MAGISTERSKÁ DIPLOMOVÁ PRÁCE

MASARYKOVA UNIVERZITA Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Norský jazyk a literatura Kristýna Brejšová Harry Hole - en antihelt eller en politimann? Norsk kriminallitteratur med vekt på Jo Nesbøs kriminalromaner Rødstrupe, Sorgenfri og Marekors MAGISTERSKÁ DIPLOMOVÁ PRÁCE Vedoucí práce: PhDr. Miluše Juříčková, CSc. 2010 1

Prohlašuji, že jsem diplomovou práci vypracoval/a samostatně s využitím uvedených pramenů a literatury. Brno 15.8.2010.. 2

Zde bych chtěla poděkovat své vedoucí práce, PhDr. Miluši Juříčkové, CSc., za rady a veškeré připomínky při psaní mé práce. Dále bych ráda poděkovala cand. philol. Thoru Henriku Svevadovi za jazykovou podporu. Můj dík patří v neposlední řadě i profesoru literatury Hans H. Skeiovi za doporučení literatury a cenné připomínky. Jeg vil rette den største takk til min veileder PhDr. Miluše Juříčková, CSc. for all mulig hjelp. Jeg vil også gjerne takke til cand. philol. Thor Henrik Svevad for støtte og hjelp med språket. En stor takk tilbehører også til professor ved Universitetet i Oslo Hans H. Skei for hans hjelp og verdifulle råd i løpet av mitt studieopphold i Oslo. 3

Innhold 1. Innledning...6 2. Kriminallitteraturen...7 2.1 Kriminalliteraturens undersjangrer...11 2.1.1 Kriminalromanen...14 2.1.2 Detektivfortellingen...16 2.1.3 Forbryterromanen...17 3. Historien om norsk kriminallitteratur...18 3.1 Begynnelsen: Kriminallitteraturen på 1800-tallet...18 3.2 Kriminallitteraturen på begynnelsen av 1900-tallet...19 3.3 Kriminallitteraturen fra 1930-årene til 1970-årene...20 3.4 1970-årene: Gjennombruddet i kriminallitteraturen...21 3.5 Kriminallitteraturen i 1980-årene...23 3.6 1990-årene: Gullalderen i kriminallitteraturen...24 3.7 Kriminallitteraturen etter år 2000.26 3.8 Kriminallitterære priser utdelt i Skandinavia...27 4. Jo Nesbø...28 4.1 Karrieren...29 4.2 Forfatterskapet...31 4.2.1 Krimbøkene til Nesbø...33 5. De tre bøkene: Rødstrupe, Sorgenfri, Marekors...37 5.1 Rødstrupe...37 5.1.1 Innholdet...38 5.1.2 Analysen...40 5.1.2.1 Undersjangeren...41 5.1.2.2 Viktige personene og side-kicks i Rødstrupe...43 5.1.3 Hovedpersonen Harry Hole...46 5.1.3.1 Den moderne eller den klassiske detektiven?...47 4

5.1.3.2 Harry Hole.51 5.1.3.2.1 Harry som etterforsker 53 5.1.3.2.2 Harry og kjærligheten.54 5.1.3.2.3 Harry og personlige demoner.55 5.1.3.2.4 Harry og familielivet..55 5.2 Sorgenfri...56 5.2.1 Innholdet...57 5.2.2 Analysen...58 5.2.2.1 Undersjangeren...59 5.2.2.2 Viktige personene og side-kicks i Sorgenfri...59 5.2.3 Hovedpersonen Harry Hole...62 5.2.3.1 Harry som etterforsker...63 5.2.3.2 Harry og kjærligheten...64 5.2.3.3 Harry og personlige demoner...64 5.2.3.4 Harry og familielivet...66 5.3 Marekors...66 5.3.1 Innholdet...68 5.3.2 Analysen...69 5.3.2.1 Undersjangeren...70 5.3.2.2 Viktige personene og side-kicks i Marekors...71 5.3.3 Hovedpersonen Harry Hole...74 5.3.3.1 Harry som etterforsker...74 5.3.3.2 Harry og kjærligheten...75 5.3.3.3 Harry og personlige demoner...75 5.3.3.4 Harry og familielivet...76 6. Avslutning...78 7. Bibliografi og internett kilder 80 8. Resumé.83 5

