LINE HENRIETTE HJEMDAL OG JOHAN C. LØKEN (RED.)

Transkript

1

2 LINE HENRIETTE HJEMDAL OG JOHAN C. LØKEN (RED.) Forlaget Xenophon, Fredrikstad. Trykt august 2013 Cal-trykk, Fredrikstad Boken er satt med tryktebokstaver. Papiret er laget av tømmer. Omslag tegnet av Mette Gundersen, Substans design, Fredrikstad ISBN: qpqpkpnkr Epost: Internett: Boken er en del av prosjektet «Fra sorte til grønne karboner» ved Xenophon as. Prosjektet «Fra sorte til grønne karboner» støttes av Stiftelsen Fritt Ord. 2

3 INNHOLDSFORTEGNELSE Forleggers forord 6 Redaktørenes forord 8 Johan C. Løken: Biologisk lagerstyring gjennom aktiv bruk 12 Hans Fredrik Hoen: Bioøkonomiens muligheter 34 Per Richard Johansen: Norge avhengig av oljen? 54 Eli Moen: Skogen en fornybar ressurs med ubegrensede muligheter 72 Anne-Grete Holmsgaard/Julie Søgaard: Nordiske lande bør satse på avanceret bioøkonom 86 Kjell Andersson: Biobaserad ekonomi kräver klara spelregler men inte planekonomi 102 Per Olaf Lundteigen: Store krise og store muligheter 116 Siv Henriette Jakobsen, Inger-Lise Skartlien, Ellen Solbrække: Vi trenger mer enn olje, Østfold som bioøkonomisk laboratorium 130

4 FORLEGGERS FORORD Samtidig som man i våre nordiske naboland, og i verdens store økonomier systematisk utvikler strategier for redusert forbruk av petroleum, kull og naturgass eller «sorte karboner» - investeres det som aldri før i norsk oljesektor med økt oljeavhengighet allment for det norske samfunn til følge. Dette er desto mer påfallende ettersom norsk kontinentalsokkel er blant de dyreste produksjonsområder i verden. med forholdsvis små (og fallende) forekomster. Dertil kommer at det er markedene for norsk petroleumsproduksjon som kommer til å endres mest og trolig først. Ja, endringene er allerede i gang i form av et fallende forbruk i Europa og OECD siden år Denne boken har ikke til oppgave å forklare sakens mange paradoks, men snarere å belyse utviklingen av andre lands strategier for å oppnå energiuavhengighet og hvilke muligheter dette innebærer også for Norge. Det var fra forlagets side enkelt å forhøre seg om redaktører for en slik bok. Johan C. Løken, fra Heradsbygd i Hedmark, har et langt politisk virke bak seg som stortingsrepresentant for Høyre og som landbruksminister i Kåre Willochs regjering fra 1981 til Johan C. Løken var som stortingsmann og regjeringsmedlem, en konsekvent talsmann for en industri- og næringspolitikk som balanserte oljeindustriens ambisjoner med de overordnede behov for en robust og mangeartet «fastlandsøkonomi». Han var også tidlig en talsmann for «de grønne» og fornybare karboner som alternativ til de «sorte». I 1989 fremmet representantene Løken og Kullmann Five et representantforslag for Stortinget om skogens rolle som CO 2 -lager og dermed dens betydning for en fornuftig miljø-, industri og næringspolitikk. Johan C. Løken har vært en konsekvent og lydhør talsmann for «det grønne karbon», uansett hvor betimelig hans posisjon er blitt ansett for å være i politikk og næringsliv for øvrig. ighetens betenkelige sider generelt og den industrielle utarmingen over lang tid. I de seneste år er han i tillegg blitt en stadig skarpere talsmann mot den norske oljeøkonomiens konsekvenser for det indre Østlandet og Sørøst-Norge. I 2011 og 2012 kom Borregaard Industrier «i spill» som brikke i en allmenn omkomponering av Orkla-konsernet. Stortingsrepresentant for Østfold, Line Henriette Hjemdal, viste et bredt og velfundert engasjement i prosessene som fulgte. Hun ble en ivrig talskvinne for å se eierskap, kapitalisering og utviklingen av norsk treforedlingsindustri og trekjemi i sammenheng med miljø, norsk oljeavhengighet og en ny fastlandsøkonomi. Det er ett lovende trekk ved norsk politikk at tydelige kvinnelige røster taler ikke bare miljø, men også verdiskaping og industriens sak. Den øvrige debatt og prosess i politikk og media i Borregaardsalgets kjølvann 2011 og 2012 viste med ettertrykk at Østfold og hele Østlandet trenger politikere med Line Henriette Hjemdals fokus, mot og innsatsvilje. Forlaget Xenophon takker begge for å ha påtatt seg redigeringen av en bok om kanskje de mest pressende problem Norge står overfor. Forlaget takker også bidragsyterne som villig ofret sommerdager og velfortjent ferie for å skrive. Fredrikstad, 3. august Forlaget Xenophon, Jon Bingen I 2013 er det nesten blitt en hvermannssak å være opptatt av «todelingen» av norsk økonomi. Johan C. Løken har vært opptatt av den økende oljeavheng- 6 7

5 REDAKTØRENES FORORD I de første måneder av 2013 var fire diskusjoner lett synlige i det norske samfunn: Nedleggelsen av Tofte Industrier på Hurum utenfor Oslo, var varslet lenge, men satt likevel en støkk i skogeierkretser, politikk og fagbevegelse. I aviser med industri og næringsliv som hovedfokus, gikk det en spennende og intens diskusjon om faren for en todeling av norsk økonomi hvor en liten, men kapitalsterk petroleumsindustri drev opp kostnadsnivå som ingen andre kunne leve med. Denne debatten ga fyndstoff til enda flere: hvor avhengig kan vi tillate oss å bli av petroleumssektoren? Og hvor lenge kan vi forvente det er priser på verdensmarkedet som gir store overskudd og skatteinntekter fra norsk sokkel? Hvordan kan Norge bidra til at vi klarer å oppfylle de globale klimamål og ikke øke temperaturen med mer enn 2 C i 2020? Det siste tema kom utenfra i mer enn overført betydning. Verdensbanken var kommet med en rapport i 2012 om situasjonen i de globale klimasystem. Rapport hadde et budskap utenom det vanlige fra den kanten. «Det er mitt håp,» sto det å lese i dr. Jim Young Kims, lederen for Verdensbankens, forord, «at denne rapporten blir et så stort sjokk at den leder til handling.» Det må være første gang en leder i en viktig internasjonal organisasjon velger å formulere seg slik. Rapporten selv hadde også et uvanlig navn for rapporter fra Verdensbanken. Men tittelen var talende: Slå av på varmen! 1 Dr. Kims strategi var på sett og vis vellykket i Norge. Sommeren 2013 fikk han et første norsk svar. En av landets fremste industriledere og investorer, Jens Ulltveit-Moe, tok bladet fra munnen og skrev et brev til de han antok ville utgjøre flertall i et nytt Storting etter valget i september. «En av de aller største utfordringene som nå skriker etter politisk handlingskraft er klimaendringene,» skrev han der og fortsatte: Ikke bare er det et moralsk ansvar å kutte klimagassutslippene, men jeg tror det også er knyttet en betydelig økonomisk risiko ved å la være. I møte med utenlandske 8 1 Se: International Bank for Reconstruction and Development/The World Bank, Turn down the heat! Why a 4 o C warmer world must be avoided, side ix, Washington,

6 næringslivsledere oppdager jeg stadig vekk hvor mye klimaendringene påvirker andre lands framtidsplanlegging, og hvor lite berørt det norske samfunnet ser ut til å være av de endringene som skjer på jorden. Når havisen i Arktis smelter, er ikke spørsmålet hvor raskt vi kan åpne området for oljeutvinning. Spørsmålene er hvordan vi kan hindre en katastrofe, og hvilke tiltak som må iverksettes for at Norge skal forbli en stor energinasjon i fremtidens lavkarbonegime. 2 Jens Ulltveit-Moe utfordret et nytt Storting til å ta skjeen i en annen hånd. Alle disse diskusjonene hadde forskjellige kilder. De ble ført av forskjellige personer, gikk i forskjellige fora og media. Ved første øyekast hadde de kanskje ingen indre sammenheng. De hadde til felles var tilsynelatende å finne sted til samme tid. Likevel er det interessante sammenhenger mellom utviklingen i det globale klima, norsk økonomi, landets industri og næringsutvikling og, ikke minst, situasjonen i norsk skognæring og de skogbaserte verdikjeder og produksjonslinjer. Da vi skulle sette sammen denne boken ble det ett viktig formål å få frem disse sammenhengene. Utviklingen i klima kan virke urovekkende på noen og en hver. Men, det er viktigere å planlegge for den fremtid vi ønsker, enn å lammes av den utvikling vi frykter. Derfor ønsket vi i tillegg formuleringer av strategiske utfordringer og muligheter på industri og næringssiden. Vi skal ikke reise langt for å se en annen utvikling enn den norske. I Sverige og Danmark er man i full gang med å ta utfordringene også vi står foran og som en ensidig oljeøkonomi med større risiki og et større alvor enn dem - og omgjøre utfordringene til strategier for teknologi-, industri- og næringsutvikling. En tilsvarende utvikling er selvsagt mulig også i Norge. Det står på en til nå fraværende politisk vilje! Det siste ga oss trange tidsrammer. Da ble det ønskelig at boken forelå før Stortingsvalget i september. Det ville forutsette at forfattere, designer og trykkeri bruke ferie og sommerdager til skriving og bokproduksjon. Det viste seg ikke å være et uoverstigelig problem. Vi takker Mette Gundersen, en av Fredrikstads spennende designere, som på kort varsel laget et flott bokomslag; Gisle Movik Nygren ved Cal-trykk i Fredrikstad, som har svettet i varme julidager over ombrekking og ustanselige endringer i sent innkomne manuskript. Vi takker Litteraturhuset i Fredrikstad, ved Merete Lie, for organisering av lanseringsseminar. Vi er Nasjonale festningsverk, ved Dag Strømsæther, en takk skyldig for lærerike omvisninger og foredrag om Østfolds og Nordens nyere historie. Og vi takker Dag Arthur Aasbø, ved Borregaard Industrier i Sarpsborg, for lærerik omvisning og innføring i bioraffineringsteknologiens muligheter. Sist, men ikke minst takker vi våre norske, danske og svenske bidragsytere. Vel blåst! Dere har lagt et godt grunnlag for neste etappe, den politiske debatten. Fredrikstad og Heradsbygd, 11. august Line Henriette Hjemdal Johan C. Løken Redaktørene fikk i oppdrag å lage en bok som fikk frem sammenhengene mellom diskusjonene om norsk økonomis todeling og oljeavhengighet, tragedien i norsk skogsfiberindustri og utviklingen globalt mht. bioøkonomi. Boken skulle også bidra til en debatt som fremmet dannelse av den nødvendige politiske handlingsevne. Det første ga oss et vidt spenn med hensyn til tema og mulige bidragsytere. 2 Se:

7 BIOLOGISK LAGERSTYRING GJENNOM AKTIV BRUK AV FOTOSYNTESEN Av Johan C. Løken Johan C. Løken diskuterer bioøkonomi med finansminister Sigbjørn Johnsen. Johan C. Løken (født 1944) er styreleder i Det norske Skogselskap. Han var landbruksminister i Kåre Willochs regjering fra 1981 til 1983 og satt på Stortinget for Hedmark (Høyre) fra1989 til 1993 som medlem av finanskomiteen. Johan C. Løken var styreleder i planteforedlingsselskapet Graminor AS i ti år, og han ledet styret i Forsvarets Forskningsinstitutt i åtte år. Johan C. Løken har også vært styreleder for et selskap som utvikler teknologi innen presisjonslandbruk i 15 år. I dag sitter han i styret for Forum for Bioteknologi og er leder i styret for Norsk Skogmuseum på Elverum. Johan C. Løken ble jord- og skogbruker i Heradsbygd i 1963, studerte skogøkonomi og landbrukspolitikk ved Norges Landbrukshøyskole og avtjente verneplikt som forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt. Gjennom sig selskap JohanC AS utredet han næringspolitikk for Norges Rederiforbund fra 1993 til Johan C. Løken har vært medlem av NORDEAs kontrollorganer siden

8 Når menneskeheten nå gjenoppdager fotosyntesen er den grunnleggende gevinsten at vi derved skaffer oss karboner som bærere av mat og energi inn i en uendelig framtid. Karbonkretsløpet blir bærekraftig. Energien i sollyset lagres i biologisk materiale som grønt karbon. Plantene henter karbondioksid fra lufta, leverer renset oksygen tilbake og utstyrer oss med et uendelig mangfold av vekster. Gjennom den industrielle revolusjon som også var en agronomisk revolusjon ble planteproduksjon vesentlig mer effektiv enn før. Dette ga sammen med utnyttelsen av de fossile ressursene rom for en velstandsvekst og befolkningsøkning ingen tidligere hadde kunnet forestille seg. Gjennom den nå pågående biologiske revolusjon basert på ny bioteknologi, fjernes grensene for planteproduksjon. Vi kan produsere dem vesentlig mer effektivt. Plantene kan brukes til alt vi trenger av mat, fiber, byggematerialer, legemidler og energi. I denne sammenheng er solen en uendelig energikilde i et bærekraftig kretsløp. Dette «nye» grønne karbonet har i en rekke sammenhenger bedre bruksegenskaper enn det svarte; Det kan dessuten produseres på stedet og gi de som er forbrukere gevinsten av også å være produsenter. Krutt i kombinasjonen bio- og informasjonsteknologi Den nye informasjonsteknologien har omskapt vår verden på to tiår. Omstillingsevnen og markedsdynamikken i kombinasjonen av informasjonsteknologien og bioteknologien kan gi oss en helt ny verden innen Informasjonsteknologien har i mange sammenhenger erstattet stordrift med mikrodrift. Den nye bioteknologien har tilsvarende sprengkraft. Det er heller ikke mangel på spennende muligheter i kombinasjonen av skog og nanoteknologi. Den industrielle revolusjon fikk en særlig kraft ved muligheten til effektiv utnyttelse av kull, olje og gass. Energi ble billig. I moderne økonomier hvor en stadig fallende andel av befolkningen trengs til produksjon av mat, energi og industriell foredling, vil imidlertid de fossile ressursenes relative effektivitet få mindre relevans. 14 De fossile energikildene belaster verden med en risiko for klimaendring. Den skjeve fordelingen skaper ulikhet og konflikt i makt og økonomi. Økende bekymring for utslippsveksten Det er grunn til å merke seg påpekningene fra IEA (International Energy Agency): «Det har ikke vært noen oppmuntrende tegn i den senere tid mht. utslipp av klimagasser. I 2011 økte utslippene fra energisektoren med 3,2% - og dette er en vekstrate godt over det allerede hurtig økende gjennomsnitt for de siste ti år (2,5%). Utslippene fra energisektoren i 2011 var på rekordhøye gigatonn (Gt). For en stor del skyldtes denne utslippsveksten økt etterspørsel av kull i Kina og India. Som i tidligere år sto kull for den langt største andel av økningen i de globale utslipp (71%). Etter kull kom olje (17%) og dernest naturgass (12%). I tillegg har vi heller ikke de siste tre år, sett noe til at det er mulig å skille økonomisk vekst og økte utslipp av CO 2, selv om det er helt uomgjengelig at dette lar seg gjøre, skal vi redusere omfanget av klimaendringene. En svak økonomisk vekst, høy arbeidsledighet og begrenset adgang til rimelig kapital utgjør umiddelbare hindre for seriøse tiltak for å motvirke endringer i klimaet.» 1 Og videre: «Omtrent to tredjedeler av de totale gjenværende karbonreserver på Gt CO 2 dvs. reserver av fossilt drivstoff uttrykt i deres tilsvarende utslipp av CO 2 om de ble brent opp forefinnes i fire regioner: Nord-Amerika, Midtøsten, Kina og Russland. 74% av disse karbonreservene er i offentlig eie. Mindre enn 900 Gt CO 2 kan slippes ut i atmosfæren i årene frem til 2050, skal vi klare å holde oss innenfor 2 målet. Dette innebærer at om det ikke lykkes å utvikle måter som kan fange og innebære lagring av karbonfangst og lagring, vil to tredjedeler av disse fossile drivstoffreservene forbli i bakken og ikke komme på salg før etter 2050.» 2 Balansert karbonlagerstyring Bruken av svart karbon medfører flytting av karbon fra jordskorpen til atmosfæren. Det er omstridt hvor stor skadevirkningen av dette er, når de eventuelt inntrer og om de overskygges av andre former for klimaendring. 1 Se: IEA, World Energy Outlook 2012, s. 243, Paris Se: IEA, op.cit., side

9 Plantenes nye potensiale gjør det nærliggende å bruke dem som lager av karbon i former for biologisk fangst og lagring av karbondioksid. Klimakrisen kan med stor fordel forstås som et lagerstyringsproblem. Fokus har til nå vært å kutte i utslippene. Her kan begrepet «balansert målstyring» få ny mening! Karboninnholdet i form av karbondioksid i atmosfæren er av samme størrelsesorden som lageret av grønt karbon i biosfæren. Klimaskadene består i at mengden av karbon i atmosfæren øker med om lag en halv prosent pr år. Gjennom en skogstrategi kan vi la biosfæren hindre denne økningen. Når vi vet at mengden karbon i atmosfæren og biosfæren er av samme størrelsesorden er det lett å se at utslippene ved bruk av fossile karboner i en overgangsperiode kan nøytraliseres ved å øke verdens lager av levende biologisk materiale. Skogen er svært fleksibel ved at den binder karbondioksid og lagrer det som grønt karbon. Skog i vekst binder og lagrer. Skogen er unik ved at lageret av ferdigprodukter samtidig er et produksjonsapparat. En genial kombinasjon for god til å være sann? I løpet av de siste hundre år er stående masse i norske skoger nær tredoblet. Det er mulig biologisk og forsvarlig økonomisk å øke dagens volum til det dobbelte. Skogstrategien kombinerer tre trekk i en genial kombinasjon. Skogen binder karbondioksid lagrer grønt karbon erstatter svarte karboner. Det er ikke bare slik at skogen erstatter de svarte karbonene i alle sammenhenger. Gjennom den nye bioteknologien kan biomassen fra skog også gi oss fôrmidler og mat. Det er et for stort fokus på vind og sol for produksjon av elektrisk energi. Disse verdikjedene gir ikke mat og heller ikke drivstoff til transportsektoren. Det er også krevende å lagre elkraften fra vind og sol som varierer i utakt med forbruket. 16 I den norske energi- og klimadebatten er det ikke oppfattet at skogstrategien er den beste fornybare løsningen. Den er interessant om teoriene om klimakrise skulle vise seg å være feil. Vi har uansett en rekke fordeler av å ha satset på skogen. Det foreligger analyser som viser at den vesentligste delen av verdens skoger forvaltes bærekraftig. Det betyr at tilveksten er større enn avvirkningen. Potensialet for økt tilvekst er meget stort. Det kan oppnås ved bedre forvaltning av eksisterende skogområder og ved planting av skog på områder uten skog. Verden har arealer egnet for påskoging tilsvarende en fjerdedel av dagens skogareal. I norsk klimapolitikk har denne mest nærliggende og kostnadseffektive løsningen vært fortrengt av tiltakene mot avskoging og for vern av regnskogen. Jens Stoltenbergs klimaparadoks Jens Stoltenberg er en sentral norsk politiker med lang fartstid som stortingsrepresentant, regjeringsmedlem og fra 2005 til 2013 som landets statsminister. I 2010 medvirket Jens Stoltenberg i boken «Klimaparadokset». Her kan vi lese: «Dag én handlet om å få karboner opp og finne svært utilgjengelig og vanskelig tilgjengelige karboner. Og det var mye åtgaum og applaus for det. Dag to handler om å fange de samme karbonene og få dem ned i bakken igjen, eller i hvert fall inn i trærne, gjennom regnskogsatsing». 3 Følgende utsagn reiser imidlertid spørsmål ved om statsministeren vet hva han snakker om hva gjelder karbonkretsløpet og skogens muligheter: «Vi driver nå på Mongstad og Kårstø, i EU og i Kina med å bruke milliarder av kroner på å forsøke å utvikle karbonfangst og lagring, mens regnskogen gjør det gratis. Men den ødelegger vi. Så det å faktisk se, det å bli forklart av naturvitere hva det handler om De fleste av oss har hørt litt om fotosyntesen på videregående, men her er det i stor skala. Det er sterke, fysiske bilder på karbonets kretsløp, på hva regnskogen betyr og hvor sårbare vi er når regnskogen forsvinner». 4 3 Se: Kjell Alstadheim: Klimaparadokset, Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring, side 56, Aschehoug, Oslo, Se: Kjell Alstadheim: op.cit., side

10 Forvirringen dokumenteres ytterligere i følgende: «Hele poenget med det vi gjør når det gjelder skog, er at vi skal prøve å gjøre det mer lønnsomt å la et tre stå enn å hugge det ned. Det er kjent teknologi: Det å ikke hugge et tre er velprøvd teknologi, mens Mongstad er mer nybrottsarbeid». 5 Urskog belaster CO 2 -regnskapet De regnskoger Stoltenberg verner, er urgamle skoger. De er i balanse med hensyn til binding og utslipp. Hans vern er et nullsumspill, fordi karbondioksid frigjøres gjennom råtning av biomassen som bare bindes på nytt i en tilsvarende ny mengde. Når menneskene hugger skogen kan imidlertid biomassen nyttiggjøres. Skog som fredes belaster atmosfæren med karbondioksidutslipp ved råtning, uten at menneskeheten kan nyttiggjøre seg råstoffet fra skogen til bygninger, papir og energi. Fredede skoger klarer hverken å fange eller erstatte det karbon som belaster atmosfæren. Jens Stoltenberg har da heller ikke vært inne på å la kornåkeren stå uhøstet. Gjennom fotosyntesen gjøres sollyset om til energi i fast form. Karbondioksid er et viktig råstoff i denne prosessen. Plantematerialet er en bærer av energi. Når energien frigjøres går karbonet sammen med oksygen og blir karbondioksid. Når mennesket selv skaffer seg energi fra mat blir det karbondioksid. Det samme skjer når vi nyttiggjør oss energi fra olje, gass, kull, ved eller biomasse. Menneskene benytter husdyr til å foredle og samle plantemateriale. Husdyr slipper ut klimagasser akkurat som menneskene, når plantematerialet omdannes. Det hevdes at vi kan begrense utslippene ved å kutte ned på kjøttforbruket. Da overser man at husdyrene foredler planter vi ikke kan nyttiggjøre oss. Ved bioteknologiske metoder kan disse prosessene effektiviseres også i en klimasammenheng. Tømmer fra skogen som inngår i treverk, er et varig lager. Det er et problem at det drives rovhogst i enkelte store land med verdifull regnskog. En slik rovhogst fører til at karbon flyttes fra biosfære til atmosfære. Men denne nyttiggjøringen av karbonet er ikke vesensforskjellig fra den frigjøringen av karbondioksid som 5 Se: Kjell Alstadheim: op.cit., side skjer når de fossile ressursene tas i bruk. Det er positivt at rovhogsten er på retur, og at anslaget for denne karbonkilden er fallende. Bioøkonomiens paradigmeskifte Den grunnleggende utfordringen er hverken å stoppe hogst eller oljeutvinning, men å forvalte alle våre lagre av karbon slik at nytten for menneskeheten er størst mulig. Vi må styre karbonstrømmene slik at belastningen på atmosfæren blir så liten som mulig. Skogen er av svært stor interesse for forståelsen av bioøkonomiens potensial, fordi den viser fotosyntesens virkemåte og effektivitet på en grei og lettfattelig måte. Sammenliknet med annen planteproduksjon har skogen et stort fortrinn, fordi den evner å produsere store mengder biomasse til lav kostnad. I tillegg har de tilhørende verdikjeder en svært høy effektivitet. Dette er viktig i et bioøkonomisk perspektiv. I bioøkonomien blir det viktig vesentlig å øke produksjonen av biomasse og sikre en enda større og bedre utnyttelse og ikke minst må de biobaserte produkt få en bredere anvendelse. Skogen vil i tillegg til å gi råvarer til bygg, papir også gi råstoff til fôrstoffer, farmasøytisk og annen kjemisk industri. Det sentrale er at anvendelsen av nye bioteknologiske metoder gjør det mulig å fordele, foredle og oppløse hele treet og få råstoff som kan brukes på en rekke nye anvendelsesområder. Dette gir skogen enda et fortrinn i et bioøkonomisk perspektiv, fordi skognæringen er en uhyre effektiv produsent av planter. Her skiller også skognæringen seg fra jordbrukets produksjon av ettårige planter. Jordbruksvekster må høstes og brukes i løpet av kort tid. På den annen side vil ny teknologi gjøre planteproduksjon i jordbruk og skogbruk mer likeartet. Det biologiske lageret må forvaltes Skogen gir stor frihet til å velge tidspunkt for høsting og utnyttelse. Utnyttelsen av evnen til å produsere avhenger av at det høstes, men mulighetene til å bygge opp lagrene av skog er store over hele verden. En økt ressursbase gir grunnlag for å høste mer senere. Introduksjon av bioøkonomi i skogen åpner for vesentlig mer effektiv plantefor- 19

11 edling og dermed en høyere utnyttelse av produksjonsmulighetene. Det globale rom for skogproduksjon er ubegrenset. Utnyttelsen av dette vil avhenge av koblingene mot energimarkedene og klimapolitikken. Påskoging er for lite påaktet, men gir stor tilvekst av mer biomasse. La skogen redde verden Karbonlageret i verdens skoger har samme størrelsesorden som atmosfærens innhold av karbon i form av karbondioksid. Den klimapolitiske utfordringen består i at innholdet av karbondioksid i atmosfæren øker med en halv prosent hvert år. Det betyr at hvis man på global basis årlig øker samlet stående masse av skog med en halv prosent år, ville dette utgjøre et vesentlig bidrag i form av økt karbonlagring. En rekke land, inklusive Norge, har en skogforvaltning som oppfyller dette målet. Skogen fanger karbondioksid, den lagrer karbon og erstatter de fossile lagerkildene. Bioøkonomien gjør skogstrategien vesentlig mer lønnsom og bærekraftig i alle disse sammenhengene. Gevinsten tilfaller de fattigste Verdenssamfunnet kan straks bestemme seg for en skogstrategi. Det vil si å fremme biomasseproduksjonen i skogene og øke skogene og slik gjøre skogenes samlede kapasitet til å rense atmosfæren for karbondioksid enda større. Å gjødsle dagens skoger vil gi øyeblikkelig effekt. Påskoging, det vil si plantning og utvikling av flere og større skoger, vil ta lenger tid. Kina er i ferd med å gjennomføre storstilt skogplanting. Skogens andel av landarealet skal løftes fra 18 til 23 prosent. Den største gevinsten vil man få i bedre forvaltning av de områdene som allerede er dekket av skog. Når det investeres i bedre forvaltning og utnyttelse av skog, er dette investeringer i områder hvor det fra før ofte er undersysselsetting og lave inntekter. Det forholder seg slik ikke bare i utviklingsland og i den tredje verden, men også i den rike del av verden og i vårt eget land. Derfor vil investeringer i bedret skogforvaltning og bruk av biomasse fra skog utvilsomt ha en positiv fordelingsvirkning. Forsøk å fange og binde karbon på andre måter, som ved tekniske/kjemiske metoder, har viset seg å være meget krevende. I tillegg legger disse forsøk beslag på 20 høyt kvalifiserte arbeidstakere med høy lønn. Også i lys av får en skogstrategi har en gunstig fordelingsvirkning. Dertil kan bedret skogforvaltning og skogplanting finne sted med kjente metoder. Det forutsettes ikke lange og kostbare forskingsog utviklingsprosesser. Det er forunderlig og høyst kritikkverdig at man velger å se bort fra forhold som disse, når norsk bistand engasjerer seg i mottakerlandenes skogbruk, og like merkelig og kritikkverdig er det at internasjonale skogprosjekt velger å overse dem. De norske kystskogene De beste delene av skogene i våre tradisjonelle skogområder kan ha en årlig tilvekst på om lag en kubikkmeter på hver dekar hvert år. Det kan litt forenklet legges til grunn at slike skoger binder to tonn karbondioksid for hver kubikkmeter tømmer. Kostnadene ved planting av ny skog kan anslås til tusen kroner for én dekar. Dermed får man en bindingskostnad på om lag ti til tyve kroner for hvert tonn karbondioksid. Det er meget gode vekstvilkår for trær langs det meste av norskekysten. Bruker vi de mest produktive treslagene, kan den årlige tilveksten bli to til tre ganger så høy som for den mest rasktvoksende grana i skogstrøkene inne i landet. Gjennom hundre års erfaring med skogreising langs kysten, vet vi godt hvordan dette kan gjøres, men denne skogreisingen er nå nesten opphørt. I Melding om Kystskogbruket (2008), foreslås at det etableres spesialiserte klimaskoger som utnytter deler av kystskogens kostnadseffektive og store kapasitet til å binde og lagre klimagasser som en del av en klimapolitisk strategi. Meldingen, som behandler hele kystskogbruket, ble utarbeidet som et skogpolitisk samarbeid mellom alle fylkeskommunene fra Finnmark til Rogaland. I meldingen anslås at klimaskoger som omfatter rundt 5 mill. dekar, dvs. ca. 50% av gjengroingsarealene langs kysten, vil utgjøre et årlig netto bindingspotensiale på 8-10 mill. tonn CO 2. Anslaget er gjort ut ifra bruk av i all hovedsak norske treslag. 6 Det er vanskelig å undervurdere de miljømessige gevinstene av dette, men vi skal heller ikke se bort fra at den samfunnsøkonomiske lønnsomhet av dette ventelig er høyere enn utvinning av olje. 6 Se: Vestlandsrådet, Sør-Trøndelag Fylke og Landsrådet for Nord-Norge, Melding om Kystskogbruket, Prosjekt Kystskogbruket, 2008, side

12 Det norske paradoks I de seneste år er det blitt en økende anerkjennelse av at vi er iferd med å få en todelt økonomi. Den ene og mest kontantsterke del er knyttet til oljeproduksjonen. Den andre utgjøres av «fastlandsøkonomiens» tradisjonelle næringsliv og eksportindustri. Det kan fortone seg innfløkt for våre tradisjonelle eksportnæringer å skille den oljedrevne fortrengningsmekanismen fra andre endringer av teknologisk eller markedsmessig art, men for meg, som styreformann i Det norske skogselskap og dermed en talsmann for skogen anser jeg det for å være en plikt å påpeke at våre skoger allerede er påført stor skade. Dette kommer frem bare ved en rask sammenlikning med utviklingen i vårt naboland, Sverige. Det norske skogarealet utgjør 30 prosent av Sveriges. Vi kan måle kvaliteten på skogforvaltningen ut fra tre indikatorer: 1 tilvekst, 2 avvirkning 3 investeringer i ny skog. Når vår evne til å produsere skog er 30 prosent av Sveriges burde hver av indikatorene også ligge på 30. Men Sveriges tilvekst er økende, mens vår er fallende. Den er fattige 25 prosent av nabolandets. Vårt uttak av tømmer er bare 10 prosent av det man henter ut i Sverige. Mest bekymringsverdig er det, imidlertid, at investering i skogkultur og ny skog i Norge bare er 3 prosent av det svenske investeringsnivå. Vi måtte tidoblet vårt investeringsnivå skulle vi utnyttet våre skogressurser like optimalt som det våre svenske naboer gjør. Denne sammenligningen med Sverige er også tydeliggjort i følgende tabell: Norsk skogsektor kontra svensk: Sverige 100 prosent Norge i forhold til Sverige: Ressursgrunnlag 30 prosent Tilvekst 25 prosent Avvirkning 10 prosent Investering 3 prosent 22 Gjennom det siste århundret ble stående masse i de norske skogene nær tredoblet. En aktiv skogpolitikk ga bemerkelsesverdige resultater. Suksesshistorien er i ferd med å bli en skandale. I denne sammenhengen er det relevant å se på det samlede bildet for norsk planteproduksjon. Planteproduksjonen er det avgjørende ledd i verdikjeden. Plantene har den enestående egenskap at de gjør sollys om til nyttbar energi. I denne prosessen er karbondioksid et viktig råstoff. Det finnes ingen annen kilde til mat enn fotosyntesen. Den gir dessuten halvparten av verdens befolkning energi i form av ved og annen bioenergi. Status samlet norsk planteproduksjon Men hva er status for norsk planteproduksjon? Den gir grunn til bekymring! Den samlede utnyttelse av det norske planteproduksjonspotensial faller: Det samlede jordbruksarealet er svakt fallende. En økende andel er ikke i bruk. Kornarealet er sterkt fallende. Kornproduksjonen er ned en femdel i forhold til toppnivået. Beitingen er fallende. Melkeproduksjonen er fallende. Den grasbaserte kjøttproduksjonen er fallende. Tilveksten i skogen er fallende. Skogplantingen er bare en femtepart i forhold til toppnivået. En stadig mindre andel av tilveksten av tømmer avvirkes. Det er imidlertid også en positiv side, og på denne kan vi notere: Stående masse i skogen er klart økende. Skogarealet er svakt økende. Ikke desto mindre er det betimelig å spørre seg om oljerikdommens fortrengningsmekanismer skal slippe så langt at vi ikke lenger dyrker og høster landarealene, lar plantene visne uhøstet og trærne råtne på rot. Mengden død ved i Norges skoger er nå passert 100 millioner kubikkmeter. Mengden råtnende trevirke i skogen, er større enn det vi bruker til husbygging! I den todelte økonomien vil norske bedrifter tilpasse seg ved utflytting. Og vi vil i større utstrekning enn andre land, måtte importere mye av vår daglige forbruk. 23

