Ville bryte tausheten

POSITIV Nr. 1-2014 Kr 39, Jonas Gardell: Ville bryte tausheten Med pasienten i sentrum Smittet fordi hun var jomfru Revurderte tankesettet Foto: Marc Femenia / TT / SCANPIX 1 positiv NR. 1 2014

Oslo kommune Oslo kommune Storbyavdelingen Storbyavdelingen Fri rettshjelp Fri rettshjelp Uke 7 og 8 2007 FRI RETTSHJELP Trenger du juridisk råd og veiledning Trenger du i juridisk forbindelse råd ogmed veiledning i forbindelse med Trygd/pensjon ufamilieforhold/barnevern Trygd/pensjon uarbeidsforhold/oppsigelse Skilsmisse/ skifte Utlendingssaker u Barn/ samvær/ barnevern Pasientskadeerstatning uvoldsofferbistand Arbeidsforhold/oppsigelse uboligforhold Utlendingssaker u Voldsoffer/ erstatning Fri rettshjelp er et offentlig juridisk rådgivningskontor for innbyggere u Boligforhold/ husleie i Oslo og omland. Ordningen er gratis, avhengig av din inntekt. Våre erfarne advokater er tilgjengelige både på dag- og kveldstid. Fri rettshjelp er et offentlig juridisk rådgivningskontor for innbyggere Besøk oss i Oslo i Storgata og omland. 19 Ordningen - Telefon er 23 gratis, 48 avhengig 79 00 av din inntekt. Våre erfarne advokater er tilgjengelige både på dag- og kveldstid. Besøk oss i Storgata 19 Telefon 23 48 79 00 For mer informasjon www.frirettshjelp.com www.frirettshjelp.com e-post:frirettshjelp@sby.oslo.kommune.no

POSITIV UTGIVER: HivNorge Christian Krohgs g. 34 0186 Oslo i n n h o l d Ansvarlig redaktør Arne Walderhaug Redaksjon/layout: Arne Walderhaug Bidragsytere Olav André Manum Arne Walderhaug Frank O. Pettersen Haakon Aars Trykk Merkur Trykk A/S, Oslo ISSN 0809-9391 4 Da Liv Jessen begynte som leder på ProSentret i 1984, tre-kvart år etter starten, hadde hun med seg mye ideologisk bagasje fra Kvinnefronten og fra utdanningen som sosialarbeider. FOTO: Marc Femenia / TT / SCANPIX 8 Foto: arne walderhaug FORMIGIVING: Concorde as SLØYFA «Den røde sløyfa er det internasjonale symbol for hiv/aids-problematikken. Den symboliserer støtte til de som lever med hiv/aids og folkene rundt dem, et ønske om mer informasjon og opplæring til mennesker som ennå ikke er smittet, håpet om å finne effektive behandlingsmetoder, kurer eller vaksine mot hiv/aids, og medfølelse for de som har mista venner eller familie pga. aids. Alle kan gå med sløyfa. Den betyr ikke at du er homofil eller har sykdommen, slik mange tror. Er det noen som tilbyr deg en slik sløyfe, bør du ta den imot i respekt for aidsrammede!» Cathrine (17) i særoppgave om hiv og aids foto: HENRIK FINSETH 20 Jonas Gardell har i en rekke intervjuer gang på gang poengtert at han aldri felte en tåre under skrivingen av trilogien om Rasmus og Benjamin, Seppo og Lars-Åke, Paul og Bengt og alle de andre homsene som står på terskelen til livet i Tørk aldri tårer uten hansker. Kan depresjoner også være et resultat av hivvirusets biologiske påvirkning på hjernen? Er kanskje depresjonen og det svingende humøret mitt noe jeg og kjæresten min bare må leve med, spør en leser. Psykologen svarer. Glenn Mathisen har vært en av drivkreftene for at Sørlandet sykehus Kristiansand skulle ta tak i problemområdet helhetlig behandling på en nyskapende måte: Sykehuset har etablert et brukerråd for hivpositive pasienter. 31 ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK www.hivnorge.no positiv NR. 1 2014 3

foto: arne walderhaug PROFILEN LIV JESSEN (66) TIDLIGERE LEDER AV PROSENTERET 4 positiv NR. 1 2014

