Borregaardraset, natten mellom den 14. og 15. februar 1702

Borregaardraset, natten mellom den 14. og 15. februar 1702 Tormod Klemsdal Universitetet i Oslo, Institutt for Geofag Avdeling for Geografi 2003 1

Borregaardsraset i februar 1702 av Tormod Klemsdal Denne artikkelen ble trykt i et begrenset opplag til Olavsdagene 2003. I den artikkelen var tid/alder, koblet opp mot C14 dateringer, mens det i denne utgaven av artikkelen er tidsangivelsene justert og gitt i kalenderår. Noen få steder er C14 alder satt i []. Fig. 1 er erstattet med en bedre figur. Da jeg begynte å studere geografi ved Universitetet i Oslo våren 1959, var en av pensumbøkene Fysisk geografi. Den var skrevet av Werner Werenskiold, som var den første professoren i fysisk geografi eller naturgeografi som det heter i dag. På side 113 i boka, som er utgitt i 1951, skriver han om elver som har skåret seg ned gjennom løsmasser og støtt på fast berg som gjemt i leira, har stoppet videre nedtæring. Werenskiold sier: Slik er Sarpsfossen dannet; i stor flom har Glomma lett for å renne over litt vestenfor, her er det bare leire i stort dyp og hele fossen ville bli borte hvis elva fikk skjære seg ned her. Oppvokst som jeg er, i Østre Sarpsborg lurte jeg på hva professoren mente og hva hadde fått ham til å skrive akkurat dette. Utsagnet satte tankene i gang hos en ung sarping. Etter hvert fikk jeg kunnskap om leirraset som hendte natten mellom 14. og 15. februar 1702 der Borregaard Fabrikker ligger i dag. Professoren må ha tenkt på det laveste punktet mellom Glomma ovenfor Sarpfossen og rasgropa. Leirraset og rasgropa brukte jeg i mange år som undervisningslokalitet for studentene i geografi. Mer informasjon om leirraset fant jeg i boken om Borregaard Borregaard 1889-1939" (Kittelsen 1939), foruten i kapitelet: Det store jordfallet i boka Sarpsfossen i dikt og virkelighet av Bjarne Nygård fra 1944, og i Sarpsborg før 1839 av Johansen, E., Opstad, L og Dehli, M. (1976). La oss se nærmere på hva som skjedde natten mellom 14. og 15. februar 1702, forutsetningene for det som skjedde og etterspillet etter Borregaardsraset. Forutsetningene Om vi ikke går 950 millioner år tilbake i tid til da Østfoldgranitten ble dannet, eller ser på det som skjedde i de millioner av år etterpå da Østfold ble høvlet ned til det lave landet det er i dag, må vi gå noen tusener av år tilbake i tid for å finne forutsetningene for leirraset. For 25 000 til 20 000 år siden var den siste innlandsisen, av flere, i Norden på sitt mektigste. Innlandsisen hadde startet med å bygge seg opp i de norske høyfjellene, men etter hvert som breen ble større, vokste den mest på nordøstsiden av breen. Da breen var på det mektigste, var den tykkest over Nord-Sverige ved Bottenvika. Over Østfold var breen kanskje 1600 til 1900 meter tykk og breen nådde til Viborgområdet, midt i Jylland, og nord i Tyskland nesten til Berlin. For 20 000 år siden begynte isen å smelte, og for 13 200 [11 800]år siden sto brefronten over ytre Hvaler. Noen hundreår senere (12 900 [11 300])lå brefronten slik at det ble lagt igjen morenemateriale der vi i dag har Berg kirke ved Halden, Borregaardsarbeidenes feriehjem, Gunnarstorp, sandtakene rundt Borge Varde (Vetatoppen), Borge kirkegård, og Onsøy kirke. Deretter trakk brefronten seg innover i Østfold, hvor langt inn vet vi ikke, men til Rakkestadområdet er ikke utenkelig. Denne store innlandsisen tynget landet ned slik at havet fulgte etter breen og breen endte i en bratt brefront i havet. Smeltevannet som rant på, i og under breen i tunneler møtte havet ved brefronten. Her ble sand og grus lagt igjen som mindre 2

