nr 5 2011 Livsviktige fellesskap Lys i mørket Gled en som gruer seg til jul kirsten Frigstad: Det umulige er mulig www.bymisjon.no

nr 5 2011 Livsviktige fellesskap Lys i mørket Gled en som gruer seg til jul kirsten Frigstad: Det umulige er mulig www.bymisjon.no

Kirkens Bymisjon er i byen for og med mennesker som mangler nettverk. I julen kan det være ekstra sårt å stå utenfor fellesskapet. Da inviterer vi til feiring og god mat. Vi kan ikke erstatte det tapte, men åpner rom hvor det er mulig å være bare seg selv, med plass til både det såre og det glade. Og til å møte andre. Når man føler seg velkommen stiger selvfølelsen, og et godt måltid sammen med andre er med å gi krefter og livsmot. Støtt kirkens Bymisjons juleaksjon 2011 (se side 22 og 23) kontonummer 7011 05 18593 GLED EN SOM GRUER SEG TIL JUL lys i mørket Støtt Kirkens Bymisjons juleaksjon 2011 Tema Livsviktige fellesskap s 4 7 Strikkesprell for en varmere by s 8 9 Fotoreportasje Tatoo og Tøyenkirka s 10 13 Portrett Kirsten Frigstad s 14 16 Æresord Jan Christian Nielsen: Tid til å vente s18 19 Byblikket Veien hjem s 24 Informasjonsblad for Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon 22 36 55 00 e-post: firmapost@bymisjon.no Hejmmeside: www.bymisjon.no i redaksjonen: Per Frogner (redaktør) per.frogner@bymisjon.no Michael Hansen michael.hansen@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Ståle Lidsheim stale.lidsheim@bymisjon.no Lay-out: Jorunn Waaler jorunn@waalerdesign.no Forsidefoto: Torstein Ihle Trykk: Prinfo Unique opplag: 50 000 ik-kontrollert innsam lings konto: 7011 05 18593 241 MILJØMERKET Trykksak 709 LEDER aldri for seint for gode minner! Mange husker den sitrende, boblende forventningen i ukene før jul, den gangen vi var barn. Tida gikk forferdelig sakte, dagene var uoverkommelig lange, og på lille julaften var det komplett umulig å få sove. Tanker, forventninger og ønskelister danset rundt i et utålmodig barnehode, og lyste som Betlehemstjerner i desembermørket. Vi voksne er erfarne juleforberedere og julefeirere. Overraskelsene kommer ikke like overraskende lengre. Arbeidspress og forventninger til hva vi skal rekke og klare, har satt til side mye av den barnlige forventningen til det vi skal oppleve. Stress og bekymringer kan følge med inn i jula, og blandes med julematen og gavene. Det er et privilegium å ha gode juleminner. Byen er full av barn som fortjener å oppleve jula som en god, spennende og trygg høytid. Og nå er det vi voksne som kan skape gode juleminner, både for barna og hverandre. Dessverre er det mange juleminner som ikke er gode. Det finnes tusen fortellinger om forventninger som falt i grus, om familiekonflikter som kom til overflaten, dårlig råd, eller utrygge barn sammen med fulle voksne. Så sammensatt er jula. Eller rettere sagt, så komplisert er livet. «Ingen er bare det du ser», er et av slagordene i Kirkens Bymisjon. Det gjelder i møte med enkeltpersoner, men også når vi vil snakke sant om jula. Eller om vår egen familie. Alt er mer sammensatt enn det en kan tro ved første øyekast. I dette bladet forteller noen av Kirkens Bymisjons gjester om betydningen av fellesskap og raushet, om verdien i et godt måltid eller et varmt, gjenkjennende blikk. Det er aldri for seint å få gode minner. I Kirkens Bymisjon vil vi gjerne ha åpne dører og inkluderende møteplasser både i jula og resten av året. Hver gang en av gjestene i et «Bymisjons-hus» erfarer at fellesskapet inkluderer, på tvers av generasjoner, kulturer eller andre skillelinjer, har noe viktig skjedd. Enten det skjer på et eldresenter eller i en institusjon, på gata, på krisetelefonen, i et boligtiltak eller andre steder. I desember setter jula sitt preg på Kirkens Bymisjon. På alle institusjoner og virksomheter skjer det juleforberedelser og julefeiringer. Det arrangeres konserter, gjestebud, Lucia-tog og Betlehems-stall. Jeg håper at Kirkens Bymisjons ulike juleaktiviteter kan være kilder til gode opplevelser og minner. At stress og krav tones ned. For min egen del hjelper det å huske på at det er et lite barn jula handler om. Et barn som ble født i en situasjon som på ingen måte var harmonisk, og som raskt ble flyktning sammen med sine foreldre. Et barn som vokste opp og både viste og forkynte at fellesskapet er mulig, på tvers av våre båser og særheter. Opprinnelig var jula på ingen måte et krav om prestasjoner, men ei Betlehemstjerne i desembermørket. med ønske om ei god jul! Johannes Heggland konstituert generalsekretær 2 BYMISJON 5_2011 BYMISJON 4_2011 5_2011 3

Tema Livsviktige fellesskap Kirkens Bymisjons møte- og væresteder er viktige fellesskapsarenaer for mennesker i byen. Både på kafeen Møtestedet i Skippergata og på Bymisjonssenteret i Tøyenkirken kan folk komme å få seg et måltid eller en kopp kaffe. Rimelig og næringsrik mat er viktig, men minst like viktig er fellesskapet som oppstår på stedene. gen av nettverk og gode møter mellom mennesker. Isolasjon gjør mennesker syke, og mat og en kopp kaffe blir derfor praktiske virkemidler for å legge til rette for gode møter mellom mennesker. Jeg opplever at det er en annen tone mellom gjestene her inne enn utenfor. Det ligger i veggene, at her inne snakkes det om andre ting enn gjeld og dealing. Samtidig opplever vi som jobber her at mange oppfører oss som nærmeste pårørende, og vi gjør avtaler om å ringe etter folk som ikke Meningen med å stå opp har vært innom kafeen på en stund, sier Gran. På Møtestedet er de opptatt av hva folk er, utover problemene sine. De som jobber her har tid til det. Ingen er bare det du ser. Her er det en arena for å skravle sammen, lese avisa sammen, meningsbrytning. Dette gir gjestene våre muligheten til å vise seg fram, og vi blir kjent med mange på en annen måte enn andre steder i