Insekter som stikker mennesker

Foto: Arne C. Nilssen. Insekter som stikker mennesker Arne C. Nilssen Om sommeren er det mange insekter som stikker oss. Noen er ute etter blodet vårt, slike som klegg, mygg og knott. Det finnes også blodsugere som lever enda mer intimt med oss, som hodelusa og veggedyret. Og så er det noen som bare kan bli sinte på oss og har giftbrodd. Her får du vite mer om disse plagsomme småkrypene. Blir det mye mygg i år? Hvor farlig er stikkevepsen? Er skogflåtten kommet til Nord-Norge? Mange av disse temaene blir slått opp i avisene og andre media, og som insektforsker blir jeg ofte kontaktet. Jeg vet derfor hvilke spørsmål som oftest blir stilt. I denne artikkelen gir jeg en oversikt over de mest plagsomme småkrypene og deres levevis. Jeg har utelatt skogflåtten, da jeg skrev en egen artikkel om den i Ottar 1/2012, s. 48 57. Veggedyret Veggedyret (Cimex lectularius) er en blodsugende tege som bare finnes blant mennesker. Veggedyret, tidligere kalt veggelus uten å være noen lus, var i gamle dager et vanlig dyr i hus i Norge, kanskje særlig byene. I Oslo ble det før Veggedyret (Cimex lectularius) er en blodsuger som bare lever blant mennesker. Dette eksemplaret ble funnet i ei campinghytte i Hamarøy, tydeligvis spredt med turister. andre verdenskrig beregnet at 45 % av alle bebodde hus var infisert med veggedyr. Hvor vanlig veggedyret var i Nord-Norge i «gamle dager», har vi ingen sikre opplysninger om, men vi har ikke arten fra Nord-Norge i våre insektsamlinger før i 1982 (hybel ved Gravdal sykehus i Lofoten) og i 1994 (Ørndalen Studenthjem i Tromsø). Etter at DDT ble oppdaget og tatt i bruk etter andre verdenskrig, gjorde man en storinnsats for å utrydde veggedyret, særlig i byer. Og det klarte man, for DDT drepte insekter effektivt. DDT ble etter hvert forbudt å bruke, men det gjorde ikke noe mente man hos oss. Inntil nylig var oppfatningen at veggedyret var utryddet for godt. For 10 20 år siden begynte det å komme mange rapporter om veggedyr fra campinghytter, hoteller og studentboliger. Antallet tilfeller synes å ha økt etter hvert, og i det siste er veggedyret også funnet i bolighus, bl.a. i Tromsøområdet. Skadedyrfirmaer får stadig flere henvendelser, og veggedyret er nå et av de skadeinsektene de har flest henvendelser om. Det er nok den økende reiseaktiviteten som gjør at veggedyret sprer seg i 3

4 Mitt år med veggedyrene: En beretning fra en uheldig hybelboer. Av Andreas Nilssen Moss Hvis noen hadde fortalt deg i voksen alder at det kan bo blodsugende skapninger under sengen, inne i skapet eller veggene dine, og at mens du ligger og sover, kommer de ut om natten, kravler over deg og suger blodet ditt, før de sniker seg tilbake i vegger og skap og under senga di så snart du skulle våkne, da hadde du avvist det som et eventyr. Som et plott i en slags skrekkfilm. Vel, for meg var det virkelighet i et år. Da jeg 2007 flyttet på hybel i Lofoten for å gå på skole et par år, måtte jeg som alle andre finne et sted å bo. Jeg endte opp i et privathus hos en mann som eide et hus, med under-etasjen full av hybler. Jeg flyttet inn intetanende om at min nye hybel slett ikke var ubebodd. Det første tegnet jeg fikk om dem, var at jeg en morgen hadde høyrearmen full av røde, kløende merker. Jeg fikk ikke så mye tid å tenke over det, men trodde det hadde noe med at høyrearmen min hadde ligget inn mot veggen til sove-sofaen, og at jeg hadde skrapt armen mot veggen, og at dette hadde skapt merkene. Dette pågikk et par netter uten at jeg ble noe klokere av det. Merkene klødde litt, men det plaget meg ikke noe nevneverdig. Så var det at huseieren i en samtale nevnte at ei jente som hadde bodd der tidligere, hadde flyttet ut pga. noen suspekte insekter der inne. Hybelen skulle senere ha blitt renset for skadedyr, møblene erstattet og etter all vurdering være fri for disse nå. Jeg sa at jeg ikke hadde sett noe, men la til at hvis jeg oppdaget noe mistenkelig, skulle jeg si ifra. Det gikk da plutselig opp for meg hva de mystiske røde merkene var, og jeg viste merkene frem. Huseieren ble matt og virket som han ikke trodde det han så, for han hadde nettopp renset hele stedet. Vi gikk inn på hybelen sammen og inspiserte senga. Vi løftet madrassen, og der fikk jeg mitt første møte med veggedyrene. Det var en hel koloni der under på plankene. Kanskje 30 40 stykker. Det var de som var skyld i merkene. De hadde altså krøpet opp om natten og forsynt seg av armen min. De fleste normale studenter ville antagelig fått ekstreme traumer av dette og insistert på å flytte ut. Jeg ble der fordi jeg ellers likte stedet. Hybelen ble igjen sprayet, og møblene kastet på fyllinga. Huseieren tok ingen sjanser. Jeg tenkte han kanskje overreagerte litt. Det stemte ikke. Veggdyrene var seiglivede. Å drepe dem, eller spraye dem død var ikke nok. De la nemlig eggene inne i veggene, og etter en måneds tid var en ny armé født, og klar for kamp om å overleve. Jeg var byttedyret i mitt eget hjem. Jeg skal ikke nekte for at det var litt ekkelt, men klarte på en måte å leve med det. Jeg skviset sikkert flere hundre veggedyr med tommelen det året. Oppdaget jeg dem, måtte jeg bare reagere fort, ellers forsvant de ned i en sprekk. Jeg husker fortsatt lukten da jeg skviset dem. Det stinket som søtaktig rosenkål. Det største problemet var ironisk nok at jeg følte jeg ikke kunne si fra til huseieren etter hans tallrike aksjoner mot veggedyra, fordi for hver gang jeg sa Tegning: Stein Christian Fagerbakken.