1. Leire med saltholdig porevann 2. Kvikkleire før ras 3. Kvikkleire under ras 4. Omrørt leire etter ras _ + _ + + + + _ Åpen, men stabil kornstruktur. Saltet binder partiklene sammen. Partiklene er positivt ladet på flatene, og negativt ladet på kantene. Åpen og ustabil Kornstrukturen Tetter og mer stabil kornstruktur. kollapser under ras. kornsstruktur. Saltet er vasket ut Overskudd av vann. Denne leira blir og bindingskreftene Tyntflytende aldri kvikk igjen. er svekket. leirsuppe. Figuren er hentet fra: Sveian, H., Janbu, N., Nestvold, J., Røe, Ø. og Skjelstad, L. 2002. Leirras, sett fra en geologisk og geokjemisk synsvinkel. I Husbyn, G. og Skjelstad, L. (red.) 2002. Bygda og raset. Leirras i Skjelstadmarka og Hegra. Hegra Historielag. ISBN 82-996380-3-8 Tormod Klemsdal 2004 Figur 1. Leire. deltaer, mens materialet med de minste partiklene, silt og leire, holdt seg svevende i vannmassene og ble avsatt utover i ishavet foran breen. I ishavet støtte leirpartiklene sammen med andre. Leirpartiklene ble avleiret i et tilfeldig mønster slik at de forskjellige leirpartiklene støttet seg til de omkringliggende leirpartiklene i et kaotisk bilde (Fig. 1). Et lag med leire dekket havbunnen. Selv om det kom mye smeltevann ut i havet ved brefronten, var havvannet salt. Saltet i havvannet gjorde at leirpartiklene slo seg sammen i små leirklumper. Noe av saltet opptrådte i ioneform som ga elektriske bindinger og holdt leirpartiklene sammen. Klimaforværing førte til at da innlandsisen rykket fram igjen, skjøv breen leira foran seg. Da breen for om lag 12 000 år siden sto ved Sarpsborg la breen igjen denne leira og sand og grus som en endemorene langs brefronten; Østfoldraet. Smeltvannselvene fraktet grus, sand og leire fram til brefronten, ovenpå ishavsleira. Endemorenen og smeltvannets avsetninger ble liggende som en rygg av stein, grus, sand og leire, langs brefronten, omtales i dag som Raet, (Fig 2). Raryggen kan vi følge gjennom Sarpsborg fra Isebakkveien foran Isebakktjern i nordvest til gårdene Sølekleiv sør for Ysterødmosan i øst. I Østfold strekker Raet seg fra Jeløya til nord for Ørsjøen (Fig. 3), mens Ratrinnet kan følges videre gjennom Mellom-Sverige til Salpaussälkeryggene i Finland. I Norge kan Raet følges fra Horten sørvestover til Jomfruland. Ratrinnet strekker seg videre over Sørlandsheiene til Ryfylke, nordover Vestlandet, Nordvestlandet, Trøndelag, gjennom Nordland Troms til Finnmark der Høybuktmoen ved Kirkenes er en del av Ratrinnet. Etter at breen hadde dannet Raet for 11 800-12 300 [10 700 11 000] år siden 3

Innlandsisen i Ra-tid, 12 300-11 800 år før nå [11 000-10 700] Innlandsisen Ishavet Løsmasser knyttet til Raet og dets nærmeste omgivelser Omskyllet materiale, grus, sand og leire, avleiret i strandsonen (litoralt materiale) under landhevningen i postglasial tid. Leire avsatt i havet i landnære områder (marint materiale) under landhevningen i postglasial tid Raets iselvsmateriale (glasifluvialt materiale) avsatt i havetfor 12 300 til 11 800 år siden [11 000-10 700] Raets endemorenemateriale (glasialt materiale), avsatt foran breen, i havet, for 12 300 til 11 800 år siden [11 000-10 700] Leire avsatt i havet (marint materiale) foran iskanten, for 13 500 til 11 200 år siden [12 000-10 000] Bunnmorene (glasialt materiale) avleiret under breen, for mer enn 12 300 år siden [11 000] Fjellgrunnen under, prekambriske gneiser og granitter. Østfoldgranitten, dannet for 950 millioner år siden, omgitt av eldre gneiser. Tidsangivelsene er gitt i kalenderår med C 14alder i [ ] Figur 2. Raet og dets oppbygging. Endemorenematerialet består av havleire, skjøvet sammen, sammen med blokker, steiner, grus og sand. T.Klemsdal 2006 4

