Folk som tigger i Oslo

Folk som tigger i Oslo En rapport fra prosjektet Rett i koppen Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Av Hildegunn Brattvåg September 2006

Takk! Takk til Erik Loe og Anne Eikvar for formidabel innsats under datainnsamlingen! Takk til Astrid Skretting ved SIRUS for tid, gode råd og jordnærhet. Takk til korrekturlesere! Takk til alle de vi intervjuet som bommer penger som gav oss tid og økt innsikt! Kontaktinformasjon: Prosjektleder Hildegunn Brattvåg Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Mob:47803777 http://www.bymisjon.no/ 1

Folk som tigger i Oslo Innhold Bakgrunn 3 Hvem tigger penger i Oslo? 6 Bommingens vesen 9 Livsbetingelser 14 København og Stockholm 19 Er gode råd dyre? 22 Konklusjon 26 Appendix 27 Kilder 31 Vedlegg 1: Spørreskjema 32 Vedlegg 2: Dagsplan 35 2

Folk som tigger i Oslo Bakgrunn Innledning Prosjektet Rett i koppen Denne rapporten beskriver en undersøkelse av folk som tigger i Oslo sentrum. Målet er å få litt mer oversikt over omfanget. Kartleggingen er første del av flere undersøkelser som gjøres i Kirkens Bymisjons prosjekt Rett i koppen i 2006. Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Helse og Rehabilitering. 1.januar 2006 avskaffet myndighetene forbudet mot tigging i Norge. De siste 5 årene kan det synes som at det er har vært en økning i antall mennesker som tigger i Oslo. Med prosjektet Rett i koppen ønsker Kirkens Bymisjon å forstå mer av situasjonen til mennesker som tigger. Hvem er de, hva er deres livssituasjon og hva er deres handlingsalternativer? Kirkens Bymisjon erkjenner at det er lite tilgjengelig norsk informasjon om hvordan folk som tigger har det. Det kan ses som et paradoks at en gruppe mennesker som er så synlig i bybildet har vært så usynlig i forskning. Det er behov for kunnskap både for å vurdere eventuelle tiltak for folk som tigger, og for å kunne bidra i debatten om fenomet tigging. For å øke egen kunnskap ønsker Kirkens Bymisjon selv å innhente relevant informasjon. Undersøkelsen beskrevet i denne rapporten relaterer seg til prosjektmålene i Rett i koppen om økt kunnskap om tigging og tiggernes situasjon i Oslo, mer kvalifiserte vurderinger av tigging som fenomen og bedre grunnlag for å hjelpe enkeltmennesker som har tigging som inntekstkilde. Den nye kunnskapen vil Kirkens Bymisjon bidra med inn i hjelpeapparat, i politiske diskusjoner og i media. Neste fase av prosjektet vil være å arbeide mer målrettet med hva som er virksomme tiltak i møte med folk som tigger og tigging som fenomen. Et aktuelt fenomen Både før og etter at vi gjorde vår kartlegging i Oslo sommeren 2006 var det oppmerksomhet omkring tiggere både hos myndigheter, i politisk miljø og i media. Samme dag som datainnsamlingen startet, gav Odelstinget sin tilslutning til regjeringens forslag om å utvide menneskehandel-bestemmelsen i straffeloven 224, slik at det å utnytte eller forlede noen til å tigge ble gjort straffbart. I stedet for å straffe den enkelte som tigger, vil straffeforfølgingen rettes mot bakmennene. Alminnelig tigging bør bekjempes med sosialpolitiske og ikke med kriminalpolitiske virkemidler, sa justisminister Knut Storberget i debatten. (Nettstedet Odin.no) Samtidig hadde Oslo Politidistrikt sine nye politivedtekter ute på høring, for første gang med egne bestemmelser om tigging og prostitusjon. Paragraf 2-4 hadde denne ordlyden: Tigging eller prostitusjon På eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted må ingen bedrive tigging, tvangssalg eller pågående salg som forstyrrer den alminnelige ro, orden eller ferdsel. 9 juni inviterte Arbeiderpartiets bystyregruppe representanter fra Kirkens Bymisjon til et møte for å orientere om bybildet i Oslo, med spesielt fokus på tigging og prostitusjon. Media hadde 3

også mange reportasjer om tigging i tida omkring innsamlingsperioden. Spesielt var det utenlandske mennesker som tigget som ble viet oppmerksomhet, hvor bla. Dagsavisen hadde en reportasjeserie om rumenere. På ulike nettsteder var det også mange debattinnlegg fra folk hvor uttalte seg om mennesker som tigger. Spesielt var det mengden utenlandske tiggere folk ble invitert til å mene noe om. Et eksempel her er: Det er et trist syn å vandre i sentrum for tida. Det vrimler av tiggere og musikere. Langs ved hele området rundt Oslo City og mot Brugata /Stortorvet sitter det tiggerkoner på knærne. Kan ikke skjønne at ikke politiet tar problemet på alvor jeg...det skal ikke være slik i et av verdens rikeste land. Nå må regjeringa gjøre noe, ikke bare sitte og se på at Oslo oversvømmes av organisert tigging. Gi de mat, klær og send de hjem. (Kilde: Aftenpostens nettutgave 2.6.06) En forutsetning Det er viktig å være bevisst at ønsket om endring av situasjonen for folk som tigger, er en underliggende forutsetning når en igangsetter et prosjekt som Rett i koppen. I noen prosjekt kan denne forutsetningen være skjult, andre ganger er den mer eksplisitt. Målene i prosjektet Rett i koppen sier tydelig at en skal hjelpe enkeltmennesker som tigger til bedre livskvalitet. Som prosjekt har Rett i koppen to faser, informasjonsinnhenting og tiltaksutprøving. I informasjonsinnhentingen er det blitt lagt vekt på å unngå å påvirke informantenes svar. De prosjektets andre fase, hvor en vurderer tiltak, vil en i mye større grad relatere seg til prosjektets mål om endring av situasjonen. Om rapporten Innsamling av informasjon Rapporten er skrevet på bakgrunn av kontakt med 74 personer som tigger penger. Metoden er hovedsakelig intervju ved hjelp av spørreskjema. 1 Noen spørsmål var åpne, men de fleste hadde lukkede svaralternativ. Vi var tre som stod for gjennomføringen av de fleste intervjuene, mens leder av Møtestedet var md og foretok intervjuer en kveld. I tillegg til intervjuene gjorde vi en mengde observasjoner under datainnsamling. Mange observasjoner ble nedtegnet under eller etter intervjuet, men i mindre systematisk grad enn intervjuene. Ustrukturerte samtaler gjort i løpet av innsamlingsprosessen inngår også i informasjonsgrunnlaget. Intervjuene ble utført i en tidagers periode fra 6. juni til og med 15. juni 2006 i Oslo sentrum. I utgangspunktet var det tenkt at vi skulle gå like mye på Aker brygge, Gamlebyen, Grünerløkka og Majorstua som i sentrumsgatene. Fordi vi ikke traff så mange som bommet i disse områdene av byen ble området konsentrert til det mest sentrale av Oslo sentrum. Vi opparbeidet oss en fast rute hvor vi traff folk som bommet. Undersøkelsens begrensninger Ut fra denne undersøkelsen er det ikke mulig å si noe sikkert om hvor mange som til enhver tid tigger penger i Oslo i 2006. For å kunne si noe om det totale omfanget med større grad av sikkerhet måtte vi ha hatt en lengre datainnsamlingsperiode, samt gjort flere intervjuer på kveld- og nattestid. En annen faktor som kunne ha økt antall informanter, var om vi utvidet det geografiske området for våre intervjuer. Da datamateriale ikke er systematisert på en statistisk måte, er det ikke mulig å generalisere svarene til å gjelde alle som tigger penger i Oslo. Angivelser av størrelse og andel av utvalget gjøres i form av grove anslag som halvparten eller svarene oppgis i prosenter. Statistisk samvariasjon er heller ikke forsøkt gjort, men for noen spørsmål er svarene sett i sammenheng med hverandre. Da har vi konkret gjennomgått om noen koder går igjen i flere bestemte svarkategorier. Et eksempel 1 Se vedlegg 1 for mer informasjon om spørreskjema 4