13 Men kan vi legge til grunn at vi på varig basis blir så rike at naturens egne produksjonssystemer ikke skal utnyttes? Sentralbanksjefen pekte i sin årstale på at produktivitetsveksten har vært synkende i Norge siden Her er det stor variasjon mellom næringer. Mye kan tyde på at arealbruksnæringer, som skog og jordbruk, kulminerte før industrien. Omfattende plan- og kontrollsystemer og økt byråkrati rundt arealbruken er sannsynlig én årsak, men dette er det forsket lite på. Lønnsveksten fortsetter imidlertid som om den var frikoblet fra produktivtetsveksten. «Mitt» fylke Hedmark oljeofferet I 2013 har Elverum nettopp feiret at 150 årsdagen for jernbanestrekningen fra Hamar til Elverum. Vi skal merke oss at etter forbindelsen mellom hovedstaden, Kristiania, og Eidsvold, og aksen nord/sør over Mjøsa, var forbindelsen Hamar- Elverum Stortingets neste prioritering. Dette fikk våre forfedre til fordi Elverum var tyngdepunktet for skoginteressene datidens kilde til norsk rikdom. «Min» kommune, Elverum, har en svært sentral skandinavisk beliggenhet og her har vi opplevd vekst gjennom hele oljealderen. Men «mitt» fylke, Hedmark, har samlet sett ikke hatt godt av oljealderen. Hedmark plages dessverre av å ligge langt unna kysten og kystens vekstimpulser et næringsliv lite motstandsdyktig mot oljedreven lønnsvekst. et naboskap til Sverige som gjør kostnads- og konkurransegapet særlig krevende. Dette lar seg lett dokumentere. Den mest lettfattelige statistikken inntektsnivået gir bunnplassering. Tilsvarende plassering har vi i alle de mer sofistikerte indikatorene for økonomi og velferd. I regjeringens regionalmelding fremgår det at de to innlandsfylkene Oppland og Hedmark har negativt fødselsoverskudd. Det er store negative tall med henholdsvis 5 og nær 10 promille i perioden 2007 til Dette innebærer at de to inn- landsfylkene er i en enestående negativ posisjon og mest skremmende er det for mitt fylke. Det som egentlig foregår ble svært presist beskrevet av sjefsøkonom Roger Bjørnstad i Dagens Næringsliv i 2012: «Oljeinntektene er egentlig ikke en inntekt. Det er en formue vi tapper». Og videre: «Nå ser det ut til at selve formuen raskt er i ferd med å finne veien til norske lønninger». 8 Den analysen han gir av risikobildet forklarer et stykke på vei Hedmarkskrisen: «Lønnsnivået fra petroleumsrenten må også før eller senere justeres tilbake. Jo mer som finner veien til norske lønninger, jo vanskeligere blir det dersom oljeprisen faller mye». 9 Og han formulerer utfordringen for norsk næringspolitikk svært tydelig i en artikkel fra 2013: «Når kostnadsproblemene er et resultat av makroøkonomisk markedssvikt gjennom privat og offentlig bruk av oljepenger, er det da riktig at eksportnæringene skal betale markedspris for kraften, torsken, skogen, CO 2 -utslippene og kapitalen, eller ha det samme skattenivået som andre næringer? Myndighetene bør bestemme seg for hvilken strategi de ønsker for eksportindustrien. Kanskje det er en slik endring i næringspolitikken vi må ty til for å sikre tilstrekkelig eksport i fremtiden». 10 Det man egentlig kan lese ut av Roger Bjørnstads artikkel, er at vi har et enormt behov for å iverksette en robust skogstrategi. Og at det som til nå foreligger av «pakker» til skog og treforedling langt fra er tilstrekkelig. I tillegg er «mitt» fylke, som landets største landbruksfylke, utsatt for «primærnæringsparadokset». Det er vel kjent fra hele OECD-området og plager nå også kineserne. Dette består i at sterk produktivitetsvekst medfører fall i antallet sysselsatte og deres relative inntekt. 7 «Veksten i produktiviteten holdt seg relativt høy frem til rundt Men siden har den falt. Nedgangen har vært mer markert enn hos våre handelspartnere.» Sentralbanksjef Øystein Olsen, Årstale 14. februar Se: Se: Roger Bjørnstad, Dagens Næringsliv, 19. juli Se: Roger Bjørnstad, op.cit. 10 Se: Roger Bjørnstad, Dagens Næringsliv, 14. februar

14 Hedmark utgjør et nesten pinlig tydelig uttrykk for «oljeskaden». Den er til stede i alt for stor grad også i andre innlandsregioner og i Østfold. Fall i norsk skogproduksjon, karbonbinding, forslaget til skogavgiftsreform Som påpekt foran er investeringene i norsk skogbruk på et lavmål. Høsten 1992 førte svensk devaluering til krise i skogsektoren. Sigbjørn Johnsen fremmet et forslag om statlig finansiering av skogavgiften. Dette tiltaket hadde en ramme på 200 mill. kroner, og fikk en dobbelt virkning: Redusert tømmerpris for industrien og fortsatt investering i skogen. Jeg vil sterkt anbefale fornyet bruk av dette virkemidlet. Begrunnelsen for tiltaket er at den svake konkurransesituasjonen for norsk skogindustri, det lave avvirkningsnivået og det særdeles lave investeringsnivået i skogen ikke er motivert ut fra forhold som vil bestå over tid. Det kan ikke være varige forhold som tilsier at norsk skog skal eller bør være, relativt sett mye svakere utnyttet enn svensk. vil være redusert med 13 mill. tonn CO 2 i En stimulans i den størrelsesorden som her foreslås bør være tilstrekkelig til å øke investeringen i norske skoger slik at bindingen ikke faller. Dette forutsetter dessuten at avvirkningen øker og skogens potensiale utnyttes fullt ut. Det finnes en rekke tiltak som med høy kostnadseffektivitet kan bidra til at et slikt mål nås. Det sterke fallet i så vel produksjonen i treforedlingsindustrien som investeringene i primærproduksjonen, bør gi tilstrekkelig argumentasjon til at en slik ordning går klar av EØS-regelverket. EU bruker selv sterke virkemidler for å fremme bærekraft og omstilling til grønn økonomi. Vi anslår neppe de ulike fortrengningsmekanismene fra oljevirksomheten for høyt, om vi antar at de utgjør rundt en tredjedel av verdien på norsk tømmer. Et annet utgangspunkt er verdien av netto karbonbinding i norske skoger. Dersom det legges til grunn at den er om lag 30 mill. tonn karbondioksid og at det benyttes en kvotepris på kr 100 for hvert tonn, utgjør dette 3 milliarder kroner i året. Jeg viser her til figur 6.6 (side 113) fra Perspektivmeldingen som gjengis nedenfor. Dette er en tjeneste fra skogen det nå ikke betales for. Ikke desto mindre kunne det norske samfunn ha gitt et vesentlig bidrag til balanse mellom kyst og innland ved å betale for denne viktige og store tjeneste fra landets skoger. I denne meldingen framgår det videre av Tabell 6.1 (side 114) som er tatt inn nedenfor at opptaket i skog vil falle fra om lag 33 mill. tonn til omlag 20 mill. tonn CO 2 i Jeg finner det sterkt beklagelig at bindingen i norske skoger er fallende og at den 26 Bioøkonomirevolusjonen tre utfordringer for Norge Introduksjonen av begrepet bioøkonomi innebærer at alle former for biologisk produksjon med tilhørende verdikjeder forstås og behandles som en næring. Det er ofte ikke oppfattet at produktivitetsveksten i landbruket er meget høy og at 27

15 den stadig nyttiggjør seg ny vitenskap på en rekke områder. Når bruken av nye bioteknologiske metoder slår inn, vil grensene for hva som tidligere har vært ansett som umulig brytes ned. For Norge reiser dette bioøkonomiske perspektivet tre utfordringer: Tilpasninger og muligheter i forhold til våre bionæringer. Bioøkonomien som investeringsunivers for vårt finansielle overskudd. Bioøkonomien som trussel for vår oljeøkonomi. Det kan synes som det norske politiske miljøet verken har forstått eller forholdt seg til noen av disse tre utfordringene. Skogen har en særlig interesse. I tillegg til grønt karbon som erstatter svart karbon, har den store muligheter til å fange og lagre CO 2. Den kan redde verden i forhold til alle deler av klimapolitikkens utfordringer. Denne nye grønne økonomien kan parkere de fossile kildene raskere enn vi tror. Da blir kostbar Nordsjøolje en feilinvestering. Bioøkonomien som investeringsunivers «Oljefondet» - med det offisielle navnet NBIM utgir detaljerte årsberetninger. Der finner mant finnes ikke det ringeste spor av bioøkonomiske perspektiv. De omtaler sine mandater innenfor «miljørelaterte investeringer», men er ikke i nærhetene av et bioøkonomisk perspektiv. Det er imidlertid verdt å merke seg at matvareselskapet Nestlé er den største aksjeposten med vel 30 milliarder kroner. I emballasjeselskapet Smurfit Kappa finner vi den relativt sett høyeste eierandelen på nær 10 prosent. NBIM eier også svenske og finske skogindustriaksjer for over 10 milliarder. Mitt forslag er at den bioøkonomiske delen av investeringene løftes over i et eget nytt selskap. Dette holdingselskapet gis en aktiv ledelse med høy og relevant kompetanse. Dette selskapet kan så brukes til å omstille og utvikle norske selskaper i biosektoren med behov for ny kapital og overføring av ledende internasjonal kompetanse i omstillingsprosessene. Fra svart til grønn økonomi Det sentrale motivet er ikke å omplassere kapital, men aktivt å posisjonere Norge 28 for en plass i den nye grønne økonomien. Norges økonomiske styrke gjør det mulig å kjøpe seg inn i de mest vekstkraftige selskap og finne de mest kompetente miljø. De store satsingene i verden skjer i fotosyntesesektoren med tilhørende verdikjeder. Bioteknologi er nøkkelen. Dette vekstområdet forventes å ha en høyere avkastning enn de modne næringene. Formål nummer én må være å gjøre avkastningen av Norges kapital så høy som mulig. Dette tilsier at minst en tiendedel av kapitalen i oljefondet tilordnes den fremtidsrettede delen av økonomien. Dette nye holdingselskapet skal gjennom allianser for lønnsom omstilling i Norge ha som sitt neste mål å omstille og utvikle den grønne norske økonomien. Staten skal ikke eie alene Vi har lært mye om hvorfor staten ikke bør være eneeier i næringslivet. Det nye selskapet Norsk Bioøkonomi eller Oljefond B må ha medeiere. Det kan se slik ut: Store internasjonale investorer med langsiktige interesser i biosektoren. Eiere av norske selskaper som måtte se seg tjent med å få sitt selskap eiet helt eller delvis av det nye holdingselskapet. Norske privatpersoner på gunstige vilkår. Norske skogeiere gjennom mulighet til bruk av skogfondet. Selskapet bør videre etter en tid, børsnoteres. Den samlede kapital i selskapet bør på sikt ha en størrelsesorden på 400 milliarder kroner. Det tilsvarer omlag en tiendepart av oljefondet. Ut av Oslo og vekk fra Finansdepartementet Styringen av norsk økonomi, næringsliv, finansnæring og oljefond er filtret i hverandre og utgjør en svært begrenset personer. De tenker helt likt, er helt avhengige av hverandres makt og alle sterkt preget av petroøkonomiens verdier. Tiden burde for lengst vært inne for å drøfte om ledelsen av oljefondet burde vært skilt ut fra sentralbanken. Sentralbanksjef Øystein Olsen kommer fra tidligere stillinger som ekspedisjonssjef i Finansdepartementet og direktør i SSB. I mange år ledet han et utvalg som 29

16 skulle drøfte en norsk klimapolitikk. I 2009 la utvalget frem sin innstilling som en offentlig utredning. 11 Utvalg avviste en skogstrategi uten nærmere drøftelse og ville fjerne alle virkemidler som fremmet utnyttelse av skogens ressurser. Et «oljefond B» må ikke legges til Oslo, men kanskje heller til Trondheim og eierstyringen knyttes til andre departement, som Fiskeri- og kystdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Dagens Oljefond investerer i bygater i London og verden over. Det kan gi gevinst, men det er ikke vurdert å investere i skogeiendommer og skogreising. Rapportene fra finansanalytikermiljøene tilsier ikke desto mindre at skog slår de fleste andre aktivaklasser. I dag avsetter den norske regjering 3 milliarder kroner hvert år til en internasjonal, klimapolitisk begrunnet skogsatsing. Men ingen av disse pengene tillates brukt til skogplanting. Nytt perspektiv på de norske utslipp og skogens rolle De samlede norske utslippene av klimagasser tilsvarer om lag 50 mill. tonn karbondioksid. Brutto binding i norsk skog er av samme størrelsesorden. Når vi konseptualiserer klimapolitikken ut fra en skogstrategi er det sentralt at brutto binding økes. Det er videre viktig å ha et øye på hvor mye av tømmeret som tas ut som inngår i andre lagre. Virkemidlene for bruk av trelast er ikke tilstrekkelige til å speile den faktiske klimagevinsten i dette lageret. Analysene og virkemidlene må dessuten omfatte gevinsten ved å unngå betong. Den delen av avvirkningen som ikke lagres inngår på nytt i karbonkretsløpet. Forutsatt at ressursene forvaltes bærekraftig, har dette grønne karbonet en substitueringseffekt i forhold til svarte karboner. Forutsetningen for dette er bærekraftig forvaltning. Dersom skogressursene forvaltes slik at mengden av produserende grønne karboner øker, kan substitueringseffekten vanskelig bestrides. Dette innebærer at skogen må forvaltes slik at tilveksten, stående masse og uttaket øker samtidig. 11 Se: NOU 2009:16 «Globale miljøutfordringer norsk politikk», Finansdepartementet, Oslo Vårt naboland Sverige klarer dette. Selv om det norske lageret øker, er den norske skogforvaltningen sviktende. Mens de norske utslippene etter Kyotomålestokken er 50 mill. tonn klimagasser, er utslippsmengden som følge av at verden bruker norsk olje og gass, om lag det tidobbelte, altså 500 mill. tonn. I en situasjon hvor verdenssamfunnet ikke makter å iverksette klimapolitikk som rent teoretisk kunne fått de ønskede effekter, burde det være vårt «moralske» ansvar å skalerende våre utslipp med norske påskogingsprosjekter. Dette innebærer at la vi til grunn at en kubikkmeter skogtilvekst fanger to tonn karbondioksid, måtte skogen sikres en samlet årlig tilvekst på 250 mill. kubikkmeter. Til det trengs det arealer i størrelsesorden mill. dekar. Med en plantekostnad på tusen kroner pr dekar utgjør dette en investering på mellom 100 og 500 milliarder kroner. Jeg angir et så bredt spenn, fordi det kan anføres en rekke usikkerhetsmomenter som påvirker kapitalbehovet, gitt at det skal påskoges et areal som er tilstrekkelig til å fange og lagre det som er den samlede årlige utslippsbelastning verden påføres ved sitt forbruk av norsk olje og gass. Med det høyere anslaget utgjør denne investeringen om lag 10 prosent av oljefondet. Alt vi vet om avkastningen av investeringer i skogprosjekter, innebærer imidlertid at denne investeringen vil gi minst den forventede 4 prosents avkastning. I tillegg kommer den moralske «gevinsten». Derfor bør en investering i selve skognæringen inngå som en del av det foreslåtte, reorganiserte oljefond. Dette grepet gjør det mulig for Norge gjennom egen politikk og med lønnsomhet å ta sitt globale ansvar helt og fullt. Ord ved Toftes fall Det er min oppgave som leder for Det norske Skogselskapets styre å fokusere vår utnyttelse av skogressursene. Det dramatiske fall i investeringer i ny skog i Norge har lenge vært en kjent skandale. Alarmen burde ha gått for lengst, den dagen vi oppdaget at vi hadde måttet tidoblet våre investeringer, skulle vi vært like flinke som våre svenske naboer i øst. Til tross for gjentatt dokumentasjon av skogtiltakenes overlegenhet i klimapolitikken og tilslutning i Stortinget, er det likevel ikke utviklet konkrete virke- 31

17 midler, og Stortingets føringer er ikke fulgt opp med bevilgninger. Det er min oppfatning at nedleggelsen av norsk treforedlingsindustri så langt er vel begrunnet i størrelse, lokalisering, teknologi og marked. Men enhver normal industrinasjon med skogtradisjoner ville forhindret nedleggelsen av et anlegg som Tofte. Når vi ser at bedriftens svenske eier trapper opp produksjon på tilsvarende anlegg i Sverige, skjønner vi at egne rammebetingelser må gjøres internasjonalt konkurransedyktige. Skogen kan gjennom bioøkonomien skaffe oss det vi trenger ved hjelp av systemer for planteproduksjon og foredling som ivaretar forsyningen av mat, materialer og energi gjennom et bærekraftig, fornybart karbonkretsløp. Vi kan med stor trygghet fastslå at skogen er en økologisk drøm. Det er åpenbart at skogeierandelslagene ikke hadde tilstrekkelig evne til å redde og omstille Tofte, gitt det som skjedde med Norske Skog. I en virkelighet hvor staten er den eneste med tilstrekkelig kapital, ville det ikke vært noen annen løsning enn et statlig grep. Men alle som kan spillet, så det var åpenbart at de 0,5 milliarder Nkr. regjeringen har avsatt til Investinor er en avledningsmanøver. Hvordan staten kunne gått frem, er beskrevet foran. Dessuten er staten allerede inne i nordisk skogindustri med et titalls milliarder i egenkapital. Den egentlige forklaring på den ulykkelige nedleggelse av Tofte, består i at de som for tiden har det siste ordet her i landet, foretrekker en skog som råtner på rot, og gress- og skogfylker preget av få og enkle verdikjeder. Menneskeheten vender tilbake til skogen Dersom vi i et tilbakeblikk vil gjøre et forsøk på å trekke fram de to viktigste begivenhetene i menneskehetens historie ville jeg formulere disse som følger: For det første da menneskene kom ut av skogen og begynte å dyrke korn. Det skjedde for om lag ti tusen år siden. For det andre den industrielle revolusjon som startet på 1700-tallet og gjorde bondesamfunnet om til et industrisamfunn. Den tredje bølgen vi nå aner kan forstås som at menneskeheten vender tilbake til skogen. Skogstrategien gjør det mulig å omstille fra svarte til grønne karboner på en rimelig smertefri måte

18 BIO-ØKONOMIENS MULIGHETER Hans Fredrik Hoen Hoen er utdannet cand.agric. i Skogbruk fra Norges landbrukshøgskole 1985, Dr.Scient. i 1991 og ble professor i Skogøkonomi og planlegging i På 1990-tallet deltok Hoen i forskning knyttet til skogens flersidige bruk, blant annet ved analyser og kvantitative prognoser for kartlegging av potensialet for økt binding av CO 2 i skogbiomasse ved tilpasset skogbehandling. Han ble i 2003 tilsatt som instituttleder ved Institutt for naturforvaltning. Denne stillingen hadde han fram til han ble rektor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap fra

19 Bio-økonomien i retrospektiv Alt høyere liv på jordkloden er basert på fotosyntesen og planteproduksjonen. Den første store revolusjonen i menneskets epoke var etableringen av jordbrukssamfunnet for om lag år siden. Dette fant antakelig sted i Tyrkia. Vi kom ut fra skogene, ryddet land, sådde, planta og pleide åker, for å høste, foredle og lagre produktene til seinere bruk. Dyr ble temmet og satt i produksjon. Nye måter å bearbeide jorda, skaffe vann, finne fram til bedre sorter og skjøtte og pleie avling og husdyr, har på ulikt vis blitt utviklet siden den tid. Den neste virkelig store endringen var industrialiseringen, utviklingen av tekniske hjelpemidler og overgangen til markedsøkonomi med fossile energibærere, kull, olje og gass, som en sentral driver. Dette ble kombinert med moderne empiriske studier tuftet på vitenskapens systematikk. I sum har det gitt stadig ny teknologi og stor produktivitetsvekst. Vår industrielle, fossile epoke, startet i andre halvdel av 1700-tallet, og har altså pågått i vel 200 år. Det har gitt store deler av verdens befolkning en formidabel materiell vekst og velstand, samtidig med at klodens befolkning er blitt mangedoblet, fra 1 mrd rundt 1800 til drøyt 7 mrd i Det tok 123 år å øke fra 1 til 2 mrd, mens de neste 5 mrd har kommet på 85 år. Det har samtidig gitt et formidabelt press på ressurser og naturmiljø. Verden står overfor store miljøutfordringer; menneskeskapte klimaendringer, tungmetaller, radioaktivt avfall og næringsstoffer på avveie, og tap av biologisk mangfold. Forekomstene av fossile energibærere er gitt, slik at før eller siden må verden belage seg på en tilgang på energi uavhengig av de fossile energibærerne. Menneskeskapte klimaendringer forårsaket av økt konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren, skaper behov for en forsert utfasing av vår bruk av fossile karboner. Det betyr at framtida på ett eller annet tidspunkt vil være fornybar og kretsløpsbasert. På lang sikt må menneskeheten finne en balanse mellom sitt forbruk og hva økosystemene kan forsyne oss med av goder og tjenester. I USA jobber Obama s adminstrasjon med å legge til rette for utvikling av bioøkonomi ut i fra målene om bedre helse, redusert oljeavhengighet, bedre miljø, omstilling i industrien, produktivitetsøkning i landbruket og generell jobbskaping. EU går samme vei og planlegger en historisk stor forskningsinnsats på det bioøkonomiske området gjennom det nye rammeprogrammet «Horisont » som starter opp i Målet er å utvikle et fremtidig biobasert samfunn med lavere utslipp, høyere ressurseffektivitet, samtidig som det skapes nye arbeidsplasser. EU definerer bioøkonomi som bærekraftig produksjon og bearbeiding av biomasse til mat-, helse- og fiberprodukter, industrielle varer og til energi. Vår egen regjering forklarte, i forkant av RIO+20 i 2012, bioøkonomi slik: «Begrepet peker mot strategier for økonomisk politikk og utvikling som tar mer grunnleggende hensyn til naturens tålegrense og faren for klimaendringer, og som samtidig reduserer fattigdom og bidrar til likhet og anstendig arbeid.» Kunnskapsutvikling, teknologi og innovasjon er viktige nøkkelord i bioøkonomien og er koblet til politiske føringer i forhold til miljø og samfunn. Her må man se ting i sammenheng og klare å favne både smart ressursbruk, bedre klima og miljø, økonomisk vekst og sosial utvikling på samme tid. Hva går Bioøkonomi ut på? Fotosyntese krever areal til lands og til vanns. Det stiller krav til arealforvaltning, arealplanlegging, og systemer for å holde orden på eiendomsforhold. Et eksempel på utfordringer anno 2013 innen dette feltet er «land-grabbing». Begrepet er omdiskutert. Det dreier seg om storskala transaksjoner der både private investorer og stater sikrer seg eiendomsrett eller langsiktige leiekontrakter til land. Se Borras et al (2011) for en diskusjon av begrepet og fenomenet. Et annet og hjemlig eksempel er dilemmaene knyttet til vern av matjord kontra utvikling av områder for bolig- og næringsformål. Diskusjonene om sentrums-utviklinga her i Ås eller «IKEA-jordet» i Vestby er lokale eksempler som demonstrerer mange av disse dilemmaene. Produksjonen av biomasse, gjennom jordbruk, skogbruk eller havbruk, kan påvirkes og stimuleres av ulike tiltak. Det var dette våre forfedre kom på sporet av og begynte å sette i system for om lag år siden. Bioøkonomi handler altså om optimalisering av produksjonsprosessene tilgangen og arronderingen av areal, jordsmonnets eller produksjonsmediets beskaffenhet, tilgang på næringsstoffer og vann, produksjonsteknikker, foredling av plantemateriale og avl av produksjonsdyra, håndtering av sjukdommer og «skadedyr», forståelse og tilpasning av produksjonen til miljøet. 37

20 Kilde: skrevet av Endre Berner jr. «Fotosyntese Fotosyntese, grønne planters syntese av organiske forbindelser fra karbondioksid og vann, med lys som energikilde. En del av strålingsenergien som planten absorberer, omdannes til kjemisk energi, som igjen benyttes ved assimilasjon av karbondioksid til organiske forbindelser. Hvis karbohydrater (sukker, stivelse) er de eneste produktene ved fotosyntesen, kan prosessen karakteriseres slik: 6CO H 2 O C 6 H 12 O 6 + 6O 2 + 6H 2 O FOREKOMST Fotosyntesen foregår hos planter (plantedeler) som inneholder klorofyll som absorberer det lyset som er energikilden. Foruten hos grønne planter finnes klorofyll også bl.a. hos rødalger og brunalger. Her skjules grønnfargen av andre pigmenter. Fotosyntese finnes også hos noen bakterier. Disse er enten grønne eller purpurfarget og inneholder andre klorofylltyper (bakterieklorofyll). Det eneste alternativ til fotosyntese finnes hos noen få bakterieslekter, som i stedet for lysenergi bruker kjemisk energi, som de får ved oksidasjon av uorganiske forbindelser, til å syntetisere organiske forbindelser fra karbondioksid og vann (kjemosyntese). Alle andre organismer er avhengige av fotosyntesen og stoffproduksjonen hos klorofyllholdige planter. OMFANG Ved fotosyntesen dannes det oksygen, som er nødvendig for respirasjonen hos alle levende organismer. Det er gjort mange forsøk på å beregne størrelsen av plantenes fotosyntese på jordkloden, dvs. man beregner total stoffproduksjon. De nyeste beregningene gir ca tonn tørrstoff per år. Det er netto primærproduksjon, som er differensen mellom brutto produksjon (= fotosyntese) og tap (= plantenes egen respirasjon). Respirasjonen utgjør 40 70% av bruttoproduksjonen. Til tross for at landjorden bare utgjør ca. 30% av jordens overflate, foregår ca. 2/3 av produksjonen på land, resten i havet. Prosessen LYSABSORPSJON Når et blad mottar lys (sollys eller kunstig lys), vil en mindre del av dette reflekteres eller gå gjennom bladet, mens 80 90% vil absorberes. Bare 1 2% av absorbert lysenergi vil imidlertid bli utnyttet i fotosyntesen. Den øvrige energi tapes som varme som utveksles med luften omkring bladet, eller den brukes til å fordampe vann fra bladet ved transpirasjonen. Fotosyntesen foregår i kloroplaster, som er spesielle legemer, organeller, i cellene hos blad og andre grønne plantedeler. Kloroplastene inneholder forskjellige fargestoffer. Grønnfargen skyldes klorofyll a og b, men i tillegg finnes forskjellige karotenoider, som er gule eller oransje. Klorofyll absorberer rødt, blått og fiolett lys, mens karotenoidene absorberer blått lys. Grønt lys absorberes i liten grad, og dette er årsak til at et blad ser grønt ut. I overensstemmelse med pigmentenes absorpsjonsforhold vil fotosyntesen være størst i rødt og i fiolett-blått lys. Kloroplastene har et indre membransystem som danner lameller, thylakoider. Disse danner lukkede strukturer med et hulrom innenfor membranen. Pigmentene er viktige komponenter av membranen. I visse områder ligger thylakoidene stablet over hverandre. Disse områdene kalles grana (sing. granum), mens den fargeløse grunnsubstansen som utgjør resten av kloroplasten, kalles stroma. De to komponentene har hver sin funksjon i fotosyntesen: I grana foregår lysfasen, som består i omdannelse av lysenergi til kjemisk energi, og i stroma foregår mørkefasen, dvs. assimilasjon av CO 2 og dannelse av karbohydrater under forbruk av den energien som er produsert i lysfasen.» 38 Utviklingen innen bioteknologien gir oss helt nye muligheter for grunnleggende forståelse av arvematerialet med stort potensial for å foredle og avle fram bedre sorter og varianter av planter og dyr. Et annet eksempel er forskning på å utvikle kostnadseffektiv «in vitro»-produksjon av kjøtt, eller sagt mer populært biff og kjøttkake produsert på reagensglass. Bioøkonomi handler også om foredling, behandling, dekomponering og konvertering av biomasse til ulike produkter fór til husdyrproduksjon på land og til vanns, mat til menneskeføde for helse, ernæring og ikke minst til glede og opplevelser, fiber til konstruksjoner, klær, papir, hygieneprodukter, emballasje og endelig biomasse som energibærer til varmeproduksjon, el og flytende drivstoff. Bioøkonomi handler om å forstå hvordan produktegenskapene påvirkes av prosessene i primærproduksjonen og videre av foredling, lagring og distribusjon. Bioøkonomi handler om å anvende denne kunnskapen til innovasjon og næringsutvikling for verdiskaping og sysselsetting. Det må bygge på godt funderte lønnsomhetsvurderinger, investerings- og finansieringsanalyser, på oppdaterte analyser for å forstå markeder for råvarer og sluttprodukter, optimalisering av varestrømmer og logistikk, om makt og fordeling av ressurser og velferd, og om regional, nasjonal og global politikk. Bioøkonomi handler om nasjonal sikkerhet for tilgang på mat og andre bioressurser. Bioøkonomi handler om avveiinger mellom bruk og vern! En annen del av bioøkonomien handler om helse, om forståelse av grunnleggende biologiske prosesser på cellenivå og de nye mulighetene for kartlegging av gener og genom som teknologiutviklingen har gitt. Tilgangen på informasjon er enorm og smarte måter for å håndtere, analysere og finne mønstre i denne flommen av informasjon er en suksessfaktor. En annen utfordring er å sette bitene av ny kunnskap sammen, på tvers av, og i samspill mellom, ulike fag og disipliner. Det jaktes på genuttrykk som kan forklare i hvilken grad et individ eller en gruppe av individer er disponert for å ha bestemte egenskaper. Det jaktes på bioaktive elementer som kontrollerbart kan påvirke biologiske prosesser. Det jaktes på markører som gir informasjon om helsetilstand og vitalitet hos en organisme eller et individ. Kunnskaps-utviklingen på dette feltet er dels preget av å være grunnleggende og generisk, og dels drevet av å finne «løsninger» på store og presserende utfordringer med ditto markedspotensial. Veien fra grunnleggende erkjennelse 39

