Det store fotosyntesesviket

Underlag for kronikk i Nationen 12. april 2013 Utarbeidet til Toftemøtet samme dag Det store fotosyntesesviket - når et land blir så rikt at planter og trær råtner på rot. Av Johan C. Løken, styreleder i Det norske Skogselskap 1. Den oljeskadde økonomien I Dagens Næringsliv 14. februar i år fikk sjeføkonom i Pöyry Roger Bjørnstad et stort oppslag med overskriften: Ny næringspolitikk. Jeg henter inn hans konklusjon: «Når kostnadsproblemene er et resultat av makroøkonomisk markedssvikt gjennom privat og offentlig bruk av oljepenger, er det da riktig at eksportnæringene skal betale markedspris for kraften, torsken, skogen, CO 2 -utslippene og kapitalen, eller ha det samme skattenivået som andre næringer? Myndighetene bør bestemme seg for hvilken strategi de ønsker for eksportindustrien. Kanskje det er en slik endring i næringspolitikken vi må ty til for å sikre tilstrekkelig eksport i fremtiden». Bjørnstad har lang erfaring fra analyser av norsk økonomi i SSB. Det som egentlig foregår beskrev han svært presist i DN 19. juli 2012: «Oljeinntektene er egentlig ikke en inntekt. Det er en formue vi tapper». Og videre: «Nå ser det ut til at selve formuen raskt er i ferd med å finne veien til norske lønninger. Lønnsnivået fra petroleumsrenten må også før eller senere justeres tilbake. Jo mer som finner veien til norske lønninger, jo vanskeligere blir det dersom oljeprisen faller mye». Problemstillingen gjøres også svært tydelig av finansforvalter Gunnar Torgersen i DN 25. mars i år: «Siden 2001 har den norske kronen styrket seg med nesten 20 prosent mot våre handelspartnere. Parallelt med dette har norske lønninger steget 35 prosent mer enn i resten av Europa. Samlet sett betyr det at norske eksportbedrifter, og da spesielt de arbeidsintensive, puster svært tungt for tiden, samtidig som utlendinger på ferie i Norge får både kaffe og øl i vrangstrupen når barregningen skal betales. Oljerikdommen har sin pris». 1

Jeg tar også inn den figuren som han viste: I denne situasjonen er det uten nevneverdig betydning hvordan staten forvalter sine egne penger gjennom handlingsregelen. Vesentlig større beløp er allerede sluppet løs på det norske samfunnet gjennom den løpende driften og de årlige investeringene. Og alt vi vet tilsier at oljeaktiviteten er økende. Lønnsnivået i oljesektoren er det dobbelte av annet næringsliv. Årsverksinntekten i jordbruket er det halve av dette igjen. De oljeansatte får ikke beholde gullet for seg selv. Oljepengene lekker til de sektorene som kan leve med det særnorske kostnadsnivået. 2. Stor skade på skogen Det tradisjonelle næringslivet fortrenges. For våre tradisjonelle eksportnæringer kan det være vanskelig å skille den oljedrevne fortrengingsmekanismen fra andre endringer av teknologisk eller markedsmessig art. Som styreleder i Det norske Skogselskap er det min plikt å påpeke at skogen vår allerede er påført stor skade. For skogsektoren har jeg foretatt en sammenligning med Sverige. Det norske skogarealet utgjør 30 prosent av Sveriges. Hvor godt skogen forvaltes kan måles ved tre indikatorer: tilvekst, avvirkning og investering i ny skog. Når vår evne til å produsere skog er 30 prosent av Sveriges burde hver av indikatorene også ligge på 30. Mens Sveriges tilvekst er økende er vår fallende og ligger på 25 prosent av nabolandet. Vårt uttak av tømmer er bare 10 prosent. Men det må vekke stor bekymring at investering i skogkultur og ny skog er nede på 3 prosent av det svenske. Dette betyr at investeringsnivået i norske skoger måtte tidobles for at vi 2