på dette er når en har sett på hvor mange som ikke har stønad fra sosialkontoret og som heller ikke har noen sted å bo. En kan heller ikke si noe sikkert om årsaker til fenomenet tigging i Oslo ut fra denne undersøkelsen. Et viktig forbehold er at temaene det spørres om er ganske begrenset og vi har ikke oppfordret informantene til å gå dybden på disse temaene når de ble intervjuet. Undersøkelsen er heller ikke lagt opp til å kunne si noe om årsakssammenhenger. Mer utfyllende om fenomenet tigging og mulige årsakssammenhenger vil vi komme tilbake til i en senere undersøkelse. Utenlandske tiggere En av intensjonene med undersøkelsen var å få mer kunnskap om mennesker som tigger som ikke er norske. Vår antakelse om at det ville være vanskelig å få svar fra denne gruppen viste seg å være riktig, da vi ikke hadde noe felles språk å kommunisere med. De første dagene snakket vi med 5 rumenere på engelsk og litt spansk, men sluttet å aktivt spørre dem om å bli intervjuet, da det ikke var mulig å få noe særlig svar. Vi tok konsekvensen av dette og konsentrerte oss utelukkende om norsktalende tiggere. Ved våre daglige runder i byen observerte vi allikevel det vi antar er rumenere. De ankom ofte byen i større grupper, for så å stå på ulike plasser i byen. Noen av dem brukte musikkinstrumenter eller solgte roser eller smykker ved å henvende seg til forbipasserende. De fleste av dem vi så satt imidlertid på bakken enten ved søppelbøtter eller inntil butikkvinduer. Hovedtendenser og variasjoner De 16 spørsmålene som er besvart av 63 informanter gir mye informasjon om de som bommer i Oslo i 2006. Rapporten viser til noen klare tendenser når det gjelder situasjonen for mange av de som tigger. Kartleggingen gir også en pekepinn på antall mennesker som bommer penger daglig i Oslo sentrum. Videre fremkommer det noen klare råd både til Kirkens Bymisjon og politikerne i Oslo om hva de mener skal til for å endre situasjonen deres. I analysen ser vi mer etter likheter enn forskjeller i svarene, da vi bla ønsker å finne ut av hvilke utfordringer som er felles. Rapporten sier allikevel noe om variasjoner ved at den peker på noen av ulikhetene i informantenes livsbetingelser og meninger. På bakgrunn av det samlede materiale og tidligere forskning gjøres det noen tolkninger. For mer informasjon om gjennomføring av undersøkelsen og metodiske betraktninger, vises til appendixet Begreper brukt Tigging kan defineres som inntjening av penger uten synlig motytelse. I rapporten brukes to begreper som betegner slik aktivitet, nemlig tigging og bomming. Da en informant ble spurt om hvilket ord vi skulle bruke i undersøkelsen anbefalte han bomming. Han sa at det er ordet som er brukt av de fleste som gjør det. Så langt jeg forstår betyr de to begrepene tilnærmet det samme, men har kanskje ulike assosiasjoner festet til seg. Bomming er nok et mindre negativt ladet ord enn tigging. En får kanskje ikke de samme assosiasjonene om noe bedende og påtrengende, som en gjør ved ordet tigging. Bomming virker kanskje også som en mer tilfeldig, mindre systematisk og mer kortvarig aktivitet enn tigging. Mens vi intervjuet ble ordet bomming forsøkt brukt konsekvent av oss. Til slutt falt det helt naturlig å bare si det. Begrepet avrusning brukes som en samlebetegelse både om akuttavrusning og all annen rusbehandling. Uttrykket uten fast bolig er brukt for de som verken eier eller leier bolig. Informantene som oppgav å ikke ha fast bolig, ble under intervjuet bedt om å spesifisere hvor de bodde. Eksempler de gav her er hospits eller ute på gaten. 5

Rapportens inndeling Rapporten er inndelt i syv hoveddeler: Bakgrunn, Hvem tigger penger i Oslo?, Bommingens vesen, Livsbetingelser, København og Stockholm, Er gode råd dyre? og Konklusjon. Appendix inneholder metodiske betraktninger om undersøkelsen. I hver del blir de aktuelle funnene først presentert, så følger et avsnitt kalt tanker om funn hvor det gis en kort analyse. I tillegg til selve datamateriale danner tilleggsinformasjon i form av artikler, ustrukturerte samtaler, observasjoner og refleksjoner grunnlaget for tanker om funn. Hvem tigger penger i Oslo? Utvalget I løpet av de ti dagene undersøkelsen pågikk, snakket vi med 74 personer som bommet penger. Ni intervjuer ble av ulike grunner ikke ble fullført, mens det bare var to som sa at de ikke ville snakke med oss. Til grunnlag for rapporten inngår således svar fra 63 informanter Flertallet i utvalget er etnisk norske. Ellers består utvalget av en polakk, greker og en svenske. De fleste har bostedsadresse i Oslo eller har oppholdt seg her i lengre tid. 12 stykker oppgav at de hadde bostedsadresse i andre byer i Norge. Antakelig er det flere i utvalget, men vi spurte ikke om bostedsadresse men om hvor de faktisk bodde. Derfor ble ikke alltid svaret fra dem fulgt opp med et spørsmål om hvor de hadde registrert bostedsadressen. Flere av de som oppgir at de kommer utenbys fra kommer fra Bergen. De fleste utenbys fra er unge og født på slutten av 70-tallet, men unntak finnes også med to menn på 50 år fra Østfold. Av utvalget på 63 er 58 stykker menn og 5 kvinner. Alderspredningen er fra 24 til 60 år, med hovedtyngden i 30- eller 40-årene. Situasjonsbeskrivelse Det er blitt mange, mange flere. Både norske og utenlandske Med unntak av to gis det et klart ja som svar på om situasjonen har endret seg for folk som tigger i Oslo siden de selv begynte å bomme. Flertallet sier spontant at situasjonen har endret seg fordi det er kommet folk fra utlandet som ber om penger. Mange sier også at det generelt er blitt flere folk som tigger. Et flertall av informantene oppgir også at det har blitt vanskeligere å få inn penger fordi de er blitt flere. En sier: Alle vet jo at det er blitt hardere En annen sier: Jeg har hørt om og merket utlendingskampen. Til tross for at de fleste synes det er vanskeligere å få penger, og gir økt konkurranse skylden for det, er det også noen unntak. En sier at han merker lite til at det er flere om beinet. En annen hevder: Det er lettere å bomme nå som det er blitt lovlig. En annen sier at de utenlandske som tigger har gjort det enklere ved at folk bevisst gir mer til de norske. Til tross for at de fleste knytter endring i situasjonen til økning i antall folk som tigger og større konkurranse, er det også en del som ser forandringen i sammenheng med atferden til folk flest. De forteller om en positiv endring fordi forbipasserende oppfører seg annerledes overfor dem nå enn tidligere. En sier: Folk er begynt å bli litt bedre. To informanter peker på en tvetydighet. Han ene sier: Det virker ikke som de er så redd oss lengre, dermed er også noen mer rasshøl. Gamle damer som spytter, andre som tar koppen og løper for eksempel : Han andre sier: På den ene siden fører utlendingene til at folk får et mer negativt inntrykk av oss. På den andre siden- folk er blitt snillere etter at det ble lov å tigge. Hvis noen skjeller meg ut, er det alltid noen andre folk som tar meg i forsvar. Av de som sier at situasjonen 6