hjelpeapparatet. Når man føler seg velkommen stiger selvfølelsen, og et godt måltid sammen med andre er med å gi krefter og livsmot, sier Kari Gran, leder Møtestedet. Foto: Torstein Ihle For Asbjørn er fellesskapet og miljøet i kafeen Møtestedet blitt livsviktig. Foto: Ståle Lidsheim Et sted for møter Kafeen Møtestedet serverer over 20 000 middager i året, men på menyen står også noe annet som stadig trekker flere gjester gode møter mellom mennesker. Kafeen Møtestedet i Skippergata har i ti år servert god mat for en billig penge til mennesker tilknyttet gatemiljøene i Oslo. Over 40 000 gjester har så langt i år vært innom kafeen. Gjestene våre lever ulike liv og det er stor forskjell på hvordan de bruker oss. Vi er primært en kafé, og folk kommer hit for å spise god mat i hyggelige omgivelser. Samtidig ser vi at flere og flere kommer hit for fellesskapet og stabile relasjoner. Vi ønsker at Møtestedet skal være et godt sted å bare være, sier Kari Gran, leder på Møtestedet. På kafeen i Skippergata blir ikke folk stoppet i døra fordi de mangler kjøpekraft her er en bra nok selv om en ikke er rusfri eller lever et A4-liv. Gran understreker betydnin- Denne kafeen betyr alt for meg nå. Det er dagen min å komme hit. Uten Møtestedet hadde det ikke vært noen vits i å stå opp. Her møter jeg folk som er i samme situasjon som meg. Asbjørn (56) forteller stille, åpent og villig om sin lange «karriere» med rus, og den tålmodige kampen for å bygge opp et liv etterpå med utdanning, arbeid, bolig og et fellesskap å komme til. Han er av hovedstadens rusveteraner. En av dem som var i miljøet hele veien fra Slottsparken til Egertorget og til «Plata». Han vet alt om hva det vil si å gå til bunns i rusavhengighet. Fortellingen hans handler om løgn og bedrag for seg selv og andre, fengselsopphold, overdoser og sykehusbehandling med vekslende oppfølging. Endring. En viljesterk kamp har ført til et liv uten rus. Han går på substituttmedisinen Metadon, men det er 12 år siden han sluttet å ruse seg. Jeg måtte bli meg selv igjen, slutte å ljuge, endre livsstil men det er veldig hardt å endre seg, det er så mye som må dras opp med rota, sier han, og forteller om hvordan han 4 BYMISJON 5_2011 BYMISJON 5_2011 5

Tema selv også ble sveket. Han er kokk en utdanning han skaffet seg i fengslet. Etterpå fikk han flere jobber, et sted fulgte det også med en liten leilighet. Men da det ble kjent at han hadde en rusbakgrunn som han fortsatt fikk behandling for, mistet han jobben. Hverdagen falt sammen igjen. Han pådro seg stor gjeld, og reiste fra by til by i Europa. Alltid alene. Etter lang tids behandling også for sin psykiske helse bygget han igjen opp et liv uten rus. Asbjørn er blant annet autorisert Oslo-guide og jobbet som det i flere sesonger. Hele tiden har han kjempet mot isolasjon og ensomhet. Jeg er ganske ensom, sier han. Å ta sprøyta ut av armen er bare starten! Hvis du ikke har bolig, noe å gjøre, og noen å treffe blir det veldig tøft. Derfor var det så viktig for meg å komme hit, sier han og er glad for å kunne skryte av Bymisjonskafeen Møtestedet. Møtested. Han synes det var en terskel å gå inn her for to år siden. Skulle han gå til et sted med subsidiert mat og rusa folk rundt bordene? Han gjorde det og fant folk, noen å prate med og bli kjent med. Dette betyr alt for meg nå, sier Asbjørn. Hvis jeg går for mye aleine hjemme i den lille leiligheten blir jeg «rar i hue» etter noen dager. Jeg har ingen andre å treffe, men når jeg kommer hit, møter jeg noen som Fellesskap livets lim Eva Qvist (70) har opplevd livets kriser tap av nettverk og sykdom. Med 350 venner på Facebook, familie og venner kjenner hun seg ikke ensom, men hun vil helst være i Tøyenkirken 52 onsdager i året. Et fellesskap, en bærebjelke, et hvilested. Dette er stikkordene for hva Bymisjonssenteret i Tøyenkirken er for meg. Når livet er vanskelig er dette et godt sted å være. Her er det rom for alle, forteller Eva, og understreker at det ikke er en floskel. Hun kom til Tøyenkirken for første gang for 20 år siden, på søken etter et fellesskap da nettverket dramatisk forsvant sier «hei Asbjørn» og hilser og er blide. Det er moro å høre. Noen dager føler jeg at det ikke er noen vits i å stå opp. Uten Møtestedet hadde jeg hatt flere sengedager. Her blir jeg kjent med folk som har det sånn som meg, vi snakker om nyheter og ting som skjer i byen, og det er fint å kunne kjenne igjen folk når jeg møter dem andre steder også. Og maten? Som kokk merker jeg at de gjør seg flid med maten her. Og så har man råd til å kjøpe den, selv om man er trygdet, sier han. Nesten hver dag kjøper han sin middag her, og setter seg ved bordet med folkene han er blitt kjent med. Men jula skal han feire alene. Da kjøper jeg mat for noen dager og holder meg inne. Julaften er jeg for meg selv. Det er litt sårt, men jeg gruer meg ikke. Jeg tenker at det er jo fint med jul for mange andre. Asbjørn har klart seg. Han er rusfri. Har en liten leilighet. Nylig ble han uføretrygdet og det er en slags ro med det, bare NAV finner ut av alle systemene... Og det livsviktige sosiale vil han fortsatt finne på Møtestedet, og ser fram til å fortsette å komme hit. Vi spør om han med sin lange erfaring har en tanke om hvordan vi skaper et varmere samfunn? Ta tid til å prate når folk ikke har det bra også! Det er lett å si «takk bra» når folk spør hvordan du har det. Men når du ikke kan si det, er det fint hvis noen har tid. etter et samlivsbrudd. Jeg kom hit tilfeldig, slik som livet ofte er, på jakt etter et kirkefellesskap. Her var det plass til hele meg, ingen spørsmål om jobb, økonomi eller status, forteller hun og mener at Tøyenkirken er et fellesskap på tvers av alle samfunnslag. Livslimet. Vi er ikke en ensartet gruppe som møtes her. Vi er alle på