1. Innledning Kriminallitteraturen har alltid fascinert meg fordi den tar opp mange emner som annen litteratur ikke tør, men fortsatt vil den først og fremst underholde. I tillegg må kriminallitteraturen følge visse regler for å tilhøre innenfor sjangeren. Kriminallitteraturs forfatter er en fascinerende kunstner fordi han må skape en spennende og interessant intrige samtidig som han må skape et troverdig miljø med et fargerikt persongalleri. Jeg begynte å interessere meg for norsk kriminallitteratur da jeg studerte på videregående skole på Hamar i 2002, men jeg oppdaget Jo Nesbø først i 2007 da jeg var en utvekslings student i Oslo. Siden 2007 har jeg lest flere norske kriminallitterære forfattere, og jeg har begynt å foretrekke kriminalromaner med gjennomgående helter fordi da kan man alltid glede seg til å treffe den favoritte helten sin igjen. Derfor har jeg valgt å skrive hovedoppgaven min i norsk om norsk kriminallitteratur med særlig fokus på forfatterskapet og hovedhelten til Jo Nesbø. Jeg konsentrerer meg om tre Nesbøs bøker Rødstrupe, Sorgenfri, og Marekors fordi de er knyttet sammen med en gjennomgående fortellingstråd og med en gjennomgående helt Harry Hole. Jeg begynner avhandlingen min med å skrive om kriminallitteraturen som en sjanger som utviklet seg fra lav litteratur til seriøs litteratur og som i dag i stor grad opererer på samme marked som annen, seriøs skjønnlitteratur. 1 I kapitlet Kriminallitteraturen avgrenser jeg begrepene brukt i sjangeren, og klassifiserer kriminallitteraturen. Deretter fortsetter jeg med historien om norsk kriminallitteratur fra 1800-tallet til etter år 2000. Neste kapitlet handler om karrieren til Jo Nesbø og forfatterskapet hans. Femte kapitlet handler om de tre bøkene Rødstrupe, Sorgenfri, og Marekors. I forhold til disse bøkene skal jeg interessere meg for spørsmål om hvilken undersjanger eller variasjon av undersjangeren de tilhører i? Det viktigste problemet jeg vil undersøke i avhandlingen min er hovedpersonen Harry Hole. Når det gjelder Harry Hole skal jeg stille meg spørsmål om Harry Hole opptrer i bøkene til Nesbø som en antihelt i hardkokt kriminalromanen eller en politimann i politiromanen? Jeg vil undersøke alle karaktertrekkene til Harry som knytter ham enten til hardkokt-helten eller politimannen. Jeg vil sammenligne Harry med en typisk hardkokthelt og en typisk politimann. 1 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 19. 6

2. Kriminallitteraturen Litteraturen blir vanligvis delt inn i forskjellige kategorier. Den vanligste og mest grunnleggende inndelingen av litteraturen er antakeligvis i to kategorier som evaluerer litteraturens kunstnerisk verdi. Disse to kategoriene kan enten bli kalt høy litteratur og lav litteratur (disse begrepene er også vanlige når det gjelder inndelingen av kultur) eller kunst og smuss. Disse to begrepene bruker Ola Strøm i sitt verk Kriminallitteratur av norske forfattere hvor han hevder at i toneangivende litterære kretser har man vanglivis delt litteraturen inn i to kategorier: én med merkelappen 'kunst', og en med merkelappen 'trivialitet' eller 'smuss'. 2 Når slike begreper som kunst eller trivialitet blir brukt, følger selvfølgelig spørsmålet om hvem som har bestemt hvilke kvaliteter kunsten skal ha og hva trivialitet egentlig betyr. Ola Strøm påstår: Kunst er et av de mest subjektive elementer i et menneskets tilværelse. Kunst er ikke noe som er, men noen man opplever. En person kan derfor godt hevde at noe er kunst, noe annet er ikke kunst, men det vil være meger pretensiøst, temmelig hensiktsløst og ganske virkelighetsfjernt å kreve de samme retningslinjer anvendt også av enhver annen person, etter som våre metoder til selvrealisering vil være forskjellige. 3 Ifølge Strøms påstand er inndelingen av litteratur i forskjellige verdikategorier unødvendig, fordi hver person opplever kunst på forskjellige måter. Litteraturen med merkelappen trivialitet har fått andre navn, som for eksempel underholdningslitteratur, folkelig lesning eller populærlitteratur. Ifølge Ola Strøm er sjangre som kan plaseres i triviallitteratur science fiction, spøkelseshistorier, erotiske beskrivelser, krigsbøker, vill-vest-romaner, diverse avskygninger av kjærlighetsromaner, folkelivsskildringer og kriminallitteratur, samt det øvrige man har funnet det for godt å rynke på nesen av. 4 I 1970-årene ble kriminallitteratur verdsatt som en del av triviallitteraturen, selv om Strøm allerede da var usikker på om det egentlig er riktig å dele inn litteraturen på 2 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 7. 3 Ibid., s. 7. 4 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 7. 7