også har endret seg i positiv retning er det flere som gir magasinet =Oslo æren for det. De forklarer det med at folk flest har fått mer informasjon om rusmiddelavhengige og forstår derfor bedre situasjonen til de som de møter av folk som tigger eller selger blader. En mannlig selger av =Oslo fortalte at det er kniving om salgsplasser til magasinet. Det forekommer også trusler og tyveri av penger fra andre selgere. Flere gir opp salg og går tilbake til bomming. Mannen hadde ikke gitt opp enda, men lurte på hvor lenge han orket å fortsette å selge bladet. Mange har bommet lenge og mange bommer daglig Ca halvparten av utvalget (32) oppgir at de bommer daglig. 13 informanter bommer jevnlig, det vil si 2 dager eller mer i uka og flere av disse sa at de bommer i ulike tidsintervall, eksempelvis fra onsdag til lørdag. Noen få bommer bare av og til, bare når jeg er blakk. Den minste gruppa er de som bommer sjeldent, som bare har gjort det noen få ganger. På spørsmålet om hvor lenge informantene har bommet penger, utkrystalliserer det seg en stor gruppe som har bommet i over 3 år. Av de 61 som har svart på dette spørsmålet er det 34 personer som oppgir å ha tigget i 3 år eller mer. 17 av disse oppgir at de har bommet i 5 år eller mer enn, og av disse igjen er det 10 som har holdt på i over 10 år med dette. Når en ser gruppen som bommer daglig i sammenheng med de som har gjort det i over tre år sammen, viser det seg at det er 19 stykker dette gjelder for. Hvis man tar med de som oppgir at de bommer daglig og nesten hver dag er det 22 informanter som har gjort det i 3 år eller mer. Dette er altså over en tredjedel av informantene. Når vi ser på hvor mange år de som har bommet daglig eller nesten daglig i over 3 år har gjort det, er det 14 stykker som har holdt på i 5 år eller mer. Av disse igjen har 9 bommet daglig eller nesten daglig i 10 år eller mer. Oversikt over hvor mange som har bommet daglig eller nesten daglig i lengre tid 3 år + daglig/nesten daglig: 22 personer 5 år + daglig/nesten daglig: 14 personer 10 år + daglig/nesten daglig: 9 personer Tanker om funn Undersøkelsen viser at det er få kvinner i forhold til menn som bommer i Oslo. En årsak kan være at det er flere menn enn kvinner blant de tyngre rusmiddelavhengige. I Norge antar man at kvinnene utgjør 1/3 av disse (Bretteville-Jensen 2005). En annen årsak kan være at flere kvinner tjener penger ved prostitusjon og derfor ikke bommer penger. Av de 5 kvinnene i utvalget var det 3 som svarte at de hadde valgt å tigge etter at de ikke orket å være lengre i prostitusjon. Ut fra vårt utvalg kan en anta at det er svært få eller ingen rusmiddelmisbrukere med ikkevestlig opprinnelse som bommer penger i Oslos gater. Til tross for at det nok finnes rusmiddelavhengige personer med etnisk bakgrunn fra land som f.eks Pakistan eller Somalia, har vi ikke sett eller snakket med noen som tigger. Endring i situasjonen Det er en entydig tendens at informantene synes at situasjonen for folk som bommer i Oslo har endret seg siden de selv begynte å bomme penger. Nesten alle begrunner det med at det er blitt flere folk som tigger. De utenlandske menneskene som tigger, blir nesten alltid nevnt som årsak til økningen. Det synes som at rumenerne er tydelig til stede i bevisstheten til informantene. Det kan hende at rumenerne har hatt en annen måte å henvende seg til folk 7

på, men under vår datainnsamling observerte vi at de opptrådte omtrent som de norske når de tigger. Mange satt stille på bakken, mens noen gikk rundt. Flere av de etnisk norske informantene kom med karakteristikker som frekke, aggressive og pågående om deres atferd. Slike ord er ikke nærliggende betegnelser slik vi så deres måte å bomme på. Dette kan tolkes som at informantene ønsker å lage et skille mellom oss og dem etter at det er kommet flere utenlandske folk som ber om penger i Oslo. De kan markere avstand til denne gruppen ved de egenskapene de tillegger dem. En informant fortalte følgende: Det er mange som bommer som ikke trenger det. Det kommer jo hele familier med unger for å bomme. Verdige og uverdige tiggere Informantenes beskrivelser av de utenlandske som tigger kan forståes som at de foretar et skille mellom verdige og uverdige tiggere. De utenlandske blir da sett som uverdige. Det er en lang tradisjon i å foreta slike skiller mellom mennesker som tigger. Et eksempel er Martin Luthers Book of beggars i 1528 som viser til 28 ulike typer tiggere. 2 Et annet eksempel er beskrivelsen gjort av en italiensk munk i 1627 som klassifiserte 33 typer falske tiggere. Hartley Dean viser i boka Begging questions (Dean: 1999) at det som karakteriserer tiggere som er verdige er at de er kjent for giveren, at de ikke snyter og er villige til å arbeide hvis muligheten er der. Det er viktig at deres liv er mulig å gjennomskue og åpent for inspeksjon. Passivitet er helt sentralt for å forstå skillet mellom verdig og uverdig trengende. En som er passiv har større sjanse for å bli oppfattet som en verdig tigger (Dean, H: 1999:33). Vi skal senere se at passivitet er sentralt i hvordan folk bommer penger. Tvetydige om endring Endringen i situasjonen tilskrives to faktorer: økt konkurranse og større grad av normalisering av folk som tigger i gatebildet. Samlet sett er informantene tvetydige i synet på om endringen i situasjonen for folk som bommer, er positiv eller negativ. De fleste mener at den økte konkurransen er negativ, noen sier at folk fleste er blitt mindre villige til å gi. Noen få peker på at de utenlandske tiggernes tilstedeværelse, og medias oppmerksomhet rundt disse, har falt heldig ut for de norske som tigger, ved at folk bevisst gir til de som er norske. En selvoppfatning om at de skaper frykt hos folk, utrykkes av flere informanter indirekte når de hevder at folk er mindre redde for dem nå enn før. Det virker som mange opplever at magasinet =Oslo har vært en informasjonskanal mellom dem selv og folk flest. Bladet har hatt en positiv virkning for folks holdninger, ikke bare til de som selger bladet, men også overfor de som bommer. En informant forteller også om at hans forhold til folk har endret seg. Han sier: Jeg har selv fått et mer positivt bilde av omverdenen siden =Oslo kom. Folk stanser opp og prater med meg nå. Utenlandske er i mindretall Ut fra betydningen som informantene gir de utenlandske tiggerne, skulle en tro at antall rumenere som tigger hadde vært større enn de norske. Ut fra våre observasjoner, og med støtte i Dagsavisens artikkelserie om en gruppe rumenere som tigget i mai 2006, 3 er det grunn til å tro at utenlandske folk som tigger i Oslo er i klart mindretall i forhold til de norske. Dagsavisen rapporterte om en gruppe på ca 20 rumenere. Vi vil imidlertid anslå de utenlandske som bommet penger under vår innsamlingsperiode til å være noe flere. En kan anta at de fleste informantene overdriver de utenlandske tiggernes betydning fordi de ikke er bosatt i Norge, og fordi de utseendemessig, kulturelt og språklig skiller seg fra dem selv. At formålet med tiggingen mest sannsynlig også er forskjellig, kan jo spille inn. En antatt økning i omfang I følge våre funn kan det se ut til at det har vært en økning av folk som tigger i Oslo de siste 5 årene. Oversikten foran viser at å daglig bomme penger er en aktivitet som flere mennesker 2 Hotten J.C: The book of vagabonds and beggars 1860 3 Kilde: Dagsavisens reportasjer 20.5.2006 g 25.5.2006 8