21 og nybrottsarbeid til anvendelser av stor samfunnsmessig og kommersiell interesse kan være kort. Kunnskapsutvikling knytta til ett fenomen eller område kan finne nyttige og overraskende anvendelser innen helt andre områder og problemstillinger. Konklusjon Skal menneskeheten klare å møte utfordringene med å skaffe mat til en økende befolkning, med endra «spiseseddel», og samtidig håndtere klimautfordringene med overgang til fornybar og kretsløpsbasert energiforsyning, peker dette utvetydig på en overgang fra svart (fossilt) til grønt (biogent) karbon. SKOGEN DEN FORNYBARE OLJE 1 Litt historie Siden oppgangssaga kom til landet for mer enn fem hundre år siden har Norge hatt en eksportretta industri basert på fordeling av trevirke fra skogene våre. Over dette tidsrommet har vi kunnet høste velvoksne trær fra 3 til opp mot 7-8 ganger fra det samme voksestedet. Heri ligger det fornybare. Etter hogst etableres en ny generasjon trær gjennom planting eller ved at naturen sjøl sørger for frø som spirer og vokser opp til trær. Industriell foredling av tømmeret har bidratt til velferd og sysselsetting, basert på anvendelse av et fornybart råstoff. Fløtingsvassdrag og isfrie havner ga tidlig konkurransefortrinn for tømmer og trelast. De siste snaut 150 år har treforedlingsindustrien utgjort en vesentlig del av verdikjeden fra skogen til markedet. Denne delen av industrien har etterspurt de delene av treet som ikke er egnet til foredling til plank og bord (trelast). Treforedling går i korthet ut på at deler av tømmerstokken slipes opp eller hogges til flis og kokes slik at cellulosefibrene frigjøres og kan brukes til å lage papir eller andre produkter. Ligninet, som utgjør omlag en tredjedel av tømmerstokken, ender i disse prosessene stort sett opp i fyrkjelen som energibærer. Deler av tre- 1 Store deler av denne framstillingen bygger på et notat ( ) skrevet av Per Kristian Rørstad, Vincent Eijsink, Thomas Thiis, John Mosbye, Torjus F. Bolkesjø, Birger Solberg, Sjur Baardsen, Erik Trømborg, Svein Horn og Hans Fredrik Hoen, alle ved UMB. Se også Rørstad & Solberg (2012) for en vurdering av verdiskapingspotensialet ved økt bruk av råstoff fra skog i Norge. 40 foredlingsindustrien har satset på å isolere og utvinne spesialprodukter fra alle bestanddeler i tømmerstokken, slik som Borregaard. Borregaard, et verdensledende bioraffineri, leverer spesialcellulose, og en lang rekke produkter basert på lignin slik som tilsetninger til batterier, emulsjoner, ulike bindemidler, vanillin, bioetanol, finkjemikalier til farmasøytisk industri, saltsyre, natronlut og difenoler. Alt basert på tømmeret som råstoff. Skogbruk og skogindustri har lange tradisjoner i Norge, og var tidligere svært viktig for sysselsetting og verdiskaping. Verdiskapingen i sektoren var nesten 13 milliarder kroner i 2012, men har vist en fallende trend i flere tiår. Nedgangen har vært mest markant i kategorien «Produksjon av papir og papirvarer» hvor bruttoproduktet falt med nesten 80% i perioden (SSB, 2012a). Nedleggelsene av Peterson i Moss og Södra Cell Tofte betyr en ytterligere reduksjon i verdiskapingen og produksjonen. Når Tofte nå legges ned, vil en stå tilbake med bare én produsent av kjemisk masse i Norge Borregaard og ingen anlegg basert på massevirke av furu. Hovedårsakene til nedleggelsene og redusert verdiskaping er i første rekke overkapasitet og redusert etterspørsel etter papir og masse, samt konkurranse fra land med kostnadsmessige fortrinn. Treforedlingsindustrien eksporterer en relativt stor andel av sine produkter nesten 60% av omsetningen i treforedlingsindustrien var eksportrettet i 2012 (SSB, 2012b). Det er lite grunn til å tro at markedsforholdene i de viktigste markedene (avis- og trykk-papir) vil bedre seg vesentlig eller at kostnadsnivået i norsk industri vil bli redusert i nær fremtid. De gjenværende papirfabrikkene (Norske Skogs anlegg på Skogn og i Halden) sliter med lønnsomheten. Ytterligere nedleggelser kan derfor ikke utelukkes. Norsk treforedling er med andre ord i ferd med å forsvinne. Dette vil ha negative konsekvenser for hele skogsektoren. Det er ikke mulig å komme ut av denne krisa utelukkende ved å kutte kostnader og effektivisere. Dersom den negative utviklingen skal snus, må det utvikles ny industri basert på nye produkter eller endret anvendelse av biomasse fra skog. Det må blant annet bygge på en langsiktig og solid nasjonal forskningsinnsats. Denne bør ta utgangpunkt i eksisterende kompetanse og forskningsmiljøer, deriblant tverrfaglige miljøer ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), og ha som mål å bidra til utvikling av ny bærekraftig industri basert på råstoff fra norske skoger. 41

22 Skogressursene Skogressursene i Norge er godt kartlagt gjennom Landsskogtakseringen i regi av Norsk institutt for skog og landskap. Omtrent 40% av Norges landareal er skogkledd, hvorav produktiv skog utgjør litt over 60% (SSB, 2012c). 2,3% av det produktive skogarealet er totalvernet. I tillegg er mesteparten av hogsten i norske skoger miljøsertifisert. Ordningene legger i varierende grad restriksjoner på Figur 1. Stående volum, 1000 m 3 uten bark. Kilde SSB og Landsskogtakseringen. bruken av arealene. Totalt er nærmere 31% av det produktive arealet berørt av ett eller flere miljøhensyn (Søgaard et al., 2012). Stående volum i norske skoger er mer enn doblet de siste 100 årene. Totalt stående volum er 878 mill. m 3, hvorav 788 mill. m 3 er i produktiv skog (SSB, 2012d). Tilveksten er om lag 25 mill. m 3 /år (SSB, 2012e). Hovedgrunnen til den store økningen i stående volum og tilvekst er overgangen til bestandsskogbruk med medfølgende investeringer i primærproduksjonen (planting), særlig på 50- og 60-tallet. Avvirkning av industrivirke har vært relativt stabil i nær 100 år. Årlig avvirkning i perioden var i gjennomsnitt ca. 7,6 mill. m 3 (SSB 2012e). I tillegg kommer hogst til ved, som ikke omfattes av denne statistikken. Totalt har avvirkningen vært i størrelsesorden 10 mill. m 3 /år i foregående tiår. Basert på dataene fra Landsskogtakseringen er det gjort omfattende beregninger av potensialet for hogst, se f.eks. Bergseng et al. (2012). Balanse-kvantum (høyest årlig utholdende hogst) er beregnet til 16,9 mill. m 3 med dagens miljørestriksjoner. Økt hogst vil ha miljømessige konsekvenser, og dagens reguleringer (vektlegging av miljøhensyn) er i stor grad tilpasset dagens avvirkningsnivå. Det realistiske biologiske potensialet for hogst er derfor lavere enn det balansekvantumet skulle tilsi. Det synes allikevel klart at det er rom for et betydelig større uttak enn i dag. I tillegg til stammevirket er det betydelig biomasse knyttet til topper, greiner, stubbe og røtter. Bergseng et al. (2013) har analysert potensialet for tilgang av biomasse fra disse fraksjonene. De konkluderer med at hogstavfall, i hovedsak topper og greiner, representerer en et årlig energipotensial på 6-9 TWh. De viser videre til en studie av potensialet fra trær utenom skog, dvs. i vegkanter, jordekanter, under kraftledninger mm., der det årlige potensialet fra slike områder anslås til om lag 2 TWh. Figur 2. Årlig tilvekst, 1000 m 3 uten bark. Kilde SSB og Landsskogtakseringen 42 Konsekvensene av bortfall av treforedlingsindustri Nedleggelse av treforedlingsindustri har både direkte og indirekte virkninger. De direkte virkningene er redusert verdiskaping og bortfall av arbeidsplasser i treforedlingsindustrien. Redusert etterspørsel etter råstoff til treforedlingsindustrien vil kunne påvirke skogbruket (skogeierne), tremekanisk industri og samfunnet forøvrig på flere måter. 43

23 Fall i innenlands etterspørsel vil føre til lavere tømmerpriser. Dette vil føre til lavere inntekt for skogeierne og lavere avvirkning. Lavere tømmerpriser vil påvirke investeringsnivået i skogbruket og vil på lang sikt svekke oppbyggingen av skogkapital og bindingen av karbon i landets skoger. Reduserte massevirkepriser vil høyst sannsynlig redusere leveransen av skurtømmer til tremekanisk industri. I hvilken grad sagbrukene (tremekanisk industri) vil kunne kompensere for dette gjennom økte skurtømmerpriser er avhengig av den økonomiske situasjonen i denne delen av skogsektoren. Tremekanisk industri leverer betydelige mengder flis (som biprodukt) til treforedlingsindustrien. I perioden utgjorde dette 15% (i snitt nesten 1 mill. m 3 /år) av det totale virkeforbruket i treforedlingen (Norsk industri, 2013). Redusert pris på massevirke vil normalt bety redusert pris på og lavere omsetning av flis, og dermed redusere inntektene for tremekanisk industri. Inn i dette bildet hører også import av trevirke til treforedling som balanserer tømmer-markedene. I 2011 ble det importert 1,7 mill. m 3, men importen er nesten halvert siden 2004 (Norsk industri, 2013). Uten nærmere analyser er det vanskelig å trekke konklusjoner fra denne observasjonen. Det er imidlertid en klar sammenheng (høy korrelasjon) mellom import av virke og totalt virkeforbruk i treforedlingsindustrien. Mulighetene for ny skogindustri i Norge Borregaard viser at det er mulig å drive lønnsom treforedling i Norge med dagens tømmer- og produktpriser. De produserer i første rekke spesialprodukter (finkjemikalier og spesial-cellulose) med en langt høyere pris enn bulkproduktene som produseres i andre tre-foredlingsbedrifter. Produktene er stort sett nisjeprodukter med begrensede markeder. Det er ikke markedsmessig rom for å lage en blåkopi av Borregaard, men teknologiutviklingen ved Borregaard er likevel svært relevant. Ny treforedlingsindustri i Norge betyr nye produkter, primært produkter fremstilt gjennom såkalt bioraffinering. Dette er helt nødvendig fordi markedsutsiktene for bulkproduktene (slik som avis- og trykkpapir) ikke er lyse, og Norge ikke synes å ha komparative fortrinn i denne type produksjoner. Det er også viktig å vurdere mulighetene for økt anvendelse av bio-massen til energiformål i fjernvarme og kombinert kraft- og varmeproduksjon samt nye produkter i tremekanisk industri. 44 Utvikling av nye, innovative og konkurransedyktige produkter med tilstrekkelig store markeder er grunnleggende for å skape lønnsom, framtidsretta industriell produksjon basert på trevirke. I tillegg må flere andre faktorer på plass; tilgang på råstoff, risikovillig kapital, priser/kostnader og kompetanse. De tre første faktorene henger sammen, og de må sees i sammenheng når tiltak og virkemidler for ny skogindustri skal analyseres og diskuteres. I tillegg er det sammenheng mellom ulike markeder både for råstoff og sluttprodukter. Det er derfor viktig å se på hele verdikjeder og effekter på tvers av ulike verdikjeder (dvs markeder). Som indikert ovenfor er råstoffgrunnlaget i utgangspunktet ikke en begrensende faktor. Det er imidlertid mange små skogeiere i Norge, og for de aller fleste av dem betyr inntekten fra skogbruk lite. Tømmerpris og driftskostnader og skogeiernes forventning om den framtidige utviklingen av disse er viktig for avvirkningen, men forklarer ikke all variasjonen i avvirkningsnivå (kanskje 50 60%). Det er derfor en rekke andre faktorer som også påvirker avvirkningsbeslutningen til skogeierne. Etablering av ny skogindustri i Norge vil kreve betydelige investeringer, dvs. risikovillig kapital. Xynergo er et eksempel at dette kan være vanskelig (Norske Skog, 2010). I etterkant kan det synes som om det var for stor usikker rundt FoU-grunnlaget og mangel på offentlige virkemidler for å redusere usikkerheten knytta til den satsinga. Prosjektet ble avsluttet like etter bortfallet av avgiftsfritaket for biodrivstoff. Generelt avhenger investeringsviljen av lønnsomhet og risiko. Lønnsomheten er i hovedsak avhengig av råstoffkostnader, produksjonskostnader og produktpriser. Produktprisene er i stor grad bestemt i internasjonale markeder og dermed i stor grad gitte. For en prisfast kvantumstilpasser er det derfor råstoffkostnadene (tømmerpris og transportkostnader), andre kostnader (for eksempel energipris og lønninger) og produktiviteten som avgjør lønnsomheten. Hovedutfordringen er å utvikle produkter med høy verdi og å redusere kostnadene. Det er nye initiativ i gang for å undersøke mulighetene for lønnsom, bærekraftig produksjon av flytende biodrivstoff basert på biomasse fra skogen. På oppdrag fra bl.a. Avinor har Rambøll gjennomført en mulighetsstudie av bærekraftig produksjon av flytende biodrivstoff til sivil luftfart. En hovedkonklusjon fra denne analysen er at det er teknisk mulig å etablere storskala produksjon innen 45

24 og under gitte forutsetninger vil dette kunne gjøres til konkurransedyktige priser (Rambøll 2013). Nasjonale forskningsmiljøer for utvikling av ny skogsindustri Det er mange faktorer som påvirker mulighetene for etablering av ny skogindustri i Norge. Ved utformingen av en eventuell virkemiddelpakke for ny norsk skogindustri er det viktig at det gjøres en helhetlig vurdering av disse faktorene. Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) er medeier i Norsk Senter for bioenergiforskning (sammen med Norsk institutt for skog og landskap og Bioforsk), som har som mål å bidra til bærekraftig produksjon og bruk av bioenergi, industriell innovasjon og forskningsbasert undervisning. Senteret belyser samfunnsmessige, miljømessige og økonomiske konsekvenser knyttet til bioenergi. UMB er også vertsinstitusjon for FME Bioenergy Innovation Centre (CenBio) som er et samarbeid mellom forskningsinstitusjonene på Ås, SINTEF og NTNU. Begge sentrene har en tverrfaglig tilnærming og dekker hele verdikjeder fra uttak av råstoff til markeder. Mens disse senterne har et forholdsvis ensidig fokus på energi, går utviklingen på Ås campus som helhet mer og mer i retning av bioraffinering, dvs en mer fullstendig utnyttelse av biomassen og som kan gi større verdier. Energi (varme, bioetanol, biogass) er bare en del av denne produkt-porteføljen. UMB har et stort nasjonalt og internasjonalt nettverk og deltar i mange relevante prosjekter knyttet til skogindustri (f.eks. i samarbeid med Borregaard), skogbasert bioenergi og bærekraftig skogbruk. Det vil være viktig å trekke veksler på denne kunnskapsbasen og dette kontaktnettet i utvikling av ny skogbasert industri. Av andre forskningsmiljøer i Norge er det særlig miljøene i Trondheim som er relevante og som komplementerer UMBs kompetanse. Det er ikke uten grunn at det allerede i dag finnes utstrakt samarbeid og arbeidsdeling mellom UMB, NTNU, SINTEF og Papirindustriens ForskningsInstitutt. Slikt samarbeid bør utvikles videre i en framtidig satsing på en ny skogindustri. Utvikling av nye produkter Nøkkelen til varig bedret lønnsomhet i sektoren ligger i innovativ produktutvikling, deriblant produkter som vi i dag ikke kjenner til. Slike produkter kan 46 variere fra forholdsvis billige platform chemicals, som i dag lages av olje, til spesialprodukter slik som nye (nano)materialer. Prinsipielt og teknisk kan det aller meste av de kjemikalier og materialer som lages av olje i dag også lages av trevirke, men det finnes teknologiske utfordringer som må håndteres gjennom FoU. Trevirke består hovedsakelig av tre polymere bestanddeler: cellulose, hemicellulose og lignin. Utfordringen ligger i å skille disse og videreforedle dem til høyverdige produkter. Det er to hovedruter for såkalt bioraffinering av trevirke: 1) nedbryting (depolymerisering) av biomassen til bulkkjemikalier (deriblant sukker) som så brukes til å lage nye produkter (deriblant bio-ethanol) og 2) utvikling av nye materialer som bruker eksisterende polymer-strukturer. Det finnes et stort spekter av ulike teknologier og potensielle produkter. For å fraksjonere trevirket finnes det flere kjente pulping teknikker, deriblant sulfitpulping, som Borregraad benytter, og sulfatpulping. Dette er klassiske kjemiske prosesser. Sulfatprosessen er den samme teknologiske basen som både Peterson og Tofte benyttet. Det finnes muligheter for å raffinere denne prosessen slik at man får flere og mer verdifulle fraksjoner ut av virket etter noe av samme filosofi som Borregaard har arbeidet etter basert på sulfitprosessen. Som alternativ til pulping er det mulig å fraksjonere virket gjennom enkle og kjemikaliefrie varmebehandlinger slik som dampeksplosjon etterfulgt av moderne enzym-prosesser (deriblant de som brukes i fremstilling av andregenerasjons bioteanol). Det er nærliggende å tro at det med denne mer biologiske teknologien vil være mulig å produsere forholdsvis rene cellulose-, hemicellulose- og ligninstrømmer i nærmeste framtid. Dette vil skape en ny situasjon, spesielt for lignin, fordi man får produsert en ikke modifisert ligninfraksjon i mengder som verden ikke har sett maken til. Dette kan på lengre sikt føre til at en hel nye lignokjemisk industri utvikles (analogt med petrokjemisk industri). På basis av slike fraksjoneringstilnærminger må det utvikles nye produkter som samproduseres med eksisterende produkter slik som spesialcellulose og etanol. Produksjonsprosessene bør fortrinnsvis være fleksible slik at de kan tilpasses til de til en hver tid gjeldende markedsforhold. Her er eksempler på noen mulige produkter: 47

25 Sukker fra cellulose kan omdannes til bioetanol, men det finnes en rekke andre anvendelser for sukkeret som per i dag ikke er tilstrekkelig utforsket, deriblant produksjon av protein til fiskefôr og fermentering til en rekke andre plattformkjemikalier. Det er utfordrende å produsere sukker fra cellulose, men som nevnt ovenfor kan ny teknologi basert på enzymer endre dette bildet. Sukker fra hemicellulose kan i stor grad brukes på samme måte som cellulose, mens konvertering til etanol er relativ vanskelig. Cellulosefibre (altså polymerene) kan gi opphav til en rekke nye materialer, deriblant mikrokrystallinsk cellulose (MC) som Borregaard satser mye på. Det er stor aktivitet verden over i utvikling av nye cellulosebaserte materialer, blant annet cellulose fra sulfatprosesser. Det forskes også på anvendelser innen nanoteknologi. Wallenberg-prisen 2013 er tildelt professor Derek Gray, McGill University, Montreal, Canada, for hans studier og funn knytta til egenskaper ved nanokrystallinsk cellulose (NCC). Isolerte hemicelluloser som glucomannaner og xylaner kan oppnå vesentlige høyere salgsverdier enn tradisjonell cellulose. Det er en prosessteknisk utfordring å isolere disse naturlige polysakkaridene. Her må teknologien tilpasses samtidig som markedet for ulike nisjeprodukter undersøkes. Enzymatisk konvertering av cellulose og hemicellulose til såkalte oligomere produkter har for tiden betydelig oppmerksomhet i internasjonal kjemisk industri. De ser disse produktene som verdifulle grønne byggesteiner. Forskning på dette støttes av EU (med UMB involvert; Kraft-lignin: siden stokken består av i størrelsesorden 30% lignin er det avgjørende at man finner et ligninprodukt som har høyere verdi enn bare å konvertere det til varme-energi. Her er det snakk om utvikling av helt nye prosesser. Materialteknologiske anvendelser er blant de mest opplagte anvendelser av kraft-ligning. Forskningsmessig inkluderer utvikling av slike produkter repolymeriseringsforsøk og forsøk med å addere ladede grupper til det fragmenterte ligninet. Lignaner: Lignaner fra trevirke blir markedsført som «HMR lignan» og brukt i dag som kosttilskudd. Flere andre anvendelser kan tenkes. Biokjemisk fremstilte ligninfraksjoner: På basis av disse ligninfraksjoner samt kraft-lignin kan en se for seg en lignokjemisk industri som vil benytte seg av de verdifulle aromatiske strukturene i naturlig umodifisert lignin. Hvor dette 48 kan føre hen er i dag ikke kjent. Norge kan og bør bidra. Ligninfraksjoner kan for øvrig også omdannes til bunkersolje til skipsfarten, noe som man satser på i blant annet Danmark. I et bioraffineri vil det alltid være biologiske reststrømmer. For å optimalisere utbyttet og for å sikre resirkulering av næringsstoffer, er det viktig at disse reststrømmer utnyttes. En lovende teknologi er anaerob fermentering som gir biogass. Teknologi for dette er for tiden under utvikling på campus Ås i et stort strategisk samarbeid mellom Bioforsk og UMB. I tillegg til bioraffinering er det nødvendig å utforske mulighetene for økt verdiskaping i tremekanisk industri. Dette kan skje gjennom en kombinasjon av dreining bort fra bulkprodukter (tradisjonell trelastproduksjon) og økt bruk av virke som i dag går til tre-foredlingsindustrien. Kombinasjonen av befolkningsøkning og sentralisering tilsier at det er behov for en storstilt utbygging av nye boliger i kommende ti-år. I følge SSB vil innbyggertallet i Oslo og Akershus øke med om lag fram til 2040 (SSB 2012f). Dette berører i hovedsak urbane områder med tett befolkning der det vil være hensiktsmessig å bygge nye boliger relativt tett og halvhøyt (3-6 etasjer). For denne typen leilighetsbygninger har kombinasjonen stål og betong vært dominerende. Nye byggeprosjekter viser imidlertid at bygging med elementer av massivtre kan være konkurransedyktig. Studentsamskipnaden i Ås har 2 blokker, med til sammen 254 studentboliger, under ferdigstilling på studentbyen «Pentagon» ved campus Ås. Blokkene bygges i massivtre, og hele bærekonstruksjonen er i tre. Byggene har gode klimamessige egenskaper, både ved at konstruksjonen fungerer som karbonlager og ved lavt forventet energibehov i bruksfasen. Etter endt levetid kan bygningene demonteres og benyttes i bioenergianlegg. Massivtreelementene og kompetansen omkring dette har så langt i stor grad vært importert, men dette kan produseres i Norge. For å øke bruken av tre i norsk byggeindustri kreves det en bevissthet hos arkitekter, byggherrer og forbrukere om kvalitetene i slike bygninger. Det kreves dessuten en bevissthet i den tremekaniske industrien og skogbruket for hva dette markedet etterspør. For å øke fleksibiliteten og redusere logistikkostnadene vil det være en fordel å kunne sam-lokalisere tremekanisk industri og treforedling. Begge er energi- 49

26 intensive, men produserer egen energi gjennom bruk av biprodukter. Et felles energianlegg vil derfor kunne gi en ekstra gevinst. Dette vil også kunne levere overskuddsenergi til andre, enten som elektrisitet til nettet eller som fjernvarme. Marked- og verdikjedeanalyser Vurderinger av lønnsomheten (både privat- og samfunnsøkonomisk) vil stå sentralt i utviklingen av ny industri. Analyser av inntekter og kostnader i de ulike delene av verdi-kjedene vil kunne avsløre flaskehalser og mulighetene for bedret lønnsomhet. Deler av industrien hevder at det særlig er råvarekostnadene (tømmerpris og transportkostnadene) som er hovedutfordringen. Sammenlignende studier av verdikjedene i f.eks. Norge, Sverige og Finland vil kunne være et naturlig første skritt i slike analyser. Det vil være viktig å se på forskjeller i rammevilkår (kostnadsnivå og virkemidler) og hvorvidt det er mulig med import av kunnskap fra våre naboland. Lista over mulige produkter basert på råstoff fra skog er lang, og det krever betydelig arbeid å identifisere hva som potensielt kan produseres lønnsomt i Norge. Hele verdikjeden må inngå i slike analyser, og spesielt markedspotensialet, forventet pris for de ulike produktene og hvilke krav til kvalitet og kompetanse disse stiller bakover i verdikjeden må vektlegges. Ved å gjøre helhetlige og detaljerte sektoranalyser kan en modellere effektene på tømmer- og produktpriser, avvirkningsnivå og samlet verdiskaping ved ev. etablering av ny industri. Det er også relevant å analysere effektene i ny og gammel industri ved bruk av ulike virkemidler for å øke aktiviteten i næringen. Slike modeller kan også brukes til å beregne hvilket støttenivå som eventuelt er nødvendig for å gjøre ny industri privatøkonomisk lønnsom. Skog og klima Bruk av skog som råstoff har en rekke miljøeffekter på kort og lang sikt. Skogen i Norge binder i dag over 60% av landets samlede antropogene utslipp av CO 2. Hogst av skog vil påvirke karbonbalansen og økosystemene både lokalt og nasjonalt og på kort og lang sikt. Etablering av ny skog vil over tid bringe systemene tilbake mot situasjonen før hogst. Det har vært og er en offentlig debatt særlig om karboneffekten av store avvirkningsendringer. Det er her viktig å ha klart for seg at karbon bundet i skogbiomasse, det være seg som levende biomasse i skogøkosystemet eller avvirket biomasse i konstruksjoner eller andre trebaserte 50 produkter, er såkalt biogent karbon. Biogent karbon inngår i biosfærens karbonkretsløp, der karbon fra CO 2 i lufta gjennom fotosyntesen, for så og lagres i biomassen (i skogen eller i trebaserte produkter) og før eller siden brytes ned og resirkuleres tilbake til atmosfæren. Trevirke er i særstilling den formen for biomasse som kan lagres over lang tid og med det gjennom aktivt bruk påvirke karbonlageret og innholdet av klimagasser i atmosfæren. En viktig del av vurderingene av klimagasseffektene ved bruk av trevirke er de såkalte substitusjonseffektene, dvs. reduksjon i utslipp av fossilt karbon som følge av økt bruk av trevirke. Dette krever kunnskap om klimagassutslippene fra produksjon og bruk av produktene basert på biogent og fossilt karbon. Livsløpsanalyser (LCA) er en metode for å beregne den totale miljøbelastningen for ulike produkter. Dette er et verktøy som med gode og detaljerte data, kan gi viktige bidrag i vurderingene av substitusjonseffektene. I tillegg vil det måtte gjøres vurderinger av de markedsmessige effektene av økt produksjon av produkter fra skog til erstatning for fossilt karbon. Positive sideeffekter av en satsing på en ny skogsindustri Selv om bioraffinering av trevirke er i en særstilling og trenger utvikling av spesielle teknologier, vil noen av de teknologiene som kreves for effektiv bioraffinering av norsk tømmer også kunne brukes til å raffinere en hvilken som helst annen biomasse. Dette betyr at en satsing vil bidra til utvikling av en norsk bio-økonomi i vid forstand. Dette kan blant annet føre til utvikling av lokale bioraffinerier i distriktene som kan forbedre økonomien og miljøregnskapet i norsk landbruk. Dessuten vil effektiv utnyttelse av biomasse generelt bidra til å opprettholde kulturlandskapet. Det må videre påpekes at det finnes store muligheter for blå-grønne synergier. Som nevnt ovenfor er omdanning av trevirke til fiskefôr allerede i dag en realistisk mulighet. På den andre siden representerer nitrogenrike biprodukter fra fiskeriog oppdrettsvirksomhet verdifulle ressurser i framtidens bioraffineri. En dag vil det være slutt på det svarte karbonet og da vil det grønne karbonet fra norske skoger være en verdifull ressurs, hvis vi vet hvordan vi skal håndtere det. 51

27 Oppsummering og konklusjon Norge har eksportert tømmer og skogprodukter siden vikingtida og har i mer enn fem hundre år hatt en markedsorientert industri basert på foredling av trevirke fra skogene våre. Det har vært svingninger i lønnsomhet og markedsforhold gjennom hele denne epoken. Nå i 2013 er skogsektoren i en krevende og utfordrende stilling. Betydelige deler av den innenlandske treforedlingsindustrien er avviklet. Utvikling av ny norsk skogindustri krever en vedvarende og offensiv satsing på kunnskapsutvikling, forskning og innovasjon. Kapitalbehovet er betydelig for en slik satsing og må løses både ved statlig og privat kapital. Det må investeres i grunnleggende, «nysgjerrighetsdrevet» grunnforskning, anvendt forskning, uttesting i pilotskala og endelig etablering av fullskala produksjonsanlegg for produksjon. Skogen er en kretsløpsbasert og fornybar ressurs og vil være en viktig råstoff- og ressursbase for et bærekraftig, biobasert samfunn. Skogøkosystemene spiller en sentral rolle i biosfærens karbonkretsløp og for klodens klima. Bærekraftig skogforvaltning er kunnskapsbasert, der høsting, investeringer i ny foryngelse og skjøtsel og pleie for vekst og utvikling av skogressursene henger sammen i et vedvarende kretsløp. Litteratur: Bergseng, E., T. Eid, P.K. Rørstad og E. Trømborg (2012). Bioenergiressursene i skog kartlegging av økonomisk potensial. NVE-rapport 32/2012. Bergseng, E., Eid, T., Løken, Ø. & Astrup, R Harvest residue potenial in Norway A bio-economic model appraisal. Scand.J.For.Res., Vol.28(5): DOI: / Saturnino M. Borras Jr., Ruth Hall, Ian Scoones, Ben White & Wendy Wolford (2011) Towards a better understanding of global land grabbing: an editorial introduction, The Journal of Peasant Studies, 38:2, , DOI: / Norsk industri (2013). Nøkkeltall for treforedlingsbransjen Massevirke. Norske Skog (2010). Tredje kvartal 2010: Svakt resultat i noe bedre marked. Pressemelding 4. november Rambøll (2013). Bærekraftig biodrivstoff for sivil luftfart. Kortversjon av hovedrapport. Rørstad, P.K. & Solberg, B Potensialet for vediskaping ved økt bruk av råstoff frå skog i Norge. Rapport til Stiftelsen Miljømerking i Norge. %20Potensialet%20for%20verdiskapning%20ved%20%C3%B8kt.pdf Store norske leksikon 2013, nettutgaven. SSB (2012a). Produksjon og inntekt, etter næring. StatBank, tabell SSB (2012b). Omsetningsstatistikk. Olje- og gassutvinning, industri, bergverksdrift og kraftforsyning, etter marked, næring (SN2007) og varetype. StatBank, tabell SSB (2012c). Totalareal, etter markslag og takserte regioner (km²). StatBank, tabell SSB (2012d). Stående kubikkmasse under bark, og årlig tilvekst under bark, etter treslag (1 000 m³). StatBank, tabell SSB (2012e). Avvirkning for salg (1 000 m³) ( ). StatBank, tabell Søgaard, G., Eriksen, R., Astrup, R. & Øyen, B.-H Effekter av ulike miljøhensyn på tilgjengelig skogareal og volum i norsk skog. Rapport fra Skog og Landskap 02/2012. Norsk institutt for skog og landskap, Ås. SSB (2012f). Stående kubikkmasse under bark, og årlig tilvekst under bark, etter treslag (1 000 m³). StatBank, tabell Framskrevet folkemengde etter kjønn og alder. StatBank, tabell

28 NORGE AVHENGIG AV OLJEN? Per Richard Johansen, Per Richard Johansen (født 46) bosatt i Telemark. Samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo. Arbeider nå som sjeføkonom i KS Kommunesektorens organisasjon. Har tidligere arbeidet med makroøkonomiske modeller og analyse i SSB og Finansdepartementet, vært sjeføkonom i DnB, og undervist ved Høgskolen i Telemark. Styreleder for Sparebank1 Telemark

29 Oljen gjør Norge til et annerledesland. I et Europa preget av vedvarende kriser og økende arbeids ledighet, har Norge så langt, framstått som et land med god økonomisk vekst, lav arbeidsledighet og økende velstand. I noen grad skyldes det flere trekk ved vår næringsstruktur, der vi i særlig grad har hatt nytte av billig import fra framvoksende økonomier slik som Kina, samtidig som vår eksport har dratt nytte av disse landenes behov for råvarer. Men den gunstige utviklingen i forhold til våre nærmeste handelspartnere i Europa må vi først og fremst takke oljen for, og det at vi har klart å utnytte denne virksomheten på en god måte. Men søt kløe kan følges av sur svie. Oljevirksomheten har bidratt til en utvikling i det norske samfunnet som så langt har vært et gode, men som kan bli en utfordring på lengre sikt, for eksempel et høyt kostnadsnivå, både hva gjelder lønninger og velferdsordninger. På samme måte som innfasingen av oljevirksomheten har gitt oss gleder, kan en framtidig utfasing av virksomheten gi oss problemer. Oljevirksomheten påvirker norsk økonomi gjennom to hovedkanaler: Gjennom statens inntekter fra sektoren og bruken av disse inntektene, og gjennom sektorens bruk av ressurser. Bruk av oljeinn tektene over offentlige budsjetter er den formen for avhengighet som historisk har fått mest opp merk somhet i politikk og politisk debatt. For den løpende utviklingen i den økonomiske aktiviteten i Norge har imidlertid ressursbruken i sektoren vært den viktigste. Hvor avhengig vi er av oljevirksomheten og hvilke problemer som vil kunne oppstå når oljevirk som heten en gang fases ut, er det ikke enighet om blant fagøkonomer: Noen økonomer peker på at den såkalte handlingsregelen for finanspolitikken lager et skille mellom oljeinntektene og bruken av inntek tene som bidrar til å redusere oljeavhengigheten. Og videre at norsk økonomi er svært fleksibel, og uten betydelige vanskeligheter vil kunne omstille seg mot annen virksomhet, når oljevirksomheten på norsk sokkel fases ut. De finner støtte for dette i beregninger på detaljerte makro økonomiske modeller, som er tallfestet på norske data for de siste 40 årene. Andre legger mer vekt på at oljevirksomheten har mer dyptgripende effekter på adferd, både i politikk og økonomi, som ikke fanges opp av de nevnte modellene, og at avhengigheten av oljevirksomheten dermed stikker dypere enn hva en finner ved å følge vare- og tjenestestrømmene i økonomien. 56 Oljeinntektene og bruken av dem Etter å ha økt vedvarende gjennom de første tjuefem årene, har produksjonen av olje og gass på norsk sokkel holdt seg relativt stabil de siste femten. Produksjonen av olje har riktig nok falt, men dette har i stor grad vært motvirket av økt gassproduksjon. Samtidig har oljeprisen nådd rekord nivåer, ikke bare nominelt, men også reelt sett. Slik at statens løpende inntekter fra sektoren netto kontantstrømmen har økt. Den ligger nå på rundt 300 mrd. kroner pr år. Ser vi på all produksjon innenfor oljesektoren her definert som utvinning og rørtransport av råolje og naturgass og tjenester tilknyttet dette - tilsvarte verdien «bare» drøye 20 prosent av samlet produksjon i fastlandsøkonomien. Driftsresultatet i sektoren det som er tilbake til avlønning av kapitalen i sektoren etter at leverandører og arbeidstakere har fått sitt (og etter at avgifter er betalt, men før skatt på inntekt) - tilsvarte imidlertid driftsresultatet i hele fastlandsøkonomien, og vel så det. Årsaken er at oljevirksomheten som jo er basert på uttapping av en endelig ressurs med dagens oljepriser, gir en inntekt som langt overstiger normale produksjonskostnader på norsk sokkel. Den meravkastningen som oljevirksomheten gir utover det normale omtales som petroleumsrenta, og det er denne som gjør virksomheten spesielt lønnsom også for staten, dels ved at staten trekker inn mye av den gjennom beskatningen, og dels ved at staten mottar deler av den gjenværende inntekten som eier, enten direkte eller gjennom sin eierandel i Statoil. 57

