Hageplanter på avveie Noen planter har vandret ut av hager og parker og er på god vei til å bli et stort problem i enkelte områder. Som hageeier kan du gjøre en del tiltak om dine hageyndlinger har kommet på ville veier. Sølvi Svendsen, Hageselskapet De fleste planter er harmløse, men noen kan opptre som ugras i visse sammenhenger og true viktige naturområder. Dette bekymrer miljømyndighetene. Spredning av planter med stor konkurranseevne kan påvirke artsmangfoldet, jordsmonnet og erosjonsfaren, men også utkonkurrere stedegne organismer på grunn av forandring i lys, plass og næringstilgang, og forandre habitater for sårbare, truete og rødlistede arter. Norsk svarteliste 2007 utgitt av Artsdatabanken inneholder 2438 fremmede arter, av disse er det gjort risikovurderinger av 217 arter hvorav 17 er karakteriserte som planteverstinger. Både Fylkesmennenes Miljøvernavdelinger og Direktoratet for naturforvaltning har som målsetting å øke kunnskapen om disse artene hos hageeiere, slik at uønska spredning fra hager og parkanlegg hindres. Generelt defineres ugras som planter som vokser på steder vi mennesker ikke ønsker de skal vokse. Ettertraktede kulturplanter i dag kan muligens defineres som ugras noen år fram i tid. Problemarter har svært god etablerings- og formeringsevne. De er som regel frodige, rasktvoksende, har rikelig frøproduksjon og ikke minst svært god konkurranseevne. Dette er gode egenskaper i mange sammenhenger, men om dette går på bekostning av planter med mindre konkurranseevne, vil det ha negativ effekt på stedegent artsmangfold. Arealer som ikke skjøttes, vil raskt vokse til med konkurransesterke planter. Ikke bare prydplanter har hoppet over hagegjerdet og ut i naturen. Medisin-, urte- og krydderplanter importert for mange år siden har spredt seg fra dyrking under kontrollerte forhold til utmark. Enkelte av disse kan utgjøre skade i naturen. Legepestrot og spansk kjørvel er to eksempler på dette. Russekål er opprinnelig en ballastplante og ikke en direkte hagerømling, mens derimot kjempespringfrø introdusert til Norge som prydplante, er en ekte hagerømling. Biologi og bekjempelse Har plantene tatt overhånd i egen hage eller er på vandring på utsiden av hagegjerdet, kan skjøtsel eller bekjempelse bli nødvendig. Plantene må identifiseres slik at rett tiltak kan settes inn og plantenes egenskaper danner ofte grunnlag for bekjempingsstrategi. De 17 karplantene karakterisert med høy risiko i Artsdatabankens Norsk svarteliste 2007: 1. Buevinterkarse (Barbarea vulgaris) 2. Hagelupin (Lupinus polyphyllus) 3. Hydridslirekne (Fallopia x bohemica) 4. Kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum) 5. Kjempeslirekne (Fallopia sachalinensis) 6. Kjempespringfrø (Impatiens glandulifera) 7. Legepestrot (Petasites hybridus) 8. Parkslirekne (Fallopia japonica) 9. Platanlønn (Acer pseudoplatanus) 10. Russekål (Bunias orientalis) 11. Russesvalerot (Vincetoxicum rossicum) 12. Rynkerose (Rosa rugosa) 13. Skogskjegg (Aruncus dioicus) 14. Spansk kjørvel (Myrrhis odorata) 15. Tromsøpalme (Heracleum persicum) 16. Vanlig amerikamjølke (Epilobium ciliatum) 17. Vasspest (Elodea canadensis) 1
Grovt skiller vi mellom sommerettårige, toårige og flerårige planter. De sommerettårige plantene starter vanligvis veksten fra overvintrede frø om våren og dør om høsten. De har ofte en enorm frøproduksjon og generelle tiltak er å hindre frøsetting og spredning av frø. Det kan gjøres ved å dekke jorda i flere år om nødvendig, slik at frø som spirer ikke kommer opp, eller kutte blomsterstengler slik at en hindrer frømodning. Sprøyting kan være nødvendig, men bør være siste tiltak. Et eksempel på en problemart innen denne gruppen er kjempespringfrø. Toårige planter kjennetegnes ved at de vokser fram fra frø til en bladrosett det første året. Neste år dannes en blomsterstengel og frøene modnes og spres om høsten, før planta dør. Som for ettårige planter vil det være gunstig å hindre