gjør i Oslo sentrum i 2006. Gruppen på 22 personer som har gjort det i 3 år eller mer kan betegnes som en hard kjerne. 14 av disse har gjort det enda lengre, i 5 år eller mer. Det er naturlig å spørre seg om det er noen ytre faktorer som kan forklare at flere begynte å bomme for 3-4 år siden. Var det en innstramning i sosialhjelpen som tvang flere til alternative inntektskilder? Viste politiet mindre restriktive holdninger overfor folk som bommer? Var det i denne perioden en økning i folk som ble avhengig av heroin, og som derfor har behov for mer penger enn tidligere? Skjedde en endring i folks vaner eller holdninger som resulterte i at flere gav til de som ba om penger? Kan hende var det flere faktorer som er sammenfallende. Dette er et spørsmål som ligger utenfor denne undersøkelsen å svare på. Undersøkelsen har heller ikke forsøkt å få oversikt over hvor mange som har sluttet å bomme etter at =Oslo kom. Hadde tall på omfanget av folk som tigger vært tilgjengelig før magasinet ble lansert i juni 2005, kan det godt tenkes at vår undersøkelse ville ha vist en faktisk nedgang i antall tiggere fra juni 2005 til juni 2006. Bommingens vesen Faste steder i sentrum I løpet av vår kartlegging viser det seg at flertallet av de som tigger i Oslo befinner seg i de mest sentrale delene av byen. Etter noen dager med intervjuer så vi at det var relativt få som brukte områdene Majorstua, Aker brygge, Grønland og Grünerløkka for å få inn penger. Ut fra informasjon fra folk som bommet penger der, begrenset vi det geografiske området for undersøkelsen. De aller fleste av våre informanter står på Karl Johan, på strekningen Nasjonalteateret - Oslo S. Mange står på Broa, dvs de to gangbroene mellom Oslo S og Oslo City og Galleri Oslo, samt steder i Grensen og i Akersgata. Noen utvalgte utganger til ulike T-banestasjoner i dette området benyttes også. Vi snakket også med noen som hadde fast plass i Storgata. 9

Rumenerne brukte litt andre områder av byen til å bomme penger enn de norske. De stod i Storgata, langs Bogstadveien og ved Stortinget. Det kan synes som at de utvidet området som de norske som bommer tradisjonelt har benyttet seg av. En grei måte å tjene penger på Informantene deler seg inn i to grupper på svar på hva grunnen er for at de begynte å bomme penger. Jeg tror svaret også kan ses som deres forklaring på hvorfor de fortsatt gjør det. Den ene gruppa av svar er at en begynte å bomme for å finansiere rusmidler. Mange svarer direkte her at det er heroin som er grunnen. Den andre hovedgrunnen er at de bommer penger for å slippe å gjøre noe kriminelt, slippe å stjele eller slippe å sone. Noen sier at grunnen til at de bommer er at de er blakke. Andre sier bare at bomming er en grei måte å få inn penger på. En informant hadde sin første dag som bommer da vi traff han på Broa. Han nevnte at han hadde begynt med det fordi han fikk tips om at det var en bra måte å få inn penger på. Finansiering av rusmidler I informantenes svar på hva pengene brukes til, fremkommer det at de stort sett går til illegale rusmidler ( 54 personer). En kan anta at illegale rusmidler i de aller fleste tilfellene er ensbetydende med heroin. Noen få oppgir at de bruker pengene på å kjøpe subutex og metadon av folk som selger egne doser. Noen flere bruker pengene på mildere form for rusmidler slik som hasj og alkohol. Av de som bommer og går på metadon, er det flere som oppgir at de bommer penger til enten andre illegale rusmidler, reseptbelaget piller eller alkohol. Noen sier at de gjør det fordi de får psykiske plager av metadon. Det er noen svar som skiller seg ut fra hovedgruppa. En av informantene går på metadon og bommer penger for å finansiere medisiner til somatiske sykdommer han har. En annen er spillavhengig og bommer penger til dette. En tredje informant skiller seg ut ved at han har bomming som en form for hobby. Han går på metadon og bor på hybelhus, og sier han er fornøyd med tilværelsen, men at han kjeder seg fordi han har en sykdom som gjør at han ikke kan jobbe. Han forteller selv at bomming er noe han gjør for å gi innhold i hverdagen og få ekstra inntekt og virker flau da han sier at pengene han får bla har blitt brukt til å kjøpe tv. Kan du hjelpe meg med noen småpenger? Nesten alle bommer penger ved hjelp av en kopp. Vi snakket bare med to som bruker skilt i sin virksomhet. Vi ble litt overrasket over dette da det skiller seg fra København hvor Prosjekt Udenfor har vist at bruk av skilt ble mer utbredt på slutten av 1990-tallet. 4 Følgende stod skrevet på de to skiltene: Husk at vi som sitter slik gjør det fordi vi ikke vil stjele, ikke vil prostituere oss (og for en narkoman er det ikke bare å skaffe seg jobb). Så døm ikke! Ha en fin dag. (Kvinne 45 år) Kan du hjelpe meg med noen småpenger? Ha en god dag. (Mann 46 år) De aller fleste (39) bommer penger på et fast sted, hvor flertallet sitter på bakken. 22 informanter oppgir at de går rundt og bommer, og mange av disse henvender seg direkte til folk. Noen av dem vi snakket med, sitter både på en fast plass og går rundt når de bommer. To av informantene hadde satt ut en lekehund der de satt, mens to andre hadde med seg hunden sin. To informanter opplyste også at de bruker instrumenter i sin tiggervirksomhet. Noe som ser ut til å prege måten de får inn penger på, er at dagen inndeles i ulike økter. Pausene mellom øktene er når de har fått inn nok penger til å kjøpe en ny dose stoff. Lengden på øktene varierer i forhold til hvor raskt de får penger. Noen har to økter i løpet av en dag, andre har tre. Dette avhenger av behovet for penger, som igjen henger sammen med behovet for stoff. 4 Sørensen, Per L (1999) : Skiltetiggere i København 10

