NOTAT OM LOFOTEN SOM POTENSIELT VERDENSARVOMRÅDE

Pål Christensen Coldevins gt. 12 b, 8445 Melbu Telefon jobb 76 15 90 40 Mobil 90 18 16 27 Epost paal.christensen@museumnord.no Melbu, 25. januar 2006 NOTAT OM LOFOTEN SOM POTENSIELT VERDENSARVOMRÅDE Det vises til møte hos Riksantikvaren og brev fra Riksantikvaren datert 30. november 2005 med bestilling av et notat om Lofoten som potensielt verdensarvområde. I dette notatet vil jeg først presentere en generell oversikt over lofotfiskets historie. Deretter følger en mer kortfattet drøfting i forhold til brevets konkrete avgrensning av oppdraget til de fire underpunktene A, B, C og D. GENERELT OM LOFOTFISKETS HISTORIE Lofotfisket i betydning av et kommersielt fiskeri med sikte på eksport har røtter som går ca. 1000 år tilbake i tid. Fisket i området med tanke på livberging i en selvbergingsøkonomi uten et vesentlig innslag av varebytte eller handel er atskillige tusen år eldre. Utgangspunktet for Lofotens særstilling innenfor norske og internasjonale fiskerier er livsmønsteret til den norsk-arktiske torsken, et mønster som oppviser en sterk grad av stabilitet over tid og som vi må anta i all hovedsak har eksistert siden siste istid. Arten har sitt oppvekst- og leveområde i Barentshavet, men foretar årvisse nærings- og gytevandringer inn mot norskekysten. Det er gytevandringen til den voksne delen av bestanden fra seks- til sjuårsalderen som er av interesse her. Denne vandringen, som også har gitt opphav til betegnelsen skrei, av gammelnorsk skrida å vandre, foregår til forskjellige steder langs kysten av Norge der gyting foregår, fra Vest-Finnmark i nord til Trøndelag og Møre i sør. Lofoten har imidlertid alltid vært det viktigste gyteområdet. I selve Lofoten foregår gytingen hovedsakelig på den såkalte innersida, dvs. inne i Vestfjorden på sørsida av lofotøyene. Fisken stiller helt bestemte krav til temperatur og saltholdighet i vannet for at gytingen skal ta til, og det eksakte forløp og skreiens fordeling lokalt i Lofoten veksler fra år til år: I noen år foregår hovedtyngden av gytingen og fisket i vest, ved Værøy og Røst, i Moskenes og Flakstad; i andre år er det typisk østlofotfiske, f.eks. på den kjente fiskeplassen Hølla like utenfor Svolvær. Fisket på den norsk-arktiske torsken inngår i et mer generelt mønster for norske fiskerier: Norskekysten er et av de rikeste ressursområdene i verdensmålestokk. Samtidig er forholdene preget av at også andre fiskeslag søker helt inn mot land i beskyttede farvann, på tilsvarende beite- og gytevandringer som alt er nevnt for torsken. Dette har medført at det rike 1

ressursgrunnlaget har vært mulig å utnytte med enkel teknologi når det gjelder fartøy og redskaper. Norske fiskere har ikke, som de fleste av sine yrkesbrødre i andre land, tidlig vært tvunget til å søke ut i åpent hav for å få fangst. Et annet særtrekk er at det som regel har vært langt større fangstmuligheter enn det som har vært mulig å utnytte til direkte innenlandsk konsum. En tommelfingerregel for det siste hundreåret er at om lag 90 % av fangsten i norske fiskerier går til eksport. Det er grunn til å tro at selve ressursgrunnlaget har hatt et tilsvarende potensial for eksport langt, langt tilbake i tid. Arkeologiske undersøkelser forteller oss at de marine ressursene har vært utnyttet så langt tilbake som det har bodd mennesker langs norskekysten. I eldre steinalder skjedde dette i en levemåte bygd på jakt, sanking, fangst og fiske der befolkningen sannsynligvis foretok sesongvise flyttinger i landskapet i takt med sykliske endringer i ressursgrunnlaget. Ved overgangen til yngre steinalder skjedde en grunnleggende forandring gjennom introduksjonen av jordbruket: Folk tok til å holde husdyr, dyrke fôr og andre vekster, og det skjedde gradvis en overgang til en fast gårdsbosetting. Det var en prosess som foregikk over svært lang tid, men som i all hovedsak var sluttført ved år 0 i det meste av landet. På kysten livnærte hovedtyngden av