at plantene setter frø som modnes. Dekking av jorda for å hindre oppspiring og luking er andre tiltak. Plantene kan også slås, men det kan også stimulere til videre vekst og feltet må følges utover i sesongen og kuttes flere ganger om nødvendig. Sprøyting kan være nødvendig om ikke andre tiltak er tilstrekkelige. Eksempel på en toårig plante er kjempebjørnekjeks (den kan også oppføre seg som en flerårig plante). Mange flerårige planter sprer seg både med frø og med underjordiske formeringsorganer. Når plantene sikrer seg med to metoder for å formere seg, må også innsatsen for å hindre spredning matche dette. Etablerte planter kan være vanskelige å fjerne med mekaniske tiltak. Frøplanter bør fjernes tidlig (lukes) og resterende planter bør utarmes ved gjentatte behandlinger. Slått, oppgraving og sprøyting kan være nødvendig å gjennomføre. Eksempel på flerårige planter er kjempe- og parkslirekne. Miljø og ansvar Hageplantenes naturlige evne til å formere seg er det lite vi kan gjøre med. Men med litt kunnskap og noen enkle grep kan en hindre at hageplantene tar overtaket og sprer seg uønska. Som hageeier kan du være med å begrense rømlinger fra hagen. Det er viktig at hageeierne vet hvilke hageplanter som kan være problemarter i naturen og unngår å plante disse. God skjøtsel i hagen er også viktig. Handtering av hageavfall og jordmasser fra hagen må gjøres forsvarlig, slik at ikke skadelige planter og plantesykdommer spres. Hageavfall må aldri dumpes i naturen og en bevisst og ansvarlig hageeier bekjemper hageplanter som sprer seg utenfor eget hagegjerde. Finner man svartelistearter i naturen, så meld fra til myndighetene eller til Artsdatabanken 2
Hva gjør jeg med hageavfallet? Når plantemateriale etter uønskete planter skal behandles, bør en være oppmerksom på noen forhold. Om de uønskede plantene er slått, er spørsmålet om hva man gjør med alt slåttematerialet. Plantemateriale uten frøstander som blir liggende i sol og varme vil raskt miste vekstkraften og dø. I liten skala kan plantedeler spres ut i et tynt lag på en presenning eller et plaststykke i noen dager når det er sol, slik at det ikke kommer i kontakt med fuktighet eller jord. Virker plantematerialet tørt og livløst, kan det eventuelt varmkomposteres eller kastes på offentlig fyllplass. Slått plantemateriale med frøstander kan ha et helt annet potensial for å bevare livskraften. Om frøstander blir liggende tørt og varmt kan de ettermodnes og gi god spiring seinere. Frøstander av for eksempel kjempebjørnekjeks bør derfor leveres som spesialavfall på godkjente avfallsplasser. Når slått ikke duger og planterøttene må graves opp, bør også disse plantedelene av skadelige fremmede arter får særskilt behandling. En skiller gjerne mellom planter med pålerot og planter med krypende jordstengler. En pålerot er ofte saftig, tykk og går rett ned i bakken slik som hos gulrot og kjempebjørnekjeks. Skal en bli kvitt denne, må den spas opp og tørkes godt i sola, men den krever mer tørking for at ikke restfuktighet i rota skal gi opphav til ny vekst om den kommer i kontakt med fuktighet og jord. Planter med krypende stengler har ofte lange, men tynnere utløper og det er en utfordring å få tak i hele planta. Et godt eksempel på ei plante med et slikt rotsystem er kveke. Når rotbitene kuttes opp, gir det opphav til nye planter og problemet kan bli enda større enn tidligere. Røtter bør derfor ikke kastes på en avfallsdynge. Slike røtter tørker raskere i sola. Kompost Kompost er avfall som er organisk nedbrutt under tilgang på oksygen og mikroorganismer (figur 1). Kompostering er en løsning for å kvitte seg med uønsket plantemateriale, men kastes frøstander og rotbiter fra fremmede skadelige arter bør de legges i varmkompost. Mikrobiologisk aktivitet foregår ved en temperatur på minus 5 til pluss 80 grader Celsius, men er optimal mellom 35-55 grader Celsius og raskest mellom 40-50 grader Celsius. Det er viktig at komposten både får oksygen og er fuktig nok, men ikke våt. De fleste ugrasfrø tåler ikke temperaturer over pluss 60-70 grader Celsius og frøstander bør derfor ligge i kjernen av komposten. Om ugrasfrøene spirer, vil ikke frøplantene utvikle seg videre i kjernen av komposten. Figur 1. Vær bevisst hva som legges i komposten. Foto: Sølvi Svendsen. 3
