Page 1 of 8 Rt-1970-975 INSTANS: Høyesterett - dom DATO: 1970-09-12 PUBLISERT: Rt-1970-975 STIKKORD: Skatterett - ekspropriasjon av skog. SAMMENDRAG: Etter ekspropriasjon til kraftlinje ble syv skogeiere lignet for den del av erstatningen som gjaldt verdien av tømmer i linjegaten. Deres angrep på ligningen førte ikke frem. De fikk således ikke medhold i at 1) beskatningen var utelukket etter landsskatteloven 43 annet ledd (gevinst ved avhendelse av fast eiendom), 2) erstatningen utgjorde vederlag for formuesnedgang og kunne dermed ikke beskattes etter landsskatteloven 48 som «inntekt av skogbruk», 3) den del av erstatningen som gjaldt ikke hogstmoden skog under ingen omstendighet kunne beskattes, 4) lov av 3. juli 1953 om betinget fritagelse for inntektsbeskatning av gevinst ved ekspropriasjon av fast eiendom kom til anvendelse, 5) skogeierne hadde krav på betinget skattefritakelse etter landsskatteloven 45, 11. ledd, litra a, jfr. åttende ledd. SAKSGANG: L.nr. 118B/1970 PARTER: Elisabeth Bjone Sand m.fl. (høyesterettsadvokat Bjørn Eggen) mot Gjøvik kommune v/ ordføreren (høyesterettsadvokat Sverre Askvig). FORFATTER: Blom, Endresen, Mellbye, Bølviken og Bahr. Dommer Blom: Ved overskjønn av 8. januar 1964, avsagt av Hadeland og Land herredsrett, ble en del skogeiere i Biri og Snertingdal tilkjent erstatning av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen for ekspropriasjon av rett til å anlegge kraftlinje Fåberg/Røykås. Overskjønnet ble av Vassdragsvesenet påanket til Høyesterett som i kjennelse av 30. oktober 1965, Rt-1965-1088, stadfestet skjønnet. Ved ligningen for inntektsåret 1966 ble skogeierne inntektslignet for ekspropriasjonserstatningen for så vidt angikk verdien av det tømmer som stod i linjegaten. Etter forgjeves klage til Overligningsnemnda reiste 7 skogeiere sak ved Gjøvik byrett. Byretten ble satt med sakkyndige domsmenn og avsa 11. januar 1969 dom med slik domsslutning: «1. Gjøvik kommune frifinnes. 2. Saksøkerne dømmes til å betale en for alle, alle for en, kr. 3.500,-- kronertretusenfemhundre 00/100 - i saksomkostninger til Gjøvik kommune innen 14-fjorten - dager etter at dommen er blitt rettskraftig.» Skogeierne påanket denne dom til Eidsivating lagmannsrett. Også lagmannsretten ble satt med to sakkyndige domsmenn. I lagmannsretten var der tre forskjellige standpunkter til tvisten. De to domsmenn mente at det ikke kunne foretas inntektsbeskatning i det foreliggende tilfelle. En dommer mente at inntektsbeskatningen måtte begrenses til erstatning for hogstmodent tømmer, mens to dommere mente at beskatning for det salgbare virkes vedkommende kunne skje så vel når det gjaldt hogstmoden Side 976 som ikke hogstmoden skog. Lagmannsrettens dom er avsagt 25. oktober 1969 og har slik domsslutning: «1. Ligningen av de ankende parter for 1966 forsåvidt angår den inntektsbeskatning som er foretatt av ekspropriasjonserstatningene for kraftledningen Fåberg-Røykås, oppheves og hjemvises til ny behandling hvorunder det legges til grunn at inntektsbeskatningen skal begrenses til erstatning for hogstmodent tømmer. 2. Forøvrig frifinnes Gjøvik kommune. 3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»
