Til odel og eie Hun var odelsjenta som bodde i byen, mens lillebroren hennes drømte om å drive gården. 22 år gammel måtte Eli Nannestad bestemme seg. 12
13
14 LIVET I BYEN: Odelsjenta Eli Nannestad bor i Oslo og begynte i august å studere landskapsarkitektur på Ås. Siden jeg var fire år gammel, har naboer og eldre mennesker spurt om det er jeg som skal ta over gården. Hvordan skal en fireåring svare fornuftig på det? Gården har alltid ligget der. For Eli har den vært det faste punktet, det som er hjemme. Det som handler om å løpe barbent over gårdstunet, om ropingen og begeistringen under kuslippene. Om den lille kalven man blir så glad i, men som en dag skal slaktes. Friheten og tryggheten. Åkrene. Langt der fremme: Et lite punkt på fremtidslinjen, en mulighet, et valg som en gang skal tas. NY ODELSLOV Fra nyttår av har ikke lenger nevøer og nieser odelsrett. Målet er å begrense familiefeider og øke rekrutteringen til landbruket. Det regner da telefonen ringer. Eli er på vei hjem fra en tur i Frognerparken. Det er moren. De skal bygge nytt fjøs. Det er på tide å bestemme seg for om hun vil ta over gården eller ikke. Gården hun er førstefødt på, heter Refling gård. Det eldste bygget stammer fra 1600-tallet. 700 dekar dyrket mark, rundt 100 limousin-fe og skog i tillegg. En heltidsjobb, forsiktig sagt. Eli er helt uforberedt. Livet hennes er fullt av konserter, studentfester og lesesalen på Bjørknes privatgymnas. Likevel er det en tanke hun sliter med å riste av seg: Hele livet har jeg vært odelsjenta på Refling. Hva er jeg nå da, hvis jeg sier fra meg odelsretten? FORNUFT OG FØLELSER. Odelsrett er, sagt litt enkelt, retten til å velge først. Denne retten går automatisk til det første barnet som blir født, uavhengig av kjønn. Alle barna har odels- og
ODELS- OG ÅSETESRETT Odelsrett = retten til å overta en gård, det vil si å løse den ut (kjøpe den); primært når den er solgt ut av slekten eller til en med dårligere odelsrett. Åsetesrett = retten til å overta en gård på dødsboskiftet etter eieren. I Norge skjer de fleste generasjonsskifter mens eieren fortsatt lever. Virkningene av åsetesrettens fortrinnsrett og odelslovens løsningsrett gjør dermed at eldste barn får velge først. Den som overtar en eiendom ved odelsløsning eller på dødsboskiftet, må kjøpe gården til odelstakst (markedsverdi) eller åsetestakst (75-100 prosent av odelstakst). Ved salg på det åpne marked selges gården for konsesjonsverdi. Den ligger ofte lavere enn odelstaksten. Ved salg etter nyttår kan bare barn av tidligere eiere i odelsslekten samt barn og barnebarn av selger løse eiendommen på odel. I 1974 ble kvinner og menn (født etter 1. januar 1965) likestilt i odelsloven. Odel betyr «den beste av jorden», det vil si den dyrkede jorden, i motsetning til utmark. For mer detaljert informasjon om odelsloven, se «Lov om odels- og åsetesrett» på lovdata.no. Kilde: Norges Bondelag, Norsk senter for bygdeforskning 15 åsetesrett, men den som er eldst, har best odelsrett. En vanlig misforståelse er at eldstemann «får alt». Det er sjelden tilfellet. Foreldre selger som oftest gården til ett av barna for 75 prosent av full verdi, forklarer Erlend Stabell Daling i Norges Bondelag. Det gir kjøper sikrere mulighet til å leve av driften, og det gavner de andre søsknene fordi selgeren da unngår å bli beskattet på en måte som går ut over søsknenes andeler. TEKST: HANNE MARIE MAUGESTEN FOTO: FARTEIN RUDJORD Gårdovertagelser handler ikke bare om pluss og minus på en bankkonto. Odelsrett handler om mye følelser blant familiemedlemmer som føler tilknytning til den samme gården. Det betyr også et nokså høyt konfliktnivå. Fra 1975 til 2001 er 130 konflikter knyttet til odelsrett blitt behandlet av Høyesterett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg. I Orderud-saken ble gårdsstriden mellom far og sønn sett på som et sentralt motiv for trippeldrapet. Olje- og energiminister Ola Borten Moe havnet i en opphetet odelstvist da han med loven på sin side søkte om såkalt odelsfrigjøring ved gården Busklein i Trondheim. Dessverre ser vi noen familiefeider, og de aller styggeste er ofte mellom søsken. Jeg har selv bistått i slike saker. Det kan ta lang tid for partene å forsones. Odelen på en gård kan være et ganske betent og sårt tema i noen