denne måten. Uansett allerede i 1960-årene, før Strøms bibliografi, var grensene mellom høy og lav litteratur eller kunst og trivialitet blitt uklare og var nesten oppløst, som Martin Priestman hevder i The Cambridge Companion to Crime Fiction 5 og kriminelle tekster ble i stadig større grad betraktet som verdifulle for inngående analyse. I dag hevdes det stadig oftere at kriminalliteraturen har klart kjempespranget, over kløfta som skilte lav og høy, triviell og seriøs, elitær og folkelig 6 og det blir til og med påstått at høy og lav synes å være uegnede kriterier for studiet av kriminallitteratur. 7 Den første vellykkede boka som handler om kriminallitteratur og som tar den på alvor og prøver å analysere den ut fra en litterær teoretisk synsvinkel heter Bloody Murder av Julian Symons. Martin Priestman omtaler den som groundbreaking for kriminallitteraturen. Den var veldig viktig for utviklingen av kriminalliteraturens teori. Bloody Murder kom ut i 1972 slik at den ble med på bølgen som Priestman snakket om. Siden 1970-årene har kriminallitteraturens posisjon som en seriøs sjanger blitt sterkere. Hans H. Skei bekrefter det når han i sitt første kapittel av Blodig Alvor hevder at kriminallitteraturen har klart å distansere seg fra annen underholdnings- og formellitteratur, slik at den i dag i stor grad opererer på samme marked som annen, seriøs skjønnlitteratur 8 og at den gode kriminallitteratur har lagt de andre populærlitterære sjangrene bak seg når det gjelder status og plass. 9 Kriminallitteraturens status har forandret seg så mye siden den gangen den var oppfattet som mindreverdig at i dag har den gode kriminallitteratur sin fast plass på markedet akkurat som seriøs skjønnlitteratur og til og med enkelte kriminalbøker anses som sentrale verk innenfor en nasjonallitterær kanon 10. Det finnes flere grunner til at kriminallitteraturens posisjon som seriøs litteratur har endret seg. På den ene siden kan en av de grunnene være at det kom en ny generasjon kriminalforfattere som skrev bare krimbøker og som ikke lenger oppfattet 5 PRIESTMAN, Martin, ed. The Cambridge Companion to Crime Fiction. Cambridge: Cambridge UP, 2008, s. 1. 6 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 18. 7 Ibid., s. 18. 8 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 9. 9 Ibid., s. 19. 10 Ibid., s. 18. 8

kriminalliteraturens sjanger som mindreverdig og brukbar bare for at man kunne slappe av mellom seriøse litterære verk. I tillegg hadde de nye krimforfatterne ikke behov for å gjemme seg bak psevdonym fordi de tok kriminallitteraturen på alvor. På den andre siden fantes det fortsatt dyktige forfattere som skrev i andre seriøse sjangre, men av og til skrev en krimbok som var av veldig høy litterær kvalitet på grunn av god språkbruk og psykologisk dybde hos de litterære personene. Jeg har kortfattet beskrevet hvor kriminallitteraturen tilhører som sjanger, hvordan dens sjangertilhørighet har utviklet seg siden forrige århundre og hvorfor den utviklingen ble akkurat som den ble. Men jeg har ikke forklart ennå hva kriminallitteratur egentlig er. Hvorfor ble den skapt og hva er årsaken til dens store popularitet de siste århundrene? Spørsmålet om hva kriminallitteraturen egentlig er, er nokså vanskelig å besvare fordi det er et vidt begrep som inkluderer mange undersjangere, som kan være ganske forskjellige fra hverandre. Uansett finnes det noen felles trekk som er gyldige for alle undersjangrene. De gjennomgående trekkene som gjør litteratur til kriminallitteratur er at det finnes en forbrytelse (av mindre eller større viktighet og grusomhet) skapt av en forbryter, en person som etterforsker forbrytelsen (det nøytrale ordet person blir brukt på grunn av at det kan være både en kvinne og en mann som opptrer som etterforskere, og de kan være enten politi, private etterforskere, tidligere ansatte i politi eller lekmannsentusiaster), en straff for forbryteren (straffen kan være enten fysisk eller psykisk, det vil si at forbryteren enten blir arrestert av offisielle myndighetene eller han lider av samvittighetskvaler), og etter straffen må det komme en soning. Alle disse trekkene bør finnes i et litterært verk som vil tilhøre kriminallitteraturens sjanger. Spørsmålet om hvorfor kriminallitteraturen ble skapt er igjen ganske vanskelig og kan ha flere svar. For det første, kriminallitteraturen kunne ha vært skapt enten på grunn av manglende spenning i seriøs skjønnlitteratur (spenning kan skapes av kamp mot det ukjente eller å bekjempe noe ulovlig) og trangen til å oppleve spenning utover det dagligdagse 11 eller på grunn av publikums ønske om å øve sine evner til å løse gåter og et behov for avkoblingslesning. Kriminallitteraturen beskriver riktignok verden som et farlig sted hvor grusomme forbrytelser skjer, men samtidig beskriver den en verden hvor problemene er avgrensede og alt har en logisk løsning. Derfor skaper kriminallitteraturen egentlig en følelse av trygghet i leserne. Trygghet om at skurkene blir tatt, og om at alle 11 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 10. 9

