Pierre Lemaitre ALEX Oversatt av Christina Revold
1 Det er det beste Alex vet. Hun har holdt på i en hel time med å prøve parykker og løshår, blitt usikker, gått ut, kommet inn igjen og prøvd en gang til. Hun kunne vært her hele ettermiddagen. Hun oppdaget den lille butikken i Boulevard de Strasbourg ved en tilfeldighet for tre fire år siden. Hun så ikke så nøye etter hva de solgte, gikk egentlig bare inn fordi hun var nysgjerrig. Desto mer forbløffet ble hun over hvilket inntrykk det gjorde på henne å se seg selv som rødhåret. Følelsen av å se ut som en helt annen var overveldende, fantastisk. Hun kjøpte den røde parykken uten å nøle. Alex er så pen at hun kan kle seg i omtrent hva som helst. Slik har det ikke alltid vært, det skjedde i tenårene. I oppveksten var hun ganske stygg og forferdelig mager, men da det først satte i gang, kom det som en flodbølge. Kroppen endret seg nærmest over natten, som ved en høyakselerert metamorfose, og i løpet av noen måneder var Alex vakker. Men fordi ingen forventet at hun skulle bli en skjønnhet, aller minst hun, tenkte hun aldri på seg selv som pen. Selv ikke som voksen. Det var kanskje derfor hun ble så overrasket over hvor godt den røde parykken kledde henne den første gangen 9
hun var i butikken. Hun kunne ikke tro hvor forandret hun så ut. Det var selvfølgelig rent overflatisk, det var jo bare en parykk, men idet hun tok den på fikk Alex likevel en uforklarlig følelse av at livet hennes var forandret. Parykken ble aldri brukt. Med en gang hun kom hjem, skjønte hun at den ikke var av spesielt god kvalitet. Den så falsk ut, stygg og fattigslig. Hun kastet den. Ikke i søppelkassen, men i en kommodeskuff. Innimellom hentet hun den frem igjen, tok den på seg og studerte speilbildet sitt. For selv om parykken var så grusom at det nærmest lyste jeg er billig! av den, syntes hun den fikk frem noe nytt ved henne, noe hun skulle ønske var sant. Hun dro derfor tilbake til butikken i Boulevard de Strasbourg, og nå tok hun seg tid til å gå gjennom kvalitetsparykkene. Noen av dem var i dyreste laget med tanke på det hun tjente som sykepleiervikar, men de så helt ekte ut. Så hun kastet seg ut i det. De første gangene syntes hun det var vanskelig. Det krever en del mot å skille seg ut. Og når man er sjenert av natur, slik Alex er, kan det fort ta en halv dag å manne seg opp. Man må finne riktig sminke og passende klær, sko og veske (det gjelder selvfølgelig å lete blant det du allerede har, det går jo ikke an å kjøpe alt nytt for hver gang). Men så går du ut på gaten, og som ved et trylleslag er du en annen. Ikke helt, men nesten. Og da er det verdt det. For selv om det ikke endrer noe, ikke egentlig, er det i hvert fall et tidsfordriv når man ikke lenger har de store forventningene til livet. Alex liker karakteristiske parykker som sier noe, for eksempel: Jeg vet hva du tenker på eller Jeg er ikke bare pen, jeg er god i matte også. Den hun har på seg i dag sier noe sånt som: Du finner ikke meg på Facebook. Idet hun plukker opp en modell som heter «Urban 10
choc» ser hun mannen gjennom vinduet. Han står på fortauet på den andre siden av gaten og venter tilsynelatende på noen eller noe. Det er den tredje gangen hun ser ham i løpet av to timer, og nå er hun ikke tvil lenger: Han følger etter henne. Hvorfor meg, er det første hun spør seg, som om det skulle vært mer naturlig for andre jenter å bli forfulgt av fremmede menn, enn for henne. Som om hun ikke allerede overalt og til enhver tid merket blikkene deres, på bussen, på gaten. I butikken. Alex blir beundret av menn i alle aldre. Det er fordelen ved å være tretti år. Likevel slutter det ikke å forbause henne. Det må da finnes dem som er mye flottere? Alex er alltid usikker og sliter med dårlig selvtillit. Det har hun gjort siden barndommen. Hun