Nærøykirka og samene på kysten

Håkon Hermannstrand Nærøykirka og samene på kysten Ytter-Namdalen er en del av et større samisk område, fra Vefsn til Namsenfjorden, som heter Njaarke, og området på kysten av den sørlige delen av dette området kan kalles Foelte eller Foeltenjaarke, som er navnet på halvøya innover fra Abelvær. Inkluderer man området helt fra Namsen og ut til kysten kan man snakke om den sørlige delen av Njaarke; Åarjel-Njaarke. I dette samiske området ligger Nærøya mellom Foelte/ Foeltenjaarke og Vikne, eller Vikna som det heter på norsk. På Nærøya er det et gammelt kirkested, og i dag er det bare en kirkeruin tilbake av en steinkirke som stammer fra Middelalderen. Nærøykirka er et slags kulturikon i Ytre Namdal, og har blitt knyttet til førkristen norrøn religion og ytternamdalsk sjølhevdelse i fortid og nåtid. Den har også blitt knyttet til ulikt kulturarbeid i samtida. Alt dette har skjedd innenfor en ramme av norskhet, naturlig nok. Nærøykirka er ikke et samisk kulturminne, men kirka, prestene og aktivitetene rundt den i vid forstand kan brukes som en inngangsportal til den ukjente samiske historien i Ytter- Namdalen. Det er slik jeg har tenkt å utnytte Nærøykirka og prestene knytta til den. Jeg vil gjerne bruke noe av det kildematerialet som har blitt skapt av prestene knytta til Nærøykirka, til å få fram samisk historie, men lite er direkte knytta til Nærøykirka. Johan Randulf og Nærøymanuskriptet Nærøykirka var på 1700-tallet sentrum i Nærøy prestegjeld, som igjen var en del av Namdal prosti. Nærøy prestegjeld omfattet dagens Leka, Vikna og Nærøy kommuner. Fra 1718 til 1735 var Magister Johan Randulf sogneprest i Nærøy og prost i Namdal prosti. 1 I løpet av disse årene burde han da ha fått en relativt god lokalkunnskap, og nettopp gjennom Randulf kan man få et begynnende innsyn i den samiske historien. I januar 1723 hadde Randulf besøk av Thomas von Westen, "samenes apostel", som var på sin tredje misjonsreise. Sammen med von Westen var antakelig også hans ledsager, Jens Kildal 2. Disse tre må ha samtalt om samenes hedendom, for samme året forfattet Randulf det sk. "Nærøymanuskriptet". Dette manuskriptet er et av de viktigste kildeskrifter til den gamle samiske religionen, og har overlevd gjennom en rekke avskrifter. Originalen har dessverre gått tapt. I første omgang og med dagens øyne, er det vel nokså merkelig at Johan Randulf på Nærøya satte seg ned for å skrive om samenes hedendom. En skulle tro at Ytter-Namdalen ikke akkurat var et samisk kjerneområde der en lett kunne få førstehåndskjennskap til samisk kultur og religion. Kirkeboka for Nærøykirka har få innførsler om samer på 1700-tallet. Mellom 1740 og 1800 er det bare ca. 24 (her er ikke antallet navn talt) (bildet blir annerledes for Kolvereid kirke som har ca. 118 innførsler angående samer mellom 1740 og 1800). Randulf må da vel ha brukt von Westen og Kildal som kilder? Det har han helt klart, men som vi skal se benyttet han seg av samene i sitt eget prestegjeld også. Utvilsomt er det vel også at han har brukt kunnskaper fra andre deler av sitt prosti, nemlig Overhalla som da omfattet hele Indre Namdal. Nærøymanuskriptet inneholder en rekke første - og annenhåndsopplysninger om samenes religionsutøvelse både i Namdalen og ellers, og noe av dette er fra Randulf sjøl, der han forteller om det han vet eller har fått vite. Dette er interessant lesning. 1