som ikke følger samfunnets regler blir straffet. Denne følelsen av trygghet bidrar til at leseren kan slappe av og nyte sin avkoblingslesning. Dessuten, hvis kriminallitteratur blir betraktet som underholdende og avslappende, da har den ifølge T.S.Eliot den største og minst forventete påvirkningen på leserne. 12 Den andre grunnen til å skape kriminallitteratur kan ha vært publikums behov for å takle nåværende samfunnsforhold og skape et samfunnsspeil og et tidsbilde 13. Kriminallitteratur er alltid et slags tidsbilde. Men et tidsbilde som gir en uklar og utydelig skildring. Kriminallitteraturen kan også virke som et samfunnsspeil som gir et speilbilde av det virkelige samfunnet. Men dette speilbildet skildrer heller samfunnet på den måten som leseren vil gjerne ha det. Det viser ikke virkeligheten, men det kan peke på moderne samtidsproblemer samfunnet har og kritisere det. Derfor kan man si at kriminallitteraturen kan være en slags samfunnskritikk, selv om det finnes forfattere som for eksempel Idar Lind som argumenterer at det samfunnskritiske potensialet i kriminallitteraturen er sterkt overvurdert 14. På den andre siden finnes det forfattere som tror helt klart at kriminalroman kan brukes til å speile et samfunn, peke på skjevheter og mangler og feil retning. 15 Det siste spørsmålet, som tidligere ble stilt i sammenheng med å prøve å analysere kriminalliteratur er hva som muligens kan forårsake den store popularitet kriminallitteraturen har fått. Ifølge Strøms påstand at kriminallitteraturen dirigeres som all annen litteratur av forfatternes og publikums ønsker og behov 16 kan man si at kriminallitteraturens popularitet forårsaker trangen til å oppleve spenning, behov for underholdning og for å slappe av og skaper en lengsel for å oppleve at de slemme blir tatt og rettferdig straffet, det vil si lengsel til å oppleve verden som et trygt sted (denne lengselen for trygghet er særlig synlig i en detektivfortelling, men på den annen side finnes den ikke for eksempel i en kriminalroman). Selvfølgelig kommer det an på enkelte personer hva de nyter når de leser kriminallitteraturen. 12 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 8. 13 Ibid., s. 8. 14 DAHL, Willy. Dødens Fortellere. Bergen: Eide Forlag, 1997, s. 258. 15 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 100. 16 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 11. 10

2.1 Kriminalliteraturens undersjangrer Tzvetan Todorov hevder i sitt essay Kriminalromanens typologi at innen litteraturvitenskap har det i nesten to århundrer eksistert en sterk motstand mot selve begrepet sjanger. Holdningen er at enten skriver vi om litteraturen generelt, eller om et verk fordi det å klassifisere flere verk i én sjanger er det samme som å uderkjenne dem. 17 Så det virker som om han benekter selve eksistensen av sjangrene. Men på den andre siden tilføyer han at det heldigvis finnes et område hvor det ikke eksisterer noen dialektiske motsigelse mellom verket og dets sjanger. 18 Dette området er nemlig masselitteraturen og, som jeg har diskutert tidligere, kan kriminallitteraturen i hvertfall bli oppfattet som en del av masselitteraturen. Todorov påstår til og med at mens det litterære mesterverk ikke tilhører noen annen sjanger enn den sjanger det selv skaper, er mesterverket i masselitteraturen nettopp den bok som best passer inn i sin sjanger. 19 Kriminallitteratur er en sjanger med strenge sjangerkrav, som også kan bli kalt konvensjoner eller leserforventninger. 20 Dahl hevder at man må bedømme kriminallitteraturen ut fra sjangerkravene og i tillegg må den bli stilt de samme kvalitetskrav som annen litteratur. 21 Skei understreker nødvendigheten for at kriminallitteraturen holder seg innenfor sjangergrensene når han påstår: Selv om kriminallitteraturen, i motsetning til nesten all annen underholdningslitteratur eller triviallitteratur, er blitt akseptert og med en rekke forbehold har foretatt forflytningen fra lav til høy, fra underlødig til seriøs, bør vi fremdeles holde fast ved kriminallitteraturens særegenheter, dens kjennetegn, dens sjangerkarakteristika, dens grunnleggende formel, og dens innebygde motvilje til å sette seg ut over sjangergrensene. 22 17 TODOROV, Tzvetan. Kriminalromanens Typologi. I: Essays om kriminallitteratur. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 1995, s. 203. 18 Ibid., s. 203. 19 TODOROV, Tzvetan. Kriminalromanens Typologi. I: Essays om kriminallitteratur. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 1995, s. 204. 20 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 11. 21 DAHL, Willy. Hjerte, Smerte, Blod og Død. Bergen: Anna Forlag, 1995, s. 98. 22 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 18. 11