ØSTFOLD for 12 300-11 800 kalenderår siden (Ratid) [11 000-10 700] Innlandsisen Hav Land Innlandsisens brefront - Ra Raet dannet som en rygg langs brefronten Marin grense for 11 800 år siden [10 700] ved iskanten i Halden - Kornsjøområdet: 190 m o.h. Tidsangivelsene er gitt i kalenderår med C 14alder i [ ] 10 km T. Klemsdal 2006 Figur 3. Østfold med Raet for omlag 12 000 år siden. 5

ØSTFOLD for 11 200 år siden [10 000] Innlandsisen Skitinnet Innlandsisen Hav og land for 11 200 år siden Marin grense for 11 200 år siden [10 000] ved iskanten : 215 m o.h. Havnivå for 11 200 år siden [10 000]: Askim - Mysen-området : 200 m o.h. Rakkestad-området : 175 m o.h. i Fredrikstad - Halden-området : 150 m o.h. Tidsangivelsene er gitt i kalenderår med C 14 alder i [ ] 10 km T. Klemsdal 2006 Figur 4. Østfold for omlag 11 200 år siden, med Skitrinnets morene helt nord i fylket. 6

m o.h. 200 Strandforskyvningen i Sarpsborgområdet Marin grense ved Halden: 190 m o.h. 150 100 50 Søndre Østfold Ratrinnet (Halden) Borge varde (Vetatoppen) 116 m o.h. Kullås 60 m o.h. "Sarpetangen" 40 m o.h. Glomma, ovenfor Sarpfossen 21 m o.h. 10 000 5000 C år før nå (11 200 5400 kalenderår før nå) Figuren er basert på: Olsen & Sørensen, 1993 og Sørensen 1979/Nordahl-Olsen 1990 T. Klemsdal 2006 Figur 5. Strandforskyvningskurve for Sarpsborgområdet. Glommas høyde over havet før reguleringer er antatt til om lag 21 m o.h. 14 smeltet breen raskt. Ved Mysen dannet breen og smeltevannet 300-400 år senere Monaryggen, og for omlag 10 000 år siden ble Skitrinnet dannet med morene ryggene som demmer opp innsjøene Lysern og Mjær helt nord i Østfold (Fig. 4). Etter hvert som breen smeltet, ble istyngden mindre og landet begynte å heve seg. Mer og mer av Østfold kom opp av havet. Fra undersøkelser av pollenkorn i myrer i Sarpsborg - Haldenområdet kunne Anders Danielsen i 1970 lage en strandforskyvningskurve (Fig. 5) som viser oss hvordan landet steg opp av havet. Da brefronten sto fram til Raet, var det bare land det som i dag ligger 190 m over havet (Fig. 3). Kun noen øyer sørøst for Halden var den gang over havet. Sarpsborg by, som i dag ligger på 40 til 60 m o.h., hadde med andre ord 130-140 m vann over seg og Raryggen ble dannet på dypt vann. Selv Borge Varde, 116 m over havnivå i dag som fra Sarpsborg sees i sørvest, lå på 60-70 meters dypt vann. Landet stiger raskt den første tiden (Fig. 5) etter at breen trekker seg nordover i Østfold, men la oss tenke oss et havnivå 60 meter over dagens (Fig. 6). Da er det bare en liten holme (1 på Fig. 6) i havet der paviljongen i Kullåsparken engang lå. Hadde vi stått på denne holmen for 8000 år siden hadde vi i vest hatt Grålumåsen (2 på Fig. 6) som en øy, mens Borge varde (Vetatoppen) var en enslig øy i sør, i sørøst ville fastlandet med Raryggen danne høyden, som i dag kalles Dundern (3 på Fig. 7