For det første forteller Nærøymanuskripet at Randulf og von Westen i januar 1723 hadde samlet en del samer på Nærøya og forhørt dem om hedendommen 3. Videre vet vi at von Westen dro fra Nærøya via Fosnes til Overhalla, og at han der samlet samene i de traktene til en måneds undervisning 4. Dette betyr at det var samer i Nærøy prestegjeld som naturlig sognet til Nærøykirka og at de på den tida fremdeles var knytta til "hedendommen". Det tyder på at det samiske samfunnet levde et nokså sjølstendig liv ved siden av det norske, i hvert fall hva angikk religion. Man kan selvfølgelig forstå dette som at samene var ny-kommere fra hedenske indre strøk av landet eller reindriftssamer som var der på vinterbeite, men som ut fra det som man kan få fram fra kildene, vil en slik teori nok synes noe usannsynlig. Blant disse samene som ble forhørt om hedendommen var det en mann på 25 år, Johannes Andreassen, sannsynligvis fra Rana prestegjeld, som kunne berette om hvordan han ble reddet fra en dødelig sjukdom av sin far Andreas Sivertsen gjennom at faren etter å ha rådspurt runebomme og spåstein, ofret seg selv til de dødes verden. Johannes Andreassen tjente i 1723 på gården Finne (ved Kolvereid) og ble bedømt av Randulf til å ha blitt omvendt 5. Denne historien gir oss to interessante opplysninger. For det første levde sjamanismen i første halvdel av 1700-tallet og for det andre hadde det samiske samfunnet i Ytter-Namdalen kontaktflate helt til Rana, altså til den nordligste delen av det sørsamiske området som det er i dag. At kontaktene mellom samene langs kysten gikk sørover også og ikke bare nordover mot Rana, vitner ei innskrift fra 1745 i Kolvereid kirkebok om. Da døpte Gunille Mortensdatter fra Åfjorden sin sønn Kristian i Kolvereid kirke, og blant fadderne var hennes bror Niels som holdt til her i prestegjeldet. Ei anna innskrift i samme kirkebok fra 1774 forteller en liknende historie, men da om et samisk par fra Roan som på gjennomreise døper barnet sitt i Kolvereid kirke. At kontakten gikk andre veien vitner kirkebokinnførsler fra Osen (Bjørnør) om. Der er det innførsler om Anders Andersen Lapis fra "Nærøe gield" i 1765 og 1772 6. I dag vil en del automatisk tenke at disse samene kom landveien, men det synes mer naturlig og lettvint at de brukte båt langs kysten. Randulf påpeker også at de fleste samene var kristne i navnet, de hadde mottatt dåpen og vendt ryggen til den onde. Allikevel var det vanlig at de fortsatte med sin egen religionsutøvelse parallelt med at de søkte kirke og mottok dåp. Randulf sier også at kun få samer forstod og snakket norsk utover noen få tillærte svar på spørsmål fra prest og øvrighet. Disse opplysningene er generelle, og det er uvisst om de gjelder like godt for Nærøy og Namdalen som for eksempel Finnmark. Men gjelder det for Nærøy og Namdalen, skulle det bety at det samiske og det norske samfunnet ikke var preget av altfor god kontakt. Randulf forteller også om et samisk frieri i en samehytte i Nærøy prestegjeld, berettet til ham av hyttens husbond. Der kom frieren på besøk og la fram sitt ærende for husbonden, og til tjenestejenta som var den utkårede. Deretter satte friereren i gang med et religiøst rituale for å rådspørre sine saajvh, hjelpeånder. Frieren gikk med uforrettet ærend siden han fikk negativt svar fra sine saajvh under frieriet. Dette forteller oss om samisk bosetting i Nærøy prestegjeld, og om at man praktiserte den samiske religionen i det daglige i det samiske samfunnet 7. I forbindelse med sin behandling av den samiske hedendommen nevner Randulf at samene har hellige fjell som deres hjelpeånder holder til i. Slike fjell skulle være spesielt iøynefallende, og Randulf nevner flere eksempler bla. Skjolden (i Nærøy kommune), Heilhornet og Torghatten (han nevner bla. også Romsdalshorn, og det er noe oppsiktsvekkende). Skjolden ligger jo ved Follafjorden i Randulfs prestegjeld. På samisk heter Skjolden Saajvevaerie. Slike hjelpeånder som Randulf nevner, heter nettopp saajve (sg) og saajvh (pl) på sørsamisk. Slik blir Skjolden beskrevet fra to uavhengige kilder som et 2