Jeg sitter til jeg har det jeg trenger Det er vanskelig for de fleste informantene å angi et konkret beløp når vi spør om gjennomsnittlig daglig inntekt når de tigger. Et svar som går igjen er: Det varierer veldig. Beløpene som er gitt oss om gjennomsnitt varierer fra 150 kroner pr dag til 1500 per dag. Når informantene allikevel blir bedt om å angi et av de beløpene som stod i spørreskjema, svarer de fleste mellom kr 200-600 pr dag. Omlag halvparten av respondentene har svart ca 400 kroner, og ca 10 personer henholdsvis kr 200 og kr 600. Ulike faktorer påvirker inntjeningen. En sier at tidspunktet en bommer gir variasjoner. Natta blir betegnet som mer gunstig av flere, spesielt i nærheten av utesteder hvor folk drikker alkohol. Stedet en står og bommer har også mye å si, og de fleste har valgt steder hvor mange folk passerer. En nevner at godt vær er positivt fordi folk blir gladere og mer sjenerøse. Men er været varmt for lenge har det ikke samme positive effekt. Økt kunnskap om folk som tigger er også positivt, sier en. Det er også flere som har påpekt at hvem som ferdes der de sitter også spiller en rolle. En fortalte: Menn i dress gir aldri. En annen sa: Negrene gir ingenting, ikke svensker heller. Jeg har møtt en svenske på seks år som har gitt meg noe! Tanker om funn Bommingen som foregår i Oslo i 2006 har noen karakteristiske trekk og det er noen likhetstrekk ved måten folk gjør det på. Det kan synes at det er noen bestemte grunner til at folk begynner og bomme. Det kan også virke som at det er noe som gjør at de fortsetter med det. Dette vil en ny undersøkelse høsten 2006 forsøke å belyse mer. Iscenesettelse Det er en hovedtendens at etnisk norske som ber om penger i Oslo, gjør det for å finansiere rusmidler, hvor da heroin er det stoffet de fleste oppgir å bruke. De som tigger gjør dette ved en slags iscenesettelse av seg selv i det offentlige rom. Med henvisning til sosiologen Erving Goffman kan vi si at de trer inn i en rolle (Goffman 1992). Rollen definerer hvordan de er og hva de sier. Det er som om de velger seg en positur, noen replikker og gjør en opptreden. Opptreden definerer Goffmann som all den aktivitet en person utfolder i løpet av et tidsrom som er kjennetegnet ved samvær med en bestemt gruppe iakttagere, og som har en viss innflytelse på iakttagerne (Goffmann 1992) 5. Til tross for at det er noen som går eller står rett opp og ned når de bommer penger, sitter majoriteten på en eller flere fast steder. De fleste sitter på en bestemt måte på bakken, med ryggen inntil en vegg eller søppelkasse. De sitter delvis foroverbøyd med hodet og med en kopp i umiddelbar nærhet. Noen spør forbipasserende om penger, andre forholder seg tause. Noen har rekvisitter de bruker, slik som lekedyr. En sa: Jeg får inn ganske mye penger, en må jo lage litt show! De som lever store deler av sine liv i det offentlige, tror jeg opparbeider seg mye kunnskap om mennesker generelt. En fortalte at han blir flink til å tolke kroppsspråket, og flere sa at de kunne se på folk på forhånd om de kom til å gi eller ikke. Den kunnskap de som tigger har tror jeg det tar lang tid å tilegne seg. Det ligger mye kunnskap bak å kunne spille rollen som tigger godt. Det viste også unggutten til som vi traff på Broa. Han hadde sin første dag som tigger. Han sa eksplisitt at han hadde fått opplæring av en kamerat og fortalte at han også hadde kledd seg ut. Jeg har tatt på meg lue og greier, for å ikke bli gjenkjent og for å vekke mer medlidenhet. Her viser unggutten til en bevissthet rundt det å spille rollen riktig. Han må balansere mellom det å være usynlig (ikke gjenkjent) og det å være synlig (vekke medlidenhet). Nettopp denne balansen mellom synlighet og usynlighet er noe som er sentralt i det å tigge. 5 Teatermetaforene er hentet fra Erving Goffmans bøker Vårt rollespill til daglig (1992) og Interaction ritual (1967) 11

Hvor aktive eller passive den enkelte er mot de som passerer varierer. I løpet av intervjuene kom det frem hvordan noen har sterke motforestillinger mot å aktivt henvende seg til forbipasserende, mens andre mener at det er den eneste måten å få inn penger på. Det er grunn til å anta at måten en tigger på har en effekt på den som gjør det og at de som er passive og de som er aktive påvirkes av det på ulikt vis. Hvordan de blir påvirket av det å tigge vil vi se nærmere på i en senere undersøkelse. Ulike scener i byen Hvor folk står når de bommer virker strategisk gjennomtenkt, og stedet er antakelig valgt etter at andre steder er prøvd ut. Plassen kan ses som en scene hvor rollen utspilles. I Oslo finnes flere slike foretrukne scener av de som tigger. Hjørnet ved Stortorvets Gjestgiveri er en, Broa ved Oslo S er en annen, ved Nasjonalteateret T-banestasjon er en tredje. Noe som kjennetegner disse stedene er at det passerer mye folk og at de som bommer er synlige i god tid før folk passerer, slik at det er mulig å bestemme seg for å gi før en faktisk har gått forbi. De samme stedene som blir brukt for å be om penger blir også brukt til å selge =Oslo. På de ulike scenene er det ofte flere som venter i kø for å benytte akkurat den spesielle plassen. Noen av dem vi snakket med henviste til spilleregler når det gjaldt tiggingen og bruk av plassene. Kunnskapen rundt dette kan kalles regler. Denne kunnskapen er både uttalt og taus. Dette kan gjelde hvem som eier en plass og hvor lenge folk kan benytte seg av de ulike plassene. Vi ble fortalt at hver enkelt får sitte til han er ferdig, altså til han har fått inn så mye penger som han har behov for. Regelmessighet Tigging som aktivitet kan ses på som rutinepreget og er inndelt i økter. Den er bestemt av visse handlingsmønstre hvor det kan ligger regler for hvordan en skal oppføre seg. Hyppigheten på bommingen kan sies å danne en rytme i hverdagen til de som gjør det. Ikke bare tigging som aktivitet, men også det å leve og bo på gaten virker som at det får sin regelmessighet. Denne regelmessighet gir også en forutsigbarhet. De faste plassene som de fleste benytter, som ofte har faste forbipasserende, forsterker denne regelmessigheten ytterligere. De som tigger kan sies å gå inn i et bestemt rituale. Sosiologen Emile Durkheim mente at ritualer er gruppens dyrking av seg selv. Deltagelse i ritualer påvirker individet på en ubevisst måte, det gir mer energi, følelsesmessig retning og en moralsk følelse overfor det en gjør. Ved rituell atferd gir en respekt til andre og får anerkjennelse tilbake. (Collins 1988:192). Disse uutalte spillereglene kan bli uttalte regler i situasjoner hvor folk bryter dem eller misforstår dem. Mennesker som tigger, som ikke gjør det på samme måte som spillereglene tilsier, blir sett på som utenforstående til gruppen. Rumenerne som tigger i Norge er et eksempel på dette. Ytre faktorer som disse da representerer, kan påvirke forutsigbarheten og rytmen i hverdagen. Tigging = arbeid Til tross for at mange belyser forskjellene ved det å jobbe og bomme penger, er det også flere som omtaler det å tigge som å jobbe, og betegner noen givere som faste kunder. En informant avsluttet samtalen med å si: Nei, nå må jeg se å komme meg på jobb!. Tidligere i intervjuet sa han: Jeg har mange faste kunder. Jeg tror noen folk har lagt meg inn i husholdningsbudsjettet sitt. Denne informanten var bevisst sitt syn på det å tigge som arbeid. Han viste også til at han solgte et produkt da han sa: Jeg selger god samvittighet. Kunnskapen, rutinene og spillereglene som omgir tigging som økonomisk aktivitet kan nok bidra til at de som bommer anser dette som annet inntektsgivende arbeid. Camilla Lied vurderer i sin masteroppgave Gata som arbeidsplass om tigging kan sies å være arbeid. Dette har hun gjort ved å se aktiviteten ut fra de yrkesnormer, arbeidsmiljø, arbeidstid de har og den markedsføring som de som tigger gjør (Lied 2005:129). Hun sier at det er sterke indikasjoner på at en kan kalle det å være tigger for et yrke. Lied viser til at de som tigger vet hva slags normer som er gode og hva slags oppførsel som lønner seg. De virker stolte over 12