E6 Tunevannet Raet Raet Glengshølen Glomma Hafslundsøy 2 1 Raet > 80 m o.h. 60-80 m o.h. 40-60 m o.h. 20-40 m o.h. 0-20 m o.h. Hovedvei Jernbane T. Klem sdal 2003 E6 3 Raet T. Klemsdal 2003 Figur. 6. Raet og høydeforholdene i Sarpsborgområdet. 6), mellom dagens Shellstasjon og Borgenbanen. Herfra fortsetter Raet over Klavestadhaugen og sør for både Isesjø og Tvetervannet som begge demmes av Raet. I nord strakk Ravneberget og Sarpsborgmarka seg som to tanger sørover mot holmen i Kullås, fra øya eller åsene nord i Tune. Bølgene brøt mot holmen. Etter hvert som landet fortsatte å stige ble holmen i Kullås større, mot nordvest og øst, og mer av Raryggen opp over havet. Det ble tørt land der St. Mariegate senere kom til å bli anlagt. Her bearbeidet også bølgene sjøbunnen og skyllet grus, sand og leire nedover skråningen på innsiden av og på yttersiden av Raet (Fig. 2). På toppen av Raet ble det liggende igjen store steiner, sand og grus (Fig. 7), i skråningene ble det lagt igjen sand og grus mens slettene og senkningene utenfor og innenfor Raet ble dekket med leire. La oss gjøre et hopp i tid, til for 6400 år siden, og se på landet da havnivået sto ved det som i dag er 40 m over havet: Holmen i Kullås var blitt til en øy og vi kunne ha gått fra Kullås til Borgarsyssel Museum, der høyden i dag er omlag 50 m over havet og der øya sluttet i en tange i Østre Sarpsborg, Sarpetangen (Fig. 8). Det ville ha vært et bredt sund mellom Sarpetangen i vest og landet på Hafslundsiden. Der strakk Raryggen seg sørøstover forbi Hafslund hovedgård. Glomma munnet ut i havet 8

Figur 7. Gjennomskjæringen i Raryggen ved Borgarsyssel Museum, da de laget forbindelsen mellom Kirkegaten og St. Mariegate. Ra- materialet varierer fra stor stein til sand og grus. Huset er Kirkegt. 2. Foto: T. Klemsdal. overfor Vamma og var som en havbukt hit sør til sundet mellom Hafslund og Sarpetangen. Noe av vannet fant selvsagt den gang, som i dag, veien nordvest for Tunøen, selv om dagens Mingevann, Vestvann og Ågårdselva fortsatt var dekket av havet. Tunøen som vi var på, strakte seg mot Ravneberget, men i sundet der Asbjørnsensaga lå, ved Borg Bryggeri, gikk det fortsatt vann ut i havet som dekket Torsbekkdalen og Tunejordene. Men over på den andre siden, fra Kjenshaugen, nordvest for dagens jernbane og Pappen kunne vi gå tørrskodd vestover på raryggen foran Tunevannet og videre helt til sundet mellom Tunøen og Råde. Tunevannet som ligger 40 m over dagens havnivå, var i ferd med å gå over fra å være en del av havet med saltvann og bli en innsjø med ferskvann. Da skjer det noe. Da landet var steget litt til, til 36 meter i forhold til dagens havnivå ble sundet der Asbjørnsensaga og Borg bryggeri kom senere, tørt. Dette gjorde at mesteparten av vannet innenfor måtte ut gjennom sundet mellom Sarpetangen og Hafslund. Da landet forsatte å heve seg, ble dette sundet gradvis smalere og for omlag 3400 år siden og med et daværende havnivå på 21 meter over dagens ble det en høydeforskjell mellom vannet nordenfor Raet og havet sønnenfor. Sarpfossen er i ferd med å dannes. Etter hvert som landet fortsatt hever seg, får Sarpfossen dagens fall på 15-16 meter. Elva nedenfor fossen ligger i dag 5 til 6 meter over havet. Raryggen gjennom Sarpsborg kommer opp over havet for mellom 7000 og 3000 år siden og fossen tar form for mellom 3400 og 1000 år før nå. Det var på denne tiden folk begynte å bosette seg i området. Klimaet var varmere 9