skulle utnytte vår ressurs like optimalt som svenskene gjør. Denne sammenligningen med Sverige er også vist i en egen tabell. Norsk skogsektor kontra svensk: Sverige = 100 prosent Norge i forhold til Sverige: Ressursgrunnlag = Tilvekst = Avvirkning= Investering = 30 prosent 25 prosent 10 prosent 3 prosent Gjennom det siste århundret ble stående masse i norske skoger nær tredoblet. En aktiv skogpolitikk ga bemerkelsesverdige resultater. Suksesshistorien er i ferd med å bli en skandale. 3. All norsk planteproduksjon er truet I denne sammenhengen vil jeg se på det samlede bildet for norsk planteproduksjon Planteproduksjonen vi jeg fokusere på som det avgjørende avgjørende ledd i verdikjeden. Plantene har en enestående egenskap ved at de gjør sollyset om til nyttbar energi. I denne prosessen er dessuten CO 2 et viktig råstoff. Det finnes ingen annen kilde til mat enn fotosyntesen. Den gir dessuten halvparten av verdens befolkning energi i form av ved og annen bioenergi. Hva er så statusen for norsk planteproduksjon? Jeg er sterkt bekymret over at den samlede utnyttelsen av planteproduksjonspotensialet i Norge er fallende: Det samlede jordbruksarealet er svakt fallende. En økende andel er ikke i bruk. Kornarealet er sterkt fallende. Kornproduksjon er ned en femdel i forhold til toppnivået. Beitingen er fallende. Melkeproduksjonen er fallende. Den grasbaserte kjøttproduksjonen er fallende. Tilveksten i skogen er fallende. Skogplantingen er bare en femtepart i forhold til toppnivået. En stadig mindre andel av tilveksten av tømmer avvirkes. På den positive siden kan det noteres: Stående masse i skogen er klart økende. Skogarealet er svakt økende. 3

Skal oljerikdommens fortrengningsmekanismer slippes så langt at vi ikke lenger dyrker og høster naturens gaver? Skal plantene visne uhøstet og trærne råtne på rot? Mengden død ved i Norges skoger har nå passert 100 millioner kubikkmeter. Den mengden trevirke som råtner i skogen er større enn den som går til husbygging. I den todelte økonomien vil norske bedrifter tilpasse seg ved utflytting. Og vi vil i større utstrekning enn andre land importere mye av forbruket. Men kan vi legge til grunn at vi på varig basis blir så rike at naturens egne produksjonssystemer ikke skal utnyttes? 4. Faren tydelig allerede på 70-tallet Bevisstheten om denne faren ble klart uttrykt allerede på 70-tallet. Derfor fikk vi opptrappingen av bøndenes inntekter. Dag Fossen er ledende Sp- og bondelagstillitsmann og beskriver det slik i Nationen 15. mars 2012: «Opptrappingen av inntektene i jordbruket på slutten av 70-tallet blei fullført under landbruksminister Johan C. Løken i 1982. I resten av regjeringen Willoch sin tid oppfylte man opptrappingsplanens krav til inntekter i jordbruket. Etter Willoch sitt fall, har jordbruket sakket akterut og ligger i dag mer enn 200 000 lavere i gjennomsnitt enn øvrige grupper i samfunnet. Denne situasjonen har ikke endret seg under det rødgrønne regjeringsprosjektet» Våren 1982 hadde vi en Høyre-regjering og undertegnede var landbruksminister. Willoch la 1,5 milliarder kroner på bordet og Norges Bondelag skrev under på at inntektsmålet var nådd. Et år senere så Sp seg tjent med å gå inn i Willochs regjering. Inntektsmålet ble ivaretatt inntil Willoch-regjeringens fall våren 1986. Det lå i denne politikken en forutsetning om å dempe strukturutviklingen gjennom store overføringer til små melkeprodusenter. Innenfor de foreliggende rammene er det mulig å holde produksjonen oppe gjennom bruk av ny teknologi og raskere strukturendringer. Men den todelte økonomien har allerede medført at produksjon og høsting av planter er fallende. Glem ikke at all sivilisasjon bygger på at fotosyntesen nyttiggjøres. Jeg finner overbevisende dekning for min påstand om svik mot fotosyntesen. Det er særlig alvorlig når vi nå ser hvordan verden rundt oss forbereder seg på en grønn økonomi 5. Bioøkonomirevolusjonen Introduksjonen av begrepet bioøkonomi innebærer at alle former for biologisk produksjon med tilhørende verdikjeder forstås og behandles som en næring. Det er ofte ikke oppfattet at produktivitetsveksten i landbruket er meget høy og stadig 4