30 Statens inntekter fra oljevirksomheten kanaliseres i sin helhet inn i «oljefondet», eller Statens pensjonsfond utland (SPU), som det nå heter. Midlene investeres i internasjonale finans- og eiendoms markeder. Det er avkastningen på dette fondet, som brukes til å saldere budsjettene. Handlingsregelen for finanspolitikken sier at i normale tider skal staten kunne bruke 4 prosent av verdien av fondet ved inngangen til året. I dårlige tider kan en bruke noe mer. I gode tider bør en bruke mindre. På denne måten regner en med at en på lang sikt bare vil bruke den løpende realavkastningen av midlene, slik at realverdien av fondet blir opprettholdt, selv når fondet ikke lenger tilføres nye oljeinntekter. Fordi oljeinntektene og verdien på fondet har økt langt mer enn forutsatt da handlingsregelen ble fastlagt, innebærer regelen en kraftigere innslusing av oljeinntekter i økonomien enn planlagt. Det muliggjør høyere vekst i offentlige utgifter, sett i forhold til annen skatteinntekt, og en sterkere utskvising av konkurranseutsatt sektor, enn det vi ellers kunne ha unnet oss. Dette bekymrer BIøkonomen Bjørnland 1 som heller ønsker en regel som tar utgangspunkt i hvor mye oljepenger økonomien til enhver tid tåler. SSB-økonomen Eika (2012) avviser på sin side at vi er avhengige av bruk av «oljepenger», siden fonds konstruk sjonen omvandler inntektene fra oljesektoren fra oljepenger til finansavkastning. 2 Og siden dagens avkastning og bruken av den ikke avhenger av hva som skjer med oljeinntektene, kan vi ikke si at vi er avhengig av oljepenger. Det er finansinntekter vi eventuelt er avhengige av. Slik sett er vi «rentenistlandet» og ikke «oljelandet». Språklig sett er dette selvsagt korrekt. Det er også korrekt saklig sett, men bare i et statisk perspektiv. I et dynamisk perspektiv blir det annerledes: Det er oljeinntektene som har gjort dagens økende finansinntekter mulig, og de kommende årenes oljeinntekter påvirker framtidas vekst i finansinntektene fra fondet. Så selv om for eksempel, et fall i oljeprisen ikke vil få betydning for de finansinntektene vi i dag mottar, så vil de få betydning for de inntektene vi kan regne med å motta i framtida. Spørsmålet er dermed hvor avhengig er vi av framtidas inntekter? I sine siste prognoser legger Finansdepartementet til grunn at oljeprisen holder seg noe under dagens nivå i årene framover, men fortsatt høyt i historisk perspektiv (525 kroner fatet, tilsvarer for eksempel 87,5 dollar fatet med en dollarkurs på 6 kroner). Ser vi noen tiår framover ventes det likevel at statens inntekter (netto kontantstrøm) vil avta, fordi produksjonen av olje og gass ventes å avta betydelig fra dagens nivå. Det betyr at fondet vil vokse mindre enn i dag. I tillegg kommer at verdiskapningen i økonomien for øvrig forhåpentligvis vil fortsette å vokse, noe som betyr at realavkastningen på fondet regnet som andel av BNP for Fastlands-Norge på et tidspunkt vil begynne å avta. Mens vi nå opplever at midlene fra fondet øker som andel av BNP FN 3, og dermed avlaster annen skattefinansiering av offentlige utgifter, vil andelen på et tidspunkt avta og dermed gjøre oss stadig mer avhengig av annen skattefinansiering, også selv om offentlige utgifter ikke skulle øke. Men det vil de. Med dagens skatteordninger, vil aldringen i befolkningen trolig føre til at utgifts behovet en gang fra rundt 2030 vil overstige inntektene, selv om vi antar at standard og deknings grader på de offentlige velferdstjenestene holdes uendret på dagens nivå. Med økende standard vil inndekningsbehovet øke kraftig. Det betyr at enten må standard eller dekningsgrader på velferds tjenestene da reduseres eller så må annen beskatning eller brukerfinansiering økes meget kraftig. Vi ligger altså i dag på en bane som ikke kan videreføres i framtida. Selv dagens velferdsordninger vil være underfinansierte. Det vil gjelde i enda sterkere grad om vi de kommende årene bruker det rommet som handlings regelen for finanspolitikken åpner for til å bygge velferdsordningene videre ut. Og det vil selvsagt gjelde i enda sterkere grad om oljeinntektene skulle falle mer enn antatt, for eksempel fordi oljeprisen framover blir vesentlig lavere enn Finansdepartementet nå legger til grunn. Målt i 2012-dollar er det bare i to tidligere perioder realoljeprisen over flere år har ligget over 50 dollar fatet de siste 150 årene; i en tiårsperiode rundt og i en femårsperiode etter OPEC IIsjokket i Se: H. Bjørnland, Oljelandet, Dagens Næringsliv, 12. januar, Oslo Se: T.Eika, Rentenistlandet, Dagens Næringsliv, 16. januar Bruttonasjonalprodukt, fastlandet, red. 59

31 satsen i økonomien bruken av arbeid, produktinnsats og realinvesteringer en klart mindre andel. Ofte illustreres størrelser i økonomien ved å se dem i andel av BNP for Fastlands-Norge. Da utgjør ressursinnsatsen i oljevirksomheten over 20 prosent. Selv om andel av BNP FN 4 kan være et godt mål for å angi størrelsesforhold, er det egentlig misvisende, ved at det sammenligner ulike størrelser fra hhv oljevirksomheten og fastlandsøkonomien. Ser vi i stedet ressursinnsatsen i oljevirksomhet som andel av samlet ressursinnsats i fastlandsøkonomien, er andelen «bare» 10 prosent. Fig 3. Oljeprisen Kilde: BP Statistical Review of World Energy, June bp.com/statisticalreview Så er det vel bare å tilpasse utgiftene til inntektene den dagen underfinansieringen oppstår? Men dette er vanskelige prosesser, noe de siste årenes utvikling i EUlandene viser med all tydelighet. Vår adferd er preget av forventninger om stadig økte inntekter, og de politiske prosjektene forutsetter at dagens sterke vekst i oljeinntektene skal fortsette. Bare det å stanse videre utbygging av velferdsordningene vil være vanskelig å få til. Å kutte i dem vil forutsette en så klar kriseforståelse som bare en reell krise kan skape. Vi er slik sett blitt avhengig av en stadig økende bruk av oljepenger. Dette betyr at selv om vi ikke i dag er avhengig av oljeinntektene, bare finansinntektene, så er vi det og da i for stor grad med tanke på framtida. Dog med den presiseringen at vi ikke er avhengige av oljeinntektene i seg selv, men av den avkastningen de vil gi. Ressursbruken i oljevirksomheten Som påpekt foran, tilsvarte produksjonsverdien i oljevirksomheten drøye 20 prosent av samlet produksjonsverdi for fastlands-økonomien. Fordi så mye av produksjonsverdien består av petroleumsrenta, utgjør den løpende ressursinn- 60 Oljevirksomheten er svært kapitalintensiv, og det har gitt seg utslag i et relativt høyt investeringsnivå i sektoren, sett i forhold til andelene for produksjon, produktinnsats og arbeidskostnader. Investeringene i sektoren har svingt mye over tid, og vært opphavet til mye av konjunktursvingene i norsk økonomi. De siste tjue årene har investeringene tilsvart rundt 40 prosent av fastlandsøkonomiens investeringer, og de utgjorde i 2012 hele 174 mrd. kroner. Gradvis har imidlertid innsatsen av arbeidskraft og særlig produktinnsats blitt mer viktig, og målt i kroner eller som andel av BNP Fastlands-Norge om en vil er nå produktinnsatsen og investeringene like store. 4 Bruttonasjonalprodukt, fastlandet, red. 61

32 Etterspørselseffektene fra investeringer og produktinnsats retter seg i stor grad mot norsk produksjon, mens en mindre andel rundt 20 prosent retter seg direkte mot import. Men fordi også norsk produksjon av produktinnsats og investeringsvarer inneholder importert produktinnsats, vil det samlede importinnholdet bli større. Eika, Prestmo og Tveter beregner at 38 prosent av leveransene til oljevirksomheten i 2006 direkte eller indirekte besto av import. 5 Det betyr at drøye 60 prosent av leveransene besto av norsk verdiskapning. Det må tilføyes at importandelene vil kunne variere mye fra år til år, særlig fordi de påvirkes av sammensetningen av investeringene i sektoren. De drøye 60 prosentene som i 2006 ble motsvart av verdiskapning i Norge, fordeler seg på så å si alle næringer i økonomien. Ikke fordi alle næringer leverer direkte til oljevirksomheten, men fordi mange leverer til en næring som leverer til en næring som igjen leverer til oljevirksomheten. Det betyr at selv om noen næringer utmerker seg som direkte leverandører til oljevirksomheten, er verdiskapningsringvirkningene av leveransene betydelig. Hele tretti prosent av leveransene besto av verdiskapning utført innen privat tjenesteyting i fastlandsbedrifter, to og en halv gang mer enn industriens andel. For de direkte leveransene omfatter dette alt fra engineeringtjenester for nye investeringsprosjekter til helikoptertransport og kantineservice på oljeplattformene. I tillegg kommer så tjenesteleveranser til andre næringer som får andel i leveranser til oljevirksomheten. Ser vi derimot på hva leveransene til oljevirksomheten betyr for den enkelte leverandørs verdi skapning, får vi et mer tradisjonelt bilde, med særlig stor betydning for produksjonen av skip, plattformer og verkstedprodukter. Men også målt på denne måten er oljevirksomheten av stor betydning for mange tjenesteytende næringer, med over 10 prosent andel for sektoren annen privat tjenesteyting, og over 8 prosent for samferdsel og bank og forsikring. EPT (2010a,b) beregner også omfanget av sysselsettingen knyttet til oljevirksomheten i Mens bare var ansatt i selve næringen, kan hele sysselsatte knyttes til aktiviteten i næringen det året. Det utgjorde 7,6 prosent av den samlede sysselsettingen i Norge. Oljevirksomheten og norsk kostnadsnivå Så langt har vi sett på betydningen av oljevirksomheten for statens inntekter og for etterspørselen etter arbeidskraft og varer og tjenester som rettes mot norske bedrifter. Men den høye lønnsomheten i oljevirksomheten gir ikke bare høy etterspørsel etter varer, tjenester og arbeidsinnsats, men kan også innebære at denne ressursinnsatsen får en bedre pris enn i andre anvendelser. Det henger sammen med at med høy lønnsomhet kan prisfølsomheten i oljevirksom heten bli mindre, og at norske arbeidstakere og bedrifter kan ha en hjemmemarkedsfordel i forhold til utenlandske, ved at de pga reguleringsbestemmelser, språk mv utgjør et lokalt monopol. 5 Se: Eika, T., J. Prestmo og E. Tveter: Etterspørselen fra petroleumsvirksomheten, Statistisk sentralbyrå, Økonomiske analyser 3/ Se: T. Eika, J. Prestmo, E Tveter, op.cit. 63

33 allerede i 2006; deretter har vi beveget oss ut i et eget univers, der vanlige tyngdelover ser ut til å ha opphørt. Men det har de selvsagt ikke. En kan finne støtte for slike mekanismer i data. For det første og ikke overraskende i at lønnsnivået i oljesektoren i alle år har ligget på det dobbelte av snittet for fastlandsøkonomien. For det andre at avstanden har økt etter 2005, året da også oljeprisen tok seg kraftig opp. Samtidig økte også lønnsnivået i verkstedindustrien en bransje som har store leveranser til oljevirksomheten både i forhold til øvrig industri og i forhold til fastlandsøkonomien som helhet, etter en gjennomgående fallende tendens i årene før. (For industri i alt har lønnsforskjellen mot fastlandsøkonomien i alt holdt seg om lag uendret, fordi lønnsforskjellen for annen industri har fortsatt å falle.) Endelig i at prisene for samlet produksjon i verkstedindustrien har økt sterkt sett i forhold til næringens eksportpriser, noe som tilsier at hjemmeprisene har økte betydelig sterkere enn eksportprisene; og sterkere for verkstedprodukter enn for andre bransjer. Høyt prisnivå gjør for øvrig at oljeselskapene nå i økende grad retter sin etterspørsel mot utenlandske bedrifter. Hvis vi utvider perspektivet fra oljevirksomheten og verkstedindustrien til hele industrien får vi et bredere bilde av hvordan oljevirksomheten og de ringvirkningene den har gitt opphav til kan ha påvirket kostnadsutviklingen i Norge etter 2005, nettopp i den perioden da oljeprisen har nådd rekordhøye nivåer. Fra å ha ligget vel 20 prosent over snittet for våre handelspartnere i EU, har timelønnskostnadene for industrien i denne perioden økt slik at de nå ligger nær 70 prosent over. Det er prosent over nivået i Sverige og Danmark, prosent over nivået i Frankrike og Tyskland og to-og-en-halv gang av nivået i Storbritannia. Dagens svenske nivå, sett i forhold til snittet for de viste EU-landene, passerte vi 64 En utfordring i en periode der oljevirksomheten gir sterke vekstimpulser, og eksportmarkedene for øvrig gir svake, er den todelingen av økonomien den gir opphav til. Deler av industrien og næringslivet ellers opplever en meget sterk etterspørsel og gode priser, som driver opp kostnadsnivået i økonomien, mens andre konkurranseutsatte virksomheter møter vanskeligere markedsforhold med svekket konkurranseevne. Dette avspeiler seg i en svært ulik utvikling i den såkalte lønnsandelen i hhv verkstedindustrien og øvrig industri (utenom oljeraffinering). Lønnsandelen viser hvor stor andel av verdiskapningen som tilfaller arbeidstakerne. Lønnsandelen i industrien setter grunnlaget for lønnsveksten der, som igjen setter normen for lønnsutviklingen i hele økonomien, gjennom den såkalte hovedkurs-/frontfagmodellen. På lang sikt er det en tendens til at lønnsnivået i industrien for gitt nivå på arbeidsledigheten settes slik at lønnskostnadsandelen holder seg konstant (på kort sikt avhenger den også av en del andre faktorer). Dette gjelder for industrien i alt, men ikke nødvendigvis for de enkelte bransjer. De siste årene har lønnskostnadsandelen for verkstedindustrien falt kraftig arbeidstakerne har ikke tatt ut sin normale andel verdiskapningen mens andelen for øvrig industri (utenom raffinering, som domineres av svingende oljepriser) har økt til et historisk høyt nivå, trass i at lønnskostnadsveksten der har vært svakere. 65

34 at den strukturelle budsjettbalansen ville bli svekket, noe som ville ha gitt behov for en strammere finanspolitikk, dersom handlingsregelen skulle følges strengt. I EPTs beregninger er effekten av en halvering av investeringene alene på BNP FN i underkant av 2 prosent. Brun (2013) beregner virkningene av en halvering av oljeprisen og oljeinvesteringer i den samme SSB-modellen, og finner at det vil redusere BNP for Fastlands-Norge med 3,4 prosent, men effektene av redusert produktinnsats og sysselsetting i oljevirksomheten er da ikke inkludert. 7 At arbeidstakerne i verkstedindustrien de siste årene ikke har tatt ut sin normale andel av verdiskapningen, til tross for at hovedoppgjørene i både 2010 og 2012 ble gjennomført som forbundsvise forhandlinger, der verkstedindustrien utgjør frontfaget, kan enten bety at en i frontfagene skjeler til lønnsevnen i den øvrige industrien, eller at de er usikre på om den gode lønnsomheten i bransjen er holdbar på lengre sikt. Samlete impulser fra oljevirksomheten I tillegg til de direkte og indirekte virkningene på økonomien gjennom leveranser av og priser på varer og tjenester og arbeidsinnsats til oljevirksomheten, kommer ringvirkninger som følge av leverandørenes behov for økte investeringer, og av statens og lønnstakernes bruk av sine inntekter til konsum og investeringer, og de videre virkninger av dette på økonomien som helhet. Eika, Prestmo og Tveter (2010a,b) har også gjort anslag på disse bidragene, gjennom beregninger på en av SSBs makroøkonomiske modeller. Dersom vi tenker oss en halvering av investeringene, produktinnsatsen og sysselsettingen i oljevirksomheten i 2012, tilsier en grov oppskalering av disse beregningene at BNP for Fastlands-Norge ville ligget om lag 4 ½ prosent lavere på kort sikt, og 2 ½ prosent lavere på lang sikt. Dette er ikke dramatiske effekter, men de inkluderer ikke effektene av lavere framtidige oljeinntekter for staten, og heller ikke 66 Felles for disse beregningene er at ikke alle effekter av oljevirksomheten fanges opp. Basert på en langt mer aggregert modell, og av en helt annen type enn SSBmodellen, tilsier beregninger av Aastveit, Bjørnland og Thorsrud (2012) at en halvering av oljeprisen kan redusere BNP med hele 4-8 prosent. 8 I denne modellen kan en fange opp en rekke ulike effekter av et oljeprisfall, men modellen er på en slik form at en ikke kan identifisere nøyaktig hvilke kanaler investeringer, produktinnsats, sysselsetting, oljepengebruk oljeprisen virker gjennom. Når oljevirksomheten trappes ned Den høye aktiviteten i oljevirksomheten gir viktige etterspørselsimpulser til store deler av norsk økonomi og næringsliv. Tilsvarende vil store deler av næringslivet merke det når oljevirksom heten en gang vil avta. Cappelen, Eika og Prestmo ser nærmere på et slikt scenario, 9 og konkluderer med at omstillingen bort fra oljevirksomhet vil kunne gå greit. I beregningene reduseres BNP-veksten for Fastlands-Norge fra nær 3 prosent de nærmeste årene til 2 prosent gjennom tallet. En viktig forutsetning som forfatterne selv omtaler som optimistisk er da at nedgangen i etterspørselen fra oljevirksomheten vil skje gradvis, og over lang tid. Dermed vil norsk næringsliv få god mulighet til å omstille seg. I noen grad vil mange bedrifter kunne ekspandere virksomhetene i utlandet i takt med av leveransene knyttet til norsk sokkel avtar. 7 Se: B.C. Brun, Kan et oljeprisjokk knekke boligmarkedet? CME-seminar 12. juni Se: K.A. Aastveit, H. Bjørnland og L.A. Thorsrud, What drives oilprices? Emerging vs. Developed Economics, CAMP Working Paper Series No 2/2012. Her gjengitt etter H. Bjørnland, Halvert oljepris hva kan skje med norsk økonomi? Samfunnsøkonomenes valutaseminar 7. februar Se: Å. Cappelen, T. Eika, J. Prestmo, Redusert petroleumsvirksomhet: en utfordring for norsk økonomi?, Økonomiske Analyser 2/11, Statistisk Sentralbyrå, Oslo

35 Mork mener derimot at utviklingen nettopp ikke vil bli glatt. 10 Fordi en over tid utvikler mer og mer marginale felt, vil investeringsbehovet i nye felt øke, helt til det ikke lenger er lønnsomt å investere. Det vil kunne gi en brå nedgang i de samlede investeringene. Dessuten at mye av dagens eksportvirksomhet fra bedrifter som er involvert i leveranser til oljevirksomheten er basert på at bedriftene samtidig har gunstige kontrakter på hjemmemarkedet, dvs eksporten er lønnsom på marginen, men vil ikke kunne dekke alle kostnader dersom hjemmemarkedet faller bort. At norske bedrifter kan få problemer med å omstille seg til nye markeder, trekkes også fram av Bjørnland og Moen. 11 Begge bidragene ser for seg at en nødvendig omstilling mot nye markeder vil være vanskelig med dagens kostnadsnivå. Mork konkluderer med at lønnsnivået i Norge må betydelig ned for at omstillingen skal lykkes. 12 Det at oljevirksomheten sikrer store leveranser og gunstige priser for leverandører, underleveran dører og lønnstakere i Fastlands-Norge, betyr som nevnt at også deler av skatteinntektene fra disse bedriftene og lønns takerne avhenger av oljevirksomheten. Statens inntekter fra oljesektoren er dermed større enn den kontantstrømmen som normalt regnes som oljeinntekter. Med utgangspunkt i en sammenligning med norske og svenske offentlige inntekter per capita, der høyere inntekter i Norge tilskrives bidrag fra oljevirksomheten, anslår Mork dette bidraget til 284 mrd kroner for 2011, mer enn tre ganger bruken av penger fra oljefondet. 13 Med lavere aktivitet i oljevirksomheten vil skatteinntektene fra fastlandsøkonomien bli lavere, selv om det potensielt vil kunne motvirkes av at fristilte ressurser finner andre anvendelser. Men helt sikkert vil tempoet i nedgangen i oljevirksomheten være viktig. Skjer det fort, vil resultatet i første omgang bli at ressursene ikke får noen anvendelse, og følgelig at de ikke vil generere skatte inntekter. Også Cappelens, Eikas og Prestmos forutsetninger om oljeprisen, kan ligge på den optimistiske siden. De antar dollar pr. fat. 14 Det er noe i overkant av hva Finansdepartementet nå legger til grunn. Som nevnt har realoljeprisen de 10 Se: K.A. Mork, Etter oljen: Utfordringer for norsk økonomi, CME, Working Paper Series 2/ Se: H. Bjørnland og E. Moen, Norge etter oljen, Dagens Næringsliv, 6. januar Se: K.A. Mork, op.cit 13 Se: K.A. Mork, op.cit. 14 Se: Ådne Cappelen, T. Eika, J. Prestmo, op.cit. 68 siste 150 årene ligget på dette nivået bare i kortere perioder. Dersom prisen skulle bli vesentlig lavere, vil også det kunne bidra til en bråere nedgang i investeringene. Prisforutset ningen må sees i sammenheng med at det antas at Kinas posisjon i verdensøkonomien vil styrkes ytterligere i årene som kommer, noe som vil bidra til en god prisutvikling for ulike råvarer. Selv om dette er et rimelig hovedscenario, ligger det her en betydelig risiko på nedsiden; som Japan, vil Kina kunne oppleve store problemer når strategien med eksportledet vekst ikke lenger kan videreføres. Selv om han ikke vil se bort fra muligheten for høyere priser, peker Mork for sin del på at konkurransen fra alternative energiformer, først og fremst bruk av skifergass for tungtransport, vil kunne true oljeprisen framover. 15 De siste årene har arbeidsinnvandringen til Norge økt kraftig, særlig fra nye EUland. Cappelen, Ouren og Skjerpen (2011) finner at at EU-utvidelser i 2004 og 2007 bidro til økt innvandring. 16 Brunborg og Cappelen (2010) finner at forskjeller i inntektsnivå og arbeidsledighet er viktige, generelle drivere bak økt arbeidsinnvandring. 17 Siden oljevirksomheten både har bidratt til lav arbeidsledighet og høy lønnsvekst i Norge de siste årene, i en periode hvor de fleste EUland sliter, må en slutte at den også har bidratt til den økte innvandringen. Det er også slik at innvandringsdriverne virker asymmetrisk; effekten på innvandringen av økt inntekt og redusert ledighet er sterkere enn effekten av motsatt utvikling. Det betyr at oljevirksomheten antakelig nå bidrar til en varig økning i arbeidsstyrken i Norge, som vil alt annet gitt gi en høyere ledighet i framtida, dersom nedbyggingen av oljevirksomheten trekker i den retning. Oppsummert Oljevirksomheten gir betydelig positive bidrag til norsk økonomi, både hva gjelder økonomisk aktivitet og statens finanser. I tillegg til normale effekter gjennom sektorens sysselsetting, produktinnsats og investeringer kommer det noen ekstraordinære, som skyldes at virksomheten gir en avkastning utover hva som er normalt i næringslivet. Deler av denne petroleumsrenta tilfaller staten, men det synes som om deler også tilfaller ansatte og leverandører, gjennom høyere 15 Se: K.A. Mork, op.cit. 16 Se: Å. Cappelen, J. Ouren, T, Skjerpen, Effects of immigration policies on immigration to Norway , Statistisk Sentralbyrå, Reports 40/ Se: H. Brunborg, Å. Cappelen, Forecasting migration flows to and from Norway using an econometric model. Eurostat methodological working papers,

36 lønninger og priser på leveransene enn normalt for økonomien for øvrig. Den høye og høyt prisede aktiviteten gir samtidig ekstra høye skatteinntekter fra fastlandsøkonomien, som det ikke korrigeres for når en regner det strukturelle underskuddet. Finanspolitikken som gir sterke vekstimpulser gjennom stadig økt bruk midler fra oljefondet virker dermed antakelig mer robust enn den er. En effekt som ikke er drøftet foran, er betydningen for økonomien av at den har en sektor som på en måte skaper en generell «feel good»-følelse blant alle aktører. Vi vet at tillit er en viktig produktivkraft, og de positive impulsene fra oljevirksomheten bidrar til en slik følelse. Det bidrar til å gi retning og styrke for næringslivets og innbyggernes anstrengelser. Samtidig vet vi at det å skifte retning, det å etablere et nytt vekstparadigme for en økonomi ofte er forbundet med store problemer. Det vil kunne gjøre omstillingen vanskelig når oljevirksomheten en gang skal fases ut. I hvilken retning skal man satse? Hvor trygg kan man være på at man satser rett? Det problemet har vi ikke hatt i særlig grad i Norge de siste førti årene. Referanser Aastveit, K.A., H. Bjørnland og L.A. Thorsrud (2012): What drives oil prices? Emerging versus Developed Economics. CAMP Working Paper Series No 2/2012. Her gjengitt fra Bjørnland (2013b). Bjørnland, H. (2012): Oljelandet. Dagens næringsliv, 12. januar Bjørnland, H. (2013a): Tåler vi halvert oljepris? Dagens næringsliv, 7. februar Bjørnland, H. (2013b): Halvert oljepris hva kan skje med norsk økonomi? Samfunnsøkonomenes valutaseminar 7. februar 2013, Bjørnland, H. og E. Moen (2011): Norge etter oljen. Dagens næringsliv, 6. januar Brun, B.C. (2013): Kan et oljeprissjokk knekke boligmarkedet? CME-seminar 12. Juni Brunborg, H. og Å. Cappelen (2010): Forecasting migration flows to and from Norway using an econometric model. Eurostat methodological Working papers, ( Cappelen, Å., T. Eika og J. Prestmo (2011): Redusert petroleumsvirksomhet: En utfordring for norsk økonomi? Statistisk sentralbyrå, Økonomiske analyser 2/2011. Cappelen, Å., J. Ouren and T. Skjerpen (2011): Effects of immigration policies on immigration to Norway Statistisk sentralbyrå, Reports 40/2011. Eika, T. (2012): Rentenistlandet. Dagens næringsliv 16. januar Eika, T., J. Prestmo og E. Tveter (2010b): Etterspørselen fra petroleumsvirksomheten. Statistisk sentralbyrå, Økonomiske analyser 3/2010. Mork, K. A. (2013): Etter oljen: Utfordringer for norsk økonomi. CME, Working Paper Series 2/

37 SKOGEN EN FORNYBAR RESSURS MED UBEGRENSEDE MULIGHETER - FRAMTIDIG UTNYTTELSE FORDRER OMFATTENDE SAMARBEID Prof. Eli Moen, BI, Oslo Forskningsprofessor Eli Moen ved Handelshøyskolen BI, Institutt for kommunikasjon, kultur og språk har doktorgrad i økonomisk historie fra Universitetet i Oslo (Dr. philos.). Moen har publisert en rekke bøker, kapitler og artikler nasjonalt og internasjonalt, blant annet som medredaktør av/forfatter i Morgan, Whitley og Moen, Changing Capitalisms? Oxford University Press Forskningen omfatter komparative studier av bedrifter, sektorer, næringssystemer og nærings/innovasjonspolitikk. Forskning på papirindustrien/skogsektoren utgjør en stor del av Moens forskning. We do not learn from experience. We learn from reflecting on experience. John Dewey 72 73

38 Det er en utfordring å utvikle alternative produkt, basert på trevirke etter nedgang i papirforbruket og en vandring av produksjonen fra den nordlige til den sørlige halvkule. I Finland og Sverige arbeides det intenst for å møte denne utfordringen. Følger vi med på utviklingen internasjonalt vil det over tid være mulig å finne nye verdikjeder også for norsk trevirke med produksjonslinjer over hele landet. Treforedling - en historisk og viktig næring Skogressursene har utgjort en viktig pilar i landets næringsliv. Da det teknologiske gjennombruddet for den moderne papirindustrien skjedde i siste halvdel av tallet, var norske aktører raske til å ta den nye teknologien i bruk. 1 For Norge, som for Sverige og Finland, førte framveksten av moderne papirindustri til industrialismens gjennombrudd. Historikerne Berend og Ránki karakteriserer til og med veksten i papirindustrien som de nordlige landenes inngangsbillett til et moderne samfunn. 2 Mesteparten av produksjonen ble eksportert verden over. Papir og papirmasse var fram til om lag 1970, Norges viktigste eksportprodukt. Denne posisjonen klarte papirindustrien å holde til godt inn i etterkrigstiden, men mens papir og papirmasse på begynnelsen av 1950-tallet utgjorde nærmere 25 prosent av den norske vareeksporten, sank denne andelen til 12 prosent i 1970 og var på 1980-tallet skrumpet til vel to. Men til tross for papirindustriens relativt sterke tilbakegang fortsatte den å være særdeles viktig for utnyttelse av landets skogressurser. Papirindustrien ved en korsvei Den norske papirindustriens tilbakegang henger sammen både med en generell utviklingstrend i den internasjonale papirindustrien og særnorske forhold. Relokaliseringen av papir- og papirmasseproduksjon fra den nordlige til den sørlige halvkule skyldtes teknologiske endringer og var internasjonal. De nordiske 1 Se: Moen, E. (1998), The Decline of the Pulp and Paper Industry in Norway, A study of a closed system in an open economy, Oslo: Scandinavian University Press. Moen, E. (1993), Modum ei bygd, tre elver. Industrialiseringen av ei østlandsbygd , Vikersund: Modum kommune. Moen, E. (1991), Norway s Entry into the Age of Paper: The Development of the Pulp and Paper Industry in the Drammen District, I K. Bruland (red.), Technology Transfer and Scandinavian Industrialization, New York/Oxford: Berg. 2 Berend, I. og G. Ránki (1982), The European Periphery and Industrialization , Cambridge: Cambridge University Press. 74 landenes ledende posisjon som papir- og papirmasseprodusenter baserte seg på spesielle kvaliteter ved den nordiske grana. Lange og myke fibre gjorde nordisk gran spesielt godt egnet som råstoff i ulike papirkvaliteter. Men forbedret celluloseteknologi gjorde det mulig å bruke hardved, typisk for blant annet tropiske treslag. Nordiske nåletrær trenger opp til år for å bli hogstmodne. Eukalyptus for eksempel, trenger bare 8 10 år. 3 Nordamerikanske produsenter var etter Den andre verdenskrig raskt ute med å utnytte de muligheter denne teknologiske utviklingen åpnet for, og utover og tallet overtok de store deler av det europeiske massemarkedet. Etter hvert er også ulike land i Sør-Amerika som Brasil, Argentina og Chile kommet til som viktige produksjonsland, særlig for papirmasse. Men dette har også vært tilfellet med Australia og for land i Østen. I 2013 er Kina faktisk verdens største papirprodusent og verdens nest største masseprodusent. Miljøhensyn har også ført til at resirkulert papir er blitt et viktig papirråstoff særlig i befolkningstette områder. 4 På grunn av lange investeringssykler i papir- og papirmasseindustrien opptil år har relokaliseringen av industrien pågått over langt tid. Den sterke veksten av nye produsenter i andre verdensdeler har følgelig utgjort et vedvarende konkurransepress for de nordiske produsentene. Kostnadsgevinster oppnådd ved kortere vekstsykluser for trevirke har ført til stadig lavere marginer og tap, ikke bare for den norske, men også for svenske og finske papirselskaper. Som et mottiltak slo nordiske papirselskaper inn på offensive globaliseringsstrategier på slutten av 1990-tallet. Finske og finsk-svenske selskaper, som UPM og StoraEnso, fikk et sterkt fotfeste både i Europa og i Nord-Amerika. Norske Skog investerte og kjøpte opp selskaper på hele fem kontinenter og ble verdens nest største avispapirprodusent. 5 Konsolideringen sikret de nordiske selskapene betydelig markedsmakt, men endringer i konsummønsteret av papir har gjort at globaliseringsstrategiene ikke ga de forventede resultat. En viktig grunn er at etter årtusenskiftet har etterspørselen etter papir, for første gang i verdenshistorien, gått ned. Til sammen har nye produsentland og nye produsenter samt fallende 3 Se: Moen The Decline of the Pulp and Paper Industry in Norway, A study of a closed system in an open economy, Oslo: Scandinavian University Press Se: Moen, op.cit. 5 Se: Moen og Lilja Constructing Global Corporations: Contrasting National Legacies in the Nordic Forest Industry, i Morgan, G. P. H. Kristensen og R. Whitley, The Multinational Firm. Organizing across Institutional and National Divides, Oxford: Oxford University Press. 75