"Sarpetangen" Raryggen før leirraset natten mellom 14. og 15 februar 1702 0 100 m 200 m Glomma Hafslundsøy St.Olavs Vold "Sarpetangen" # Borg - Borregård Sarp- fossen Mastehøyden Hafslund # T. Klemsdal 2003 Figur 8. Sarpetangen der Borg og Borregård lå før leirraset natten mellom 14. og 15. februar 1702. 10

Borregårdsraset Rasgropa, dannet under leirraset natten mellom 14. og 15. februar 1702. Rasskråningen 0 100 m 200 m Glomma Hafslundsøy St.Olavs Vold Jernbanen Rasgropa Sarp- fossen Mastehøyden Hafslund T. Klemsdal 2003 Figur 9. Rasgropa fra 1702. 11

enn dagens og skogen besto av furu, bjørk og varmekjære løvtrær som hassel og eik, lind og lønn. Pollenanalysene (Danielsen 1970) som ga oss muligheten til å lage et strandforskyvningsdiagram, forteller oss også om sammensetningen av vegetasjonen. Grana kom først til Ytre Østfold for omlag 2000 år. Det naturmiljøet disse menneskene møtte, var en lys, åpen løvblandskog, Neste stopp og innspill i historien om Sarpetangen og Sarpfossen er Snorres beskrivelse av stedet der Olav Haraldsson slo seg ned og bygget opp sin kongsgård Borg. Snorre sier at neset ut mot Sarpfossen besto av sand og grus, og det passer godt med den oppbyggingen av Raet som er nevnt foran (Fig. 2), men under sanden og grusen lå havleira og leira som breen hadde skjøvet sammen da Raet ble dannet. Kongsgården og byen vokste, og Olav Haraldsson lot bygge Olavsvollen (Fig. 8) for å verne kongsgården. Etter hvert utviklet gårdene på Sarpetangen og Hafslundsiden seg til storgårdene Borregaard og Hafslund. Werner Nielsen eide både Hafslund og Borregaard ved sin død i 1680 Ved farens død. arvet de to brødrene, Niels og Jens, hver sin storgård. Niels som var eldst, fikk Hafslund som var den største og hadde bygget ut flest sager og møller langs østsiden av Sarpfossen, mens Jens fikk Borregaard på vestsiden av elva hvor det bare var et par sager. Leirraset Høsten 1701 hadde det vært regnfull og vinteren hadde vært mild uten frost og tele i bakken. Etter at Sarpetangen var hevet over havet, hadde regnvannet sivet gjennom leiren ned til grunnvannet. Regnvannet hadde sakte og sikkert fjernet det meste av saltet (fra 1 til 2 i Fig 1) som hadde bundet leirpartiklene samme. Samtidig hadde bruken av området og markvannets og grunnvannets bevegelse gjennom leira ført til at leirpartiklene ble ordnet som parallelle leirpartikler (3 i Fig 1). Leirklumpene og leirpartiklene mistet sammenbindingskreftene og ble kvikkleire. Bare en mindre, ytre påvirkning skulle til for at leirmassene ville rase ut. En slik ytre påvirkning kunne være at elven gravde i elvebredden eller at en bekk gravde seg litt ekstra ned i leirmassene. En mindre utrasning nede ved elven ville føre til at ustabiliteten forplante seg i kvikkleiren og raset ville gripe om seg lenger og lenger inn i leirmassene. Antagelig var det dette som skjedde natten mellom 14. og 15. februar i 1702. Jordmoren som var budsendt fordi fruen på Borregaard hadde veer, så at marken hadde slått sprekker og låven var i ferd med å falle sammen. Herrskapet og tjenstefolket ble varslet og en evakuering av gården tok til. Herrskapet reddet seg inn på sikker grunn vestenfor gården, men fikk bare med seg en jernbeslått kiste med noe sølv i og noen dokumenter. Fruen på Borregård ble rodd over til Hafslundsøy og tatt med til Hafslund. Barnet hun fødte dagen etter, døde. Et leirras starter som regel med mindre utglidninger før selve hovedraset skjer i løpet av kort tid. Tjenstefolkene som forsøkte å løsgjøre og redde dyrene hadde små muligheter til å redde seg. Det omkom 15 personer og nærmere 200 dyr under leirraset. Da det lysnet om morgenen kunne man se at raset hadde en lengde på 380 meter og en største bredde på 340 meter, og at formen på rasgropa var nærmest pæreformet med et smalt utløpet mot elva (Fig. 9). Leirmassene var under utrasningen blitt til en blanding av flytende leire, kvikkleire og leirblokker, som igjen ble blandet med trær og rester av bygningene. Leirmassene slo inn over Hafslundsiden, ødela flere sager før de fløt nedover Glomma. Leirraset hadde fjernet store deler av Sarpetangen og bakkanten av rasgropa lå bare 70 meter fra Lambrechts bukt i Glomma. Høydeforskjellen mellom elva nordenfor Sarpfossen (21 m o.h.) og det lavest 12