Foto: Arne C. Nilssen. Tegning: Stein Christian Fagerbakken. fra, kastet han møblene mine slik at jeg fikk noe lavere standard. Jeg var sikker på å ende opp med å ligge på gulvet og ikke ha møbler i det hele tatt. Det eneste huseieren ellers gjorde var å spraye rommet, så jeg tenkte at det var en bedre løsning å kjøpe sprayene selv, spraye jevnlig, og ikke si noe til han. Til slutt kjøpte jeg 3 flasker med spray, og sprayet store mengder inn i hver eneste lille krok, over noen dager. Så jeg tror jeg omsider klarte å utrydde dem. De var forsvunnet i alle fall så lenge jeg bodde der. Veggene akkurat på denne hybelen må sies å være perfekt for veggdyr, og det var ikke rart bestanden overlevde så lenge. Panelet hadde nemlig dype sprekker som gikk inn i veggene, så det var ikke bare enkelt å spraye inn i hver eneste sprekk. Hyblene i dette huset ble leid ut til utenlandske turister om sommeren, så det var nok de som opprinnelig hadde brakt dem til dette hybelhuset. Norge, i første omgang fra utlandet. Veggedyret kan nemlig følge med som blindpassasjer i bagasjen, og innlosjeringssteder er derfor mest utsatt. En sydenturist kan også ta dem med hjem til sitt eget hus. Det kan derfor være en god idé å pakke ut kofferten ute og riste både den og innholdet ute på trappa før bagasjen tas inn. Ta derfor forholdsregler når du kommer hjem fra en reise i utlandet. Veggedyret kan også følge med møbler som blir flyttet fra et infisert hus. Får man først veggedyr inn i huset slik at de kan formere seg, er de svært vanskelig å bli kvitt på egen hånd (se rammeartikkelen skrevet av en uheldig hybelboer). Verken vasking eller støvsuging er vanligvis nok. Man må ha profesjonell hjelp, og bruke spesielle insektmidler. Likevel, selv med eksperthjelp kan det være vanskelig å bli kvitt veggedyret, og enkelte har vært plaget av dette dyret i måneder eller år. Veggedyret kan spre seg fra rom til rom i et hus, og det er derfor viktig drive bekjempning i hele huset. Veggedyret har flere nymfestadier (hudskifter), og de må suge blod minst én gang mellom hvert stadium. Her ser vi to stadier. Veggedyret er en blodsuger som er helt avhengig av blod. Det holder seg i ro når det er lyst, eller når det er bevegelser i rommet. De gjemmer seg i sprekker og hulrom de måtte finne, i sengekarmen, under lister, under tapetet eller bak bilder på veggen. Slokker man lyset og faller i søvn, begynner de sin aktivitet og kan krype bort til et sovende menneske (de kan ikke fly). De finner overraskende fort udekket og bar hud, som de lynraskt stikker sugesnabelen inn i. Den sovende personen merker vanligvis ingen ting, for veggedyret har en bedøvende væske som den først sprøyter inn i såret. Etter 3 12 minutters blodsuging har dyret blitt mett, og piler tilbake til sitt gjemmested for å fordøye blodet. 5