39 etterspørsel ført til en situasjon der det nærmest er blitt umulig å opprettholde en stor og konkurransedyktig nordisk papirindustri. De siste årene har betegnede nok en rekke produksjonsanlegg blitt lagt ned i så vel Finland, Sverige som Norge. Framtidig utnyttelse hva gjøres? Med nedgang i produksjon av papir og papirmasse står vi i en situasjon uten klare svar på hvordan skogressursene kan utnyttes. Både produsenter og skogeiere har samme utfordring: Utvikling av nye produkter basert på trevirke. Situasjonen i Norge er likevel preget av lite konkret handling. 6 På internasjonalt nivå har utfordringen knyttet til framtidig utnyttelse vært erkjent i lengre tid. Innen deler av papirsektoren har det også vært tatt initiativ for å utvikle alternative produkter. Initiativtakerne kommer i stor grad fra selskapenes forskningsavdelinger og fra bransjens forskningsinstitutter. Siden slutten på 1990-tallet har flere forskningsinstitutter tilknyttet skogsindustrien fra en rekke land, gått sammen om ulike prosjekter innenfor rammene av EUs forskningsprogrammer. Det er i denne sammenheng naturlig å framheve et prosjekt som praktisk talt mobiliserte deltakere fra store deler av europeisk industri. (Det følgende er basert på Lilja, Moen og Peterson 2008.) Ved å bruke CEPI, den europeiske bransjeorganisasjonen for papirindustrien, som formell initiativtaker, fikk et transnasjonalt nettverk av aktører med tilknytning til papir- og skogsindustrien fattet et vedtak i 2004 om å utvikle en teknologiplattform. Initiativet var en respons på EUs lansering av begrepet teknologiplattform som et virkemiddel for å stimulere industrier og selskaper til å engasjere seg i forskning sammen med forskningsinstitutter og universiteter. Den skogbaserte sektoren tok sikte på bred mobilisering og fikk CEI-Bois (den europeiske bransjeorganisasjonen for den mekaniske skogsindustrien) samt CEPF, (den europeiske interesseorganisasjonen for skogeiere) til å slutte seg til prosjektet. Initiativet etablerte en prosjektorganisasjon for å utvikle en visjon for teknologiplattformen og en forskningsagenda. Prosjektorganisasjonen ble finansiert av selskaper, interesseorganisasjoner og forskningsinstitutter. Særlig svenske og finske selskaper bidro til dette arbeidet, blant annet ved å frigi egne ansatte til felles prosjektet. 7 Det svenske SCAs forskningsdirektør ble leder for prosjektets ledelsesgruppe, en annen av SCAs ansatte fungerte som koordinator for konsumprodukter. Forskningsdirektøren for det finske M-real var blant annet formann for Advisory Committee, der UPMs tekniske direktør var en av representantene med ansvar for energirelatert FoU. En ansatt i svensk-finske StoraEnso ble formann for High Level Group, mens StoraEnso s forskningsdirektør ledet utformingen av teknologiplattformens Strategiske Forskningsagenda. Bransjeorganisasjonen for den finske skogsindustrien avga et og et halvt årsverk, noe også den østerrikske industriorganisasjonen gjorde. I alt klarte prosjektorganisasjonen å mobilisere 1000 ulike eksperter fra ulike EU land. Teknologiplattformen for skogsindustrien The Forest-Based Sector Technology Platform (FTP) - ble godkjent av EU-kommisjonen i Ved siden av å forfatte en felles visjon og en forskningsagenda omfattet det transnasjonale prosjektet også tiltak for å utvikle nasjonale strategiske forskningsagendaer parallelt med FTPs strategi. Siden nasjonale midler utgjør hoveddelen av FoU-investeringer som initieres av EU, var det av avgjørende betydning å få på plass denne formen for finansiering. Slovenia var raskest ute med å få på plass sin strategi fulgt av Finland og Sverige i Tilfeldigvis hadde regjeringen og industrien i Sverige allerede startet en dialog for å identifisere tiltak som kunne bedre konkurranseevne for de ulike sektorene. Dialogen resulterte i et felles policy-dokument. Det arbeidet som var gjort i forbindelse med FTP, fikk stor innvirkning på skogsindustriens omforente strategi. Det innebar blant annet sikring av finansiering av større forskningsprosjekter som ville bli igangsatt innen rammene av FTP. Den svenske regjeringen, Vinnova (den svenske parallellorganisasjonen til Innovasjon Norge), interesseorganisasjonene for henholdsvis skogsindustri og den mekanisk tre- og møbelindustri skulle til sammen bidra med 50 millioner euro over en periode fra fem til syv år. En tilsvarende prosess fant sted i Finland. I juni 2006 utpekte den finske regjeringen fem kunnskapsområder til å være av strategisk viktig betydning for det finske samfunnet. Skogsektoren var en av disse fem. Den ville få ekstra oppmerksomhet i konkurransen om offentlige forskningsmidler. Ulike forskningstiltak opprettet sammen med FTP et aksjeselskap kalt Forest Cluster Ltd for å styrke koordinering av nasjonale forskningsinteresser. 7 Fra norsk side bidro tre representer til prosjektarbeidet. 77

40 Tre har som råstoff, nærmest ubegrensede muligheter Bruk av trefiber har nærmest ubegrensede muligheter. FTPs strategiske forskningsagenda har identifisert en rekke mulige produkter. I den reviderte agendaen fra 2013 er følgende prioriterte områder oppgitt: 1) Bygge med tre 2) Innemiljø og funksjonelle møbler 3) Nye biobaserte produkter 4) Intelligente forpakningsløsninger 5) Hygiene-, diagnose- og helseprodukter 6) Integrering av nye løsninger for trykkede produkter Siden etableringen i 2005, er det blitt lansert over 100 ulike forskningsprosjekter innenfor de områder som ble prioritert i FTPs første arbeidsplan. Flere prosjekter har hatt støtte både fra EUs 7. rammeprogram og fra ERA-NET. Eksempelvis kan nevnes Foredling av tre, Utvikling av ny biomassebaserte materialer, Trebaserte komposittprodukter, Høy verdi biomedisinske produkter basert på cellulosederivater, Biokompositter basert på nanocellulose og hemicellulose, Prosesser for produksjon av grønne kjemikalier av bark fra myktre. Det kan også nevnes at forskningsprosjekter innenfor rammene av FTP til dels omfatter samarbeid med andre teknologiplattformer. 8 På grunn av papirindustriens lange tradisjon med stegvis produkt- og prosessinnovasjon, er det for selskapene en utfordring å forandre en tradisjonell kostnadsledelsesmodell til en modell basert på radikal produktinnovasjon. Blant annet vil en slik endring omfatte endring av forretningsstrategier og organisasjonsmessige prosesser, samt kanskje det vanskeligste: organisasjonens kultur. Dette er ikke minst krevende i en periode hvor industrien i flere år har slitt med lav inntjening og tidvis kjempet for å overleve. De tiltak som er gjort innenfor rammene av FTP, kan støtte opp under selskapenes bestrebelser på å utvikle en ny identitet som selskap. Utvikling av nye produkter fra trevirke forutsetter bruk av ulike basisteknologier, og disse forutsetter gjerne en kunnskap og kompetanse selskapene selv ikke rår over. I tillegg må selskapene regne med mangeårig arbeid for å få fram produkter som er teknisk ferdig utviklet og som er kostnadseffektive. Den innsats dette krever, kan overskride hva et nasjonalt innovasjonssystem makter, for ikke å snakke om hva som viser seg mulig for et enkelt selskap. For å kunne kapitalisere på eksisterende naturressurser må det føres sammen kompetanse og kunnskap fra både industri og forskning. En aktør som hadde vært aktiv i FTP summerte situasjonen på følgende måte: Det enkelte selskap kan bli del av en teknologisk utvikling via ulike søkenettverk eller det kan gå inn i en sluttspillmodus og til slutt gi opp. 9 Denne type samarbeid er også nødvendig for å sikre offentlig støtte, siden radikale innovasjoner av det format det her er snakk om, medfører risiko og kostnader som er for store for enkeltselskaper å bære. Selv om det er forholdsvis få år siden jakten på nye produkter startet, er det mulig allerede nå å skjelne konturene av nye skogsbaserte produkter og en ny skogsbasert industri. Som nedenstående eksempler viser, er det et typisk trekk ved utvikling at nye produkter er kommet i stand som et resultat av samarbeid på ulike nivåer det være seg i et enkeltselskap eller en enkeltkommune. Processum Bio Refinery Initiative AB nytt liv i Sveriges nordlige region For å motvirke utflytting og industriell stagnasjon i byen Örnsköldsvik i Västernorrland, tok ansatte i den gjenværende industrien et initiativ for å bevare og fortsatt utnytte det unike kompetansemiljøet som var bygd opp gjennom hundre år. Örnsköldsvik var særlig preget av MoDo, ett av Sveriges tidligere store treforedlingsselskaper. Salget av MoDo til finske Metsä-Serla (senere omdøpt til M-real) i 2000 utløste opprettelsen av en teknologipark for prosessteknologi, Processum Technology Park. Det skjedde i Deltagerne fikk med seg kommunen, fylkeskommunen, to store og 12 lokale, små og mellomstore selskap, Kempe-stiftelsen (Kempe-familien var MoDos tidligere eiere), samt Innovation Bridge stiftelsen (en stiftelse for å kommersialisere forskning ved universitetene) i prosjektfinansieringen. De lokale aktørene klarte også å sikre seg finansiering fra NUTEK (den svenske regjeringens organ for økonomisk og regional utvikling). 10 Etableringen av selskapet Mo-Re Research kom i 2001, og det ble en viktig brikke i utviklingen av den nye teknologiparken. Selskapet markedsførte seg som et 9 Lilja, Moen og Peterson 2008: (Peterson 2011) 79

41 globalt konsulentselskap for teknologi for skogsbaserte produkter. På den måten kunne det videreføre den kompetansen som var blitt utviklet ved MoDo. For det nyetablerte selskapet var det en ubetinget styrke at forløperen, MoDos forskningssenter, hadde utviklet et nært samarbeid med det lokale universitetet. Dette samarbeidet omfattet blant annet et program for en doktorgradsutdanning innen industri. Selskapet bygget videre allianser med andre relaterte selskap, forskningssentre og relevante finansieringskilder. Takket være et omfattende nettverk viste Mo-Re Research seg å være levedyktig fra første dag. Selskapet har i dag kunder over hele verden. 11 En annen viktig brikke i utviklingen av teknologiparken var Domsjö Fabrikker AB, MoDos tidligere sulfittfabrikk. I dag huser den tidligere sulfitfabrikken teknologiparken som ligger i den tidligere sulfitfabrikken. Denne var blitt solgt i 1999/2000. De nye eierne startet ombyggingen mot et bioraffineri fra sulfittteknologien. I dag omfatter produksjonen ved fabrikken også lignin. 12 Under utviklingsforløpet skiftet imidlertid teknologiparken fokus fra prosessteknologi til bioraffinering. I 2006 ble teknologiparken omdøpt til Processum Bio Refinery Initiative AB. Instrumentelt i denne prosessen var de ulike aktørene Processum knyttet til seg og de forbindelser og nettverk teknologiparken kunne dra nytte av. Ett av styremedlemmene i Processum var direktør for den svenske skogsindustriens interesseorganisasjon og styreformann i stiftelsen Innovation Bridge. Hun satt i tillegg som styremedlem i Vinnova. Hennes engasjement i et prosjekt kalt Green Material bidro sterkt til Processums reorientering mot bioindustriell virksomhet. 13 Processum Bio Refinery s videre utvikling ble sikret gjennom støtte fra Vinnova. I 2006 ble Processums søknad valgt ut som ett av fem støtteverdige prosjekter. Prosjektets skal utvikle nye produkt basert på cellulose, som biodrivstoff, komposittmaterialer/plastikk og andre industrikjemikalier. Etter et par år ble støtten til Processum, som ett av fire prosjekt på landsbasis, forlenget med ytterligere åtte år. Videre har det svenske Energy Agency investert millioner av euro i Processum. Processum har også utviklet et omfattende samarbeid med Universitetet i Umeå. Dette samarbeidet omfatter anvendt forskning og utdanningsprogrammer blant annet for å videreutvikle kompetanse innen kjemifeltet. Universitetet har på sin side etablert flere professorater og flere grunnforskningsprogrammer med tilknytning til Processum. 14 I dag presenterer Processum Bio Refinery Initiative AB seg som en ledende bioindustriell klynge, nasjonalt som internasjonalt. Teknologiparken huser 25 bedrifter, og den støtter forskning og utvikling innen bioteknologi, energiteknikk, uorganisk og organisk kjemi, samt bærekraftige råvarer. Processum eies av Sveriges Tekniske Forskningsinstitutt og 21 medlemsselskaper ( Allerede i 2004 fikk Örnsköldsvik kommune en utmerkelse for å være den raskest voksende regionen i Sverige sammen med Malmø og Göteborg. I Örnsköldsvikregionen er det nå lokalisert over 2500 selskaper. 15 UPM et industrielt gjennombrudd for biodiesel For å imøtekomme klimaforpliktelser har politikere siden 1990-tallet vært opptatt av å erstatte fossilt drivstoff med biodrivstoff. EUs direktiv for biodrivstoff fra 2003 (Directive 2003/30/EC), som krevde 10 prosent innblanding av biodrivstoff i bensin og diesel, representerte et første politisk tiltak på overnasjonalt nivå for å fremme en slik overgang. Politiske virkemiddel som fulgte av direktivet, omfattet skattefritak for bruk av biodrivstoff, subsidiering av dyrking av vekster til biodrivstoff, opprettelse av et investeringsfond for skogbasert biomasse, samt støtte til regional utviklingspolitikk. 16 Direktivet skapte et marked for biodrivstoff, men det var et hinder for utviklingen at biodrivstoff er kostbart å framstille. Et annet hinder var at eksisterende prosesser basert på sukker, korn og oljeraps, viste seg å kunne forringe drivstoffkvaliteten og kunne dermed virke skadelig i bruk. Etter hvert kom det også kritikk av framstilling av biodrivstoff basert på matplanter. Biodrivstoff basert på trevirke framsto imidlertid som et interessant alternativ. Nye politiske signaler som støtter opp under bruk av trevirke, har vist seg svært viktige. EUs Renewable Energy Directive fra 2009 som blant annet ble fulgt opp med et bonussystem for bruk av 11 Op.cit Op.cit Op.cit. 15 Op.cit. 16 Peixoto, Temmes og Lovio

42 avfallsmaterialer, stimulerte nye aktører til å eksperimentere med nye teknologier. 17 De politiske signalene førte til at industrielle aktører i ulike europeiske land engasjerte seg i utvikling av nye biodrivstoff. Offentlig støtte til langsiktig utviklingsarbeid fikk særlig skogsindustriselskaper i Finland til å trappe opp innsatsen med å utvikle nye produkter. StoraEnso inngikk et joint venture med det finske oljeselskapet Neste Oil, og UPM dannet et konsortium, FibreEtOH, sammen med VTT, det finske tekniske forskningsinstituttet. 18 UPM fikk tidlige gjennombrudd i sitt prosjekt for å utvikle cellulosebasert biodrivstoff. Selskapet innledet i novemb 2012 bygging av verdens første bioraffineri for cellulosebasert diesel i Lappeenranta. Fabrikken ligger nær grensen til Russland og er budsjettert til å koste 150 millioner euro. 19 I 2013 drives det omfattende utprøving i samarbeid med den tyske bilprodusenten, Volkswagen. Kommersiell produksjon skal starte Da skal årsproduksjon være på tonn. 20 I juli 2013 annonserte StoraEnso 2013 at også de skal bygge et bioraffineri i verdensklasse for ligninbasert produksjon av biodrivstoff som skal erstatte fossilt. 21 For å markere denne reorientering, markedsfører UPM seg nå som The Biofore Company. UPM betegner biofore som en ny industrikategori. Fore står for forest. Begrepet skal samtidig indikere i hvilken retning selskapet vil utvikle seg framover, integrering av bioenergi og skogsindustri. For tiden opererer UPM med seks ulike forretningsområder: Energi, cellulose, skog og tømmer, papir, etikker og kryssfinér. Ved å satse på fiber og biomasse er selskapets målsetting å skape nye vekstmuligheter gjennom kontinuerlig produktutvikling og innovasjon Se: Peixoto, Temmes og Lovio, Constructing Global Corporations: Contrasting National Legacies in the Nordic Forest Industry, i Morgan, G. P. H. Kristensen og R. Whitley (utg.), The Multinational Firm. Organizing across Institutional and National Divides, Oxford: Oxford University Press Denne politikken synes å ha blitt ytterligere forsterket gjennom et nytt reguleringsforslag publisert i Forslaget tar sikte på å få fort gang i utviklingen av avansert annen generasjon biodrivstoff. 18 Se: Peixoto, Temmes og Lovio, op.cit. 19 Se: , Peixoto, Temmes og Lovio, op.cit., Se UPMs årsrapport 2012, side Se: 22 Se: 82 Komplekse innovasjonsprosesser forutsetter utstrakt samarbeid En ny studie av innovasjonsaktiviteter innen biodrivstoff fremhever både en langvarig FoU-tradisjon samt bidrag fra mange og ulike aktører som en forutsetning for vellykket innovasjon: No single actor could provide a single solution in this complex innovation problem. 23 Utviklingen i Finland kan i så måte sies å være typisk. Bioenergiforskning startet der på 1980-tallet, og finske selskaper har en lang tradisjon for å samarbeide med andre selskaper og ulike offentlige institusjoner. Neste Oil kan stå som eksempel på dette. I 2005 investerte Neste Oil i storskala kapitalintensive produksjonsanlegg for HVO-diesel basert på palmeolje i Finland, Nederland og Singapore. Kritikken mot bruk av matplanter fikk Neste til å starte arbeidet med å utvikle nye prosesser basert på avfallsmateriale og selskapet inngikk derfor samarbeid med et lokalt universitet. Videre har Neste Oil opprettet samarbeid med forskningsinstitutter verden over for å ta del i utviklingen samt skaffe seg kunnskap om utvikling av algeolje. Neste Oil har gått inn i flere joint ventures med andre selskaper (for eksempel Total) samt deltatt i en rekke forskningskonsortia med offentlig støtte (BioRefine og TransEco). 24 Som nevnt gikk Neste Oil også inn i et joint venture (NSE Biofuels) med StoraEnso. Hensikten var å utforske Fischer-Tropsch prosessen som omdanner gass til flytende materiale - og basere produksjon av biodiesel på skogsavfall. NSE Biofuels startet et forsøksanlegg i 2006, men dette ble lagt ned i Prosessen var ikke regningssvarende og oppnådde ikke offentlig støtte. Utfordringen var at FT prosessen er teknisk vanskelig og ikke kostnadseffektiv og ville dermed fordre betydelig offentlige investeringer. 25 Så langt ser UPMs Bioverno prosjekt ut til å ha nådd lengst, når det gjelder å løse både tekniske og økonomiske utfordringer i framstillingen av biodiesel. UPM selv framhever eget FoU arbeid i utviklingen av den nye biodieselen, men også UPM inngår i omfattende forsknings- og innovasjonssamarbeid med andre selskap og instanser. Som tidligere nevnt er ett eksempel The Forest-Based Sector Technology Platform. Et annet nevnt eksempel, er FibreEtOH konsortiet ( Se: Peixoto, Temmes og Lovio, op.cit. 24 Se: Peixoto, Temmes og Lovio, op.cit. 25 Se: Peixoto, Temmes og Lovio, op.cit. Når konsulentselskapet Rambøll i en rapport utarbeidet for Avinor, SAS, Norwegian og NHO Luftfart tilrår bruk av FT-teknologi til å produsere biobasert jetdrivstoff, kan dette gi et forenklet bilde av situasjonen. 83

43 2013). Dette hadde som mål å finne løsninger for produksjon og kommersialisering av bioetanol basert på avfallspapir, fiberrester og andre avfallsstoffer fra papirproduksjon. Deltakere i konsortiet foruten UPM var VTT, en råstoffleverandør, prosess-designer selskaper, bioteknologiselskap som utvikler enzymer samt St1, et lite nettverksselskap engasjert i produksjon av bioetanol og biodrivstoff. ST1s produksjon av bioetanol er basert på en metode utviklet av VTT. Disse eksemplene viser konkret hvor omfattende samarbeid for eksperimentering og innovering kan være. I litteraturen kalles denne type nettverkssamarbeid for «åpne innovasjonssystemer». Kunnskapsdeling og kunnskapsutvikling som er nødvendig for utvikling av ny teknologi, er kun mulig gjennom denne formen for samarbeid. For selskaper som tradisjonelt har basert konkurransekraft på hemmelig og lukkede innovasjonsprosesser, er dette en utfordring. 26 Det er derfor typisk at ulike selskaper bruker kunnskap generert i åpne systemer for å videreutvikle egne og mer spesifikke produkter. Oppsummering Norge må som Finland og Sverige, utvikle alternative produkter som kan erstatte bruken av trevirke i papir og papirmasse skal landene fortsatt kapitalisere på sine skogressurser. Til forskjell fra Norge er utviklingen i Finland og Sverige allerede kommet så langt at den har rsultert i nye produkt og virksomheter. Forskning viser at potensialet er nærmest ubegrenset innen materialer, energi og kjemi. 27 Forskning og erfaring viser at kompleksiteten i denne form for arbeid som krever bidrag fra ulike disipliner så vel som ulik industriell kompetanse nødvendiggjør grenseoverskridende samarbeid. Som eksemplene over viser, bygger konkrete resultater så langt på omfattende og langvarig samarbeid mellom aktører fra industri, forskning, finans, politikk og det sivile samfunn. Eksemplene viser også at industrielle aktører har vært særlig aktive i prosesser for nyskaping. Likevel er det viktig å understreke at politiske tiltak og reguleringer samt offentlige investeringer i FoU og innovasjon, har avgjørende betydning for utvikling av nye 26 Se: Lilja, Moen, Peterson, European Research Area in the Making: The Case of the Forest-based Sector Technology Platform, Paper and Timber, Vol. 90/No Se: Clarke, J. og F. Deswarte (2008) (red.), Introduction to chemicals from biomass, New Dehli: J. Wiley and sons. 84 produkter og teknologier. Siden risiko og kostnader forbundet med langsiktig FoU-arbeid overskrider hva et enkelt selskap kan bære, er offentlig støtte nødvendig for å få i gang ny industriutvikling. Sist, men ikke minst representerer skogressursene grenseløse muligheter når det gjelder utvikling mot en bærekraftig og grønn økonomi. Referanser: Berend, I. og G. Ránki (1982), The European Periphery and Industrialization , Cambridge: Cambridge University Press. Clarke, J. og F. Deswarte (2008) (red.), Introduction to chemicals from biomass, New Dehli: J. Wiley and sons Lilja, K., E. Moen, C. Peterson (2008), European Research Area in the Making: The Case of the Forestbased Sector Technology Platform, Paper and Timber Vol. 90/No. 2. Moen, E. og K. Lilja (2001), Constructing Global Corporations: Contrasting National Legacies in the Nordic Forest Industry, i Morgan, G. P. H. Kristensen og R. Whitley (utg.), The Multinational Firm. Organizing across Institutional and National Divides, Oxford: Oxford University Press. Moen, E. (1998), The Decline of the Pulp and Paper Industry in Norway, A study of a closed system in an open economy, Oslo: Scandinavian University Press. Moen, E. (1993), Modum ei bygd, tre elver. Industrialiseringen av ei østlandsbygd , Vikersund: Modum kommune. Moen, E. (1991), Norway s Entry into the Age of Paper: The Development of the Pulp and Paper Industry in the Drammen District, I K. Bruland (red.), Technology Transfer and Scandinavian Industrialization, New York/Oxford: Berg. Peixoto, I., A. Temmes og R. Lovio (2013), How the Emergence of Multiple Paths shapes a Changing Field: Examining Variety and Deviation in Fuel Production, paper for the 5th Symposium on Process Organization Studies, June. Peterson, C. (2011), Sweden: From Large Corporations towards a Knowledge-Intensive Economy, i I P. H. Kristensen og K. Lilja (red.), Nordic Capitalisms and Globalization. New Forms of Economic Organization and Welfare Institutions, Oxford: Oxford University Press

44 NORDISKE LANDE BØR SATSE PÅ AVANCERET BIOØKONOMI - FØR DET ER FOR SENT Af direktør Anne Grete Holmsgaard og innovations- og kommunikationsleder Julie Søgaard, BioRefining Alliance. Anne Grete Holmsgaard har arbejdet med miljø, energi, klima og EU-forhold de seneste 2 årtier. Hun er direktør i BioRefining Alliance og desuden formand for Energifonden, der støtter projekter inden for vedvarende energi og energibesparelser, og formand for Gate21, som er et privat-offentligt partnerskab, der arbejder med at understøtte kommunernes klimaindsats. Hun er tidligere medlem af Folketinget for Socialistisk Folkeparti ( ), hvor hun i hele periodens var partiets ordfører for energi, klima og EU-spørgsmål. Tidligere direktør for Danmarks Tekniske Universitet ( ) og tidlligere formand for regeringens rådgivende udvalg, Energimiljørådet ( ). Var desuden medlem af Folketinget Julie Søgaard er innovations- og kommunikationsleder i BioRefining Alliance. Hun er uddannet Cand. scient i Geografi og Journalistik fra Roskilde Universitet og har arbejdet med formidling af klima-, energi- og miljøspørgsmål i en årrække. Hun er tidligere radiovært på aktualitets- og videnskabsprogrammet Klima og Miljø på Danmarks Radios P1. Derudover har hun arbejdet som reporter på flere nyheds- og aktualitetsprogrammer på radio og tv

45 Fakta: BioRefining Alliance er en dansk forening, som blev stiftet i december 2011 af DONG Energy, Novozymes, Haldor Topsøe og Landbrug & Fødevarer. Foreningens mål er at fremme avanceret bioøkonomi som et dansk satsningsområde. I juni 2012 udgav BioRefining Alliance sin strategi Danmark i et globalt biobaseret samfund Vil vi være kunder eller producenter?, hvor foreningen kommer med 19 anbefalinger af, hvad Danmark skal gøre for at sikre sin plads blandt de førende lande inden for avanceret bioraffinering i hele værdikæden fra bæredygtig udnyttelse af bioressourcen til biobaserede produkter. I avanceret bioraffinering er råstoffet restprodukter (biprodukter) fra land- og skovbrug samt biologisk affald fra fødevareproduktion, husholdninger med videre. Der kan endvidere være tale om afgrøder fra for eksempel marginaljorder eller om energiafgrøder, hvor udbyttet per hektar er så stort, at der ikke skabes pres på fødevareforsyningen. Med bioraffinering forstår vi alle typer af processer (biologiske, kemiske, termiske, mekaniske), hvor målet er produkter (biobrændstoffer, biokemikalier, foder, materialer med videre), der har højere værdi end konvertering af biomasse til varme og el. Avanceret bioøkonomi en ny grøn industrisektor Danmark satsede i 1980 erne på en kombination af vindenergi og kraftvarme, hvor varmen fra el-produktionen udnyttes til fjernvarme. Det skete som led i de energiplaner, der blev besluttet oven på 1970 ernes oliekriser og hvor A-kraft efter mange år kraftig debat blev valgt fra. Gevinsterne har været et stort set uændret bruttoenergiforbrug de seneste 30 år, en stærk energiindustri og tusindvis af job inden for vind, kraftvarme, fjernvarme, energiplanlægning, biomassehåndtering med videre. Det samme kan ske igen, hvis vi i Danmark og resten af Norden for alvor tør satse på avanceret bioøkonomi. Her er der lige som med vindenergi og kraftvarme - et stort vækst- og jobpotentiale samt muligheden for at reducere brugen af olie og dermed udledningen af drivhusgasser i transportsektoren og andre sektorer, hvor vi fortsat er stærkt afhængige af olie som råstof. Danmark har en række store virksomheder og leverandører med stærke kompetencer inden for avanceret bioraffinering, herunder Novozymes og Haldor Topsøe, der på hver deres område er store globale spillere inden for bioteknologi og katalyse. Vi har desuden et moderne landbrug, der er vant til at håndtere store mængder halm til energi og stærke forskningsmiljøer i hele værdikæden fra afgrøder og skov over raffinering og videre bearbejdning til produkter. 88 Det var dette stærke udgangspunkt, der i december 2011 fik de tre store virksomheder, DONG Energy, Novozymes og Haldor Topsøe til at danne partnerskabet BioRefining Alliance sammen med brancheorganisationen Landbrug & Fødevarer. Alliancen mål er at samle relevante virksomheder, forskningsinstitutioner og organisationer, som derved i fælleskab kan arbejde for at fremme avanceret, bæredygtig bioøkonomi i Danmark - og i EU. EU er helt centralt for den regulering, der er nødvendig, hvis der skal skabes et markedstræk for avancerede biobaserede produkter. Det gælder også for Norge, der på disse områder er omfattet af EU s regulering. I juni 2012 præsenterede BioRefining Alliance sin strategi med 19 anbefalinger af, hvilke områder inden for avanceret bioøkonomi Danmark bør satse på frem mod år 2020 og derefter. Strategien fokuserede på de områder, hvor Danmark allerede er nået langt, hvor der er størst markedspotentiale inden for en kort årrække, og som ikke skader men måske ligefrem gavner fødevareproduktion, miljø og biodiversitet. Alliancens vigtigste budskab, som også ligger bag strategiens titel Danmark i et globalt biobaseret samfund vil vi være kunder eller producenter?, er, at vi ikke kan vente længe på at træffe en beslutning om at gøre avanceret bioøkonomi til et satsningsområde. Der investeres allerede kraftigt i Brasilien, USA og Kina, så skal vi høste gevinsterne ved at være i front, er det nu, vi skal handle. Alliancens budskab om at gøre avanceret bioøkonomi til et satsningsområde er blevet taget godt imod af politikerne og befolkningen generelt. Flere og flere anerkender i stigende grad avanceret bioraffinering og mere specifikt 2. generations biobrændstoffer baseret på restbiomasse, flerårige energiafgrøder og affald som et bedre og mere bæredygtigt lagerbart alternativ til 1. generations biobrændstoffer samt en vigtig del af løsningen på transportsektorens udledning af drivhusgasser. Nu mangler vi bare at få det afspejlet i lovgivningen. Norden kan ikke nå klimamål uden bioraffinering Alle nordiske lande har annonceret ambitiøse mål for at få nedbragt udslippet af drivhusgasser i perioden frem til Men strategierne for, hvordan man vil nå 89

46 målene, er på en række områder særdeles uklar. Det gælder ikke mindst strategierne på transportområdet, der er næsten helt afhængig af olie og årsag til en meget stor del af det samlede udslip af drivhusgasser. CO 2 udslippet pr. sektor i Norge, Danmark, Sverige og Finland. Kilde: Nordic Energy Technology Perspectives, 2013 I Danmark er der politisk enighed om, at energiforsyningen skal være 100 procent uafhængig af fossile brændsler i Danmark er især kendt for sin store andel af vind, der pt. dækker procent af elforsyningen og i 2020 vil dække cirka 50 procent. Der er indgået en bred energipolitisk aftale, der muliggør denne udbygning, hvor der satses stærkt på en kombination af energibesparelser, vind og biomasse til el, varme og procesenergi. Aftalen bygger videre på en lang tradition for at indgå brede politiske aftaler på energiområdet båret af en kombination af klimapolitiske ambitioner og ønsket om at skabe job på områder, hvor Danmark har gode forudsætninger (for eksempel vind, biomasseteknologier, fjernvarme og energibesparelser), og hvor der samtidig forventes vækst på de globale markeder. Transportsektoren indgår kun perifert i aftalen, og den er i Danmark som i andre lande smertensbarnet i klimapolitikken. Det er imidlertid regeringens erklærede mål at reducere det samlede udslip af drivhusgasser fra el, varme og transport med 40 procent i 2020 (i forhold til 1990). For at nå dette mål er det nødvendigt med nye initiativer for at nedbringe udslippet fra den ikke-kvoteomfattede 90 sektor, dvs. transport, landbrug og boliger uden fjernvarme populært kaldet biler, bønder og boliger. Danmark er desuden som Norge omfattet af EU s krav om minimum 10 procent vedvarende energi i transportsektoren i Et mål, der nødvendigvis må øges i perioden efter 2020, hvis der skal være realiteter i de ambitiøse klimamålsætninger i Danmark og resten af EU samt i Norge, der også her er omfattet af samme krav. På den korte bane (frem til 2020) vil målet især skulle indfries gennem anvendelse af biobrændstoffer, mens el til transport vil spille en beskeden rolle. Dels fordi elbilens rækkevidde endnu er begrænset, dels fordi den selv med 100 procent afgiftsfritagelse er væsentligt dyrere end små diesel- og benzinbiler. I Norge er situationen lidt anderledes, fordi man her har satset på at give el-biler en række præferencer, der gør dem attraktive i forbindelse med transport til og fra arbejde i Oslo. På længere sigt må det forventes, at el vil komme til at spille en større rolle. Selv med en meget optimistisk forventning til udviklingen af el-teknologier til transport, forventer ingen dog at se fly, skibe eller lastbiler drevet af el på denne side af Men det er heller ikke sandsynligt, at person og varebiler alene vil kunne klare transportbehovet ved hjælp af el. Derimod ser det ud til, at en væsentlig del af behovet vil kunne dækkes gennem forskellige hybridteknologier, hvor den CO 2 -neutrale bil kører på en kombination af el og biobrændstoffer. Det geniale ved disse teknologier er netop, at de kan udnytte elmotorens høje effektivitet på de kortere distancer, mens rækkevidden sikres ved, at man slår over på et biobaseret brændstof. Ingen kan naturligvis med sikkerhed sige, hvilke teknologier der vil blive vindere om år eller længere fremme i tiden. Men som det ser ud nu, tyder meget på, at det især bliver hybridteknologier, der kan komme til at spille en vigtig rolle i persontrafikken og i de små varebiler, mens de tungere transporter og den resterende del af bilparken (en bil holder cirka år) skal flyve, sejle og køre på bio-brændstoffer. 91