Page 2 of 8 Både skogeierne og Gjøvik kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Begge anker gjelder rettsanvendelsen. Om saksforholdet og om de skjønnsmessige beregninger som ligger til grunn for ligningen er der ingen tvist. Skogeierne gjør gjeldende: 1. Beskatning er utelukket etter landsskattelovens 43 annet ledd, da ekspropriasjonen må ses som en «avhendelse av fast eiendom.» 2. Riktig oppfattet utgjør erstatningen i dette tilfelle vederlag for formuesnedgang og kan ikke beskattes etter landsskattelovens 48 (jfr. byskattelovens 128 annet ledd) som «inntekt av skogbruk». 3. Subsidiært hevdes at det under ingen omstendighet kan finne sted beskatning av den del av erstatningen som refererer seg til ikke hogstmodent virke. 4. Ytterligere subsidiært hevdes at midlertidig lov av 3. juli 1953 nr. 8 om betinget fritakelse for inntektsbeskatning av gevinst ved erstatning for ekspropriasjon av fast eiendom m.v. må få anvendelse. 5. Ytterligere subsidiært har de som nytt for Høyesterett gjort krav på betinget fritakelse for beskatning etter landsskattelovens 45 åttende jfr. ellevte ledd. Deres prosessfullmektig har nedlagt slik påstand: «I. Prinsipalt: Det gjøres den endring i lagmannsrettens dom at det ved den nye ligning legges til grunn at det heller ikke skal foretas inntektsbeskatning av den beregnede erstatning for det hugstmodne tømmer. II. Subsidiært: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. - 2. Ekspropriasjon til kraftlinjegate likestilles med ekspropriasjon av fast eiendom i relasjon til midlertidig lov om betinget fritagelse for inntektsbeskatning av gevinst ved erstatning for ekspropriasjon av fast eiendom m.v. av 3. juli 1953 nr. 8. Ytterligere subsidiært: Ekspropriasjonen av tømmeret i kraftlinjegaten ansees som ekspropriasjon av varelager i relasjon til bestemmelsene om betinget skattefritagelse i 1. skl. 45. III. Mine parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Korresponderende med skogeiernes anførsler har Gjøvik kommune hevdet: Side 977 1. Reglene i landsskattelovens 43 annet ledd kan ikke anvendes da det her ikke er tale om avståelse av eiendomsrett. 2. Nettoverdien av alt det eksproprierte salgbare virke inngår i ekspropriasjonserstatningen og må inntektsbeskattes etter landsskattelovens 48. 3. Dette må gjelde hva enten virket representerer hogstmoden skog eller ikke. 4. Av samme grunn som under 1 nevnt kan heller ikke den midlertidige lov av 3. juli 1953 nr. 8 få anvendelse. Dertil kommer at krav om betinget skattefritak ikke er fremsatt i tide. 5. Unntaksreglene i landsskattelovens 45 åttende jfr. ellevte ledd kan ikke brukes her da det ikke er tale om avståelse av noe «varelager» og da krav om fritakelse heller ikke etter denne bestemmelse er fremsatt i tide. Gjøvik kommune har nedlagt denne påstand: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. Gjøvik kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.» Jeg er kommet til samme resultat som byretten og behandler partenes anførsler i den rekkefølge jeg har referert ovenfor. Ad 1 - landsskattelovens 43 annet ledd.