Paradigmeskiftet Da Liv Jessen begynte som leder på ProSentret i 1984, trekvart år etter starten, hadde hun med seg mye ideologisk bagasje fra Kvinnefronten og fra utdanningen som sosialarbeider. Av Olav André Manum Liv Jessen sier at det var utenkelig ikke å se på jentene i prostitusjonen som ofre. Vår oppgave var å hjelpe dem ut av denne rollen og få dem på rett kjøl i livet. At noen skulle velge prostitusjon som levevei, var en helt umulig tanke for oss, sier hun. I dag hevder hun at radikalfeminismen setter mange av premissene for det politisk korrekte her i landet, og på den tiden hun begynte som leder på ProSentret var hun radikalfeminist. Hiv og aids var med på å forandre denne tankegangen fullstendig. ProSentret feiret sine første tredve år i fjor og startet altså det samme året som vi hadde vårt første registrerte aidsdødsfall her i landet, men Jessen er veldig tydelig på at ProSentrets begynnelse ikke kom på grunn av hiv og aids. ProSentret ble etablert mer som et kvinnesolidarisk prosjekt etter at politiet hadde rapportert om store rusproblemer blant kvinnene i prostitusjonsmiljøet. Skulle hjelpe Holdningen var at vi skulle få «jentene ut av prostitusjonen», forteller Jessen og nevner at hun sågar skrev en bok sammen med Kirsten Frigstad med nettopp den tittelen. Jentene var ofre og de trengte noen som talte deres sak, på deres vegne. For slik vi så det var de ikke i stand til å gjøre det selv, sier hun videre. Vi var naive, vi var sikre på at om vi løste rusproblemet som et sosialt problem og sørget for rehabilitering, så hadde vi løst problemet prostitusjon, fortsetter Liv Jessen litt hoderystende i dag: Kvinnene var ofre, menn overgripere. Verden var enkel! Endringsprosessen for Jessen begynte før hiv/aids ble et dominerende tema også innenfor prostitusjonsdebatten. Møtet med jentene fortalte henne noe annet enn at de var ofre. Ja, mange av dem hevdet at de slett ikke var ofre, de hadde valgt dette selv. De var subjekter i sine egne liv, ikke objekter og ofre for menns rå seksualitet og samfunnets skyggesider slik sosialarbeiderne helst ville se dem. Vi ble nødt til å revurdere tankesettet vårt, sier Jessen. Hvis vi skulle jobbe med disse kvinnene som likeverdige partnere, måtte vi også respektere deres valg enten de ønsket å forlate prostitusjon eller å bli i den, sier hun. Men hun understreker at de fleste kvinnene de kom i kontakt med, helst ville ut av prostitusjonen. Ofte var vanskelige livsbetingelser en pushfaktor for veien inn. Respektere valg Hivepidemien skulle gjøre utfordringene større, for på konferanser og møter i utlandet traff hun jenter som organiserte seg i «fagforeninger». De forlangte ikke bare respekt for sine valg. De krevde retten til å være prostituerte og hevdet sågar at de trivdes med sine valg. Det de ønsket var blant annet myndighetenes hjelp til å beskytte seg mot hivsmitte uten å måtte forlate jobbene sine. Hiv/aids sørget dermed for et slags «paradigmeskifte» i norsk prostitusjonsdebatt. Sosialarbeiderne ble nødt til å inkludere jentene, ta dem og deres rettigheter og synspunkter på alvor om de skulle klare å drive hivforebyggende arbeid i miljøene deres. Jessen minnes en historie fra tidlig i hivepidemien som bekrefter dette: ProSentret drev hivforebyggende arbeid på strøket i Oslo. Det dreide seg om et kundeprosjekt, opplyser hun. Sosialarbeiderne gikk på gata i Oslo for å dele ut kondomer til sexkjøperne og opplyse dem om hvilken risiko de løp ved å kjøpe sex på gata. De fikk mange av dem i tale. Men vi hadde glemt å informere jentene på strøket om hva vi drev med, sier Jessen og rister litt på hodet. Jentene fryktet konkurranse om kundene og de fryktet politiet. Vi hadde et kontor i en campingvogn som sto i utkanten av sexmarkedet for å gjøre arbeidet vårt lettere. Jentene ble selvfølgelig mistenksomme og trodde vi var spanere som var i ferd med å kartlegge miljøet. De bestemte seg for å gå til aksjon. En kveld vi kom på jobb fant vi døra til campingvognen limt igjen med superlim! Det var en vekker som fortalte oss at når vi skal drive forebyggende arbeid, må vi inkludere dem det gjelder og informere dem skikkelig. Vi må ta deres liv og interesser på alvor, vise dem den respekt de har krav på! Samarbeid og deltakelse Det skjedde også. Jessen berømmer spesiallege Svein-Erik Ekeid og teamet hans i Helsedirektoratet som tidlig forsto at dersom man skulle ha noen mulighet til å forebygge hiv på «strøket», så måtte det skje med sexarbeidernes deltakelse og informerte samtykke. Dessuten måtte det representative organisasjoner til som kunne tale sexarbeidernes sak. PION Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge var et resultat av denne tankegangen, og en periode sent på åttitallet og tidlig på 1990-tallet var prostituerte positiv NR. 1 2014 5