47 Biobrændstoffer men hvilken slags? Biomasse er med andre ord en uundværlig ressource i landenes klimapolitikker. Men biomasse er også en begrænset ressource. Eller rettere: dyrkbar jord er en begrænset ressource. Vi skal derfor bruge biomasse til energi der, hvor der ikke er andre gode alternativer og fortløbende have fokus på effektiv anvendelse og på bæredygtighed. I sidste ende handler det om at sikre, at de globale, dyrkbare arealer både kan levere fødevarer nok til en voksende verdensbefolkning, kulstofbaserede materialer og energi. Og gøre det på en måde, hvor vi samtidig sikrer miljøet og biodiversiteten. På nuværende tidspunkt er de biobrændstoffer, der anvendes næsten udelukkende 1. generations biobrændstoffer (1G) produceret på afgrøder, der alternativt kunne anvendes til fødevarer (sukker, hvede, majs) eller til dyrefoder (for eksempel raps). Denne produktion har skabt voldsom debat i hele Europa om det forsvarlige i at anvende fødevarer til energi - og i offentligheden skabt et billede af, at vi nok hellere må undlade at anvende biobrændstoffer i transportsektoren. Debatten har også fra nogle aktørers side - været præget af forestillinger om, at vi kan klare klimaudfordringen uden at bruge biomasse og blot satse på el til transport. Eller - at vi hellere må vente med at gøre noget til, vi er længere fremme med udvikling af de helt rigtige teknologier. Men sagen er, at vi i dag kan producere avancerede eller såkaldte 2. generations (2G) biobrændstoffer, hvor råstoffet er restprodukter fra land- og skovbrug samt affald fra industri og husholdninger. Prisen er lidt højere end den er for 1G-produkterne, og det er derfor afgørende at få en politisk regulering, der skaber et marked for de avancerede biobrændstoffer. Ellers tør investorerne ikke kaste sig ud i de ganske store investeringer, det kræver at få et bioraffinaderi op at stå. Her er reguleringen i EU helt central. Danmark (og andre lande) kunne ganske vist gå foran og selv stille krav om, at en del af transportsektorens brændstoffer skal udgøres af avancerede biobrændstoffer. Det er tilladt ifølge EU s direktiver. Men der har været udbredt politisk modvilje mod et sådant tiltag i Danmark, og i sagens natur vil det naturligvis også være bedre, hvis der kommer et fælles europæisk krav, som skaber et langt større marked og samtidig motiverer til investeringer i flere lande og videre udvikling af andre typer af biobrændstoffer, 92 hvor udviklingen er knap så langt fremme, som den er for bioethanol. I efteråret 2012 fremlagde EU-kommissionen en række forslag, hvor målet er et gradvist skifte fra konventionelle biobrændstoffer til avancerede ditto. Forslagene var et skridt i den rigtige retning, men indeholdt desværre ikke et dedikeret mål for mængden af avancerede biobrændstoffer. Desværre, fordi det efter vores opfattelse er langt den enkleste og mest transparente metode til at sikre, at de potentielle investorer tør satse på området. Trods oprindelig politisk skepsis i forhold til biobrændstoffer generelt, valgte den danske regering i den tidlige vinter 2013 at spille ud med et krav om minimum 2 procent avancerede biobrændstoffer som en del af EU s forpligtende regulering. I starten af processen stod Danmark alene med dette forslag, men det er siden kommet ind i anbefalingerne fra de to centrale udvalg i europaparlamentet. 1 Forslaget har desuden været bakket op af Italien, der netop har indviet et anlæg i industriel skala, og siden af det irske formandskab i et uofficielt forslag til rådskompromis. Der er imidlertid et stykke vej endnu. Uenighederne mellem landene er store, og presset fra især producenter af 1G-biodiesel er stort. Vi mangler desuden endnu de afgørende afstemninger og forhandlinger. Forslagene skal til samlet afstemning i europaparlamentets plenarforsamling i september 2013 og derefter i såkaldt trilog-forhandling mellem Europa- Parlament, Ministerrådet og EU-kommissionen. En endelig beslutning forventes derfor først truffet i januar/februar 2014, som er sidste frist, hvis lovgivningen skal falde på plads inden der skal være nyvalg til Europa-Parlamentet og ny-udpegning af Kommissionen. Som tingene ser ud pt. tyder det dog på, at der kan vedtages et direkte krav om en vis mængde avancerede biobrændstoffer som led i EU s målsætning om 10 procent vedvarende i 2020 og at der muligvis også kommer et krav om gradvis indfasning, så risikoen for, at landene ikke gør noget før i sidste øjeblik, mindskes. Det har desuden været opmuntrende, at EU-kommissionen netop har besluttet 1 ITRE (Udvalget for Industri, Forskning og Energi) og ENVI (Udvalget for Miljø, Folkesundhed og Fødevaresikkerhed) 93

48 at afsætte 1 milliard euro til et stort projekt, Bridge 2020, med omkring 50 industripartnere, hvor der satses på en række meget store anlæg og videre udvikling af både brændstoffer og højværdiprodukter på grundlag af bioraffinering. Bioraffinering som industri i Danmark I Danmark er vi nået meget langt inden for avanceret bioraffinering og er blandt de førende inden for 2. generations-teknologier, der effektivt kan omdanne lignocellulose-holdig biomasse såsom halm til sukker og videre til bioethanol. DONG Energy og Novozymes har siden 1990 erne arbejdet med at udvikle teknologier, der kan omdanne halm på basis af en kombination af mekanisk, termiske og enzymatiske processer. Siden 2009 er den praktiske afprøvning af teknologierne i større skala foregået på DONG s demonstrationsanlæg Inbicon i Kalundborg, hvor man løbende tester og forbedrer produktionen af 2. generations bioethanol baseret på halm. Halm er i øvrigt et af de mest oplagte råstoffer i produktionen af sukker ud fra lignocellulose i Danmark, da halm allerede indgår i det danske energisystem og derfor har en veludbygget logistik i forbindelse med indsamling og transport. På Inbicon har man senest testet en ny gærtype, som betyder, at begge sukkerstrømme fra halmen - C6 og C5 kan blive til bioethanol. Samtidig øger gærtypen udbyttet fra biomassen generelt med 50 procent i forhold til den gamle gærtype. Bioethanol er uden tvivl et af de slutprodukter, der er mest fokus på i øjeblikket inden for avanceret bioraffinering i Danmark, og den vil i en årrække nok også have den største volumen i markedet for danske biobaserede produkter. Men det, vi kalder sukkerplatformen, kan potentielt blive til mange flere typer af højværdiprodukter, der før har været baseret på råolie. Derfor arbejdes der med at oprense sukkerstrømmene i en sådan grad, at de kan bruges til udvikling af biobaserede polymerer, ingredienser og andre materialer. Desuden er der stort fokus på også at (gen)anvende mindre sidestrømmene i et bioraffinaderi. Her kan nævnes indvinding af vigtige næringsstoffer som fosfor samt fibre og CO Endelig er der lige nu en rivende udvikling inden for anvendelse af lignin til brændstof og højværdiprodukter. For eksempel er A.P. Møller Maersk, DONG Energy, Haldor Topsoe, MAN Diesel & Turbo, Novozymes, Danmarks Tekniske Universitet og Københavns Universitet gået sammen i et forskningsprojekt og er kommet langt i udviklingen af et skibsbrændstof baseret på lignin. Sideløbende arbejder man med at finde de bedst egnede grønne biomasser, hvorfra man i forbehandlingsprocesser kan hive store mængder at højkvalitetsprotein ud til anvendelse i dyrefoder. Denne protein vil i stigende grad kunne erstatte importeret soja til husdyr i det danske landbrug. En import, som har en negativ indvirkning på landbrugets klimaprofil. Lignocellulosen i disse grønne biomasser vil efterfølgende kunne gennemgå samme bioraffinering som halm. En af de vigtigste grunde til, at Danmark har nået denne position inden for avanceret (2G) bioøkonomi, er, at en række store private virksomheder har haft viljen til at investere store millionbeløb på udvikling af biobaserede brændstoffer (og andre produkter) fra restbiomasse, flerårige energiafgrøder og affald. Samtidig har de danske forskningsfonde vist stor vilje til også at satse på disse teknologier. Der har således været tale om et særdeles konstruktivt offentligt-privat samspil, som vi også har set det inden for andre grønne teknologier såsom vindenergi. Maabjerg Energy Concept Danmarks første bioraffinaderi i industriel skala Optimeringen af Inbicons teknologi har forbedret dens business-case markant, men allerede inden denne optimering stod investorerne parate til at skyde deres penge i opbygningen af et industrielt bioraffinaderi baseret på denne teknologi i Maabjerg ved Holstebro i Jylland. Planen er, at anlægget står klar i Illustration af bioraffinaderiet i Maabjerg Energy Concept, der forventes at stå klar i Med anlægget i Maabjerg i 95

49 Vestjylland kaldet Maabjerg Energy Concept (MEC) og med den nye gærtype vil MEC årligt kunne producere ca. 65 millioner liter bioethanol fra tons halm, som er opsamlet i en radius af op til 50 km fra anlægget. I MEC-konstruktionen indgår desuden et eksisterende biogas-anlæg og kraftvarmeværk. De tre anlæg vil kunne bruge og genbruge hinandens energi og sidestrømme i en sådan grad, at de til sammen vil få en energieffektivitet på omkring 95 procent. Stort job- og markedspotentiale I anlægsperioden vil MEC kunne skabe 1250 job per år i de to år, opførelsen varer, og når det er i drift, vil det være grundlag for op mod 1200 job per år - primært i lokalområdet. Desuden vil et avanceret bioraffinaderi som Maabjerg kunne udvide eller ligefrem skabe et marked for anlæggets underleverandører samt aktører inden for dansk bioteknologi. Et anlæg i industriel skala vil desuden stille Danmark stærkt med hensyn til teknologieksport. Vi kan kort sagt vise, at vores teknologi fungerer i praksis og ikke kun i mindre skala. Lukningen eller udflytningen af store, danske industrivirksomheder under den globale finanskrise har især ramt mindre byer i tyndtbefolkede områder hårdt. Mange har på én gang mistet deres arbejde, hvis lokalområdets ofte ene, store industrivirksomhed er lukket. Et bioraffinaderi som MEC vil derfor kunne skabe nye jobs og vækst i et sådan landområde, som ellers er i fare for at svinde hen. Der er altså adskillige fordele ved at satse på avanceret bioøkonomi. Der mangler bare ét vigtigt element, hvis det skal blive en succes: Et marked for 2G-bioethanol. Selvom et bioraffinaderi som Maabjerg Energy Concept vil kunne producere 2Gbioethanol og andre bioprodukter forholdsvist effektivt, kan det på nuværende tidspunkt ikke helt konkurrere med fossile brændstoffer (hvor prisen nærmere er på vej ned end på vej op) eller 1. generations biobrændstoffer, der er langt lettere - og dermed billigere - at producere. Udover et politisk mål for 2G-biobrændstoffer kunne en midlertidig prisgaranti derfor være et godt redskab til at give investorerne en vis sikkerhed på dette nye og dermed uforudsigelige marked. 96 Bæredygtig biomasse er der nok? Men et er at skabe et marked for 2G-biobrændstoffer noget er andet er, om vi rent faktisk er i stand til at levere til dette marked. Er der vitterligt biomasse nok til at opretholde en industriel produktion af 2G-biobrændstoffer? Svaret er ja. I Norden har vi faktisk meget mere biomasse til rådighed i vores energiforsyning end det, vi udnytter i dag også mere bæredygtig biomasse. Selvom Danmark ikke kan måle sig med de øvrige nordiske lande, når det kommer til areal herunder skovareal og vi allerede har opdyrket størstedelen af det areal, landet råder over, så viser forholdsvis nye beregninger, at vi kan næsten tredoble udbyttet af biomasse til energi uden at øge vores dyrkede areal eller skade biodiversiteten. Tværtimod kan det øgede udbytte ligefrem forbedre miljøet. Sådan lød den overraskende konklusion i rapporten +10 millioner tons planen 2, som en gruppe forskere fra Aarhus og Københavns Universiteter udgav i juni Målet med rapporten var at undersøge, om Danmark havde biomasse nok til at forsyne en spirende bioraffineringsindustri. Rapporten opstillede tre scenarier for, hvordan man kunne øge mængden af biomasse. I det mest bæredygtige og dermed mest sandsynlige scenarium det såkaldte miljøoptimerede scenarium kunne man lægge omtrent 8 millioner tons ekstra biomasse oven i de 4 millioner tons, vi anvender til energi i dag. Det meste af denne biomasse vil være halm og grønne, ofte flerårige, afgrøder. Siden udgivelsen af denne rapport, som havde mest fokus på landbrugets bidrag, har nogle af de samme forskere i rapporten Perspektiver for skovenes bidrag til grøn omstilling mod en biobaseret økonomi 3 set nærmere på skovbruget i Danmark, som viser sig at kunne bidrage yderligere til den samlede mængde biomasse i den avancerede, danske bioøkonomi. Her brugte man de samme scenarier og i det miljøoptimerede scenarium kunne skoven frem mod år 2100 fordoble sit udbytte altså naturligvis med en væsentlig længere tidshorisont end i landbruget. 2 Morten Gylling, Uffe Jørgensen, Niclas Scott Bentsen, Claus Felby og Vivian Kvist Johannsen, +10 millioner tons planen, Københavns og Aarhus Universiteter, Lars Graudal, Ulrik Braüner Nielsen, Erik Schou, Bo Jellesmark Thorsen, Jon Kehlet Hansen, Niclas Scott Bentsen og Vivian Kvist Johannsen, Perspektiver for skovenes bidrag til grøn omstilling mod en biobaseret økonomi, Københavns Universitet,

50 Grafen viser mængden og fordelingen af biomassetyper i Danmark i basisåret 2009 og de tre scenarier: Business As Usual (BAU), det biomasseoptimerede, hvor det handler om at få det størst mulige biomasseudbytte per arealenhed samt det miljøoptimerede, hvor blandt andet flerårige afgrøder i højere grad end i det biomasseoptimerede foretrækkes. Olie i grafen er rapsolie. Kilde: +10 Millioner tons planen (2012). Men selvom vi kan få mere biomasse til rådighed på både kort og lang sigt, er biomasse som tidligere nævnt - modsat for eksempel vind- og solenergi - ikke vedvarende, men blot fornybar og dermed begrænset af areal. Det er derfor fortsat helt afgørende, at vi anvender den der, hvor den giver mest værdi for samfundet. Det vil blandt andet betyde, at den i stigende grad erstatter råolien som råstof i en række højværdiprodukter. Avanceret bioøkonomi en stor chance for industriel udvikling Avanceret bioøkonomi er et industrielt felt, der endnu er i sin opstart, og hvor vi kun har set en lille del af de mange ny, grønne produkter, der kan skabes. Men perspektiverne er store og ingen kan vel være i tvivl om, at ressourcepresset fra en voksende verdensbefolkning og alvoren i klimaudfordringen betyder, at avanceret bioøkonomi er kommet for at blive og for at vokse. Det grundlæggende spørgsmål er derfor, om vi som samfund vil være en aktiv del af denne udvikling og høste gevinsterne i form af job, teknologieksport og yderligere innovation af de stærke kompetencer, vi har, og af de mange forsknings- og udviklingsmidler, der er investeret i udviklingen af nye teknologier. 98 Illustrationen viser antallet, typen og placeringen af integrerede bioraffinaderier i USA. Kilde: US Department of Energy (2012) 4 Eller om vi vil læne helt os tilbage eller blot tage en mere afventende kurs, mens der investeres kraftigt i især Brasilien, USA og Kina. De fremsynede virksomheder, der hidtil har taget teten, vil naturligvis fortsætte med at udvikle. Men de vil også vurdere hvor i verden, de kan komme af med deres produkter. Hvis det især er uden for Europa, vil det på sigt have indflydelse på, hvor de placerer deres produktioner og hovedparten af deres forsknings- og udviklingsaktiviteter. De tider, hvor vi kunne tro på, at vi i Europa bare skulle være bedst til viden, mens produktionen kunne forgå andre steder, er for længst forbi. Det er derfor vigtigt, at vores politikere tør satse og tør regulere på en måde, der skaber nye markeder, som giver de grønne biobaserede produkter den 4 html. 99

51 håndsrækning, der er behov for, så længe at teknologierne er helt nye og så længe olie og gas ikke betaler prisen for den skade, som fossile brændsler forvolder på miljø, sundhed og klima. Den vigtigste form for regulering her og nu er, at skabe markeder for avancerede biobaserede brændstoffer. Det gælder ikke kun 2G-bioethanol, hvor teknologien er tættest på at kunne klare sig på det kommercielle marked. Det gælder også forgasningsteknologier og teknologier, hvor man konverterer lignin til et brændstof, der kan erstatte diesel. Perspektivet kan ikke koges ned til, at der er tale om brændstof-fabrikker. Det er lagt bredere. Et avanceret bioraffinaderi må nærmere betragtes som en teknologisk platform, der på længere sigt vil være i stand til at håndtere mange forskellige former for plante- og skovrester samt biologiske affaldsstrømme og være i stand til at levere mange forskellige ydelser: Fra brændstoffer i den ene ende til fødevareingredienser, nye typer af dyrefoder, medicin, bio-kemikalier, erstatninger for nuværende plastprodukter, nye lette materialer til bilindustrien og meget andet. Vi konfronteres stort set hver eneste dag med disse og mange andre spørgsmål, der er langt mere følelsesladede end vi kender det fra mere u-komplekse, grønne teknologier som sol, vind og hydro. Ikke, at der ikke også her er tale om kraftig debat, men alt andet lige er de problemer, man skal forholde sig til i relation til disse vedvarende teknologier, lettere gennemskuelige. I sidste ende handler det om at anvende vores - begrænsede naturressourcer så effektivt som muligt og om at undgå spild. Med en befolkning på vej til 9 mia. i 2050 bliver det en mere og mere påtrængende dagsorden. Og her er det set med vores øjne indlysende, at vi i Danmark og de øvrige nordiske lande skal bruge vores erfaringer med at være i front med fremtidens bæredygtige løsninger. Mange andre byder ind. Det er fint. Men satser vi ikke, får vi heller ikke skabt de nicher, der kan udgøre en del af de fremtidige bæredygtige løsninger. Og ville det ikke være underligt i et regionalt område, der i den grad er rig på viden og på biomasseressourcer? Men uden brændstofferne, som er det, der udgør volumen, vil der ikke være grundlag for de investeringer, der skal sikre, at vi kan skifte fra sort raffinering til grøn raffinering. Og uden en rimelig sikkerhed for, at markederne er der, vil investorerne ikke turde. Investeringerne er store. Ganske vist betydeligt mindre end, hvis man skulle investere i et nyt olieraffinaderi, fordi enhederne vil være placeret mere decentralt. Men alligevel så store investeringer, at der skal en vis sikkerhed til. I Danmark har vi indset, at der er tale om det lange seje træk, hvor vi er nødt til at organisere os som branche for at få en tilstrækkelig stærk stemme. Både i forhold til vores politikere og i forhold til befolkningen, for hvem avanceret bioøkonomi både kan virke meget abstrakt, voldsomt komplekst og fyldt med faldgruber. For er det nu bæredygtigt? Og kan vi være sikre på at der alligevel ikke vil være tale om pres på verdens fødevarepriser? Og hvorfor kan vi ikke bare klare os med el til transport? Og hvad med biodiversiteten?

52 BIOBASERAD EKONOMI KRÄVER KLARA SPELREGLER MEN INTE PLANHUSHÅLLNING Av Kjell Andersson Näringspolitisk chef, Svebio, Svenska Bioenergiföreningen Kjell Andersson är kommunikationschef och näringspolitisk chef på Svenska Bioenergiföreningen, Svebio. Han har arbetat vid Svebios kansli sedan Han har en journalistexamen från Stockholms Journalisthögskola och är Fil Kand och har en mastersexamen i historia från Stockholms Universitet. Som journalist har han följt frågor kring bioenergi och energipolitik sedan 1970-talet, och var många år verksam på tidningen Land, under de sista åren som redaktionschef. Därefter var han informationschef i Centerpartiet, innan han kom till Svebio

53 De nordiska länderna är redan idag ledande när det gäller att utnyttja modern bioenergi. De nordiska länderna har de naturliga förutsättningarna att skapa ekonomier som helt bygger på förnybara energikällor, där bioenergi utgör en stor del, och att därmed reducera klimatpåverkan till noll. På sikt kan de nordiska länderna bidra till positiv klimatpåverkan. Det kan ske genom: - Export av förnybar el och förnybara bränslen som kan reducera utsläppen i andra länder. - Export av förnybara material, t ex trä som ersätter energiintensiva produkter som stål, betong och aluminium, och biobaserade kemikalier och andra produkter. - BECCS dvs koldioxidlagring från stora biomasseanvändare som pappersmassebruk och kraftvärmeverk. Redan idag kan mindre strömmar av CO 2 återvinnas från etanolfabriker och biogasanläggningar. Stadig tillväxt under 30 år Användningen av bioenergi i Sverige har visat en stadig och accelererande tillväxt under de senaste 30 åren. Utvecklingen startade vid 1970-talets oljekriser. Sverige var för sin energiförsörjning vid denna tid till 80 procent beroende av importerad olja. Oljekriserna 1973 och 1979 skapade ett starkt medvetande om att Sverige hade en mycket sårbar energiförsörjning. Under 1970-talet startade också en mycket laddad debatt om kärnkraft, som skapade ett stort intresse för det man då kallade alternativa energikällor. Kärnkraften medverkade under 1980-talet till reducerad användning av fossila bränslen för elproduktion. I värmesektorn infördes olika stöd för att konvertera värmeverk och pannor från olja till torv, flis och kol. Fokus låg på oljeersättning och förbättrad självförsörjning, det som idag i EU kallas security of supply. Sverige använder idag 32 procent bioenergi Omkring en tredjedel av den inhemska slutanvändningen av energi i Sverige baseras redan idag på bioenergi, och omkring 50 procent av energianvändningen kommer från förnybara källor. Vid sidan av bioenergi främst vattenkraft, men också en växande del vindkraft. Sverige har därmed uppnått det mål som sattes upp för 2020 av EU i Förnybartdirektivet 2009, åtta år före utsatt tid. Målet för Sverige var där 49 procent förnybar energi. Den svenska riksdagen höjde målet till 50 procent. Svebios beräkningar av energianvändningen 2012 visar att vi redan detta år nådde 50,2 procent. Sverige har också nått det delmål som sattes upp för transportsektorn. Målet är att varje medlemsland ska ha 10 procent förnybar energi Sverige ligger idag på drygt 11 procent enligt EU:s räknesätt. Av detta är ett par procent förnybar el för spårbunden trafik, men huvuddelen är biodrivmedel. Cirka 6 procent är konventionella biodrivmedel som biodiesel från raps och etanol från sockerrör och spannmål, medan 2,2 procent kan definieras som andra generationens biodrivmedel, som enligt EU ska dubbelräknas. Det rör sig om biogas från avfall, biodiesel (HVO) från tallolja, en biprodukt i pappersmasseindustrin, och en mindre volym etanol från cellulosa. 104 Bioenergin står för en tredjedel av Sveriges energiförsörjning Sveriges slutanvändning av energi 2012, inklusive energi som förbrukats för elexport (Källa: Svebio, bearbetning av statistik från SCB och Energimyndigheten) 105

54 Den ökade användningen av bioenergi, med cirka 100 TWh från 40 TWh i mitten av 1970-talet till omkring 140 TWh idag, har skett samtidigt som virkesförrådet i skogen fortsatt att öka och därmed kolförrådet i skogen ökat. Nettoinbindningen av koldioxid i skog och mark ligger kring TWh per år. Användningen av biomassa för energiändamål, inbindningen av kol i växande skog och förrådet av kol i de svenska skogarna, har ökat parallellt. Utöver detta sker också en omfattande substitution av fossilbaserade produkter genom användning och export av trä och papper. Bakom utvecklingen i Sverige ligger framför allt starka och långsiktiga generella styrmedel. Koldioxidskatten Klimatfrågan blev först mot slutet av 1980-talet en politisk realitet, och Sverige införde 1991 en nationell koldioxidskatt på 25 öre/kg CO 2, året innan klimatkonventionen antogs vid miljömötet i Rio de Janeiro. Efter påtryckningar från näringslivet differentierades CO 2 -skatten, och sattes till 8 öre/kg för industrin och 32 öre/kg för alla andra sektorer. Skatten har därefter höjts i flera omgångar och är idag omkring 105 öre/kg CO 2. Koldioxidskatten har därefter fungerat som en stark drivkraft för ökad användning av bioenergi. Särskilt kraftfullt har skatten fungerat i uppvärmningssektorn. Sverige hade redan på 1970 en omfattande fjärrvärmeanvändning, men de nästan helt baserad på olja. Idag svarar biobränslen, inklusive torv och avfall, för omkring procent av energitillförseln för fjärrvärme, och olja används nästan enbart för topplast vid extremt kall väderlek. Användningen av olja för uppvärmning av småhus har nästan helt eliminerats. Nedsättningen av koldioxidskatten för industrin har under senare år minskat, och industrin kommer från 2015 att betala 60 procent av den ordinarie CO 2 - skatten, dvs drygt 60 öre/kg CO 2. Detta gäller de industrier som inte är med i handeln med utsläppsrätter (ETS). Liknande skattereduktioner för jordbruk, skogsbruk och växthus håller också på att avskaffas eller minskas kraftigt. Det här kommer att leda till lönsamma konverteringar från olja till biobränslen i många företag under de kommande åren. Koldioxidskatten är en omsättning av PPP, polluter pays principle. De som släpper ut koldioxid ska betala för sin miljöskada, vilket gynnar andra alternativ, 106 som förnybara bränslen och energieffektivisering. Koldioxidskatten har visat sig vara ett mycket effektivt styrmedel med låg administrativ kostnad. Elcertifikatsystemet För elproduktionen var det inte möjligt att införa koldioxidskatt, eftersom el handlas och levereras fritt över gränserna. Istället gavs till en början investeringsstöd för investeringar i kraftvärme och vindkraft. För vindkraft fanns också en särskild vindkraftbonus på 8 öre för varje producerad kwh. Systemet med investeringsstöd och bonus ersattes 2003 med ett elcertifikatsystem. Från början var målet att öka den årliga produktionen med 17 TWh ny förnybar el till Genom energiuppgörelsen 2009 höjdes målet till 25 TWh till Från 2012 är elcertifikatsystemet gemensamt med Norge. Genom elcertifikatsystemet styrs investeringarna till de projekt som har bäst ekonomi, dvs lägst kostnad per producerad kwh. Det innebar för Sveriges del att huvuddelen av den nya förnybara elproduktionen blev biokraft, dels genom att befintliga kraftvärmeverk bytte bränsle, dels genom att många fjärrvärmeföretag och skogsindustrier gjorde investeringar i elproduktion, baserat på befintliga värmeunderlag. Ur systemsynpunkt innebar det här att biomasseresurserna kunde utnyttjas mycket effektivt. Ett modernt kraftvärmeverk har en totalverkningsgrad nära 95 procent. Idag är biokraftproduktionen i Sverige omkring 12 TWh per år, och biokraft är den tredje största elproduktionsformen efter vattenkraft och kärnkraft. Det finns cirka 80 kraftvärmeverk i fjärrvärmen och drygt 40 elproduktionsanläggningar i skogsindustrin många av dessa är mycket stora. Genom investeringarna i mottryckskraft och andra energiinvesteringar kan moderna skogsindustrier bli självförsörjande på el och annan energi. Södras anläggning i Värö var 2009 först med att producera ett energiöverskott. Skattebefrielse för biodrivmedel Som tidigare nämnts har Sverige redan nått EU-målet 10 procent förnybar energi i transportsektorn. Det blygsamma EU-målet illustrerar att transportsektorn är den samhällssektor där fossila bränslen fortfarande har ett mycket starkt grepp. Trots att det finns ett mer än 90-procentigt fossilbränsleberoende handlar dessutom den politiska debatten i EU idag om hur man ska begränsa användningen 107

55 Biobaserad ekonomi och biokombinat Under de senaste åren har det även i Sverige startat en diskussion kring begreppet biobaserad ekonomi. En utredning har genomförts på uppdrag av Formas, men den svenska regeringen har inte formulerat några mål. Ett brett utredningsarbete pågår däremot dels kring ett klimatneutralt Sverige 2050, där regeringen avser att presentera en Färdplan 2050, dels kring hur transportsektorn ska kunna göras fossiloberoende. Regeringen har på bägge dessa områden angett visioner, som måste fyllas med konkret innehåll. För transportsektorn är visionen en fossiloberoende fordonsflotta Bioenergin har ökat konstant sedan 1970-talet. Diagrammet visar den totala tillförseln av förnybar energi i Sverige i TWh. Bioenergi har stått för huvuddelen av ökningen. (Källa: Energimyndigheten) av biodrivmedel (!), inte om hur man så snabbt som möjligt ska kunna minska det stora beroendet av fossila drivmedel - bensin och diesel. I Sverige används idag en lång rad biodrivmedel. Både sådana som räknas till första generationen och sådana som betraktas som andra generationens biodrivmedel. Alla biodrivmedel omfattas av samma skattevillkor. De har hittills i huvudsak befriats från både koldioxidskatt och energiskatt. För utveckling av biodrivmedel från skogsråvara har staten gett omfattande forskningsstöd. Tyvärr har styrmedlen i transportsektorn inte varit lika tydliga som i andra sektorer. Medan koldioxidskatten uppfattas som ett långsiktigt stabilt styrmedel och elcertifikatsystemet omfattar tiden fram till 2035, har skattebefrielsen för biodrivmedel beviljats bara för ett fåtal år i taget. Tillverkare, distributörer och investerare har tyvärr fått leva med en konstant osäkerhet om politikernas vilja. De senaste åren har investeringarna i ny produktionskapacitet för biodrivmedel stannat av i avsaknad av tydliga spelregler. Osäkerheten gäller både styrmedlen på EU-nivå och på svensk nivå. 108 Man kan konstatera följande: Den svenska energiförsörjningen är redan idag till en tredjedel biobaserad, och det finns stora möjligheter att öka den andelen med biodrivmedel i transportsektorn och genom att konvertera den kvarvarande användningen av fossila bränslen i industrin, i jordbruket och i andra sektorer till biobränslen. Användningen av fossila råvaror är fortfarande störst inom energianvändningen. De svarta kolatomerna finns i trafiken, i arbetsmaskiner och motorer, i pannor för el- och värmeproduktion, och i industriella processer. Användningen av fossila råvaror för industriella produkter är jämförelsevis en tiopotens mindre. Enligt Energimyndighetens senaste statistik var den totala tillförseln av fossila råvaror 197 TWh 2012, varav användningen för ickeenergiändamål var 18 TWh. Till den senare kategorin hör exempelvis fossila råvaror för plast- och kemikalieproduktion, smörjoljor och asfalt. Här finns också användningen av kol och koks som reduktionsmedel i järn- och stålindustrin. Om man vill åstadkomma en stor reduktion av utsläppen av fossilt koldioxid måste man fortfarande i första hand minska utsläppen från energianvändningen, och man måste på allvar ta itu med utsläppen av fossilt koldioxid i transportsektorn. Det räcker inte att minska utsläppen på marginalen, så som EU-målet hittills formulerats. Produktionen av biodrivmedel och andra biobaserade produkter (baskemikalier, textilfibrer mm) kan säkert med fördel ske i kombinat, där man också kan ta tillvara outnyttjad energi och restprodukter för elproduktion, för värme/kyla och för att tillverka biogas och/eller fasta biobränslen. Vilken typ av anläggningar som byggs och vilka kombinationer som är lönsamma måste bestämmas av marknadens aktörer. Kombinat och bioraffinaderier kan 109