befolkningen seg heretter med utgangspunkt i en kombinasjonsdrift basert på fortsatt fangsting på havets ressurser ved siden av husdyrdrift og litt korn- og fôrdyrking på land. Fiskarbonden var nå trådt inn på den historiske scenen for å bli der helt opp mot vår egen tid. Kjønnsrollemønsteret ser ut til å ha ligget ganske fast helt fra starten av. Mannen hadde sjøbruket som sitt hovedansvar. Kvinnene hadde hovedansvaret for hus og fjøs, unger og dyr. Mens fiskeridelen av fiskarbondeøkonomien som nevnt ovenfor var bygd på utnyttelsen av et av de rikeste ressursområdene i verden, var forholdene langt fra så gunstige fra naturens side når det gjaldt jordbruket. Her snakker vi om et av de mest marginale områdene på kloden, og dette gjelder i sterkere og sterkere grad dess lenger nord vi kommer på kysten. Ut fra denne ulikheten i produksjonsforhold mellom sjø og land må det ha dreid seg om en stor omveltning da fiskeriet gikk over fra å dreie seg om livberging og naturalhushold for den enkelte fiskerfamilie til å bli en næring i moderne forstand av ordet, med omsetning av den fisken som var til overs på et marked. Det var med utgangspunkt i fisket i Lofoten denne omveltningen så smått tok til for om lag 1000 år siden. Her ga ressursgrunnlaget og det årvisse gyteinnsiget basis for et stabilt og rikt overskudd av fisk som kunne selges ut av området. En annen faktor var at skreiens gyting og fisket fant sted på ettervinteren i februar, mars og begynnelsen av april da de klimatiske vilkårene for å produsere tørrfisk av ypperste kvalitet var de aller beste. Området har normalt mye vind som gir god tørk. Det er som regel ikke for varmt i været, noe som lett gir sur fisk. Det er vanligvis heller ikke for kaldt, slik at frost ødelegger kvaliteten på fiskekjøttet. Uten denne muligheten for produksjon av førsteklasses tørrfisk ville det ikke vært mulig å utnytte lofotfisket kommersielt så langt tilbake i tid. Lange avstander til de potensielle markedene gjorde det selvsagt umulig å selge fisken i fersk tilstand. Salting var heller ikke noe realistisk alternativ. Før 1500 var salt så vidt dyrt at produksjon av saltfisk ikke lot seg gjennomføre på kommersiell basis. Vi må gå ut fra at teknikken med å produsere tørrfisk og på denne måten konservere fisken, beholde næringsstoffene intakt og samtidig gjøre varen betydelig lettere (om lag 25 % av opprinnelig vekt) har vært kjent svært langt tilbake i tid. Det nye på 1000- og 1100-tallet var at det vokste fram en etterspørsel etter tørrfisk lenger sør i Europa; i England og på 2

kontinentet, på kysten av Nordsjøen og på Østersjøkysten. Hovedårsaken var at dette var ei tid med sterk befolkningsvekst og ikke minst ei tid der det grodde fram en rekke byer i de nevnte områdene. Blant bybefolkningen fantes det en god del mennesker som ikke dyrket sin egen mat, handelsfolk, geistlige, håndverkere og administrativt ansatte. Byene trengte dermed tilførsel av mat utenfra. I tillegg spilte religionen en rolle. Det dreide seg om ei gjennombruddstid for kristendommen i denne delen av Europa, og den katolske kirka hadde fastsatt strenge regler for kostholdet. I fastetida fram mot påske og ellers hver fredag var det ikke tillatt å spise kjøtt, men å spise fisk var i orden. Hovedartiklene i tørrfiskhandelen var fisk i bytte mot korn. I Lofoten vokste det etter hvert fram et bymessig senter for tørrfiskomsetningen. I sagaen kan vi lese om stevnet i Vágar, og gjennom arkeologiske utgravninger de siste tiårene er det kartlagt at det virkelig lå en liten middelalderby her, det første bymessige senteret i verden nord for polarsirkelen. Vágar lå like vest for dagens Kabelvåg. Stedet ser ut til å ha hatt sin største blomstringstid på 12- og 1300- tallet. Tørrfiskhandelen ga også grunnlag for oppkomsten av en annen norsk by Bergen. Avstanden fra produksjonsområdet i Lofoten til markedene i England og på kontinentet var for lang til at en direktehandel kunne utvikle seg med utgangspunkt i den tids