Når du blir kjent med en hest og den tør å føle deg, ofrer den mer.

90 Når du blir kjent med en hest og den tør å føle deg, ofrer den mer.

EQUIPEOPLE PÅ VEI mot verdenstoppen Tekst og foto: Mette Sattrup Det er kjærligheten til hesten som skiller den beste fra den nest beste, mener Victoria. Selv er hun svært glad i hestene sine, og hun tror de vet det. For ett år siden debuterte hun i World Cup i Sveits. I dag er hun nettopp kommet hjem fra nok et World Cup stevne. Det går en vei for Victoria Gulliksen, ungrytteren fra Lierskogen, og bakken er bratt. - Skal vi begynne ute eller inne? Victoria spør før vi rekker å hilse. Hun vil ha struktur på møtet fra første stund. Med 15 hester i trening hjemme på stallen og OL 2016 i sikte har hun ingen tid å miste. Vinterdagen er på sitt vakreste og Victoria skal foreviges til hest. Det må skje ute. Vi hadde håpet på Urval, men han hviler fortjent på stallen etter reisen hjem fra Belgia. I stedet får den nye unghesten hennes, Brightly, gjøre jobben. Høyt til hest forteller Victoria om et par hektiske måneder på reise i Europa med åtte hester. Høydepunktet var World Cup i Mechelen 30. desember med Urval; - Han ble kjøpt inn for å gå 1,40 klasser, og nå går han plutselig World Cup. Det er fantastisk, ler hun, og de isblå øynene gnistrer mot en like blå himmel. Glad i hestene sine Januardagen er kald. Vi slår oss ned på kontoret i enden av ridehuset. Hva betyr hestene dine for deg? Victoria er klar i stemmen og har et direkte blikk. Dette brenner hun for; - Jeg synes det er like gøy å holde på i stallen som det er å ri. Hestene mine er veldig forskjellige. Da jeg fikk Urval hadde han gått på beite 91

92

EQUIPEOPLE i tre måneder og var en hobbyhest. Da trodde vi ikke at han skulle gå 1,60! Han ser slett ikke ut som en atlet i det hele tatt. Men han er en hest som hopper med både hjertet og hodet. Han ofrer så mye for meg. Han vet akkurat hvor han skal ta av, han gjør det riktig hver gang. Billy Buttercup, den sorte hesten, hun er veldig pratsom. Hver gang jeg går igjennom stallen humrer hun. Og når jeg hopper av og klapper henne i ansiktet, humrer hun også. Hun er veldig morsom sånn. Mens Urval er en kosegutt. Og seksåringen Cassandra, som jeg har hatt siden hun var fire, er også ekstremt kosete. Hun slikker meg i ansiktet, er som en hund. Brightly, den nye gode seksåringen min, hun er veldig stresset i boksen og er avhengig av hestene som står i boksene rundt henne. Hvis en går ut, blir hun stressa. Men når hun blir tatt ut for å bli stelt, og når jeg rir på henne, er hun helt avslappet og fokusert. Hun må ha kontakten, hun vil være nummer en hele tiden. Victoria ler; - Hun vet at hun er god. Omsorg gir tillit Kjærligheten til hestene stopper ikke på ridebanen. Victoria synes det er like fint å være i stallen som på hesteryggen. Da hun skulle ri World Cup i romjula reiste hun alene; - Mange var sjokkert da jeg dro til Mechelen på World Cup alene, uten hestepasser. Men det syntes jeg var helt fantastisk. To hester som jeg kunne møkke, gi vann til, leie på tur, ri på morgenen og gi godterier til hele dagen. Victoria ler; - De får så mye godteri at de blir tjukke, men jeg synes bare det er hyggelig. Det sier seg selv at tiden ikke strekker til for stallarbeidet hjemme. Men om kvelden går hun alltid gjennom stallen med en sukkerbit til hver. - Hva betyr kontakten med hestene for deg? - Jeg tror det betyr mye. Når du blir kjent med en hest og den tør å føle deg, ofrer den mer. Kommer du i en situasjon hvor du ligger litt dårlig, tror jeg den prøver enda mer den ville gjort om du ikke hadde hatt noe forhold til den. Mange sier til meg