ulike steder i livene våre. Men menneskemøter er fellesskap. Jeg opplever at jeg betyr noe for andre mennesker, og det er livsviktig. Onsdagene i Tøyenkirken er suppe, messe og kirkekaffe. Det er et religiøst fellesskap, men viktigere, et menneskefellesskap, selve limet i livet, og dette har ikke nødvendigvis en religiøs etikett. Det handler om å se andre mennesker og bli sett av andre mennesker. Å bli bekreftet, og å få lov til å bekrefte andre. Sykdommen. Eva opplevde å bli gjort funksjonshemmet. Ikke bare gjennom sykdom, men i møter med andre mennesker erfarte hun å bli degradert og satt utenfor. I Tøyenkirken kunne jeg likevel fortsette å være, selv med et krasjet liv syk, skilt og blakk. Å komme inn en dør å få en klem, det betyr enormt mye. Eva har en sykdom som gjør at hun har redusert førlighet. I 2003 begynte hun å merke symptomene, og etter hvert måtte hun slutte i jobben sin. Når jeg leser det jeg skrev i denne perioden, er det preget av angst, fortvilelse og sorg. Jeg var rett og slett livredd. Da er det fantastisk å få høre «Eva, bare kom!». Det skapte en trygghet om at jeg er bra nok som jeg er. Jeg blir møtt som Eva, og Eva er nok. Jeg vokser av å bli møtt som en ressurs. Alle gjør det. Et hvilested. Eva har jobbet som frivillig i Tøyenkirken i mange år, men skillet mellom å være frivillig eller gjest er glidende. Ja takk, begge deler. Dette er bærebjelken i livet mitt. Jeg fikk den støtten jeg trengte da det ble helt svart for meg. Samtidig, det er et privilegium å få lov å gi noe tilbake det betyr at jeg betyr noe. Eva er i Tøyenkirken 52 onsdager i året, tilnærmet. Det har blitt et stabilt og fast holdepunkt. Et havarert ekteskap, sykdom og en sønn som var rusavhengig gjorde at jeg var mye i meg selv. Smerte tar mye plass. Rytmen i messa er en mental hvile, for det skjer noe utenfor deg selv. Jeg er liturg i messa her regelmessig, og det ble på en måte et friminutt fra smerten. Det er spesielt ett ritual som betyr mye for Eva lystenningen. Å tenne et lys er en konkret måte å forholde seg til gudstjenesten på. Det er en ordløs bønn, og jeg føler at jeg legger fra meg noe som er vanskelig. Tekst: Per Frogner og Ståle Lidsheim Sagt og sett om måltid og fellesskap Hverdagsmessen i Tøyenkirken er suppe, messe og kirkekaffe. Eva er tydelig på at disse tre danner en helhet i kvelden et fellesskap for å dele gleder og sorger. Et måltid er ikke bare næringsrik mat. Bordfellesskapet virker som et smertestillende middel for mange. (Benn Torget, kjøkkensjef Bymisjonssenteret) Her er det noen som hilser og sier navnet mitt. Det betyr mye. Uten dette felleskapet hadde jeg blitt flere dager i senga. (Asbjørn, gjest på Møtestedet) En dag møttes noen av oss for å skru sammen et skap hjemme hos en. Det klarte vi ikke! Men vi hadde en hyggelig middag sammen. (Gjest ved Aktivitetshuset Prindsen) Jeg opplever at jeg betyr noe for andre, det er livsviktig. (Eva, frivillig og gjest ved Bymisjonssenteret) Hit inviterer jeg faren min av og til også, og tar en middag. (Fast gjest på Møtestedet) Vi ønsker at måltidene skal gi en følelse av fellesskap. Mange av gjestene våre opplever ikke det så ofte. (Benn Torget) Det er så fint med fredagskvelden på Nadheim. Så slipper jeg å få helga midt i fleisen. (Gjest på Nadheim om fredagsmiddagene) 6 BYMISJON 5_2011 BYMISJON 5_2011 7

Strikkesprell for en varmere by LYS i mørket-aksjonen Bildet øverst: Statuer og lyktestolper i Karl Johan fikk oransje skjerf som en påminnelse om at vi trenger et varmere samfunn at vi bryr oss om hverandre. Bildet over: Designerene Arne (t.v.) og Carlos sammen med Karin Range i Tanum Bokklubber, iført lue og skjerf designet i anledning Hobbyklubbens engasjement for Bymisjonen. Bildet over til høyre: Trenger du et skjerf kan du ta det! Bildet til høyre: Hans Jacob Torkildsen og Anne Gundersby Djup (Bymisjonen), Guri Pfeifer og Karin Range (Tanum Bokklubber) viser fram noen av plaggene Bymisjonen i Oslo mottok kort tid etter at Hobbyklubben annonserte sin strikkekampanje. Se Lys i Mørket-engasjementet: www.facebook.com/bymisjon I grålysningen første torsdag i november ble lyktestolper og statuer i Karl Johans gate kledd opp med oransje skjerf. Initiativet bak sprellet kom fra Hobbyklubben i Tanum Bokklubber, og var en markering av at Bymisjonens tradisjonsrike juleaksjon, Lys i Mørket, nå er i gang. Strikkeskjerfene var en smilende påminnelse om at alle trenger varme og fellesskap og at vi alle kan gjøre noe for å skape et varmere samfunn, sier konstituert generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Johannes Heggland. «Til en som fryser» var teksten på til-og-fra-lappen som fulgte skjerfene, sammen med oppfordringen «Gled en som gruer seg til jul». Det er mange som fryser og som kan ha god bruk for et varmt skjerf. Men like viktig er det at vi sammen skaper en by som har rom for alle: Et samfunn som inviterer til fellesskap og tilhørighet. Mange gruer seg til jul, nettopp fordi de ikke har en slik tilhørighet, forteller Heggland. Juleaksjon. Lys i Mørket-aksjonen er Kirkens Bymisjons årlige juleaksjon. I løpet av november og desember er det mange som engasjerer seg i Bymisjonens arbeid enten gjennom økonomisk støtte eller å jobbe som frivillig for at alle mennesker i byen skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg. Skjerfene som prydet hovedgata i Oslo var strikket av ansatte i Hobbyklubben i Tanum Bokklubber og Dale Garn. Tidligere i høst oppfordret også Hobby-klubben alle sine 60 000 medlemmer til å strikke for Bymisjonens brukere rundt i hele Norge. I fjor vinter kledde vi inn et avløpsrør i Akersgata med et strikketrekk, og vi oppdaget raskt at dette ble tatt ned og brukt av noen hver natt. Vi ønsket derfor å gjøre noe som var mer rettet mot behovene