MØTEPLIKTEN I MORGEN. Rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av KSF

MØTEPLIKTEN I MORGEN Rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av KSF Oppfølging av Stortingsmelding 37 (2007-2008) 20.07.2012

Innhold: 1. INNLEDNING 4 1.1. Arbeidsgruppens sammensetning 4 1.2. Møter 4 1.3. Mandat for gruppen 5 2. MØTEPLIKTEN I DAG 6 2.1. Formål 6 2.2. Målgruppe 6 2.3. Dagens praksis 7 2.4. Organisering og avgjørelsesmyndighet 7 3. MORGENDAGENS MØTEPLIKT 8 3.1. Begrunnelse og målgrupper 8 3.2. Ny målformulering 9 3.3. Vilkår 10 3.4. Varighet og intensitet 11 3.5. Innhold i møteplikten 11 3.6. Brudd 13 3.7. Avgjørelsesmyndighet og organisering 14 4. Nødvendige og mulige regelendringer 16 4.1. Juridisk avklaring 17 4.2. Ny begrunnelse for møteplikten 17 4.3. Oppjustering av saksbehandlingsprosedyrene 17 5. Økonomiske og administrative konsekvenser 18 6. Forslag 19

Møteplikten i morgen 1. Innledning Det har lenge vært enighet om at ordningen med møteplikt i forbindelse med prøveløslatelse har behov for en fornyelse. I dette ligger behov for lik praksis, økt bruk, bedre innhold og kvalitetssikring av ordningen. I dag fungerer ordningen enkelte steder godt, andre steder mer som meldeplikt. Det er i dag få som får møteplikt som vilkår for prøveløslatelse. I tillegg kommer en ikke god nok kommunikasjon mellom friomsorg og fengsel med det til følge at felles resurser utnyttes for dårlig. Mange mener at det er satt av for lite ressurser til å følge opp møteplikten med det til følge at selve innholdet ikke blir godt nok. Det stilles heller ikke tilfredsstillende resultatkrav i forbindelse med møteplikt, og det føres ikke tilstrekkelig statistikk som kan gi et helhetlig bilde av praktisering av ordningen. I 2008 kom St.meld. nr. 37 (2007-2008), Straff som virker. Da Stortinget i april 2009 hadde bifalt denne, startet Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) arbeidet med å implementere de forslagene den inneholdt. Tilbakeføringsgarantien og tilbakeføring generelt, sto sentralt blant disse. Prøveløslatelse med møteplikt ble nevnt som et viktig hjelpemiddel i et godt tilbakeføringsarbeid. I forbindelse med implementeringen av meldingen ble det etablert flere arbeidsgrupper. Blant dem var én som skulle se spesielt på møteplikten. Foreliggende rapport er resultatet av dette arbeidet. 1.1. Arbeidsgruppens sammensetning Johnny Bjørkli, Kriminalomsorgen, Akershus friomsorgskontor/ Region nordøst Njål Grimstad, Kriminalomsorgen, Oslo friomsorgskontor Marianne Kylstad Øster, Kriminalomsorgens sentrale forvaltning Jorunn Molvær, Kriminalomsorgen, Region sørvest Inger Marie Fridhov, Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (leder) 1.2. Møter Gruppen har hatt 15 møter og arrangert et høringsseminar på Sola Strand Hotel i slutten av januar 2010. Deltakere på konferansen var rekruttert via metoderådgiverne i regionene som ble bedt om å finne fram til fire deltakere som hadde erfaring med møteplikt, både fra fengsler og friomsorgskontor. Seminaret hadde i alt 29 deltakere fra hele landet. I invitasjonen til seminaret het det blant annet: Grunnen til at dette seminaret holdes, er behovet for å forbedre ordningen med møteplikt. Ja, vi har den tro at det skal resultere i noen klare råd om hvordan møteplikten virkelig kan bli et førsteklasses redskap i arbeidet med å hjelpe prøveløslatte til å makte et liv uten ny kriminalitet. 1.3. Mandat for gruppen Gruppen fikk ikke noe eksplisitt, skriftlig mandat, men oppdraget lå i St.meld. nr. 37 (2007-2008), hvor det heter: «Departementet ønsker å ha en gjennomgang av dagens ordning med møteplikt for kriminalomsorgen og øvrig vilkårsfastsettelse i forbindelse med prøveløslatelse. Etableringen av tilbakeføringsgarantien medfører behov for å vurdere både kvalitet og hyppighet i kriminalomsorgens oppfølging. Det kan være aktuelt å foreta endringer både med hensyn til hvor lang periode kriminalomsorgen skal ha et oppfølgingsansvar, hvor intensiv denne oppfølgingen skal være og hvilke enheter i kriminalomsorgen som skal ha dette ansvaret.» I tillegg presiserte prosjektlederen for St.meld. nr. 37 (2007-2008), Jan-Erik Sandlie, oppdraget på arbeidsgruppens første møte slik: «Arbeidsgruppen skal definere hva straffegjennomføring i medhold av 10 e kan videreutvikles til slik at det blir et viktig element i tilbakeføringsgarantien.» En annen gruppe som ville kunne ha nytte av prøveløslatelse med møteplikt er forvaringsdømte. De bør kunne få prøveløslatelse både begrunnet med hensyn til sikkerhet og med rehabilitering som denne gruppen har stort behov for i tillegg til tett oppfølging. De vil i særskilt grad kunne dra nytte av løslatelse med møteplikt. Det er imidlertid en annen hjemmel for å ilegge møteplikt for denne gruppen, hvor hensynet til samfunnsvernet er tydelig. Arbeidsgruppen finner det hensiktsmessig å avgrense mot forvaringsdømte i denne rapporten, men anbefaler egen utredning for dette. 4 5