4 Ny plan Det skal om ikke lenge utarbeides en ny strategiplan/handlingsplan for å møte hivog aidsepidemien i Norge og internasjonalt. Hvilke elementer mener du er viktig å få med i en slik plan? foto: arne walderhaug Moira Eknes styreleder HivNorge: Det er viktig med økt innsats for å redusere nysmitte, at hivpositives stemme blir hørt og tatt hensyn til, og at sivilt samfunn som aktør må vektlegges i langt høyere grad enn nå. Marius Trøseid Leger uten grenser: Internasjonalt må Norge jobbe for at alle hivsmittede skal ha tilgang til behandling og forsvarlig oppfølging. Både nasjonalt og internasjonalt er det helt avgjørende å identifisere den store andelen hivsmittende som ennå ikke er testet, og som utgjør en stor helserisiko for seg selv og en smitterisiko for samfunnet. Vi vet nå at hivmedisinene nærmest eliminerer hivsmitte, og det er på tide å utnytte denne kunnskapen til å snu hivepidemien lokalt og globalt. Kari Kjønaas Kjos stortingsrepresentant (Frp) leder av Helse- og omsorgskomiteen: Jeg mener en slik plan må fokusere både på forebygging av nysmitte og på levekår for personer som lever med hiv. Å sikre at hivpositive opplever å ha gode livsbetingelser til tross for hiv i form av gode og veltilpassede tjenester, mulighet for åpenhet og felleskap er viktig. I tillegg er lavterskeltilbud og lavterskeltesting viktig. Sigrun Møgedal, pensjonist, tidl. norsk aidsambassadør: Ivaretakelse av hiv positive. Brukeren i sentrum. Å leve med hiv betyr for de fleste behandling gjennom hele livsløpet, der behovene endrer seg og også andre sykdommer kommer til. Det betyr behov for både spesialisering og integrering for å sikre et helhetlig behandlingstilbud med brukeren i sentrum. Her har norsk helsevesen et godt stykke igjen å gå,. Vi ble nødt til å revurdere tankesettet vårt, sier Jessen. Hvis vi skulle jobbe med disse kvinnene som likeverdige partnere, måtte vi også respektere deres valg enten de ønsket å forlate prostitusjon eller å bli i den. inne i varmen i norsk offentlighet. Da ble det lagt et grunnlag for forebygging av hiv som bærer frukter inn i våre dager: Jeg tror det brukes mye kondom, sier Jessen, for det finnes svært lite hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner blant sexarbeiderne i Oslo. Mye dårlig helse, men lite seksuelt overførbare infeksjoner, så godt som ingen nye hivtilfeller hvert år, faktisk, selv blant kvinner fra høyendemiske land! Holdningspendelen har imidlertid slått tilbake. Sexarbeiderne er kastet ut i kulda igjen. Fra begynnelsen av 2000-tallet fikk vi en kraftig økning av utenlandske kvinner til prostitusjon i Norge. Til å begynne med ble de møtt med sympati siden mange så dem som ofre for menneskehandel, men denne positive holdningen endret seg etter hvert som de begynte å selge sine tjenester på en langt mer synlig og pågående måte enn norske jenter hadde gjort. Jentene får problemer Sexkjøpsloven kriminaliserer ikke jentene, men kundene. Likevel er det jentene som får problemene som følger med forfølgelsen av kundene, mener Jessen. Sexkjøpsloven gjør det mye vanskeligere for dem å tjene penger, og pengene er jo årsaken til at de driver som sexarbeidere i utgangspunktet. Jessen tror imidlertid ikke vi kan får bukt med prostitusjonen i dette landet før vi faktisk tar i tu med årsaken til at mange kvinner selger sex: Nemlig fattigdommen. Så lenge vi ikke er villige til å gi disse kvinnene ordinært arbeid, så vil de fortsette å reise rundt i Europa for å tjene penger på denne måten. En uhyre trist tilværelse. Så lenge vi ikke gjør noe med årsakene, men heller innfører symbollover, ja, så fortsetter denne runddansen. Jeg får si som den gamle samfunnsrefser Berthold Brecht så treffende sa: Først brød og så moral Kanskje har disse holdningsendringene også sammenheng med at en positiv hivtest ikke lenger nødvendigvis er noen katastrofe eller en dødsdom, dermed blir det mindre påkrevet å ha sexarbeiderne inne i varmen. For, og dette gjelder flere samfunnsområder enn bare prostitusjonen, sier Jessen, det kan virke som om offentligheten tror alle problemer med hiv er løst bare folk tar pillene sine hver dag! Liv Jessen ble i fjor tildelt Kongens fortjenestemedalje for sin mangeårige innsats blant jentene på strøket. 6 positiv NR. 1 2014

THAT S WHY WE RE HERE. positiv NR. 1 2014 Gilead Sciences Nordic Office. Hemvärnsgatan 9, SE-171 54 Solna SWEDEN. Phone +46 8 5057 1800. www.gilead.com 7 FWDNORD/2011/012