samisk sakralt punkt. I tillegg har det vært en samisk offerplass i fjellet mellom Teplingan og Åbygda (der samiske sjamaner visstnok holdt motmesse mot Thomas von Westen), og to usikre muntlige kilder fra 1900-tallet har antydet muligheten av at det skulle ha vært samiske offersteder mellom Gråmarka i Nærøy og Sørfjorden i Bindal, og på halvøya utafor Rødseidet i Nærøy. Slik har altså Nærøykirka og prestene hatt et konkurrerende livssyn høyst levende rett utafor kirketrappa så å si. Sjøsamene i Sørsameområdet: Jeg påstår at disse samene som Randulf referer til og kirkebøkene etter Randulfs tid nevner, ikke bare var omstreifere som tilfeldigvis havnet i Nærøy preste-gjeld, men at de var deler av et eget samisk samfunn langs kysten av Fosen, Namdalen og Helgeland og at dette samfunnet er forsvunnet og glemt. Historikeren Kjell Haarstad vil nok ha være svært uenig, siden han ikke så noe til et samisk samfunn på Fosenhalvøya på 1700-tallet i sine undersøkelser, men så skriver altså Randulf eksplisitt om "Søe-Finnerne og Field-Finnerne i Nummedahlen" fordi de i motsetning til samer lenger nord ikke har altere til sin gudsdyrkelse, men graver offer ned i jorden. Randulf nevner "Søe-Finnerne i Nummedahlen" flere ganger 8. Da mener jeg at påstanden ikke er en påstand uten fundament. Hva som ligger i Randulfs betegnelser for sjøsamer og fjellsamer er litt uklart, men tradisjonelt innenfor samisk kulturhistorie har "sjøsame" referert til en tilpasning der kombinasjon av fiske, jordbruk og kystnær fangst har vært bærebjelkene, mens "fjellsame" ofte har pekt i retning av reinbasert levevis i en eller annen form. At samene i Foeltenjaarke har drevet med rein på 1700-tallet vet vi gjennom kapellan Luytkis' tinglyste trussel fra 1790 om å legge ut "selvskud og fodangler" bla. beregnet på reindrivende samer 9. For å summere opp så langt så satt Magister Johan Randulf i et prestegjeld der det bodde samer med kontaktflate helt til Rana og Åfjorden. Samene i "Nummedahlens" prosti hadde to økonomiske tilpasninger, en kysttilpasning og en innlandstilpasning. De levde i to religiøse sfærer og hadde sin egen religion samtidig som de i det ytre føyde seg etter kirketukten. Kontakten mellom samer og nordmenn måtte være nokså liten siden samene i stor grad antakelig enda ikke var tospråklige og de fikk ha sin religion i fred. Videre hadde de et religiøst system med saajvh, offersteder og ofringer som tyder på at dette ikke dreier seg om en tilfeldig tilstedværelse av samer, men et veletablert samfunn. Med andre ord var det et ikke-kristent ikke-norsk samfunn i Ytter-Namdalen side om side med Nærøykirka, kristendommen og nordmennene et godt stykke inn på 1700-tallet. Dette var heller ikke bare et reindriftsnomadisk samfunn. Det var noe annet. Vi har funnet sjøsamene i Namdalen; "Søe- Finnerne" i "Nummedahlen". Hvor har det nå blitt av disse sjøsamene i Ytter-Namdalen? Det er jo ingen som kan fortelle noe om dem. Igjen kan man takke folkene som tjente Vårherre i Nærøykirka og andre steder, for gjennom kirkebøkene kan vi følge dem i korte eller lange deler av livet, men da må man lete i mange kirkebøker. Jeg har undersøkt kirkebøkene for kirkene på Vassås og Solstad i dagens Bindal kommune og kirkebøkene for Foldereid, Kolvereid og Nærøy kirker i dagens Nærøy kommune, for Leka kirke, for Vikna kirke og for kirkene i Overhalla (Harran, Høylandet, Grong, Ranum og Skage) bla. for perioden 1775-1800. Disse kirkebøkene innholder en stor datamengde, og jeg har langt fra fått analysert alle opplysningene, men en del opplysninger kan kanskje tjene til å kaste litt lys over sjøsamenes historie i den søndre delen av Njaarke. Det finnes flere eksempler fra 1700-tallets kirkebøker på at samer beveget seg annerledes i området sammenliknet men dagens reindriftsmønster, samtidig som kirkebøkene også har 3