2. Møteplikten i dag 2.1. Formål I dag er prøveløslatelse regulert i straffegjennomføringsloven 41, 43 og 44 og i forskrift 3, 42,43 og 44. Det heter i strgjfl. 43: «Det er en forutsetning for prøveløslatelse at prøveløslatte ikke begår ny straffbar handling i prøvetiden. Dersom det fremstår som nødvendig for å gjennomføre prøveløslatelsen på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte, skal kriminalomsorgen sette som vilkår at prøveløslatte i en tidsavgrenset periode skal møte for kriminalomsorgen i upåvirket tilstand.» Begrunnelsen for møteplikten i dag er at den skal sikre at den domfelte ikke begår nye kriminelle handlinger i prøvetiden. Følgelig det er sikkerhetsvurderinger som skal avgjøre om prøveløslatelse skal kunne gis. Det heter i retningslinjene punkt 3.45.2, b: blant annet: «Dersom det er grunn til å anta at domfelte vil begå nye straffbare handlinger i prøvetiden, skal prøveløslatelse ikke finne sted.» 2.2 Målgruppe Gjeldende regelverk fører i praksis til at prøveløslatelse ikke skal besluttes om det er grunn til å anta at domfelte vil begå nye straffbare handlinger i prøvetiden. Regelverket legger ikke opp til at «gjengangere» og andre med høy tilbakefallsrisiko skal prøveløslates, uavhengig av hvilke støttetiltak som iverksettes. I regelverket punkt 3.45.2 b, avgrenses gjengangere slik: «En domfelt som gjennomfører færre enn sin tredje dom regnes ikke som gjenganger, unntatt hvis han er dømt for mange forhold i samme dom.» Dersom prøveløslatelse innvilges gis det vilkår om møteplikt til personer hvor faren for ny kriminalitet likevel synes å være til stede. Er denne faren ikke til stede, er det heller ikke grunnlag for å gi møteplikt. Av dette følger at det er få domfelte som løslates på prøve med møteplikt. På landsbasis ble det i 2011 løslatt 2411 personer på prøve. Av disse fikk bare 856 møteplikt som vilkår, det er om lag 35 %. Antall prøveløslatte varierer fra region til region. Det kan være mange årsaker til disse variasjonene, blant annet at regelverket kan tolkes forskjellig. Det peker uansett på et viktig faktum, nemlig at ordningen med møteplikt benyttes i relativt liten grad. 2.3. Dagens praksis Møteplikt er et vilkår for prøveløslatelse. På tross av et felles regelverk, praktiseres møteplikten forskjellig rundt om i landet. Noen steder er innholdet av høy kvalitet med samtaler, behandling, nettverksbygging og hjelp til etablering i ny bolig og nytt miljø. Andre steder fungerer det som en ren meldeplikt, utelukkende i form av oppmøte. Det kan også i medhold av straffegjennomføringsloven 43 ilegges andre vilkår i tillegg til møteplikt dersom det er nødvendig. Vilkårene, slik de er formulert etter gjeldende rett, er uttømmende og det kan ikke fastsettes andre betingelser for prøveløslatelsen. Det gjelder selv om den prøveløslatte samtykker og tiltaket ellers er kriminalitetsforebyggende eller gunstig i forhold til tilbakeføring. Det framgår eksplisitt av retningslinjene at vilkåret om møteplikt ikke kan fastsettes som følge av domfeltes behov for oppfølging og støtte som ikke relaterer seg direkte til faren for ny kriminalitet. I dag er situasjonen mange steder dessverre slik at det ofte er mye uavklart med tanke på tiltak for de som løslates på prøve med møteplikt for friomsorgen fra fengslene. Ofte kommer beskjeden om møteplikt sent. Dette innebærer i sin tur hastverksarbeid for friomsorgen når det gjelder å kunne tilrettelegge for et godt rehabiliteringstilbud for domfelte. Derfor er det positivt å styrke samhandlingen mellom de ulike enhetene i kriminalomsorgen i forbindelse med møteplikt. Tydeligere og mer fastlagte rutiner for samhandling vil kunne avhjelpe dette. Møtepliktsperioden skal normalt være 3 måneder, men kan forlenges med ytterligere 3 måneder. Ved lengre dommer kan perioden vare inntil 1 år. Perioden kan ikke være under 1 måned, som i praksis betyr at prøveløslatelse med møteplikt ikke kan gis for dommer under 90 dager. 