felles, god og teknisk løsning basert på åpen kildekode. En fellesløsning for helsevesenet vil redusere kostnader til system og gi mulighet for å bruke ressurser på utvikling av faginnhold. En vil i større grad sikre gjenbruk av faginnhold og legge til rette for bedre samarbeid og erfaringsoverføring mellom helseregionene og linjenivåene. Læringsportalen er et verktøy for utvikling og gjennomføring av undervisning, kurs, veiledningstilbud og fagnett. Her finner du oversikt over eksisterende nettbaserte kurs, fagnett og videokonferanseforelesninger som du kan delta i. Du vil også finne oversikt over institusjoner som har videokonferansestudio og opptak av forelesninger innen forskjellige fagtema. Dersom du ønsker å utvikle egne nettbaserte kompetansetilbud kan nettstedets guider, kurs og informasjonsmateriell være nyttig for deg som ønsker å komme i gang. I tilknytning til læringsportalen kan NST bidra i hele, eller deler av prosessen i utvikling og gjennomføring av nettbaserte kompetansetilbud, fra idé - kartlegging - planlegging - utvikling - gjennomføring - evaluering - support. 3.7.1 Utvalgets kommentar om relevans for Alta nettbasert læringsplattform: Generell beskrivelse: Nettbasert læring kan brukes av både spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste for å øke kompetanse innen ulike områder. Kompetansebehov ved innføring: Forholdsvis lite kompetansebehov for å innføre bruk av nettbasert læring, men for å utvikle egne nettbaserte kompetansetilbud så kreves det noe IKT-kunnskap. Nettstedet helsekompetanse.no har egne guider, kurs og infomateriell for de som ønsker å komme i gang. Personellbehov ved innføring: Trenger ikke et spesielt personellbehov for innføring. Mulig man kan innhente kompetanse fra NST. 11

Utstyrsbehov: For å bruke dette trenger man i utgangspunktet bare en pc med tilgang til internett. I mange tilfeller kan man også bruke videokonferansestudioer. Det er mulig at man bør øke antall videokonferansestudioer hos kommune- og spesialisthelsetjenesten. Gruppas anbefaling. Dette er en rimelig, fleksibel og effektiv form for å dele og øke kompetansen. Gruppa anbefaler alle delprosjektene å utrede bruk av nettbasert læring. 3.8 Nevrologi Teleslag Ved akutt hjerneinfarkt kan det være indikasjon for å gi blodpropp-oppløsende behandling, såkalt trombolyse. Hvis behandlingen blir igangsatt innen 4,5 timer etter symptomdebut, kan hjerneskaden begrenses og funksjonssvikt reduseres. Det er et underforbruk av denne behandlingen i Norge. Forutsetningen for at behandlingen er trygg å sette i gang, er at den gis etter godkjente standarder og prosedyrer, og etter at diagnosen er sikret med bildediagnostikk som MR eller CT, og at pasienten er vurdert klinisk av erfaren slagspesialist. Pasienter med mistanke om akutt hjerneslag skal derfor raskt sendes til sykehusavdeling med nødvendig kompetanse. Teleslag er en organisert telemedisinsk samhandling som kan øke tilgjengeligheten av trombolytisk behandling ved at det gis beslutningsstøtte til sykehus som selv mangler tilstrekkelig erfaring og kompetanse. Det kan være behov for tilgang til nevrologisk, nevroradiologisk og nevrokirurgisk kompetanse på regionsykehusnivå når det skal vurderes endovaskulære prosedyrer, som intraarteriell trombolyse og trombefisking for dem som har over tre timers symptomvarighet Behandlingen av akutt hjerneslag er et tema som har fått stor oppmerksomhet i de siste årene, både når det gjelder faglige retningslinjer for kunnskapsbasert behandling og den organisatoriske koordinering av pasientforløpene, herunder prosedyrer for samhandling og prosesser mellom nivåene. Telemedisinsk samhandling er aktuelt der dette kan muliggjøre raskere diagnose og avklaring om indikasjon for trombolytisk behandling. Det kan også være nyttig for å konsultere regionnivå ved behov for å avklare om pasienten må videresendes. 3.8.1 Utvalgets kommentar om relevans for Alta - nevrologi: Generell beskrivelse: Ved akutte nevrologiske tilstander er tidlig diagnostikk i mange tilfeller avgjørende. Dette gjelder særlig trombolyse ved cerebrale infarkt. Dersom slik behandling skal gis, må intracerebral blødning utelukkes før evt trombolyse. Etablert metode i så måte er CT undersøkelse. Trombolyse ved hjerneinfarkt må gis innen 4,5 timer etter symptomdebut, men forskningstall fra Tyskland indikerer tydelig at effekten er best om den gis tidligst mulig og helst innen 1,5 timer etter symptomdebut. Det vil være svært vanskelig å få dette til i Finnmark. For at Alta- 12