Veggedyret gjennomgår fem utviklingsstadier med hudskifte, og det må ha et blodmåltid for hvert stadium. I siste stadium skjer paringen, og hunnene må ha blod for å kunne utvikle eggene. Hver hunn kan legge 200 500 egg i løpet av sitt liv, noe som viser at veggedyret har enorm formeringsevne, for ved optimale forhold (varmt og fuktig) kan hele livssyklusen fra egg via voksen til nye egg ta bare fire til fem uker. Veggedyret kan leve uten mat i lang tid, og de voksne kan klare seg uten blod et helt år. De tåler også en del kulde, til og med kortvarige perioder med minusgrader. Hvis man har mange veggedyr i sitt hus, vil det hope seg opp ekskrementer. Disse er brunsvarte og stammer fra blodmåltidene, det eneste de spiser. Ekskrementene kan avgi en ubehagelig lukt. Noen mennesker får reaksjoner, som sterkt kløende merker, etter veggedyrstikk, mens andre får små eller ikke noen reaksjoner i det hele tatt. Det er funnet smittestoffer hos veggedyr, men det ser ikke ut til at de kan overføre sykdommer fra menneske til menneske. blitt motstandsdyktig mot insektmidlene som brukes. Nå brukes derfor varm vanndamp mer og mer, og bekjempningsfirmaer opplyser at de nå har tatt i bruk spesialutstyr slik at de kan varme opp aktuelle rom til ca. 50 C i minst 70 minutter. Hvis en slik temperatur når inn i alle kroker og kriker, dør alle stadier av veggedyret, og problemet er løst. Ekte lus Hodelusa (Pediculus humanus capitis) var svært vanlig i tidligere tider og ble gjerne forbundet med fattigslige forhold og nød. Men lus opptrer også i dag, ofte med «epidemier» i barnehager og skoler, og da må det samordnede storaksjoner til for å bli kvitt dem. En fintannet kam (såkalt lusekam, en gammel oppfinnelse som nå også finnes i elektriske utgaver) er svært effektiv å bruke. Det finnes også medikamenter (en slags sjampo) som kan brukes, men lusa holder på å bli resistent mot disse stoffene, så det er ikke sikkert at de virker. Kroppslusa (også kalt kleslus) (Pediculus humanus humanus), en nær slektning av hodelusa, er i dag svært sjelden. Den trives best når det går lang tid mellom hver gang man skifter undertøy, noe som vel var vanligere før. Flatlusa (Pthirus pubis), som har tilhold i kjønnshår, regnes nesten som en kjønnssykdom, da den overføres ved seksuell omgang. Flatlusa er sjelden i Norge i dag. Alle lusene som her er nevnt, er blodsugere. 6 Veggedyret er blitt et stort problem i turistbransjen verden over. På luksushotell i bl.a. New York og Sydney bruker hotelleierne store summer hvert år på å bekjempe veggedyr. Det er svært dårlig reklame for hotellet hvis det er veggedyr der, og slike opplysninger spres nå på Internett. Bekjempningsfirmaene har gode dager, og noen har spesialisert seg på veggedyr. Et ekstra problem har oppstått fordi veggedyret har begynt å T. v.: Hodelusa (Pediculus humanus capitis) er en blodsuger som legger egg festet til håret på vårt hode. Den overfører ikke smitte, men kan gi allergiske reaksjoner og kløe. Foto: Arne C. Nilssen.

Lopper Menneskeloppa (Pulex irritans) er også en blodsuger, og var tidligere en alvorlig smittebærer. Den var sammen med rotteloppa hovedsprederen av svartedauden. Den har ikke vært observert i Norge på lang tid, bortsett fra enkeltforekomster hos innvandrere. Vi kan likevel bli stukket av lopper, og da er det oftest snakk om fuglelopper (Ceratophyllus gallinae) som stammer fra fuglereir i nærheten av hus. Disse loppene ligger i dvale i fuglereiret over vinteren, men når våren kommer, kan de hoppe på alt som beveger seg. De kan da komme inn i hus, med mennesker eller husdyr. De kan oppholde seg i huset i flere uker, og de stikker både oss og hunden eller katten vår, men dette er en kortvarig plage, for de kan ikke formere seg inne. Katten og hunden har sine «egne» loppearter, men de er sjeldne i Norge. Klegg, blinding og regnklegg (Tabanidae) Klegg og solvarme sommerdager hører sammen. Enkelte år og i visse distrikter kan kleggen opptre i så store mengder at den virkelig blir en plage for både mennesker og dyr, og mange av leserne har sikkert ubehagelig minner om fine sommerdager som er blitt ødelagt av disse stikkende insektene. Ikke bare er de store, men de stikker virkelig vondt T.h.: Bilder fra videofilming av stikkende klegg, Kvaløya 12. juli 2001. Tallene angir minutter og sekunder. 9.43,5: Den første flua er i ferd med å lande like foran kleggens hode. 9.43,9: Enda en flue er kommet til. 9.52: Fem fluer er nå til stede. 10.02: Seksten fluer er nå på plass etter bare 19 sekunder. Fluene svirrer rundt hele kleggen, men under hodet synes å være favorittstedet. Like etter siste bilde fant kleggen det fornuftig å fly vekk. Fotos: Arne C. Nilssen. T. v.: Fugleloppe (Ceratophyllus gallinae) som kommer inn i hus, stammer fra fuglereir i eller nær huset. Dette kan skje på våren og forsommeren. De stikker gjerne både oss og våre husdyr, men de dør ut etter et par uker, og kan ikke formere seg inne. 7