2.4. Organisering og avgjørelsesmyndighet Etter uttalelse fra friomsorgskontoret er det i dag avgivende enhet som avgjør hvorvidt en domfelt skal få møteplikt eller ikke. I alt vesentlig er det friomsorgen som følger opp møteplikten. Dagens regelverk gir rom for at friomsorgen kan delegere eller be om bistand til den praktiske oppfølgingen av domfelte med møteplikt til eksterne kontaktpersoner. Den knyttes da ofte til enheter, institusjoner eller frivillige organisasjoner. I noen ganske få tilfeller er det en overgangsbolig som har den praktiske oppfølgingen. Uavhengig av hvem som følger opp framgår det av 6 7

regelverket at det er friomsorgskontoret som har det faglige og det administrative ansvaret for møteplikten. 3. Morgendagens møteplikt Arbeidsgruppen mener at morgendagens møteplikt bør være i tråd med de føringer som ellers gjelder i kriminalomsorgen og som ble presentert i St.meld.nr. 37 (2007-2008). Det heter blant annet: «Ordningen må avspeile ambisjonene om en sømløs straffegjennomføring.» Begrepet sømløs straffegjennomføring» kan først og fremst knyttes til etablering av gode rutiner for overføringer fra fengsel til friomsorg i forbindelse med møteplikten. Det er viktig at retningslinjene blir utviklet og spisset i forhold til et forpliktende samarbeid. Intensjonen i meldingen er at flere skal bli prøveløslatt, og at flere får møteplikt. Ordningen med prøveløslatelse er i følge St. meld. nr. 37 (2007-2008), et av de viktigste virkemidlene kriminalomsorgen har. Gjengangere er den gruppen domfelte tilbakeføringsgarantien særlig tar sikte på å hjelpe. Derfor er det viktig å se på hvordan løslatelsesordningen praktiseres for denne gruppen. Kjernen i prøveløslatelsesinstituttet må være å få til en smidig overgang mellom fengsel og frihet. Arbeidsgruppen mener at dersom man utvider målgruppen for prøveløslatelse med møteplikt kan dette føre til en økning i antall bruddsaker under straffegjennomføringen. Samtidig er det grunn til å anta at den totale tilbakefallsrisikoen vil bli lavere med denne soningsprogresjonen fordi domfelte får mulighet til å tilegne seg kompetanse og verdier i løpet av prøvetiden, framfor å sitte i fengsel til endt tid eller bli prøveløslatt uten møteplikt. Møteplikt forutsetter tett oppfølging av kriminalomsorgen og konsekvente reaksjoner på vilkårsbrudd. 3.1. Begrunnelse og målgrupper Dagens begrunnelse for å ilegge møteplikt er, som sagt, ene og alene å hindre nye kriminelle handlinger i prøvetiden. Arbeidsgruppen har diskutert dette og mener at også rehabiliteringsbehov bør være grunnlag for møteplikt, som vil kunne forebygge nye kriminelle handlinger også etter prøvetiden Det er mange av de prøveløslatte som har behov for oppfølging på rehabiliteringsløp de har startet i fengsel. Uten oppfølging vil mange ikke kunne nyttiggjøre seg tiltak som er påbegynt, og veien kan være kort tilbake til kriminalitet og rus. Den klare sammenhengen mellom sosiale problemer, manglende samfunnstilknytning og tilbakefall til kriminalitet er veldokumentert i internasjonal forskning. Regelverkets begrunnelse for å ilegge møteplikt bør reflektere dette. Gjengangere er en målgruppe som i tilbakeføringsgarantien er nevnt eksplisitt og bør prioriteres i det viktige løslatelsesarbeidet. Det kan skje gjennom utvidet mulighet for prøveløslatelse med møteplikt og en faglig målrettet tilbakeføring til samfunnet. 3.2. Ny målformulering På denne bakgrunn foreslår arbeidsgruppen en ny målformulering for møteplikt som vilkår for prøveløslatelse: «Formålet med møteplikt i prøvetiden er å bidra til å sikre domfelte mulighet for en tilfredsstillende tilbakeføring til samfunnet og dermed redusere faren for ny kriminalitet.» Med denne formuleringen ønsker gruppen å slå fast at rehabilitering og tilbakeføring ved ileggelse av møteplikt, bør være begrunnelse på linje med sikkerhet. Vi skal ikke se bort ifra at mange domfelte i denne kategorien faktisk ønsker seg bistand slik at de kan nyttiggjøre seg de tiltakene som kan sikre dem en bedre reintegrering i samfunnet. Arbeidsgruppen ser at dette synspunktet reiser spørsmål av prinsipiell karakter når det gjelder