Figur 10. Plakat ved Døda fallet i Indalselven, Norrland. Foto: J. Gjessing. Figur 11. Flommerker ved Kultorp, 6 km nord for Sarpfossen, viser at flommen i 1860 (til høyre) var omlag 30 cm høyere enn Stor-Ofsen fra 1789. Foto: T. Klemsdal. 13

punktet over mot rasgropa kan ha vært 10-11 meter litt østenfor der hvor Glommastien i dag går i undergang under jernbanen. I dag er nettopp denne undergangen det laveste Punktet mellom elva nordenfor fossen og rasgropa. Dette punktet ligger 11 meter over elva, som i dag ligger på 24 m o.h. på grunn av oppdemningen av elva i Sarpfossen. Etterspill Jens Werenskiold bygget opp sin gård Borregaard, der hvor Borregaard Hovedgård ligger i dag, i trygg avstand fra fossen. Jens hadde bare hatt plass til et par sager på sin side av elva, men etter leirraset var det blitt større plass slik at han kunne utvide sin virksomhet. Dessuten tenkte han at han kunne lede vann fra Lambrechts Bukt gjennom en renne og over i rasgropa til sine sager. Dette startet en konflikt mellom de to brødrene som ikke tok slutt før de døde, Niels på Hafslund i 1741 og Jens på Borregård i 1744. Noen vannrenne ble det aldri. Niels Werenskiold på Hafslund var redd for å miste vann til sine sager og møller og trodde ikke det var mulig, kontrollert, å lede vann fra Lambrechts Bukt. Han allierte seg både med Kongen, det militære og borgerne av Fredrikstad fordi han sa at dersom det ble gravet en renne ville Glomma utnytte og utvide rennen slik at det ble en katastrofeflom som ville ødelegge Fredrikstad, dagens Gamleby i Fredrikstad. Jens forsøkte flere ganger å starte arbeidet med rennen. I 1722 klarte han å grave ut en kort stykke før han ble stanset i sitt arbeid. Ved Storforsen i Indalselven i Norrland i Sverige (Magnusson et al. 1963) tenkte en kar, kalt Vildhussen, samme tankene noe senere på 1700-tallet. Dersom han gravde en renne for å få vann til et sagbruk, ville elven hjelpe ham med resten. Han startet med gravingen i 1775 og elven gjorde resten, men slik at hele elven tok en ny vei og Storforsen ble Døda fallet i Indalselven (Fig. 10). Hadde det samme kunnet skje ved Sarpfossen? Og hva med professor Werenskiold utsagn om at Glomma under flom har lett for å renne over litt lenger vest? Allerede 15 år etter raset, i 1717, var det en storflom som det sies nådde nesten opp til overløpet mot rasgropa. Dette førte til at Jens på Borregaard fikk enda mer lyst på å bygge sin renne til nye sagbruk i rasgropa. Stor-Ofsen var en flom som høsten 1789 herjet i Gudbrandsdalen og Mjøsa og Øyeren hadde den høyeste registrerte vannstand i disse to innsjøene. Det er mange merkesteiner for hvor høyt Stor- Ofsen gikk på indre Østland, mange steder 10 m over vanlig vannstand i vassdraget, men det er liten kunnskap om flommen sør for Øyeren. Antakelig hadde innsjøene dempet flommen slik at den ikke fikk slike katastrofale følger i Østfold som lenger oppe i vassdraget. Ved Kultorp i Varteig, 6 km ovenfor Sarpfossen er det to flommerker, fra Stor-Ofsen i 1789 og fra storflommen i 1860. Flommerkene viser at 1860-flommen her gikk 30 cm høyere enn Stor-Ofsen (Fig. 11). Det kan bare spekuleres i hvor høyt Stor-Ofsen i 1789 og storflommen i 1860 gikk ved Sarpfossen. Det må ha vært meget nære på at flomvannet hadde funnet seg vei over i rasgropa. Senere flommer, for eksempel i 1934, i 1966 og 1967, har på langt nær vært så høye som Stor-Ofsen. Dessuten ville jernbanefyllingen som kom omkring 1870, være en markert demning mellom Glomma og rasgropa. Den seneste storflommen, i 1995, har fått navnet Lille-Ofsen. Da så Sarpsborg kommune seg nødsaget til å legge sandsekker i Glommastiens undergang for det var lenge uklart hvor høyt vannstanden ville nå. Det ble ikke bruk for sandsekkene. Det var nære på at Glomma kunne ha truet undergangen. Dermed må 14