Page 3 of 8 I saken er det på det rene at alle skogeierne har sittet med sin skog i mer enn 10 år før ekspropriasjonen, at ingen av dem har ervervet den for å avhende den med fordel og at det ikke er tale om tomtearealer. Det følger da av landsskattelovens 43 annet ledd at skatteplikt i det hele tatt ikke vil foreligge dersom ekspropriasjonen kan sees som «avhendelse av faste eiendommer eller andre formuesgjenstander». Det er derfor naturlig for meg å behandle dette spørsmål først. Jeg nevner at det er fastslått i rettspraksis at ekspropriasjon må sidestilles med avhendelse, jfr. Rt-1919-23 og Rt-1924-353 m.fl. På bakgrunn av dette gjør skogeierne gjeldende at hele skogverdien og i virkeligheten det alt vesentlige av eiendomsverdien er fratatt dem ved ekspropriasjonen. De har henvist til at ved ekspropriasjon til vei vil 43 uten videre få anvendelse, idet Vegvesenet der overtar selve grunnen. Men i realiteten, hevder de, er det stort sett det samme for skogeieren enten han blir utsatt for ekspropriasjon til linjegate eller til vei. Dette kan jeg ikke være enig i. Dels taler lovens ordlyd - «avhendelse» - for at det må foreligge eiendomsoverdragelse for at 43 kan anvendes. Og at det rettslig sett er en klar forskjell mellom veiekspropriasjon og kraftlinjeekspropriasjon må være klart. Ved veiekspropriasjon avstås selve grunnen, ved kraftlinjeekspropriasjon avstås den ikke. Denne rettslige forskjell korresponderer med en ganske betydelig reell ulikhet i og med at skogeieren ved kraftlinjeekspropriasjon beholder restverdien. Med det forbehold som ligger i at grunnen blir klausulert, kan han rå over den som han vil - bruke den til veier av betydning for driften av den omliggende skog, dyrke den opp, eller bruke den som beite. Og blir kraftlinjen nedlagt får han sin fulle rådighet Side 978 over grunnen tilbake. Det er ikke ubetydelige rådighetsbeføyelser han da beholder - hvor stor verdi de har for ham vil helt ut bero på omstendighetene. Men å la det være avgjørende for den skatterettslige behandling hvor betydningsfull rådigheten er for ham i det enkelte tilfelle, vil rettsteknisk være en særdeles uheldig løsning. Jeg vil ikke dermed ha tatt standpunkt til om ikke et ekspropriasjonsinngrep i visse tilfeller kan være så omfattende at det må henføres under 43 annet ledd selv om den formelle eiendomsrett ikke avstås. Men når det gjelder kraftlinjeekspropriasjon står det for meg slik at de beste grunner taler for ikke å anvende 43, da denne løsning stemmer best både med lovens ord og med rettstekniske hensyn. Jeg finner støtte for mitt resultat i den såkalte Løvenskiold-dom i Rt-1932-233. Høyesteretts flertall - 4 dommere - uttalte her: «Avgjørende maa det være, at 43 siste ledd alene omhandler «salg», hvilket uttrykk bare rammer overførelse av selve eiendomsretten. Men ved de i saken omhandlede ekspropriasjoner har der ikke funnet sted nogen avstaaelse av grunneiendomsretten, som fremdeles er hos Løvenskiold. Der er ved ekspropriasjonen paalagt grunnen betydningsfulle servitutter, hvorved eiendomsrettens verdi for Løvenskiold er blitt redusert. Men han er fremdeles grunnens eier, og noget salg har ikke funnet sted. Det kan ikke komme i betraktning, at de samme skattepolitiske hensyn, som har diktert 43 siste ledd, i stor utstrekning synes at kunne paaberopes til fordel for at sidestille overdragelse av begrenset raadighet over fast eiendom med selve grunneiendomsrettens avstaaelse.» Så vidt jeg kan se er denne rettsoppfatning senere brukt i ligningspraksis. Jeg er altså kommet til at skogeierne ikke kan unngå