Sjangerkravene som blir stilt til kriminallitteraturen er at hovedsaken må ligge i etterforskningen og oppklaringen. Etterforskning og oppklaring må gis dominantstatus, få forgrunnseffekt 23 fordi mesterverket i masselitteraturen nettopp er den boka som best passer inn i sin sjanger. 24 Hvis etterforskning og oppklaring ikke står i sentrum, da har vi veldig ofte med en annen sjanger å gjøre. Men det betyr ikke at forskjellige fortellinger innenfor kriminallitteraturen ikke varieres og at de ikke setter etterforskning og oppklaring i sentrum, men de gjør det på ulike måter. På grunn av denne variasjonen finnes det flere undersjangrer innenfor kriminallitteraturen. Selv om grensene mellom hver undersjanger kan være ganske uklare, vil jeg prøve å analysere, beskrive og avgrense dem hvis mulig. Det kan dukke opp et problem til når det gjelder inndelingen av kriminallitteratur i undersjangrer og det er at forskjellige litterære forskere inndeler den på forskjellige måter, og det skaper forvirring i begrepene som blir brukt. Det gjelder for eksempel Todorov, som peker på ulike sjangrer innenfor selve kriminalromanen. Han hevder at den klassiske detektivromanen, som var på sitt høydepunkt mellom første og andre verdenskrig, og hvor man måtte gjette seg fram til en logisk løsning av et mysterium, er en undersjanger av kriminalromanen sammen med den hardkokte krimromanen og thrilleren, som ble til etter den hardkokte krimromanens største år. 25 Thrilleren er en type kriminalroman som kombinerer detektivromanens mysterium og den hardkokte krimromanen. Ifølge Todorov tjente thrilleren som en overgang mellom detektivromanen og den hardkokte krimromanen, samtidig som den eksisterte sammen med den siste. 26 Ifølge Bjørn Carling er thrilleren en spennende fortelling som skiller seg fra detektivhistorien ikke bare gjennom sin form, men vel så meget ved sin psykologisk analyse og kunstneriske kvalitet. 27 Når det gjelder klassifiseringen av kriminallitteraturen hevder Julian Symons at klassifiseringer er mer egnede til å forvirre enn til å hjelpe og at den fornuftigste 23 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 27. 24 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 13. 25 TODOROV, Tzvetan. Kriminalromanens Typologi. I: Essays om kriminallitteratur. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 1995, s. 213. 26 Ibid., s. 212. 27 CARLING, Bjørn. Norsk Kriminallitteratur gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal, 1976, s. 172. 12

betegnelsen er den generelle kriminalroman eller spenningsroman (og -novelle) 28 og detektivfortelling. Han argumenterer senere i sin bok Bloody Murder at detektivfortelling sammen med politiroman, spionroman og spenningsfortelling utgjør en del av den krysning man kan kalle spenningslitteraturen (jeg tror at spenningslitteratur kan godt forstås som en annen betegnelse for kriminallitteratur). Det vil si at treet er spenningslitteraturen (dvs kriminallitteratur). 29 Symons diskuterer også forskjellen mellom detektivfortelling og kriminalroman, og det virker som om detektivfortellingen og kriminalromanen for Symons er de grunnleggende betegnelsene i kriminallitteraturens sjanger som man ikke kan underordne hverandre. For å gjøre klassifiseringen av kriminallitteraturen enda mer vanskelig, vil jeg også nevne Hans H. Skeis klassifisering av kriminallitteraturen. Han uttrykker samme holdning som Julian Symons. Skei uttaler nemlig at det er unødvendig å forlange et grundig klassifikasjonssystem der alt faller på plass og forskjellene er entydige og klare. 30 Han hevder at det er liten gevinst å begynne å bestemme for eksempel en politiroman som en undersjanger i kriminallitteraturen, når den i hovedtrekkene følger det grunnleggende mønstret, men vrir vektlegging og interesse i andre retninger enn andre variasjoner over samme mønster gjør. 31 Ifølge Skei finnes det en eneste form for kriminallitteratur som avviker fra de narrative mønstre man kjenner til. Han kaller den eneste avvikende sjanger forbryterroman 32, som er meget forskjellig fra kriminalromanen. Etter å ha nevnt meningene til forskerne Todorov, Symons og Skei og ha tatt i betraktning at nesten alle syns at å klassifisere kriminallitteraturen på en grundig måte er egentlig unødvendig, vil jeg inndele kriminallitteraturen i tre undergrupper: kriminalromanen, den klassiske detektivfortellingen og forbryterromanen. Etter min mening er kriminalromanen en undersjanger som er videst og omfatter kriminallitterære verk som politiromanen, forskjellige slags thrillere (finansthriller, politiskthriller, psykologiskthriller), hardkokt krim, agentroman, politisk kriminalroman og spenningsroman. 28 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 1. 29 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 4. 30 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 16. 31 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 16. 32 Ibid., s. 16. 13

2.1.1 Kriminalromanen Kriminalromanen er en undersjanger av kriminallitteraturen som er mest populær og oftest er blitt utgitt de siste årene i verden, særlig i de nordiske land. Willy Dahl påstår at den norske kriminalromanen (dvs den litterære krim), som er en likeverdig del av hele det litterære tilbudet, står sterkt i boktilbudet i Norge etter 1993 fordi man har fått flere og bedre norske kriminalromaner, et drøss av debutanter og et større publikum. 33 I kriminalromanen skal etterforskningsarbeid stå i sentrum og forbrytelse og forbryter skal være mindre viktig enn etterforskerne. Etterforskerens rolle og etterforskningens dominerende plass i kriminalromanen hører til de absolutte kjennetegn. 34 Om kriminalromans oppbygging påstår Hans H. Skei: Formelen for kriminalromanens oppbygging omfatter både fortellestruktur, karaktertyper, handlingsvarianter, og krav til logiske sammenhenger og entydig plassering av skyld, helst med avstraffelse eller forventninger om at den vil finne sted. Den er likevel ingen tvangstrøye, men en grunnleggende system som den enkelte forfatter kan flytte elementer innenfor, vektlegge på nye måter, eller innføre digressive elementer som gjør teksten som helhet ny og annerledes uten at den i prinsipp bryter med mønstret. 35 Willy Dahl påstår om kriminalromanens oppbygging: En operativ definisjon er at en kriminalroman handler om en forbrytelse og om oppklaringen av den. Så kan man legge til hva som helst - miljø, psykologi, samfunnskritikk, til og med poesi og parodi - med dette andre må være underordnet kriminalintrigen. 36 Derfor får man sånne variasjoner av kriminalromanen som agentroman, politiroman, politisk kriminalroman, spenningsroman, hardkokt kriminalroman og forskjellige thrillere. Alle disse variasjonene av kriminalromanen har sine egne spesielle egenskaper og særegenheter. I agentromanen står gjerne i sentrum en agent fra de hemmelige tjenester, og handlingen foregår helst i utlandet. 33 DAHL, Willy. Dødens Fortellere. Bergen: Eide Forlag, 1997, s. 245. 34 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 14. 35 Ibid., s. 10. 36 DAHL, Willy. Hjerte, Smerte, Blod og Død. Bergen: Anna Forlag, 1995, s. 97. 14

