ROMER I NORGE. Romtiltaket, Oslo voksenopplæring Skullerud, 2014

ROMER I NORGE Romtiltaket, Oslo voksenopplæring Skullerud, 2014

Forord Hensikten med denne publikasjonen er å informere den norske majoritetsbefolkningen, for å skape bedre forståelse av romene som lever i Norge og gjøre samhandlingen mellom majoritet-minoritet lettere. Norge har hatt grupper av sigøynere i mange hundre år. I dag lever to hovedgrupper i landet, og disse betegner seg selv som henholdsvis romer og romani/tatere. Forskere regner i dag med at både rom og romani har sin opprinnelse i India og de gruppene som begynte å utvandre derfra engang på 900-1000 tallet. Man regner med at gruppa som i dag kaller seg romani og tatere kom til Norge på 1500-tallet, og at gruppa som norske myndigheter i dag definerer som norske romer kom til Norge på andre halvdel av 1800-tallet. I Norge definerer myndighetene rom og romani som to ulike grupper, og i 1999 ble de også anerkjent som to ulike nasjonale minoriteter i Norge. I flere andre europeiske land skiller man ikke på samme måte mellom ulike grupper, men definerer alle de ulike sigøyner-gruppene som romer. Forskere refererer gjerne til gruppen som kom til Norge på 1800-tallet som Vlach-romer. Deres romanes-dialekt ble utviklet i Valakia, mellom Sør-Karpatene og Donau i det som i dag tilhører Romania. De første romene kom trolig til Valakia på 1300-tallet, og bie holdt som slaver eller levde under slaverilignende forhold. Da slaveriet ble opphevet på 1850-tallet vandret mange romer ut til Nord- og Vest-Europa, og noen av dem kom til Norge. Det finnes i dag romer med Vlach-dialekt i nesten hele verden. En stor andel av dem lever imidlertid fortsatt i Romania, som med sine rundt 2,5 millioner huser den største rom-minoriteten i verden. Betegnelsen "rom" betyr menneske. Flertallsbøyningen er "roma" på romanes, og det er også vanlig bøyning på mange andre europeiske språk. På svensk er flertallsformen romer, og det er også Norsk språkråds anbefaling. I media har flertallsbøyningen "romfolk" dukket opp de siste årene. Vi mener betegnelsen er misvisende, da vi snakker om mange ulike grupper, som lever over store deler av verden, og ikke utgjør ett, ensartet folk. Norske myndigheter har valgt å definere den norske rom-minoriteten som etterkommerne av dem som kom til Norge på slutten av 1800-tallet, og folk med sterk tilknytning til disse familiene. Etterkommerne etter romene som kom til Norge som kvoteflyktninger etter 2. verdenskrig er også innlemmet i minoriteten. Det kan argumenteres for at også andre grupper, slik som romer innvandret fra eks-jugoslavia på 90-tallet eller andre romer fra Balkan som har bosatt seg i Norge i senere år, også burde innlemmes og gis rettigheter som nasjonal minoritet. Denne diskusjonen skal vi ikke gå inn på i denne publikasjonen, bare slå fast at slik som minoriteten defineres i dag, dreier det seg om rundt 7-800 personer. Regjeringens Handlingsplanen for å bedre

levekårene for rom i Oslo (AID 2009) retter seg mot denne gruppen, og Romtiltaket arbeider med deres medlemmer. Noen artikler i denne publikasjonen tar likevel for seg romer med bakgrunn fra Kosovo, Romania og Finland. Romtiltaket ved Oslo voksenopplæring Skullerud har i 2014 hatt et tilbud for romer i åtte år og har jobbet tett sammen med minoriteten gjennom alle disse årene. Romtiltakets medarbeidere har selv til tider hatt utfordringer i å forstå, bygge tillit og inkludere romer. Vi opplever imidlertid at økt kunnskap og forståelse øker den gjensidige tilliten og gjør det lettere å arbeide med gruppen. Vi opplever at interessen og forståelsen for deres kultur og situasjon kan føre til at romer ønsker mer kunnskap om majoritetssamfunnets regler og levemåte. Det er viktig at romer blir møtt med respekt og en åpen holdning etter mange generasjoner med svakt ankerfeste i majoritetssamfunnet. Romtiltaket ved Oslo voksenopplæring Skullerud har hatt hovedansvar for tre av tiltakene i Handlingsplanen for å bedre levekårene for rom i Oslo. Undervisningstilbudet startet allerede i 2007 etter dialog med noen av familie- lederne innenfor rommiljøet. De første årene holdt undervisningen til på Gamle Løren skole frem til det i 2009 flyttet inn i lokalene til Oslo VO Skullerud. Etableringen av en veiledningstjeneste for rom startet i 2009. I tillegg til å gi veiledning til enkeltpersoner innenfor en stor mengde av fagområder, har veiledningstjenesten også veiledet og gitt hjelp til selvhjelp til romorganisasjonene i Oslo. Veiledningstjenesten har siden 2010 også hatt ansvar for tiltaket som innebærer kompetanseheving til offentlige etater/virksomheter, det vil si å formidle kunnskap om gruppa slik at offentlig ansatte skal kunne møte romer på en bedre måte. 2011-2012 ansatte Romtiltaket flere mediatorer fra rom-miljøet for å øke vår kunnskap om gruppa samt arbeide som "brobyggere" mellom majoritet og minoritetsbefolkningen. Denne publikasjon er redigert av Inger Sigfridsson og Balder C. Hasvoll i Veiledningstjenesten for rom ved Romtiltaket. Vi takker alle bidragsytere til publikasjonen.