nyttiggjør seg ny vitenskap på en rekke områder. Når bruken av nye bioteknologiske metoder nå slår inn vil grensene for hva som har vært ansett som mulig brytes ned. Det er heller ikke oppfattet at mulighetene for biologisk produksjon er ubegrensede og at biologisk materiale kan erstatte olje, gass og kull i enhver sammenheng. Denne alternative energiformen har også et avgjørende fortrinn i forhold til vann, sol og vind som bare gir oss elektrisitet og som må brukes i øyeblikket. For Norge reiser dette bioøkonomiske perspektivet tre utfordringer: Tilpasninger og muligheter i forhold til våre bionæringer Bioøkonomien som investeringsunivers for vårt finansielle overskudd Bioøkonomien som trussel for vår oljeøkonomi Det norske politiske miljøet har verken forstått eller forholdt seg til noen av disse tre utfordringene. Skogen har en særlig interesse.i tillegg til grønt karbon som erstatter svart karbon har den store muligheter til å fange og lagre CO 2. Den kan redde verden i forhold til alle deler av klimapolitikkens utfordringer. Denne nye grønne økonomien kan parkere de fossile kildene raskere enn vi tror. Da er kostbar Nordsjø-olje en feilinvestering. 6. Bioøkonomien som investeringsunivers «Oljefondet» - med det offisielle navnet NBIM - har nettopp lagt fram sin årsberetning. Det finnes ikke spor av et bioøkonomisk perspektiv. De omtaler sine mandater innenfor «miljørelaterte investeringer», men er ikke i nærhetene av et bioøkonomisk perspektiv. Det er imidlertid verdt å merke seg at matvareselskapet Nestlé er den største aksjeposten med vel 30 milliarder kroner. I emballasjeselskapet Smurfit Kappa finner vi den relativt sett høyeste eierandelen på nær 10 prosent. NBIM eier også svenske og finske skogindustriaksjer for over 10 milliarder. Mitt forslag er at den bioøkonomiske delen av investeringene løftes over i et eget nytt selskap. Dette holdingselskapet gis en aktiv ledelse med høy og relevant kompetanse. Dette selskapet kan så brukes til å løfte norske selskaper i biosektoren med behov for ny kapital og ledende internasjonal kompetanse i omstillingsprosessene. 7. Fra svart til grønn økonomi Det sentrale motivet er ikke å omplassere kapitalen, men aktivt å posisjonere Norge for en plass i den nye grønne økonomien. Norges økonomiske styrke gjør det mulig å 5