at du kommer på toppen hvis du er glad i hestene dine og bryr deg om dem. Kjøper du nye hester hele tiden og rir uten å bry deg om dem, kan du også bli god, men du kommer aldri helt til topps. Victoria trekker igjen på smilebåndet. Det mørk blonde håret sitter stramt i en høy hestehale. Kinnene er fortsatt røde etter ridningen. - Kevin Staut skrittet rundt, forteller hun og ruller litt på r ene. En rest av sunnmørsdialekten til pappa, velger vi å tro. - Han hadde ridd om morgenen og hadde en gulrot i lomma som han knakk av og ga hesten da han var ferdig med å ri. Han er også veldig glad i hestene sine, sitter i stallen og prater med dem. Det er morsomt å se. Han er jo gutt, men viser følelser for hestene sine. En av få unge på toppen Victoria fyller 21 i februar. Tiden fra hun begynte å ri som toåring har hun utnyttet godt. På World Cup arenaen har hun ikke mange konkurrenter på samme alder; Tvillingene til belgiske Ludo Philliparts, Nicola og Olivier, er ett år yngre enn henne. - Martin Fuchs fra Sveits er like gammel som meg. Det er vi som er 20. Nest yngst er Scott Brash, som tok medalje i OL i London. Han er 27. De som er topp ti er mellom 30 og 40 år. Det har så mye med erfaring å gjøre. De må ofre så mye, rir på stevner hver helg hele året. Og du skal ha mange gode hester, ellers bruker du dem opp. Miljøet på toppen er godt, synes Victoria. De beste rytterne er svært hjelpsomme; - De beste i verden kan du spørre om hva som helst, og du får hjelp. De heier på hverandre, klemmer hverandre, gleder seg over hverandres resultater. De er konkurrenter, men gleder seg alltid veldig mye med den som vinner. Det er et veldig godt miljø. Du kan ikke være sjalu hvis du vil nå opp på toppen. Du må være ydmyk og unne andre fremgang. Foruten trenerne hjemme, er det én topprytter som betyr ekstra mye for ungrytteren; Edwina Topps Alexander. Den australske rytteren er bosatt i Valkenwaard i Nederland og er blitt både trener og mentor for Victoria; - Vi har et veldig godt forhold. Vi ble kjent for to år siden. Hun har ingen barn selv. Hun har vært på toppnivå i sju år. Edwina sier at det gleder henne nesten mer å hjelpe meg enn å ri stevner selv, for det er så gøy å se framgang, undervise og være der som en mentor og hjelpe til. Det synes jeg er veldig hyggelig å høre. Det er noe jeg skulle ønske Rytterforbundet hadde tatt opp, at folk måtte ha en lisens, måtte gå på rideskole før de fi kk ha egen hest. Møtet mellom de to rytterne oppsto litt tilfeldig. - Jeg dro til Holland og kunne velge fritt. Jeg ville ha hjelp av ei jente, for det er forskjell på jenter og gutter; vi er ikke så sterke som gutta, har ikke den psyken, vi er mer følsomme. Edwina hadde tid. Hun er hyggelig, grei og ydmyk. Hun viste meg filmer fra da hun var 20 år gammel og red på hester som var to meter høye og tre meter lange, de største kamelene som finnes, ler Victoria. Hun har fightet seg opp. Reiste fra Australia til Europa uten noen jobb å komme til, begynte fra scratch, har jobbet seg oppover den harde veien. Edwina konkurrerer selv mye, så hun rekker ikke å følge Victoria på alle stevner. Om hun ikke er til stede, følger hun sin elev på live sendinger. - Hvis vi er på samme stevne, får jeg noen stikkord om ridningen min rett etter at jeg er ferdig. Etter en stund setter vi oss ned og gjennomgår rittet. Victoria ler; - Det er ikke alltid jeg er i humør til å gjøre det med en gang. Unge frøken Gulliksen har et sterkt konkurranseinstinkt. Hun blir 93