Innholdsfortegnelse Del 1 Familie, barn og barnevern 1. Oppvekst, av Natalina Jansen 2. Den gode barndom på romanes, av Balder C. Hasvoll 3. Romer og barnevern. Dagens situasjon i lys av tidligere tiders politikk overfor romanifolket, av Karen-Sofie Pettersen 4. Romske barn under barnevernets omsorg, av Matias Røed 5. Omsorgsovertakelse av romske barn, av Ingrid Schiöler 6. Kelasame - vi leker!, av Ingrid Sigfridsson Del 2 Inkludering av den norske rom-minoriteten 1. Evaluering av arbeidet med sigøynerne, av Balder C. Hasvoll 2. Romer viser vei!, av Inger Sigfridsson Del 3 Språk 1. Intervju med Rolf Theil, språkforsker og ekspert på romani-språ, av Inger Sigfridsson og Balder C. Hasvoll 2. En liten norsk-romanes ordliste 3. Noen vanlige uttrykk Del 4 Noen rom-grupper i Norge 1. Romania. Intervju med Claudiu Pisturescu, av Nadjip Josef og Balder C. Hasvoll 2. Eks-Jugoslavia. Intervju med to skap-romer, av Balder C. Hasvoll 3. Tsjekkia og Slovakia. Intervju med Maria Lakatosova, av Balder C. Hasvoll 4. Kalé. Finske romer i Norge. Av Inger Sigfridsson og Balder C. Hasvoll

Del 1 Familie, barn og barnevern

Oppvekst Av: Natalina Jansen Jeg er Natalina Jansen. Jeg er rom, og det er jeg stolt av. Jeg er vokst opp i Norge. Fra jeg var 16 til jeg ble 25 år bodde jeg i Sverige, men nå bor jeg i Norge igjen. Vi norske romer føler at vi har en tilhørighet til Norge. Selv om vi kan være borte fra landet i flere år, kommer vi tilbake. Alle romer som har vokst opp her, føler en slik tilhørighet. Jeg bor i Sarpsborg, og har en datter, Angel, på 10 år. Da jeg var 16 år, ble jeg sammen med Rickardt. Han er reisende, eller romani. Det er mye i historien til hans folk og måten de lever på i dag som minner om hvordan vi romer lever og har levd, men mye er også ulikt. Både romer og reisende har fått gjennomgå harde prøvelser. Som rom føler jeg fortsatt at jeg og mine blir sett ned på, og vi framstilles på en feil måte i aviser, TV og bøker. Derfor vil jeg fortelle min egen historie. Jeg vil dele mine barndomsminner, for at det ikke bare skal være andre som forteller våre historier. Mat skal du ha! Dette er mitt første minne: Jeg var rundt tre-fire år og jeg kan huske at vi var mange barn som var ute og lekte. Vi var flere familier med campingvogner på en parkeringsplass. Ved siden av parkeringen lå en bratt og gresskledt voll. Jeg husker vollen som gigantisk, og vanskelig å klatre opp. Men i dag ville jeg nok synes at den var liten. Vi barna kravlet opp på toppen og rullet ned. Det var så slitsomt å klatre opp igjen, men jeg klarte det! Etterpå gikk jeg tilbake til campingvogna, og der sa mamma til meg at middagen var ferdig og at det var mat å få i vogna til tante Kati. Hos oss romer er en selvfølge at når en kvinne lager mat, så vil hun gjerne dele med de andre. Alle er velkomne. En god husmor sørger alltid for at det er mat i huset i tilfelle man får uventet besøk. Da jeg kom bort til min tantes vogn, kom jeg ikke lengre enn til trappa ned fra døra, for jeg snublet i et av trinnene og falt rett ned på nesa. Tante Kati tok meg på fanget og satte plaster på det store såret. Senere viste det seg at nesa var brukket. Jeg har fortsatt et arr etter den gangen. Men selv i det øyeblikket glemte ikke tante Kati hva jeg egentlig var kommet for: Mat skulle jeg ha! Jeg må fortsatt le når jeg tenker tilbake på dette. Men det minner meg også på noe fint og viktig i kulturen jeg har vokst opp med: Man deler. Man spiser sammen, man er sammen! Vasen Vi var mange barn den gangen. Jeg lekte med alle, og alle tilhørte min familie. Det var min storesøster, storebror og lillesøster og mange søskenbarn og tremenninger. En gang bodde vi noen dager i campingvogn foran huset til morfaren min. Jeg kan vel ha vært rundt sju år gammel. Bestefar bodde i en såkalt sigøynerbolig i Harbitzalléen på Skøyen i Oslo. Dette var hus som ble bygd spesielt for sigøynere på 80-tallet. Det var

tre frittstående enetasjes hus, og et tilliggende tun for parkering av biler og campingvogner. Tanken var at flere generasjoner skulle bo ved siden av hverandre for at storfamilien skulle kunne holde sammen. For oss er storfamiliens støtte det viktigste vi har. Bestefaren vår var en god mann, som brydde seg om alle sine barnebarn. Han var snill og omtenksom og kunne snakke så bra med oss barn. Men en dag lekte vi alene i campingvogna, mens mamma gikk inn i huset for å ta en kort prat med faren sin. Vi hadde det så moro, men mamma hadde en krystallvase på bordet og leken var nok ganske vill. Noen dultet borti vasen, og vasen falt i gulvet og knuste. Vi plukket opp bitene så kjapt vi greide og la dem i en pose. Men en av bitene falt ut av posen og skar opp foten min. Jeg blødde og jeg gråt, for det gjorde så vondt. Og broen min sprang ut og for å hente de voksne. Da bestefar kom, tok han av seg skjorta si og forbandt såret med den. Han holdt rundt meg og trøstet meg. Stakkars, lille venn. Så forferdelig at dette skulle hende. Men det skal nok gå bra. Omflakkende liv Jeg kan huske at vi reiste fra plass til plass, men vi slapp ikke inn på campingplasser eller offentlige plasser. Hvis det var noen romer som rakk dit før oss, så var løpet kjørt for de romene som kom etterpå. De mente at de før oss hadde oppført seg dårlig og så dro de alle over en kam. Vi barna fikk flere og flere skrekkopplevelser. Vi syntes at nordmennene var slemme, og svenskene også. Vi mente selv at vi ikke gjorde så mye galt, vi prøvde i alle fall ikke å være slemme. Hvis jentungen min gjør noe galt på campingplassen i dag, så kjefter jeg på henne. For eksempel da Angel griset til hele garderoben på en campingplass med hårfarge i sommer. Angel bare lo og tok ikke skjenneprekenen min på alvor, hun syntes selv at hun hadde gjort noe som var veldig moro. Da ga jeg henne til slutt husarrest. Det gjorde jeg for at vi ikke skulle bli kasta ut fra campingen bare på grunn av hennes uskyldige lek. En gang ble fem familier kasta ut fra en campingplass, og påskuddet eieren hadde var at et rombarn hadde stjålet noe fra kiosken. Da vi nektet å la oss bortvise på grunn av en løgn, hentet eieren Falken for å kaste oss ut. Barna stilte seg foran vognene, men Falken tauet vognene ut, mens barna måtte reddes av foreldrene, ellers ville de blitt overkjørt! Politiet bare sto og så på uten å gripe inn! Andre campinggjester sto og så på, skrekkslagne og gråtende. Flere lignende episoder har funnet sted mange ganger, skrekkopplevelser som har satt dype spor. Det skjer oss bare fordi vi er født med en annen hud- og hårfarge enn mange andre. Fordi vi er født som rom, eller sigøyner, som noen stygt kaller oss. Sigøyner er et ord mange av oss opplever som svært nedsettende og trakasserende. Lite visste jeg den gangen, i Drammen, at Jim, som senere skulle bli min svigerfar, sto og bevitnet det hele. Han var selv reisende, eller tater, og da følte han selv at det ikke var lett for ham å hjelpe oss i den situasjonen. Reisende opplever mye av den samme diskrimineringen som oss