yrket sitt ved at de fremhever at de ikke gjør kriminelle handlinger. Hun peker også på en revirordning, at de faste plassene, (scenene) som eksisterer kan ses på som arbeidsstedet til den enkelte som bommer penger. Stigmatisering knyttet til tigging Til tross for at tigging kan ses som arbeid, og noen av de som gjør det kaller det en jobb, skiller det seg klart fra annet arbeid ved de negative assosiasjonene som er knyttet til aktiviteten. I situasjoner hvor vi snakket med selgere av =Oslo kom det frem informasjon, enten direkte eller indirekte, om forskjellen på å selge blader og å tigge penger. Også andre vi snakket med som ikke bommer, uttaler seg om det å tigge. Ettersom deres opplevelse av å tigge ikke var tema for intervjuet, var det sjelden vi gikk videre inn i en samtale om dette. Allikevel fremkom nok informasjon om emnet til at vi kan slutte at det virker som tigging er forbundet med stor grad av skam, også av de som selv gjør det. En mann som tigger sa: Jeg synes det er ille å sitte og bomme. Noen snakker om det å begynne å tigge som å trå over en terskel. De forteller at de måtte venne seg til å gjøre det. Andre sier at de ikke vil nedverdige seg til å tigge penger. Det kan også synes som at det å være en som tigger penger også forståes som en identitet. En ung gutt som solgte =Oslo sa det slik: Jeg har aldri vært en tigger. I løpet av samtalen sier han at han bommer når han trenger noe ekstra. Utsagnet hans vitner om at han ikke identifiserer seg med de som tigger. En kan tolke dette utsagnet også som en et uttrykk for forskjellen i forståelsen av begrepene å bomme og å tigge. Det kan være mange grunner til at en går inn i en annen rolle når en ber folk om penger på gaten. En slutning er at skammen forbundet med å tigge gjør det lettere å bomme hvis en opptrer på en bestemt måte eller ikler seg litt andre klær. En fast plass, rutiner og regler medvirker til opprettholdelsen av rollen. Kan hende at de disse sosiale aspektene ved aktiviteten også kan sies å være noe som gjør tigging mindre skambelagt. I Lotte Sangstads dybdeintervjuer fra folk som tigger i København er det flere som forteller at de ikke klarer å bomme hvis de ikke er ruset (Sangstad 2002:114). Også denne følelsen kan skyldes skammen. Dette ble fortalt oss av flere informanter. De som sier noe direkte om forskjellen på å selge magasiner og å bomme penger, fremhever forskjellen i folks møte med dem. Flere fremhever det positive som det å selge =Oslo gir dem i form av økt selvrespekt. 13

Livsbetingelser For å belyse livsbetingelser til de som tigger stilte vi en del spørsmål om livssituasjon, inntektsforhold og bruk av rusmidler. Under intervjuet berørte vi ikke temaet helse, til tross for at det er en viktig del av deres liv, som kan påvirke deres livssituasjon i stor grad. Helse ble vurdert som såpass sensitivt tema at vi valgte å ikke å ta det med i denne kartleggingen. Ut fra våre observasjoner er det grunn til å anta at mange av informantene har somatiske plager, og flere har også psykiske lidelser. Offentlig stønader I begynnelsen brukte vi begrepet hovedinntekt når vi ville ha svar på hva slags offentlig stønad informanten hadde. Noen av informantene skjønte hva vi ville frem til, men sa på spøk: Hovedinntekt? Det er jo tiggingen det!. Etter hvert begynte vi å spørre om de mottar noen offentlige stønader. De aller fleste mottar en form for stønad, 28 (45%) rapporterer at de mottar sosialhjelp mens 18 (29%) oppgir at de har uføretrygd. 3 personer ( 4%) oppgir at de er på attføring. Ingen oppgir at de mottar arbeidsledighetstrygd. Det er verdt å merke seg at 12 informanter (19%) oppgir at de ikke mottar noen offentlig økonomisk hjelp. Oversikt over hva slags offentlig økonomisk støtte informantene mottar. N=62 Sosialhjelp: 28 Uføretrygd: 18 Attføring: 3 Enkepensjon 1 Ingen støtte: 12 Annen inntekt Av annen inntekt er det flere som sier at de selger magasinet =Oslo. Noen forteller at de bommer inn litt startkapital for å kjøpe noen blader som de igjen kan selge. Andre bommer penger på slutten av en dag hvis salget av =Oslo ikke er så bra. Bladet kommer ut med nytt nummer hver 6 uke. Noen forteller at de selger blader når et nytt nummer kommer ut, men går over til å bomme penger etter hvert som salget går tregere. 14

Bare 2 av informantene oppgir (uoppfordret) at de får inntekt fra å delta i Lønn som fortjent. Dette er et sysselsettingstiltak i regi av Kirkens Bymisjon hvor rusmiddelavhengige kan jobbe noen timer noen dager i uka. Bare noen få informanter sier at de også tjener penger på å selge stoff. Bolig De fleste i utvalget er uten fast bolig (71%). Alle i denne gruppen, bortsett fra de 12 som bor på hospits, vil jeg kalle 32 bostedsløse (52%). De bostedsløse informantene oppgir at de oppholder seg ulike steder. Det er 20 som sier de sover ute eller på gata. I tillegg er det noen få som sier at de bor hos venner. Omkring 10 personer har besvart spørsmålet om bosted med UFB (uten fast bopel) uten å si noe nærmere, og det er dermed ikke mulig å si noe hvor de oppholder seg om natten. 14 (23%) av informantene leier bolig, men her sier ikke svarene noe om det dreier seg om kommunale eller private boliger. 4 stykker forteller at de bor på hybelhus og en oppgir å eie leilighet. Oversikt over informantenes boligsituasjon N= 63 Eier: 1 Leier: 14 Hybelhus : 4 Hospits: 12 Uten bolig: 32 Når en ser på de som er bostedsløse i forhold til de som oppgir at de ikke har noe offentlig stønad omfatter dette 10 av informantene. Disse har alle vært bostedsløse et halvt år eller lengre. En av informantene som er uten bolig og offentlig stønad skiller seg ut ved at han for bare 4 dager siden hadde kommet til Oslo etter brudd med kona i hjembyen. Han kan nok allikevel stå som representant for flere som i kortere perioder oppholder seg i Oslo, etter brudd eller tap i nære relasjoner. Kontakt med hjelpeapparatet Omkring halvparten oppgir at de har kontakt med hjelpeapparatet. Av disse er det flere som videre kommenterte: men dårlig, men blir ikke fulgt opp ol. Dette ledet oss til oppfølgingsspørsmål om hvordan de vurderte kvaliteten på hjelpeapparatet. Dette ble gjort etter tredje dagen med intervjuer og spørsmålet var: Hvordan synes du hjelpeapparatet hjelper deg?. Svarene gikk her stort sett i negativ lei. Et gjennomgangssvar var: Det funker dårlig. En sier: Hjelpeapparatet er vel og bra det, men de stiller sånn utrolige vilkår! Noen få avviker ved at de er fornøyde med hjelpen. De hjelper meg bra, sier en. Flere sa også at de var oppgitte over behandlingstiden på søknad om metadon / subutex. Når en ser noen av svarene i sammenheng ser en at 15 av de som er bostedsløse oppgir at de ikke har noen kontakt med det offentlige hjelpeapparatet. Det samme gjelder 8 av de informantene som oppgir at de ikke mottar noen offentlig støtte. Ser en nøyere på svarene som er gitt om både offentlige stønader, bolig og kontakt med hjelpeapparatet, viser det seg at det er 6 av informantene som oppgir at de ikke har inntekt, at de er bostedsløse og at de heller ikke har kontakt med det offentlige hjelpeapparatet. Se skissen nedenfor! Bostedsløse: 32 Ikke kontakt med off. hjelpeapparat: 15 Bostedsløs + ingen kontakt med hjelpeapparat + ingen stønad: 6 personer 15