Rynkerose (Rosa rugosa) Rynkerose kommer opprinnelig fra Nordøst Asia (Nord-Kina, Korea og Japan i 1845). Planta er en svært vanlig art i norske hager og sprer seg nå ukontrollert og truer flere verneområder langs norskekysten. Rynkerose hører til rosefamilien og er en flerårig remonterende busk på en til to meter. Den får store, rosa eller hvite blomster og utvikler store, oransjerøde, kjøttfulle, runde og noe flattrykte nyper (figur 2). Bladene er rynkete og greinene er tett besatt med hår og torner. Rynkerose setter rotskudd og greier seg godt på strandmarker hvor den binder sand og tåler saltholdig, skrinn og tørr jord. Rynkerose danner et ugjennomtrengelig kratt som kan hindre ferdsel på attraktive strandområder. Den skygger ut andre arter som dermed forsvinner. Bekjempelse er vanskelig og krever tiltak over en årrekke. Veksten kan reduseres med gjentatt nedkutting, men det er vanskelig å bli helt kvitt den. Rynkerose står på artsdatabankens svarteliste over arter som sprer seg uten kontroll og karakteriseres som en internasjonal problemart, spesielt i kystnære områder og langs strender (figur 3). Figur 3. Utbredelseskart fra 2009 for rynkerose. Figur 2. Rynkerose i blomst. Foto: Sølvi Svendsen 4
Platanlønn (Acer pseudoplatanus) Platanlønn kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Kaukasus og tilhører lønnefamilien. Plantanlønn kan bli et 25 meter høyt og 15 meter bredt løvfellende tre med en levealder på 250 år. Den får ofte en rund krone og har femlappete mørkegrønne om lag 20 cm lange og brede blad med bladlapper med butte tenner. Blomstene er små og gulgrønne og vokser i hengende klaser. Til forskjell fra spisslønn er vinkelen mellom fruktvingene på platanlønn spiss. Frøene spirer raskt når de når bakken. Platanlønn tåler en del vind, sjøsprøyt og forurenset luft og vokser både i løv- og barskog. Små frøplanter av platanlønn kan lukes, mens større trær må felles, slik at frøproduksjonen opphører. På grunn av den gode spredningsevnen konkurrerer den raskt ut andre løvtrær og endrer skogbildet (figur 4). Skogskjegg (Aruncus dioicus) Skogskjegg har vært staude i norske hager i om lag 200 år (figur 5). Den tilhører rosefamilien og har en opprett buskaktig vekst med store oppdelte blad og kan bli opp til to meter høy. Skogskjegg har små gulhvite blomster samlet i en fjæraktig topp som blomstrer i juni-juli. Planten er særbo det vil si at de enten er hann- eller hunnplanter. Plantes det kun hannplanter unngår man selvfølgelig frøproduksjon. Skogskjegg tåler både sol og skygge, har små krav til jord og tåler noe fuktighet. Plantene har en kraftig rot og kan holde seg lenge på et sted når den først er etablert. I skogen vil plantene etter hvert dekke skogbunnen fullstendig. Oppgravde planter må derfor håndteres med forsiktighet og aldri dumpes ut i naturen. Fagerfredløs (Lysimachia punctata) Fagefredløs kommer opprinnelig fra Lilleasia og Sørøst-Europa. Den hører til nøkleblomstfamilien og blir en 70-100 cm høy urteaktig flerårig plante med stive, opprette og noe greinete stengler. Fagerfredløs har 2-4 egg- til lansettformete, kransstilte blad. Blomstene sitter i kranser, er helkronete, femtallige og regelmessige. Hele planten er håret med sterkt gule blomster som viser seg i juli og helt til september. Fagerfredløs sprer seg utover med rotskudd og vokser godt i moldrik, sandholdig, lett jord som holder på fuktigheten. Den kan godt trives i litt skygge. Fagerfredløs er ikke risikovurdert av Artsdatabanken, men alle som har fagerfredløs i hagen vet at den sprer seg raskt og har evne til å utkonkurrere mindre konkurransesterke hageyndlinger (figur 6). Figur 4. Utbredelselskart fra 2009 for platanlønn Figur 5. Utbredelseskart fra 2009 for skogskjegg Figur 6. Utbredelseskart fra 2009 for fagerfredløs 5