I det han tar av vil jeg kjenne at han trykker meg av banen, at han løfter meg opp så jeg ikke går foran med overkroppen, kjenne at skuldrene hans løfter meg ut av salen, prøve så godt som mulig å sitte stille og ha blikket rett fram. veldig glad når det går bra og tilsvarende deppa når det går dårlig. - Da jeg var liten var det vanskelig å takle motgang. Fortsatt må du bli irritert, men du må se hva som var bra, og så må du gjøre det bedre neste gang. Sist hun hadde åtte feil i en world cup var det godt å ha Edwinas oppmuntring; - Ikke bry deg om det. Det kommer til å være så mange stevner du har både åtte feil og fire feil. Fire feil er gjennomsnittet. Du er tjue år. Du har en lang vei å gå. Victoria bøyer hodet og humrer stille. - Det knekker i nakken. Når jeg kjører og reiser mye blir jeg stiv og må gå til kiropraktor jevnlig. Det kommer av skaden sist sommer. Nå går det greit, men det vil ta et år før det er helt bra.pappa Geir kommer inn. Han slår på TV en og opplyser med et smil; - Må bare se på tour de ski. Victoria ler. Hun er vant til at pappaen har stor interesse for sport. Også utenfor sprangarenaen. Selv trener hun også uten hest; - Jeg trener og løper mye. Om sommeren løper jeg en mil med mye oppoverbakke og i skogen. Får løsnet opp i kroppen. Og jeg har styrketrening på Sats to dager i uka. Jeg har en personlig trener, også har jeg begynt med yoga. På vei til hinder For oss som følger World Cupen fra sidelinjen, virker hindrene himmelhøye og farten kolossal. Jeg ber Victoria beskrive med ord hvordan hun møter utfordringene fra hesteryggen. - Jeg må ta en og en oppgave. Urval må jeg sette sammen, skvise 94

EQUIPEOPLE med leggen og holde støtten så han går på bakparten. Hvis jeg har ham for mye framover blir det for trangt for ham, han klarer ikke å trampe om det siste steget. Jeg rir ham godt i svingen så han sitter på bakparten, setter ham opp, trykker av sjenkelen, smatter, for han hører på stemmen. I det han tar av prøver jeg å tenke at jeg sitter opp, strammer magen, får stabiliteten i ryggen og i magen. I det han tar av vil jeg kjenne at han trykker meg av banen, at han løfter meg opp så jeg ikke går foran med overkroppen, kjenne at skuldrene hans løfter meg ut av salen, prøve så godt som mulig å sitte stille og ha blikket rett fram. Hvis han ikke hopper rett og det er en oxer, blir oxeren dobbelt så bred, for da må han hoppe ut på siden. I det du er over hinderet tenker du på neste hinder, ser etter neste oppgave. Jeg merker at de gangene jeg har feilet, er det fordi jeg ikke er fokusert. Du skal skynde deg gjennom svingen. Å nei, - dunk. Så våkner du og skjerper deg igjen. De gangene du går feilfritt, er det nesten som om du ikke husker noe før du ser det på video. Du er i en boble. Det er rart, vanskelig å beskrive. Jeg er alltid nervøs når jeg kommer inn på banen. Når jeg har tatt av på første hinder, går det fint. Da jeg red Grand Prix i Mechelen var jeg veldig nervøs over hinder en og to. Mer husker jeg ikke. Victoria innrømmer at hun alltid har nerver. Konkurransenerver. Hun vil prestere. Den gode ridegleden Kan en rytter som har tilbragt nærmere 18 år av sine 20 på hesteryggen, fortsatt fornemme ridegleden? - Ja. Ridegleden er alt. Mange sier; Shit, har du åtte hester å ri hver dag? Men det er åtte forskjellige hester. Forskjellige oppgaver, aldri noe likt. Det er det som er så gøy. De har så forskjellig personlighet. Jeg elsker å være i stallen. Jeg er en ordentlig hestejente. 