transportteknologi, med båter som måtte basere seg på vind og seil. Det var dermed behov for en stapelhavn, et omlastingssted i utenrikshandelen, med tørrfisk ut og korn og andre varer inn til landet. Bergen opplevde en hurtig vekst og var helt fram til 1830-tallet Norges største by. Innenfor tørrfiskhandelen var Bergen det ubestridte sentrum helt fram til 1900-tallet. Vágar opplevde ikke en liknende utvikling. Etter den første blomstrende perioden, gikk det tilbake med stedet. Dette skyldtes først og fremst omlegging i tørrfiskhandelen i seinmiddelalderen etter 1350. Hansaen, den tyske handelsorganisasjonen, fikk gradvis sterkere kontroll over utenrikshandelen i Bergen. Kjøpstevnet i Vágar opphørte, og nordlendingene begynte selv å føre tørrfisken sin til Bergen. Slik oppsto jektefarten, et transportsystem som kom til å vare helt fram mot slutten av 1800-tallet. Systemet fungerte på denne måten: Fiskerne dro til Lofoten på fiske i tida fram mot påske akkurat som i dag. Fisken ble hengt på hjell her, mens fiskerne dro hjem hver til sitt. Når våren og sommeren kom og fisken var tørr, gikk turen tilbake til Lofoten igjen, men nå var det jekta, et transportfartøy, som ble brukt og ikke nordlandsbåten. Jektene gikk fra de forskjellige distriktene i nord til Lofoten og lastet inn tørrfisken. Deretter bar det til Bergen for kjøpslåing og handel. Her var hver enkelt knyttet til sin spesielle handelsmann, her fikk man avsetning for fisken i bytte med varer og utredning for neste sesong, men her havnet man også i ei nokså bunnløs gjeld etter hvert. En jektetur til Bergen tok i gjennomsnitt ca. to måneder. Det kunne selvsagt være en farefull fart, og mye sto på spill, både av verdier og menneskeliv i ei tid der ingen hadde hørt om forsikringsordninger. De som det gikk godt med kom tilbake med korn og melvarer, tøy og kjolestoff, bygaver til de som ventet hjemme, men også impulser og ideer. Jektefarten og tørrfiskomsetningen var både en vareutveksling, men også en gigantisk kulturutveksling som har hatt svært stor betydning for folket på kysten i hundrevis av år. I dag er Italia det viktigste markedet for lofottørrfisk av ypperste kvalitet. Handelsforbindelsen mellom Lofoten og Italia er svært gammel, men opprinnelsen har vi ingen sikker kunnskap om. Vi vet imidlertid at handelen mellom Italia og Flandern (en region nord i dagens Belgia) var viktig under renessansen på slutten av seinmiddelalderen og i tidlig nytid på 1400- og 1500-tallet. Varetransporten mellom de to områdene gikk med båt, og det er sannsynlig at italienske kjøpmenn har blitt kjent med den norske tørrfisken i Flandern, funnet den velegnet som skipsproviant for reisene til og fra Middelhavet og at handels- og sjøfartsbyene Venezia og Genova har fungert som en innfallsport for tørrfisk fra nord til det 3

italienske markedet. Den italienske adelsmannen og kjøpmannen Pietro Querini fra Venezia ble uansett kjent med tørrfiskproduksjonen og naturforholdene i Lofoten på en mer direkte måte. På en sjøreise fra Middelhavet til Flandern høsten 1431 forliste skipet, og Querini og deler av mannskapet overlevde på mirakuløst vis. De reddet seg i land på Røst ytterst i Lofoten like etter nyttår i 1432 etter å ha drevet rundt i en livbåt på det åpne havet i ukevis. I beretningen om denne hendelsen og om oppholdet på Røst får vi en enestående øyenvitneskildring om fisket, tørrfiskproduksjonen og dagliglivets seder og skikker i Lofoten i seinmiddelalderen. Lofotfisket og tørrfiskhandelen fungerte som en første kime til markedsøkonomi i et system som ellers i all hovedsak var basert på naturalhushold. Gjennom deltakelsen her kunne folket på kysten i nord skaffe seg tilgang til det livsviktige kornet og slapp å være avhengig av det mer usikre utbyttet av egen korndyrking. De kunne også bytte til seg andre varer og opparbeide seg den nødvendige kapital til å betale skatter og avgifter til krone og kirke. Det ble gjennomgående vanlig at alle voksne mannfolk i