forholdet mellom hjelp og straff. Gruppen ser det likevel slik at målet om redusert tilbakefall til ny kriminalitet gir legitimitet til rehabilitering som begrunnelse for møteplikt. I tillegg har rehabiliterende tiltak også en verdi i seg selv. Det heter i St.meld. nr.37 (2007-2008)»: «Kvalitet i kriminalomsorgen skal likevel ikke måles bare ut fra effekten av tiltak for å forebygge videre kriminell atferd. Det er et selvstendig mål å gjøre livet under frihetsberøvelsen verdt å leve.» Med utvidelse av grunnlaget for møteplikten, vil også målgruppen for denne ordningen bli vesentlig større. Det faktum at bare 35 % av alle prøveløslatte får møteplikt er etter arbeidsgruppens mening en for lav andel. Ved å utvide beslutningsgrunnlaget, vil dette antallet kunne økes vesentlig. Det er særlig to grupper som vil komme i betraktning: 1) de som ellers ville bli sittende til full tid og 2) de som ville bli løslatt på prøve uten møteplikt. Gruppen foreslår følgende formulering: «Møteplikt i prøvetiden skal ilegges domfelte hvor det ikke anses som sikkerhetsmessig forsvarlig med prøveløslatelse uten møteplikt. Domfelte som 8 9

antas å ha behov for oppfølging fra kriminalomsorgen, kan ilegges møteplikt i forbindelse med prøveløslatelse som ledd i en bedre overgang fra fengsel og reintegrering i samfunnet.» 3.3. Vilkår Straffegjennomføringsloven 41 omhandler forberedelse til løslatelse, og skal legges til grunn for planleggingen av møteplikt. Arbeidsgruppen anbefaler en gjennomgang og nødvendige endringer i lov og regelverk(jf. punkt 4.3). Regelgjennomgangen må omfatte både fastsettelse av vilkår og innholdet i møteplikten. En slik gjennomgang skal sikre en faglig god prosess i forberedelsen. Dette gjelder blant annet fastsetting av vilkår og innhold i møteplikten, samarbeid med andre etater og domfeltes egen medvirkning. I straffegjennomføringsloven 43 nevnes flere vilkår som kan settes for å innvilge prøveløslatelse. Selve oppmøteplikten er et selvstendig vilkår. Grunnvilkåret om at det ikke skal begås kriminalitet skal alltid gjøres gjeldende og kan ikke fravikes. Dersom det fremstår som nødvendig for en sikkerhetsmessig forsvarlig gjennomføring, skal kriminalomsorgen i perioden med møteplikt fastsette vilkår om at prøveløslatte skal: overholde bestemmelser om bosted møte i upåvirket tilstand hos offentlig myndighet, person eller organisasjon etter kriminalomsorgens anvisning overholde bestemmelser om behandling overholde bestemmelser om oppholdssted, arbeid eller opplæring unnlate å ha samkvem med bestemte personer Fastsetting og valg av vilkår har sammenheng med tilrådelighetsvurderingen ( 42, 5. ledd) og bør inngå i en helhetsvurdering hvorvidt prøveløslatelse i det hele kan innvilges. En løslatelse som i utgangspunktet ikke anses sikkerhetsmessig forsvarlig, kan ved fastsettelse av vilkår gjøres sikkerhetsmessig betryggende. I tråd med rapportens forslag om at møteplikt også begrunnes i domfeltes behov for tilfredsstillende rehabilitering og tilbakeføring, skal slike hensyn vektlegges ved fastsettelse av vilkår. Dette innebærer at både sikkerhetsmessige og faglige hensyn skal vektlegges i vurderingen. Arbeidsgruppen er av den mening at vilkåret om møteplikt oftere bør kombineres med flere vilkår som nevnt i prikkpunktene ovenfor - i forbindelse med prøveløslatelse, for eksempel krav til et bestemt oppholdssted. Dette vil kunne utfylle innholdet i møteplikten vesentlig, og være nødvendig dersom målgruppen utvides til gjengangerne. Ileggelse av andre vilkår i tillegg til møteplikt er ikke ensbetydende med en generell innstramming når det gjelder vilkår i forbindelse med møteplikt, men gir en mulighet for at gjengangere - der faren for ny kriminalitet vurderes å være tilstede - også vil kunne løslates med møteplikt på strengere vilkår. 