Avrusningsopphold Et stykke ut i undersøkelsen spør vi informanten om han er rusmiddelavhengig og om han noen gang har vært på avrusning 6. Ordet avrusning er her forstått å både omfatte akuttavrusning og lengre behandling. Tre-fire informanter svarer at de ikke er rusmiddelavhengige, fordi de nå går på metadon. En av disse oppgir at han bommer inn penger til reseptbelagte sykdommer som han ikke har råd til å dekke via den offentlige støtten han får. Bortsett fra dem som er i substitusjonsbehandling (metadon/subutex) kan vi slutte at resten av informantene i utvalget er rusmiddelavhengige. 37 personer (60%) av utvalget har vært på avrusningsopphold og 32 av dem sier de har vært mer enn tre ganger. Av disse er det 10 som sier at de har vært over 10 ganger på en form for avrusning. Tre av dem sier at de har vært over 50 ganger. Det er verdt å merke seg at 13 av informantene sier at de aldri har vært på noen form for avrusning. Som svar på spørsmålet om hvorfor han/hun gikk tilbake til misbruk av rusmidler etter avrusningsopphold, kan svarene deles inn i to hovedkategorier. Den første er svar som er kritiske til oppfølgingen, eller påpeker manglende ettervern etter behandling. Som grunn til at de fortsatt er i misbruk oppgis også manglende motivasjon for behandling, at det var for smertefullt å bli rusfri og at stoffet har makt over en. Noen sier også at de ikke vil bli rusfrie. Flere påpeker at selve behandlingsformen er for krevende. I den andre hovedkategorien oppgir informanten at de at ble trukket tilbake til rusmiljøet som grunn til at de gikk tilbake til misbruket. Flere oppgir at de ikke har annen vennekrets enn narkomane. En sier at han ikke føler seg vel i noe annet miljø, en annen forteller at tapet av kjæresten var utløsende for at han gikk tilbake til rusmisbruket. Her oppgir informantene altså relasjonelle grunner for tilbakevending. Tanker om funn Det mest i øyenfallende når det gjelder informantenes livssituasjon er at det er mange likhetstrekk. De aller fleste er avhengig av det offentlige både når det gjelder livsopphold og bolig. De fleste har, fordi de mottar stønad, en relasjon til hjelpeapparatet. Flertallet oppgir at det er sosialkontoret som er den innstans de sist var i kontakt med. Mange er bostedsløse Funnene i undersøkelsen gir oss grunn til å anta at andelen bostedsløse blant folk som tigger er relativt høyt. Med relativt stor sikkerhet kan vi si at 20 av dem sover på litt tilfeldige steder om natta. Tar en med de 12 som bor på hospits, er det 32 personer i utvalget som dette gjelder for. En av informantene sa: Bilene har det bedre i dette landet enn mennesker. De kan jo til og med sove inne. 15 av informantene oppgir at de både er bostedsløse og ikke har noen kontakt med hjelpeapparatet. Det er grunn til å anta at det er enda flere i samme situasjon av dem som tigger penger i Oslo. Flere informanter har antydet en sammenheng mellom det å være bostedsløs og bruke rusmidler. En fortalte noe om dette da han sa: Jeg klarer ikke å bo på gata nykter. Ingen god kontakt med hjelpeapparat Sitatet Jeg har kontakt, men føler ikke at det er noe hjelpeapparat kan representere hovedinntrykket som vi fikk om informantenes relasjon til hjelpeapparatet. Det virker som det offentlige hjelpeapparatet som regel representeres av sosialkontoret. Ut fra svarene er det 6 Ofte ble det ikke naturlig å spørre direkte om de var rusmiddelavhengig, da de implisitt hadde var svart tidligere på dette, da de allerede hadde oppgitt hva pengene de får blir brukt til. 16

naturlig å trekke slutningen om at utrykket kontakt med hjelpeapparatet blir forstått av informantene som god kontakt... Nesten like mange svarer ja som nei på dette spørsmålet. Når vi vil forsikre oss at de ikke har noen kontakt med f.eks sosialkontoret, utdyper de: Ikke bortsett fra at jeg henter pengene mine der. Relasjonen til sosialkontoret er ofte preget og opprettholdt av økonomiske overføringer. Med støtte i Fafo-rapporten om fattigdom Når nøden er størst (Fløtten & Dropping:2004), kan det antas at informantenes relasjon til det offentlige hjelpeapparatet henger sammen med forventninger til det. Vi antar her at forventningene er knyttet til de rettigheter en har. At rusmiddelavhengige har fått pasientrettigheter, kan ha økt forventningene til hjelpeapparatet. Møtet mellom sosialkurator og klient er også personavhengig. Mange kom med kritikk av sosialkontoret, hvor selvopplevde historier av møte med systemet eller en enkelt saksbehandler var grunnlaget. Når de svarer at de ikke har en god kontakt med sin saksbehandler kan dette være noe som smitter over på deres syn på sosialkontoret generelt. En viste til dette med utsagnet: Hjelpeapparatet fungerer veldig dårlig for de fleste av oss. Det skyldes ikke bare systemet, det skyldes menneskene også, og de narkomane er jo ikke så veldig enkle å ha med å gjøre dem heller! Omtrent 1/6 i utvalget (10 personer) oppgir at de både er bostedsløse og ikke får noen offentlig støtte. Grunnene til dette kan være mange og ulike. En uttrykte en form for resignasjon: Hjelpeapparatet har gitt meg opp. Fra andre informanter fikk vi et klart inntrykk av at de ikke fikk til eller ville strukturere dagen slik at de fikk kontaktet sosialkontor eller andre tjenester. En oppgav at han hadde vært i Oslo i 8 år uten å vite hvilket sosialkontor han hørte til. En måte å skape forståelse i sin situasjon på er å skille mellom oss og dem. I dette tilfelle blir dem det offentlige, som regel representert med sosialkontoret. Når denne relasjonen først og fremst er opprettholdt av en økonomisk overføring, som ikke dekker utgiftene til eget livsopphold, kan det være forståelig at sosialkontoret blir sett på som motparten. Fleksibel tilværelse på gata Lotte Sangstad viser i undersøkelsen om tigging fra København at det å tigge og bo på gaten gir fleksibilitet. En kan selv velge hvem en er sammen med, hvor man sover og når man sover. Vårt materiale gir støtte til at mange av informantene også er preget av denne fleksibiliteten. Dette får følger både for deres boligsituasjon og kontakt med hjelpeapparatet. Det kan virke som rusmiddelavhengige som også er bostedsløse, lever en tilværelse som er preget av å skulle dekke sine basale, umiddelbare behov. Lotte Sangstad beskriver tilværelsen for folk som tigger som en tilværelse preget av usikkerhet hvor en ikke kan bygge opp noe. En av informantene i vår undersøkelse fra Oslo sa: Jeg har ikke tid til å dra på sosialkontoret. Da går jeg jo glipp av penger her. De som bommer penger starter på nytt hver dag, materielt og til en viss grad sosialt. Sangstad henviser til Snow og Anderson som sier at livet på gaten er betinget av overordnede faktorer som mangelen på et hjem og materielle ressurser, liten støtte fra familien og lav sosial status (Sangstad: 2002). Hvis en tigger hyppig og over lengre tid kan det virke som at dette blir en form for livsstil, med sine rutiner. Wardhaug and Jones viser i boka Begging questions at denne type livsstil også påvirker forståelsen av tid. Mens en i vestlige, postmoderne samfunn forstår tiden som lineær, er det vanlig for folk som lever av å tigge og forstå tiden som syklisk. Denne tidsforståelsen er drevet av behovet for å få dekke sine mest basale behov for å overleve (Dean, H 1999:106) 7. De henviser til Murray som forklarer hvordan den sykliske tidsforståelsen oppstår. For det første klarer ikke personene å se mot fremtiden, i form av å 7 Wardhaug, og Jones, J: Begging in time and space shadow work and the rural context i Hartley Dean (red): Begging questions (1999). 17