nord som ikke var syke eller uegnet på annet vis tok del i dette fisket. Slik sett fungerte lofotfisket som en gigantisk pengemaskin i hele landsdelen i hundrevis av år. Den nordnorske tørrfisken var lenge uten konkurranse på markedene i Europa. Men etter 1500 skjedde det endringer i så måte. Det viktigste var oppdagelsen av de rike fiskefeltene ved New Foundland i kjølvannet av Columbus sin banebrytende ferd over Atlanterhavet til den nye verden. Salt var nå blitt rimeligere, og fisken fra bankene ved New Foundland ble først saltet og deretter tørket. Slik oppsto en ny og ettertraktet vare klippfisken. Det gikk imidlertid lang tid før Norge kom etter på dette området: Klippfiskproduksjonen startet opp for alvor her først på 1700-tallet. De to nye Møre-byene Kristiansund og Ålesund ble sentrene for norsk produksjon og handel med klippfisk. Men mye av råstoffet stammet nordfra. Kjøpefartøyer dro nordover utrustet med salt, kjøpte fersk fisk direkte av fiskerne i Lofoten og andre steder og la den i salt om bord. Tørkingen foregikk først og fremst på Møre og i Salten. For lofotfiskerne representerte den nye produksjonsmåten en fordel. Det oppsto konkurranse om råstoffet, og prisene gikk opp. De kunne samtidig velge å selge fisken med en gang og få kontant oppgjør i stedet for selv å engasjere seg i tørrfiskproduksjonen som tidligere, med kredittbehovet og risikoen som automatisk fulgte med i denne geskjeften. Omtrent på samme tid skjedde det også endringer i den lokale handelen i Lofoten og andre steder langs den nordnorske kysten. De såkalte gjestgiverne fikk kongelig bevilling til å drive skjenking, servering av mat og overnatting, men også salg av klær, tobakk og fiskeredskaper. Slik oppsto en sterk lokal handelsstand som etter hvert ble kalt nessekonger som et uttrykk for sin økonomiske maktposisjon. Væreier er en annen betegnelse på den samme gruppa, men i startfasen i siste halvdel av 1700-tallet er dette uttrykket misvisende for Lofotens vedkommende ettersom handelsmennene her i de fleste tilfellene ikke eide grunnen i fiskeværene, de var egentlig leilendinger. Grunnen var som regel i offentlig eie under stat og kirke. Seinere, først på 1800-tallet, kjøpte handelsmennene i Lofoten gjerne eiendommene og ble væreiere i ordets rette forstand. Statusen som grunneier i hele fiskeværet ga stor økonomisk makt: Væreierne ble i stand til å kontrollere all næringsvirksomhet på stedet; de fikk en form for monopolstilling. Maktgrunnlaget deres ble også styrket gjennom statlig politikk i forhold til fisket gjennom den nye Lofotloven av 1816. Loven representerte en liberalisering når det gjaldt redskapsbruk, med tillatelse til å anvende line og garn. Disse effektive bruksartene hadde blitt forbudt på 1600-tallet, fordømt som de fremmedes og rikes redskap, men det strenge forbudet var blitt 4

lempet noe på i en forordning i 1786. Men når 1816-loven åpnet for fullt for line og garn, trengtes det oppsyn og regulering på lofothavet for å unngå redskapskollisjoner og strid mellom fiskerne, og her kom væreierne inn i bildet. De fikk tildelt oppsynsmyndighet. Havet ble videre delt inn i teiger for henholdsvis garn- og linebruk. Teigene igjen ble delt inn i sett, og adgangen til de enkelte settene ble knyttet til bruken av bestemte rorbuer på land. Rorbuene var det i all hovedsak væreierne som eide, utleie av rorbuer og hjellplass utgjorde en vesentlig del av deres inntektsgrunnlag. Gjennom den nye loven og den nøkkelposisjon rorbuene ga når det gjaldt adgang til attraktive garn- og linesett kunne væreierne ytterligere styrke sin økonomiske makt gjennom å øke utleieprisene. Fiskerne betalte for å sikre seg adgang til lofothavet, og rorbuer var de også helt avhengige av under vinterfisket. Her sov de, her tørket de klær og kokte mat, her reparerte de redskap og utstyr. De åpne nordlandsbåtene kunne til nød gi et visst ly mot vær og vind ved å kvelves på land under farten til og fra fisket, men var umulig å bo i under