20-åringen tenker tilbake til barndommen. Hun stråler når hun forteller; - Jeg var seks år. Klassen var her og skulle se meg ri. Jeg galopperte fra stallen og opp hele grusbakken i full fart, skulle vise meg fram. Det husker jeg veldig godt. Og da jeg hoppet treerponnien min, Viola, i 70 og 80 cm. Mange gjør ikke det i dag. De lærer ikke basic. Selv om stallen hjemme var full av hester, var det på rideskolen med treneren Marit det grunnleggende ble lært; - Stell av hestene, stell av høver, pusse bort alle svettemerker, skritte dem ordentlig av, vaske dem når de er svette, at de alltid skal ha vann og fôr. Jeg lærte alt dette ordentlig før jeg fikk min egen ponni. Selv om jeg hadde pappa som pappa, måtte jeg gå på rideskole og lære dette. Hadde jeg bare ridd her hjemme, hadde jeg måttet sale opp på egenhånd og hadde aldri lært det ordentlig. Jeg fikk min første ponni og red 70 og 80 cm i tre år. Da jeg var 11 år red jeg min første feilfrie meterklasse. I dag ser jeg at mange har veldig gode ponnier og kruser rundt og gjør alt skrekkelig fort. Men de vet ikke hvordan de skal få bort svettemerkene. De vet ikke hva den spiser en gang. De bare setter fra seg ponnien på stallen og regner med at andre ordner opp. Det synes jeg er synd. Særlig når barna har foreldre som heller ikke kan hest. Da er det veldig viktig at de lærer det. Det er noe jeg skulle ønske Rytterforbundet hadde tatt opp, at folk måtte ha en lisens, måtte gå på rideskole før de fikk ha egen hest. Rideglede forbinder Victoria også med dette barndomsminnet; De gangene du går feilfritt, er det nesten som om du ikke husker noe før du ser det på video. Du er i en boble. - Jeg husker pappa hadde en veldig god spranghest, en hvit en. Det var egentlig en liten hest, men for meg var den stor. Jeg hadde fått Robert Whittakers gamle sal, en liten Pessoa sal. Torill hadde meg på slep, mens jeg satt oppå og smilte. Da jeg nylig var i Tyskland, så jeg en gutt på fire år som satt på en shetlandsponni og red i to timer. Han var bare et stort smil. Det var sånn det var. Du bare elsket det. Det var ikke det seriøse. Du bare satt der, smilte og red rundt. - Når visste du at du ville satse på et liv som konkurranserytter? - Jeg har aldri hatt noen annen sport som jeg har hatt slik passion for. Jeg hadde skrive- og lesevansker, så skolen var tung for meg. Siden jeg var 12 år har jeg prioritert ridning foran skole, for jeg visste at ridning var jeg var god til. Det var veldig hardt å holde på med toppidrett og skole samtidig, men jeg kom meg gjennom videregående med 4,3 i snitt. Jeg kjente hvor sliten jeg var da jeg var ferdig og hvor glad jeg var for at det var over. Det var da jeg visste at det var ridning jeg skulle satse på. Jeg tok lastebillappen i friåret mitt. I høst begynte jeg på høgskole og leste Sport og Management. Men tiden strakk ikke til. Jeg leverte inn oppgavene mine, men tok ikke eksamen. Pappa er enig i at jeg kan ta det senere. 95

E Q U I PEOPLE Den rette hesten Drømmen om OL og egen business Forleden fikk Victoria en telefonhenvendelse fra mannen som har avlet fram Urval; En matpakke kommer på bordet. Stor, dobbel brødskive med ost inntas mens praten går. - Han har hester for hobby og solgte Urval fordi han var så liten. Energi må til skal man nå sine mål. Og Victoria har tenkt å gå hele veien. Inneværende år er målet senior EM i Danmark med Urval. Victoria blir selv rørt når hun forteller; - Jeg hadde ikke snakket med ham tidligere, da han plutselig ringte meg i Mechelen. Han var så glad at han gråt. Han trodde aldri han skulle avle fram en World Cup hest. Da hadde han nettopp oppda- get at jeg hadde kjøpt ham. Det var gøy. Hestene til Victoria er forskjellige, ikke bare av personlighet, men også av type. Hva ser en topprytter etter når hun skal handle hest? Victoria nøler ikke et sekund. Utseendet, modellen, er ikke det viktigste. Det er hvor smart den er som teller. - Noen ganger prøver jeg å legge hesten nærme hinderet for