rom. Likevel anmeldte han saken til politiet. Han syntes behandlingen vi fikk var helt hårreisende. Men Jim ble ikke hørt, vi var jo bare et pakk alle sammen. Pissar du eller skiter du? En annen gang jeg kom til å tenke på var da vi var på gjennomreise på vei fra Nord- Sverige i 2012. Det var jeg, Rickardt og Angel, sammen med Rickardts foreldre og brødre. Til sammen var vi tre vogner. Vi skulle være sammen med noen andre reisende på en camping. Da vi sjekka inn, merket vi at det var dårlig atmosfære og at vi ikke var så velkomne på campingplassen. Men vi hang oss ikke så veldig opp i det, for sånt var ikke noe nytt for oss. Mennene, de stilte opp vognene, mens vi kvinner sto utafor og hilste på de andre, som allerede hadde kommet og som var der og drakk kaffe i varmen. Allerede på det tidspunktet begynte de å klage på ungene våre, som sprang rundt og lekte med vannballonger og kastet på hverandre. Vi voksne ba ungene om å gi seg, sånn at vi ikke skulle få så mye oppmerksomhet og kanskje få klager mot oss før vi en gang var kommet ordentlig på plass. Vi hadde ingen lyst til å reise til en annen camping. Ungene roa seg ned littegrann og vi voksne tenkte ikke mer over det. Timene gikk. Kvelden kom og vi tente bål og satt og koste oss med sang, musikk og prat rundt varmen. Vi kvinnene i familien samlet sammen toalettsakene våre for å vaske oss etter den lange bilturen. Inn i damegarderoben kom campingeieren. Hun glante på oss og fulgte med på hva vi holdt på med, akkurat som om det skulle være noe galt i å vaske seg... Vi smilte og gjorde det veldig klart at vi bare ville dusje og ikke noe mer enn det. Eieren slo seg visst til ro med det, for etter en kort stund gikk hun. Dag to: Rebekka, som også er rom, og gift med Rickardts bror, drev og vasket klær, og gikk til resepsjonen for å spørre om få lov til å låne tørkestativ. Hun så veldig tydelig på ansiktet til eieren at hun ikke hadde lyst, men hun ga likevel fra seg stativet. Rebekka oppdaget fort at det var ødelagt, så hun måtte ordne seg provisorisk, ved å legge stativet over to stoler. Hun tenkte ikke spesielt over det, og følte ikke at det var nødvendig å si fra til eieren. Vi rom er vant til å bare klare oss og finne løsninger sjøl, uten å spørre andre. Rebekka ble senere på dagen ferdig med å vaske, og da hun skulle levere stativet, ble hun beskyldt for å ha ødelagt det. Hun fortalte stille og rolig at det allerede var ødelagt da hun fikk det, men eieren hørte ikke på det øret i det hele tatt. Da kom svigermora vår Doris til, og da hun hørte hva det dreide seg om, ba hun eieren om å ikke beskylde svigerdatteren hennes for og ha ødelagt stativet. Men dama ville fortsatt ikke høre, derfor ga Rebekka og Doris seg, for det var jo henne som var sjefen. Dagen fortsatte med litt klaging fra sjefen på barna som vanlig. Vi tok tak i barna og gjorde det veldig klart at de ikke måtte leke rundt resepsjonen foran øynene til denne dama, for hun ville bli så sint. Vi er jo litt høylytte av oss når vi snakker - vi kan tulle og skrike til hverandre mellom vognene, kanskje for å spørre etter kaffe, sukker, godteri,

