REISEBREV FRA MALAWI. Da er man tilbake fra enda en tur til Malawi. Hvis jeg har talt riktig, så var dette 10. turen. Det begynner til en viss grad å bli rutine, hvis man kan kalle noe i Afrika for rutine. Turen ble bestemt ganske raskt, det har blitt lite langtidsplanlegging i det siste. Jeg kom til at både prosjektene og jeg sannsynligvis ville ha godt av en tur. Jeg regnet ikke med å få med selskap på så kort varsel, men Morten Terje Steen, pensjonert børsemaker og lærer, og med ett års erfaring som lærer i Kasungu, trengte ikke mer enn fem minutter på å bestemme seg. Turen nedover gikk helt planmessig etter det jeg pleier å kalle mjølkeruta, tog til Oslo, fly til Shiphol Nairobi Lusaka Lilongwe. Reiste fra Tynset kl. 09 en onsdag morgen og var framme kl. 13 dagen etter. Denne gangen hadde jeg lagt inn to netter i Lilongwe for å ordne forskjellig, og for å ha noen møter. Blant annet så fikk vi et hyggelig møte med ambassadør Eidhammer. En av mine kontaktpersoner, en ingeniør som var ansvarlig for byggingen i Mwazisi, den andre skolen vi bygde, fikk en brukt PC av meg for noen år siden. Nå hadde den stoppet for godt, og han var ganske fortvilet. Takket være gode forbindelser i Daldata kunne jeg overlevere en ny PC til ham. GENERELT OM FORHOLDENE I LANDET Mutharika ble gjenvalgt som president i 2009. Dessverre benyttet han sin andre periode som de fleste afrikanske statsoverhoder; til å sikre seg og sine «pensjon». Han klarte å legge seg ut med de fleste store giverland, og det medførte stor mangel på valuta. En følge av det ble mangel på drivstoff, slik at da jeg var der i oktober i fjor var det kun på svartebørs at det var mulig å skaffe diesel eller bensin. I påsken døde han plutselig av et hjerteanfall. Han hadde allerede utpekt sin bror som sin etterfølger, men til manges forbauselse og store glede klarte landet å følge grunnloven slik at visepresidenten tok over. Hun heter Joyce Banda, og har blitt meget populær. Hun står på god fot med giverlandene, og har allerede reversert noen av de mest upopulære lovene som hennes forgjenger innførte. Nå var det rimelig god tilgang på drivstoff, og alle jeg snakket med ga klart uttrykk for at landesorgen etter den avdøde presidenten hadde vært ganske kort. Noe av det første hun gjorde var å devaluere valutaen. Offisielt med 33 %, men reelt er den nok på over 50 %. For noen år tilbake fikk jeg 22 Kwacha for hver krone, nå fikk jeg 44. Det høres jo bra ut for den som skal veksle norske kroner til lokal valuta, men når de viktigste tingene som trengs for å bygge, som sement og bølgeblikk må importeres hjelper det lite. Det er nok også mange som benytter sjansen til å legge på mer enn det prisstigningen reelt betyr. Vi fikk et 1
eksempel på det på hotellet hvor vi bodde siste natta. På menyen var det klistret på nye priser. Ved å snu arket kunne vi lese de gamle. En rett som hadde kostet 1.500 kostet nå 2.900! KASUNGU Fredag ettermiddag reiste vi til Kasungu. Det er to norske lærere på skolen der nå, den ene har med seg kone og to små barn. Vi var invitert på middag, og fikk anledning til å utveksle en del erfaringer. Under middagen ble strømmen borte, og det gjør den hver kveld nå. Det er flere og flere som får tilgang til strøm, og flere og flere strømforbrukende apparater. Problemet er at produksjonen stiger ikke, og resultatet er flere og lengre utkoplinger. På lørdag tok vi den tradisjonelle turen på markedet. Siste jeg var der var trelastutsalget flyttet. Nå hadde også snekkerverkstedene flyttet, og de hadde fått bedre plass enn før. Men redskapen er den samme, det er stor rift om sagene som jeg pleier å ha med. Skulle gjerne hatt med mange flere, men det begrenser seg jo. SKOLEPROSJEKTENE SUZA Vi måtte en tur ut til Suza for å hilse på kjente. Der går det framover. Vi var med og finansierte den første lærerboligen. Nå har de tre, og alle har innlagt strøm. Vi fikk lagt inn strøm i klasserommene også, men der var det nesten ingen pærer. Da jeg ba om forklaring, fikk jeg ganske utsvevende svar. Men det satt en elev der og jobbet, og han sa at han benyttet muligheten til å sitte der om kvelden for å få lys. Vi får håpe at det kommer noen lyspærer etter hvert. Det var andre ting som var mer betenkelig. I hvert klasserom er det to takstoler. I et rom var halvparten av den ene oppspist av termitter, taket hang nok bare av gammel vane. Et vindkast og det kollapser. Jeg ba om at de måtte kalle inn skolekomiteen umiddelbart, og få det reparert før det skjedde en ulykke. Nok et eksempel på manglende vedlikeholds tenkning. 2
