RUNE JOHANSEN NORSKE SJØFOLK

RUNE JOHANSEN NORSKE SJØFOLK

RUNE JOHANSEN RUNE JOHANSEN norske sjøfolk FORLAGET PRESS 2009 SJØFOLK NORSKE

I den lille bokhylla til farfar var det ikke så mange bøker. De fleste bøkene handlet om eventyrere, og alle var de beretninger fra havet. For noen år siden tok jeg frem en bok fra denne hylla og satte meg ned for å lese. Boken handlet om en stor redningsdåd som involverte tre fangstskuter på vei til Vestisen, vest for Island, mot slutten av trettitallet. Båtene kom ut for et forferdelig uvær med orkan. De lå mot vind og bølger i nesten to uker før «Isfjell» og «Saltdalingen» ble berget i en dramatisk redningsaksjon. Fangstskuta «Nyken» gikk ned og forsvant med 18 mann ombord. Dette hendte det samme året som «Fiskeribølgen» ble satt i drift. Fiskeribølgen virket slik at du kunne sitte hjemme i stua og høre på radioen når fiskerne på havet snakket. Men du kunne ikke svare fra radioen i stua, bare lytte. Hjemme i Norge satt familiene og lyttet til dette dramaet på radioen. Og da skipperen på «Nyken» skjønte at de ville gå ned, sendte han en siste hilsen hjem, og ba barna ta vare på sin mor. Så var det stilt. Hjemme i stua satt mor og barna og hørte på. Denne fortellingen har rørt meg veldig opp gjennom årene. Og den har ganske sikkert vært en av årsakene til at jeg nå ville skildre norske sjøfolk og kystkultur. Men bare for å presisere med en gang: Denne boka handler ikke om livet på sjøen som sådan, om båter eller fangstmetoder eller annet konkret knyttet til det å befinne seg i en båt. Den handler i første rekke om de menneskene som representerer den gamle sjøfartsnasjonen Norge. Jeg har forsøkt å skildre sjøfolk, om de er fiskere, har arbeidet på fraktebåter langs kysten, på lokalbåter og ferger, eller om de har reist utenriks. Det er det samme for meg, de var sjøfolk alle sammen. Og det er disse menneskene jeg har ønsket å treffe og å skildre. På min måte. Deres landskaper, hvordan de har det i hjemmene sine, husene, portrettere dem i sine egne omgivelser. Jeg har en tendens til å komme i siste liten, som en journalist en gang sa til meg: Hiv mannskjiten og Så lenge det vara handler på en måte om den siste generasjonen som hadde «vokst opp med bare NRK». I Hemsedal handler om hemsedølingen uten skibakkene, hotellene og hyttene, og sist, Da æ var i Amerika, om den siste generasjonen norskamerikanere som har det «norsk» i hjemmene sine, og som også ennå snakker norsk. På samme måte er dette prosjektet et portrett av en kultur og en type mennesker som langt på vei er i ferd med å bli borte. Dette prosjektet krevde at jeg reiste omkring langs Norges kyst. Jeg har på ingen måte vært over alt, men har reist på instinkt og etter innfallsmetoden, først på Engeløya og i Beiarn og i Lofoten. Og så har jeg vært på Sørlandet, i Troms, på Hurtigruta fra Bergen til Bodø på tre dager, i Oslo, i Nord-Trøndelag og på Helgeland. Tiden gikk så altfor fort, inntil en vakker og solfylt dag da jeg bare måtte begynne å skrive. Jeg satt en plass på Herøy på Helgelandskysten og tenkte på mitt eget livs seilas, tilbake til da min egen tid begynte, da jeg ble født. Det samme året som Haakon VII døde. Og Sputnik for til himmels. Med en mor fra Beiarn og en far fra Engeløya kom jeg til verden i Bodø. Med CP. Eller som han sa, kompisen min, som nå er sjømann, den gangen jeg fortalte ham hva min sykdom het. Jeg sa: Cerebral parese. Og han sa: «Ka du fortell, ser du bra Terese.» Nesten hele slekta mi som er eldre enn meg, var sjømenn. Eller de hadde først prøvd seg som sjømenn, før de bestemte seg for om de skulle gå i land eller ikke. Både på min fars og mors side. Min far var sjømann hele sitt yrkesliv. Fra han var skårunge første gang på Lofoten som fjortenåring, til han gikk av med pensjon som fergeskipper, lokalbåtskipper og hurtigbåtskipper, i en alder av 64 år. Min far kom altså fra kystkommunen Steigen på Engeløya. Og min mor kom fra innlandskommunen Beiarn. De traff hverandre i Bodø på femtitallet og slo seg ned der. Min far som sjømann og min mor som frisør. Min farfar var fangstmann på «Vestisen», fisker og gårdbruker. Min morfar var gruvearbeider på Svalbard, fisker, fangstmann, bonde og snekker. Kanskje ikke noen spesiell historie. Men jeg tror det var mange som ble kjent med hverandre på lignende måte i alle norske «småbyer» på den tiden. Enten de ble sjøfolk eller ikke. Jeg skulle også bli sjømann. Men jeg var redd på havet. Det fant jeg fort ut den korte tiden jeg prøvde meg som sjømann. Og så gikk jeg i land. Arbeidet i Telegrafverket, Televerket og Telenor i 25 år, før jeg klarte å livnære meg som fotograf, billedkunstner og forfatter på heltid. Med denne boka har jeg på en måte vendt tilbake til der alt startet. Til en betydelig del av min egen historie, men også til en historie og en kultur jeg håper og tror mange vil dra kjensel på. Det har vært en sann fryd å treffe gamle sjøfolk på min reise omkring i landet. Snakke med dem, og skrive ned mine tanker, møter og anekdoter, slik jeg har gjort det i mine tidligere bøker. Denne boka er min hyllest til norske sjøfolk. 5