8 positiv NR. 1 2014 FOTO: Marc Femenia / TT / SCANPIX

Reportasje ved Olav André Manum De overlevendes skyld Jonas Gardell har i en rekke intervjuer gang på gang poengtert at han aldri felte en tåre under skrivingen av trilogien om Rasmus og Benjamin, Seppo og Lars-Åke, Paul og Bengt og alle de andre homsene som står på terskelen til livet i Tørk aldri tårer uten hansker. Det var først etterpå gråten kom sammen med sinnet og sorgen. For de fleste av disse unge homoene dør før de får begynt på voksenlivet. De dør av homopesten, sykdommen de selv bar ansvaret for fordi de knullet som kaniner og levde et ryggesløst liv med sex i parker, på pissoirer, på sauna og i et og annet soverom. Gardell legger overhodet ikke skjul på at han selv har vært der, på alle disse stedene og hatt sex. Det var en tid med gryende homobevegelse, man var i ferd med å erobre noen små skritt fremover på den politiske arenaen for menneskelige rettigheter, det var en tid da tanken om den seksuelle revolusjonen fremdeles var levende og selv heteroseksuelle kunne tillate seg et mer løssluppent seksualliv. Det var en tid ET LIV MED HIV da seksualiteten kanskje kunne oppleves som en kilde til glede og livsoverskudd. Foregå i det skjulte Så hvorfor skulle ikke homsene ha sex? De trengte jo ikke engang å frykte uønskete svangerskap. En skarve gonore eller syfilis kunne jo lett behandles mellom slagene. Det eneste homsene trengte å frykte var at de skulle bli avslørt som homoseksuelle, som perverse, som avvikere. Prisen for en slik avsløring var fremdeles høy, man kunne miste jobb, bolig, venner og familie Derfor måtte seksualiteten forgå i det skjulte. Jonas Gardell har selv vært der. Han har ragget rundt på Norra Kyrkogata i Stockholm og latt seg plukke opp av menn i biler, han har sugd kuk på saunaer og knullet blant buskene i noen av Stockholms parker. Han levde så sultent at han hele tiden var i faresonen. Vi lot være å teste oss fordi vi trodde vi var syke. Vi lot være å teste oss for å slippe fordømmelsen og den ydmykende, ensomme døden, sier han i dag, rådet vi ga hverandre var at vi ikke skulle teste oss, men leve som om vi var smittet. For det er vanskelig å unnslippe skyldfølelsen over å ha unngått lidelsene og ydmykelsene 1980- og 90-tallets unge døde ble utsatt for før medisinene kom, ikke bare for Jonas Gardell. En hel generasjon homser sliter nok med dette. Gardell antyder blant annet i et intervju gjengitt i Blikk at den tilpasningen til heteronormativiteten, selv om han ikke bruker det uttrykket, som homobevegelsen og en rekke individuelle homser og lesber har gjennomført i sine liv, blant annet med å kreve retten til adopsjon og likestilte ekteskap, er et resultat av aidsepidemien, døden og lidelsene vi ble utsatt for, et ønske om at vi må legge det bak oss. Et ønske om å glemme det som var, sier Gardell. Like rettigheter For det er en slags historisk logikk og nødvendighet i den historien Gardell forteller. Den seksuelle revolusjonen var jo skremmende nok, men den foregikk tross alt mellom normale mennesker, mellom menn og kvinner. Men når positiv NR. 1 2014 9

Trilogien De tre bøkene, «Kjærligheten», «Sykdommen» og «Døden», foreligger nå på norsk, forbilledlig oversatt av John Erik Frydenlund. Fjernsynsserien basert på bøkene gikk på norske skjermer før jul, og siste del i trilogien er nettopp utgitt på norsk. De til sammen nærmere 900 sidene inneholder fortellingen om en gruppe homofile menn i Stockholm tidlig på 1980-tallet. Det var tida da aids førte mange unge menn til en altfor tidlig grav. Det er fortellingen om Jonas venner. Om Paul og Bengt, Seppo og Lars-Åke. Om Rasmus og Benjamin. De som søkte friheten og kjærligheten i en tid ikke så langt fra vår. Dette er fortellingen om en sykdom som tok hans venners liv mens de ennå var veldig unge. En fortelling om lidelse og om skam og om svik, men også en fortelling om kjærlighet som trosser alt. For du vet hvordan det er: Man får ikke leve livet på nytt. Det er det som er selve poenget. homoene begynte å kreve like rettigheter for sine perverse tilbøyeligheter, da gikk det for lang, og Gud, eller Historien eller Naturen slo tilbake. Homofile ble straffet med aids for sitt utsvevende levesett og sine ryggesløse liv. Fordi de ikke hørte det naturlige, sunne livet til. For homsene var ikke ofre, sier Gardell, de var selv skyld i sin sykdom og sine lidelser. De fortjente ikke samfunnets medfølelse. Isolasjon og forbud Den fikk de ikke heller. De ble lagt i isolat og behandlet av sykepleiere i romdrakter, så livredde var personalet for smitte. Sykepleierne ga ingen direkte kroppskontakt, de bar hansker selv når de tørket tårer, og de syke ble lagt i svarte søppelsekker når de døde. For det var det de ble betraktet som. Søppel. Og media og politikere skrek etter tiltak, isolasjon, forbud, overvåking. Selv om situasjonen sannsynligvis var lettere i Norge enn i Sverige så hadde vi den samme aidspanikken her til lands også. Det ble krevd tatoverte hjerter i lysken for at man skulle kunne identifisere de smittebærende og den ledende KrF-politikeren Gunnar Prestegård hevdet i Aftenposten at aids var Guds straff for et ryggesløst liv. Det er lett for oss som overlevde å føle skyldfølelse fordi vi slapp unna, lurte døden. Gardell skildrer med nærgående styrke skjebnen til de som ble rammet i Stockholm. Det er sterk lesning, og det er til dels ubehagelig å følge sykdomsforløpene til de ulike karakterene i boken. De som trengte vår medlidenhet ble møtt med fordommer og direkte hat. Og ikke nok med det, vi klarte heller ikke å sørge over disse unge mennene og gi dem noen verdighet selv etter sin død. Mange ble begravd uten at de nærmeste vennene fikk være til stede. Slik ble døde aidspasienter behandlet under panikkens år i Sverige. Kroppen ble omsvøpt i formalin og plast og merket smittefarlig. Bildet er fra Rettsmedisinsk institutt i Uppsala i juli 1987. Foto: Rolf Hamilton/SCANPIX SWEDEN Tenk om familiens nærmeste skjønte at sønnen hadde vært homo? Mange ble begravd som om de døde av kreft, fordi man kunne ikke vise sorg over en homo som var død av aids. Fornektelsen av homofiles eksistens har aldri nådd større høyder i Skandinavia. Men er ikke elendighetsskildringene trukket litt vel langt? Var det virkelig så ille? Jeg hadde fire venner som tok livet av seg når de testet positivt, sier Gardell som et svar på det spørsmålet og legger til at man på den tiden gikk i så mange begravelser at mange hadde den svarte dressen hengende på kontoret. Da ble det enklere å komme seg i sine venners begravelser uten å måtte dra hjem for å skifte først. De homofile Homofile var alltid «de andre» på den tiden, de som ikke hørte til. En gruppe man godt kunne diskriminere og forfølge. Samfunnet har alltid behov for ei gruppe som er «den fremmede andre», sier Gardell. I dag er det muslimene. Da var det homofile. Homofile ble alltid skrevet om som «de homofile.» Det Gardell makter, både gjennom romantrilogien og gjennom TV-serien er å få oss til å stille oss spørsmålet: Hvordan kunne vi, eller i det minste Sverige, som samfunn oppføre oss på denne måten? Her er det kanskje helt på sin plass med litt skyldfølelse? Jonas Gardell ser ut til å mene det, for han forlanger ganske enkelt at Riksdagen, det svenske Stortinget, skal komme med en unnskyldning til ofrene for aidsepidemien, både døde og levende, på vegne av det svenske folk. Jeg vil ha en offentlig unnskyldning, sier han ganske enkelt. Jeg synes Riksdagen kan koste på seg å gi oss alle en unnskyldning på vegne av hele det svenske folk! 10 positiv NR. 1 2014