3.4. Varighet og intensitet St.meld. nr. 37 (2007-2008) tar til orde for at både varigheten på møtepliktsperioden og hvor ofte domfelte bør møte, bør vurderes. Fordi innholdet i møteplikten skal fastsettes i nært samarbeid med den domfelte selv og ta hensyn til individuelle behov, mener arbeidsgruppen at det er vanskelig å sette absolutte krav. Spørsmålet om hvor lang møtepliktsperioden skal være, må vurderes individuelt og etter gjeldende regler. Likevel anbefales det et minimums antall oppmøter i løpet av gjennomføringsperioden for å sikre nødvendig oppfølging, tilsvarende i gjennomsnitt ett hver annen uke. Møtene bør fordeles på en hensiktsmessig måte etter hvilket behov den domfelte har. Arbeidsgruppen tenker seg at det i startfasen bør være ukentlige frammøter. Mot slutten kan det, hvis det ikke strir mot intensjonen med møteplikten, reduseres til to ganger pr. måned eller i særlige tilfeller sjeldnere, men ikke sjeldnere enn månedlige oppmøter. Eventuell endring i avtalen om oppmøtehyppighet skal begrunnes i sikkerhetsmessige forhold og domfeltes behov for oppfølging og rehabilitering. 3.5. Innhold i møteplikten Elementene i innholdet er i lovens forstand ikke vilkår på linje med møteplikten i seg selv. Arbeidsgruppen foreslår en ny og utvidet målformulering, hvor rehabilitering og tilbakeføring likestilles med sikkerhet som en begrunnelse for møteplikten. Da er det nødvendig med en klar grenseoppgang mellom formelle vilkår som kan føre til brudd og eventuell gjeninnsettelse i fengsel, og tiltak og virkemidler som er avtalt som en del av innholdet i møteplikten. Den enhet som har ansvaret for å administrere gjennomføringen av møteplikt, kan i samarbeid med domfelte foreslå slike nevnte virkemidler som en del av innholdet i møteplikten. 10 11

Arbeidsgruppen mener at innholdet i møteplikten må være basert på en individuell kartlegging som følger domfelte fra avgivende enhet. På det grunnlag skal det ha blitt utarbeidet fremtidsplan i samarbeid med domfelte, eventuelt individuell plan, og forberedelser gjort i ansvarsgruppe før prøveløslatelse. Med ansvarsgruppe menes her små grupper av ansvarlige personer fra fengsel, friomsorg, aktuelle samarbeids-partnere, domfeltes hjemkommune og eventuelt representanter fra innsattes familie og nettverk som kan ha noe å bidra med. Gruppene bør etableres så tidlig som mulig i straffegjennomføringen og minimum tre måneder før antatt løslatelse/prøveløslatelse. Leder ved avgivende enhet vurderer når og i hvilken utstrekning ansvarsgruppe skal etableres for kortere dommer. Domfelte selv, i samarbeid med saksbehandler, innkaller aktuelle resurspersoner, lager sakliste og innkaller til møtene. Ansvarsgruppen følger domfelte gjennom hele oppholdet i fengselet, og skal ha umiddelbar beskjed dersom domfelte flyttes til annet fengsel enten dette gjelder som et ledd i progresjonssoning, eller av andre årsaker. Den skal også kunne komme med forslag til vilkår i forbindelse med prøveløslatelse med møteplikt. Skal domfelte løslates til et annet fylke enn det fengslet ligger i, må gruppen også finne fram til aktuelle samarbeidspartnere i og utenfor kriminalomsorgen og hjemkommunen. Med utgangspunkt i det arbeidet som nedlegges i ansvarsgruppen, må innholdet tilpasses de behov den domfelte har. Ansvarsgruppen må sikre videre oppfølging etter løslatelse av de tiltakene som allerede er iverksatt under straffegjennomføringen. Virkemidlene i et møtepliktopplegg kan, etter avtale mellom domfelte og kriminalomsorgen, blant annet være: Ansvarsgruppe Kurs av forskjellige slag/programvirksomhet Metodiske samtaler, herunder om rus Undervisning skole/universitet Arbeidstrening/arbeid Fritidsopplegg/nettverksbygging Tur- og hobbygrupper Det skal alltid foreligge en gjennomføringsplan for perioden med møteplikt, både når det gjelder oppmøtehyppighet og innhold. Det må antas at det går en grense for hva som kan pålegges den prøveløslatte uten at særlige vilkår er satt. Gjennomførings-planen vil være veiledende siden innholdet er et enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven som kan påklages. Ved å videreføre gjeldende vilkår og i tillegg supplere med ulike tiltak i regi av andre aktuelle samarbeidspartnere, vil man kunne få til skreddersydde og individuelle løslatelsesopplegg med stor grad av brukermedvirkning og med hensiktsmessige kriminalitetsforebyggende tiltak. 