å se om den er kvikk eller treg. Det er ikke sikkert den har perfekt teknikk, men hvis den tenker, har en good mind, klarer den alltid å komme over, uansett hvordan den ser ut. Eksteriøret betyr ikke så mye. Men selvsagt, seksåringen Brightly har topp kropp. Derfor får hun det lettere enn Urval, fordi hun er en atlet. Du kan ha en hest som ser ut som en million, men er stokk dum, gidder ikke å hoppe. Så kan du ha en som ser ut som en kjørehest, men hopper veldig bra - For som Edwina sier; He has plenty of scope. You can jump whatever with him. Det er veldig gøy. Januar måned får han pause, for det blir en lang sesong; EM er ikke før i august. Unghestene har hatt en måneds pause nå. Vi har ikke lagt alle planer ennå. Det hadde vært gøy å ri et World Cup stevne til, i den Bosch, så det håper jeg på. Spring Tour i april blir neste, og å være med på Na- tions Cups. Urval skal ikke gå for mange stevner før EM. Han må gå en del på våren og ha pause i juli og begynnelsen av august for å ha energi før europamesterskapet. - Hvor er du 10 år fram i tid? - Da håper jeg på å ha business med pappa. Men også at jeg har min egen stall og mitt eget system, egne salgshester. Kanskje vi kan gjøre noe sammen, men det behøver ikke være i Norge, det kan godt være i utlandet. Vet ikke ennå. Får se om det blir kjæreste i Norge eller i utlandet. Victoria smiler lurt når vi spør om kjæreste; - Jeg er singel enda, slik slipper jeg også forpliktelser når jeg er ute og reiser. I dag ser jeg at mange har veldig gode ponnier og kruser rundt og gjør alt skrekkelig fort. Men de vet ikke hvordan de skal få bort svettemerkene. 96 Mest av alt håper Victoria at hun fortsatt elsker å holde på med hest, at hun er sunn og frisk, har en god sponsor og kan være med på toppnivå på de store stevnene. - Det er drømmen min. Å holde på med hest. Og å komme til OL i 2016 med Urval eller seksåringen Brightly, legger hun ubeskjedent til.

Treningen trinn for trinn Hvordan trener en topprytter hestene sine? Vi vil vite dag for dag, uke for uke. Det må være noe å lære. Men den som tror på smarte snarveier, må tenke om igjen; - En treningsdag begynner i stallen klokka åtte. Jeg står opp halv åtte, spiser en god frokost. Det er veldig viktig. Jeg er sponset av Herbal Life, så jeg får i meg vitaminer og væske og drikker spesielle shaker som gir meg nok energi. Jeg har 15 hester i trening, men rir kun åtte til ti hver dag. Jeg rir vanligvis fire hester før lunsj og fire hester etter lunsj hver dag minimum 45 minutter pr hest. Vi gjør mange skritteøvelser, piruetter så de må sette seg på små volter, øker litt i skritt, skritter på lange tøyler, korter dem opp osv. Er det sol og vinter går vi heller en 15 minutters skrittetur, så de blir glade. Hestene mine går mye på tur. Jeg rekker ikke å ri så mye tur selv, det blir det andre som gjør. Når folk betaler meg for å ha hestene deres i trening, må jeg også gjøre jobben på banen. Urval er litt lat, får vi vite. Han trenger å holdes godt i form. - Si at det er et stevne om fire uker. Da rir jeg ham hardt i de to første ukene. Første uka vil jeg ri ham tre ganger i minst en time på bakken, ordentlig, så han får opp pulsen og sliter litt. Da jobber vi også mye med bommer for å øve på avstander. For eksempel har jeg to bommer med 21 meter imellom. Den avstanden rir jeg på fire lange og sju veldig korte for å øve på å holde kontrollen. Så hopper jeg en gang. Uken fordeles med hardt på bakken mandag, rolig dag med skritt tirsdag, hardt arbeid på bakken onsdag, travtur torsdag og litt lettere på bakken fredag. Til slutt en hel skrittetur lørdag og ordentlig arbeid igjen søndag. Neste