Hagelupin (Lupinus polyphyllus) Hagelupin kom opprinnelig fra Nord-Amerika til Europa i 1826. Planta hører til erteblomstfamilien og er en flerårig 50-150 cm høy plante med opprette, ugreinete stengler og 10-15 cm lange blad som er koblet sammen i en rosett. Den har vanligvis blå, men også hvite, rosa, blekgule og fiolette blomster i om lag 50 cm lange klaser og store hårete frøbelger (figur 7). Hver plante kan produsere flere hundre frø som kan ligge i jorda i 50 år uten at spireevnen reduseres. Plantene spres med oppkuttede jordstengler etter graving og med frø. Hagelupin er nitrogenfikserende og er brukt bevisst til å binde jordmasser på næringsfattig, skrinn mark. I dag er plantene etablert langs veikanter, men er også konkurransesterke på hav- og elvestrender med grus- og sandjord (figur 8). Her endrer lupinen livsmiljøet for sårbare planter og småkryp. Skal hagelupinen bekjempes, bør frøstandene fjernes og plantene slås så nær bakken som mulig på forsommeren. Dette bør gjentas utover i sesongen. Som en siste utvei kan sprøyting være effektivt. Hvis plantene graves opp, så husk at jordstengelen kan gi opphav til nye planter. Avfall fra lupiner bortsett fra rotbiter og frøstander kan legges i kompost. Figur 8. Utbredelseskart fra 2009 for hagelupin Figur 7. Ofte ses store arealer med lupin langs veien. Foto: Sølvi Svendsen. Kanadagullris (Solidago canadiensis) Kanadagullris kommer opprinnelig fra det østlige USA og hører til kurvplantefamilien. Plantene er om lag 90-180 cm høye, kraftigvoksende opprette stauder med mellomgrønne, lansettformete, tannete blad. Blomstene er gule og samlet i pyramideformete hoder som blomstrer fra august til oktober (figur 9). Frøene er lette og spres med vind, vann, dyr og mennesker. 6
Kanadagullris trives i all slags jord og liker både sol og halvskygge. Den vokser gjerne på grasmark, i skog- og vegkanter, langs jernbanelinjer og på ikke produktiv mark (figur 10). Der kan den danne store sammenhengende flater. Tiltak for å hindre frøspredning utenfor hagen er viktig om en ønsker å ha kanadagullris i hagen. I og med at planten danner mange og lette frø som spres med vinden, er nedklipping av frøstanden etter blomstring effektivt. Oppspaing og eventuelt gjentatt slått før blomstring er viktig om en ønsker å bli kvitt planten i hagen. Figur 10. Utbredelseskart fra 2009 for kanadagullris Figur 9. Gullris i kanten av en hveteåker. Foto: Sølvi Svendsen. Legepestrot (Petasites hybridus) Legepestrot tilhører kurvplantefamilien og kom trolig til Norge som medisinplante i Middelalderen. Plantene blir om lag 20-60 cm høye med innhule blomsterstengler og store rødbrune, kolbeaktige blomsterstander som for det meste er hannblomster, noe som medfører liten frøproduksjon. Legepestrot blomstrer tidlig om våren, men utvikler enorme blad som kan bli 70 cm i diameter utover i sesongen. Bladene ligner hestehovblad og på dansk heter planten rød hestehov. Kraftige jordstengler og røtter gjør at den sprer seg lett utover. Jordstengler og rotbiter som spres, kan gi opphav til nye planter. Legepestroten vokser gjerne på fuktig og næringsrik jord i vegkanter og langs bekker (figur 11). Den har god konkurranseevne og plantedeler etter opprydding i hagen må ikke tømmes på utmark hvor det lett kan spire opp nye planter. Figur 11. Utbredelseskart fra 2009 for legepestrot 7
Kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum) Denne arten i skjermplantefamilien kommer opprinnelig fra Kaukasus og ble introdusert som prydplante til Norge for om lag 100 år siden. Planta blir om lag 2-5 meter høy og er en to- eller flerårig plante med store hvite blomsterskjermer og store, flikete blad og ligner Tromsøpalmen (figur 12). Planta spres med frø og kan produsere opp til 50 000 frø per plante. Frøene spirer til en rosett første året, seinere kommer frøstengelen. Kjempebjørnekjeks vokser enkeltvis i motsetning til Tromsøpalmens som danner tuer, men kan danne store bestander. Etter blomstring og frøsetting dør som regel planta. Kjempebjørnekjeks har etablert seg mange steder langs bekkefar, veier, jernbanelinjer og i skogkanter, grøntanlegg og hager (figur 13). Med sin kraftige vekst utkonkurreres naturlig vegetasjon, noe som også kan medføre økt erosjon langs vannveier. Figur 13. Utbredelseskart fra 2009 for kjempebjørnekjeks. For å redusere spredning av kjempebjørnekjeks bør en hindre planta i å sette frø, og unngå flytting av infisert jord til nye vokseplasser. Bekjempelse må gjentas, ofte flere ganger i året og kanskje i 5-8 år. Mest effektivt er det å utføre bekjempelse i mai når plantene er små. Ved mekanisk bekjempelse bør hele planten graves opp med røtter ned til ca 15 cm i mai-juni og destrueres. Seinere på sommeren kan kapping og destruering av blomsterskjermene være aktuelt. Skal plantene slås, bør de kuttes så nær bakken som mulig i mai-juni og gjentas hver 3.-4. uke til begynnelsen av september for å hindre at planter danner frøstander. Sprøyting kan være effektivt mot kjempebjørnekjeks, men knekker også mye annen vegetasjon. Sprøytes det på forsommeren, kan det være aktuelt å etterbehandle planter som ikke ble svekket nok i første behandling. 8 Figur 12. Kjempebjørnekjeks. Foto: Sølvi Svendsen
Tromsøpalme (Heracleum persicum) Denne arten tilhører skjermplantefamilien og kom fra England som hageplante i 1836 hvor den etablerte seg i Tromsø, seinere i Trondheim og er stadig oftere å se i Sør-Norge også. Tromsøpalme er en flerårig, 3-5 meter høy tuedannende plante. Bladene er finnete og grovtannete, stengelen er kraftig og hul (figur 14). Hovedskjermen er 20-50 cm, stor og bred, og utvikler tusenvis av frø som spres med vann og vind. Tromsøpalme overvintrer som bladrosetter og spres også med stengelbiter i tillegg til frø. Tromsøpalme er etablert på dyrka mark, strandkanter, avfallshauger, langs hagegjerder, veikanter og skråninger (figur 15). Bekjempelsen er som for kjempebjørnekjeks. Figur 15. Utbredelseskart fra 2009 for tromsøpalme. Figur 14. Tromsøpalme. Foto: Sølvi Svendsen Får man plantesaft fra kjempebjørnekjeks og tromsøpalme på huden og eksponeres for sollys, kan det bli brannskader med blemmer og sår. Plantesaft i øynene kan gi varige synsskader. 9
Parkslirekne (Fallopia japonica) Parkslirekne hører til slireknefamilien og kommer opprinnelig som prydplante fra Nordøst-Asia. Dette er flerårige planter med opprette og tykke stengler som vokser meget raskt og kan bli 1-2 meter høye på en sesong. Parkslirekne har store, brede, læraktige, om lag 10 cm lange, bredt kileforma bladbasis og utdratte, spisse blad (figur 16). Bladundersiden mangler hår. Planta har hvite blomster som sjelden setter frø. Jordstengler og stengeldeler gir raskt opphav til nye planter og spres med flytting av planter og jord. Parkslirekne etablerer seg lett langs veier, strand- og skogkanter på ikke produktiv mark og kan derfra spre seg til sårbar natur (figur 17). Plantene bekjempes ved at de kuttes så langt ned mot bakken som mulig i mai-juni, men plantematerialet bør fjernes og destrueres. Legges det på en kompost kan planter lett etablere seg der. Slått kan gjentas med 3-4 ukers mellomrom ut august. Sprøyting kan også foretas i mai og gjentas utover i sesongen hvis første gangs sprøyting har hatt redusert effekt. Som regel må bekjempelsen gjentas over år. Figur 17. Utbredelseskart fra 2009 for parkslirekne Figur 16. Parkslirekne. Foto: Sølvi Svendsen 10