selve lofotsesongen. Videre utover på 1800-tallet oppsto det en opposisjon mot Lofotloven og væreiernes nyvunne maktposisjon. Systemet minte om tidligere tiders privilegieordninger og brøt med de nye demokratiske og liberale ideene i samfunnet. Antall fiskere økte også, og unge utøvere og andre nykommere hadde vanskelig for å hevde seg når adgangen til de beste fiskeplassene var tilnærmet lukket. Resultatet var at Stortinget vedtok grunnleggende endringer i en ny lov i 1857, den såkalte friloven, med iverksettelse fra 1860. Essensen i den nye loven var fritt fiske og etablering av offentlig oppsyn med politimyndighet. Væreierne mistet sin posisjon som kontrollører av utøvelsen av fisket, og havdelingen med koblingen mellom rorbuleie og tilgang til de beste settene for garnfiske og linefiske opphørte. En viktig følge av den nye loven var at utviklingen i lofotfisket heretter ble svært godt dokumentert gjennom årlige beretninger. Her finnes opplysninger om deltakelsen fordelt på de forskjellige bruksarter og fiskevær, utbyttet av fisket, antall kjøpefartøyer, vær og vind samt en rekke andre forhold. Materialet gir rike muligheter for forskning, og lofotfisket er sannsynligvis et av verdens best dokumenterte fiskerier overhodet. Statistikken forteller om en svært høy aktivitet på lofothavet, alt i 1860 deltok det 24 000 fiskere. Etter en nedgang først på 1870-tallet, steg deltakelsen kraftig mot slutten av århundret. Toppåret var i 1895 med 32 600 utøvere. På dette tidspunkt var det igjen diskusjon om lovgivningen i lofotfisket. Med den store deltakelsen var det vanskelig å få ordnede forhold på havet, til tross for ordningen med offentlig oppsyn. Sammenfiltring av bruk hørte til dagens orden. Dette førte til mindre effektivitet i fisket, men også forseelser i form av kapping av andres redskaper for å få tatt opp eget bruk. Den nye tid med notredskaper og fiskedampskip hadde også ført til konfrontasjoner mellom fiskerne som drev tradisjonelt i de åpne nordlandsbåtene og moderne entreprenører og kapitalsterke redere. Det kjente Trollfjord-slaget i 1890 var et uttrykk for slike motsetninger. Fiskerne var ikke motstandere av ny teknologi i og for seg, men ønsket å kontrollere den selv: De ville beholde fiskereie til båt og bruk og fryktet å bli redusert til vanlige lønnsmottakere i kapitalsterke storrederier. Konfrontasjonen i Trollfjorden ble etterfulgt av en rekke massemøter og telegrammer til hovedstaden. Fiskerne vant fram, og i 1893 ble notredskaper forbudt i lofotfisket. Den gamle strukturen i fisket skulle beholdes inntil videre. I 1897 kom en helt ny lofotlov. Friloven hadde ikke fungert godt nok under den store tilstrømningen av fiskere. Havdeling mellom garnhav og linehav skulle igjen sørge for 5

ordnede forhold. Men denne gangen var det gamle systemet kombinert med nye demokratiske ordninger. Fiskerne skulle selv få anledning til å fastsette kjørereglene for den konkrete utøvelsen av fisket innen gitte rammer. Dette skulle skje ved at de valgte representanter til utvalg for de enkelte delene av lofothavet. Utvalgene fikk anledning til å utarbeide bestemmelser som alle måtte rette seg etter. På denne måten håpet myndighetene også å oppnå at reguleringene ble respektert på en bedre måte av fiskerne. Systemet har i all hovedsak fungert helt opp mot vår egen tid. Det har i de siste årene vært gjort til gjenstand for internasjonal oppmerksomhet fra samfunnsforskere innenfor feltet ressursforvaltning, som et eksempel på såkalt co-management, eller medforvaltning, der fiskere og myndigheter forvalter ressursene i en form for samspill. I begynnelsen av 1900-tallet kom så den nye tid for fullt også til lofotfisket i form av motorisering av fiskeflåten. Helt i startfasen førte dette igjen til protester og strid. Mange ønsket forbud mot motoren på lofothavet larmen skremte fisken under gytingen, ble det påstått. Men innvendingene forsvant fort etter et par sesonger. Det viste seg at fangstene ikke ble