16 VANSKELIG VALG: Hans Nannestad (21) tar en bachelor i landbruksteknikk og er snart ferdig med årets tresking da storesøster Eli (23) kommer hjem på gårdsbesøk. Det har bestandig vært en drøm å ta over gården. Samtidig har jeg alltid visst at jeg ikke er førstemann i køen, at det er Eli som har odelen, sier Hans. familier, sier Daling. Et annet typisk eksempel på en konflikt er følgende: Ingen av barna på gården er interessert i å ta over, og gårdbrukeren har solgt gården på det åpne marked til et par som ønsker å drive med landbruk. Men så dukker det opp en fjern slektning, for eksempel en fetter av tidligere eier, som føler tilknytning til gården. Han vil ikke nødvendigvis drive den, men kanskje bruke den som feriested, og velger å bruke odelsretten. Slike konflikter håper myndighetene det blir mindre av når en ny regel trer i kraft over nyttår. Da har bare barn og barnebarn av siste eier odelsrett. Endringene gjøres blant annet for å øke rekrutteringen til landbruket ved å legge til rette for at landbrukseiendom som ikke overtas av eierens nærmeste, legges ut for salg på det åpne marked. ELI TAR ET VALG. Helt siden hun Det er bare jeg som kan og skal ta valget Eli Nannestad, odelsjente lærte å snakke, har folk spurt om det er hun som skal ta over. Særlig eldre mennesker er opptatt av det. Jeg synes det er en merkelig ting å spørre et lite barn om. Eli skjønner at det ikke bare er Blindern-studenten i begynnelsen av 20-årene som skal ta valget. Den lille odelsjenta, som har ligget der et sted i bevisstheten hennes fra hun var ganske liten, vil også ha et ord med i laget. Eli sliter med å skille logiske og følelsesmessige argumentasjonsrekker. På den ene siden, tenker hun, er jeg ikke rustet til å drive en såpass stor gård. Jeg vet ikke hvor interessert jeg er, ikke hvem jeg skal gifte meg med, hva jeg skal studere eller hvordan fremtiden min vil bli. Men hun blir usikker når hun tenker på hvor avgjørende beslutningen er. Skal jeg virkelig ikke bli gammel på gården? I tillegg har Eli alltid sett for seg at hun skal gi sine egne barn den gårdsoppveksten hun selv har hatt. Og så er det alle disse menneskene da, som hun er så glad i. Gården er livsverket til faren. En viktig brikke i lillebrorens fremtidsplaner. Far vil det beste for gården, og så vil han naturligvis det beste for alle barna sine. Broren Hans er utdannet innen landbruk og har jobbet utallige sene kvelder og tidlige timer på gården. Han vil gjerne ta over, og hennes valg er helt avgjørende for hvordan han legger opp fremtidsplanene sine. Vil det ikke være egoistisk å ta over, «bare for å ta over»? Valget berører så mange: foreldrene mine, brødrene, besteforeldrene, fremtiden til gården, kjæresten min. Likevel er det bare jeg som kan og skal ta valget, tenker hun. Etter hvert sniker en erkjennelse seg frem. Hun ringer hjem og ber foreldrene bestille en advokattime. Skal
LIVET I BYEN: Eli Nannestad bor i Oslo og trives i et urbant miljø, selv om mye av identiteten hennes alltid har vært knyttet til at hun er odelsjenta på hjemgården. 17 hun først si fra seg odelsretten, skal det gjøres skikkelig og riktig. TRENGER VI ODELSLOVEN? Reidun Heggem ved Norsk senter for bygdeforskning understreker at odelsloven ble til i det vi kan kalle et pliktsamfunn. Hun skriver en doktorgrad om rekruttering til landbruket. Men nå er odel blitt et valg. Unge mennesker er i stadig større grad opptatt av å ta egne valg og av å realisere seg selv. Plikt er derfor ikke et like gyldig grunnlag for valget. Likevel står affeksjon, følelser for familiegården og moralsk forpliktelse sterkt hos mange. I Levekårsundersøkelsen for landbruksbefolkningen fra 2002 svarte over halvparten at de mente at plikt var viktig for å ta over gården. Slektstanken og den følelsesmessige tilknytningen til eiendom veier trolig tyngre for å holde gården i familien enn selve Odelsloven har bidratt til å få flere kvinner inn i landbruket Erlend Stabell Daling, Norges Bondelag odelsretten, viser