Kjempeslirekne (Fallopia sachalinensis) Denne planta i slireknefamilien kom også som prydplante fra Nordøst-Asia. Kjempeslirekne er større enn parkslirekne og blir 2-3 meter høy. Den er flerårig og danner opprette bambusaktige grove stengler. Bladene er brede og 30-40 cm lange med hjerteforma basis, men uten utdratt spiss som parkslirekne og med tynne, spisse, flercellede hår på undersiden (figur 18). Blomstene er grønnhvite og blomstrer på tykke greiner. Den setter lite eller ikke frø i Norge, men spres med vegetative plantedeler til veg- og skogkanter (figur 19). Planta bekjempes som parkslirekne. Figur 19. Utbredelseskart fra 2009 for kjempeslirekne Figur 18. Kjempeslirekne. Foto: Sølvi Svendsen. Hybridslirekne (Fallopia bohemica) Hybridslirekne er en kryssing av de to foregående. Den er 1-3 meter høy, flerårig og med opp til 30 cm lange blad med bred hjerteformet basis, kort tilspisset, på undersiden korte hår med bred basis. Bekjempes som for parkslirekne. Utbredelse i figur 20. Figur 20. Utbredelseskart fra 2009 for hybridslirekne. 11
Kjempespringfrø (Impatiens glandulifera) Kjempespringfrø hører til springfrøfamilien og kommer opprinnelig fra Himalaya. Dette er en ettårig rasktvoksende plante som kan bli opp til 180 cm høy med en saftig stengel (figur 21). Den har sagtannete, mørkegrønne, saftfulle, motsatte eller tre blader i krans med kjertler ved grunnen. Blomstene er rosa og når frøkapselen eksploderer, slynges frøene ut fra morplanten. Kjempespringfrø fortrenger andre planter i fuktig skog, våt eng, på flommark, i vei-, vann- og grøftekanter (figur 22). Plantene kan lukes eller slås og bør bekjempes første gang i begynnelsen av juli for å hindre frøsetting og gjentas hver 3. uke. Små bestander kan lukes før blomstring, mens større og tettere bestander kan slås så langt ned mot bakken som mulig, slik at småplanter også fjernes. Står plantene nær vann bør ikke slåttematerialet bli liggende fuktig, da kan veksten og frømodning fortsette. Dekking av bakken kan også hindre oppspiring av nye planter. Unngå transport av jordmasser fra plasser hvor det vokser kjempespringfrø. Figur 22. Utbredelseskart fra 2009 for kjempespringfrø Figur 21. Kjempespringfrø. Foto: Sølvi Svendsen Spansk kjørvel (Myrrhis odorata) Spansk kjørvel hører til skjermplantefamilien og kommer opprinnelig fra fjellområdene i Mellom-Europa. Den ble tidligere dyrket som krydderurt for medisinsk bruk her til lands. Planta kan til forveksling ligne hundekjeks, men spansk kjørvel har myke, hårete blader og hele planta lukter anis. Planta blir om lag 0,5 til 1,5 meter høy og blomstrer tidlig på sommeren. Frøene kan bli opp til 2,5 centimeter lange, blanke, svarte ved modning og står rett opp. De greinete 12
jordstenglene gjør at den lett sprer seg. Frøene spirer også lett. Spansk kjørvel vokste ofte på eldre boplasser og spredte seg til gjengrodd innmark, beiter og veikanter (figur 23). Planta liker næringsrik jord med god fuktighet og finnes ofte i løvskog på god jord (gråor-hegg). Er den først etablert er det vanskelig å bli kvitt den igjen. Å hindre at frøene modnes og spres kan gjøres gjennom slått og fjerning av plantemateriale før modning av frøene. Ellers må røtter graves opp og fjernes. Russesvalerot (Vincetoxicum rossicum) Russesvalerot kommer opprinnelig fra Ukraina og hører til svalerotfamilien. Dette er en plante som kan bli 100-150 cm høy med brunrøde blomster og en opprett stengel som kan slynge seg rundt annen vegetasjon. Plantene vokser ofte i tette bestander på lysåpne, steinete og kalkrike steder hvor en ellers kan finne sjeldne arter. Frøene spres med vinden og selv om planta foreløpig er konsentrert til Indre Oslofjord er den på god vei til å spre seg videre langs kysten (figur 24). Russesvalerot kan lukes eller slås flere ganger i løpet av sommeren, men plantematerialet bør ikke legges i kompost, men i en plastsekk og destrueres. Figur 23. Utbredelseskart fra 2009 for spansk kjørvel Figur 24. Utbredelseskart fra 2009 for russesvalerot Ønsker du som hageeier å bistå med kartleggingsarbeidet av forskjellige planter, kan du gå inn på artsobservasjoner.no og registrere deg som rapportør. Les også mer om utvandrende hageplanter på artsdatabanken.no 13