8 også. Klarer vi å slå noen i hjel, hjelper det ikke så mye, for stadig nye kommer til. Nesten lydløse som de er, oppdager man dem oftest ikke før smerten fra stikket får oss til å skvette til. Klasker man dem flate, blir resultatet små blødende sår på huden vår. Kleggen og de nære slektningene blinding og regnklegg tilhører fluene, også kalt tovinger (Diptera) fordi de bare har ett par vinger. Kleggen må ikke forveksles med stikkeveps, som har fire vinger og giftbrodd bak. De største kleggene kan bli 25 mm lange, mens blindingene og regnkleggene bare er ca. 10 mm. Øynene er store og fargesprakende, ofte gyllengrønne med bånd i purpur og fiolett. Fargene benevnes strukturfarger og forsvinner når insektet dør. Paringsatferden er dårlig kjent hos de fleste artene, og i det hele tatt er det sjelden vi observerer eller kan fange hanner hvis man ikke vet hva man skal se etter. De er heller ikke interessert i oss da de ikke suger blod. Paringsplassene kan være ås-topper, solopplyste åpninger eller stier i skogen. På slike steder «svermer» hannene, mens de venter på at en hunn skal dukke opp. Hunnen flyr inn i svermen og blir fanget av den hannen som når henne først. Paringen starter i luften, men avsluttes på bakken. Hannene er raske flygere, og det er de raskeste som oftest klarer å fange en hunn. Faktisk er en amerikansk kleggart med navn Hybomitra hinei wrighti oppført som verdens raskeste Den vanligste kleggen i Nord-Norge, og i fjellstrøk i Sør-Norge, er den såkalte svarte fjellkleggen (Hybomitra aterrima var. auripila). Den har flotte fargemønstre på øynene, vel å merke bare så lenge den er i live. Den kan være svært hissig og ivrig på å stikke oss når det varmt og solrikt vær. Den har nok ødelagt mange fjellturer på forsommeren. Foto: Arne C. Nilssen.

insekt med kortvarig toppfart på 145 km/t! Arten er i samme slekt som de store kleggene vi har i Nord-Norge, slik at også våre klegger sikkert er svært raske under paringsjakten en varm sommerdag. Tegning: Ellen M. Beck. Kart etter Bergersen o.a. 2004. Hunnene er spesialiserte blodsugere Hannene kan ikke suge blod, men bruker nektar, honningdugg og muligens pollen som drivstoff. Hunnene kan også bruke slik næring, men skal de få næringsstoffer nok til å utvikle egg (noen arter kan legge flere hundre egg), så må de ha proteinrikt blod. Noen arter kan likevel legge noen få egg dersom de ikke får tak i blod. Hunnene har spesialiserte munndeler for å skjære hull på huden og suge i seg blod. For å hindre at blodet skal levre seg (koagulere), sprøyter hun inn et slags spytt først. De største kleggene vi har i Nord-Norge, kan suge opp til 200 mg blod i et måltid. Det blir alltid en bloddråpe liggende i såret etter at kleggen har sugd seg ferdig. Dette blodet blir ofte slikket opp av småfluer av den typen som svermer rundt oss på fjellvandringer, de såkalte svettefluene Utbredelsen av kleggartene i Nord- Norge ble kartlagt i 2004. 28 arter ble funnet. Den vanligste blant de store kleggene er den svarte fjellkleggen (Hybomitra aterrima var. auripila). Den finnes både på fjellet og ved kysten, men den synes å mangle i østre deler av Finnmark. Livssyklus hos klegg. Larvestadiet kan vare ett eller flere år. De klekker til voksne omtrent samtidig på våren og forsommeren. (slekten Hydrotaea), som gjerne kommer like etter at kleggen har startet blodsugingen (se bildeserie s. 7). Det er sjelden at kleggen får suge blod av mennesker så lenge at det blir alvorlige blodtap, men det har hendt at enkelte dyr, som kyr og hester, kan miste så mye blod at de blir så sterkt svekket at de dør. Kleggen kan overføre smitte, men det er ikke noe stort problem i Norge. Hvordan finner kleggen sitt bytte? Kleggen bruker både luktesansen og synet for å finne sitt bytte. 9