en offentlig utredning om odelsretten fra 2003. Bøndenes tanker rundt odelsloven er et interessant møte mellom det moderne og det tradisjonelle. De slites mellom en holdning som er «fornuftsbasert», som dreier seg om at den som er best skikket til å drive gården, bør ta over, ikke nødvendigvis den med odelsrett, og en mer «moralsk forpliktende» holdning, sier Heggem. Hun peker på at vårt naboland Sverige ikke har odelslov. Gårdene videreføres likevel i stor grad gjennom familien. Uformelle normer som knytter seg til tradisjon, «blodsbånd» og moralske forpliktelser kan være viktigere enn selve loven, forklarer Heggem. Odelsloven er en såkalt prioritetslov. Altså en lov som gir noen en forrang foran andre. Den har også et helt eget vern i Grunnloven. I 1974 ble kvinner og menn (født etter 1. januar 1965) likestilt i odelsloven. Prioriteten for menn født før 1965 ble opphevet i 2009. Daling i Norges Bondelag mener dette fortsatt skaper en viktig symboleffekt. Landbruket trenger flere jenter. Det er ingen tvil om at odelsloven har bidratt til å få flere kvinner inn i landbruket. I fjor var 86 prosent av hovedbrukerne på gårdene her til lands menn. VURDERER ULIKT. Jenter vurderer annerledes enn gutter når det gjelder overtagelse av gården, skriver Marit S. Haugen i artikkelen «Odelsjenter likestilte i loven, men hva med i praksis?». Mens guttene setter seg selv i sentrum og foretar valget ut fra egne interesser, er jentene annenorienterte og velger ikke gården på bekostning av andres interesser, skriver Haugen. Jenter er i større grad utsatt for kon-
18 SøSkENSAMARbEId: Søsknene Jens (23), Elin (26) og Ida (28) startet familiebedrift. Barndomshjemmet i Mysen blir fra nå av felles arbeidsplass. Vi er forberedt på lange jobbdager. Vi begynner når vi må og slutter når vi er ferdig. kurranse fra yngre søsken, kommer det frem i en rapport fra Landbrukets utredningskontor. Det spiller også en stor rolle i hvilken grad moren har vært aktiv i gårdsarbeidet. Rapporten peker på at jenter i større grad flytter hjemmefra og tar høyere utdannelse, de er også mer bekymret for arbeidsmarkedet på stedet. Jenter ser i større grad ut til å velge å ta over småbruk som kan drives i kombinasjon med arbeid utenfor gården. ETTERPÅ. Den dagen Eli formelt sier fra seg odelsretten, gjør hun og faren noe de to aldri har gjort før. De drar på kafé sammen, bestiller kake. Eli tror de er litt lettet, begge to. Jeg følte aldri noe press fra familien. Men det er jo nettopp det som er det rare med odelsrett. Ingen presser deg, men man føler likevel et visst press. For meg var det vel så skummelt å gå inn i tankene om hvem er jeg og hvem blir jeg nå. Jeg har alltid Jeg ga ham det fineste jeg kunne gi ham Eli Nannestad vært litt stolt av å være odelsjente og å komme fra en gård. Det var en lettelse da jeg skjønte at det ikke var oppveksten og minnene mine jeg sa fra meg. Jeg er jo fortsatt Eli, selv om jeg ikke tar over gården. Hva tenker du om valget nå? Jeg føler meg friere med tanke på fremtiden. Det er litt godt endelig å ha tatt det valget som jeg alltid har visst at jeg en gang må ta. Den samme kvelden satt Eli i stuen hjemme på gården, da Hans kom inn. De to hadde ikke snakket seg imellom om Elis odelsrett. Nå er forresten du odelsgutt, sa Eli. Hun husker fremdeles hvordan han lyste opp. Jeg ga ham det fineste jeg kunne gi ham. Og det føltes godt for meg å vite at gården blir ivaretatt av den som er best i stand til det. TAR OVER SAMMEN. Han er 23 år og produserer nok egg til å forsyne Eidsberg kommune. P3morgen står lavt på i bakgrunnen når Jens Klufterud sorterer eggene. De 7500 hønsene er toppidrettsutøvere. Og han han er bare treneren, tenker han da. Og så ser han for seg hvordan denne høsten skal bli. Når de to eldre søstrene hans begynner å produsere iskrem på låven. Han tror det blir fint. Valget som skulle tas rundt kjøkkenbordet i Mysen den ettermiddagen for fem år siden, var svart-hvitt. Skulle de trappe ned og etter hvert avvikle, eller skulle de trappe opp? Store investeringer og langsiktige planer. Å selge livsverket til oldeforeldrene, Bamsrud-gården, som kom inn i slekten i 1871, var uaktuelt. Men ingen kunne leve av den 100 mål store gården. Søsknene Elin, Ida og Jens bestemte seg for å ta over gårdsdriften sammen. Elin liker bylivet. Men hun savner lukten av nyklipt gress. Masteren i