Reportasje ved Olav André Manum ET LIV MED HIV positiv NR. 1 2014 11

Alt er sant. Jeg var en av dem som overlevde. Jeg vil bare bryte tausheten. Jeg har gjort det nå... Jonas Gardell Hivpositive fra hele Norden demonstrerer mot den svenske smitteloven. Utenfor den svenske ambassaden i Oslo setter de fyr på lovteksten, som gir myndighetene mulighet til tvangstesting, smitteoppsporing gjennom tvang, tvangsbehandling og internering. Til h. foran Arne Husdal, leder for Pluss, hivpositives organisasjon i Norge. Foto: Per Svensson/Aftenposten/Scanpix For han mener at det var først da det gikk opp for myndigheter og helsevesen i Sverige at homopesten ikke bare var forbeholdt homoer, men kanskje kunne true hele befolkningen at man begynte å ta epidemien på alvor. Det åpner for spørsmålet om Sverge anså seg for å ha råd til å miste disse unge, homofile mennene? I så fall er en unnskyldning helt på sin plass. Egne opplevelser Gardells egne opplevelser som en av Sveriges første rikshomoer kan tyde på det. Han var tidlig en rasende aktivist på barrikadene for homofiles rettigheter. I 1985 deltok den 22-årige Jonas Gardell på okkupasjonen av Socialstyrelsens kontorer i Sverige. Kravet var at homofile par skulle få samme rettslige beskyttelse som heterofile par. Hans første roman Passionsspelet fra 1985 ble slaktet i Expressen. Ikke fordi den manglet litterære kvaliteter, men fordi den omhandlet homoseksualitet og skrev ganske så tydelig om homoseksuelle liv. Det synes avisen var frastøtende. Det var det flere som gjorde. Som rikshomo har Jonas Gardell fått erfare sjikanen og diskrimineringen på kroppen. Han har han sittet på restaurant har han mange ganger opplevd at folk har stumpet røyken sin i maten hans. True befolkningen Slikt skjer stadig sjeldnere, og homofile har tilnærmet like rettigheter i Sverige, og en romantrilogi som Tørk aldri tårer uten hansker med sterke anklager mot det svenske samfunnet kunne komme ut. Hva har skjedd? Gardell har altså levd et liv med hiv, i alle disse årene. Boka kunne ikke skrives før også samfunnet har fått en viss distanse til å tåle å lese om hvor ille det behandlet en av sine minoriteter. Et av svarene Gardell gir på spørsmålet om hva har skjedd minner mye om det som foregikk i Norge: Etter hvert som det gikk opp for svenske myndigheter at hivepidemien kunne true hele befolkningen så måtte man begynne å snakke med homoene og vinne deres fortrolighet. Det ble gjort ved at homoene ble normalisert og innlemmet i det svenske «folkhemmet». For i samme øyeblikk som saunaene ble forbudt i Stockholm og andre svenske storbyer, sier Gardell, så kom også samboerloven. Farlig seksualitet For nå hadde samfunnet forstått at det ikke er den enkelte homofile som er farlig, det er den promiskuøse homoen, det er seksualiteten som er farlig. På mange måter beskriver derfor også Gardells romantrilogi den seksuelle revolusjonens endelige nederlag og monogamiet, også mellom menn som har sex med menn er det igjen blitt den ypperste dyd. Monogami, barn og familie er mønsteret alle må leve etter. Homoseksuelle får ikke lenger lov til å være 12 positiv NR. 1 2014