stammet helt til hun kom i puberteten, og gjør det fortsatt i situasjoner der hun føler seg ukomfortabel. Hun kjenner ikke mannen. Han har et såpass spesielt utseende at hun ville husket ham. Nei, hun har aldri sett ham før. Merkelig at en fyr på femti forfølger en jente på tretti. Ikke at hun er fordomsfull, det bare overrasker henne. Alex senker blikket, som for å fortsette å gå gjennom parykkene. Hun later som om hun vil se på noe annet, og går så gjennom butikklokalet der hun har bedre oversikt over fortauet. Han må ha trent en del i sin tid, for klærne virker trange for den kraftige kroppen. Mens hun stryker hånden over en parykk som er så blond at den nesten er hvit, prøver hun å huske når hun la merke til ham første gang. Det var på metroen, i den bakerste vognen. Hun hadde streifet ham med blikket og så at han sendte henne et smil som nok var ment å virke interessert og vennlig. Hun hadde ikke sansen for det selvsikre uttrykket hans. Det hadde noe innbitt over seg. 11
Det hun likevel mislikte sterkest ved ansiktet hans var at han nesten ikke hadde lepper. Det gjorde at hun instinktivt var på vakt, som om alle folk med smale lepper bar på ondskapsfulle hemmeligheter og per definisjon ikke var til å stole på. Og så den høye pannen. Øynene hans fikk hun ikke sett ordentlig på, det var synd. Alex mente at øynene sjelden løy, og hun vurderte derfor alltid nye mennesker hun møtte ved å se på øynene deres. Naturlig nok ville hun ikke la blikket dvele for lenge ved en type som ham, særlig ikke på metroen. Hun hadde derfor vendt ham ryggen mens hun rotet i vesken etter mp3- spilleren sin, så bevegelsen ikke skulle virke demonstrativ. Idet hun søkte seg frem til «Nobody s Child» fikk hun en følelse av at hun allerede hadde sett ham. Dagen før, eller dagen før det igjen? Utenfor hos henne? Bildet var uklart, hun var ikke sikker. Hun måtte ha snudd seg for å se på ham en gang til for å kunne fastslå om det var hold i dette vage minnet, men var redd han skulle ta det som en oppfordring. Det som i hvert fall er sikkert, er at rett etter møtet på metroen hadde hun sett ham igjen i Boulevard de Strasbourg, her, utenfor. Litt lenger opp i gaten. Bare for litt siden. Hun hadde akkurat gått fra butikken, men så hadde hun bestemt seg for å prøve den brune, halvlange parykken med striper en gang til. Da hun snudde for å gå tilbake, så hun ham stanse brått et lite stykke lenger ned på fortauet og gi seg til å granske et butikkvindu som stilte ut dameklær. Han må virkelig ha anstrengt seg for å virke interessert. Alex løfter hånden fra parykken. Den skjelver, noe så idiotisk. Det er da ingen grunn til det. Han liker henne, han følger etter henne og har kanskje tenkt å prøve seg. Hva så? Det betyr ikke at han har tenkt å angripe henne 12
midt på gaten. Hun rister på hodet som for å få ryddet i de kaotiske tankene, og neste gang hun titter ut er ikke mannen der lenger. Hun lener seg frem og sjekker først til høyre, så til venstre, men det er ingen der. Han er borte. Den voldsomme lettelsen hun føler virker overdreven, men selv om hun gjentar for seg selv hvor dum hun er, tar det likevel tid før hun klarer å puste normalt. På vei ut av butikken kan hun ikke la være å stanse for å dobbeltsjekke, og et kort sekund er det fraværet hans som i stedet engster henne. Alex kaster først et blikk på klokken, så på himmelen. Været er pent og det er fortsatt omtrent en time med dagslys. Hun har ikke lyst til å dra hjem. Hun må handle og prøver å huske hva som finnes i kjøleskapet. Når det kommer til innkjøp av matvarer, er hun håpløs. Det Alex er opptatt av er arbeidet sitt, det å ha det bekvemmelig og pent rundt seg (hun er ganske pirkete) og, selv om hun nødig vil innrømme det, klær og sko. Og vesker. Og parykker. Hun skulle gjerne ønske