redusert og at den nye teknologien ga mange fordeler med mindre slit og ikke minst mulighet for rask forflytning til de fiskeværene der fisket slo best til. Tidligere hadde fiskerne gjennomgående holdt seg til de samme stedene og gjerne de samme rorbuene fra sesong til sesong. Motoren røsket for en stor del opp i denne gamle og tradisjonsbundne stabiliteten; nå skiftet utøverne i større grad oppholdssted i takt med svingningene i innsiget av skrei. Motoren åpnet også for større fartøyer med dekk og lugar; det ble etter hvert flere som valgte å bo om bord under fisket. Avhengigheten av å ha tilgang til ei rorbu på land ble gradvis mindre. Sett i et langtidsperspektiv førte innføringen av maskinteknologi i fiskeflåten selvsagt til effektivisering og rasjonalisering av driften. Men oppgangstida fram til ca. 1920 ble fulgt av et økonomisk tilbakeslag, og under disse kriseårene i mellomkrigstida stoppet rasjonaliseringsprosessen opp og ble reversert. Småbåter og enkelt snørefiske eller juksa fikk sin renessanse på lofothavet, og deltakelsen steg til et nesten like høyt nivå som i toppårene før århundreskiftet. Med stor arbeidsledighet i industrien, trange tider også i jordbruket og en situasjon der den tradisjonelle norske kriseløsningen med utvandring i liten grad lot seg gjennomføre, fungerte Lofoten som en eneste stor nødsarbeidsplass. I det verste kriseåret 1933 var det nesten 32 000 fiskere som fristet lykken på lofotfiske. Det gikk ikke noe særlig; med elendige fiskepriser, dårlig utstyr og liten erfaring for nykommerne var det mange som måtte reise hjem etter ukesvis med slit like fattige som da de kom. Ofte endte det hele med at de måtte sendes tilbake på statens bekostning. I dag er lofotfisket fortsatt et stort og viktig fiskeri både i nasjonal og internasjonal målestokk, men deltakelsen ligger med noen få tusen fiskere bare på en brøkdel av tidligere tiders yrende trengsel på havet. Likevel er det en stor opplevelse å være til stede. De ytre rammene, naturen, vær og lys, er uforandret, og det er liv og røre i fiskeværene når fisket står på for fullt. Naturen gir fremdeles rikelig av sitt overskudd å se en båt komme inn fra et sjøvær med tusenvis av kilo godt voksen skrei bugnende på dekket for levering på et fiskebruk gjør inntrykk selv på den mest blaserte. A. OPPFYLLER LOFOTEN UNESCOS KRITERIER 77 (III) OG/ELLER (IV)? Lofoten og lofotfisket representerer utvilsom en kulturell tradisjon som fortsatt er høyst levende. Likeledes må det sies at fiskeværene i Lofoten utgjør framstående eksempler på en 6

tradisjonell bosetning som er representativ for både norsk og internasjonal kystkultur og på menneskets samspill med naturen. Selve fisket foregår på samme tid av året som det alltid har gjort, og det strømmer til fiskere fra hele Nord-Norge og også fra distrikter lenger sør. Lofotfisket er fremdeles et av verdens største torskefiskerier. Redskapsmessig brukes fortsatt juksa, line og garn i fisket på tradisjonelt vis; forskjellen her utgjøres først og fremst av at syntetiske fiber har overtatt for naturfibrene bomull og hamp og at snørefisket drives med juksamaskiner. Et nytt redskap, snurrevaden, er dessuten introdusert i fisket og brukes i forholdsvis stort omfang. Andre moderne redskaper som not og trål er forbudt, først og fremst av ressurshensyn. Produksjonsmessig er det en solid forbindelse tilbake til eldre tid: Tørrfisken utgjør fortsatt en svært viktig del. Tørrfiskproduksjonen foregår på samme vis som tidligere ved hjelp av naturmetoden. Fisken sperres (knyttes sammen to og to i halen) og henges på hjell akkurat som før. Vær og vind borger for resultatet ettersom mekanisk tørking ikke er tatt i bruk slik det har skjedd innenfor produksjonen av klippfisk i løpet av de siste femti årene. Tørrfiskproduksjonen er dermed teknologisk meget enkel, men som vare er tørrfisken avansert med et uttall forskjellige sorteringer tilpasset de ulike markeders krav og med årgangsvariasjoner på linje med