beskatning under henvisning til landsskattelovens 43 annet ledd. Ad 2 - landsskattelovens 48 - hogstmoden skog. Når det først legges til grunn at landsskattelovens 43 ikke får anvendelse på forholdet, blir det neste spørsmål om ekspropriasjonserstatningen for hogstmoden skog kan beskattes etter 48 som «utbytte av skogsdrift». Skogeierne har her nærmere utdypet sitt standpunkt ved henvisning til den praksis som følges ved ekspropriasjonserstatning for skog, nærmere beskrevet i «Retningslinjer og hjelpetabeller for vurdering av skog ved ekspropriasjon» utgitt av Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund. Prinsippet ved erstatningsutmålingen er, hevder de, å tilkjenne den skadelidte en pengesum som skal gå inn i hans formue istedenfor den skog som er blitt borte. Avkastningen av denne pengesum antas å tilsvare avkastningen av den skog som er tapt, og det er derfor bare tale om et ombytte av formuesverdier, ikke utbytte av skogsdrift. Den omstendighet at man for å gjøre beregningen mer
Page 4 of 8 nøyaktig erstatter beregningsverdien av tømmeret med et mer eksakt tall basert på feltmålinger av tømmeret, Side 979 forandrer ikke realiteten i erstatningsutmålingen. Men det er dette som må ha fristet ligningsmyndighetene til ved beskatning å foreta deling i venteverdi som ikke beskattes og realisasjonsverdi som blir beskattet. Jeg behøver ikke gå i detalj med hensyn til beregningsmåten. Det er vesentlig i denne sammenheng at den skattbare inntekt av skogbruk knytter seg til den faktiske avvirkning. Det er uomstridt at dersom skogeieren selv avvirker tømmeret, må nettoutbyttet beskattes på hans hånd som inntekt av skogbruk selv om avvirkningen er skjedd i forbindelse med en ekspropriasjon. Når skogeieren velger å overlate avvirkningen til eksproprianten, hvilket han har anledning til, trer erstatningen for tømmeret istedenfor den nettoinntekt han ville ha hatt av dette om han hadde avvirket det selv. Også i den situasjon som vi her har med å gjøre foreligger der i virkeligheten en avvirkning, og utbyttet av denne må beskattes etter landsskattelovens 48 hva enten avvirkningen foretas av skogeieren eller av eksproprianten. Ad 3 - landsskattelovens 48 - ikke hogstmoden skog. Det neste spørsmål er da om det er grunnlag for å sette den ikke hogstmodne skog i særstilling. Skogeierne har for så vidt henvist til at beskatning av ikke hogstmodent virke i virkeligheten betyr at man reduserer selve trekapitalen og forringer den fremtidige avkastning, slik at tapet ikke erstattes fullt ut. For så vidt angår denne del av virket er det - hevder de - ikke tale om beskatning av den normale skogsinntekt, tvert imot representerer avvirkning her et brudd med en fornuftig driftsplan, og regulært vil en slik avvirkning ikke utenfor ekspropriasjonstilfelle lovlig kunne foretas etter skogproduksjonsloven av 21. mai 1965. De har også henvist til Høyesteretts dom i Rt-1965-347 hvoretter skogbrannerstatning for skade på ungskog ikke kunne beskattes som inntekt etter landsskattelovens 48. Mitt standpunkt til disse anførsler følger, slik jeg ser det,, i virkeligheten som en konsekvens av mitt syn på de spørsmål jeg har behandlet tidligere. Vel er det så at når det gjelder ikke hogstmoden skog vil avvirkning representere et tap, men dette tap som består i at skogen er hogd før det i og for seg var rasjonelt å hogge den, får skogeierne erstatning for under ekspropriasjonen, og denne del av erstatningen er ikke gjenstand for inntektsbeskatning. Det det her er tale om å beskatte, er nettoutbyttet av den ikke hogstmodne skog. At skogeieren