3.6. Brudd Alle vilkår og avtaler må kommuniseres godt med domfelte ved oppstart. Det må kontrolleres underveis at vilkår overholdes. Konsekvensene ved brudd på vilkår må være tydelige og håndheves raskt og konsekvent. Reaksjoner på brudd er i henhold til regelverket advarsel, innskjerpingssamtale og fastsetting av nye vilkår. Dette kan blant annet innebære tettere oppfølging for en periode. Etter gjeldende rett skal regionalt nivå i kriminalomsorgen fremme begjæring om fullbyrding av resterende fengselsstraff for domstolene som treffer avgjørelse med dom hvorvidt gjeninsetting i fengsel bør skje, jf. straffegjennomføringsloven 44, straffeloven 28 b første og tredje ledd og retningslinjene til straffegjennomførings-loven punkt 3.45. Arbeidsgruppen mener at overføring til fengsel for brudd på vilkår fastsatt av kriminalomsorgen bør være en administrativ avgjørelse på lik linje med vedtaket om prøveløslatelse med møteplikt. Beslutningsmyndighet ved brudd på vilkår bør være som øvrige saker, det vil si lokalt nivå i kriminalomsorgen, eventuelt regionalt nivå hvis over 10 års fengselsstraff. Det vil samsvare med gjeldende praksis ved brudd og gjeninnsettelse i fengsel for øvrige straffegjennomføringsformer utenfor fengsel, som for eksempel hjemmesoning etter 16.1 og 16.2. En administrativ beslutning utenom domstolene vil effektivisere dagens reaksjonssystem slik at brudd får tydelige og raske konsekvenser, samt være forutsigbar og forebyggende. Den vil dessuten være prosessøkonomisk gunstig. Brudd på vilkår for prøveløslatte fra fengsel, typisk brudd på oppmøteplikten, anses ikke å være så alvorlig at det bør foranledige behandling for domstolene. Noen av deltakerne i arbeidsgruppen (Bjørkli og Molvær) mener likevel at ved 12 13

brudd på grunnvilkåret om at den prøveløslatte ikke skal begå ny kriminalitet, skal det fortsatt være domstolene som etter begjæring fra påtalemyndighetene beslutter gjeninnsettelse ved ny dom. Andre deltakere i arbeidsgruppen (Grimstad, Øster og Fridhov) mener derimot at også ved brudd på dette grunnvilkåret bør kriminalomsorgen administrativt beslutte gjeninnsettelse i påvente av politiets og domstolenes videre arbeid med saken. 3.7. Avgjørelsesmyndighet og organisering En tydelig og effektiv organisering er viktig for å oppnå både kvalitet og kvantitet i gjennomføring av møteplikt. Når spørsmål om møteplikt skal vurderes, har man gjennom dette samarbeidet og kunnskap om domfeltes behov og ønsker lagt et godt grunnlag for å vurdere domfeltes behov for møteplikt. Uansett må domfelte informeres grundig om hvilke muligheter og plikter som følger med møteplikten. Arbeidsgruppen ser to ulike løsninger for ansvarsplassering og organisering av gjennomføringen, og for hvor avgjørelsesmyndigheten skal plasseres. Deler av arbeidsgruppen (Bjørkli, Molvær og Grimstad) støtter forslag a, mens andre (Øster og Fridhov) støtter forslag b. a) Friomsorgen skal ha det formelle ansvaret for oppfølging av møteplikten Det er viktig at det formelle ansvaret for møteplikten fortsetter å være plassert i friomsorgen. Regelverket gir likevel rom for at andre enheter i kriminalomsorgen, fortrinnsvis overgangsboligene, og aktuelle samarbeidspartnere også kan gjennomføre møteplikten i praksis dersom dette vurderes som hensiktsmessig. Det er likevel friomsorgen som fortsatt bør ha det formelle ansvaret. Friomsorgen har den sosialfaglige kompetansen som skal til for å bistå domfelte i arbeidet med re-integrering i samfunnet. Friomsorgen har også pedagogisk og juridisk kompetanse som kan supplere den sosialfaglige. Friomsorgen har i økende grad ansvar for ulike former for straffegjennomføring utenfor fengsel, og har bred erfaring og kompetanse på dette området, inkludert innkalling til avtaler. Friomsorgen har også kunnskap om og kjennskap til regelverk og rutiner når det gjelder håndtering av brudd og avvik på beste måte. I tillegg kjenner friomsorgen kravene til dokumentasjon i form av journalføring og har bred erfaring med oppfølging av domfelte som er prøveløslatt. Friomsorgen har også kjennskap til og jevnlig kontakt med, andre etater og konstruktive nettverk både når det gjelder arbeid, skole, bolig og fritid og dermed bred kompetanse på forvaltningssamarbeid. Friomsorgens tilbud kan sies å være ledd i en progresjon i soningen. Å forbli under fengslets oppsyn i møtepliktsperioden, kan ikke sies å være det i samme grad. Ulempene med å åpne for at andre enn friomsorgen kal ha ansvaret for oppfølging av møteplikten vil være flere. Dersom fengsel og overgangsbolig skal overta ansvaret for oppfølging av møteplikten, vil dette forutsette en omfattende opplæring av personalet. Det vil bli både tid- og kostnadskrevende. Dette vil nødvendigvis være svært ressurskrevende og framstå som unødig ressursbruk fordi det vil bety en dublering av kompetansen i