uke, hvis han har vært fin, har jeg to dager, tirsdag og torsdag, hvor jeg rir grundig bakkearbeid. De siste to ukene er det bare lett arbeid. Da er det mer tur, mer glede. Han må føle at han er fit, glad, må få energi. Når jeg har stevner tre uker på rad må jeg gi ham grunntreningen i forkant. Mellom stevnene rir jeg ham bare lett på bakken og så går han mest på tur. I det siste har jeg har begynt å ri ham på morgenen når vi er på stevner. Jeg gjorde ikke det før. Men jeg kjenner at når man rir så sent Urval må føle at han er fi t, glad, må få energi. på kvelden må de komme i gang om morgenen. Så leier jeg ham en tur ved lunsjtid. Trener Torill Hemmingby om Victoria: Tar godt vare på hestene sine Victoria knytter seg til hestene hun rir og blir veldig glad i dem. Hun setter seg ikke bare opp og rir en halvtime. Hun skritter dem gjerne en tur og saler opp selv når hun har tid til det. Torill har samarbeidet med Geir Gulliksen siden 1987. Hun har fulgt Victoria siden hun ble født og har vært hennes trener hele veien. Hva anser du som Victorias styrke? - Hennes styrke er at hun vil og ofrer seg mye for å bli en bedre rytter og for å få være med å konkurrere med de beste i verden og måle seg med dem. Der har hun kommet langt på vei. Jeg ser eksempler på andre ryttere som gjør det litt annerledes. De reiser rundt og konkurrerer med to, tre hester hele tiden. Victoria kan ikke det. Hun må være hjemme og jobbe, trene unghester samtidig som hun konkurrerer. Har fremgangen gitt henne primadonnanykker? - De var der for et par tre år siden da hun ikke skjønte hvor på rangstigen hun var. Torill ler; - Jeg ser det på mange ryttere. De får en periode hvor de er veldig selvsikre. Det gjaldt henne også. Men vi satte henne rimelig fort på plass. Det er stor tillit mellom oss, vi er trygge på hverandre. Følger du Victoria på stevner? - Jeg har mange i trening, men prøver å være med så mye jeg kan. Det er en stor kabal som skal legges. Hvor langt tror du Victoria kommer? - Hun ser opp til Edwina og målet er å være blant topp 20. Å være blant topp ti er veldig vanskelig. De som er der har gjerne fem Grand Prix hester. Det handler om å ha nok hester. Torill er midt i arbeidet nå; planleggingen av Sun Shine Tour i Spania som starter allerede i februar og varer i seks uker. I år er det spesielt nyttig å være med, mener Torill; - EM for ungryttere går på samme sted i Spania senere på sommeren, så vi er heldige som kan dra ned og øve. Det er store baner. 97

98 Geir om Victoria: Arbeidsviljen er hennes største talent Tekst og foto: Mette Sattrup Victoria var to år gammel da pappa og OL-rytter Geir Gulliksen skjønte at datteren hadde talent; - Jeg sto inne i huset og så på at hun hadde fått med seg en stallarbeider for å hente shetlandsponnien ute på beitet. Da forsto jeg at her er det en som vil noe. Og det er det suksess handler om; Victorias største talent er at hun er arbeidsom, og det er det viktigste talentet man har her i livet. Mange snakker om talent for å ri, men du må også ha et talent for å arbeide og å arbeide systematisk. Det er mange som har feeling, men ikke gjør noe ut av det. Skal du drive denne sporten, er det for det første mye motgang. Det er mye hardt arbeid for liten belønning. Om du er god på ski, kan du svinge mellom en topp fem eller topp ti hele tiden. Du blir aldri brått nummer 50. Men i ridning kan du vinne det ene øyeblikket og bli nummer femti i neste øyeblikk om du river. Men det er en del av sporten. Det er det første du må akseptere. Når folk oppnår noe i vår sport, er det ikke tilfeldig. Det kan hende at noen får et engangsresultat. Men det som er vanskelig