Karbondioksid finnes jo naturlig i luften, men utåndingspusten hos oss og dyr har et forhøyet innhold. Dette gjør at kleggen kan finne sitt bytte på lang avstand. Det gjelder for øvrig også mange andre blodsugende insekter. Det finnes også et stoff som kalles octenol i utåndings-pusten som brukes på kortere Denne stikkende flua (Chrysops) skal offisielt hete blinding på norsk, men den kalles gjerne flekkflue på grunn av flekkene den har på vingene. Den kjennes også på de fargerike øynene, og at vingene står ut i en deltaform. avstand. Men kleggen har jo store øyne, og de utnyttes også. Store, mørke og bevegelige gjenstander virker tillokkende. Kleggen er et solskinnsdyr, og den er bare aktiv i varmt vær, og særlig når det er solskinn. Et unntak er regnkleggen, som godt kan oppsøke oss i overskyet vær hvis det er temperaturer over 10 12 C. Egg og larver En hunnklegg kan produsere 100 1000 egg som avsettes noen dager etter paringen. De plasseres i klaser på vegetasjon i våtmarksområder, og klekkes til larver etter noen få dager. Hos oss er det larvene som overvintrer, noen steder flere ganger, og de voksne kleggene fra hver generasjon klekker nokså samtidig på forsommeren. 10 Navneforvirring Når det gjelder norske navn på kleggartene og -type, varierer de mye. I Nord- Norge brukes klegg om de store artene (Hybomitra-artene). Når det gjelder de Denne stikkende flua (Haematopota) heter regnklegg på norsk. I Nord- Norge kalles den oftest blinding, men den er selvfølgelig ikke blind. Navnet regnklegg har den fått fordi den kan være aktiv og stikke i overskyet vær. Vingene ligger parallelt med kroppen. Legg merke til småflua som prøver å få seg et blodmåltid. Fotos: Arne C. Nilssen.

Foto: Wikimedia Commons. SecretDisc. mindre artene, er det litt mer forvirring. Blinding brukes i Nord-Norge om det som offisielt skal hete regnklegg. For å lage et system i navnebruken, kan følgende oversikt gis: Stikkeveps Når man snakker om veps, tenker man uvilkårlig på vepsestikk og andre ubehageligheter, og noen mennesker er hysterisk redd disse insektene. Om høsten vil antallet veps være stort. De kalles da gjerne «sylteveps», ettersom de kan være interessert i våre gjøremål, f. eks. når vi lager syltetøy, glade i søtsaker som de er. De kan da gjerne komme inn i hus også. Vepsene, også kalt årevinger (Hymenoptera) utgjør en stor gruppe blant insektene, men på langt nær alle er stikkende. Planteveps, snylteveps og galleveps kan ikke stikke oss, mens honningbier, humler og noen maur (eitermaur) kan stikke oss. Honningbier er det lite av i Nord-Norge, men humler er det rikelig av. Humlene kan stikke, eller «brenne» som folk sier, men de er lite aggressive og har en svak giftdose, slik at folk ikke er redd humler. Dessuten betraktes de som nyttige, da Nærbilde av jordvepsens stikkebrodd. Den er bare ca. 1 mm lang, men uhyre skarp. Vi ser at den har mothaker, men de er så små at brodden kan brukes flere ganger uten å rives av slik som hos bier. Opprinnelig forstørrelse 130 x. Latinsk slektsnavn offisielt norsk navn nordnorsk navn Hybomitra (stor) klegg klegg Chrysops blinding flekkflue, geitblenning Haematopota regnklegg blinding, blenning Forfatteren er interessert i opplysninger om annen navnebruk. Bruk bildene i artikkelen som rettesnor. de er gode bestøvere på ville planter og hageplanter. Det finnes 13 arter stikkeveps i Norge, hvorav 10 er såkalte sosiale veps og 3 er såkalte gjøkveps. Gjøkveps er «gjøker» som legger sine egne egg i sosiale vepsers (vertens) bol (ordet gjøk er selvfølgelig hentet fra fugleverdenen, og de fleste kjenner vel til at gjøken legger egg andres reir uten å ta ansvar for reirbygging og mating av ungene). Gjøkvepsene har ingen egen arbeiderkaste, men lar vertens arbeidere ale opp sine egne larver. Gjøkvepsen kan til slutt ødelegge for verten slik at bare gjøkvepsens eget avkom klekkes. Det kan nevnes at det også blant humlene finnes gjøkhumler som ikke har arbeiderkaster, og som snylter på «ordentlige» humler. 11