kriminalomsorgen. Det kan bli en utfordring å etablere et godt faglig miljø rundt denne typen arbeid for enheter som har få slike saker. En fordeling av ansvarsforholdet mellom fengsel, overgangsbolig og friomsorg kan lett bidra til uklare ansvarsforhold. Både i forhold til samarbeidspartnere og også internt i kriminalomsorgen må det være tydelig hvem som skal følge opp og respondere ved brudd på vilkår. Konklusjon: Det nødvendig at friomsorgen som allerede har god kompetanse og lang erfaring med oppfølging av prøveløslatte, fortsatt har det formelle ansvaret for denne gjennomføringsformen. Dette er i tråd med intensjonene i St. meld nr. 37 om videreutvikling av ordningen med møteplikt både i forhold til oppfølging av faglig innhold, nært samarbeid med det øvrige hjelpeapparatet og konsekvent og restriktiv reaksjon ved brudd på vilkår. b) Andre enheter i kriminalomsorgen kan ha det formelle ansvaret for møteplikten Det bør være avgivende enhet som har avgjørelsesmyndighet når det gjelder spørsmål om, hvordan og ved hvilken enhet i kriminalomsorgen møteplikten skal gjennomføres. Normalt vil dette være et friomsorgskontor, men også andre enheter som enkelte fengsler med lav sikkerhet og særlig overgangsbolig kan være egnet. En grunnleggende forutsetning for valg av enhet vil være at enheten har tilfredsstillende kompetanse, praktiske muligheter og ressurser til å gjennomføre oppgaven på en faglig forsvarlig måte. Den enheten som får ansvaret for møteplikten skal ha all myndighet i saken. 14 15

Dette gjelder oppfølging, kontroll, endring av vilkår, journalføring, med mer. En slik løsning vil gi et tydeligere ansvarsforhold enn dagens løsning hvor ansvar og gjennomføring kan være plassert på forskjellige enheter. Det har i praksis medført uklare ansvarsforhold og sådd tvil om hvem som gjør hva i saken. Dette er likevel ikke til hinder for et utstrakt samarbeid med andre enheter i kriminalomsorgen eller med andre eksterne etater dersom dette er hensiktsmessig. Den enheten som har ansvaret skal også krediteres for arbeidet, og møteplikten bør målstyres gjennom resultatkrav. Solid faglig kompetanse vil være viktig for å sikre en forsvarlig gjennomføring av møteplikt. Kriminalomsorgen er i dag én etat bestående av sosialfaglig, fengselsfaglig, pedagogisk og juridisk kompetanse. Det er viktig å utnytte den samlede kompetansen og den faglige bredden i arbeidet med møteplikt. En slik tverrfaglig tilnærming til møtepliktsarbeidet vil være i tråd med de endringene som allerede har skjedd i etaten. Det er også viktig å utnytte den uformelle kompetansen de ansatte har. Både erfaringen med og ikke minst relasjon og kontinuitet i arbeidet med domfelte vil ha betydning for oppfølgingen av møteplikten. Denne løsningen er i samsvar med det 5 av 6 regioner meldte på erfaringsseminaret for møteplikten som ble holdt i januar 2010. Løsningen er også i samsvar med anbefalingene fra arbeidsgruppen Evaluering av oppgavefordeling i kriminalomsorgen». Både seminaret og sistnevnte arbeidsgruppe hadde deltakere fra fengsel, overgangsbolig og friomsorg. Konklusjon: Det bør være mulig for flere enheter enn friomsorgen, særlig overgangsboliger, til å ha det formelle ansvaret og oppfølgingen av møteplikten dersom det synes hensiktsmessig og forsvarlig. En slik organisering vil gi adskillig større fleksibilitet i valg av ansvarlig enhet. Dette gir mulighet for å velge den beste løsningen av faglige, økonomiske, geografiske, praktiske og effektive hensyn. 4. Nødvendige og mulige regelendringer Arbeidsgruppen har gjennomgått sentrale områder knyttet til møteplikt som foreslås nærmere regulert, herunder hva som kan gjennomføres lokalt og reguleres av lokale rutiner. Det konkrete arbeidet med å vurdere grunnlaget og utarbeide nytt regelverk for møteplikten, finner vi å ligge utenfor arbeidsgruppens mandat og arbeidet bør administrativt skje i Justis- og beredskapsdepartementet. 4.1. Juridisk avklaring Arbeidsgruppen mener det er behov for en prinsipiell juridisk avklaring hvorvidt møteplikt kan ilegges utover en ren sikkerhetsmessig begrunnelse, jf gjeldende rett (strgjfl 42 og strgjfl 43, 2. ledd) når møteplikten gis en mer fremtredende plass i tilbakeføringsarbeidet. 