fransk og italiensk vin. Svingningene bygger på ulikhet når det gjelder fiskens kondisjon fra år til år, som igjen avhenger av næringstilgangen i havet. Værforholdene under fisket og behandlingen av fangsten kan likeledes gi opphav til kvalitetsforskjeller, og ikke minst spiller klimaet under tørkeprosessen en viktig rolle for sluttresultatet. Selve tørrfiskeksporten preges også av kontinuitet; Italia er og blir hovedmarkedet for prima tørrfisk slik det har vært i hundrevis av år. Når det gjelder tørrfiskeksportens historie, er det grunn til å legge vekt på at sentrale steder som Bryggen i Bergen og Brugge i Flandern (Belgia) tidligere har oppnådd verdensarvstatus. Den kanskje største trusselen i forhold til den kulturelle tradisjonen tørrfiskproduksjonen representerer, kan ligge i introduksjonen av nye internasjonale krav knyttet til matvaresikkerhet. Tørrfisken henger ute og er selvsagt utsatt for ekskrementer fra fugl under tørkeprosessen. Selv om dette aldri har representert noe problem i kvalitetsmessig forstand ut fra måten tørrfisken omgjøres til menneskemat på (utvanning i dagevis) kan det tenkes at det vil komme forbud mot denne tradisjonelle måten å lage tørrfisk på. Tilsvarende kan de tradisjonelle pakkhusene og bryggene av tre i fiskeværene der fisken oppbevares etter at den er tørr være truet av nye regler av tilsvarende karakter, med krav om bygninger av andre materialer. Det må også tilføyes at tørrfiskproduksjonen i Lofoten kan være truet av klimaendringer. Dersom spådommene om et våtere og varmere vinterklima slår til, vil naturvilkårene for produksjon av lofottørrfisk av prima kvalitet bli langt dårligere enn de er i dag. Når det gjelder tørrfiskeksportens opphav, finnes det en omfattende arkeologisk dokumentasjon gjennom utgravninger de siste 20-30 årene fra middelalderbyen Vágar. Resultatene er foreløpig ikke sammenfattet i noen større publikasjon. Funnene befinner seg foreløpig i magasin, det er ikke laget noen basisutstilling i Lofoten. Lofotmuseet i Kabelvåg, en enhet under det konsoliderte Museum Nord, har sammen med andre aktører i Kabelvåg og Vågan kommune under utredning oppretting av Vágamot, et senter for utstillinger knyttet til middelalderbyen og lofotfiskets historie. Tradisjonen knyttet til lofotfisket og tørrfiskeksporten og de fysiske stedene og miljøene i forbindelse med denne virksomheten må absolutt sies å representere vitnesbyrd av så 7

framstående betydning at bevaring bør finne sted til beste for menneskeheten. En god del fiskevær og bygninger knyttet til fiskeriaktiviteten er bevart noenlunde intakt, men det har også skjedd en betydelig sanering i løpet av de seinere år. Det er derfor behov for tiltak som bidrar til at mest mulig av det som er igjen av denne bygningsarven tas vare på og at nødvendig rehabilitering finner sted. Her må det også nevnes at det rundt omkring i landskapet rundt fiskeværene finnes særskilte og karakteristiske merker oppsatt på høyder eller oppmalt på fjellvegger. Disse brukes på havet som siktmerker for å trekke opp den før nevnte havdelingen mellom de forskjellige redskapsartene. De representerer en helt særegen materiell kultur som det er viktig å ta vare på, på samme måte som når det gjelder bygningsarven. De største kulturelle endringene i løpet av det siste hundreåret har skjedd i fisket når det gjelder fartøyteknologi. De tradisjonelle nordlandsbåtene og andre regionale båttyper basert på årer og seil og uten dekk er erstattet med moderne kystfartøyer med motor der fiskerne bor om bord. Det finnes likevel fortsatt noen fiskere som leier rorbu eller annet husvære på land. Rorbuene i Lofoten eksisterer fortsatt i stort monn, men har i all hovedsak fått en ny funksjon som utleieboliger til turister. En del gamle buer er pusset opp til moderne standard, men mange av dagens rorbuanlegg er nybygd for reiselivsformål. B. VURDERING AV LOFOTEN MOT UNESCOS KRITERIUM 77 (II) Når det gjelder utveksling av kulturelle verdier i tilknytning