Bakgrunnsmateriale til Vaktmesteren av Harold Pinter Trøndelag Teater, Teaterkjelleren Premiere 13. mai 2015 Einstøingen Aston har hjulpet landstrykeren Davies fra en slåsskamp, og tar ham med seg hjem. De to er i utgangspunktet fremmede, men starter et slags udefinerbart vennskap og samboerskap ved at Aston spør Davies om han vil bo hos ham til alt har ordnet seg. Det er ikke overtydelig hvilke problemer Davies har hatt, men etterhvert kommer det frem at han egentlig benytter et dekknavn; Jenkins. Dessuten har han identitetspapirene sine i en annen by, og snakker hele tiden om at han må få seg et par bedre sko for å komme seg dit. Aston ønsker åpenbart å hjelpe og betro seg til Davies. Davies virker derimot ikke er helt pålitelig. Han er stadig misfornøyd med omgivelsene og Astons hjelpende hånd. Astons bror, Mick, kommer på banen. Det viser seg at han eier huset som både Aston og Davies nå bor i. Davies prøver deretter å innynde seg hos Mick, og forsøker å skape splid mellom brødrene. Davies takker ja til å bli vaktmester i huset når Mick spør, selv om Aston tidligere kameratslig har spurt Davies om det samme. Etter misforståelser, og mye om og men, ender det hele med at Davies blir bedt om å forlate huset mot sin egen vilje. Tema Når einstøinger treffer likesinnede da blir det trivelig da! Slikt kameratskap handler om gjensidig forståelse og respekt. Men ligger det også noe annet under: opphøyer de seg selv i lys av den andres dårlige egenskaper? Den psykologiske blottstillelsen er tydelig og skyves sakte frem i lyset. Vaktmesteren tematiserer nærhet og avstand, troskap og upålitelighet. The Caretaker er den engelske originaltittelen, og kan bety både en omsorgsperson 1
og en som tar hånd om en eiendom. Kanskje sier denne dobbeltheten noe om hva Harold Pinter ønsket med å skrive dette dramatiske verket. Enkelte av Pinters verk ses på som absurde drama, og denne historien er en av dem. Kommunikasjonssvikt og stillstand er noe av kjernen i det absurde teater. Den verden som åpenbarer seg mellom linjene, i Pinters forholdsvis sosialrealistiske univers, fanger på en snedig måte den absurde komikken vi kjenner oss igjen i fra det virkelige livet. Harold Pinter Harold Pinter (1930-2008) var britisk forfatter, dramatiker, regissør, poet, samfunnsdebattant og skuespiller. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2005. Pinter er en av de mest sentrale dramatikerne i England i moderne tid. Han har skrevet en lang rekke skuespill og filmmanuskript, og han har vært ansvarlig for både tv- og teaterproduksjoner av egne og andres tekster. Han har en helt særegen stil både språklig og sjangermessig. Språket til Pinter er tvetydig og stilistisk inntil det ekstreme, noe som er en av hovedgrunnene til at skuespillere elsker å jobbe med tekstene hans. Som skuespiller Sverre Anker Ousdal sa da han jobbet med Hjemkomsten på Nationaltheatret for noen år siden: Pinters replikker er som smør i kjeften. Skal man beskrive Pinters stil som dramatiker, vil spesielt skuespillere si at det viktigste ligger mellom linjene: Det som blir sagt, eller ikke blir sagt. Det usagte legger seg som en tåke vi blir tvunget til å gjennomskue. Litteraturkritikere har for lenge siden gitt Pinter æren for å ha utviklet en helt ny sjanger, nemlig trusselkomedien. Begrepet passer godt til de fleste av Pinters teaterstykker, som ofte er like komiske som de er skremmende. Mye av humoren ligger i den underlige kontrasten som oppstår mellom det stilistiske, rene og vakre språket og de uventede dramatiske situasjonene som oppstår mellom karakterene. 2
Harold Pinter var en politisk engasjert dramatiker. Han var en aktiv motstander av apartheid, krig og atomvåpen gjennom hele sitt liv. Da han vant Nobelprisen i litteratur i 2005 sjokkerte han en hel verden i sin takketale ved å hevde at USA ikke bare har støttet, men også har skapt de fleste militærdiktaturer i verden, og at den britiske statsministeren burde straffeforfølges for krigsforbrytelser. Nobelprisen er for øvrig bare en av svært mange litteraturpriser Harold Pinter har blitt tildelt i løpet av sin karriere. Regissør Brandtzæg gjør Pinter igjen. Øyvind er opprinnelig fra Steinkjer og for de fleste kjent som skuespiller på Trøndelag Teater, hvor han har holdt stand siden 1996. Mange