Reportasje ved Olav André Manum homoseksuelle, sier Gardell og er forbannet. Men mest av alt er han opprørt over den skjebnen de unge homsene på 1980- og 90-tallet fikk. Han høres ut som om han vil reise et monument om dem med sin romantrilogi: Jeg vil at alle skal lese disse bøkene, sier han. Alle i hele verden. Sørge og bli opprørt. Bli sinte. Gråte over disse vakre, vakre mennene som ikke fikk leve sine liv. Disse fantastiske menneskene Ydmykelsen Og på mange måter har Gardell skrevet et monument over deres liv, livene til disse vakre, vakre mennene. Dette er en side ved trilogien som denne leseren synes er for lite vektlagt og til dels usynliggjort i forhold til den elendigheten som romanene også formidler. Bøkene er på til sammen nesten 900 sider og langt fra alt handler om sykdommen, ydmykelsen, hatet, forfølgelsen og døden. For de unge homoene som har kommet seg fra landsbygda og inn til storbyen i en slags lang natts ferd mot dag, opplever ikke bare den seksuelle friheten, de opplever også styrke i vennskap, solidaritet og fellesskap i sin konfrontasjon med et overveldende verdisystem som gjør sitt beste for å ta knekken på dem. ET LIV MED HIV Mange av de positive aspektene i skildringen av deres liv sentreres rundt figuren Paul og det kollektivet han leder og det samholdet han er i stand til å skape med sin enorme generøsitet, sin humoristiske sans og sin bitende, men humane kynisme. Paul er en person de fleste av oss har møtt og kjenner igjen som en av de store ressurspersonene i homomiljøene da som nå. Det er skildringene av samværet med Paul som gjør at vi holder ut å lese om alt det andre samfunnet utsatte disse vakre, vakre unge mennene for. Kjærlighet og vennskap Samt skildringen av kjærligheten mellom Rasmus og Benjamin. Den er bare vakker og gjør alle påstander om at homofile forhold bare handler om sex til skamme. Rasmus og Benjamins kjærlighet og Benjamins lojalitet til sin elskede er dyp og inderlig, ja, det antydes på slutten av romantrilogien at den er inderlig inntil det selvutslettende. Det er ikke kjærligheten eller vennskapet som svikter disse unge dødsdømte i denne romanserien, det er samfunnet, foreldrene, helsevesenet og en forkvaklet moralforståelse. Til tross for at den ikke mangler realisme i skildringene av sykdom, lidelse og død, så er det beskrivelsen av kjærligheten og vennskapet som gjør at Tørk aldri tårer uten hansker er god å lese. Hele trilogien er nå utgitt på norsk. positiv NR. 1 2014 13

Større risiko for beinbrudd En ny dansk studier viser at hivpoitive løper en nesten tre ganger så høy risiko for beinbrudd som hivnegative. Dette viser seg å stemme også når man tar andre kjente risikofaktorer for beinbrudd med i betraktningen. Fra før vet vi at det finnes en kobling mellom endret beinstruktur og inntak av antiretrovirale medisiner. En rekke undersøkelser bekrefter dette, men mekanismene i forhold til ARV og endret beinstruktur er ikke klarlagte. Den danske studien ville se nærmere på om antallet beinbrudd øker blant hivpositive. Den danske undersøkelsen ble gjennomført med en gruppe på 125 000 mennesker som hadde vært utsatt for beinbrudd, og med en kontrollgruppe på 374 000 personer som matchet den første gruppen i forhold til kjønn og alder. Femti av de 125 000 var hivpositive, i kontrollgruppen hadde 52 personer testet positivt. Det viste seg at risikoen for å bli utsatt for beinbrudd av alle mulige slag var 2,89 ganger høyere i gruppen for hivpositive. Selv når man hadde tatt hensyn til kjente risikofaktorer for beinbrudd, slik som alkoholbruk, bruk av visse legemidler og tidligere beinbrudd, var risikoen for beinbrudd blant hivpositive 1,76 gager høyere enn hos hivnegative. Det viste seg også at særlig hivpositive kvinner var utsatt. I denne gruppen var risikoen for beinbrudd fire ganger så høy om vi sammenligner med tilsvarende hivnegative kvinner. Beinbrudd forekom også i økende grad blant hivpositive i yngre eller middelaldrenes årsklasser. Smittet for Seks millioner mennesker lever med hiv i Sør- Afrika. Det er mer enn i noe annet land i verden og tallet fortsetter å stige. For det hersker fremdeles uvitenhet om hiv og aids i sørafrikanske townships, og god behandling gir folk som lever med hiv lengre liv. Khosi Nkosi er en 29 år gammel hivpositiv kvinne. Hun sier at de fleste vet om viruset, hvordan det smitter og hvordan de skal beskytte seg. Forskning viser at tallet på nysmittede går ned, men likevel blir stadig nye mennesker smittet, fortsetter hun. Det betyr dødsfall og lidelse også i fremtiden, sier Nkosi, som har engasjert seg i kampen for å stoppe spredningen av hiv i townshippet hvor hun bor, Kwa Thema, øst for Johannesburg. Mange er fortsatt redde for hva andre vil si og tenke om de får vite om deres status, fortsetter hun. De går ikke til behandling fordi de er redde for å bli avslørt. De prøver å klare seg på egen hånd, og stille og rolig dør de bokstavelig talt av skam, sier Nkosi og rister på hodet. Nkosi kunne godt ha vært en av dem. Jeg testet positivt i 2007, 23 år gammel, forteller hun. Jeg nektet å akseptere faktum. Jeg trodde hiv var noe villstyringer fikk, folk som levde utsvevende. Jeg ble smittet av kjæresten min på den tiden, en lærer. Jeg var jomfru og synes det var veldig trist at jeg ble smittet av den første mannen jeg var sammen med. Da han døde samme år, tok jeg en hivtest og fikk beskjed om at jeg også var positiv. Men det var nettopp fordi jeg fremdeles var jomfru at han hadde sex med meg. Han trodde på mytene om at sex med en jomfru kom til å kurere ham. I stedet ble jeg smittet. Tradisjonell helbreder Nkosi forteller at hun ikke fortalte noen om sin status. I stedet trodde hun på den tidligere helseministerens råd om kosthold for hivpositive: rødbeter, sitron, hvitløk og afrikanske poteter ble konsumert i store mengder. Nkosi trodde dette skulle gjøre henne frisk, men hun ble bare verre. Senere gikk jeg til en av våre sørafrikanske tradisjonelle helbredere, en sangoma, og håpet at han kunne kurere meg. Jeg tok medisinene hans i åtte måneder. Heller ikke det hjalp. Jeg ble mer og mer syk og hold meg inne. Jeg ble skikkelig mager. Til slutt gikk det ikke lenger, jeg kom ut overfor familien min, fortalte om min hivpositive status og hvorfor helsen min var blitt så dårlig. Det ble et vendepunkt. Moren tok henne med seg på klinikken. Da hun kom dit hadde Nkosi CD4-tall på 130 og ble umiddelbart satt på antiretroviral behandling. Hun forteller at familien støtter hennes skikkelig, og at moren er særlig nøye med å sørge for at hun tar medisinene slik hun skal og sørger for at hun får ny forsyning når beholdningen er i ferd med å gå tom. Siden den gangen har helsen kommet tilbake. Nå ser jeg ikke døden for meg, men et liv fullt av muligheter og skjønner at jeg har håp om et godt liv, sier Nkosi. 14 positiv NR. 1 2014