om noen vil ha mat og lignende. Eieren og de to døtrene hennes, som drev campingen sammen med henne, fulgte stadig vekk med på oss. Vi var redde for å gjøre noe galt og for å bli kasta ut, så vi prøvde å late som ingenting og være så høflige som vi kunne. Men dagen derpå fikk de begeret vårt til å renne over. Rickards søster Lisa var på toalettet da eieren kom løpende inn og med dårlig skjult sinne og ropte: Hallå är det någon här inne?, mens hun banka på døra. Lisa svarte ikke med én gang. For oss er det veldig skamfullt å snakke med med andre mens man sitter på toalettet. Det er rett og slett ikke folkeskikk for oss. Så dama fortsatte: Hallå! Om det är någon här inne, så svara för fan!. Ja, da var Lisa pent nødt til å svare. Pissar du eller skiter du? I dét hun kom med dette hårreisende spørsmålet, så hører Lisa at Angel, den gang åtte år gammel, kommer springende inn med flere barn for å gå på toalettet. Hun hører at tantungen hennes blir redd, fordi dama skriker Vad fan gör ni här? Ni bara springer runt och river ner, ni stänger inte dörrarna bakom er eller något, nu får det fanimej va nog! Ungene sprang ut med dama på slep. Lisa fortet seg også ut fra toalettet, og løp etter eieren, stoppet henne og sa: Hei, du der! Det er én ting at du skriker og kjefter på oss voksne og er uforskamma og kommer inn og spør folk om de pisser eller skiter inne på toalettet. Det er nokså akseptabelt, men du går ikke på barna våre, det skal du ha klart for deg, da går du for langt. For de er ikke vant til og bli bannet, kjeftet og skreket til med mindre de har gjort noe galt. Og de eneste de gjorde var å ville gå på do. Dama svarte: Nej, jag har inte svärt og skrikit på dom, men ni måste ju ta dom nångång. Ungjävlarna springer runt och förstör min camping. Lisa svarte at Bare vent litt du, som skriker og eter på små barn. Etterpå kom Lisa til meg og var helt hysterisk og fortalte om hva som hadde skjedd. Samtidig kom Angel og var veldig redd, faktisk har jeg aldri sett datteren min være så redd. Hun turte ikke å si noe til meg, så tanta hennes sa til henne: Fortell hva det var som skjedde, Angel. Angel fortalte da hvordan hun ble ble skreket og bannet til og at hun ble redd for denne dama som hadde sprunget etter henne. Da det ble helt klart for meg hva som hadde skjedd, ble jeg full av hat. Jeg følte følte at sinnet flommet i meg. Vi voksne kan jo forsvare oss, men det kan ikke et barn. Jeg gikk fram til resepsjonen sammen med Doris, og der gikk jeg rett på sak og spurte dama hvorfor og med hvilken rett hun hadde gått oppi mitt barns ansikt og skreket og bannet. Hun svarte: Era jävla barn har gjort nog på min camping! Nu är det nog! Jeg sa til henne at Nå har du banna nok på min unge, og hun er ikke vant til å bli banna på, vi gjør ikke det i vårt hjem! Når ikke jeg gjør det, så vil jeg ikke, og jeg tillater ikke at andre gjør det! Hvordan ville du ha reagert hvis noen gjorde det mot dine barn? Da bøyde hun seg fram mot meg, opp i ansiktet mitt, til døtrene hennes tok tak i henne og sa: Mamma, ge dej nu! Mens døtrene hennes trakk henne vekk, så skek hun at Nu ska jag ringa polisen på er, nu ska tattarjävlarna bort från min camping! Hun sa at Sånne folk som ni har alltid varit äckliga, och skulle inte existerat! Og da var ikke det bare jeg

som reagerte, da ble det sterke reaksjoner fra oss alle som var til stede. Og vi hadde ingenting å frykte, for det var eieren og ikke vi som hadde gjort noe galt. De skal ikke gå på barn! Så vi tok det første steget og ringte politiet og ba dem komme. Politet kom og snakket med både oss og eieren hver for seg. Da vi fortalte hva som hadde skjedd, syntes politiet det var helt forferdelig det som hadde blitt sagt og gjort, og det var ikke første gangen det hadde hendt der, sa de. En lignende episode hadde skjedd der før. De skulle ønske at de kunne gjøre noe, men det var ikke mulig, ettersom campingen var privat og eid av sjefen alene. Det ble gitt råd om at det var bedre om vi forlot campingen for å unngå å bli utsatt for videre krenkelse og rasisme. Motvillig måtte vi pent hekte på vognene og forlate stedet. Jeg vil bare fortelle dere at den her episoden er én av mange, og vi opplever stadig vekk slike situasjoner på reise om sommeren. Blomsterkrigen Jeg har kjent Rickardt helt siden jeg var ei lita jente på fire-fem år. Jeg har et svakt minne av ham, men han sier at han husker meg. I dag kan kan moren hans Doris fortelle meg at jeg var rampete. Jeg må slite for å huske hvordan jeg egentlig var, men når jeg tenker ordentlig etter, så tror jeg nok Doris har rett. De voksne følte nok at jeg var et sånt barn som var overalt hele tiden. Våre rom-barn i dag kan være ganske rampete, men jeg tror det bare var småtterier i forhold til hva vi barna kunne stelle i stand da jeg var liten. Det var jo mange flere av oss også. Og det var de voksne som fikk lide for alle strekene våre. Doris har fortalt meg om en episode, jeg var vel fire-fem år gammel da også. Vi var på en campingplass og det var mange av oss romer der. Alle mennene var ute og jobbet, og kvinner og barn holdt på med sitt. Da var det at jeg fant på at vi skulle rive opp blomstene i hagen til en mann som bodde noen meter fra der vi hadde rigget oss til på campingplassen. Vi var mange barn som rev opp hver eneste lille blomst i den hagen. Hageeieren ble rasende og sa til mamma at de måtte komme og hente barna sine. Denne mannen hadde sett stygt på oss fra den dagen da vi kom til campingplassen. Hele tiden kom han og klagde på de voksne og fortalte dem at de måtte passe bedre på oss ungene, plukke opp etter oss og så videre. Så mamma var allerede veldig irritert på denne fyren. Når han nå nok en gang kom for å klage på oss, var moren min veldig opptatt. Hun sto midt i matlagingen og det var liv og røre med unger og voksne. Hun hørte rett og slett ikke etter hva mannen klagde på nå, så han gikk sin vei i sinne. Etter en stund kom fyren tilbake og truet med at han skulle hente både politi og Falken hvis ikke mamma straks sørget for å ta med seg ungene fra hans hage. Mamma ble rasende på mannen og sa: Ok, er det det du vil? Så værsågod! Hun tok matrestene og kasta på mannen. Så ropte hun opp til oss barn: Kom dere vekk derifra!. Og det gjorde vi, men Falken og politiet dukket opp litt senere likevel. Mamma

visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun visste bare at hun kom til å få forferdelig kjeft av mannen sin hvis han kom tilbake og vogna var blitt tauet. Derfor stilte hun opp oss barna i rad og rekke framfor vogna, som en slags protest. Det var masse skrik og gaping, mens Falken-bilen forsøkte å rigge seg til for å koble opp vogna. Falken rygget nesten over en liten fetter av oss i alt kaoset. Til slutt greide de å frakte oss og vognene våre ut på grusveien utenfor campingen. Men blomstene til mannen havnet i søpla. Det var virkelig dårlig gjort av deg, dette. Men blomstene dine ligger i søpla! ropte jeg til ham. Og midt oppi dette ekstreme kaoset kom mannfolka tilbake. De fikk helt sjokk og det tok lang tid før de forsto, fordi kvinnfolka bare skrek i munnen på hverandre. Mennene forsøkte å snakke Falken og politiet til fornuft, men campingeieren var helt bestemt på at vi skulle ut derfra. Vi fikk kjeft av mennene da, og mamma også, for alt vi hadde stelt i stand. Men vi barna holdt sammen i den situasjonen, og syntes vi hadde vært så modige som turte å gjøre det vi gjorde mot denne sinte mannen. Og blomstene til mannen ble jo borte og det syntes vi han hadde fortjent.

«Den gode barndom» på romanes Av: Balder C. Hasvoll Norske vlach-romer teller bare noen hundre personer til sammen. Det er en liten, svært sårbar minoritet. Gruppen har vært offer for forsøk på folkeutryddelse i relativt nær fortid og de fleste nålevende romer forteller om selvopplevd undertrykkelse og diskriminering. Mange opplever å måtte kjempe hardt for å opprettholde sitt språk og det de ser som sine tradisjoner og sine levemåter. Denne opplevelsen av å være utsatte og sårbare er viktig for å forstå hva romske foreldre ser på som viktig i sin omsorg av barn. Ideen om at majoritetssamfunnet er fullt av farer som man må beskytte barna mot er mer eller mindre grunnleggende, slik vi oppfatter romske omsorgspersoner. En god familie Det etablerte idealet for vlach-romer er at kvinne og mann skal utfylle hverandre, ikke være like. En god mann skal skaffe familien inntekter, helst gjennom selvstendig salgsvirksomhet. Denne virksomheten innebærer som regel reising. I sommerhalvåret reiser mange romer fortsatt rundt med bil og campingvogn og kvinner og barn er også med på reisen. En god kvinne skal ta seg av hjemmet, det vil først og fremst si å ta hovedansvaret for å ta seg av barn, holde leilighet eller campingvogn i ren og ryddig stand, og lage mat. Barna deltar i stor grad i de voksnes aktiviteter. Ei jente lærer i tidlig alder å hjelpe de voksne kvinnene med søskenpass og husstell, mens en gutt er med de voksne mennene på mange av deres gjøremål. Læring foregår i all hovedsak ved at barn er til stede og delvis deltar i de voksnes hverdags- aktiviteter. Samhandling mellom voksne og barn er sjelden definert som «barne-aktiviteter» i form av lek eller eksplisitt læring. Romske hjem er som regel slående rene og velstriglede og har relativt få gjenstander i form av pynt, nips, leker eller bøker. Barna holdes under strengt oppsyn. For jenter gjelder dette til de er godt voksne. Romske omsorgspersoner slipper sjelden barn og ungdommer ut på egen hånd og det er svært sjelden at barn deltar i organiserte fritidsaktiviteter utenfor familiens kontroll. Barnehage og skole De fleste mødre vil ikke kunne tenke seg å ha barn i barnehage. Barnehage oppfattes som utrygt for barna og det vil være et moralsk nederlag for en mor å sende barna sine i barnehage, siden det å passe på sine egne barn er en av hennes aller viktigste oppgaver som kvinne. Skolen oppfattes også av svært mange som et utrygt sted der barna risikerer å bli utsatt for negativ innflytelse fra majoritetssamfunnet. Mange voksne

rom uttrykker at skolen er et sted hvor barna kan lære uønsket adferd, som å bruke rusmidler eller finne en kjæreste. Mange foreldre har også traumatiske erfaringer fra egen skolegang, preget av mobbing fra medelever, dårlig behandling fra lærere og faglig mislykkethet. Norske vlach-romer erfarer også at det er mulig for en mann å skaffe familien gode inntekter uten formell utdannelse og skolekunnskaper. Det er en utbredt oppfatning at en rom uansett ikke kommer langt med en utdanning, siden han vil bli diskriminert på arbeidsmarkedet. Det finnes imidlertid flere unntak fra denne store motstanden til skolegang. Noen familier har erfart at det blir stadig vanskeligere å livnære seg gjennom uautorisert salgsvirksomhet og ser i større grad enn andre familier på skolekunnskaper som potensielt nyttige for sine barn. Frykten for skolen er imidlertid langt dypere og handler om langt mer enn bare redsel for mobbing, rusmisbruk og uønskede seksuelle realasjoner. Det å bevare sin romske identitet betyr for en norsk vlach-rom først og fremst å leve som en rom, det vil si være sammen med andre rom og følge idealene for riktig eller moralsk væremåte. Skolen ses i høy grad som et sted som fremmer majoritetsamfunnets normer og væremåter, noe som ofte står i motsetning til roms egne idealer og levemåte. Skolen representerer derfor den alvorligste trusselen mot barnas romskhet. For norske vlach-romer er deres levemåte, språk og moralsystem det eneste som gjør dem til romer. I motsetning til mange andre etniske grupper har de ingen stat som representerer deres interesser, de har ingen institusjoner innen majoritetssamfunnet, ingen offisielle fysiske møtesteder, ingen skriftlig kultur og de deltar i ingen eller svært liten grad i de politiske beslutningsprosessene som angår romer i Norge. I norske skoler finnes det ingen ansatte som taler morsmålet deres, romsk språk er helt fraværende og norske elever lærer forsvinnende lite om romsk kultur og historie. Den eneste formen for kontroll norske vlach-romer har med utviklingen av sin egen gruppe er kontrollen de har over egne barn. Skulle barna utdanne seg, skaffe seg jobber på det ordinære arbeidsmarkedet og gifte seg med ikke-romer, ville også denne kontrollen forvitre. De få personene som har utdanning, jobb og ikke-romsk partner regnes ikke lenger som romer. I denne sammenhengen er det interessant å sammenligne med vårt naboland Sverige, hvor romer i langt større grad enn i Norge går i barnehage, gjennomfører et utdanningsløp og deltar i det lovlige yrkeslivet, men likevel opprettholder gode sosiale relasjoner med andre romer. I Sverige står romsk språk og kultur langt sterkere innenfor majoritetssamfunnet enn tilfellet er i Norge: Romske barn har ofte romske morsmålsassistenter og får undervisning på sitt eget morsmål. Det er utviklet læremidler på romanes og egne utdanninger fra grunnskole til høyskolenivå tilpasset romer. Det er utgitt barnebøker og mye annet skriftlig materiale på romanes. Roms egne organisasjoner deltar i politiske beslutningsprosesser som angår romer og brukes i langt større grad som brobyggere av institusjoner som arbeider med romer.