uten hensyn til tømmerets dimensjoner må inntektsbeskattes for all solgt avvirkning, er på det rene. Dette må gjelde enten avvirkningen skjer i samsvar med skogproduksjonsloven eller ikke. Og noen grunn til å behandle snauhogst som følge av ekspropriasjon annerledes kan jeg ikke finne. Jeg nevner spesielt at dommen av 1965, slik jeg oppfatter den, ikke gir holdepunkt for skattefrihet i et tilfelle som dette. I vår sak gjelder det beskatning av ekspropriasjonserstatning for verdien av ikke hogstmoden skog, mens det i 1965 gjaldt brannerstatning for ungskog som ikke hadde noen aktuell avvirkningsverdi og ble betegnet som «utvilsomt verdiløs». Også på Side 980 dette punkt faller min oppfatning sammen med fast ligningspraksis. Ad 4 - loven av 3. juli 1953. Når jeg først er kommet til at det her ikke er tale om avhendelse av fast eiendom slik landsskattelovens 43 må forstås, kan det etter min mening heller ikke være plass for betinget skattefritakelse etter loven av 3. juli 1953 nr. 8 som taler om «erstatning for ekspropriasjon av fast eiendom». Selv om loven av 1953 har sin bakgrunn i de særlige forhold lovgiveren ble oppmerksom på gjennom Nørve-dommen ( Rt-1950-831 ), har jeg ikke holdepunkt for å gi uttrykket «gevinst ved erstatning for ekspropriasjon av fast eiendom» vesentlig større rekkevidde enn ordlyden i landsskattelovens 43: «Gevinst ved avhendelse av fast eiendom». Ad 5 - landsskattelovens 45. Jeg finner det klart at den ekspropriasjon vi i vårt tilfelle står overfor verken språklig eller ut fra reelle grunner kan sidestilles med ekspropriasjon av «varelager» etter landsskattelovens 45 ellevte ledd litra a. Jeg er derfor kommet til at byrettens dom må stadfestes. Saken har reist prinsipelle spørsmål av betydelig rekkevidde, og det ovenfor under 1 nevnte spørsmål har budt på tvil. Saksomkostninger bør derfor oppheves for alle retter.
Page 5 of 8 Jeg stemmer for denne dom: 1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger ikke tilkjennes. 2. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Mellbye, Bølviken og Bahr: Likeså. Av byrettens dom (dommerfullmektig J. Kjos-Hanssen med sakkyndige domsmenn, gårdbrukerne Einar Hermandrud og Ole Homb): Saken gjelder tvist om beskatning av ekspropriasjonserstatning. Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen eksproprierte rett til å anlegge kraftlinje Fåberg-Røykås. I overskjønn av 8. januar 1964 ved Hadeland og Land herredsrett ble saksøkerne som ekspropriater tilkjent slike erstatninger: 1. Even Oudenstad kr. 110.000.- 2. Marianne Oudenstad» 39.000.- 3. Paul Kletthagen» 22.000.- 4. Olaf H. Øverjordet» 17.500.- 5. Dagfinn Tharaldsrud» 13.500.- 6. Svein Tharaldsrud» 23.000.- 7. Ole og Lars Hovde» 29.000.- Side 981 Ekspropriantene overtok tømmeravvirkningen. Av ovennevnte beløp har Gjøvik ligningskontor anslått skjønnsmessig verdien av det tømmer som sto i linjegaten til følgende beløp som ble beskattet som vanlig tømmersalg: 1. Even Oudenstad kr. 29.000.- 2. Marianne Oudenstad» 7.000.- 3. Paul Kletthagen» 3.700.- 4. Olaf H. Øverjordet» 4.700.- 5. Dagfinn Tharaldsrud» 4.500.- 6. Svein Tharaldsrud» 7.000.- 7. Ole og Lars Hovde» 6.400.