i byen i år, og tok kontakt med Bymisjonen. Responsen fra våre medlemmer var enrom da vi oppfordret til å strikke for å gjøre en forskjell til en som trenger det fra en strikkeglad giver i Hobbyklubben, forteller Karin Range i Tanum Bokklubber. Strikkeglede. Kirkens Bymisjon har i mange år mottatt hjemmestrikkede plagg, men nå strømmer det inn mer enn noen gang. Vi mottar mange plagg hver eneste dag nå. Vi vet at slike plagg varmer langt mer enn bare kalde tær og fingre. Derfor er vi veldig glade for Hobbyklubbens store engasjement og innsats, sier Anne Gundersby Djup i Bymisjonen. I forbindelse med at Hobbyklubbens medlemmer har blitt oppfordret til å engasjere seg for Bymisjonen, har designerduoen Arne og Carlos laget et eget strikkemønster som kan lastes ned gratis. Karin spurte om vi ville være med, og det ville vi jo. Dette er en koselig og viktig sak. Noen trenger et varmt plagg i kulda, og noen trenger noen å strikke til. Det ligger mye kjærlighet og omtanke bak et strikkeplagg, sier de to. Tekst og foto: Ståle Lidsheim BYMISJON 4_2011 9

FoToREPORTASJEN TRIVSEL PÅ UNIKUM: På avdeling for frukt finner vi Hansine. Her har hun gode kolleger og trives godt med at tempoet er rolig ikke alltid like mye å gjøre Tatoo og Tøyenkirka HOUSE OF PAIN: I forbindelse med innspillingen av TV-serien Tangerudbakken borettslag, tatoverte Hansine Bymisjonens logo på armen. Nå er det tid for å fylle den med farge lilla symbolet for håp. PÅ VEI: Vi er på vei til sentrum på en vakker oktober ettermiddag. Unikum, avdeling frukt. Der treffer vi Hansine eller Sigrund Iren Hansine Finvik som hun egentlig heter. Synes du ansiktet virker kjent, så er det fordi hun er en av beboerne i TV-serien Tangerudbakken borettslag som i høst har gått sin tredje sesong på TV-Norge. Vi valgte å følge Hansine på en litt spesiell dag. Etter jobben på Unikum, en arbeidsmarkedsbedrift tilknyttet Kirkens Bymisjon, skal hun legge inn farge i tatoveringen av Bymisjonens logo som hun har på armen. Med på turen blir også en god venninne, Linn Amundsen, som arbeidet med regi i tv-serien. OM TV-JOBBING: Det har vært veldig ålreit å være med i serien, men det har vært mye jobb og lite tid til å jobbe på Unikum. TV tar mye tid. Bare i sesong tre av Tangerudbakken har det vært 150 timer med opptak, sier Hansine, som flyttet til Tangerudbakken i fjor og kom med i serien tredje sesong I høst er det siste sesong med serien, men det er mange fans som vil ha mer og kommer med gode ideer. Noen vil ha Tangerudbakken som julekalender, men da må vi jo starte med opptak i januar, ler Hansine. Men aller helst vil hun være med og lage Tangerudbakken reiseprogram, som var en annen ide. Hansine kunne godt tenke seg å jobbe mer med TV, men samtidig trives hun veldig godt på Unikum, der hun har jobbet i åtte år. Det er ikke alltid det er så mye å gjøre her, men det viktigste er jo at en har en plass å gå til og at det er hygge- GOD VENNINNE: Amundsen, som jobbet med regien i TV-serien, er blitt en god venninne. 10 BYMISJON 4_2011 BYMISJON 5_2011 11

I GANG: Hansine synes nesten at den høye duringa fra tatoveringsmaskinen er det verste. Nå gjelder det å holde ut. BLOD OG FARGE: Tatoveringsfargen blander seg med blodet og etter hvert trer den dype lilla fargen fram. TATOO: Med skrekkblandet fryd ankommer vi «House of pain». Nå er det bare å stupe ut i det. I Hobbyklubbens kreative univers finner du et stort utvalg av lekre oppskrifter, tips, ideer og inspirasjon. Vi tilbyr deg hobbybøker i alle sjangere, fra norske tradisjonstemaer til moderne hobby. Meld deg inn i Hobbyklubben og få 5 flotte hobbyprodukter GRATIS *! Du får 2 valgfrie bøker, valgfri materialpakke f.eks. strikkeveske med komplett strikkeutstyr + strikkepinnemåler og praktisk handlenett. Ta deg tid til kreativitet i din hverdag! Last ned GRATIS oppskrifter fra Arne & Carlos! VERDI på velkomstpakken inntil Kr 1622,- www.hobbyklubben.no *Du betaler kun kr 129,- i porto. NO PAIN, NO GAIN: Godt fornøyd med sin fargelagte bymisjonstatovering. lige folk, ler hun. Tidligere har hun jobbet på et sykehjem der hun hadde et spesielt ansvar for å passe på en multihandikappet dame. En av de morsomste episodene i serien var da jeg hadde med Petra prøvedukke på Ikea. Hun skreik og hun skreik, ler Hansine. Alle som ønsker seg barn skulle hatt en slik, da venter de til de blir femti med å få barn, i alle fall mannfolka, ler hun. I serien får Hansine låne en dukke av rehabiliteringsteamet på Ullevål sykehus, som er programmert til å oppføre seg som ekte spedbarn. For Hansine er det å ikke ha egne barn et stort savn. OM BYMISJONEN: Jeg har vært med på gategudstjenester i Tøyenkirken og er fast med på sommerturer til Hvasser. Før jeg kom i kontakt med Bymisjonen gjorde jeg I TØYENKIRKA: På hverdagsgudstjenestene har Hansine lenge vært fast gjest. Hun setter pris på fellesskapet ved suppemåltidet og det å kunne tenne lys for sine nærmeste. egentlig ingenting det eneste var å male litt. Jeg så en annonse i avisen at det skulle serveres suppe i Tøyenkirken på den siste gudstjenesten før jul, i tillegg til at det skulle være julebord. Siden det har jeg vært fast. Jeg liker det at det er noe fast som skjer hver onsdag, at det er en fast rutine. Jeg synes også at det er flott med lystenning. Jeg tenner ofte et lys for mange av de jeg kjenner. KJENDISLIV: Jeg synes nok det kan være litt plagsomt når folk stopper meg på gata fordi de har sett meg på TV, selv om de sier hyggelige ting, for egentlig så er jeg ikke så sosial av meg. Noen har kommentert at de liker bildene jeg maler, men det er ingen som sier at de vil kjøpe, forteller Hansine som stiller ut bilder en gang i året på Rådhusplassen under Skeive dager. Tekst og foto: Torstein Ihle 12 BYMISJON 5_2011 BYMISJON 5_2011 13