eksempler på flyttinger som må ha vært knyttet til reindrift, der man finner samme personer i kirkebøker for Harran, Overhalla, Høylandet, Foldereid og Leka, for å nevne noen, til tider som harmonerer med reindriftas sesongflyttinger. Teller man opp innførsler om samer fra Viknakirka finner man i perioden 1775-1800 finner man 14 innførsler. Disse ligger mellom 15. 6 og 13.12 (7 av disse angår en tydeligvis mer eller mindre fastboende same, Ruben Andersen, og hans familie). For Nærøykirka er det 12 innførsler om samer i det samme tidsrommet, og disse ligger i tidsrommet 26.4 til 25.11, med 9 innførsler fra juni til september. For Kolvereidkirka er antallet innførsler 33, av disse ligger 23 i tidsrommet november - april, altså mer som en skulle vente hvis samene brukte området som på 1900-tallet. For Foldereidkirka er antallet innførsler 19 fordelt over hele året, med 10 i tidsrommet mai - oktober, og 9 i tidsrommet november - april. For Lekakirka er antallet innførsler 23 (flere angår en same med fast tilhold i Leka sogn, Johan Lap), 11 i tidsrommet mai - oktober, 12 i tidsrommet november - april. Da sitter man igjen med et noe "vanskelig" bilde av samisk bruk av området. Sett med dagens øyne har man den "pussigheten" at Nærøy - og Viknakirka ble brukt av samer stort sett i sommerhalvåret, og de andre kirkene antyder en helårig tilstedeværelse. Da er det mulig å antyde en økonomisk tilpasning som slettes ikke bare var knytta til reindriftsnomadisme, hvis da ikke samer foretrakk å dra fra innlandet, og forbi flere kirker, og ut til kysten for enkeltstående kirkelige handlinger. Dette passer jo med Randulfs opplysning om at det finnes både sjøsamer og fjellsamer i Namdalen. Forøvrig kan det være på sin plass å legge til at inntrykket fra de omtalte kirkebøkene er at en god del samer ikke veksler mellom tilhold innlandet og de kystnære områdene. Å rekonstruere livsløp og familier på grunnlag av kirkebøkene er et tidkrevende og vanskelig arbeid. Man finner en opplysning her og en annen der, og med flere hundre innførsler å velge blant, tar dette tid. Noen livsløp går det allikevel an å presentere, og de kan kanskje fortelle oss noe om Randulfs sjøsamer, sjøl om det er ca. 50 år mellom Randulfs virke på Nærøya og disse samenes voksne liv Maria Torchilsdatter og Christian Mathiesen: 6. mai 1781 troloves med Maria Torchilsdatter med Christian Mathisen i Lekakirka. Hun var same, innfødt i sognet og døpt der i 1762. Han var også same, og ble konfirmert i Vassås kirke 3 år før. 26. desember 1781 vies de på Leka og 26. juli 1782 døpte de dattera Christine i Nærøykirka.. Dette samsvarer bra med tidspunktet for Nærøymartnan, og kanskje dro de dit for å delta i handelen, mens så, 11. august 1782 står det i kirkeboka for Vikna at "Christian Laps quinde" ble "introdusert", altså er det mulig at de i løpet av sommeren dro utover Viknaøyene. Dette bildet bekreftes ved at Maria og Christian igjen er på Vikna 8. august 1784 og døper sønnen Torchild, og navnene på de norske fadderene tyder på at de hadde kontakt med folk på Ytter- Vikna. Altså kan det synes som om dette ekteparet vanligvis var på Vikna på sensommeren. I adventstida 1784 føres det inn i Vassås kirkebok at "Christian Mathiasen Laps quinde af Kierstadval" ble introdusert. Stedsnavnet Kierstadval viser at de har tilhold på innersida av halvøya Austra sør for innløpet av Bindalsfjorden. Kan det da være at dette ekteparet holdt til på Austrahalvøya i vinterhalvåret og på Vikna om sommeren? Dessverre må jeg la spørsmålet være ubesvart, fordi etter denne innførselen finner man ikke noe mer om dette ekteparet i kirkebøkene i området. 4

Christian har antakelig dødd uten at dette har kommet med i kirkebøkene. Maria endte opp i Opløfjorden i dagens Nærøy kommune der hun på slutten av 1700-tallet bodde sammen med flere samer på en plass kalt Risvikstranden, og i folketellingen i 1801 står hun og dattera under gården Risvik; "Maria Torchildsdtr, Husmoder, 51, enke, inderste og lever af arbeide, ligeså syer eller sømmer skindfeller" og "Kirsten Christensdtr, tjenestepige, 17, ugift". Da var det ingenting som fortalte at hun og dattera var samer. Maria Torchildsdatter var datter av Torchild Johansen og Sigri Andersdatter, et ektepar som etter kirkebokinnførslene å dømme holdt seg for det meste i Leka sogn, og de hentet de fleste av fadderne, som var norske, fra