Situasjon, juli 2003 Rasskråningen Bygninger (juli 2003) Revne bygninger, juli 2003 Hovedvei Jernbanen T. Klemsdal 2003 Hafslundsøy Glomma St. Olavs Vold # Tarris Sarp- fossen Hafslund # T. Klemsdal 2003 Fig 12. Borregaard fabrikker i rasgropa. Bygninger som er revet fram til juli 2003 er markert. 15

det vel sies at professor Werner Werenskiolds utsagn om at Glomma i flom renner over noe lenger vest må ha vært noe forhastet. Men hva om Jens på Borregaard hadde fått lov til å bygge sin renne eller om Stor- Ofsen i 1789 eller 1860-flommen hadde hatt litt høyere vannstand? Hadde vi da også hatt et Døda fallet i Glomma? Jernbanen og veivesenet har for fundamentering av jernbane og vei foretatt en rekke grunnundersøkelser. Det viser seg at i områder der det var og er lavest passering mellom Glomma og rasgropa, ligger det fra 18 til 20 meter med leire før det støtes på fjell. Antagelig ville Glomma om den hadde fått renne over i rasgropa gravet seg ned i leira til fast fjell og laget seg et nytt løp. Dagens løp ville ha blitt liggende tørt, som døda fallet, uten foss. Elva, lenger vest, gjennom rasgropa ville ikke ha fast fjell å renne over. I stedet for en foss ville elva ha blitt en elvstrekning som Glomma nedenfor Sandesund. Uten foss, ingen fossekraft og heller ingen industri. Og hva da med byen, Sarpsborg? Men som vi vet, fossen ga og gir kraft. Borregaard Fabrikker ble bygget opp i rasgropa (Fig 12) og ble en viktig grunnpilar i utviklingen av Sarpsborg. Så til sist et lite hjertesukk: Så synd at de gamle fabrikkbygningene fra slutten av 1800-tallet i dag, i 2003, rives. Litteraturliste Danielsen, A. 1969. Pollenanalytical late Quaternary studies in the Ra district of Østfold. Årbok for Univ. I Bergen. Mat.-Naturv. Serie. Johansen, E. 1976. Sarpsborg i Johansen, E., Opstad, L. Og Dehli, M.: Sarpsborg før 1839. Kittelsen, I. 1939. Fra kongsgård til storindustri, i boken Borregaard. The Kellner Partington Paper Pulp Co Ltd 1839 1939. Johan Grundt Tanum, Oslo. Magnusson, N.H., Lundqvist, G. og Regnéll, G. 1963. Sveriges geologi. Svenska bokforlaget Nygård, B. 1944. Sarpsfossen i dikt og virkelighet. Tell forlag. 168 sider Werenskiold, W. 1951. Fysisk geografi. II. Achehoug & Co. Oslo. Figurliste (men ikke hele figurtekstene) Fig. 1. Leirpartiklene Fig. 2. Profil av Raet Fig. 3. Raet i Østfold 10700 før nå Fig. 4. Skitrinnet før 10 000 år siden Fig. 5 Strandforskyvningskurve (60 m, 40 m og 21 m) Fig. 6 Sarpsborg og Raet Fig. 7. Ramaterialet i St. Mariegate Fig. 8. Sarpetangen og Borg/Borregård Fig. 9. Leirraset Fig. 10 Plakat ved Døda fallet Fig. 11 Flommerkene ved Kultorp Fig. 12. Borregaards bygninger i rasgropa. Bildene A, B, C og D hører ikke med til artikkelen, men er satt inn her for å vise endringene fra 1890-tallet til 2003. 16