«skytsengel? Det er vel mer slik at en engel har fulgt meg...» PORTRETTET Det umulige er mulig Hun lever av å møte andres nød. Nær gata. Blant de som lever «ytterst» de som er hardest rammet av rusavhengighet, dårlig helse og stigmatisering. Likevel sier Kirsten Frigstad: Det umulige er mulig. Jeg har sett det! Vi må aldri tro at noe ikke er mulig. Å formidle håp er noe av det viktigste vi gjør. Hun er en kjent og markert profil i gatemiljøene, i Kirkens Bymisjon og blant fagfolk i «sosialbransjen». I mer enn 20 år har Kirsten Frigstad vært tett på enkeltmennesker og miljøer som er gatebildet av de det gikk galt med. Som ikke klarer seg. Som tok de vonde valgene. Som viser sin nød så alle kan se det på åpen gate. Fra 1993 ledet hun Natthjemmet for kvinner i Kirkens bymisjon. Hun var leder, morsfigur, talsperson og noen sier «skytshelgen» for kvinner i prostitusjonsmiljøet. De to siste årene har den erfarne kriminologen og sosionomen ledet «24SJU» mottaks- og helsesenter for de hardest rammede rusavhengige i Oslo sentrum. Stedet er alltid betjent. En vei inn i et støtteapparat for folk som ofte ikke makter å nyttiggjøre seg den hjelpen som er ment for dem. Kirsten er en entreprenørtype. Et stort engasjement, mye vilje og alltid nærkontakt med dem det gjelder, har skapt nye ideer og tilbud: Botiltaket Nattergalen, samværsordninger mellom mødre og barn i Myrsnipa, og nå altså 24SJU. Hun snakker mye og gjerne om oppdraget sitt, med brennende kraft og alltid opptatt av de hun jobber blant. Hun understreker med store armbevegelser, som om hun har favnet mange eller har mye hun skal rekke over. Hun setter stadig sitt direkte og sikre blikk i deg og sier «ikkje vel?» Arendalsk for «ikke sant». Det som skal til er relasjoner som varer. Lenge. Kirsten Frigstad leder 24SJU tilbudet til de mest utsatte i gatemiljøene i Oslo. Nei, det stemmer ikke at det såkalte gatefolket er en ensartet gruppe, sier Kirsten. Det er en del av stigmatisering å tro at alle som er i nød på gata er like. Men det som er felles for dem, er at de ikke er sett godt nok, verken i sin oppvekst eller nå. Folk ser ikke ulikhetene og evnene hos den enkelte. Når en person ikke blir sett som den man er, forsterkes utstøting og isolering. Dette handler om forebygging også. Barn og unge som blir tatt vare på havner ikke her. Hun har kalt dem «overleverne». De som år etter år klarer seg på et vis i de mest utsatte situasjonene i storbyen. Ja, de er overlevere. Men det er også et faktum at mange dør. Og det er viktig å stille spørsmål om hvordan folk overlever på gata. Det er en stor prestasjon å klare seg. Og hoveddrivkraften i dette arbeidet er å kunne formidle håp. Det er noe av det viktigste vi gjør! Hva skal til da for å komme seg bort fra gaterusen og det ødeleggende livet? Det som er basis for ethvert liv: En bolig, et hjem. Det som varer. Så sier hun sakte og tydelig, som om det er dette alt handler om: - Relasjon som varer over tid! Vi er jo alle avhengige av hverandre å være til for noen. Det er så mange som har mistet tilliten, til andre og troen på at de selv kan være noe. Da er basisen ødelagt! Vi må gi håp og vise at : du kan stole på meg, jeg vil deg vel, du er viktig. Du har selv vært i miljøet lenge. Er det en livsbestemmelse? Jeg trives med dette! Og her er det riktig å være over lang lang tid. Og alltid være tilgjengelig. Alltid? Ikke til enhver tid og for alle hele tiden. Men for mange av de vi møter tar det år å endre livet. Da vil jeg gjerne være en som de kan kjenne igjen, en som fortsatt bryr seg og som kan kontaktes. For noen er det blitt slik. De vil alltid kjenne meg jeg vil alltid kjenne meg. Kirsten forteller om de gode historiene: Kvinner som har bygget nye liv etter år på gata, som har fått kjæreste og familie. Eller hjem og jobb. Noen ringer bare for å si at det går fint. Det varmer. Blir du motløs av alt det ikke går bra med? Hun leter etter ordene. Det er noen sorger...det må bearbeides. Særlig det at noen dør. Men jeg holder ikke ut å engste meg. Vi må ha beina på bakken. Vi gjør noen innsatser både med oss selv og 14 BYMISJON 5_2011 BYMISJON 5_2011 15

Kirsten Frigstad en pioner i det sosiale gatearbeidet. i miljøet: Vi tenner lys og har noen gode ritualer når noen er borte. Men vi kan ikke leve andres liv. Man mister seg selv da. Hun har kjent på ytterkantene selv. Skoletida på Tromøya ved Arendal var ugrei. Hun var av og til i gråsonen for det som var rett og galt. Hun ble utstøtt og ble ikke sett som den hun var. Hun gjenkjenner det blant folk i rusmiljøene. Kan du tenke deg noe så misforstått: At folk som er annerledes skulle være noe mindreverdig av den grunn! Det er en dyp urettferdighet i å bli tolket som noe annet enn det du oppfatter deg selv som. Hun har denne erfaringen som gjør at hun vet hva det handler om, og som gjør at hun kan mestre utfordringen i hverdagen: Å være tilstede når noe blir akutt, se hva som trengs øyeblikksomsorgen som bidrar til ny tillit og endring. Kirstens valgspråk og hovedmål er blitt å gjøre alt «som gir mennesker bedre kontroll over eget liv». Det kan være ulikt. Den enkelte må få velge selv. Det må vi forstå. Hun kan være en glødende debattant. Blide Kirsten Frigstad kan oppfattes som sint. Hva gjør henne sint? Hun lukker øynene når hun svarer på det som om hun legger ut på dypet. Når jeg møter hjelpeløshet og uforstand fra personer og instanser som burde vite bedre. Det er så mye som er opprettet for å hjelpe, vi har fått et ansvar. Når ansvarspersoner ikke er klar over sin egen rolle, og det går ut over folk da blir jeg utålmodig! Selv følger hun ikke alle regler til punkt og prikke. Hun innrømmer det: For meg er oppdraget tydelig! Når jeg ser det, går jeg rett fram. Man kan ikke alltid spørre når man skal