området rundt munningen av Årsethfjorden. Det samme faddermønsteret finnes hos et annet samisk ektepar, Johan og Inger, som levde på slutten av 1700-tallet og også holdt seg helårig til Leka sogn. Dette betyr da at man kan antyde at Maria og Christian markerte slutten på en kystnær samisk levemåte som involverte lang tids bruk av Austraområdet og kanskje flyttinger mellom dette området og Vikna. Opplysninger fra folktellinga fra 1801 om at Maria syr skinnfeller, og fra et skifte på Kjærstad (ved "Kiærstadvalen" på Austra) kan kanskje fortelle oss litt om det økonomiske grunnlaget. Fra dette skiftet i 1777 kommer opplysninger om at blant sengeklærne var en finngrene og tre reinskinn, og skinnfeller 10. "Finngrener" er kjent fra Nord-Norge, og ble vevd på oppstandsvev av samer. Videre vet man at i 1762 skjøt samen Torchild Hansen, antakelig Marias far, en bjørn i utmarka ved gården Kiærstad, og innkasserte 2 riksdaler i skuddpremie 11. Med bakgrunn i dette kan det gå an å framstille en hypotese om at kanskje en del av det økonomiske grunnlaget for samene som brukte Austraområdet var jakt (og skuddpremier bla. på bjørn, dette er kjent fra andre deler av Namdalen), og å lage og selge håndtverksprodukter til nordmenn, bla. skinnfeller og grener, og dette siste var kvinnenes domene. Hvis det nå var slik at det var en kystnær samisk befolkning, sjøsamer, i søndre del av Njaarke, hvor ble de så av? Dette kan kanskje Ruben Andersens livsløp fortelle noe mer om. Ruben Andersen: På 1760-tallet levde det minst to samer i Foeltenjaarke som het Anders. En av disse døper barnet Ruben i Kolvereidkirka vårvinteren 1765. Om det er den samme Anders som også var i Osen (se tidligere) er umulig å vite,, men i 1772 og 1773 søker en Anders Find kirke på Nærøya for å døpe barn, og det gjøres i sommerhalvåret, så det er rimelig å anta at Anders ikke drev med rein, og fadderne antyder kontakt langs kysten fra innerst i Opløfjorden, via øya Øksninga, Arnøfjorden og til Eidshaug. Hvis dette er Rubens far, antyder det en kysttilknytning på sommeren, og dermed et levebrød annet enn reindrift. Med denne bakgrunnen konfirmeres "Rubben Andersen Lap fra Vigten annex" i Nærøy kirke i 1785. Han var da 17 år i følge kirkeboka, og det er rimelig å si at han var sjøsame fra Foeltenjaarke. I 1785 troloves Ruben Andersen Lap seg med Inger -Martina Olsdatter på Vikna, og de gifter seg i adventstida samme året, men da er Ruben ikke "Lap" lenger. De to får flere barn, og bor på Buøya i Vikna før de ender opp på "Kiønsenget" på Ytter-Vikna, der de i folketellinga i 1801 står oppført som husmannsfamilie med jord og de har 3 barn, men at dette er en samisk familie er det ingen kildeopplysninger om. Ruben har blitt assimilert. Slike assimileringshistorier er det nokså lett å finne på kysten av sørdelen av Njaarke, det har bodd samer på Langstranda, Skrapstranda og Dyrneset i Nordsalten, Båtsvika og Risvikstranda i Opløfjorden og på Hollupneset og Simbleaunet på grensa mellom Nærøy og 5

Bindal, og alle disse mister etterhvert betegnelsen "Lap", "find" etc. i kirkebøker og andre kilder. Et inntrykk man får ved å bla i og arbeide med kirkebøkene fra dette området i perioden før og etter 1800, er at antallet innførsler angående samer går nedover og at det innover på 1800- tallet ser ut til at innførslene om samer angår stort sett reindrivende samer. I et forsøk på å finne en tendens har jeg talt gjennom innførslene angående samer i Kolvereid kirkebok fra 1737 til 1866 og kommet fram til tabellen nedenfor. Ser man på tabellen nedenfor over antallet kirkelige handlinger angående samer i Kolvereid kirke ser man to hovedtrekk, de var ikke mange hvert år og de ebber ut mot slutten av 1700-tallet. Randulfs omtalte sjøsamer forsvinner. Innførsler 40 35 30 25 20 To etniske grupper 15 10 Dette betyr altså at Ytter-Namdalen ikke har vært et ekslusivt norsk område med sporadisk 5 besøk av reindrivende samer som "egentlig" holder til i innlandsfjella. Ytter-Namdalen er et område som har 0 blitt brukt av to etniske grupper samtidig, nordmenn og samer, men der en gruppe antakelig har hatt eller fått hegemoni i kraft av antall og tilknytning til statsmakta, og der det for samenes del bare er den reindrivende delen av samfunnet som har greid seg. At samisk tilstedeværelse ikke er et relativt nytt fenomen kan det samiske navnet på Vikna, "Vikne" fortelle, siden språkforskeren Knut Bergsland påpeker at denne formen i dagens sørsamisk betinger et innlån til samisk i norrøn tid 12. 