56 skapas genom utbyggnad av befintliga skogsindustrier, oljeraffinaderier och kraftvärmeverk, eller vara helt nya anläggningar. Ett stort antal koncept har presenterats, men få har hittills realiserats, främst på grund av osäkerhet om de långsiktiga styrmedlen och marknadsvillkoren. Tekniken finns, men få vågar investera. En särskild komplikation är att fullskaliga anläggningar är blir mycket stora och dyra. Det handlar om investeringar på en eller flera miljarder kronor. Konstlade motsättningar I I debatten framhålls ofta fördelarna med andra generationens biodrivmedel, samtidigt som olika förslag läggs fram för att begränsa användningen av första generationens biodrivmedel. Vi anser från Svebios sida att den här motsättningen är konstlad och omöjlig att upprätthålla när man utformar styrmedel. Det finns ett stort värde i att kunna utvidga råvarubasen för produktion av biodrivmedel, så att man kan använda cellulosa, hemicellulosa och lignin vid sidan av socker, stärkelse och vegetabiliska oljor. Genom en sådan teknikutveckling får man tillgång till en mycket större mängd biomassa till ett lägre pris. Samtidigt ökar emellertid kapitalkostnaden, och det är inte givet att den totala kostnaden per kwh bränsle blir lägre än vid produktion av t ex sockerrörsetanol. På en framtida marknad kommer den produktion som ger lägst kostnad att vara den som investerarna i första hand väljer. EU har lagt förslag om dubbel- och fyrdubbelräkning av biodrivmedel baserade på prioriterade råvaror (andra och tredje generationens råvaror). Syftet är att stimulera produktion av drivmedel från avfall och cellulosa. Förslaget illustrerar de svårigheter som inträder när man försöker reglera en marknad genom planhushållning istället för marknadsmässiga styrmedel. Listan på godkända råvaror kan aldrig bli fullständig och öppnar rika möjligheter till manipulationer. Varför är det exempelvis mer önskvärt att förse en biodrivmedelsfabrik med cellulosahaltigt gräs än med stärkelsehaltigt vete eller korn från samma åker, särskilt om tillverkningen från gräs är dyrare och tekniskt mer komplicerad än tillverkningen från spannmål? 110 Varför är avfall och restprodukter bättre än odlade grödor? Är inte den rika tillgången på avfall och restprodukter ett tecken på att den befintliga produktionen eller konsumtionen är ineffektiv? Om vi effektiviserar produktion och användning frigörs odlingsareal som kan användas för högproduktiva dedicerade energigrödor. Varför anses en perenn cellulosahaltig energigröda vara bättre än en årlig gröda med hög produktion av socker eller stärkelse? Är en eukalyptusplantage självklart bättre än en sockerrörplantage eller en odling av sockerbetor? I Sverige kommer det inom ett par årtionden att finnas hektar åker som inte utnyttjas för livsmedels- eller foderproduktion. Det är upp mot 30 procent av den befintliga åkern. I EU finns idag mer än 10 miljoner hektar träda, och i det europeiska området mellan Ural och Atlanten finns sannolikt mer än 40 miljoner hektar oanvänd odlingsjord. Den här oanvända åkern är en lika viktig resurs som avfall och restprodukter. Att utnyttja den här arealerna skulle dessutom revitalisera landsbygden i många länder. De nya cellulosa- och avfallsbaserade biodrivmedlen gynnas inte av att befintliga grödebaserade biodrivmedel missgynnas. Tvärtom. En stor och växande marknad för etanol och biodiesel från grödor öppnar vägen för andra generationens biodrivmedel genom att det byggs upp distributionssystem och genom att det sker teknikutveckling hos fordonstillverkarna. Att idag bromsa utvecklingen av grödebaserade biodrivmedel kommer att hämma utvecklingen också av de nya biodrivmedlen. Konstlade motsättningar II En annan motsättning, som fått nytt utrymme i den europeiska debatten, är den motsättning som målas upp mellan skogsråvara för energi- respektive industriändamål. Den här debatten fanns också i Sverige under de första två årtiondena av bioenergins tillväxt. Skogsföretagen uppfattade den ökade bioenergianvändningen som ett hot mot deras råvaruförsörjning, och trodde att efterfrågan på biobränslen skulle driva upp priset på skogsråvara. Man införde olika regleringar för att begränsa användningen av biobränslen. Med den så kallade träfiberlagen krävdes särskilt tillstånd av regeringen för att få uppföra anläggningar som förbrukade mer än en viss volym bränsle och man diskuterade att införa en särskild skatt på sågspån som användes för bränsleproduktion, något som skulle ha kvävt pelletsindustrin i sin linda. 111

57 Idag har denna debatt tystnat. Skogsföretagen är själva viktiga aktörer på biobränslemarknaden och ser biobränslen som sitt tredje sortiment efter sågtimmer och massaved. Skogsindustrierna tjänar pengar på att producera grön el, pellets och bränsleflis och framtiden sannolikt också biodrivmedel. Tyvärr har den debatt som vi hade i Sverige på 80-talet och början av 90-talet nu dykt upp på EU-nivå, med krav på reglering för att säkra att kaskadprincipen följs, att man i första hand använder råvaran för högförädlade produkter och först i sista hand för energiändamål. Kaskadprincipen är en naturlig följd av ekonomiska överväganden och behöver inte regleras på ett planekonomiskt sätt. Företagen kommer alltid att i första hand tillverka produkter med ett högt förädlingsvärde, och först i sista hand att sälja restprodukter som flis eller leverera spillvärme. En reglering av råvaruflödena skulle kunna ställa till stora svårigheter för företag som vill tillverka drivmedel eller andra bränslen av stamved i regioner där massaindustrin och sågverken betalar dåligt. Viktigt med stöd till forskning, utveckling och demonstration Bioenergin är en stor chans för de nordiska länderna att inta en världsledande ställning inom ett nytt, framväxande teknikområde. Framför allt erbjuds här en möjlighet att vidareutveckla och förnya den nordiska skogsindustrin. Det handlar om en omfattande omvandling inom loppet att av några årtionden. För att få till stånd fullskalig demonstration av den nya tekniken och få till stånd investeringar i de första storskaliga anläggningarna behövs stöd från staten eller från EU. Det kan ske genom någon typ av riktat projektstöd, t ex med garantipris på de producerade drivmedlen. På sikt måste de nya anläggningarna konkurrera på lika villkor med andra anläggningar för biodrivmedelsproduktion. Politikerna kan och ska inte bestämma vilka tekniker och bioråvaror som ska användas. Även bioenergiindustrin måste fungera i en marknadsekonomi med fri handel. Sammanfattande synpunkter Sverige har redan kommit en lång bit på vägen mot en biobaserad samhällsekonomi, i första hand med hjälp av biomassa från skogen. Bioenergin har ökat med 100 TWh och står idag för en tredjedel av Sveriges energiförsörjning. Bioenergianvändningen har ökat mest inom fjärrvärme, bostadsuppvärmning och industrin (skogsindustrin), samt för elproduktion. 112 Sverige når EU:s mål i förtid Den röda kurvan visar EU:s mål för Sverige enligt Förnybartdirektivet. Den gröna kurvan visar den verkliga utvecklingen (källa: Svebio och Energimyndigheten). Utvecklingen har gjorts möjlig genom att använda generella och över tiden stabila ekonomiska styrmedel, som koldioxidskatt och elcertifikat. Nästa stora språng kommer att ske på transportområdet, där det finns stora möjligheter att använda biodrivmedel både från jordbruket och från skogsbruket. Tillgången på bioråvara är ingen restriktion, vilket visas i en färsk utredning från projektet F3 för den statliga utredningen om fossilfri transportsektor, särskilt med en omfattande användning av effektiva hybridfordon (el/etanol eller el/biodiesel). För fartyg, flyg och tunga transporter är biodrivmedel huvudalternativet eller den enda möjligheten. Möjligheterna att öka utnyttjandet av bioenergi i industrin är också mycket stora, med konvertering av pannor, ny förgasningsteknik och eventuellt träkolsteknik i järn- och stålindustrin. Det behövs fortsatt teknikutveckling och stöd till demonstration, men mest avgörande är stabila styrmedel som ger marknadsekonomins aktörer möjlighet att göra investeringar och tjäna pengar på de marknader som växer fram. På europeisk nivå är det viktigt att sätta pris på koldioxidutsläppen i alla sektorer. Det kan ske genom antagandet av ett nytt energiskattedirektiv som fastställer en 113

58 gemensam miniminivå för koldioxidskatt i EU. Handeln med utsläppsrätter måste styras upp så att utsläppen från de stora utsläppskällorna inom elproduktion och tung industri åsätts ett rimligt högt pris i nivå med den nya koldioxidskatten. För att missgynna användningen av fossil råvara i industrin bör det finnas en beskattning även för detta flöde. Alla fossilbaserade produkter kommer förr eller senare att ge utsläpp av klimatgaser. Ett sätt kan vara att beskatta de fossila CO 2 - utsläpp som sker vid avfallsförbränning. Det skulle ge en bonus till energiåtervinning av biobaserad plast och andra biobaserade material. Skatten kan baseras på kol14-analys. Utvecklingen av den framväxande biobaserade ekonomin kan med fördel ske i samverkan mellan de nordiska länderna, eftersom de naturgivna, tekniska och politiska förutsättningarna är likartade

59 STORE KRISER OG STORE MULIGHETER Av Per Olaf Lundteigen Per Olaf Lundteigen (f.1953) er utdannet agronom ved Norges Landbrukshøyskole, gårdbruker i Øvre Eiker i Buskerud og politiker. Per Olaf Lundteigen satt på Stortinget fra Buskerud (SP) fra 1993 til Han ble valgt inn i på ny i 2005 og Per Olaf Lundteigen var statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet

60 Innledning Den norske velstanden og etableringen av velferdssamfunnet har en historie. Og den har sine årsakssammenhenger. Det tette samspillet mellom en demokratisk forvalta offentlig sektor og aktører i privat næringsliv er et resultat av maktforhold og interessekamp innad i det norske samfunnet. Skogbruket har vært en avgjørende faktor i utviklingen av den norske blandingsøkonomien. Foredling av naturressurser har gitt næringsgrunnlag og desentralisert verdiskaping, sterke lokalsamfunn og betydelig spredning av makt. Dette har vært avgjørende for at verdier og velferd har både blitt skapt og fordelt mellom folk og distrikter. Skogen har i generasjoner vært nordmenns «grønne gull» fordi den er utgangspunktet for produkter som har skapt verdier og velstand over hele landet. Tømmer, plank og papir blei til arbeidsplasser i bygdene, bygget industri i byene og sikret landet tiltrengte valutainntekter. Få næringer sikret så mange og varierte verdikjeder fra tømmerhugger over ingeniør til selgere med global markedskontakt - over så store deler av landet. Skogbruket og treforedlingsindustrien var, sammen med smelteverk, skipsverft og mekanisk industri pæler i utviklinga av det moderne Norge. Etter 1970 kom oljeindustrien. Landets tidligere industribase ble omdøpt til «fastlandsøkonomien». Den skulle fortsatt være fundamentet for den norske velferden, men er med tida i økende grad blitt en problembetegnelse like mye som en hedersbetegnelse. I 2013 sliter den norske «fastlandsøkonomien» i motbakke. Ikke utelukkende på grunn av kronekurs og lønnsnivå. Slike konjunkturmessige forhold gjør det verre å bære en allmenn tendens. I ly av en heftig retorikk om næringsnøytralitet prioriteres oljeproduksjon framfor fastlandsøkonomi, og langt mer enn «gammeldags» treforedling, papir- og cellulose. Det er investert rundt to til tre hundre millioner kroner på norsk sokkel hvert år, de seineste åra. Ingen annen del av norsk industri og næringsliv kan framvise noe liknende. Ikke desto mindre må kursen legges om. Vi kan ikke bli en rein oljeprodusent, og framtidas oljemarked vil fordre store endringer i norsk oljevirksomhet. Den globale satsningen på bærekraft og bioøkonomi vil komme spesielt til uttrykk på oljemarked av størst betydning for norsk kontinentalsokkel. Dvs. i Europa og Skandinavia. Vi står ikke foran oljemarked i permanent vekst. 118 En hel verden bekymres av utviklingen i det globale miljø. Det er uenighet om hva den globale oppvarmingen skyldes, og det strides om effektive tiltak. Men få tviler på at temperaturene stiger, og at følgene av oppvarmingen blir svære. I Norge som globalt, er transportsektoren og oljeproduksjon store klimasyndere. I Norge står oljeproduksjonen for de største enkeltutslipp (29%). De øker og forventes å øke årvisst fram til Dernest kommer transportsektoren (22%). 1 Det er utslippa fra transportsektoren som øker mest globalt. 2 Økt bruk av biodrivstoff gir store utslippsreduksjoner. 3 Cellulosebasert biodrivstoff, eller «andre generasjons avansert biodiesel», kommer på markedet i løpet av de kommende måneder og år. Amerikanere, nederlendere og finner har kommersielle produkt på markedet i Det vil innebære en kraftig forbedring av transportsektorens klimaavtrykk. Konkurransen mellom olje og biodrivstoff vil bli større. «Land med store karbonreserver fossile brenselsreserver uttrykt som CO 2 -utslipp når de brennes ligger an til å bli spesielt utsatt for avkarboniseringen av verdens energisystem», skriver IEA. 5 Det de skriver, gjelder særlig for Norge. Den norske oljeøkonomien hviler på marked med ei ukjent framtid og ødelegger miljøet mens den går. Mot en slik bakgrunn kan vi ikke la den bransje og de bedrifter som danner broen til og det begynnende fundamentet for en bærekraftig blandingsøkonomi, svinne hen. De seineste åra et det nettopp dette som har skjedd. I 2012 alene blei to nøkkelbedrifter på Østlandet lagt ned. Det innebar at en etterspørsel på 1,4 millioner m 3 forsvant for skogeierne, arbeidsplasser for arbeidstakere i hopetall i skog og industri. Viktig kompetanse blei med ett av ringe verdi. Skattegrunnlaget for en rekke kommuner på Østlandet ble svekka. Når skogdrift og de skogbaserte næringer svekkes, innebærer det en ytterligere uthuling av hele lokalsamfunnets næringsgrunnlag Selvsagt syns mange også i den urbane intelligentsia at dette er leit. Samtidig virker det som om det har satt seg en oppfatning om at mindre aktivitet i skogen fremmer den «opprinnelige» flora og fauna. De snakker ikke om skogbruk bruk 1 Se: Oljedirektoratet, Faktahefte 2013, kap.9. Stavanger Se: IEA, World Energy Outlook 2013, side 253, Paris, Se: IEA, op.cit., side 254, Paris, Se: Se: IEA, op.cit., side 259, Paris,

61 av skog, men om skogvern vern av skog. Urørt skog mener de at vi skal ta oss råd til. De overser at «den urørte skogen» gir mindre fangst av CO 2 når skogen blir eldre og får dårligere vekstforhold. Samtidig som gammal skog etter hvert slipper ut like mye CO 2 som den binder. Mest av alt overser skogvernerne at i Norge er den «urørte skogen», og tilhørende redusert verdiskaping i skogbasert industri og lokalsamfunn, et resultat av inntekter fra oljevirksomheten. Når vi fører en politikk som svekker de verdikjedene som skogen bærer i lokal og nasjonal økonomi totalt sett, øker vi vår avhengighet av inntektene fra Nordsjøen. Vår mulighet til å utvikle alternative og bærekraftige verdikjeder til oljenæringa reduseres. Svekka skogbaserte verdikjeder undergraver norsk økonomis verdiskapingsevne i dag og for generasjoner framover. Storstilt satsning på cellulosebasert biodrivstoff basert på norsk råstoff er bare én uomgjengelig satsning. Biomasse og trefiber spesielt, er det fornybare alternativ til petroleum på alle dagens petroleumsmarked. Tre viktige diskusjoner i det internasjonale samfunn er tett vevd sammen: 1. Debatten om utviklingen i klodens klimasystem. 2. Debatten om hvordan vi skal ernære de kommende generasjoner 3. Og hvordan, spesielt «den vestlige verden», skal komme ut av den økonomiske jammerdal som avindustrialiseringen har ført til gjennom de seineste tiåras ensidige markedsøkonomiske tenkning. Skogen og klima «Alle» også i Norge aksepterer den enorme betydning skogene har for klodens klimasystem. Likevel er det en tendens i den norske debatten å fokusere på skoger langt unna de norske. Det kan være mange forklaringer på dette. Det vesentlige er uansett, at også norsk skog er, akkurat som skoger i andre verdensdeler, et viktig CO 2 -lager, og desto viktigere som CO 2 -fanger når skogene er veldrevne. De norske skogenes opptak av CO 2 er om lag på 30 millioner CO 2e. Dette utgjør i følge Statistisk Sentralbyrå 60% av Norges totale utslipp og hele tre ganger det samlede utslipp av CO 2 fra all veitrafikk. I dag faller de norske skogenes opptak av CO 2. Det skyldes at stadig større skogareal er gammel skog. Den vokser langsommere, binder mindre, og den vil om gjengroing og forråtnelse får tilta, begynne å slippe ut CO Det er selvsagt helt uomgjengelig å redusere utslippene fra olje-, annen industri og trafikksektor så mye som mulig. Likevel, utslipp vil i nær framtid være for store. Da må vi bruke jord og skog til å binde så store mengder CO 2 som mulig. Det beste for Norge som for det globale klima, ville være om vi klarte å binde mye mer CO 2 enn vi slapp ut! Et positivt CO 2 -regnskap er neppe mulig for Norge, så lenge vi har en omfattende produksjon av olje og gass på kontinentalsokkelen uten fangst og lagring av CO 2. Skaden kan ikke desto mindre begrenses ved et aktivt og bærekraftig drift av skogen. Like lite vil det være mulig å oppnå vesentlige reduksjoner i utslippene fra transportsektoren uten å erstatte petroleumsbaserte drivstoff med biobaserte i stor skala. Et aktivt skogbruk kan sikre betydelige mengder råstoff til norsk produksjon av cellulosebasert eller «andre generasjons biodrivstoff». Det er gjort forskjellige beregninger av hvor mye av transportsektorens energiforbruk skog og annen norsk biomasse kan erstatte og man er kommet frem til tall mellom 30 til 50%. 6 Det store spriket og usikkerheten ved tallene skyldes ikke råstoff eller teknologi, men fravær av industri og produksjon. Uansett innebærer en slik erstatning at vi mer enn bremser veksten i utslippene av klimagasser fra transportsektoren, om vi bare tar prosessen fra råstoff til forbruk i betraktning. Tok vi også med bindingen en voksende skog innebærer, vil «fotavtrykket» kunne bli enda mindre. Det er hevet over enhver tvil at økt forbruk av biobaserte petroleumsalternativ i transportsektoren er ett av de hurtigst virkende klimatiltak vi kan foreta oss også her i Norge. Det er også grunn til å forvente, at en slik satsning gjennom sine krav til et aktivt skogbruk og biomasseproduksjon, vil avstedkomme nærmere nye arbeidsplasser i skog- og «grasfylker». 7 Der hvor det i dag nesten står stille, fordi treforedlingsindustrien legges ned. 6 Se: Papir- og Fiberindustriinstituttet AS PFI m.fl., Fra Biomasse til biodrivstoff et veikart til Norges fremtidige løsninger, Trondheim/Oslo, og Zero m.fl. Bærekraftig biodrivstoff, et avgjørende klimatiltak, Oslo Se: Papir- og Fiberindustriinstituttet, op.cit., side

62 Skog, ernæring og litt til Landbruket er, enn så lenge, en petroleumsintensiv næring. Traktorer verden over går stort sett på petroleumsbasert diesel, og kunstgjødsel lages av naturgass. Økende behov for drivstoff gjør at vi de siste årene fått en voldsom diskusjon om produksjon av biomasse til bl.a. energiformål fortrenger matproduksjon og redusere våre muligheter til å fø en raskt voksende verdensbefolkning. Prinsipielt skyldes matmangel ikke en sviktende evne til produksjon av mat. Rent faktisk gjøres det store anstrengelser for å sikre at produksjon av mat og biomasse allment ses i sammenheng. All biomasse må være bærekraftig, og bærekraftkriteriene må omfatte alt fra dyrehelse og velferd til supplering framfor substituering av matproduksjon. I tilfellet med mais, vil kolbene fortsatt gå til mat for mennesker eller dyr. Det er stilken som blir interessant for bioenergi-industrien. Likevel, det hele blir enda mer interessant om vi kan dyrke spesielle planter på marginal jord som i dag verken er opptatt av mat- eller annen produksjon. Slik tilfellet er med den store satsinga på dyrking av jatropha i India. 8 På den nordlige halvkule blir skogen av økende interesse. Skogarealer som ligger ubrukt, kan settes i produksjon av grønt karbon. Problemene blir mange, men ingen er uløselige. Produktivitet, mengde fiber pr. arealenhet, må opp. Veksttiden ned og logistikken forbedres. Dagens produksjon av mat vil ikke påvirkes det minste. Derimot kan det bli flere og varierte verdikjeder i landbruket og med en optimalisert produksjonsstruktur. Dette er godt nytt for skog og landbruk over det meste av Skandinavia. Den langfibra grana vil bli en viktig råvareleverandør til framtidas energi- og kjemiindustri. Reint historisk er ikke dette noe nytt. Landbruket har vært samfunnets fremste leverandør av varme og trekkraft siden Arilds tid. Ull, lin og lær er like lenge blitt levert til håndtverk og tekstilindustri. Tømmer er levert til skipsbygging og så videre. Det er de seineste tiåra dvs. det petroleumsdrevne landbruket som blei «unntaket». Vi må huske at det ikke er bare er i drivstoff til transportsektoren vi skal erstatte petroleum. Det samme vil måtte skje før eller senere på de fleste petroleumsmarked. Dertil er petroleum ikke det eneste sorte karbon som skal og må erstattes. I Europa fyres det fortsatt med kull og naturgass i de fleste varmekraftverkene. Pellets er kullerstatningen til morgendagens kombinasjonsanlegg for produksjon av varme og elektrisk kraft. Ideologiske eksperiment. Den kalde krigen blei avslutta i Etter det fulgte tiår med ideologiske eksperiment i den tidligere vestlige verden. I dag, vel tjue år seinere, er tida kommen for å gjøre opp status. På 1990-tallet skulle markedsøkonomien og de selvregulerende marked få utfolde seg i fri flor for første gang siden Kapitalbruken globalt skulle bli mer effektiv enn noen gang, og levestandarden heves for hele menneskeheten. I 2013 vil oppsummeringen bli en annen. For det første opplevde vi ikke så mye en «markedsrevolusjon». Privatiseringer, kommersialisering, oppbrytning av industrikonsern og nedbygging av veletablerte industrier var verken så konkurransefremmende enn si konkurransedrevet som påstått. Disse prosessene var snarere finans- og børsdrevet, og det ville være bedre å betegne dem som «finansialisering» enn «liberalisering». Når verdiene i virksomheten, enten det var offentlig tjeneste som blei privatisert, eller enkeltaktiviteter i industrikonsern som blei skilt ut, blei synlige enten det var offentlige tjenester som blei privatisert, eller industribedrifter som blei delt opp, begynte et slakt og ran av verdier fra samfunn, bedrifter og tidligere eiere ikke en mer effektiv kapitalanvendelse. Det blei heller ikke skapt nye verdier, enn si en større økonomisk vekst, nye teknologier og andre produkt. Derimot fikk hele den kalde krigens vestlige verden en ny finanssektor. Her blei fortjenestene enorme. Når finanskrisa slo til, slik mange påpekte den ville gjøre, viste det seg at det ikke var noen markedskonkurranse mellom de store bankene heller, verken i USA eller i Europa. De var blitt «for store» til at samfunnet kunne tillate at de gikk over ende. Globaliseringen var markedsliberaliseringens internasjonale dimensjon. I ett fritt verdensmarked ville konkurransen avstedkomme en «optimal» fordeling av verdiskapingen. De enkelte økonomiers konkurransefortrinn noen lager portvin, andre bygger datamaskiner ville være verdensøkonomiens motor og drive konkurranse, innovasjon og verdiskaping til nye høyder. 8 Se:

63 I 2013 veit vi at heller ikke dette var riktig. Det var ikke konkurransedrevne globale markeder som dreiv internasjonaliseringen av alle verdens produksjonsog omsetningssystem for varer og tjenester. Det var en systematisk konfrontasjon mellom de vestlige landenes økonomiske og politiske system, og land med helt andre politiske regimer, helt andre lønninger og «lønnsdannelsessystem», miljøforskrifter, sosiale goder osv. USA og Vest-Europa har ikke kunnet klatre enda høyere på gamle som nye verdistiger etter å ha kvitta seg med mye av sitt tradisjonelle produksjonsapparat. Verdiskapingsevnen i OECD-økonomiene er ikke gått opp. Den er sammen med lønninger, pensjoner og sosiale ytelser snarere gått ned. Det som er gått opp er arbeidsledigheten. «I avanserte økonomier,» skriver ILO, («avanserte økonomier» er de tidligere vestlige industri- og velferdssamfunn i Europa og Nord-Amerika), fortsetter arbeidsledigheten å vokse og mange av de tidligere industrisysselsatte er i ferd med å miste motet og helt å falle ut av arbeidsmarkedet.» 9 I EU og USA er situasjonen på arbeidsmarkedet i ferd med å bli dramatisk for unge mennesker. I enkelte EU-land kryper ungdomsarbeidsledigheten opp mot 50%. EUs egne ledere innrømmer at en hel generasjon unge mennesker risikerer å få sine liv ødelagt. 10 Sommeren 2013 gikk Detroit, som den første av mange amerikanske industribyer, konkurs. 11 Uten overdrivelse har innføringen av «liberal markedsøkonomi» og «globalisering» vært en avindustrialisering av den kalde krigens «vestlige verden». Mange påpekte at det var slik det ville gå og ikke annerledes allerede tidlig på 1990-tallet, 12 og slik det så alt for grundig er blitt dokumentert at det er gått nå etterpå. 13 Miljøregnskapene kommer i tillegg til ødelagte produksjonssystem og offentlige finanser over store deler av Europa og i Nord-Amerika. Den nyliberale ideologien har vært rovdrift på samfunn og på miljø. 9 Se: ILO, World of Work 2013, side 2, Genève, Se: The Guardian, Euro leaders unite to tackle soaring youth unemployment rates, Manchaster, 28. mai Se: 12 Se: Ravi Batra, The Myth of the Free Trade, the pooring of America, Touchstone Books, New York, Se: Ian Fletcher, Free trade does not work US. Business & Industry Council, Washington, Det spørsmål enhver må stille seg i 2013, er hvordan kommer vi ut av denne hengemyra? Hvordan får vi ned ungdomsarbeidsledigheten før Europa eksploderer i opptøyer? Hvordan får vi de offentlige finanser på rett kjøl, før det går med hele stater, slik det i sommer gikk med den nordamerikanske byen, Detroit? Paradigmeskifter i teknologi og industri Den britisk-venezuelanske økonomen Carlotta Perez, har grundig analysert de skiftende syklene i den økonomiske utvikling og fått fram at de er nøye vevd sammen med paradigmeskifter i teknologi og produksjonssystemer og danninga av et nytt «tekno-økonomisk paradigme». 14 Carlotta Perez skriver i første rekke om utviklinga i det 20. århundret. Ved flere anledninger kom en «kasinoøkonomi» og enorme spekulasjonsbølger til å ende i omfattende teknologiske endringer. De førte til at helt nye industrigreiner oppsto. Men ikke før spekulasjonsbølgen var uttømt, finanskapitalen kommet til veis ende og produksjonskapitalen måtte og kunne ta over: Når spekulasjonsbølgene er på sitt mest intense i finansmarkedene, når forventningene om avkastning når nye høyder. Størrelsen bestemmes av spillets former og struktur, hva slags kasino, hvor mange deltagere med hvor store summer, og ikke realøkonomiske forhold som fysiske innsatsfaktorer og faktiske marked. Forventninger om eksponentiell vekst blir ikke uvanlig. Slike avkastningsforventninger har lite med realøkonomi å gjøre. Det 20. århundret «fikk en turbulent slutt», skrev Carlotta Peres i Spenningen mellom finanssektorens papirverdier og realøkonomiens faktiske verdiskaping og verdiskapingsevne, synes uoverkommelig. Ti år seinere kunne det fortsatt være slik. Men ny teknologi og produksjonssystemer, rommer et digert potensial for nye oppsving og ny utvikling. Det neste «tekno-økonomiske paradigmet» heter «bioøkonomi». Der spiller landbruket en helt sentral rolle sammen med en ny biobasert industri. Slaget om skogen og tømmerstokken Dagens situasjon i norsk treforedling må ses i et større, historisk perspektiv. Papirog cellulosefabrikkene er ikke interessante fordi de hadde store papirmarkeder, men 14 Se: Carlotta Perez, Technological Revolutions and Financial Capital, side 7 og kap.3, Edward Elgar, Maryland USA Op.cit. 125

64 fordi de er grunnlag for en ny biomassebehandlingsindustri. Den nye biomassebaserte industrien er igjen det industrielle fundamentet for en lavkarbon-økonomi og helt uomgjengelig skal vi komme i inngrep med de menneskeskapte klimaendringene og unngå en ødeleggende global oppvarming. Utfordringen er ikke å sikre en «skånsom avvikling» av en døende industri, men å sikre omstilling og videreføring av kompetanse og produksjonslinjer i andre verdikjeder på nye marked, samtidig som vi videreutvikler evnen til å betjene framtidas markeder for papir. I Norge som overalt ellers vil bioøkonomiens «tekno-økonomiske paradigme» sette skogen og jordbruket i et nytt fokus. Vi må sikre bærekraftig og økt produksjon av mat og allment av biomasse som energibærer og råstoff til industri. I Norge som i resten av verden, vil dette innebære økt verdiskaping og et landbruk med flere verdikjeder. For hver arbeidsplass i et bærekraftig skogbruk, opprettes det 0,68 arbeidsplasser i andre deler av økonomien, i følge studier ILO viser til. 16 En systematisk utnyttelse av bioøkonomiens potensial i Norge innebærer en ny vår for landets store skog- og jordbruksdistrikter. Vi må gå gjennom det jordbrukspolitiske system med det mål for øyet å sikre bærekraft, øke produksjon og trekke flest mulige veksler på landbruksnæringa som verdiskapingslokomotiv i lokalsamfunna. På mange måter er vi tilbake til målsettingene som i sin tid skapte Selskapet for Norges Vel under Napoleonskrigene og Johan Castbergs politiske virke for å sikre bureising, sysselsetting og verdiskaping på landsbygda i Norge vel hundre år seinere. Likevel vil det hevdes at en norsk bioøkonomi vil tvinge frem vesentlige strukturendringer i drifts- og eiendomsforhold i landbruket. Kravene til kompetanse vil øke på råstoffsida som på industrisida. Dette innebærer at dagens eierstruktur og produksjonssystemer blir en styrke også i framtida. De familiebaserte bruka og samvirke er like produktive, vel så innovative og bærekraftige som selskapseieformer og internasjonale agroindustrielle kompleks. I Finland har skogeiersamvirke, industri og industrieierskap vist seg å fungere utmerket. Landbruksorganisasjonene må være seg bevisst hvilke utfordringer og muligheter som her ligger og til både mobilisering for en norsk bioøkonomi og for skog og landbruk som tunge aktører i norsk økonomi og samfunnsliv 16 Se: ILO, Working towards sustainable development: Opportunities for decent work and social inclusion in a green economy, side 42, Genève Staten må ha en miljø- og næringsutviklingsstrategi. På og 90-tallet, mens mange av dagens politikere blei formet, rant de autoritative internasjonale fora og utredninger over med analyser og anbefalinger om konkurranseutsetting, markedsmekanismer og statlig retrett til markedsregulator og ordensmakt. I de siste ti til femten åra er imidlertid tonen blitt en annen. Etter 2000 har det vært en økende samstemmighet om at statenes evne til å utvikle og fastsette overordna mål for så vel miljøpolitikken som industriog næringspolitikk, blir av avgjørende betydning for så vel miljø som verdiskaping og sysselsetting. Også den norske staten må spille en proaktiv rolle i utviklinga av en ny bærekraftig industri. En grønn økonomi med lange verdikjeder og norske produksjonslinjer vil ikke oppstå uten en målretta statlig politikk med det som formål. På den annen side er de statlige tiltak og virkemidler som foreslås og omtales i internasjonale utredninger, fullt ut mulige for den norske staten. Ja, nettopp for den norske stat. Vi kan, som andre, fremskynde en prosess hvor sorte karboner erstattes av grønne ved avgifter som fremmer de siste fremfor de første. Blandingsøkonomiens store fortrinn har nettopp vært dens evne til å korrigere markedskreftene slik at politiske mål med samfunnsutviklingen kan nås. Da må verktøyene tas i bruk. Ved å innføre en CO 2 -avgift på fossilt karbon (olje og gass) er formålet å redusere forbruket av fossilt karbon og å øke inntjeningen til staten. Denne økte inntjeningen til staten kan brukes til å finansiere skogavgifta. Dette bidrar til å øke lønnsomheten i skogbruket uten at norske tømmerpriser øker internasjonalt. I framtida må staten igjen føle ansvar for å fremme konkurransedyktig industri og næring i norsk fastlandsøkonomi basert på norsk råstoff og kompetanse. Da må politikken endres. Den norske staten er kapitalsterk. Statens Pensjonsfond Utland er tungt inne på eiersiden i kommersielt konkurrerende bedrifter i skandinavisk trefiberindustri. Norske oljepenger kan paradoksalt nok brukes til å utvikle ny teknologi og fiberprodukt i alle andre land enn Norge. Dette må endres. Det må bli mulig å bruke statens penger på styrket verdiskaping og ny industri også i Norge. Det må bli mulig å bruke statens penger til verdiskaping også i Norge. Fellesskapets midler må brukes til omstillingskapital på tre plan i 127