befolkningen skal kunne få slik behandling må man ha et desentralisert system for relevante radiologiske undersøkelser. Lossius og Lund tar i en kommentarartikkel i Tidsskriftet til orde for å desentralisere CT undersøkelser gjennom transportable CT-maskiner for å dermed kunne muliggjøre tidligere trombolytisk behandling ved hjerneslag. (Tidsskr Nor Legeforen nr. 16, 2012; 132: 1848 9) Dersom Alta kommune utstyres med CT maskin, enten stasjonær maskin eller ambulante løsninger (CereTom Portable CT scanner), kan indikasjon for eventuell prehospital trombolyse av hjerneslag stilles av nevrolog og primærlege i samarbeid via videokonferanse. Nevrolog kan da selv få et visuelt inntrykk av pasientens symptomer. Antatt omfang av den telemedisinske løsningen: Antallet hjerneslag i Alta var i årene 2008 til 2012 i snitt ca 25 per år. Kompetansebehov ved innføring: Ansatte i Alta og på sykehuset (enten nevrologisk avd UNN eller indremedisinsk avdeling Hammerfest) må beherske teknologien, dvs både radiologisk undersøkelse og trombolytisk behandling. Plasseringen av utstyr i Alta må være hensiktsmessig. Personellbehov ved innføring: Det må være personell tilgjengelig 24/7 som kan ta CT-bilder av hodet og overføre disse til radiologisk avdeling. Den radiologiske avdelingen må ha vakt slik at svar på bildene blir bekjentgjort overfor rekvirenten i Alta uten forsinkelse. Utstyrsbehov: CT-utstyr må etableres i Alta. Gruppas anbefaling: Gruppa anbefaler slik løsning. 3.9 Obstetrikk og gynekologi I prosjektet Født med bredbånd ble kardiotokogram (CTG) og ultralydundersøkelse overført mellom Nordlandssykehusets enheter i Lofoten og Bodø via videokonferanse. Konklusjonen i prosjektet var at elektronisk overføring og lagring av CTG var nyttig. CTG overføringer ga mulighet for at jordmor i Lofoten kunne få en second opinion av jordmor eller gynekolog i Bodø. Både jordmødrene og de gravide i Lofoten opplevde at dette ga en økt følelse av trygghet. Det var også denne tjenesten som ble brukt og som jordmødrene mente det var størst behov for. Videre konkluderte prosjektet med at bruk av videokonferanse innenfor fødselsomsorgen har et potensial. Dette ved at flere av samtalekonsultasjonene ved valg av forløsningsmetode og etter for eksempel traumatiske fødsler kan gjøres på vanlig videokonferanse i stedet for en reise til Bodø. Videokonferanseutstyret kan også benyttes innen flere medisinske områder. Det ble også forsøkt brukt videokonferanse mellom sykehusene for internundervisning og for samtale mellom den gravide og en gynekolog. Det ble konkludert med at elektronisk overføring og lagring av CTG var nyttig. CTG-overføringer ga mulighet for at jordmor i Lofoten kunne få en second opinion av jordmor eller gynekolog i Bodø. Både jordmødrene 13

og de gravide i Lofoten opplevde at dette ga en økt følelse av trygghet. Det var også denne tjenesten som ble mest brukt og som brukerne mente det var størst behov for. Ultralydundersøkelser via videokonferanse brukes i Norge i dag og er velegnet der den passer inn i organiseringen av fødselsomsorgen. For eksempel til svangerskapskontroller utført av allmennlege som kommuniserer med spesialist. Nasjonalt senter for fosterdiagnostikk gjennomfører ukentlige møter hvor de har undervisning med pasient-kasuistikker, der foretak kan delta på videokonferanse. Innen fagfeltet mener man det er et potensial for økt undervisning og kompetansespredning for sykepleiere og jordmødre over hele landet. Tjenesten kan også brukes til samtaler mellom gravide og gynekolog der fødselen skal gjennomføres. 