nå et resultat i omsorg. Jeg holder meg til loven, men det finnes gråsoner der du noen ganger må handle og gjøre det som må til. (Skrått smil). Den «alltid tilgjengelige» sosialarbeideren har noen hvilesteder også: En hytte der hun kan ta et tak med mange praktiske oppgaver. Hun liker å bygge og grave og jobbe. Hjemme er godstolen plassert foran TV-en. Hun blir gjerne underholdt, og synes selv at hun er «lite kulturell». Er det så galt? Må jeg ha dårlig samvittighet for å ikke gå i operaen, liksom? Hun har vært talsperson for utsatte grupper. Hun har fått kritikk for å blande roller. Hun snakker fortsatt gjerne på vegne av de som trenger en stemme. Men ikke i tykt og tynt. Jeg er etter hvert mer opptatt av en god dialog. Og gjerne i og om det offentlige rom. Alle skal ha rett til å være der, men da følger det også med en plikt til å ta vare på det offentlige fellesrommet. Vi snakker ofte med brukerne i rusmiljøet om det, sier hun. Skal du ha respekt, må du også kunne vise det overfor andre. Uansett hvor sliten du er, må du ikke nødvendigvis sette sprøyteskuddet ditt der alle kan se det. Det ligger en god kraft i et offentlig rom som er for alle, men da må vi også respektere ubehaget hos folk vi møter akkurat der. Men skytsengel? Det er hun ikke. Hun vet nesten ikke hva det er. Det er heller slik at det må ha vært en engel som har fulgt meg, tenker hun. Det er det nærmeste hun kommer å sette ord på en slags trosbekjennelse. Hun har vært alvorlig syk. Hun husker situasjonen for få år siden da hun satt med mobiltelefonen i hånda og ventet på svar fra sykehuset. Om det de hadde funnet i kroppen hennes var spredning fra forrige kreftrunde eller noe nytt. Jeg visste at det første alternativet var kritisk. De timene var jeg død Det har gått bra, jeg er frisk! Hun smiler. Men det har gjort meg mer utålmodig. Jeg møter nok også brukerne i jobben på en annen måte. Bymisjonens budskap er å skape et varmere og mer inkluderende samfunn. Hvordan kan det skje i praksis? Det må handle om større solidaritet, ved at vi kjemper mot ulikhetene. Ulikhet skaper avstand. Solidaritet er å i hvert fall skaffe seg kunnskap om det ukjente og det vi frykter. Det er spennende å spørre «hva ER det da dette som jeg ikke kjenner...». Nyskaperen Kirsten Frigstad er rastløs. Det er fint å prate, men mye å gjøre. Hva blir det neste? Hvis hun igjen skulle gjøre noe nytt for de som lever på ytterkanten? Jeg tror det må bli noe med boliger og arbeid. Aktivitet der folk kan oppleve å mestre noe. Og det må gjerne skje i dette huset! sier hun fra andre etasje i Rådhusgata 8. Det er plass til mer omsorg i 24SJU-huset, og Kirsten er sikker på dette: Det er mye mer å finne på! Tekst: Per Frogner Foto: Ståle Lidsheim «Nettverk er ikke noe vi bare har, det er noe vi bygger hele livet.» Sammen hele livet? Vi sitter sammen i hagestua en gruppe beboere på sykehjemmet. Denne gangen snakker vi ikke om alle problemene, som det er mer enn nok av. Vi snakker om det som kjennes bra det vi setter pris på: Den gode maten, stunder med sang og musikk, kontakten med pleiere som viser omtanke og respekt. Men hva er aller best? Jo, når familie og venner kommer på besøk! Kanskje skjer det ofte, kanskje sjelden. Kontakten kan være god eller sånn passe. Men det er noe eget med mennesker som vi har kjent gjennom store deler av livet. Vi er på en måte en del av hverandres liv. Og er vi kommet på sykehjem blant mange fremmede mennesker i en sårbar fase av livet, ja da er denne kontakten kanskje viktigere enn noen gang. I fagspråket bruker vi ofte ordet «nettverk» om forholdet til nære mennesker som er en viktig del av vårt sosiale liv. Når det røyner på i livet, kan det være avgjørende at nettverket fungerer. Enten det gjelder sykdom, tap, kriser eller nye utfordringer i alderdommen. Men nettverk er ikke noe som bare er der som en selvfølge, noe vi kan rope på når vi trenger det. I løpet av livet beveger vi oss i mange slags fellesskap: Familie, skole, jobb, foreninger, nabolag og blant venner. Noen fellesskap kan være av kort varighet, andre varer kanskje livet ut. Kontakten vi har med hverandre kan være svært overfladisk eller gå mer i dybden. Når vi for alvor trenger nettverket vårt, viser det seg hvilken kvalitet det er i våre kontakter og våre fellesskap. Nettverk er ikke noe vi bare har, det er noe vi bygger hele livet. I vårt samfunn lærer vi å passe på oss selv og våre egne liv. Men ofte er vi mindre bevisst på å bygge og pleie våre fellesskap. For felleskapet er også en viktig del av våre egne liv. Å bygge fellesskap og nettverk gjør vi på mange måter. Men kanskje det viktigste vi gjør for å bygge fellesskap som har kvalitet og varig verdi, er å gi rom for den gode samtalen. I en tid og et samfunn som preges av mange og flyktige relasjoner, er det ikke lett å stoppe opp og få en kontakt som når dypere enn overflaten. Men det er desto mer nødvendig. Den gode samtale. Den personlige, lyttende og dvelende samtale. Hvor det ikke dreier seg om å overøse andre med våre egne gjøremål og meninger. Men hvor vi spør og lytter til hverandre så det blir et virkelig møte. For slike møter er en umistelig gave og den beste grobunn for varig kontakt! Vi trenger alle nettverk som beriker våre liv. Men våre nettverk er der ikke bare for vår egen skyld. Vi er der like mye for de andres skyld. Ikke minst når det røyner på. Ikke minst når alderdommen medfører isolasjon eller sykdommen leder til et liv på sykehjem. Da kan vi kanskje være det beste som skjer i i hverdagen for våre venner på sykehjemmet. Sammen ikke bare noen flyktige ungdomsår, men sammen hele livet! Tekst: Eivind Willoch, Tidligere Bymisjonsprest og nå leder for Brukerrådet Ammerudhjemmet bo- og kultursenter INNSIDEN 16 BYMISJON 5_2011 BYMISJON 5_2011 17