Å være sammen Å være mye sammen, ikke bare med kjernefamilien, men med hele storfamilien og andre rom, regnes som svært viktig hos norske vlach-romer. Barn møter andre barn enn sine søsken når familier besøker hverandre, på campingplasser under reiseperioden når flere kjernefamilier reiser sammen, på fester og under religiøse sammenkomster i Norge eller utenlands. De fleste norske vlach-romer er pinsevenner og det finnes en egen romsk menighet i Oslo, som riktig nok stort sett mangler egnede lokaler. Det er vanlig å delta i større, internasjonale religiøse sammenhenger flere ganger i året, såkalt «misjon». Det tette samværet med andre rom framheves ofte eksplisitt som veldig viktig for å bevare samholdet blant rom på, samt språk og tradisjoner. Å prioritere aktiviteter utenfor rom-samfunnet framfor å være sammen med sine egne oppfattes som moralsk forkastelig. Det vil eksempelvis være klanderverdig å droppe et sykebesøk, en fest eller en religiøs sammenkomst til fordel for en avtale med en offentlig ansatt. Seksualitet, vold og språk Voksne omsorgspersoner forsøker å kontrollere ungdoms, spesielt jenters, seksualitet i sterk grad. Det er en rekke kulturelle koder og tabuer knyttet til sex og kropp. For eksempel bør en kvinne være seksuelt uerfaren før hun gifter seg, kvinner bør kle seg på spesielle måter (først og fremst kle seg i langt skjørt, ikke bukser) og det knytter seg ideer om renhet og urenhet rundt kropp. Underkroppen regnes som symbolsk uren. For eksempel bør en kvinne ikke sette seg på et bord, da bordet dermed kommer i kontakt med hennes underliv, og kluter som brukes for å rengjøre bad og toalett holdes strengt adskilt fra andre kluter i boligen. På tross av at seksualitet er forbundet med strenge regler og tabuer, kan ikke-romer ofte oppfatte romske barn og ungdommer som svært frivole i sin væremåte. Selv små barn kan gjennom gester, dans og språkbruk oppfattes som seksualiserte. Norske romer kan ofte være høylydte og eksplisitte i sin opptreden og språkbruken på romanes er fullt av sterke metaforer knyttet til kjønnsliv og vold. Oversatt fra romanes til norsk kan en del vanlige uttrykk virke svært dramatiske og grove. I virkeligheten kan uttrykkene fungere som forsterkende, eller også inngå i hyggeprat, avhengig av måten de uttales. På samme måte som faen og helvete sjelden bør tolkes bokstavelig på norsk, ligger det svært sjeldent noe reelt bak romanesuttrykk som «Jeg dør», eller «jeg skal slå ham», «han kommer til å drepe meg», eller referanser til kjønnsorganer og seksuell aktivitet. Som forklart ovenfor, er det blant norske romer ingen klare skiller mellom voksenaktiviteter/voksenprat og barneaktiviteter/barneprat, og barn imiterer i sterk grad de voksnes adferd og språkbruk.

Barn blir oppmuntret til å være aktive og pågående og det forventes at de er høylydte og viltre. Når mange barn i tillegg ikke behersker nyanser i det norske språket så godt, eller er fortrolige med kulturelle koder utenfor rom-samfunnet, er det ikke til å undres over at romske barns adferd og språk i beste fall kan oppfattes som ustyrlig og upassende av lærere eller offentlige ansatte og i verste fall føre til mistanker om at barna utsettes for seksuelle eller voldelige overgrep. Voldelige og seksuelle overgrep mot barn er i virkeligheten uakseptabelt blant norske vlach-romer. Vi har flere ganger opplevd at barn, som ikke snakker godt norsk, og ikke har behersket de kulturelle og språklige kodene på skolen, har referert til ting de har sett eller hørt hjemme eller de oversetter uttrykk og talemåter direkte til norsk. Dette har i noen tilfeller opprørt skolepersonalet, og ført til mistanker om vold og seksuell misbruk i hjemmet. Kanskje har en viss forutinntatthet om romsk kultur også spilt inn. Ved nærmere undersøkelser har det kommet fram at det dreier seg om misforståelser av barnas ordbruk og framtoning. Ekteskap Norske romer gifter seg sjelden på papiret, men anses som gifte når et forhold mellom kvinne og mann har blitt befestet og markert av deres familier. Sex før ekteskapet vil være svært ødeleggende for en kvinnes rykte og er sannsynligvis en viktig årsak til at ekteskap ofte inngås i ung alder. Tidligere skal det ha vært vanlig å gifte seg allerede tidlig i puberteten, men i dag er det sjelden at ekteskap inngås før i 15-16-årsalderen og ofte langt senere. Et ekteskap inngås ideelt sett ved at et forelsket par får foreldrenes tillatelse til å gifte seg, noe som først befestes gjennom en forlovelsesfest og senere et bryllup, som bekostes av brudgommens familie. Hvis familien har ressurser til det, vil bryllups- og forlovelsesfestene ha mange gjester og være råflotte og påkostede, med levende musikk og rikelig med god mat og drikke. Vel så ofte innledes et kjærlighetsforhold imidlertid ved at et forelsket par «rømmer» for å innlede et seksuelt forhold, for deretter å be familiene om å godkjenne et ekteskap. Parets familier vil som regel godkjenne forholdet, da alternativet er at jentas rykte vil være ødelagt. I slike tilfeller vil man ikke kalle festen for et «bryllup» og den vil være mindre påkostet, men til gjengjeld betaler brudgommens familie en kompensasjon i form av penger til brudens familie. Økonomisk sett vil brudgommen ha omtrent de samme utgiftene, enten ekteskapet inngås på den «riktige» måten eller framtvinges gjennom «flukt». Det er ikke kulturelt akseptert å tvinge et par, hvor den ene eller begge partene ikke ønsker den andre som partner, til å gifte seg. Vi kjenner heller ikke til noen slike ekteskap. Rusmisbruk