BUNGANO VIDEREGÅENDE SKOLE Ved forrige besøk, i november i fjor, var de ferdig med fundamentene og golvet og hadde startet med veggene. Nå var den på det nærmeste ferdig, det manglet stort sett finavretting av golvet og maling, dessuten montasje av dører. Det siste kan bli vanskelig, de hadde ikke avstivet dørkarmene under muring, følgen var at åpningen var 5-6 cm mindre på midten. Jeg måtte ta for meg byggmesteren og tegne og fortelle hvordan han skulle gjøre det. For øvrig blir det et meget bra bygg, romslig og med vinduer. Bolig for rektor er også nesten ferdig, det blir et praktbygg på omtrent 100 m2. BARNESKOLENE Det er meningene at i september skal man starte med to parallelle klasser med 50 elever i hver. Samtidig må vi starte med neste bygg, slik at to klasserom til står klar til neste høst. Totalt trenger vi fire blokker for å dekke alle fire årene på videregående. Vi må også få til et bygg med et lite bibliotek og et datarom. Men det siste er avhengig av at myndighetene sørger for strøm tilkopling. Tre bygg, hvert med to klasserom, lærerrom og lager er så godt som ferdig. Jeg Klasserom i Chimbere i 2009 og 2012 3
tror vi har kommet fram til den riktige modellen nå. I de første prosjektene brukte vi et sprinkelverk i betong i vindusåpningene. Det er billig, men det stjeler ganske mye lys. Som et alternativ foreslo jeg gjennomskinnelige plater i taket for å skaffe overlys. Disse platene er imidlertid dyre. Nå har vi forsøkt med metallgitter i åpningene, og det er meget vellykket. Det gir mye lys og luft, og det er unødvendig med overlys i taket. Uhoho barneskole. Lyse og fine klasserom På denne siste turen har vi skrevet avtale om flere nye skolebygg, dessuten noen lærerboliger. Det er litt problem med koordineringen med myndighetene. Det viste seg at på et par steder der vi hadde planlagt bygging hadde myndighetene planer om å starte. Og det på tross av at de fikk vår plan til godkjenning i januar. Men vi er fleksible, så det løser vi. Planen er å sette i gang 10 klasserom i år, i tillegg til oppussing og bygging av lærerboliger. Vi hadde for øvrig et meget bra møte med fylkesskolesjefen i Nkhata Bay. Det ble en meget vid diskusjon, han påpekte bl. a. at hvis dette landet skal gå framover må familiene begrense seg til 3 barn. For å få folk til å forstå det er man igjen tilbake til kunnskap og utdannelse. Uansett hvilket område man ser på så er svaret på problemene mer kunnskap! BRØNNPROSJEKTET Så langt har det blitt ca. 45 brønner. Anslagsvis noe over 10.000 har fått tilgang til rent vatn. Vi rakk å besøke noen av dem, men mange ligger langt av lei, og vegene er ikke akkurat motorveger. Det betyr at en rekker ikke så mange på en dag. Men vi skrev avtale om nye brønner der vi skal sørge for 15.000 EUR. I tillegg kommer egeninnsats. Det er meningen at disse brønnene skal bores 4
/graves i løpet av august-oktober i år. Å si at de som har fått tilgang på rent vatn er strålende fornøyd er en forsiktig karakteristikk. Gammelt vannhull, ny brønn og en glad mor som har rent vatn. 5
VEGER Veger, eller skal vi heller si mangel på sådanne, er et kapittel for seg. Hovedvegene er bra nok, mange er riktig fine, men når vi forlater disse er det ikke mye veg lenger. Det blir mye kjøring på første gir, og rett som det er må man ned i lavgirene. Da er det godt å ha solid bil med 4-hjulstrekk og differensialsperrer. En av skolene som vi skulle besøke lå mange km ute på ei stor flate. Vegen besto av en halv meter bred sti gjennom 3 m høyt og tett gras. Det var bare å sikte seg inn slik at stien var noenlunde midt på bilen. Jeg hadde besøkt skolen før, og da var det ingen store trær i graset. Måtte bare håpe på at de ikke hadde endret på vegen, for det var ikke mulig å se om det var noen hindringer foran bilen. Noen bruer /klopper måtte vi inspisere nøye før vi tok sjansen på å kjøre over. Det gikk bra. Jeg tror både Morten Terje og jeg var godt fornøyd med turen. Men det må innrømmes at etter ei uke med terrengkjøring var det godt å kunne slappe litt av etterpå. I løpet av de siste tjue åra har det blitt mange reiser uten Sue. Men hun har alltid vært der og tatt i mot meg når jeg kom heim. Denne gangen ble det annerledes, jeg kom heim til tomt hus. Det tar nok tid å venne seg til det, om man noen gang blir vant til det. Neste tur er planlagt til ca. 1. november. Det er bare å melde seg på for den som har lyst. Jeg har tenkt å planlegge den turen i god tid. Tynset, 10.07.12 Ola 6