vil huske ham som Lennie i Om mus og menn, i tittelrollen i Den stundesløse, som Mattis i Fuglane og som Kaptein von Trapp i The Sound of Music. Brandtzæg fikk Teatrets Venners kunstneriske pris i 2004 for sin innsats i rollen som den CP-rammede gutten Petter i Purpur og gull, som er en av flerfoldige musikalroller han også har gjort. De senere årene har Brandtzæg også regissert stykker. På Antikvariatet på Bakklandet hadde han regi på Sweeney Todd i 2011 og kjempesuksessen En medtsåmmårnattsdrøm i 2012. Han hadde også regi på musikalen Urinetown for Teaterlaget i BUL. Her på Trøndelag Teater har han tidligere hatt regi på Marianne Meløys monolog Stemt, og Bedrag av Harold Pinter. Skuespiller Harald Brenna har en mangfoldig karriere bak seg, og avslutter sin tid på Trøndelag Teater med denne forestillingen. Han ble utdannet ved Statens Teaterhøgskole 1969-73, hvor det fjerde året var som praktikant på nettopp Trøndelag Teater. Han ble her til 1985. Fra den tiden vil nok mange huske ham som Lennie i John Steinbecks Om mus og menn (1979). Etter dette arbeidet han i mange år som frilans skuespiller, blant annet ved så godt som alle de større 3
teaterinstitusjonene i landet. Han var tilbake på Trøndelag Teater fra 1999. Siden har han vært å se i mange ulike forestillinger alt fra komedier og musikaler til tragedier og kammerspill; blant annet 24 mislykte nordmenn, Banrøv, Draum om hausten, Antigone, Purpur og gull, En liten irritasjon, Vildanden, Bør Børson jr.. Mange vil huske ham som Tor Neshov i Berlinerpoplene, en rolle han attpåtil fikk Teatrets Venners pris for. Utover dette har han medvirket i et utall tv- og filmproduksjoner, senest i serien Mammon på NRK. Spørsmål til diskusjon: - Hva tror dere er grunnen til at Davies og Aston ikke forstår hverandre i utdraget under (scene 5)? - Hvilke trekk i teksten er eksempler på absurdisme, og hvilke er kjennetegn på en komedie? Er disse sammenfallende? I så fall: på hvilken måte? - Finner dere flere eksempler på kommunikasjonssvikt mellom karakterene i forestillingen? - Hva er det de tre karakterene i stykket ønsker å oppnå, hver for seg; Aston, Davies og Mick? - I alder kunne Davies ha vært faren til Aston og Mick. Ser dere noen tegn på at karakterene egentlig har møtt hverandre før? 4
Utdrag: SCENE 5 (Lyset opp. Morgen. Aston tar på seg buksene. Han har lange underbukser. Han griner litt på nesen. Han tar et håndkle fra sengestolpen og vifter rundt med det. Legger det ned, går til Davies og vekker ham. Davies farer opp.) Du ba meg vekke deg. Hvorfor det? Du sa du skulle til Sidcup. Ja, det kunne vært fint. Det er ikke noe bra vær i dag. Ikke det?... Vel, da røk den, altså. Jeg... jeg hadde en ganske dårlig natt igjen. 5
Jeg sov jævlig dårlig. (Pause) Du snakket fælt i... Jævlig. Det regnet litt i natt, gjorde det ikke? Jo litt. (Han går til sengen sin og tar en bordbete og begynner å pusse den med sandpapir.) Tenkte meg det. Det regnet rett i hue på meg. (pause) Det blåser rett inn i fjeset på meg også, forresten. (pause) Går det ikke an å lukke det vinduet bak sekken der? Det gjør det. Ja, hvorfor gjør du det ikke, da? Det regner rett inn i hue på meg. Må ha litt luft. 6
(Davies står opp. Han har bukser, vest og jakke på seg) (tar på seg sandalene) Hør her, gutten min. Jeg har levd i fresk luft i hele mitt liv. Du kan ikke lære meg noe om fresk luft. Det jeg sier er at det kommer for mye luft inn gjennom det vinduet når jeg sover. Det blir veldig innestengt her når ikke vinduet er oppe. (Han går til stolen, plasserer bordbeten på den og fortsetter å stryke den med sandpapir) Ja men, du skjønner ikke hva jeg mener. Det fordømte regnet regner rett inn i hue på meg, jo. Og så får jeg ikke sove. Jeg kan få lungebetennelse og dø hvert øyeblikk med den trekken. Skjønner du? Du kan bare lukke det vinduet, så er det ingen som blir forkjøla i det hele tatt. Det er bare det. (pause) Jeg får ikke sove hvis ikke vinduet står oppe. Jamen, jeg da... Hva mener du jeg skal gjøre? Hvorfor ligger du ikke den andre veien? 7
Hva mener du? Ligger med bena mot vinduet. Hva er vitsen med det? Så fikk du ikke regn i hue? Nei, jeg kan ikke det. Jeg kan ikke det. (pause) Du skjønner, jeg er vant til å ligge den veien. Det er ikke meg vi må gjøre noe ved, men vinduet. 8