skulle nå nye mål. Isteden må målet så og si nås hver dag. For det andre blir denne tidsforståelsen styrket av at institusjonene som gatefolk forholder seg til har planer og åpningstider som også er sykliske. Livsstilen og tidsforståelsen som Wardhaug og Jones viser til, kan være en av mange forklaringer til at så mange som 13 av informantene oppgir å aldri ha vært til noen form for rusbehandling. Det kan være vanskelig å bygge opp motivasjon fordi det krever at en ser fremover, planlegger og tenker i lineær forstand. I tillegg til å ønske seg en annen livsstil må en altså bryte med et tankemønster. Avrusningsopphold som del av tilværelsen Flertallet i utvalget har hatt over tre avrusningsopphold, og omtrent 1/6 av utvalget (10 personer) sier de har hatt over 10 avrusningsopphold. Det er verdt å merke seg at flertallet av informantene har hatt kontakt med hjelpeapparatet gjennom denne type opphold. Mens Lotte Sangstad ser det å overnatte på institusjon, med sine regler og prosedyrer, som en motsats til gatelivets flyktige liv, tolker Arnhild Taksdal opphold på rusbehandlingsinstitusjoner som en av flere elementer i denne tilværelsen (Taksdal, 2006). Institusjonsopphold inngår som en del av gatelivet, og ligner dette. Taksdal sa også dette på seminaret På randen av å bo i regi av Kirkens Bymisjon den 25.april 2006. Hun pekte på at både gatelivet og institusjonene er fullt av folk og at de private rommene er små. I boka På randen av å bo beskriver hun at mange bostedsløse har en nomadetilværelse....institusjonsoppholdene representerer altså ikke nødvendigvis grunnleggende brudd med denne typen tilværelse. Hun sier videre: I en del tilfeller synes det opplagt for både bruker og behandlingsapparat at innleggelsen ikke er ment som starten på et bedre liv over tid, men bare som helt kortvarig brudd med rus og psykiske plager (Taksdal, 2006:39). Når 3 av informantene svarer at de har vært over 50 ganger på avrusning velger jeg å ikke forstå det helt bokstavlig, men som et tegn på at de har vært veldig mange ganger til en eller annen form for avrusning. Mange har altså vært mye i behandling. Jeg tolker det slik at mange avrusningsopphold for disse informantene etter hvert ses på som del av tilværelsen på gata. De fleste informantene oppgir mangler i systemet rundt rusbehandlingen som grunn til at en mer rusfri tilværelse ikke var mulig. Taksdal peker på at det ofte er stor forskjell på hva brukeren og personalet ser på som målet med behandlingsoppholdet: Folk kommer gjerne i institusjon når livet er mest vanskelig, kritisk, eller smertefullt. Mange kommer i livssituasjoner hvor de først og fremst trenger hvile, mat, stell og omsorg men til institusjoner som har mer omfattende behandlingsambisjoner. Det er kanskje ikke det beste utgangspunktet for endringsarbeid (Taksdal 2006:40) Savn av nære relasjoner Den andre årsaken informantene oppgir som grunn for å vende tilbake til rusmiddelmisbruk er mangel på relasjon til familie eller slekt. Mange forteller om savn av familie og tidligere venner, og at miljøet trakk dem tilbake. Sangstad beskriver at gatelivet kjennetegnes av rask integrasjon. Hvis en føler seg ensom og uten nære relasjoner, kan byen og gatelivet tilby en erstatning for dette savnet. Det skjer noe, du treffer likesinnede og dagen gis innhold. Det er en logikk i hvorfor folk går tilbake til rusmiddelmisbruk. Det de går tilbake til er trygt i den forstand at det representerer noe kjent, noe som på mange måter er forutsigbart. Tilværelsen på gata er også preget av stor mobilitet og mer støy og kan dermed også bidra til å døyve evt. savn eller problemer. Sangstad påpeker at samspillet mellom rusmiddelavhengighet og tiggernes tilværelse i sin helhet er svært kompleks. Hun sier til og med at tiggingen ikke fyller et materielt behov, men at det er en måte å kompensere for manglende eller skadde sosiale bånd og mangel på mening og selvverd (Sangstad 2002:118). Mange av informantene i utvalget vårt lever harde 18

og slitsomme liv. Det kan virke som basale behov er det som styrer deres hverdag og deres mulighet for endrede livsbetingelser. Selve tiggingen, som en aktivitet i seg selv, passer inn i gatelivets fleksibilitet. Følger vi Sangstads tanke er det viktigste at tiggingen kan gi hverdagen innhold, relasjonell kontakt og mening for de som bommer. København og Stockholm I en rapport som beskriver folk som tigger i Oslo er det naturlig å se hvordan situasjonen for denne gruppen mennesker er i de to andre skandinaviske hovedstedene. I rapportene fra hver av disse byene viser en til at folk som tigger har blitt mer synlige i gatebilde på 90-tallet. Begge rapportene er gjort på oppdrag fra myndighetene. Rapporten Tiggeri i København ble avsluttet i 2002 og gjort på bakgrunn av Sosialministeriets handlingsplan for bostedsløse. Den svenske rapporten, Tiggeri- et nygammalt fenomen, ble gjort på oppdrag fra Sosialstyrelsen i 1999. København Formål og fremgangsmåte Lotte Sangstad prøver å besvare to hovedspørsmål i sin rapport fra København; hvem tigger og hvorfor tigger de? For å kunne se tigging i sammenheng med bostedsløshet ser hun hvordan tiggingen fungerer som en del av tiggernes hverdag. Metoden som ble brukes er observasjon, korte og lengre intervjuer, samt deltakelse i oppsøkende arbeid på gaten hvor de i tre uker noterer mennesker de ser som tigger. Hun er til sammen i kontakt med 50 som har tigget. Av disse tigger 39 jevnlig. Hun har dybdeintervju med 24 hovedinformanter. Intervjudataene forteller om kjønn, alder, hvor lenge de har tigget, inntekt, rusmiddelmisbruk og boligforhold. Det er viktig å understreke at alle informantene har hun fått kontakt med via oppsøkende sosialtjeneste og Prosjekt Udenfor. Disse instansene har som oppgave å hjelpe de som tigger å komme i kontakt med hjelpeapparatet. Utvalg Også i hennes utvalg er flertallet menn. Kvinnene utgjør bare 3 stykker, dvs bare 1.5%. 79% er enten i 30- eller 40-årene, og alle har tigget i minst ett år. 10 har tigget mellom ett og to år, 6 har tigget mellom to og fem år og tre har tigget i over fem år. Mennesker med annen etnisk bakgrunn enn dansk er nesten ikke observert, de er heller ikke blant hovedinformantene. Sosialarbeiderne oppgir at 23 av de 24 informantene der det er foretatt dybdeintervju, har et avhengighetsforhold til enten narkotika eller alkohol. 13 ble anslått å ha et blandingsmisbruk. 12 går på metadon. Pengene de får av folk går til finansiering av stoff/ alkohol samt livet på gata. 16 av de 24 hovedinformantene hadde ingen bolig, to hadde egen, 6 er tilknyttet et botilbud. Av de som bor på gaten sover de fleste på forskjellige steder, mens noen få har faste steder de overnatter. 23 av de 24 har en annen inntekt enn tiggingen. 16 får sosialhjelp, 6 får pensjon og en var de usikker om hva slags inntekt hadde. Bare en har ikke noe offentlig hjelp og vil heller ikke ha det. Andelen som har offentlig stønad antas å være større for dette utvalget enn for alle som tigger i København, fordi mange av dem er blitt hjulpet av sosialarbeiderne til å motta slik støtte, hvis de ikke hadde det fra før. 19