kjøpe seg inn i de mest vekstkraftige grønne selskapene og finne de mest kompetente miljøene. De store satsingene i verden skjer i fotsyntesesektoren med tilhørende verdikjeder. Bioteknologi er nøkkelen. Formål nummer en er å gjøre avkastningen av Norges kapital så høy som mulig. Dette nye holdingselskapet skal gjennom allianser for lønnsom omstilling i Norge ha som sitt neste mål å omstille og utvikle alle deler av den grønne norske økonomien. 8. Staten skal ikke eie alene Vi har lært mye om hvorfor staten ikke bør være eneeier i næringslivet. Det nye selskapet Norsk Bioøkonomi eller Oljefond B bør skaffe seg medeiere. Det kan se slik ut: Store internasjonale eiere med langsiktige interesser i biosektoren. Eiere av norske selskaper måtte se seg tjent med å få sitt selskap eiet av det nye holdingselskapet. Norske privatpersoner på gunstige vilkår. Norske skogeiere gjennom mulighet til bruk av skogfondet. Selskapet bør videre børsnoteres etter noen tid. Den samlede kapital i dette selskapet bør på sikt få en størrelsesorden på 400 milliarder kroner. Det tilsvarer omlag en tiendepart av oljefondet. 9. Ut av Oslo og vekk fra Finansdepartementet Styringen av norsk økonomi, norsk næringsliv, finansnæring og oljefondet er infiltrert i en meget snever krets av personer som tenker likt, er avhengige av hverandres makt og sterkt preget av petroøkonomiens verdier. Det er også lite klokt at sentralbanken samtidig styrer oljefondet. Vi vet dessuten også at sentralbanksjefen har et svært negativt syn på norsk skogbruk. Det foreslåtte «Oljefond B» lokaliseres til Trondheim og eierstyringen knyttes til Fiskeri- og kystdepartementet og Landbruks- og matdepartementet i fellesskap. Oljefondet investerer i bygater i London. Det kan gi gevinst. Man har ikke drøftet investeringer i skogeiendommer og skogreising. Rapporter fra finansanalytikermiljøer tilsier at skog slår de fleste andre aktivaklasser. Regjeringen setter av 3 milliarder kroner pr år til en internasjonal, klimapolitisk begrunnet skogsatsing. Det er imidlertid meget beklagelig at ingen av disse pengene tillates brukt til skogplanting. 6

10. La klimakvotebevilgningen dekke investeringen i skogen Som påpekt foran er investeringene i norsk skogbruk på et lavmål. Høsten 1992 førte svensk devaluering til krise i skogsektoren. Sigbjørn Johnsen fremmet et forslag om statlig finansiering av skogavgiften. Dette tiltaket hadde en dobbelt virkning: Redusert tømmerpris for industrien og fortsatt investering i skogen. Da var mitt innspill som jeg nå gjentar: Begrunnelsen for tiltaket er at den svake konkurransesituasjonen for norsk skogindustri, det lave avvirkningsnivået og det særdeles lave investeringsnivået i skogen ikke er motivert ut fra forhold som vil bestå over tid. Det kan ikke være varige forhold som tilsier at norsk skog skal eller bør være relativt sett mye svakere utnyttet enn svensk. De ulike fortrengningsmekanismene fra oljevirksomheten er neppe høyt anslått dersom vi legger til grunn at de utgjør en femtedel av verdien på norsk tømmer. Samlet sett anslås dette til 600 mill. kroner. Et annet utgangspunkt er verdien av netto karbonbinding i norsk skog. Dersom det legges til grunn at den er om lag 30 mill. tonn CO 2 og at det benyttes en kvotepris på kr 100 pr tonn, utgjør dette 3 milliarder kroner. Jeg viser her til figur 6.6 (side 113) fra Perspektivmeldingen. Denne gjengis nedenfor. Dette er en tjeneste fra skogen som det nå ikke betales for. 7

I denne meldingen framgår det videre av Tabell 6.1 (side 114) som er tatt inn her at opptaket i skog vil falle fra om lag 33 mill. tonn til omlag 20 mill. tonn CO 2 i 2030. Jeg finner det sterkt beklagelig at bindingen i norske skoger er fallende og at den vil være redusert med 13 mill. tonn CO 2 i 2030. En stimulans i den størrelsesorden som her foreslås bør være tilstrekkelig til å øke investeringen i norsk skog slik at bindingen ikke faller. Dette forutsetter dessuten at avvirkningen øker og skogens potensiale utnyttes fullt ut. oooooo For spørsmål eller ytterligere kommentarer, kan styreleder i Det norske Skogselskap Johan C. Løken kontaktes på telefon 907 47 524, eller e-post johanc@johanc.no 8