i vår sport, det er å oppnå resultater over tid. Det er da du viser at du har noe der å gjøre. Viser at du kan hevde deg over tid. Vi har en del eldre folk i sporten vår, og det er fordi det tar lang tid å etablere seg, å få til ting. Hva betyr det for deg å ha Victoria i sporten? - Det betyr mye at hun er i sporten. Men du kan ikke leve av å være rytter i seg selv. Skal du leve av det, må du lære deg å undervise, du må lære deg å selge hester, å betjene folk, å drive en servicenæring. Det er det dette dreier seg om. Skal du leve av å være rytter må du få deg en sponsor som betaler alle kostnader, og det er ikke så lett å få i Norge. Hvis man skal legge opp til det, kan det bli tunge tider. Det er viktig å ha det klart for seg. Hvis vi ser tilbake på din egen karriere, har Victoria kommet langt til å være så ung. - Det er hun og det er en stor fordel. Selv hadde jeg ikke de samme mulighetene på hennes alder. Alt var annerledes før. Hun er i en unik stilling fordi vi har gode trenere, gode fasiliteter, gode hester å ri på, hun har alt lagt til rette. Men det finnes mange andre som har denne muligheten, det har jeg sett gjennom mange år, men som ikke utnytter den. Hvor langt kan hun komme? - Jeg tror hun kan komme veldig langt. Mye avhenger av å ha godt hestemateriell. Det er største parabel. Har du ingen hester spiller det ingen rolle hvor mye du jobber. Med det kontaktnettet vi har så har vi muligheten til å skaffe gode hester fordi folk ser at hun er seriøs og arbeidsom. Hun har opparbeidet seg et godt rykte. Etter Mechelen ringte Ludger Beerbaum til meg og skrøt av hvor mye hun har utviklet seg ridemessig. Han sa ikke det for å være hyggelig. For fire år siden sa han at hun var altfor vill i ridningen og var irritert over at hun var så uorganisert. Han mente det. Jessica Curten kom til meg i Hengelo og sa - She will make it, at hun har det i seg som skal til. Men igjen, det er viktig ikke å fokusere på den biten. Man driver ikke på med denne sporten for å få skryt, konkluderer pappa Geir Gulliksen. Mange snakker om talent for å ri, men du må også ha et talent for å arbeide og å arbeide systematisk. Marit Hemmingby Nielsen om Victoria: Disiplinert og driftig Tekst og foto: Mette Sattrup - Victorias trumf er at hun er så disiplinert. Mange av oss har det kanskje slik at vi ikke vil ri en dag, men ikke hun. Hun bare gjør det. Og hun er driftig. Hun er oppe og rir fra klokka åtte hver morgen. I tillegg er hun glad i hestene sine og det er så fint å se på. Hun har så mye kjærlighet til dyrene. Hun ler av dem, snakker med dem. Det er et ekstra pluss. Det gjør henne god. Hun har alltid noe godt å si til hestene. Marit Nielsen har vært en del av Stall Gullik i alle år. Da Victoria begynte å ri på rideskole, var det Marit som var ridelæreren. - Hvis det var noe hun ikke klarte, red hun til hun fikk det til. Hun hadde en sterk vilje. Men til tider hendte det at ferdighetene ikke strakk til; - Jeg husker en gang hun skulle ri en hest som ikke ville hoppe vann. Victoria ga seg ikke, prøvde igjen og igjen. Til slutt ble det foreslått at en annen skulle hjelpe henne. Det var ikke populært, men hun måtte finne seg i at andre kunne noe bedre enn henne. Marit trener fortsatt Victoria i dressur- og bakkearbeid, og i dag er hun ganske stolt av eleven sin; - Jeg er litt kry av både henne og broren. Jeg har sett henne fra hun var liten og blir fort nervøs, får mammanerver, når hun er ute og konkurrerer. Med den framgangen hun har hatt, er det fort gjort å bli selvgod. Men hun er flink til å lytte, ta lærdom av andre, dra veksel på kunnskap. Derfor blir hun god, avslutter Marit Nielsen.