NORSKE BØNDER I fjor var det 43 954 gårdbrukere i Norge (jordbruksforetak som mottar produksjonstilskudd). Hver gårdbruker hadde i 2011 en gjennomsnittlig næringsinntekt fra jordbruket på 154 000 kroner. To av tre føler det som en plikt å drive gården videre. 48 prosent mener det har stor betydning at gårdsdrift gir en god ramme for egne barns oppvekstmiljø. 24 prosent sier at det ikke har noen betydning at gårdsdriften gir gode inntekter. 22 prosent av bøndene med barn antar at ett av dem kommer til å ta over. 18 prosent tror deres eldste barn, en sønn, vil ta over gården. 9 prosent tror deres eldste barn, en datter, vil ta over gården. Kilder: «Trender i norsk landbruk 2012», utført av Norsk senter for bygdeforskning. Statens landbruksforvaltning og SSB: Levekårsundersøkelse blant landbruksbefolkningen 2002 19 HOLDER EIDSBERG MED EGG: Jens Klufterud (23) gleder seg til å starte gårdsdriften sammen med søstrene sine. Jens er yngst og har ansvar for eggproduksjonen på gården. Jeg har lyst til å bidra til nærhet mellom matproduksjon og forbruker. Selv ser jeg lyst på fremtiden. Jeg tror nordmenn vil ha ren mat og ferske produkter fremover. Og det er det vi skal levere.
20 EGEN GÅRDS-IS: Søstrene Elin og Ida Klufterud har blant annet reist til Italia for å få inspirasjon til den perfekte iskremoppskriften. Deler av låven fra 1917 er nå gjort klar til iskremproduksjon med egg produsert på gården. mikrobiologi er bestått. Elin ligner faren sin, er glad i det usikre og uforutsigbare, sulten på å satse. Nå har hun sagt opp jobben. Hjemme i Mysen venter et nytt hus, samboeren, to søsken og gården. Vi er på vei utfor hoppkanten. Det er utrolig spennende, og kanskje litt skummelt. Det var vel ingen av oss som hadde trodd at låven fra 1917 skulle gjøres om til en bitte liten iskremfabrikk i 2013. Det handler om tålmodighet. Vi fant ut at vi må selge det vi har og tro på at det holder. Ida kom først. Odelsjenta. Hun er ferdig utdannet veterinær. Sover dere godt om natten? har naboene spurt en stund, og synes søsknene er litt gærne. Men Ida har troen på iskremen hun og Elin skal produsere. De er mer søstre enn venninner. Gårdsdriften kan hun godt dele. Mattilsynet har godkjent produksjonsrommet de har bygget. Et reklamebyrå har designet logo og innpakning, Elin og Ida har prøvd seg frem til den perfekte oppskriften, og Mathallen i Oslo har allerede spurt når første forsendelse kommer. Det var et vanskelig valg, og det ble ikke tatt over natten, sier Ida, som bestemte seg for å dele gårdsdriften med de andre søsknene. Det handler vel så mye om fremtiden til gården. For meg var det et enklere valg når vi var flere som kunne dra i samme retning. SATSER FRISKT. Vi bestemte oss for å gjøre barndomshjemmet til en felles arbeidsplass. Jens har ansvaret for hønene, reparasjon og vedlikehold. Ida og jeg produserer og selger iskremen. Foreldrene våre fortsetter med utleie av lokaler og selskapsdrift her så lenge de ønsker, forteller Elin. Det høres enkelt ut når du sier det, hvordan tror dere det kommer til å gå? Vi har jo jobbet sammen omtrent Det var vel ingen av oss som hadde trodd at låven fra 1917 skulle gjøres om til en iskremfabrikk Elin Klufterud siden vi lærte å gå, sier Ida. Virksomheten i låven skal gjøres om til et aksjeselskap neste år. Da skal det også skrives kontrakt. Gården vil fortsatt drives som et enkeltmannsforetak. Dere er ikke litt naive, da, som set ter hele søskenforholdet på prøve? Å unngå samarbeidsproblemer er et tema daglig. Vi er klar over utfordringen. Men vi vet også at samarbeid er den eneste måten vi kan få dette til på. Dere har bygget nytt hønsehus, tilpasset deler av låven til iskremproduksjon og brukt tre år på å planlegge et nytt gårdsprodukt. Det må ha kostet endel? Tja. Det er livsverket vårt. Vi kjører gamle biler og reiser ikke på ferie. Rune drar på det. Vi har satset alt. hanne.marie.maugesten@ aftenposten.no