at kjærligheten hadde hatt en mer sentral plass i livet hennes, men slik var det ikke blitt. Hun hadde virkelig håpet på å få oppleve den store kjærligheten, men etter hvert ga hun opp og nå er det et tema hun nødig diskuterer eller tenker på. Det hun imidlertid vokter seg vel for, er å dempe savnet med ferdigmat og TV-titting. Hun har ikke lyst til å legge på seg og bli stygg. Og selv om hun er alene, føler hun seg sjelden ensom. Hun har prosjektene sine som er viktige for henne og som strukturerer dagene hennes. Når det gjelder kjærligheten er løpet kjørt, det er bare sånn det er. Etter at hun aksepterte at hun antakelig kommer til å ende opp alene, er alt blitt mye enklere. Til tross for isolasjonen prøver Alex å leve normalt og finne nytelser i hverdagen. Tanken på disse små nytelsene 13
og det faktum at hun fortjener dem, akkurat som alle andre, føles ofte som en trøst. I kveld har hun for eksempel bestemt at hun vil spandere på seg et måltid på restaurant Mont-Tonnerre i Rue de Vaugirard. Hun er litt tidlig ute. Det er andre gangen hun er her. Hun var her for første gang sist uke, men det er tydelig at det blir lagt merke til når en pen, rødhåret kvinne spiser alene, for de hilser på henne som om hun var en stamkunde. Kelnerne knuffer til hverandre og flørter litt klønete med den vakre kunden, og med et uanstrengt smil sjarmerer hun dem i senk. Hun spør om hun kan få det samme bordet som sist, der hun har ryggen mot terrassen og ansiktet mot salongen, og så bestiller hun den samme halvflasken med dessertvin fra Alsace. Hun sukker. Alex elsker mat og prøver så godt hun kan å ikke spise for mye. Vekten hennes svinger en del, men hun har fortsatt kontroll over den. Hun kan legge på seg til det ugjenkjennelige; ti kilo, femten til og med og to måneder senere er hun tilbake til sin opprinnelige vekt. Om noen år vil hun ikke lenger kunne holde på sånn. Hun tar frem boken sin og spør om hun kan få en ekstra gaffel. Hun skal bruke den til å holde boksidene fra hverandre mens hun spiser. Overfor henne, litt til høyre, sitter den samme, mørkeblonde fyren som satt der sist uke. Han spiser middag med kompisene sine. Foreløpig er de bare to, men ut fra det hun hører dem si, er de andre ikke langt unna. Han la merke til henne med det samme hun kom inn i restauranten. Hun later som om hun ikke ser det insisterende blikket hans, som hun vet kommer til å være fiksert på henne hele kvelden. Selv når de andre vennene hans 14
er kommet, selv når de har kastet seg ut i sine evinnelige diskusjoner rundt jobb, jenter og ekteskap. Selv når heltehistoriene deres går på rundgang, kommer han fortsatt til å stirre på henne. Alex er fornøyd med situasjonen, men hun vil ikke oppmuntre ham åpenlyst. Han ser ikke så verst ut, rundt førti førtifem. Han har nok vært pen, men ansiktet hans har et litt sørgmodig preg, noe som kan tyde på at han drikker for mye. Det rører ved et eller annet i Alex. Hun drikker opp kaffen sin. Idet hun går, kaster hun et raskt blikk på ham. Det er det eneste han får fra henne: ett eneste blikk. Dette er noe hun kan, og gesten er perfekt utført. Det er flyktig, men hun kjenner likevel et sting av smerte når hun ser lengselen i øynene hans. Et øyeblikk fylles hun av en uforklarlig sorgfølelse. I situasjoner som denne har Alex alltid hatt problemer med å sette ord på hva hun føler. Det er som om hun ser for seg livet sitt som en serie løsrevne bilder, som en film som har røket i fremviseren. Hun klarer ikke lenger å finne den røde tråden, finne ordene for å kunne fortelle historien fra begynnelsen. Hvis hun blir værende her lenger neste gang, kommer han kanskje til å vente på henne utenfor. Hvem vet. Det vil si, jo, hun vet. Alex vet utmerket godt hvordan det fungerer, og som regel ender det likt. Møtene Alex har med menn fører aldri noen steder, men de utgjør i hvert fall den delen av filmen hun kjenner og som hun husker. Slik er det bare. Det er blitt natt, men det er fortsatt mildt ute. En buss kjører mot holdeplassen og hun går fortere for å rekke den. Sjåføren ser henne i bakspeilet og venter på henne. Hun skynder seg, men da hun står foran døren, forandrer hun mening. Hun har lyst til å gå et stykke og tenker at hun heller kan ta en senere buss underveis. Hun signali- 15