Skaperen av politiromanen var amerikaneren Ed McBain som satte forskjellige politimenn i sentrum for etterforskning, og som gjorde, kanksje etter mønster av de hardkokte privatdetektivene, også oppdagerens personlige liv til en del av fortellingen. 37 Ifølge Skei kan en enkelt politiroman inneholde flere fortellinger om ulike forbrytelser, og i sentrum istedenfor politimenn kan være en hel polititropp. Ifølge Skei var det Tor Edvin Dahl som skrev de første rene politiromanene i Norge, og i dag synes denne formen å dominere norsk og nordisk kriminallitteratur. 38 På den andre siden hevder Carling at den første norske politiromanen var Arthur Omres Mysterium i Rolvsøy fra 1942 og at den norske politiromanen som retning dukket opp først fra 1973 med klar inspirasjon fra utlandet, denne gangen Sverige hvor det begavete ekteparet Maj Sjöwall og Per Wahlöö skrev sine vellykkede bøker. Amerikanske forfattere Dashiell Hammett og Raymond Chandler er betraktet som grunnleggere og de viktigste utøvere av hardkokt kriminalroman. De plasserte de hardkokte kriminalromanene i storbyene hvor etterforskningen avdekket nesten alltid forbindelser mellom makt og penger og respektabilitet på den ene siden og organisert kriminalitet på den andre. 39 Det viktigste ved denne undersjangeren er hovedpersonen som enten kan være privatdetektiv eller etterforsker i politiet. Hvis hovedpersonen i den hardkokt kriminalromanen er etterforsker, da har den som regel et komplisert forhold med sin sjef og ledelse på grunn av den hyppige bruken av ukonvensjonelle etterforskningsmetoder. Hovedpersonen i hardkokt krim opptrer også veldig ofte som en antihelt, en litt loslitt, fortvilet og fortapt skikkelse som ene og alene i verden må rydde opp i overgrep og misbruk og konspirasjoner med vold og brå død som naturlige ingredienser. 40 I tillegg må denne antihelten stille til seg selv absolutte krav når det gjelder rettferdighet og ærlighet, og han er dømt til et liv i ensomhet. Skei beskriver Philip Marlowe, hovedpersonen til Chandler og muligens et forbilde for alle hovedpersoner i hardkokt kriminalromaner som kom senere, følgende: Marlowe kunn ikke gifte seg eller slå seg til ro, for han måtte være der ute i de ødslige gatene og kjempe for det han trodde 37 CARLING, Bjørn. Norsk Kriminallitteratur gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal, 1976, s. 192. 38 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 163. 39 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 146. 40 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 148. 15

på. 41 Antihelten i hardkokt kriminalroman pleier også å være en gjennomgående karakter i en serie bøker hvor man kan følge den personlige utviklingen hans. Det finnes også en såkalt omvendt kriminalroman 42 hvor leseren vet hvem forbryteren er og spenningen er knyttet til oppklaringen med fokus på politiets tålmodige etterforskning av sannheten som allerede er kjent. Ifølge Julian Symons ble omvendt kriminalroman oppfunnet av amerikaneren R. Austin Freeman (1862-1943) in The Singing Bone (1912), men dessverre har han aldri gjentatt noe lignende. Denne formen for kriminalroman ble utviklet først senere av Roy Vickers. En annen variasjon av vanlig kriminalroman heter den historiske kriminalroman som ifølge Skei er en gammel og populær undersjanger som dessverre har få forfattere i Norge som dyrker den 43. Akkurat nå er det bare den dansknorske forfatter Kurt Aust som skriver denne formen. I bøkene hans Vredens dag (1999), Den tredje sannhet (2001) og Hjemsøkt (2003) møter man det merkelige etterforskerparet professor Thomas av Boueberge og hans sekretær, den unge nordmannen Petter Horten. Kurt Austs tredje bok Hjemsøkt ble belønnet med Rivertonprisen og Glassnøkkelen for 2004. 2.1.2 Detektivfortellingen (ifølge Todorov den klassiske detektivroman) Ifølge Julian Symons bør detektivfortellingen presentere et problem, og problemet bør bli løst av en amatørdetektiv eller profesjonell etterforsker via et deduktivt resonnement. 44 For detektivfortelling gjelder Detektivfortellingens Ti Bud som ble oppfunnet av Ronald Knox. Knox nemlig hevdet at detektivfortellingen var en slags av lek mellom forfatteren og leseren og derfor var det nødvendig å oppfinne klare regler for leken. 45 Han insisterer på at forbryteren må nevnes tidlig, at det overnaturlige må utelukkes, at detektiven ikke selv kan være forbryteren og han heller ikke må bli hjulpet av noen tilfeldighet, eller han må ikke få et uforklarlig innfall av intuisjon som viser seg å 41 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 148. 42 DAHL, Willy. Dødens Fortellere. Bergen: Eide Forlag, 1997, s. 253. 43 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 112. 44 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 1. 45 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 104. 16