Narkotika- og pillemisbruk er svært tabubelagt blant norske rom og mange omsorgspersoner uttrykker sterk frykt for at barna deres skal fristes til å misbruke rusmidler. De ønsker å beskytte barna fra slik påvirkning gjennom å kontrollere/passe på dem og å innlemme dem i aktiviteter som ses som moralsk gode, slik som familieliv, religiøse møter og andre sammenkomster innen rom-miljøet. I noen familier er pille- og narkotikamisbruk likevel svært utbredt. Slik misbruk kan medvirke til at andre familier forsøker å unngå misbrukerne og deres familie eller kategorisere dem som «urene» eller «utkastet». Det er en utbredt oppfatning blant romer om at det er ungdom som i liten grad beskyttes mot storsamfunnets negative påvirkninger som får problemer med rusmisbruk, mens ungdom som har en mest mulig «romsk» levemåte og respekterer romske moralregler ikke får denne typen problemer. I deres forståelsesverden er det altså et sterkt samsvar mellom romano trajo «et romsk liv» og moralsk rent og riktig. I motsetning til dette står det som tilhører de ikke-romskes (gaze) verden. I Norge er det få tilfeller av vlach-romer som har blitt integrert på en måte som både rom og ikke-rom ville kunne se på som vellykket, for eksempel gjennom en profesjonell karriere. Det er imidlertid mange romer som er «integrert» i ikke-romske rusmiljøer eller andre kriminelle miljøer og dette er en erfaring som en del omsorgspersoner bruker som argument for at det er best og tryggest å i størst mulig grad skjerme barn og ungdom fra skolen eller organiserte fritidsaktiviteter utenfor familiens kontroll. Spesielt barn som har kommet i puberteten anses som sårbare for farlige og umoralske, ytre påvirkninger. Helse Helsetilstanden blant norske rom er generelt dårlig. Fedme og livstilssykdommer er svært vanlig. Omsorgspersoner er som regel svært opptatt av å beskytte barn mot sykdom og har lav list for å oppsøke lege, men det er ofte lite samsvar mellom denne bekymringen og barnas kosthold, tannhygiene og utsatthet for tobakk. Kunnskapene om sammenhengen mellom helse og kosthold/livsstil er svake hos mange.

Romer og barnevern. Dagens situasjon i lys av tidligere tiders politikk overfor romanifolket. Av: Karen-Sofie Pettersen (Arbeidsforskningsinstitituttet) Jeg vil i denne teksten vise til særtrekk ved politikken og tiltakene som ble iverksatt overfor romanifolket i Norge i det forrige århundret. Før jeg gjør det, er det litt behov for noen avgrensninger. Hovedfokus er altså politikken overfor romanifolket/taterne, og ikke romfolket. Den andre avgrensningen dreier seg om tid: Jeg vil i hovedsak snakke om tiltak rettet mot romanifolkets barn fra 1896 til 1986. I denne perioden ble det som i ettertid har blitt betegnet som en særomsorg overfor romanifolket utviklet. Begrepet særomsorg viser til en praksis hvor en privat organisasjon, Norsk Misjon blant Hjemløse, administrerte tiltakene som ble iverksatt overfor folkegruppen. Rom og romani Jeg vil begynne med noen ord om forholdet mellom rom og romani og litt om bakgrunnen for særomsorgen. Det er ulike oppfattelser av hvorvidt rom og romanifolket er av samme opphav eller ikke. Historiske studier viser at det er vanskelig å skille rom fra romanifolket i kildematerialet fra 1600- til 1700-tallet. Politikken og lovreguleringen i perioden tok sikte på å kontrollere og regulere omreisende grupper, uavhengig av opphav. Som det vises til i Norsk innvandringshistorie, var livsform og antatt kriminell atferd (løgnaktighet, bedrageri, tyveri, magi) en sentral grunn til at romfolket og tatere i denne periode var uønsket og måtte ha spesiell tillatelse for komme inn i riket. Minoritetspolitisk skifte som grunnlag for særomsorg På midten av 1800-tallet skjedde det et minoritetspolitisk skifte i Norge som hadde konsekvenser for hvordan myndighetene forholdt seg til omreisende grupper. Skiftet må ses i lys av den moderne nasjonalstaten med dens behov for oversikt, kontroll og