di hun var jomfru I sørafrikanske townships florerer det en rekke myter om hiv og hivpositive. Khosi Nkosi ble smittet som 23-åring og var offer for en av de mest hardnakkete mytene. Svarte sørafrikanere har liten tillit til vestlig medisin. Tradisjonelle helbredere, sangomaene, har derfor ganske stor innflytelse og betydning for helsen til folk flest. Et viktig tiltak som den nåværende regjeringen derfor har satt i gang er å samarbeide med sangomaene, utdanne dem om smitteveier og smittefare, og få dem til å sende de av pasientene sine som de mistenker kan ha blitt hivsmittet til å ta kontakt med nærmeste sykehus eller klinikk for en test eller for behandling. Reduserer smittefaren Sangoma Themba Mabutho er en av dem som har fått profesjonell opplæring om hiv/aids, smitteveier og hva som kan gjøres for å unngå spredning av viruset. Et godt eksempel på hvordan vi kan redusere smittefaren, sier han, er måten vi bruker barberblader på. I tradisjonell medisin tror man at det å få blodet til å strømme vil sette oss i kontakt med forfedrene våre, slik at de kan hjelpe oss. Til det bruker vi barberblader for å kutte et lite snitt i pasientene våre. Tidligere var det slik at vi brukte ett barberblad på mange pasienter, sier han. Det kan ha bidratt til å spre smitte, så det gjør vi ikke lenger, forklarer Themba. Sangomaene kurses også i hvordan de skal kjenne igjen symptomer på hivsmitte og aids, slik at pasientene deres kan få hjelp. Khosi Nkosi er et eksempel på at gamle myter og forestillinger er farlige og at det trengs opplysning på mange nivåer for å gjøre det forebyggende arbeidet mer effektivt: Kjæresten min visste at han var hivpositiv da vi hadde sex første gang, sier hun, og det finnes mange mennesker som ikke vet forskjell på hiv og aids Til syvende og sist handler det om to ting, mener Nkosi, valg og stigma: Vi kan velge å ta ansvar for oss selv og egen helse, eller vi kan la stigmaet styre oss og ikke ta ansvar fordi vi skammer oss over egen handlinger. Hun understreker hele tiden at folk må bruke kondom når de har sex! Det kan være en utfordring. For eksempel er kristne i mange ulike menigheter sterkt imot kondomer og mener det å oppmuntre til kondombruk er det samme som å oppmuntre folk til å ha mye sex, før og utenfor ekteskapet. Nkosi minnes for eksempel en pastor som hevdet at det å anbefale kondom er misforstått, og at det sendte feil budksp til ungdom fordi de kunne tro at sex utenfor ekteskapet var helt ok. Det eneste gjeldende burde være avholdenhet, mente pastoren. Sex hører ekteskapet til og kun der. Tekst og foto: Archie Hlope positiv NR. 1 2014 15