65 skogbruket: investeringsstøtte til miljøteknologi, langsiktig risikolån og eierkapital. I dagens situasjon, hvor fastlandsindustrien og spesielt treforedlinga sliter med kapitaltørke sammen med enorme omstillingsbehov og muligheter, må vi leite etter pragmatisk eierskapsdeltagelse, sammen med private enkeltpersoner og organisasjoner som til sammen skaper et langsiktig og industrielt eierskap. Målet må være at vi skal kunne erstatte tap av arbeidsplasser i oljeøkonomien og utvikle nye arbeidsplasser i fastlandsøkonomien like fort som våre største petroleumsmarked omstiller seg til andre energiformer og bærere enn petroleum

66 ØSTFOLD SOM BIOØKONOMISK LABORATORIUM VI TRENGER MER ENN OLJE Av Inger-Lise Skartlien Siv Jacobsen Ellen Solbrække Inger-Lise Skartlien (født1870) er ordfører i Rygge og medlem av DnA. Ellen Solbrække (født 1960) er ordfører i Rakkestad. Hun også er medlem av DnA. Siv Henriette Jacobsen (født 1966) er lokalpolitiker i Moss og medlem av fylkesutvalget i Østfold fylkeskommune. Hun har studert journalistikk og statsvitenskap i Norge og USA og arbeidet som rådgiver for DnAs Stortingsgruppe

67 Sommeren 2013 ble klart at produksjonen ved Tofte Cellulose skal stanses. Nedleggelsen er den siste i en serie av mange på få år. I Skien ble Union Bruk lagt ned i I Hønefoss stengte Follum Fabrikker i Litt senere stengte Petterson Fabrikker i Moss. De var alle viktige arbeidsplasser i lokalsamfunnet og bærebjelker for skogsdriften. Det kunne virke som at vi står foran en målrettet og etappevis avvikling av papir- og celluloseproduksjon. Det skaper enorme problem for norsk skognæring. Heldigvis er det fortsatt mange sagbruk som går bra, men papir- og cellulose er uansett storforbrukeren av norsk trevirke. Faller denne vekk, blir det vanskelig å utnytte skogen, med mindre den ikke ligger velegnet til for eksport. Da mister norsk økonomi en viktig og fremtidsrettet bransje. Vår olje- og gassavhengighet blir enda større. Petroleumsskyggen over Østlandet blir enda mørkere. All industri må være i kontinuerlig utvikling og omstilling for å holde tritt med utviklingen og endringene i markedet. Utviklingen i teknologi, industri og marked går sin gang. Den fører uvegerlig til at fabrikker og bedrifter legges ned, mens nye oppstår. Avvikling av fabrikker og anlegg som baserer seg på gamle teknologier i skrumpende marked, er naturlige og uomgjengelige prosesser. Ingen bestrider heller at papir- og celluloseindustrien må omstilles. Tradisjonell papirindustri får problem i en verden hvor tekst i økende grad frigjør seg fra papir for å gå over på elektroniske plattformer. I et norsk perspektiv kan situasjonen synes trøstesløs. Mens parafinlampeprodusentene hadde 100 år på seg til omstilling og avvikling, ser det ut som om norsk papirindustri får alle de problem i hodet på én gang. I 1879 kom Thomas Edison med glødelampen. For produsentene av parafinlamper ble det skjellsettende. Det belysningsmarkedet de var i ferd med å erobre, forsvant, og de hadde verken teknologi eller energibærer som kunne stille opp på det nye elektrifiserte. Heldigvis ble det ikke strukket kraftledninger til hver en avkrok. En økende velstand på den nordlige halvkule sendte mange, i det minste på fritiden, ut i områder uten strøm. Fritidsmarkedet ble parafinlampenes tumleplass inntil Da kom solcellepanelet. De var å finne på hvert hytte- og hustak utenfor allfarvei etter få tiår. Da havnet parafinlampene på museum, men først etter at de store tyske og amerikanske produsentene hadde fått et pusterom og et «ettermarked» på ved 100 år. Norsk papir- og celluloseproduksjon later ikke til å få verken nådetid eller et «ettermarked» å hygge seg på. 132 Likevel, slik fortoner dette seg i første rekke ut fra et norsk perspektiv. Internasjonalt lever papir og celluloseindustrien i beste velgående. Det trykte ord kommer ikke til å forsvinne som parafinbelysningen. Boken og tidsskriftet eller magasinet blir noen av flere «tekstkanaler». Det vil fortsatt være marked for papir til produksjon av trykksaker. Men ventelig vil trykksaker som marked endres, som følge av påvirkning fra de nye «tekstplattformene». Den papirprodusent som finner produkt som fremmer sameksistensen mellom papirtrykk og elektroniske tekstplattformer, kan skyte en gullfugl og i vesentlig grad skjerme seg fra annen konkurranse i nye marked. Markedene for andre papir- og fiberprodukt, som hygieneartikler, vokser i en voksende verdensøkonomi hvor stadig flere har og kan bruke penger som inngang til eget forbruk. For eksempel vil mengden produkt som skal pakkes inn for kortvarig oppbevaring og transport øke vesentlig. Papp, plast og papir i gamle som nye former, får et «uendelig marked». I tillegg kommer nye produkt og helt andre marked for skogens grønne gull, som drivstoff til transportsektoren, kompositter og nye materialer. Papir- og celluloseindustrien internasjonalt preges da også like mye av omstilling som nedleggelse. Den har fremtiden for seg som integrerte bioraffineri der det produseres papir, energi, fôr, mattilsetninger og råstoff til kjemisk industri. 1 Med stigende etterspørsel etter stadig flere produkt basert på trefiber, blir gode skoger, ren kraft, rikelige ferskvannsressurser sentrale konkurransefortrinn. Petroleum er biomasse som for millioner av år siden ble fanget i jordskorpen og omgjort til kull, olje og gass. Cellulose er biomasse slik den vokser og brer seg hver dag på landjorden. Det har alltid vært en teoretisk konkurranse mellom de sorte karbonene lagret i jordskorpen og de grønne, som vokser i biosfæren. Hittil har vi ikke hatt teknologi til å utnytte disse råstoffene på samme måte, men nå begynner teknologien å komme på plass. Ute i verden satser store stater, bil- og annen industri, sammen med celluloseindustrien, på å gjøre den teoretiske konkurransen til lønnsom virkelighet. «Kjedelig papir- og celluloseindustri» er blitt til høyteknologisk «skogsfiberindustri». 2 1 Se: World Economic Forum, The future of biorefineries, side 6,Genève, Se: Den europeiske papirindustriforeningen (CEPI), The forest fiber industry, 2050 Roadmap to a low-carbon bio-economy, side 6. Brussels,

68 Dette ser allerede klare tegn på hos oss selv, her i Norden. Mens Norge spesialiserer seg på produksjon av olje og naturgass og årlig investerer millioner på millioner på norsk sokkel, omstilles papirindustrien i Sverige og Finland til «bioselskap». Sødra Cellulose, som legger ned produksjonen på Tofte, er ett godt eksempel. Stora Enso og UPM-Kymmene i Sverige og Finland, er andre eksempler på det samme. Situasjonen blir ikke vesentlig forskjellig om vi krysset Atlanterhavet og tok en titt på hva som skjer i Amerika, eller fløy til Asia og tok en titt på de store markedene der. Cellulose skal på stadig flere områder erstatte kull, olje og naturgass. Kontrasten mellom utviklingen i Norge, det som skjer i denne industrien internasjonalt og i de øvrige nordiske landene, blir så påfallende at den må forklares. Hva forklarer forskjellen mellom utviklingen i norsk papir- og celluloseindustri og økonomi, og utviklingen i de andre nordiske land og internasjonalt? Umiddelbart kunne man tro at ressursgrunnlaget forklarte det meste. Det norske ressursgrunnlaget er mindre enn det svenske, finske og ikke minst ressursgrunnlaget i de virkelig store skognasjonene i Amerika og Øst-Europa. Men det er langt fra så lite, at det ikke kan bære satsing på en ny biomassebasert industri. Tvert om, skogene i Norge har kunnet forsyne en omfattende og trebasert nærings- og industriutvikling gjennom mange hundre år allerede. De vil gi rikelig rom for nye industrielle satsninger også i framtida. I dag rommer skogene enorme mengder stående biomasse. God og bærekraftig skogsdrift vil frembringe enda mer. 3 I Norge kan vi trolig supplere en biomassebasert industri med en omfattende algebasert industri gjennom oppdrett. Ressursmangel er ikke årsaken til dagens utvikling i norsk papir- og celluloseindustri. Vi hører fra investorer, industri og myndigheter at kursen på norske kroner og det høye avgifts- og lønnsnivå i Norge gjør det lite aktuelt med industriinvesteringer. Utvikling av og investering i kapital- og kompetansekrevende industri avskrives over ti til femten og forventes å gi avkastning i tretti til førti år. Valutakurser og lønninger svinger opp og ned på time- og dagsbasis, måneder og år. Er råstoffgrunnlag tilstrekkelig, kompetanse tilgjengelig og lar interessante 3 Se: Det norske Skogselskap/Landbruks og Matdepartementet, Norsk Skogpolitikk, side 3 og 19, SK.pdf 134 marked seg utvikle, er valutakurser, lønns- og avgiftsnivå sjelden det som avgjør investeringsbeslutninger i kapital- og kompetanseintensiv industri. Teknologi og maskinkostnader overstiger uansett summen av lønnskostnader. En sterk valuta kan i en investeringsprosess være en fordel. Den kan gjøre kjøp og import av kapitalvareutstyr billigere. Alle stater fører en valutapolitikk som har som siktemål å unngå uønskede kurseffekter på egen produksjon og eksport. Også den norske staten har instrument til å føre en aktiv valutapolitikk ut fra tilsvarende målsettinger. De store problemene ligger andre steder enn lønn og valutakurs. Trolig ligger mange av problemårsakene i industrien selv. Norsk industri og næringsliv er allment lite forskningsorientert. Det brukes lite penger i Norge på næringsorientert forskning- og utvikling. På få unntak nær er dette også situasjonen i norsk papirog celluloseindustri. Ytterligere, denne har lenge vært en bransje for småkonger, preget av distriktskamper og av å være en ideologisk slagmark mellom «samvirketilhengere», «planøkonomer» og «markedsliberalere». 4 Inntil «globaliseringstilhengerne» og internasjonaliseringskonsulenter tok over rundt århundreskiftet for siden å gjøre så godt som rent bord. Dessverre for denne industrien inntrådte de internasjonale markedsproblemene og industriens omstillingsbehov i samspill med en bred partipolitisk enighet om «næringsnøytralitet». I virkelighetene er den «næringsnøytrale stat» en stat som gjør seg til talsmann for og beskytter av andre, mektige etablerte interesser i næringslivet, enn akkurat dem «nøytraliteten» rammes av. Den norske staten er ikke nøytral overfor olje- og gassindustrien. Tvert om favoriseres ingen andre deler av norsk industri og næringsliv så sterkt som oljebransjen. Til tross for at priser for produktene de leverer, lønninger og avanser i bransjen, er høyere enn i noen annen bransje og til tross for at det kunne dreie seg om en «moden bransje». Og til tross for at bransjen har et begrenset ressursgrunnlag, som tappes for hvert år det produseres. Olje- og gassindustriens fremtid i Norge begrenses, i prinsippet, av den tid det tar, under ellers kommersielt relevante forhold, å utvinne gitte ressursmengder. Avhengig av utviklingen på petroleumsmarkedene og av den politiske og sosiale 4 Se: Eli Moen, The decline of the Pulp and Paper Industry in Norway, , a study of a closed System in an Open Enconomy, side 248, Universitetsforlaget, Oslo,

69 utvikling i store produksjonsområder og sentrale eksportland, kan det dreie seg om alt fra få år til noen tiår. Det forholder seg nær sagt motsatt med en biomassebasert industri. Her er ressursgrunnlaget fornybart, og som i tilfellet med skogen, kan vi systematisk øke produksjonen av et råstoff med et svært stort anvendelsespotensial. Fantes det ingen program for å supplere og erstatte petroleumsprodukter internasjonalt, ble det ikke drevet noe internasjonalt miljødiplomati for å etablere internasjonale beskatningsregimer på sorte karboner i form av CO 2 -avgift og var det ingen utvikling i bilindustrien for å utvikle lettere og mindre energikrevende motorer og biler som bruker petroleumserstatninger eller har helt andre fremdriftssystem, og fortsatte med disse forutsetninger på plass, etterspørselen etter drivstoff å øke, kunne det være gode grunner til stor optimisme på oljens og norsk oljevirksomhets vegne. Men disse forutsetningene er ikke til stede. Uansett er det viktig å være klar over at «næringsnøytralitet» som strategi, innebærer omfattende statlig støtte og fokus på etablerte industrigrener med stor avkastning og gjerne dominerende markedsposisjoner i Norge. Vi kunne for ordens skyld legge til at dette ikke bare gjelder for oljebransjen, men i prinsippet trolig enhver bransje med tilstrekkelig politisk mobiliseringspotensial. Mange vil kunne fristes til å mene, at få selskap har et større politisk mobiliseringspotensial enn tidligere statsbedrifter og etater, som nå er privatisert. Effekten av næringsnøytraliteten blir, uansett, lett et intenst forsvar for gårsdagens økonomi - uansett imponerende bevilgninger til forskning og innovasjon. Det påligger staten i Norge som i alle andre land, å tenke på økonomiens verdiskapingsevne i stort. Det kan, for en tid, medføre at en bransje, og selv ett selskap, «favoriseres» mer enn andre, eller at hele bransjer, eller enkelte deler av landet også for en tid, blir gjenstand for en særegen oppmerksomhet. Staten er, i prinsippet, den eneste som virkelig kan tenke stort og langt, som markedsregulator og beskatningsmonopolist. Dette blir selvsagt i enda større grad tilfellet, om staten i tillegg sikrer seg en betydelig finansformue gjennom en ekstraordinær grunnrentebeskatning, slik det forholder seg med Norge og oljen. Når staten ikke gjør dette, svekkes verdiskapingsevnen, desto raskere som den befinner seg i en konkurransepreget internasjonal markedsomgivelse. Da vil velferdsnivået 136 reduseres sammen med næringslivets inntjeningsevne og sysselsettingen. Statens inntekter fra skatter og avgifter vil også svekkes vesentlig. Det vil også statens evne til å være talsmann for fremtidens industri og statens mulighet til å finansiere og oppebære faktiske og effektive innovasjonssystem. I en tid har det har vært en utbredt antagelse at finansmarked og børser er sentrale innovasjonsinstrument ved at de er effektive kapitalmarked. Denne antagelsen er neppe like sterk etter finanskrisene i 2008 og Det er også interessant å merke seg at uansett hva OECD, IMF og andre internasjonale organisasjoner sa for ti til tyve år siden, er tonen i dag umiskjennelig i favør av omfattende statlig engasjement innen lov, beskatnings- og finansieringssystem, for generelt å sikre ny vekst og sysselsetting, spesielt innen fornybar energi og nye biobaserte materialer. Når den norske staten favoriserer oljebransjen, tenker den fremfor alt finansielt. Den opptrer snarere som en helt vanlig investeringsbank enn som en stat. Dette er uvanlig selv blant andre oljeeksporterende stater. Blant statene i Den persiske gulf for eksempel er det ikke uvanlige at statene har langsiktige strategier og engasjerer seg tungt i å diversifisere eget inntektsgrunnlag. Målsettingen er å redusere den ensidige avhengigheten av oljeinntekter. I Saudi Arabia skal deler av landets enorme inntekter til fra eksport av olje og gass brukes til å utvikle sol og vindenergi, kraftproduksjon basert på jordvarme og på biomasse fra renovasjon. 5 Inntektene fra fossil energi skal brukes til å utvikle fornybar. I de seneste år har vi hatt en interessant debatt den nordiske modellen. Diskusjonene har hatt sine ideologiske og partipolitiske overtoner. De har som regel fokusert velferdsordninger, helsevesen, utdannelse og mer allment forholdet mellom offentlig og privat sektor allment. Retter vi fokuset i større grad mot nye ulikheter i økonomisk struktur kommer andre og like interessante problemstillinger i tillegg. Industrien har det ikke hatt enkelt verken ideologisk, konkurransemessig eller politisk i noen nordiske land etter Nyliberale postindustrielle ideologiske strømninger gjort seg gjeldende i alle nordiske land, som i hele OECD. Men Sverige, Finland og Danmark er fortsatt med store 5 Se: (besøkt 3. juli 2013). 137

70 forskjeller seg i mellom industriland. Alle har de en bred industriplattform, uansett redusert relativ andel i sysselsetting osv., og denne betjener et bredt spektrum av nordiske og internasjonale marked. De andre nordiske land er også hjemstavn for flere internasjonale selskap innen vindkraft, elektronikk, telekommunikasjoner, mekanisk industri, kjemi i tillegg til papir og cellulose. Bare Norge opplever en utvikling i motsatt lei. Vi blir mer og mer råvareeksportører og det dertil i økende grad en «ett produktsøkonomi». I Sverige utgjør industrien 27,3% av landets bruttonasjonalprodukt. Industri står for 35% av svensk eksportinntekter. 6 Industriprodukter, maskiner, måleinstrument, pumper, elektronikk, matvarer og avansert kjemi utgjør 73,3% av dansk eksport. 7 Vestas startet opp i Danmark, da satsningen på vindkraft tok til. I dag er selskapet en verdens største vindmølleprodusenter. 8 Hovedkontoret ligger fortsatt i Danmark, men virksomheten er global. Novozymes er et selskap innen enzymer og industriell bioteknologi. Det sprang ut av den danske matvareindustrien. I dag er det et multinasjonalt selskap og helt i front i utviklingen av enzymer til den nye bioraffineringsindustrien. Novozymes er partner i utviklingen av cellulosebasert drivstoff med selskap over hele verden. 9 Det hevdes at vi er så mye heldigere enn våre nordiske naboer, gitt inntektene fra oljesektoren. Unektelig sliter alle våre naboland som en følge av liten vekst i verdensøkonomien og svake marked for industriprodukter. Den lykken vi nyter, kan uansett om den er lang- eller kortvarig, likevel vise seg å være en større ulykke, enn våre nabolands problem. De er godt plasser i fremtidens vekstmarked. Deres industri er ikke bare produksjons- og salgsapparater, men også innovasjonssystemer godt forankret i sine respektive bransjers utvikling internasjonalt. Det kan forholde seg vesentlig annerledes for oss. Olje- og gassindustri, skjermet sektor som bygg, anlegg og landbruk og det offentlige er hjørnestener i norsk økonomi. Litt i underkant av 50% av statens skatteinntekter skriver seg fra 6 Se: CIA Fact Book, 2013, 7 Se CIA, World Fact Book, Denmark, lastet ned 13. juni Se: 9 Se: (besøkt ) 138 oljesektoren alene. 10 Vi ligger an til å bli en råvareprodusent med korte verdikjeder på selv et godt råstoff vi har i rikelige mengder. Regjeringen har nylig satt alvoret i todelingen av den norske økonomien og har kommet med en rekke tiltak for å sikre utviklingen i fastlandsøkonomien. Vi mener dette arbeidet må fortsette med uforminsket styrke. Kan vi sikre velferdsstaten uten et bredt, bærekraftig industrifundament? Vi tror det kan bli vanskelig. Men vi mener det kan være fullt mulig om vi unngår å havne i nye «råvarefeller» og bygger ut en ny industriplattform hvor biomassebearbeiding står i sentrum. I en bærekraftig økonomi vil gjenbruk og bruk av fornybar energi og ressurser stå helt sentralt. Den landbaserte biomasseproduksjon skjer i de deler av landet med høyest befolkningskonsentrasjon og som i dag for en stor del er havnet i oljeskyggen. 11 Vi har valgt ikke å snakke så mye om miljø, da det synes å være allmenn kunnskap at oljeproduksjonen er en stor forurensningskilde. Derimot har vi inntrykk av at det ikke er like klart for alle, at dagens situasjon også kan være lite bærekraftig rent nasjonaløkonomisk. Skal vi sikre fremtidens velferd må vi utvikle en bærekraftig fastlandsøkonomi basert på landets fornybare råstoff. Østfold er ett av landets eldste industrifylket. Det var et viktig industrilokomotiv i norsk økonomi inntil oljen kom. Fylket har fortsatt en bred og variert industriplattform og rommer landets eneste bioraffineri, Borregaard Industrier as, og ett av landets siste større anlegg for papirproduksjon, Saugbrugs Foreningen i Halden. Bedriften har vært en del av Norsk Skog siden Næringsmiddelindustrien står fortsatt sterkt i Østfold. Sammen med papir og celluloseindustrien næringsmiddelbedriftene vært sentrale for utvikling av en omfattende emballasjeproduksjon. I de senere åra har også oljeindustrien kommet til Østfold. Også her er oljeindustrien kapitalsterk og kompetansedrivende. Dette gjør den til et viktig innslag i fylkets industrikultur. Kontinentalsokkelen utenfor Østfold er unndratt oljevirksomhet, 12 og spørsmålet om åpning for oljevirksomhet står ennå 10 Se: Sveinung Fjose, Magnus Utne Guldbrandsen og Rasmus Bøgh Holmen, Olje- og gassnæringens betydning for arbeidsplasser og skatt i Norge og Nord-Norge, side 9,Menon Business Economics/Lederne, rapport 4/ Se: 12 Se: Meld.St.37 ( ),Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Nordsjøen og Skagerakk (forvaltningsplan), sidene 57, 58, Miljøverndepartementet Oslo,

71 ikke til debatt. 13 Oljebransjen i Østfold må betjene en global industri og virksomheten i Nordsjøen. Det har lenge vært vanlig å omtale største parten av Østfolds industri som om ikke gammel så «tradisjonell». 14 Og det har kunnet synes som om denne måtte få erstatninger og avvikles. Ikke desto mindre vil verdikjedene basert på trefiber stå helt sentralt i utviklingen av ny «bioøkonomi». Og dette vil på ny gjøre Østfold til et viktig fylke i norsk økonomi. Østfold har store skogressurser. 59% av fylket er dekket av skog. Av dette er 54% produktiv skog. Hele 3,5% av landets samlede skogressurser ligger i kommunene Halden, Aremark, Eidsberg og Rakkestad alene. Avvirkningen i Østfold er betydelig. Fra 2003 til 2013 var den på m 3 årlig. 15 Største delen av virket går til treforedlingsbedrifter i fylket, med industrien i Sarpsborg og Halden som de største avtakerne. Østfold er det eneste fylket hvor det fortsatt er en bortimot «komplett» verdikjede basert på tømmer. Fra den enkelte skogbruker til forsknings- og produksjonsmiljø, administrativ og markedskompetanse. Østfold har et variert jordbruk. 19,2% av Norges samlede kornareal ligger i Østfold. 81% av jordbruksarealet i Østfold brukes til dyrking av korn og oljevekster. 16 Jordbruket omfatter også et betydelig dyrehold. Samlet produserer Østfolds landbruk en betydelig mengde biomasse, og produksjonen vil med stor sannsynlighet kunne økes vesentlig ved dyrking av nye og andre arter uten å redusere matvareproduksjonen. Erfaringene fra danske planer om økt vesentlig økt biomasseproduksjon fra dansk landbruk, vesentlig korn, svin og fjærfe, som i Østfold, vil kunne bli av stor betydning. 17 Like mye som utviklingen av en ny 13 Se: Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell Regjeringen vil ikke ha oljeleting i Skagerakk, Nationen, Se som eksempel: Østfoldforskning, Menon Business economics, Høgskolen i Østfold, Et Kunnskapsbasert Østfold, Utkanten i Osloregionen eller selvstendig vekstkraft, Sluttrapport, fase 2, Østfold, januar Se: Fylkesmannen i Østfold, Regionalt bygdeutviklingsprogram for Østfold , side 12, Moss, Se: Fylkesmannen i Østfold, op.cit., side 10, Moss Se: Bioraffineringsalliancen, + 10millioner tonn planen, København, Og agrobiosam, Den biobaserede økonomi: Danske styrkeposisjoner og potentialer, København, mai, «skogsfiber industri» i Sverige og Finland blir en viktig målestokk og konkurranseramme for fylkets treforedlings- og trekjemibedrifter. Det drives ikke et stort fiske fra Østfold og oppdrett er ingen stor næring. Ikke desto mindre ville det være interessant å følge med i utviklingen av alge og algeoppdrett til vanns og på land, som del av en utvidet biomasseproduksjon. Internasjonalt synes det klart at biodrivstoff fra alger blir den viktigste «grønne konkurrent» til drivstoff basert på biomasse. Utviklingen både på alge- som på produksjonsteknologisiden går med syvmilsstøvler internasjonalt. Det er nesten bare i Norge det er forholdsvis stille på denne fronten. Til tross for våre lange oppdrettstradisjoner. Vi tror det kunne være spesielt interessant å se på oppdrett av alger på land og algebaserte bioreaktorer for produksjon av drivstoff og biomasse. Mange forbinder dette i første rekke med solrike områder, gitt at sollys er en helt vesentlig innsatsfaktor, men det foregår mye forskning på dette internasjonalt for å utvikle teknologier for klima som i Østfold. Østfold er ikke et stort område. Fylket er på bare 4182,2 km 2. Fylket het tidligere Smaalenene. Det rommer fortsatt en mengde mindre len, men det er ingen indre lange avstander. Det meste av en befolkning på vel innbyggere bor i byer og på tettsted som gjør det mulig å ha en effektiv renovasjon og innsamling av «brun biomasse». I utbyggingen av fylkets samferdselsårer er det i de seinere år satset mye på akser inn, ut og gjennom fylket med hensyn til både bane og bil. De indre samferdselsårene er underopprustning. Flyplassen på Rygge tilbyr ruter til en mengde internasjonale bestemmelsessteder, og småflyplassen i Rakkestad betjener et voksende marked for pakker og gods. Østfold ligger i rimelig nærhet av norske som svenske, danske og europeiske universitet og kompetansesentra. Havnene i Moss, Fredrikstad og Halden er velutbygget for handling av store mengder gods og industriprodukt. Østfold ligger få timers reise fra store europeiske marked. Østfold skulle med andre ord ha alle forutsetninger for å bli et lokomotiv med stor trekkraft i diversifiseringen av norsk økonomi. Fylket har de nødvendige ressursmessige forutsetninger til å bli ett sentrum i utviklingen av en norsk bioøkonomi og for utviklingen av en norske «post-petroleumsøkonomien». 141

72 Vi koker ikke over av lokalpatriotisme, men en robust strategi for bærekraftig industri- og næringsutvikling må være målspesifikk. Allmenne mål fører gjerne til allmenne resultater, de bæres som lyd gjennom luften. Vi skal ikke styrke verdiskapingen allment, men helt håndfaste verdikjeder og produksjonslinjer med kjent råstoff og så videre. Vi skal ikke drive innovasjon for allment å styrke skaperkraften i næringslivet, men helt konkret bistå utvikling av nye produkt og ny teknologi innen bransjer og bedrifter som allerede fins. Og vi ønsker at det oppstår nye bedrifter som bærer videre nye produksjonslinjer innen biomasseproduksjon og videreforedling. I en slik strategi må det være en overordnet målsetting av verdikjeder innen trelast, treforedling og bioraffinering ikke svekkes ytterligere enn ble enda færre en i dag. Det er grunn til å frykte at ved en fortsatt svekkelse vil vi fort kunne komme under kritisk masse i mange og viktige henseende. Da forsvinner viktig kompetanse. Og det kan bli tungt å overbevise unge mennesker om at dette er verdikjeder med yrkesveier de bør satse på. Ytterligere vil det bli viktig i samarbeid med eksisterende industri og med også ytterligere, fremtidige produksjonslinjer i tankene å få i gang utviklings- og produksjonsplaner av mer og ny biomasse. Vi må - fylke, kommuner, industri, næringsliv og landbruk - sammen drøfte hvordan vi kan sikre og videreutvikle eksisterende og lage de nye kompetansemiljø vi ser det vil bli behov som alge, biomassejordbruk, industrikjemi og prosesser. Offentlig sektor er en betydelig aktør også i Østfoldsamfunnet. Den er en stor produsent og leverandør av biomasse. Mye av avfallet i Østfold går til Frevar i Fredrikstad hvor det blir til varme. Andre etater, som vann og avløp, rommer betydelig kompetanse og driver en stor infrastruktur. Det burde lages en strategi for offentlig sektor i Østfold som innovasjonsbærer og etablererstrategi innen biomasse, vannbehandling og logistikk. Fylket og kommunene sitter på store bygningsmasser. Energieffektivisering av hus er ett av de mest lønnsomme energisparingstiltak som kan gjøres. Fylket og kommuner burde sette seg som mål å bidra til teknologier og selskap i fylket som kan bistå det offentlige og betjene alle øvrige marked. Det offentlige regulerer arealbruk og kan ved retningslinjer og oppmuntringer gjøre det enklere å bygge energieffektivt med bruk av ny teknologi for bygg av tre. I alle land vi ellers gjerne sammenlikner oss med finner det sted et omfattende samarbeid mellom offentlige myndigheter på statlig regionalt og lokalt plan for omstilling til mer bærekraftige offentlige tjenester og nye produksjonslinjer i næringslivet. I for eksempel Sverige, Finland og Danmark er industri og næringsliv ikke bare sentrale samarbeidspartnere for offentlige myndigheter, men også aktive pådrivere i disse prosessene. Den danske bioraffineringsalliancen som er representert også i denne boken, kunne være et talende eksempel. I Norge er de relevante næringsaktørene enten sterkt svekket, dårlig organisert eller kanskje «på vei ut». Desto viktigere blir det at staten blir seg sine oppgaver bevisst! Omstillingen som skal til for å gjøre oss mindre avhengige av oljen, vil bli like stor som omstilling til å bli en oljeprodusent. Fra 1969 til 1990 spilte staten en sentral rolle i utviklingen av norsk oljeindustri. I dag er staten en viktig medspiller for oljeindustrien. Vi vil i grunnen ikke at staten skal gjøre noe nytt, eller noe den aldri har gjort før. Det kunne være nyttig om vi grundig tok for oss hva staten gjorde for å fremme utviklingen av oljeindustrien og analysere dette og se om det var virkemidler som kunne brukes i dag for å utvikle en ny industri på fornybart råstoff. Tilsvarende burde vi kritisk gå igjennom alle statens støttetiltak til oljeindustrien i dag, og se om noen av disse er relevante for å fremme en biomassebasert industri. Under alle omstendigheter vil det være helt nødvendig å harmonisere skatte og avgiftssystem og nivå mellom Norge, Sverige og Danmark, slik at bedrifter som satser i Østfold ikke må slite med store lekkasjer til våre nære naboland. Vi må få den samme beskatningen av petroleumsbaserte produkt som i resten av Norden, og det samme avgiftsnivå på biobaserte erstatninger. En satsing som virkeliggjør Østfolds potensial som bioøkonomisk laboratorium har utviklingen i hele Norge som mål. Det øvrige Østlandet vil være en «umiddelbar mottaker» ved at det blir mer aktivitet rundt og etterspørsel etter råstoff som kan produseres der. Det er likevel slik at transportkostnader bør være så lave som mulig. Biomassebehandlingsindustrien vil være veldig desentralisert på råstoff og bearbeidelsessiden, mens målet selvsagt må være produsere for lokale, nasjonale og internasjonale marked. Råstoffer frakter vi kortest mulig. Produktene søker vi størst mulige marked for

73 Utviklingen generelt i Telemark er ikke svært ulik utviklingen i Østfold. Fylker som Buskerud, Oppland og Hedmark ligger også de i oljeskyggens mørke, og de vil rammes hardt av en ytterligere svekkelse av de skogbaserte næringer. Bioøkonomien vil endre på dette. Hele Østlandet vil tilføres ny verdiskapingsevne. Ser vi på våre naboland, Sverige og Finland, er det interessant å merke seg at de nordlige landsdelene er tyngdepunkt i begge med hensyn til å utvikle biobaserte verdikjeder og produksjonslinjer. Ved universitetene i Umeå og Oulu er det oppstått internasjonalt tunge forskningsmiljø. Det er viktig for vår Østfoldstrategi å bidra til en utvikling i Nord-Norge tilsvarende den man ser på svensk side av grensen i det nordlige Skandinavia

74 Forlaget Xenophon er et nyopprettet forlag i Fredrikstad. Navnet er tatt fra den greske filosofen, Xenophon. Han var elev av Sokrates, en av verdens første økonomer. Han var historiker, politiker og militær leder. Xenophon opplevde den greske kulturs forfall og store endringer i den antikke sivilisasjon. Norge og Europa står foran store endringer. Forlaget Xenophon vil bidra til og være en arena for det gode ordskiftet om politikk, økonomi, samfunn og kultur. Besøk oss på internett:

75 148