integrasjon på nasjonalstatens premisser. Dette skiftet utgjorde en viktig ramme for utmeislingen av en egen politikk overfor den gruppen som Eilert Sundt betegnet som fantefolket. Sundt mente at fantefolket stammet fra to grupper, dels fra de han omtalte som de egentlige sigøynerne og dels fra det han omtalte som avskallingen fra det norske bondesamfunnet. For taterne innebar det minoritetspolitiske skiftet at de negative reaksjonene ikke ble erstattet, men heller utfylt av, virkemidler som tok sikte på å få dem til å oppgi sin nomadiske livsform ved å tilføre dem ressurser i form av nye ferdigheter, praktisk og økonomisk bistand (Hvinden 2000:14). Den fremste målbæreren for denne politikken var altså Eilert Sundt. I følge Sundt hadde tateres historie vært som en vandring mellom galgene. I tillegg til å beskytte samfunnet mot tatere, mente Sundt at tiden var moden for å hjelpe gruppen. Fra 1855 ble Sundt tildelt midler av Stortinget, det såkalte Fantefondet. Noe av midlene brukte Sundt til tiltak rettet mot å sikre tateres barn kristen oppdragelse og skolegang. Selv om disse tiltakene etter hvert kom til å bli ansett som mislykket (Stortinget stoppet bevilgningene i 1866), var det ett trekk ved tiltakene som kom til å bli sentralt senere: Moralske entreprenører med bakgrunn i kirkelige kretser satte seg i spissen for sosialt motiverte tiltak som skulle komme i tillegg til rene tvangs- og straffeaksjoner. Med moralske entreprenører menes en gruppe sosiale aktører som setter søkelys på det den ser som farer for samfunnets moral, og som ser opphavet til denne trusselen i bestemte sosiale og kulturelle mønstre eller befolkningsgrupper (Hvinden 2000:14). Presten Jakob Walnum, som gjenopptok Sundts arbeid på slutten av 1800-tallet, representerte den type moralsk entreprenørskap som Hvinden beskriver over. Walnum tok initiativ til å danne den kristne filantropiske forening, Foreningen til bekjempelse av omstreifervesenet. Etableringen av foreningen i 1897 må ses i lys av storsamfunnets økende misnøye med tatere. I 1935 fikk organisasjonen navnet Norsk Misjon blant Hjemløse. Til forskjell fra tiltakene som Eilert Sundt iverksatte, var Misjonens

rammebetingelser eksplisitt knyttet til bestemte lover. Den viktigste forutsetningen for Misjonens virksomhet var Vergerådsloven av 1896. Med hjemmel i denne ble Misjonen gitt vide fullmakter i forhold til barn av tatere. Løsgjengerloven av 1900 var en viktig forutsetning for, og et skritt videre i, arbeidet med å få tatere til å gi opp reisingen og bli bofaste. De ulike lovene, forarbeidene og rundskrivene gir innsikt i hvordan myndighetene har sett på og vurdert taternes livsform og kultur. Den sterke vektleggingen på kontroll og straff i lovtekstene formidler et bilde av en gjenstridig gruppe som hadde liten vilje til å underordne seg samfunnet. I boka Et hjemløst folk (1922) skriver Misjonens mangeårige generalsekretær, Ingvald B. Carlsen, at utfordringene med å få taterne bofaste skyldtes deres egen ustadighet og indgrodde ulyst til arbeide, med alle de nedarvede slette tilbøieligheter, samt uviljen og motstanden fra de fastboende (Carlsen 1922:26). Generalsekretæren hadde altså en forståelse av at problemer med å bli bofaste skyldtes et samspill mellom tateres egne karaktertrekk og negative holdninger fra det øvrige samfunnet. Lovverket ble imidlertid ensidig brukt for å endre tatere og deres påståelige gjenstridighet. Det er viktig å se Misjonens virksomhet og relasjonen mellom tatere og Misjonen i lys av det mangesidige forholdet mellom tatere og den fastboende befolkningen. Misjonen var avhengig av det lokale forvaltningssystemet, representert ved vergeråd (og i enkelte tilfeller forsorgsstyrer og lignende) og senere barnevernsnemnder. Dens virksomhet var til en viss grad både medvirkende til, og et resultat av, det komplekse forholdet mellom tatere og menigmann. Berger du barna, redder du slekten Misjonens initiativtaker Jakob Walnum videreførte to viktige pilarer i Sundts arbeid. Den første var tiltak rettet mot barna. Fram til den ble nedlagt i 1986, argumenterte Misjonen for at vergeråd/ barnevernsnemnd måtte ta hånd om barna i tilfeller der foreldre ikke ville gi opp sin nomadiske livsform, eller omflakkende tilværelse, som denne livsformen ofte ble beskrevet som. Gjennom barnehjem og fosterhjemsplassering ville

man bryte forbindelsen mellom barn og foreldre og å hindre foreldrenes uheldige påvirkning. Å gripe inn mens barna var små, skulle gi gode muligheter for at de ville vokse opp uten å være fortrolig med egen identitet knyttet til biologisk opphav, livsform og kultur. Disse tiltakene ble ofte omtalt som ikke mindre enn en redningsaksjon. Til sammen ble omtrent 1500 barn (Hanisch 1976) satt under Misjonens omsorg i årene Misjonen virket. Den andre pilaren var innrettet mot bosetting. Med løsgjengerloven av 1900 ble det som myndighetene omtalte som omstreiferi kriminalisert. Loven ga hjemler til å tvangsbosette dem som ble ansett som omstreifere, det vil si personer uten fast bopel, lovlig erverv og utkomme av regelmessig art. I 1898 ble en av de største jordbrukseiendommene i Eide på Nordvestlandet gitt som gave til Foreningen til modarbeidelse af Omstreifervæsenet. Giveren var fru Augusta Astrup, enke etter den samfunnsengasjerte og velstående statsråd H.C. Astrup. I statuttene for Svanviken ble det fastsatt at bruket skulle nyttes til at gjøre omstreifere til fastboende, nyttige medlemmer af samfundet. I 1908 kunne Misjonen ta i mot den første familien ved Svanviken og kolonien ble den eneste i sitt slag i Norge. Svanviken ble mellomstasjon før familiene gjennom Misjonen fikk støtte til bosetting i egne hus, og ofte med tett oppfølging av Misjonen. Oppholdet var kontraktsfestet og opprinnelig på seks måneder, deretter endret til to år, tre år og fem år. I 1970 ble oppholdstiden redusert til fire år og i 1972 til tre år. Etter hvert ble flere familier bosatt uten at de hadde hatt opphold ved Svanviken. Disse to pilarene, barnevern og bosetting, hang ofte sammen og fungerte ofte som en begrunnelse for hverandre: Bortsetting av barn fra foreldre med hjemmel i vergerådsloven ble ofte knyttet til bestrebelsene for å få taterne til å gi opp reisingen og bli bofaste. Ved å få barn fjernet fra sine biologiske foreldre og plassert i institusjoner og senere i fosterhjem, ville man i følge Misjonen oppnå å minske den uheldige påvirkningen som foreldre og andre slektninger ble ansett å representere. For det andre