6 RUNE 5 ÅR I de siste fem årene har jeg studert gamle bilder. Gamle familiebilder og bilder jeg har lånt fra familie og bekjente i Steigen og Beiarn. De fleste bildene jeg har tatt vare på har en forbindelse til havet. Enten de var fotografert fra innlandet eller ved kysten. Og helt tilfeldig, en dag jeg var i Steigen, omkring starten på sjø mannsprosjektet, satt jeg og studerte bildet av meg selv som hadde hengt på stueveggen hos mine besteforeldre i alle år. Det var fotografert hos fotograf Johnson i Bodø da jeg var 5 år. På bildet poserer jeg i styrmannsuniform, oppstilt ved en telefon og med telefonrøret i handa. Det gikk en støkk i meg da jeg så symbolikken jeg hadde arbeidet i Televerket i nesten en mannsalder, og nå skulle jeg altså gjøre norske sjøfolk. Du verden.

8 FRA GAMMELFJØSEN 2008 Så tenkte jeg, hvor i all verden skulle jeg starte? Og hvor skulle jeg ta mine første nye bilder? Det ble til at jeg startet der det hele begynte. Som beskrevet i min første bok, Hiv mannskjiten. Der fotografiet fant meg. I gammelfjøsen. Jeg gikk altså tilbake igjen. Fant frem og hengte opp en båt på papp, som onkel Johan en gang for mange år siden hadde tegnet. Den hadde hengt på en usynlig plass i gammelfjøsen i all sin tid. Nå tok jeg frem dette værslitte, fuktige kunstverket og plasserte det her for å bli foreviget. I gammelfjøsen har også mange sjøfolk vært innom i tidens løp. Sjøfolk i alle kategorier. Historier og erfaringer har vært utvekslet her. På dagtid, kveldstid eller før de skulle på fest. Men nå står det dårlig til med «Gammelfjøsen». Den forfaller raskere og raskere. Det er synd. Jeg synes den skulle bevares eller tas vare på for fremtiden.

MARILYN 10 Nevn meg en gammel sjømann som ikke har tenkt på Marilyn. Denne plakaten kom tilfeldig til syne da jeg kom opp i andre etasje på «brygga». Jeg hadde ikke lagt merke til den før. Den hang så anonymt og skjult, blant tusenvis av annen gammel mannskjit jeg ble tiltrukket av tidligere. Uten å se Marilyn.

12 ET MINNE FRA CANADA Inne hos onkel Leif, over kaminen, står det et pyntefat fra Canada. Rett etter krigen reiste han som fjortenåring sammen med en kamerat til Narvik, i håp om å få seg hyre på en båt. På den tiden måtte en være femten år for å få reise ut. Men Leif hadde så lyst til å komme ut at han hadde «ordnet» i dåpsattesten sin, slik at han i følge den var femten år. De lå og ventet i telt i Narvik i over to uker før de fikk båt. Leif fikk hyre på en malmbåt som gikk mellom Narvik og Canada. Han var borte i femten måneder før han kom hjem igjen.

«GUTTE» OG HANS KJÆRESTE 14 Jeg vet ikke hva Gutte egentlig heter. På Engeløya, der han bor, sier alle bare «Gutte». Det er nesten ingen på øya som vet hva han virkelig heter. «Gutte» har rodd sjøen hele sitt liv. Han er over 80 år nå. Men dessverre er han blitt meget dårlig til beins. Han klarer nesten ikke å gå, og kommer seg bare rundt omkring i bygda med sin mopedbil. Han må i sjarken sin hver dag, uansett vær og føre. Helt alene. Hver bidige dag må han dra seg ut av bilen, krype langs kaia og åle seg ombord i sjarken. En mer ektefødd sjømann enn Gutte tror jeg du skal lete lenge etter.

FRA UTSIKTSPLASSEN TIL GUTTE 16 På kjøkkenet har «Gutte» sin utsiktsplass mot havet. Fra godstolen kan han følge med alle båtene som går gjennom sundet.

FRA KJØKKENET TIL GUTTE 18 Redningsskøyta, «Gi oss i dag vårt daglige brød», praktisk lysbryter med kort ledning og moderne pynteband på kjøkkenveggen. Et lite utsnitt, et lite stykke historie, over kjøkkenbenken til Gutte.

EN HILSEN TIL REDNINGSSELSKAPET 26 I stua hos Solveig ble jeg betatt av redningsskøyta som sto så lagelig til på sokkel. Jeg tenkte på Erik Bye og alt han har betydd for Redningsselskapet og norske sjøfolk. Og så tenker jeg på alle frivillige kvinnelag som støttet opp om redningsskøyta før, med loddsalg, basarer og annen frivillig innsats. Redningsselskapets nye styremåter i dag har jeg ingen tanker om.