Kastesystemet 12 De ekte sosiale vepsene har et komplisert levevis som består tre såkalte kaster, nemlig dronninger, droner og arbeidere. De nyklekte dronningene klekker på ettersommeren, og de parer seg med de nyklekte dronene. Dronene er hanner som klekkes fra ubefruktede egg, og de dør etter paringen. De nye, befruktede dronningene overvintrer. De går i en slags dvale på beskyttede plasser under bark, i tresprekker eller i bygninger. Om våren våkner de til liv, og spiser nektar fra blomstrende planter. Så lager dronningen helt alene et bol ved å samle byggemateriale. Det er morkent trevirke, som sammen med spytt blir en slags papirmasse. Selve bolet består av flere etasjer med cellekaker av sekskantete rom, der det blir lagt et egg i hvert rom. Dronningen må også forsyne de første larvene med mat, som hovedsakelig består av insekter som hun har fanget og drept. Utpå forsommeren klekker de nye arbeiderne (sterile hunner), og de overtar det videre arbeid med bolet og fôringen av larvene. Dronningen kan nå ta seg fri fra denne jobben og konsentrere seg om den videre egg-leggingen. Mot slutten av sommeren legger dronningen egg i noen ekstra store celler, og larvene som klekker her, får ekstra mye mat og blir til nye dronninger. Den aldrende dronningen legger nå også ubefruktede egg, som blir til droner (hanner). Den gamle dronningen dør nå, og bolet går til grunne, men det kan være mange Vepsen gnager på gammelt treverk for å skaffe materiale («papir») til bolet. Foto: Arne C. Nilssen.

arbeidere, som nå får fri fra jobben i bolet, og fritt kan farte rundt. Det er derfor det blir så mange veps å se på ettersommeren og tidlig høst. Men både de og de nyklekte dronene dør altså når kulden setter inn; bare de nyklekte dronningene overvintrer. Jordvepsen blir liten i forhold til verdens største veps. Verdens største stikkeveps, den asiatiske kjempevepsen (Vespa mandarina japonica), også kalt yakoksedreperen, lever i Øst-Asia. Den har sterke gifter som kan drepe store dyr. Å bli stukket av den har vært sammenliknet med «å få en glødende spiker inn i leggen». Antall dødsfall av mennesker i Japan forårsaket av denne vepsen overgår dødsfall av alle andre giftige og ugiftige dyr til sammen, inkludert giftige slanger og ville bjørner. Giften inneholder minst åtte forskjellige kjemikalier. Kjempevepsen kan bite og stikke samtidig. Normalt jakter den på insekter, og den kan ødelegge bikuber effektivt. Men biene kan av og til flokke seg rundt vepsen i stort antall og lage en Vepsestikk Brodden som vepsen stikker med, er omdannet fra eggleggingsrøret, og det er Jordveps eller ikke? Det beste kjennetegnet er foran på hodet, der det er en ankerformet svart flekk i det gule partiet. Dette kan lett sees med en håndlupe. såkalt bie-ball. Temperaturen og karbondioksid-innholdet inne i denne ballen kan bli så høyt at den dreper vepsen etter få minutter. Foto: Arne C. Nilssen. Bildet viser den asiatiske kjempevepsen ved siden av vår egen jordveps. Øverst til venstre (innfelt) vises nærbilde av kjempevepsens ansikt med de kraftige kjevene. 13

14 derfor bare hunnene som kan stikke. Brodden er forbundet med en giftkjertel, og den har så små mothaker at den ikke blir sittende igjen i såret når vi blir stukket. I motsetning til hos bier kan en enkelt veps derfor stikke flere ganger. Vepsestikk er smertefullt, men sjelden farlig. Enkelte personer er imidlertid overfølsomme slik at et enkelt vepsestikk kan være dødelig, og hvert år dør én til to personer i Norge. Det anbefales å ha medisin med seg bestandig om sommeren hvis man har indikasjoner på overreaksjon av vepsestikk. Vepsen er en naturlig del av naturen, og noen mener vi ikke skal bekjempe den. Likevel kan det være grunn til å fjerne bolet jo før jo heller hvis det blir anlagt i beboelseshus, eller i nærheten. Man skal da være klar over at vepsen blir svært aggressiv, og at man må vite hva man gjør. Hvis man dreper en veps, så avgis et kjemisk alarmstoff (feromon) som mobiliserer alle vepsene til hissige angrep. Bolet bør helst fjernes om natta, gjerne i kjølig vær, for da er de fleste er Øverst: Vepsen fanger store mengder insekter som den gir til larvene i bolet, men den er også glad i ferskt kjøtt, eller som her, fersk fisk. Nederst: Når man har fjernet et vepsebol og oppbevart det i fryseboksen noen timer, kan man studere innholdet nærmere i ro og mak. Vi ser de sekskantede kamrene der eggene festes. Vi ser også noen store larver, snart klare til å forpuppe seg og klekkes til voksne veps. Fotos: Arne C. Nilssen.