4.2. Ny begrunnelse for møteplikten En eventuell ny lovhjemmel for møteplikt ut over sikkerhetsmessig begrunnelse, bør være lettfattelig og enkel rent språklig og utfylles med forskriftstekst og/eller med utfyllende retningslinjer. Hjemmelen bør klargjøre prøveløslattes ansvar for å møte for kriminalomsorgen i upåvirket tilstand og klargjøre øvrige vilkår, bl.a. plikt til å melde fra ved fravær og til å framlegge legeerklæring ved sykefravær jf strgjfl 43, 2. ledd. Videre bør hjemmelen inneholde beskrivelse av konsekvenser ved manglende oppmøte samt avklare grunnlag for ruskontroller og hjembesøk. Det bør også avklares hvorvidt det er adgang til å forlate landet i gjennomføringstiden, jf forbudet for samfunnsstraffdømte (strgjfl 54). 4.3. Oppjustering av saksbehandlingsprosedyrene Arbeidsgruppen peker på at saksbehandlingen forut for prøveløslatelse bør gjøres mer forutsigbar og strukturert. Det anbefales endring av straffegjennomføringsloven 41 om forberedelser til løslatelse for å kvalitetssikre og forplikte i arbeidet. Dagens regler i forskriften 3-41, oppleves som vide og lite forpliktende, for eksempel vurdering senest innen ett år. Videre må det avklares hvem som skal ha det formelle ansvaret for gjennomføring av møteplikt, herunder å treffe vedtak om prøveløslatelse og beslutte endringer av vilkårene underveis, herunder innstramming og opphør. Løslatelsestidspunktet bør avklares i god tid. I den forbindelse foreslås at det fastsettes bindende saksbehandlingsregler med faste frister for når vedtak skal foreligge før løslatelse. Arbeidsgruppen mener at etablering av ansvarsgrupper alltid skal vurderes for alle domfelte med fengselsstraff i 6 måneder eller mer. For dommer under 6 måneder bør det vurderes. Det vil i begge tilfellene være domfeltes behov som avgjør hvorvidt det skal etableres ansvarsgruppe, og arbeidsgruppen antar at det foreligger et slikt behov i de fleste tilfeller. Det bør utarbeides saksbehandlingsregler hvor ansvars- og fullmaktsforhold tydelig framgår. 16 17

Arbeidsgruppen anbefaler at gjeninnsettelse etter brudd på vilkår for møteplikten bør være en administrativ avgjørelse og fattes av lokalt nivå i kriminalomsorgen. Straffegjennomføringsloven 44, straffeloven 28 b første og tredje ledd og retningslinjene til straffegjennomføringsloven punkt 3.45. 5. Økonomiske og administrative konsekvenser Med utgangspunkt i gruppens forslag om å utvide målgruppen for prøveløslatelse med møteplikt, er det nærliggende å tro at det må få både administrative og økonomiske konsekvenser. Med flere saker som skal følges opp, kreves økte ressurser til saksbehandling. Kravet om kvalitativt bedre innhold og opplegg i møteplikten, vil også kreve økte ressurser. Resultatrapportering skal gjenspeile den enkelte enhets arbeid med møtepliktsaker. Arbeidsgruppen foreslår en ny og bedre vekting av dette arbeidet. Når volumet av møtepliktsaker øker, vil det også stille krav til organiseringen av den enheten som skal administrere ordningen. I varierende grad vil det trolig også medføre økt behov for egnede lokaler. I tillegg må arbeidstidsordningene vurderes opp mot behov for tilgjengelighet i oppfølgingen. 6. Forslag 1. Rehabiliteringsbehov bør være begrunnelse for møteplikten på lik linje med sikkerhetsvurderinger 2. Ny målgruppe for prøveløslatelse med møteplikt bør være gjengangere. Flere av dem som i dag løslates uten møteplikt, bør også få det 3. a) Friomsorgen skal ha det formelle ansvaret for gjennomføringen av møteplikten b) Andre enheter i kriminalomsorgen kan ha det formelle ansvaret for gjennomføringen av møteplikten 4. Ansvarsgrupper skal etableres før løslatelse på prøve med møteplikt ved dommer på 6 måneder eller mer 5. Ved brudd bør gjeninnsettelse være en administrativ avgjørelse på lokalt nivå i kriminalomsorgen. a)dette omfatter ikke brudd på grunnvilkåret om ny kriminalitet, eller b) dette omfatter også brudd på grunnvilkåret om ny kriminalitet 6. Møteplikten må få definerte resultatkrav og rapporteres på linje med annen virksomhet i kriminalomsorgen 7. Straffegjennomføringsloven med underliggende regelverk endres mht 41, 43 og 44, og nye retningslinjer for møteplikten utarbeides. Forskriftene for møteplikten fornyes i sin helhet. Enkeltbestemmelser endres i tråd med dagens overordnete mål for kriminalomsorgen og øvrige forslag i denne rapporten 8. Som følge av økt bruk av møteplikt med tett oppfølging, må det vurderes hvorvidt forslagene må føre til endrede budsjettrammer 18 19