foto: arne walderhaug Evy-Aina Røe slutter som generalsekretær i HivNorge etter syv år i jobben. Slutter i HivNorge Etter syv år som generalsekretær i HivNorge har Evy-Aina Røe takket ja til å bli ny helse- og omsorgssjef i Tynset kommune. Jeg har møtt utrolig mange fine personer, som gjennom å dele sine erfaringer har gjort at jeg kunne gjøre min jobb på en bedre måte enn jeg ellers ville hatt forutsetninger for å gjøre. Jeg har lært utrolig mye, sier Røe. Jeg vil fremheve medlemmenes åpenhet og raushet i å dele sine historier og erfaringer med meg og sekretariatet, fortsetter hun. Det er ikke til å stikke under en stol at det er utfordrende og tidvis ganske tungt å jobbe på feltet. Det er i overkant mye tautrekking som ikke gagner hivpositive. Denne tautrekkingen får konsekvenser for resultatene av jobben vi alle gjør, og det syns jeg er synd. Dette rammer hivpositive og ingen andre. Det håper jeg kan bli annerledes i fremtiden. Noen personer gjør større inntrykk enn andre, og det er flere jeg kommer til å savne. Og sekretariatet og samarbeidspartnere har vært dyktige å jobbe sammen med, avslutter hun. Evy-Aina Røe begynner i den nye stillingen 1. mars 2014. Evy-Aina Røe har gjort en solid innsats på hivfeltet generelt, for HivNorge og organisasjonens medlemmer, sier styreleder i HivNorge Moira Eknes. Hun har ledet sekretariatet gjennom organisasjonsendringer på en stødig måte og hun har bidratt til utviklingen av HivNorge. Vi har hatt et godt samarbeid, og jeg ønsker henne lykke til i en ny og spennende jobb. Den videre prosessen nå vil vi diskutere i Hiv- Norges styre, avslutter hun. Tekst: Bente Bendiksen Kokain er ikke bra Kokain er ikke bare forbudt, det er også ganske farlig. Nå viser en ny studie at det narkotiske stoffet også kan gjøre brukeren mer mottakelig for hivsmitte. Det er forskere ved University of California, Los Angeles, som kommer med denne påstanden i en ny undersøkelse som ble offentliggjort i oktober 2013. Det viser seg at kokain kan gjøre enkelte av immuncellene (T-cellene) mer mottakelige for hiv ved å endre deres struktur, skriver The Huffington Post. Nok et eksempel på at sex er best uten dop! Nytt hivvirus Russiske forskere hevder ifølge Huffington Post at de har funnet en ny og svært aggressiv variant av hivviruset i Sibir. Forskerne la frem sine funn i Novosibirsk i oktober i fjor og hevder at denne nye undertypen av viruset har evnen til å spre seg mye raskere enn «alminnelig» hiv. Viruset ble første gang oppdaget i denne regionen i 2006 og er nå «ansvarlig» for halvparten av alle nye hivinfeksjoner i området. Kvinnekondom Helseminister Onyebuchi Chukwu i Nigeria er en av flere prominente personer i landet som nå går inn for å gjøre kvinnekondomet til en naturlig del av opplæringen rundt familieplanlegging i Afrikas mest folkerike stat. Årsaken er ikke bare at ministeren ønsker å begrense befolkningsveksten, men også å forebygge hivsmitte. Det viser seg nemlig at smittetallene blant unge nigerianere øker. Å gi kvinner bedre mulighet til å ha kontroll over egen kropp og seksualliv forventes å bidra til å bremse denne utviklingen, skriver nettsida The Body. 16 positiv NR. 1 2014

Ønsker nye pasienter velkommen! Tannlege Eli Vatne Klingenberggt. 5 0161 Oslo Tlf. 22 83 40 84 Email: tannlege@vatne.no Man-tors 08.00-16.00 Fre 08.00-14.00 Kveld etter avtale t Beliggenhet vis-a-vis Klingenberg kino i Oslo t Oppdatert og moderne utstyr i lyse lokaler t Erfaring med tannlegeskrekk t Direkteoppgjør med HELFO Medlem av Norsk tannlegeforening (MNTF) tannlegevatne.indd 1 30.01.2014 12:52:34 Kjøp en solidaritetssløyfe! Den røde sløyfa symboliserer solidaritet med verdens hivpositive og aidssyke. Ved å bestille pins av solidaritetssløyfa støtter du Hivfondet og HivNorges arbeid for hivpositives rettigheter og alminneliggjøring av hiv i samfunnet. Vi har også sløyfer som er laget i Sør-Afrika og hvor inntektene deles mellom Zulufadder og Hivfondet. Pinsen koster minimum 40 kroner per stk, og du kan bestille så mange du ønsker. Sløyfer kan bestilles via våre websider eller ved å skrive til post@hivnorge.no. Du kan også ringe på tlf 21 31 45 80 eller skrive til: HivNorge, Christian Krohgs gate 34, 0186 Oslo. Bestillingen sendes i posten med faktura. positiv NR. 1 2014 17 redribbon_halvside.indd 1 04.02.2014 11:09:39

BILDET Gatekunst er det siste påfunnet fra myndighetene og det sivile samfunn i Romania for å øke kunnskap og bevissthet om hiv og aids i befolkningen. Ifølge myndighetene finnes det i overkant av 12 000 hivpositive i landet. FOTO: REUTERS/Bogdan Cristel/Scanpix-NTB. 18 positiv NR. 1 2014

positiv NR. 1 2014 19

Reportasje ved Olav André Manum og Henrik Finseth (foto) Glenn Mathisen er den eneste åpne hivpositive i brukerrådet for brukerstyrt poliklinikk ved sykehuset i Kristiansand. I bakgrunnen de to hivkoordinatorene ved sykehuset; Solveig Helene Songe (til venstre) og Kristin Bårdsen Aas. 20 positiv NR. 1 2014