inne i bolet. Så må man kle seg godt. Nå er det vel ikke alle som har en birøkterdrakt, men støvler, regnklær, myggnetting, tykke hansker, lue og vernebriller kan gjøre jobben. Tape hanskene fast til ermene (forfatterens egen erfaring!). Hold eventuelle tilskuere langt unna. Bolet med innhold puttes inn i en sterk (dobbel) plastpose, som tapes igjen. Posen legges deretter i en fryseboks noen timer. Foto: Arne C. Nilssen. Den såkalte jordvepsen (Vespula vulgaris) har fått rykte på seg for å være spesielt farlig. Er det riktig? Norges fremste humle- og vepseekspert framfor noen, Astrid Løken (1911 2008), skrev om denne arten i 1964: «Arten er mer plagsom enn alle andre norske arter. Den er temperamentsfull og svært aggressiv. Den blir tydeligvis irritert av sterke lukter som parfyme, lær, svette etc. Den produserer en svært sterk gift som forklarer de smertefulle stikkene». dronning vil helt alene lett kunne danne en ny koloni der den ankommer. Vepsene er gode flygere, og de flyr mye rundt etter insekter eller nektar i blomster. Jordvepsen kan i gode år bygge opp svært store bol (nesten en halv meter i diameter), og bolene kan være svært utilgjengelige, som under trerøtter og i hulrom i hus. Å fjerne slike reir når det er bebodd, kan derfor være en utfordring. Det er atskillig lettere å fjerne bol hos arter som lager fritthengende bol i trær og lignende. Jordvepsen er ufrivillig innført til New Zealand og Australia, der den regnes som en uønsket pestorganisme. Antakelig er den innført ved at en befruktet dronning har fulgt med varer fra den nordlige halvkule. En slik Det hender at vepsestikk kan få fatale følger. Her er et oppslag i avisen om en tysk turist som døde av vepsestikk i Hamarøy i 2007. Vedkommende døde bare 15 minutter etter at han ble stukket i tinningen. 15

Stikkemygg, knott og sviknott Stikkemyggen er blant de mest tallrike blodsugere ute i naturen hos oss. Særlig er Finnmarksvidda kjent for de store myggmengdene, men de kan også være til plage mange andre steder, fra kyst til fjell. Heldigvis er de myggene vi har i Norge stort sett ufarlige med hensyn til smitte, men i tropiske strøk finnes malariamygg som overfører blodparasitten Plasmodium, og i 2010 ble det beregnet at 655 000 mennesker døde av malaria i verdensmålestokk. I Norge finnes det 38 arter stikkemygg, og de viktigste artene som stikker oss, tilhører slekten Ochlerotatus (tidligere Stikkemygglarve. Disse lever i vannpytter. Det kan bli mye mygg dersom pyttene ikke tørker ut før de klekkes til voksne. kalt Aedes). Mengden mygg varierer fra år til år, og avhenger av mengden av midlertidige vannansamlinger der larvene lever om våren. Det blir flest mygg dersom det er sein vår med mye snø, mens det kan bli lite mygg dersom dammene tørker inn før myggene klekkes. Oversvømmelse langs elver og bekker kan også gi mye mygg. I det hele er det mange faktorer som bestemmer om det blir mye eller lite mygg, for eksempel om man befinner seg i lavlandet eller i fjellet, og hvilke myggarter som er involvert. Det utvikler seg ikke stikkemygg i rennende vann (bekker og elver), og heller ikke i større vann og innsjøer. Opplevelsen av myggplagen er delvis subjektiv og i stor grad avhengig av været. Myggen liker seg ikke når det er varmt med sterk sol, men mye bedre hvis det er varmt i været og lummert, og da kan myggen bli spesielt plagsom. Mens kleggen er mest plagsom om dagen i sterk sol, kommer myggen gjerne fram når det er overskyet og etter at sola er gått ned. Den kan fly ned mot 4 C (den er da ganske treg), men blir særlig ivrig hvis temperaturen overstiger 10 12 C. De eggene som blir lagt, klekker ikke før neste år, altså etter én (noen ganger 16 Golfbanen ved Breivikeidet nær Tromsø var kjent for å ha mye mygg, og det var en irriterende plage for dem som spilte der. Forfatteren ble tilkalt, og det ble funnet flere slike oppgravde hull fulle av mygglarver. Rådet var å fylle igjen disse hullene. Fotos: Arne C. Nilssen.