Postglasial tid Istider og Senglasial tid mellomistider Kvartær ca 2,5 mill. år Tertiær Isavsmeltingshistorie og landhevning i Østfold Kalenderår før nå 1300 10 o.h. Grana vandrer inn i Østfold 2200 15 o.h. fra nordøst for ca 2000 år siden 3400 21 o.h. Sarpfossen 5000 30 o.h. 6400 40 o.h. Kråkerøy 7400 50 o.h. 8000 60 o.h. Sarpsborg (Kullås) 8700 75 o.h. 9700 100 o.h. Fredrikstadmarka, Hatten. 10 350 116 o.h. Borge Varde 10 400 120 o.h. 10 700 140 o.h. Land- 11 200 160 m o.h. Høgnipen hevning C 14 år 11 200 10 000 Skitrinnet med morenene sør for innsjøene Mjær og Lysern, MG: 215 m o.h. Bjørk, furu og hassel vandret raskt inn i Østfold 11 400 10 400 Åstrinnet, Monaryggen MG: 200 o.h. 11 800-12 300 10 700-11 000 Raet, Østfoldra MG: 190 m o.h. 12 900 11 300 Ytre Østfoldra ; Berg, Borge og Onsøy 13 200-13 800 11 800-12 300 Hvalerra Innlandsisen smelter For omlag 20 000 år siden: Den siste innlandsisen har størst utbredelse; Nord-Tyskland og Danmark Tormod Klemsdal 2006 Tabell 1. Østfolds senglasiale og postglasiale historie. 17

Bilde A. Bildet er fra omkring 1890 og viser rasgropa. Ryggen til vernstre i bildet viser at raset kom ut i Glomma ved kulverten. Bildet er hentet fra boka: Borregaard. Bilde B. Bildet er tatt fra utsiktsplassen ved Hafslund kraftstasjon og viser kulverten på bilde A. Rasgropa er innover til høyre i bildet, bak Borregaards gamle kraftstasjon. Raskanten bak pipa, Gros Minde, opp mot St. Olavs Vold Foto: T. Klemsdal, august 2003. 18

Bilde C. Bildet er fra omkring 1890 og viser rasgropa og rasskråningen bak. Til venstre bak ligger arbeideboligen St. Olavs Vold. Bildet er hentet fra boka: Borregaard. Bilde D. Bildet viser deler av rasgropa og rasskråningen opp mot arbeiderboligen St. Olavs Vold. Bildet er tatt fra plassen med monumentet ved Sarpebrua. Foto: Klemsdal, august 2003. 19