til tørrfiskhandelen, har jektefarten hatt størst betydning. Denne handelsforbindelsen og transporten mellom Lofoten, de enkelte stedene der jektene kom fra og møtet med internasjonale forhold på Bryggen i Bergen har vært opprettholdt i mer enn 500 år. Materiell kultur bl.a. i form av kirkekunst fra Nord-Tyskland finner vi rike spor av i nordnorske kirker. Språklige uttrykk og andre kulturimpulser har også fulgt denne trafikken. Dette gjelder sikkert også arkitektur og byggeskikk, men dette må undersøkes nærmere hos personer med kompetanse på dette feltet. Jektefarten opphørte for godt for om lag 100 år siden. Det finnes likevel noen fartøyer som minner om det som var. Dette gjelder bl.a. den rekonstruerte trønderjekta Pauline og nybygget Brødrene i Vesterålen, bygd som en kopi av ei jekt fra Solum i Eidsfjorden på Langøya. Disse og andre tilsvarende fartøyer er viktige å ta vare på ettersom de representerer en viktig materiell forbindelse tilbake til den opprinnelige jektetrafikken. Mens så godt som all norsk tørrfiskeksport lenge gikk over Bergen, har eksporten de seinere årene endret karakter i retning av mer direkte salg mellom produsenter og eksportører i Lofoten og importørene i Italia. Dette har også bidratt til å forsterke de kulturelle forbindelsene mellom de to områdene. Personer med tilknytning til tørrfiskproduksjon og eksport i Lofoten har reist ut og oppholdt seg i Italia over en viss tidsperiode for å lære språket og kulturen å kjenne. Oppsummert må utvekslingen av kulturelle verdier over lang tid sies å ha signifikant betydning for spørsmålet om Lofoten som verdensarvområde. 8

C. SAMMENLIKNENDE ANALYSE MED UTGANGSPUNKT I KRITERIENE (III) OG (V) Lofoten og lofotfisket utgjør et enestående fiskerimessig fenomen i global målestokk. Dette gjelder stabiliteten over tid og ikke minst konsentrasjonen over et forholdsvis avgrenset geografisk område. Den store og årvisse tilstrømningen av fiskere over lange avstander, fra Trøndelag og dels også Vestlandet i sør til Finnmark i nord, er også et spesielt karaktertrekk, likeledes den egalitære strukturen når det gjelder eiendomsforhold, med småbåter eid av fiskerne selv. Fiskeriene ved New Foundland har noen fellestrekk med lofotfisket, men de siste har vart atskillig kortere, har opphørt nå over en 15-årsperiode etter et ressursmessig sammenbrudd og kan heller ikke vise til en tilsvarende geografisk konsentrasjon. Torskefisket ved Island, Færøyene og Vest-Grønland oppviser også enkelte likhetstrekk, men ingen av disse er egentlig sammenliknbare med lofotfisket, verken i varighet, omfang eller konsentrasjon. D. UTBREDELSE / AUTENTISITET INTEGRERING / AVGRENSING Dette spørsmålet er vanskelig å svare på uten en nærmere undersøkelse av steder og bygningsmiljøer. Generelt kan det sies at fiskeværene i Lofoten og fisket representerer en kulturell helhet. Et særlig poeng i denne sammenheng er vekslingene i fisket fra år til år, der fisket i én sesong har slått til i enkelte distrikter, for neste år å forflytte seg til helt andre steder. Enkelte fiskevær er bedre bevart og har i mindre grad vært gjenstand for bygningsmessig sanering enn andre. Det vil trolig være en fornuftig strategi å velge ut bestemte miljøer og gi dem et særskilt vern. Når det gjelder områdene på selve lofothavet, må det vel sies at de beskyttes gjennom bruk ettersom lofotfisket stort sett fortsatt foregår på de samme fiskefeltene som tidligere og at disse derfor ikke lar seg båndlegge til annen aktivitet, for eksempel til oppdrettsaktivitet eller til reine friluftsformål. Dette notatet utgjør en første og oversiktlig tilnærming til problematikken knyttet til de kulturhistoriske verdiene ved Lofoten og lofotfisket sett opp mot en mulig nominasjon av Lofoten som verdensarvområde. Det er mulig å gjennomføre grundigere undersøkelser på særskilte områder dersom dette er ønskelig. Mindre omfattende spørsmål kan avklares over mail eller telefon. Med hilsen (sign.) Pål Christensen 9