ÆreSORD jan Christian nielsen jan Christian nielsen er gateprest for ungdom i oslo. stillingen er knyttet til oslo Domkirke, og som gateprest er jan Christian blant annet på gata, på internett og på store arrangementer for å være tilgjengelig for ungdom som ønsker å snakke med en prest. i gjestespalten «Æresord» møter du en fast gruppe skribenter som gir oss tanker og innspill fra egen erfaring og bakgrunn. gjestekvartetten som veksler mellom å ta ordet er jan Christian nielsen, arne Bergrren, ingeborg Gjærum og asta Busingye Lydersen. Tid til å vente? Barndommen var en lang ventetid. Husker du: «Vent og se», «Kan du vente her?» Vi ventet på middagen. Ventet på lørdagen. Ventet på bursdag, 17. mai og sommerferie. Det ga god tid til å glede seg, tenke på det som skulle komme og lure på hvordan det skulle bli. Og mest av alt ventet vi på jula. og hver dag flyttet vi dem videre til neste tall på veien. Ved 9 tok veien en u-sving mot høyre, og Josef, Maria og eselet, som var klippet ut og pyntet for å gå mot venstre, måtte de neste dagene bevege seg baklengs mot julaften. Det gikk definitivt ikke raskere. Men ved 18 gjorde veien en ny sving, og den siste uka skjøt den lille familien fart. Og da de kom til stallen i venstre hjørne, kom tiden da hun skulle føde. Og vi så ingen fødsel, og Marias mage hadde ikke blitt mindre, men noen hadde like fullt svøpt ham og lagt ham i en krybbe. Søsknene mine og jeg kjente hver flik av kalenderen, og vi hadde full kontroll på filtfigurene som vi flyttet daglig. Men ingen av oss visste hvor det lille barnet kom fra. Og uansett hvor mye jeg ventet og maste, kom ikke jula før den dagen Jesusbarnet ble lagt i krybben på kalenderen. Ingen julegaver, ingen julekaker bortsett fra den obligatoriske smakebiten etter bakinga, ikke en julenøtt, og ikke et glimt av treet før klokka seks på julaften. Da gikk faren min alene inn i julestua, tente alle lys og åpnet døra fra et lysbadet himmelrike til den stummende mørke nabostua der resten av familien satt som et helt folk som vandrer i mørke. «Gledelig jul!» sa han, og det lød finere og mer høytidelig enn det «god jul» som alle andre sa. Og SÅ! Så var det fritt fram, i hvert fall om det ble tatt i en nøye planlagt rekkefølge: Julesang, juleevangelium, fadervår, julesang, julekake og julebrus, juletregang og til slutt julegaver. Det var en nøye regissert forestilling, årets største og viktigste drama, med et perfekt innlagt klimaks julaften og en stille fredfull glede som varte helt til 20. dag jul, da det tørre treet endte sine dager på verandaen, lysene i julestua ble slukket og døra ble lukket igjen. Er det ikke rart? For barn er ventetiden en voksentid; en ganske meningsløs ordning for å utsette gleder. Som voksne vet vi bedre: ventetiden samlet alle forventninger i gyllent punkt. Forskjellen på dager og tider ga livet en rytme. Likevel jobber mange voksne mer enn hjertet kan tåle, og kjøper mer enn jorda kan tåle. Hva skjedde med barndommens ventetid? Tekst: Jan Christian Nielsen illustrasjon: Anne Kari Ødegård I november dumpet det alltid ned en lekekatalog i postkassa. Hvis jeg kom først hjem den dagen, satte jeg meg ned ved kjøkkenbordet for å studere og lese. Radiostyrte biler. Roboter. Tog. Spill. Bilbaner. Legosykehus, legopolitistasjon og legobrannstasjon. Jeg ringet rundt bildene og noterte nummeret produktene hadde i katalogen. Og innen mine stakkars foreldre kom slitne hjem fra jobb klokka fire, hang lista på kjøleskapet, rangert fra topp, med de tingene jeg ønsket meg mest, nedover i synkende lyst. Jeg visste, og foreldrene mine visste, at det var under to måneder igjen til jul. Det var lenge, men ikke for lenge til å begynne å telle ned. Når advent kom, intensiverte ventingen. Hver bidige dag ble vi minnet om hvor mange dager det var igjen. Kalenderen fortalte det hver morgen, og det ble repetert på skolen og på barne-tv: «I dag er det 23 dager til jul». Og i morgen ville det være 22 dager. Uansett hvor lenge en skoledag, en tv-kveld og en natts søvn kunne synes, brakte det oss fortsatt bare én dag nærmere julaften. Tida går sjelden raskere når man teller hver dag, hvert sekund. På veggen hjemme hos oss hang kalenderen som familien hadde laget før jeg ble født. Et goldt landskap av brun strie, med en og annen gresstust her og der, og med en snirklete vei mot byen øverst i bildet. 1. desember dukket Josef, Maria og eselet opp nederst i høyre hjørne, Ny bok: «ingen er bare det du ser» 11 sterke livshistorier En ny bok fra bymisjonsmiljøet kom ut nå i høst. Bymisjonssetningen: «Ingen er bare det du ser» er tittel og i boka forteller 11 personer hvordan de har møtt og mestret motgang. Det er Kirkens Bymisjon i Drammen som står bak boka. Bakgrunn for boken er et ønske om å fortelle at det er normalt å ha det vanskelig. Gjennom 11 ulike historier av personer som er tilknyttet Bymisjonen i Drammen har forfatterne belyst historiene på ulikt vis, men beskrevet «tragedien» og veien videre, sier Jon-Ivar Windstad, daglig leder i Bymisjonen Drammen. Forfatterne er Ingar Holm og Hans Arne Odde, som gjennom kommunikasjonsbyrået Godt sagt, samarbeider med Bymisjonen i Drammen. Om boka skriver Bymisjonen i Drammen: Vi får innblikk i store nedturer og oppturer i livet til de 11 menneskene. Boken har åpenhjertige fortellinger om både ukjente og kjente personer. De mange sterke livshistoriene gir mulighet til ettertanke og refleksjon. Vi kan lese historien om suksesstreneren, den alltid smilende finansrådgiveren, alkoholikeren og «verdens sterkeste mann». Boka kan bestilles fra Kirkens Bymisjon i Drammen: tlf. 32 27 72 10 Se også www.bymisjon.no/drammen 18 BYMISJON 5_2011 BYMISJON 5_2011 19