Foto: Arne C. Nilssen, 1977. flere) overvintringer. Eggene blir lagt på tørt land, men på en eller annen måte «vet» myggen at det blir smeltevann eller flomvann der neste vår. Eggene klekkes i dette vannet og blir til larver, og dem kan man se i smeltevannspytter tidlig på våren. De kan være ganske livlige, men de kan også henge rolig i overflatehinnen for å få oksygen. Etter et kort puppestadium klekker de til voksne mygg, som deretter kan opptre i store svermer som bølger som svarte skyer over terrenget. Her foregår paringen, og hunnene må deretter ha blod for å utvikle eggene (100 200 egg, men noen arter kan legge noen få egg uten et blodmåltid). Hannene stikker ikke, men lever av nektar og dør like etter paringen. For å finne sitt bytte bruker stikkemyggene synet, luktesansen og sansing av varmeutstråling. Som for mange andre blodsugere bruker også myggen karbondioksid i utåndingsluften for å Foto: Arne C. Nilssen. Øverst: Myggnetting, bålrøyk og godt med klær er godt å ha når myggen er plagsom. Nederst: Stikkende mygg og sviknott (Ceratopogonidae)(til høyre). Sviknotten, som ofte bare kalles for knott, er blant de minste blodsugende insektene, og vi ser at myggen blir en kjempe i forhold. Sviknottens larver lever i fuktig jord og trives best i fuktige somre. Det er på ettermiddagen og kvelden den angriper oss. Det gir svie og kløe og har ødelagt mange sommerkvelder for oss. 17

18 finne sitt bytte, men det er en rekke andre stoffer (bl.a. melkesyre) som også virker tiltrekkende. Noen personer får flere stikk enn andre, men hvis det virkelig er mye mygg, er det ingen som slipper unna. Det er store forskjeller på hvordan vi reagerer på myggstikk. Noen hovner mye opp og får kløe, mens andre ikke får noen slike reaksjoner selv om stikkene i seg selv er ubehagelige. Øverst: Knotten har grovere spiseredskaper enn myggen, og den lager ekle, blødende sår der den har bitt. Det finnes godt med myggmidler i handelen, og de finnes som stift, olje og spray. De mest effektive inneholder stoffet dietyl-toluamid (DEET), men man skal være forsiktig med å bruke for mye av dette stoffet, særlig på barn. Hvitløk og B-vitaminer, samt planteekstrakter, blir ofte nevnt som myggavstøtende, men de har vist seg å ha liten eller ingen virkning. Det finnes også elektroniske myggjagere som lager ultralyd (lyder med så høy frekvens at vi ikke kan høre dem), men de har absolutt ingen virkning. I det siste er det kommet på markedet store gassdrevne myggfeller der karbondioksid, octenol og varmevirkning skal etterligne et bytte. Slike feller kan fange store mengder mygg (og andre blodsugere) og kan redusere mengden lokalt, for eksempel nær hytta, men har liten virkning på bestanden hvis det er mye mygg i et større område i nærheten. Myggene kan nemlig fly minst 500 m. Myggspiral og bålrøyk har også en lokal effekt, men ellers er mygghatt og tette klær det sikreste hvis man er på fisketur eller må gå mye i myggterreng. Nederst: Mygg (Culicidae) og knott (Simuliidae). Myggen (til venstre) har sugd seg stappfull av blod slik at bakkroppen nesten sprekker. Det gir muligheter for at flere hundre egg kan utvikles. Myggen har for vane å løfte opp en av bakføttene når den stikker; grunnen er ukjent. Til høyre ser vi en knott, men den har ennå ikke begynt å suge blod. Knotten ser ut som svarte, kuppelryggede småfluer og kan visse steder være svært plagsomme. Knotten kalles også svartfluer (blackflies på engelsk), men navnet er ikke godt da det finnes mange andre små fluer som er svarte. De har larver i rennende vann (bekker og elver). Foto: Arne C. Nilssen. Foto: Torbjørn Alm.

Litteratur: Robert Bergersen, Per Straumfors & Arne C. Nilssen 2004: The distribution of horse flies (Diptera: Tabanidae) in North Norway. Norw. J. Entomol. 51: 3 26. Arne C. Nilssen 2002: Fluer som utnytter klegg for å få seg et blodmåltid. Fauna 55 (2): 50 56. Forfatteren: Arne C. Nilssen er professor i biologi med ved Tromsø Museum- Universitetsmuseet. Insekter er hans spesialområde. E-post: arnec.nilssen@uit.no. Adresse: Tromsø Museum, 9037 Tromsø. I det skotske høylandet er sviknotten (midges) så tallrik at den er et stort problem for turistnæringen der. Det er til og med blitt skrevet en egen bok om den. 19