3.9.1 Utvalgets kommentar om relevans for Alta obstetrikk og gynekologi: Generell kommentar: Selv om man ikke har arbeidet med teleobstetrikk i Finnmark, er erfaringene mellom Lofoten og Bodø relevante for situasjonen i Vest-Finnmark. Det er derfor ønskelig med VK studio slik at kommunikasjon Hammerfest- Alta er mulig. Mulighet for ultralyd utført i Alta med second opinion i Hammerfest er spennende. CTG utført i Alta med overføring til Hammerfest er også interessant. Samtaler om fødselsangst: Ved fødselsangst er det nok å foretrekke å møtes fysisk; i hvert fall 1-2 ganger slik at man blir kjent og kan formidle trygghet og troverdighet. Men når man har etablert dette tillitsforholdet kan antakelig noen oppfølgingsamtaler skje via VK. I dag brukes telefonkonsultasjoner noen ganger for å spare reiser. Men det er nok en forutsetning at man gjør seg kjent med hverandre før VK-konsultasjon er en hensiktsmessig arbeidsform. En fordel ved VK vil være at jordmor som følger opp i svangerskapskontrollen kan delta sammen med pasienten. Det vil være positivt. Antatt omfang av den telemedisinske løsningen: Omfanget vil være avhengig av flere variabler slik som befolkningsutvikling, antall gravide, utvikling av lovverk/regelverk som beskriver for eksempel tidlig ultralyd, utvikling av teknologi (jo bedre teknikk, jo mer må følges opp), pasientkrav. Alta er i dag den kommunen i Finnmark der det kommer flest barn til verden. Det er ikke noe i demografisk utvikling som tilsier at dette vil endre seg. Kompetansebehov ved innføring Det må være personell i Alta som kan ta CTG og som kan gjøre ultralyd. Personellbehov ved innføring Jordmødre som kan CTG og ultralyd må være på plass. Utstyrsbehov beskrives. CTG-utstyr med elektronisk lagring. Stasjonært ultralyd-utstyr. Studio i Alta og i Hammerfest, fortrinnsvis nært de respektive moderavdelingene. Utvalgets anbefaling. 14

Utvalget tilrås at ovennevnte telemedisinske løsninger implementeres i Alta som et supplement til fysisk undersøkelse. 3.10 Onkologi Strålt Tjenesten benyttes mellom satellitt- og moderinstitusjon og målet er å kunne tilby et forbedret helsetilbud til kreftpasienter og bedre oppfølging både av pasienter og ansatte ved satellittene. Løsningen inkluderer både doseplanlegging og simuleringer. Teknologien som anvendes er videokonferanse og radiologiske bilder. Onkolink: Etterkontroll av pasienter med tykktarmskreft. I løpet av prosjekttiden (2007-2011) vil prosjektet i samarbeid med journalleverandørene utvikle et elektronisk kontrollkort. Kortet skal gi oversikt over kliniske opplysninger, svar fra blodprøver, røntgen, koloskopi og ultralydundersøkelser. Formålet med det elektroniske kontrollkortet er at det skal være et verktøy for dokumentasjon, informasjon og planlegging ved etterkontroll av pasientene. Ved UNN (Tromsø) brukes det i dag et papirbasert kontrollkort. Det elektroniske kontrollkortet vil være integrert i journalsystemene og det er et mål at informasjonen utveksles mellom sykehus og fastleger slik at det til enhver tid er oppdatert informasjon på begge steder. Det vil bli vurdert om det skal benyttes elektronisk spørsmålsvar tjeneste mellom fastlege og pasient, og mellom fastlege og spesialist Ett stopp Prosjektet går ut på å henvise pasienter direkte til dagkirurgi - uten å gå veien om en mellomliggende undersøkelse ved kirurgisk poliklinikk. Løsningen prøves ut på UNN i årene 2007-2011. Hypotesen er at direkte elektronisk henvisning fra fastlege til dagkirurgi vil føre til redusert ventetid for dagkirurgi, redusert arbeidsmengde og kostnad per operert pasient, samt økt pasienttilfredshet. WebChoice WebChoice er et web-basert støttesystem for kreftpasienter utviklet ved Senter for pasientmedvirkning og sykepleieforskning ved Universitetssykehuset i Oslo. Hensikten er å hjelpe kreftpasienter med å mestre sin sykdom og hverdag bedre ved å forlenge de tradisjonelle helsetjenestene inn i pasientenes hjem. WebChoice består av følgende komponenter: et hjelpemiddel for å registrere og overvåke egne symptomer og problemer oppdatert, forskningsbasert informasjon om konkrete tiltak, spesielt tilpasset hver enkelt pasients registrerte symptomer og problemer generell informasjon om kreftsykdom, kreftbehandling og livet med kreft i form av kvalitetssikrede lenkesamlinger mulighet til å stille spørsmål til kreftsykepleier via e-post og få personlig svar diskusjonsforum for kreftpasienter, der pasientene kan dele kunnskap og erfaringer med hverandre en elektronisk dagbok for egne notater Communicare tools (CONNECT 2.0) 15