«katedral for Tapte Drømmer» en poetisk og musikalsk reise Solfrid Molland har fått terningkast fem av Adresseavisen for sin debutplate «Katedral for Tapte Drømmer». Foto: Ståle Lidsheim Solfrid Mollands debutplate «Katedral for Tapte Drømmer» er blitt til på reiser gjennom Europa som gatemusikant i møter med katedraler og andre musikere. Hun har vokst minnefond for jon Vegard Lervåg Det var med dyp sorg vi mottok budskapet om at Jon Vegard Lervåg var blant de omkomne etter terrorangrepet mot regjeringskvartalet i Oslo sentrum. Jon Vegard Lervåg begynte som frivillig saksbehandler i Gatejuristen allerede i 2005 og har senere vært engasjert i Gatejuristen innenfor områder som rettspolitisk og kvalitetssikring. Jon Vegard Lervåg hadde nylig tatt permisjon fra Advokatfirma Kluge og begynt som rådgiver i Lovavdelingen i Justisdepartementet. Jon Vegard Lervåg har også engasjert seg i Amnesty International, Advokatforeningen, Rettspolitisk forening, Mållaget og Unge Venstre. Jon Vegard var en usedvanlig dyktig jurist med et varmt hjerte for de svakere i samfunnet. Vi er svært takknemlig for Jon Vegards innsats i Gatejuristen og vi minnes hans alltid gode humør og store engasjement. Han vil bli dypt opp i et hjem med sigøynermusikk, russisk folkemusikk og europeisk klassisk musikk og det er nettopp dette sammensatte universet hun presenterer på sin debutplate. Jeg ønsker å bygge en bro mellom klassisk musikk og folkemusikk, og rammer inn sigøynermusikk og poesi med egne komposisjoner, inspirert av katedraler jeg har besøkt rundt i Europa. Jeg opplever katedralene som steder der vi kan legge fra oss sorgen, sier Molland. Hun ønsker at platen skal sette lys på de sterke sidene ved romkulturen, og forteller at hun selv lar seg fascinere av sigøynermusikkens tilstedeværelse og kraft. Det er mange klassiske utøvere som har latt seg inspirere av sigøynermusikken, det er bare å høre på Brahms, Liszt og Bach. Jeg tenker at romfolket på mange måter har vært bærere av musikkulturen og -arven i Europa, ved å inspirere, men også selv plukke opp musikalske elementer, som de har brakt med seg over landegrenser. Med seg på plateprosjektet har hun hatt sigøynermusikkensemble Taraf de Haidouks, som har mottatt BBC s award of world music, og den fransk-russiske sangeren og gitaristen Pascal de Loutchek. Platen er gitt ut av Kirkelig Kulturverksted, med Erik Hillestad som produsent. Kirkens Bymisjon har støttet prosjektet. savnet. Våre varmeste tanker går til hans familie og venner. Jon Vegards etterlatte har opprettet et minnefond med kontonummer 3910.43.08574 i Sparebanken Møre i Ålesund. Fondet skal «yte økonomisk støtte til organisasjoner eller enkeltpersoner som er engasjert i arbeid for rettssikkerhet og bistand til utsatte befolkningsgrupper». ann kathrin nordbø, Juridisk rådgiver Gatejuristen (Gatejuristen er en virksomhet i Kirkens Bymisjon, men minnefondet er ikke knyttet til Bymisjonen) lys i mørket PROGRAM 2011 adventskonsert i Gamle Logen 27.november kl 14-16 Billetter: 22 33 22 66 (Gamle Logen) eller 815 33 133 (Billettservice) Gjestebud i Bymisjonssenteret 2. desember Krever påmelding adventskonsert i Gamle Logen 4.desember kl 14-16 Billetter: 22 33 22 66 (Gamle Logen) eller 815 33 133 (Billettservice) aksjonsdag med konsert på oslo S 8. desember kl 14-18 Telenors førjulskonsert med Dee Dee Bridgewater 12. desember kl 19.00. Servering av boller og kakao fra kl 18.30 For brukere, frivillige og ansatte Lucia-tog fra Domkirken og åpning av stallen på Jernbanetorget 13. desember kl 17-18 For å bli med i Luciatoget, møt opp kl 16.45 i hvit kappe, glitter og lys Stallen på jernbanetorget 13. -23. desember kl 12-18 hver dag 14-18 søndag Gjestebud for brukere på aktivitetshuset Prindsen 16. desember Krever påmelding Gategudstjeneste ved Stallen, jernbanetorget 23. desember kl 17 julaftenfeiring på Bymisjonssenteret 24. desember kl 17-21 Krever påmelding Åpen julaftenfeiring i Domkirken 24. desember kl 16.30 til 21.30 Åpen romjulskro på Bymisjonssenteret 27. desember kl 14-17 Servering av julemat messe og suppe i Tøyenkirken, Bymisjonssenteret 28. desember kl 17.00-20.45 Åpen romjulskro på Bymisjonssenteret 29. desember kl 14-17 Servering av julemat nyttårsfeiring på Bymisjonssenteret 31. desember kl 17-21 Nyttårsarrangement med mat og underholdning Krever påmelding 20 BYMISJON 5_2011 4_2011

GLED EN SOM GRUER SEG TIL JUL Gi varme måltider og sosialt fellesskap Julemat smaker bedre i fellesskap. Gir du 320 kroner bidrar du til at vi kan servere middag til 8 personer. Gi varm kaffe og noen å snakke med Ti l : Fra : En som gruer seg til jul Deg? Ti l : Fra : En som gruer seg til jul Deg? En kaffekopp er mye mer enn varm drikke! Gir du 200 kroner kan vi servere 40 kaffekopper. Gatas verden er brutal. Vårt mål er å gjøre hverdagen bedre for de som lever livene sine her. KARI, leder ved et av våre møtesteder Gi omsorg til de som trenger nytt håp Gir du 500 kroner bidrar du til at vi kan være der for en som har det vanskelig i julen. Ti l : Fra : En som gruer seg til jul Deg? lys i mørket Støtt Kirkens Bymisjons juleaksjon 2011 Bruk vedlagt gavegiro eller kontonummer: 7011.05.18593 22 BYMISJON 5_2011 BYMISJON 5_2011 23

Byblikket Veien hjem Mens jeg rusler rundt på Grønland en kveld i mørketida, er folk i ferd med å skynde seg hjem. Da begynner en sang å synge i hodet... «Veien hjem var mørk og lang, og ingen har jeg møtt. Nå blir kveldene kjølige og sene. Kom hit og trøst meg litt, for nå er jeg ganske trøtt og med ett så forferdelig alene...» Tove Jansson har på en flott måte beskrevet høstens melankoli og lengsel. Jeg får samtidig en påminning på hvor skjørt livet er. «Skynd deg nå, elskede. Skynd deg å elske. Dagene mørkner minutt for minutt. Tenn våre lys. Det nærmer seg natten. Og snart er en blomstrende sommer slutt». Tekst og foto: Torstein Ihle