1737-1746 1747-1756 1757-1766 1767-1776 1777-1786 1787-1796 1797-1806 1807-1816 1817-1826 1827-1836 1837-1846 1847-1856 1857-1866 Innførsler Det er rimelig å anta at det tidlig på 1700-tallet fantes et samiskspråklig samfunn knytta til men også adskilt fra det norske samfunnet i området. Det samisk-språklige samfunnet var preget av samisk religion og kultur, de hadde sine hellige steder rundt om i området og beveget seg i landskapet etter gamle mønstre med fastlagte områder til bruk til forskjellige tider på året og det var slektsmessig kontinuitet gjennom hele 1700-tallet og inn på 1800- tallet. Økonomisk hadde de to tilpasninger, en innlandsorientert tilpasning og en kystorientert tilpasning. Den kystorienterte tilpasninga inneholdt produksjon av håndverksprodukter for salg, jakt, fiske, fangst og jordbruk. Man kan anta at jordbruk var en del av det økonomiske utkommet fordi en god del av de samene som assimileres inn i det norske samfunnet først startet opp med fastboende jordbruk. Etterhvert som presset fra statsmakt, kirke og en økende norsk befolkning øker, kan man anta at den kysttilknytta samiske befolkninga måtte over i et et levesett som blir så likt det norske at assimileringa blir et faktum, og etter noen tiår er denne befolkningsgruppa et minne og etter det er minnet borte. Tabellen er enkelt laget, den er en summering av kirkelige handlinger der hovedpersoner er identifisert som same, tilgangslister er holdt utenfor fordi det dreier seg om noen få innførsler, introduksjoner er tatt med og bla. konfirmanter fra andre kirkesogn er tatt med. 6

Hvis denne hypotesen stemmer, og jeg er nokså sikker på at den gjør det i store trekk, så vil det være spennende nytolking å gjøre, bla. å se på alle navna sammensatt med "finn" i dette og andre områder der man ikke har vært villig til å tolke dette som en etnisk betegnelse (Finnheimen, Finnvika, Finnmoen, Finnsjåbakkan, Finnset osv). Det ville være fint om man kunne se med nye øyne på sirkeldannende steinsettingene på Håven på Ytter-Vikna (like ved Ruben Andersens hjem) og de tilsvarende steinsettingene på Leka og steinen ved ferjeleiet på Leka som populært blir kalt "sildguden", en stein i fjærekanten med trappetrinn nedenfor. Likenes finnes det en annen "mystisk" stein i Risværet mellom Leka og Vikna. Alt dette har jo blitt tolka som norsk. Sannsynligvis må mye av det utvilsomt norske i Ytter-Namdalen nytolkes. 1 Per R. Christiansen; "Namdalens historie 1600-1837 ", Namsos 199, s. 335 2 Just Qvigstad; "Kildeskrifter til den lappiske mythologi", DKNVS skrifter 1903 no1, Aktietrykkeriet i Trondheim 1903 3 Samme, s. 19 4 Jens Anton Andersen; "Var Thomas von Westen på Steinfjellet?" i Åarjel-Saemieh 1982/83, s. 21 5 Just Qvigstad; "Kildeskrifter til den lappiske mythologi", DKNVS skrifter 1903 no1, Aktietrykkeriet i Trondheim 1903, s. 19 ff 6 Kjell Haarstad; "Samiske vandringer i Sør-Norge", Tapir 1981 7 Just Qvigstad; "Kildeskrifter til den lappiske mythologi", DKNVS skrifter 1903 no1, Aktietrykkeriet i Trondheim 1903, s. 45 8 samme, s. 40 9 Runbjørg Bremset Hansen; Nærøyfolket 1800-1920, Nærøy kommune 2000, s 73 10 Håvard Sylten; Bindal bygdebok Bind 1, Bindal kommune 1999, s. 17 11 Samme, s. 14 12 Knut Bergsland; "Samiske perspektiver i Helgelands historie" i Helgelands Historie, Bind 2, 1994 s. 202 Håkon Hermanstrand 21. mars 2004. 7