stemme. 46 R. Austin Freeman hevder i sin artikkel The Art of the Mystery Story at å forveksle detektivfortellingen med den alminnelige kriminalhistorie (som kan bli forstått som kriminalroman) er en kardinalfeil og at detektivfortellingen bør tilby leseren først og fremst en intellektuell tilfredsstillelse. 47 Den kan inneholde humor, persontegning og et pittoresk miljø, men disse elementene må være sekundære og underordnet den intellektuelle interesse. Willard Huntingdon Wright (det virkelige navnet til S.S. van Dine) hevdet til og med at personene i en detektivfortelling bare skal oppfylle kravene til troverdighet 48, ingen dypere karaktertegning er ønsket. Like strenge regler som gjaldt detektivfortellingens form og struktur gjaldt også detektivfortellingens hovedperson, den store detektiven, som ifølge Symons var den mest viktige personen 49 i en detektivfortelling. Ifølge britiske og amerikanske krimforfattere som skrev i 1920-årene (gullalderen for den amerikanske og britiske detektivfortellingen) burde den store detektiven være a character of high and fascinating attainments - a man at once human and unusual, colourful and gifted. 50 Julian Symons tilføyer at selv om de fleste detektivene igjennom 1920-årene fortsatte å være eksentriske amatørere, de var mindre asosiale enn Doyls Holmes. 51 Britisk krimforfatter Dorothy L. Sayers la merke til at rundt 1928 fantes det en tendens å produsere detektiver som var interessante bare for deres alminelighet. 2.1.3 Forbryterromanen Forbryterromanen er en undersjanger av kriminallitteraturen, som amerikaneren Patricia Highsmith (1921- ) skapte og dominerte med sine Ripley-bøker ifølge Skei. 52 Forbryterromanen kjennetegnes av karakterpsykologi og et miljø som impliserer 46 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 2. 47 Ibid., s. 2. 48 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 2. 49 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 105. 50 Ibid., s. 105. 51 Ibid., s. 105. 52 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 112. 17

handlingen, mens deteksjon og puslespill den kan klare seg helt uten. 53 I tillegg finnes det enten ingen etterforskere i en forbryterroman eller de står ikke i sentrum, og fokus er rettet mot en forbrytersk hovedperson. Julian Symons betrakter Patricia Highsmith som den viktigste kriminalromanforfatteren i 1970-årene 54, selv om hun ikke var så mye kjent i Amerika. Symons hevder at hun er veldig dyktig i å lage et troverdig persongalleri og oppfinnsomme intriger. Highsmiths helter er unike i at de ofte er kriminelle, men uansett opptrer de som de mest sympatiske personene i fortellingen. De mest kjente bøkene hun skrev er The Talented Mr. Ripley (1957), Ripley Under Ground (1970), Ripley s Game (1974) og The Boy Who Followed Ripley (1980). Gjennomgående hovedpersonen i disse bøkene er Tom Ripley. Han mangler moral og til å nå sine mål gjør han hva som helst. 3. Historien om norsk kriminallitteratur Kriminallitteratur har blitt et begrep i Norge. Mye har skjedd siden 1960-årene da Strøm hevdet det motsatte og påstod at de fleste norske kriminalromaner blir borte med sine opphavsmenn. 55 I dag utgis det flere kriminalromaner i Norge hvert år, og det er ikke lenge siden 90-tallet da norsk kriminallitteratur opplevde sin gullalder. Men all suksess har sin begynnelse, og begynnelsen av norsk kriminallitteratur kan man sette helt tilbake til på 1800-tallet. 3.1 Begynnelsen: Kriminallitteraturen på 1800-tallet I 1800-tallet kunne man ikke snakke om kriminallitteratur i nåtidens forstand, men allerede da dukket det opp enkelte småskrifter om autentiske kriminalsaker og virkelige forbrytere. De fleste av disse forbryterfortellingene er anonyme. Det første navnet som dukker opp er Mauritz Hansen. Han kan bli oppfattet som den første navngitte kriminalforfatter i Norge. Hans kriminalroman Mordet på maskinbygger Roolfsen begynte 53 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 16. 54 SYMONS, Julian. Bloody Murder. New York: Mysterious Press, 1972, 1992, s. 195. 55 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 12. 18