serer til sjåføren at hun har ombestemt seg og han svarer med en beklagende gest, som for å si at ja, ja, sånn er livet. Han åpner døren likevel: Det kommer ingen flere busser i kveld, jeg er den siste. Alex smiler og takker ham med en håndbevegelse. Det spiller ingen rolle, hun går hele veien hjem. Hun kan ta Rue Falguière og fortsette bort Rue Labrouste. Hun har bodd ved Porte de Vanves i tre måneder nå. Hun flytter ofte. Før leide hun et sted ved Porte de Clignancourt og før det igjen i Rue du Commerce. De fleste misliker å flytte, men for henne er det en nødvendighet. Hun elsker det. Kanskje det er med flyttingen som med parykkene: det gir henne en følelse av at hun forandrer livet sitt. Det er det hun vil. En dag skal hun virkelig forandre livet sitt! Noen meter foran henne har en hvit varebil parkert halvveis inn på fortauet. I samme øyeblikk som Alex presser seg inntil husveggen for å komme forbi, merker hun at hun ikke er alene. Det er en mann der, og hun rekker ikke snu seg før hun får et knyttneveslag mellom skulderbladene som slår pusten ut av henne. Hun mister balansen og pannen hennes smeller inn i bilen med en dump lyd. Hun slipper alt hun har i hendene for å prøve å gripe tak i noe, men hun finner ingenting å holde seg fast i. Han tar tak i håret hennes og spytter ut et uforståelig banneord når han blir stående med parykken i hånden. Rasende langer han ut etter det ekte håret hennes, mens han med den andre hånden slår henne i magen med voldsom kraft. Alex rekker ikke å skrike av smerte, men krøker seg sammen og kaster opp. Mannen er så sterk at han trekker henne opp igjen som om hun var en filledukke. Han snur henne mot seg, og holder henne i et fast grep 16
mens han tvinger en stoffklump dypt inn i munnen hennes. Helt ned i halsen. Det er ham. Mannen fra metroen, fra gaten, fra butikken. Det er ham. I løpet av et tiendedels sekund møtes blikkene deres. Hun prøver å sparke ham, men han holder henne helt fastklemt, som i en skrustikke. Hun har ingenting å stille opp mot denne styrken. Han dytter henne inn den åpne bildøren. Knærne hennes gir etter og hun faller overende på bilgulvet. Med et kraftig spark i korsryggen blir hun slengt innerst i varevognen. Kinnet hennes skraper langs plankegulvet. Han klatrer opp bak henne, snur henne brutalt og kjører kneet inn i magen hennes mens han drar til henne med knyttet neve i ansiktet. Han slår så hardt. Han vil virkelig skade henne, han vil virkelig drepe henne, raser det gjennom Alex hode i samme øyeblikk som slaget treffer henne med en slik styrke at bakhodet hennes smeller i gulvet og spretter opp igjen. Rett ved den sårbare occipital-regionen, tenker Alex. Det er ikke bra. Rett ved occipital-regionen. Utenom dette ordet har hun bare én tanke i hodet, og det er at hun ikke vil dø. Ikke på denne måten, ikke nå. Hun ligger sammenkrøket i fosterstilling med munnen full av oppkast. Det føles som om hodet hennes skal eksplodere. Hun kjenner hvordan hendene blir brutalt trukket bak ryggen og bundet. Anklene også. Jeg vil ikke dø nå, tenker Alex. Døren til varevognen blir slengt igjen med et brak. Bilen starter med et rykk og dumper ned fra fortauet. Jeg vil ikke dø nå. Alex er omtåket, men bevisst hva som skjer rundt henne. Hun gråter og brekker seg. Hvorfor meg? Hvorfor meg? Jeg vil ikke dø. Ikke nå. 17