en sjanger i norsk litteratur 56 i 1840 fordi den er regnet for å være den første norske selvstendige kriminalroman. 57 Hansens kriminalroman oppfyller de strenge sjangerkravene som man stiller til nåtidens kriminallitteratur. Den handler nemlig om etterforskning og oppklaring av en forbrytelse, og alt annet i boka er underordnet det 58, men den er ikke helt vellykket når det gjelder språkbruk (dialogene er tunge) og kriminalintrigen. Ellers skjedde det ikke mye i kriminallitteraturen på den tiden. Først litt senere da nye lag av befolkningen lærte seg å lese, vokste behovet for litteratur, men det ble stilt et vilkår: Litteraturen måtte være enkel og leselig fordi leseferdighetene ikke var store. Dette vilkåret oppfyller tydelig kriminallitteraturen. Derfor begynte det å opptre forbrytere og forbrytelser i folkeskriftene. Den mest kjente forfatteren av folkeskriftene var Rudolf Vilhelm Muus (1862-1935), som til sammen skrev 60 romaner. Romanene hans handler om mord og kidnapping og man kan føle en viss sosial tendens i handlingen fordi han veldig ofte stiller mot hverandre overklassemiljø og underklassemiljø. 3.2 Kriminallitteraturen på begynnelsen av 1900-tallet I 1904 debuterte Sven Elvestad, som skrev under pseudonymet Stein Riverton. Han ble en viktig og berømt personlighet innenfor norsk kriminallitteratur. I 1907 skapte han stor suksess med boken Manden i Maanen og Den lille blaa og mellom 1908 og 1909 lanserte han i bladet Lys og Skygge den store berømte norske detektivskikkelsen Knut Gribb. I 1909 utga Elvestad en viktig kriminalroman Jernvognen, som er fortsatt en av de største internasjonale suksessene Norge har hatt innen sjangeren. 59 Elvestads bøker ble oversatt til mange fremmede språk (til og med tsjekkisk) og var veldig populære. I samme perioden fantes det en viktig kriminalforfatter til på bokmarkedet. Navnet hans var Øvre Richter Frich og han introduserte en av de første gjennomgående skikkelser i norsk kriminallitteratur. Den første boken med legen Jonas Fjeld kom ut i 1911, og bøkene om ham fortsatte å komme ut helt til 1935. Bøkenes popularitet har vart veldig lenge til tross 56 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 33. 57 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 13. 58 SKEI, Hans. H. Blodig Alvor. Oslo: Aschehoug, 2008, s. 34. 59 WIKIPEDIA, DEN FRIE ENCYKLOPEDI. Jernvognen [online]. 2010 [cit. 2010-05-20]. http://no.wikipedia.org/wiki/jernvognen 19

for påtrengende rasebevissthet 60 som ble skildret i hvordan den lyse og sterke germaner Jonas fanget de svartsmuskede, slyngelaktige negre 61. I 1920 årene begynte nye forfattere å overta norsk kriminallitteratur. Deres intriger måtte være fastere konstruert uten løse tråder på slutten, og de måtte utvikle en mer avbalansert innstilling til sensasjonelle virkemidler 62 ; antakeligvis på grunn av utviklingen i England og Amerika hvor gullalderen med Agatha Christie, Dorothy Sayers eller S.S. Van Dine i hovedrollen begynte. Disse forfatterne drev med den klassiske detektivfortelling hvor forbrytelse og dens påfølgende etterforskning var det viktigste. I Norge på den tiden var Alex Brinchmann, som brukte pseudonymet Roy Roberts, en dyktig intrigemaker. Han utga sin første kriminalroman Mysteriet Steegener i 1927, og frem til 1930 skrev han fem andre kriminalromaner. Andre forfattere som var dyktige intrigemakere i 1920-årene, var Carl Fredrik Kaltenborn og Jacob Brinchmann. 3.3 Kriminallitteraturen fra 1930-årene til 1970-årene I 1930-årene fantes det i Norge ifølge Carling både hyggelige kriminalromaner, hvor forfattere flyktet fra krisen ut i dagdrømmer, og realistiske kriminalromaner, som skildret bitter realitet. I Amerika oppstod det en hardkokt kriminalroman som realistisk beskrev amerikanske forbrytelser, med Daniell Hammet og Raymond Chandler som opphavsmenn. Denne nye undersjangeren påvirket flere norske forfattere som Peter Daae, Trygve Hjorth-Johansen og Fridtjof Knutsen, som debuterte i 1934 med Så underslår vi litt. Han var den fremste kriminalreporter, og han brukte i sine litterære verk stoff fra verden han kjente fra rettssaler og politireportasjer. På denne tiden var det i Norge flere dyktige kriminalforfattere, men de fleste av dem skrev vanligvis skjønnlitteratur med bare et par bøker som kunne bli oppfattet som kriminallitteratur. En av dem var Olav Duun med sin bok Ettermæle, som til og med ble betegnet som Norges beste kriminalroman 63. De fleste forfatterne som utga bøker under den andre verdenskrig, var ikke å finne igjen på bokmarkedet etter krigens slutt. Carling påstår at i norsk kriminallitteratur under 60 STRØM, Ola. Kriminallitteratur av Norske Forfattere. Oslo: 1970, s. 15. 61 Ibid., s. 15. 62 Ibid., s. 16. 63 CARLING, Bjørn. Norsk Kriminallitteratur gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal, 1976, s. 120. 20