- --- Rettens bemerkninger: Retten mener at også i de tilfelle hvor skogen blir avvirket for å gjøre plass til linjegate, må den betraktes som et fremvunnet produkt. Retten er enig i saksøktes anførsler om at det i nærværende tilfelle er foretatt et vanlig rotsalg av skogen ved siden av at saksøkerne er pålagt rådighetsinnskrenkninger vedkommende grunnen. Hjemmelen for inntektsbeskatning av skogbruk er 1. sktl. 48 første ledd. Inntekten ansettes til det beløp som utbyttet har utgjort. Loven gjør ikke noe unntak hvor skogen blir tvangssolgt. Heller ikke gjør den unntak for skatteplikten hvor utbyttet av skogen blir innvunnet før denne er hugstmoden. Retten finner heller ikke noen reelle hensyn som skulle holde vederlaget for ikke hugstmoden skog utenfor. Saksøkerne har fått fullt vederlag for salgsvirket. Venteverdien er erstattet som antesipert avvirkningsverdi. Retten mener altså at den del av erstatningen som faller på den salgbare del av standskogen er utbytte som skal beskattes med hjemmel i 1. sktl. 48 første ledd. Den del av erstatningen som faller på ungskogen, er å betrakte som vederlag for
Page 6 of 8 formuesnedgang og ikke som utbytte. Ungskogen betraktes på avvirkningstiden som ikke salgbar. Beskatningen er altså gjort avhengig av om standskogen er salgbar eller ikke. Dette mener retten er en rimelig fortolkning av 1. sktl. 48, 1. ledd. Retten finner det uten betydning for skatteplikten hvordan takseringen av den salgbare del av standskogen har foregått. Det finnes derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse problemer. Det ville være uheldig at ekspropriater som selv avvirket tømmeret etter ekspropriasjon skulle måtte betale skatt av vederlaget, mens de som overlot avvirkningen til eksproprianten skulle slippe. Likeså ville det være uheldig at de som selv avvirket tømmer kort tid før en ekspropriasjon, skulle måtte betale skatt av vederlaget, mens de som ventet til tømmeret ble ekspropriert, skulle slippe. Saksøkernes subsidiære påstand: Retten vil heller ikke gi saksøkerne medhold i det subsidiære krav. Loven av 3. juli 1953 gir betinget skattefritagelse ved ekspropriasjon av fast eiendom. Vederlaget for klausuleringen av grunnen er ikke beskattet. Vederlaget for rotsalg er vederlag for løsøre og kan ikke føre til betinget skattefritagelse. --- Side 982 Av lagmannsrettens dom (lagmann R. Dick Henriksen, lagdommer S. Fougner Hagen og tilkalt dommer, sorenskriver E. Bauge med sakkyndige domsmenn, skogbruker Roar Lunder og gårdbruker Jens Fodstad): --- Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i tre fraksjoner. Domsmennene skog bruker Roar Lunder og gårdbruker Jens Fodstad er kommet til at de ankende parters prinsipale påstand må tas til følge og bemerker: Vi går ut fra den forutsetning at landsskatteloven ikke skal tolkes slik at en grunneier ved ekspropriasjon av et areal skal bli ugunstigere stillet skattemessig enn om det hadde vært et frivillig salg av arealet. Ved ekspropriasjon av et areal til en kraftlinjegate gjennom skog, er dette av så omgripende art at grunneieren i fremtiden blir avskåret fra å nytte det til økonomisk skogproduksjon. Å kunne nyttiggjøre seg det på annen måte er, på grunn av arealets arrondering og beliggenhet, rene unntagelsestilfeller. I så fall går vi utfra at skjønnsretten har tatt hensyn til dette ved den fastsatte erstatning. Ved verdsettelse av skog er det verdien av bestand og arealets produksjonsmuligheter som er utgangspunktet for en eventuell kjøper. Det er disse faktorer som blir klausulert ved ekspropriasjon til kraftlinjegate. Eksproprianten beslaglegger (kjøper) produksjonsmulighetene for uoverskuelig fremtid. Ved et frivillig salg ville da den tidligere eier ikke bli inntektslignet, hvis han hadde hatt eiendommen i over ti år, uansett bestandsfordeling. Vi legger vekt på at skjønnsretten har vurdert det tap på formue og fremtidig inntekt som grunneieren får ved den eksproprierte servitutt, og at den har gitt en samlet erstatning for grunn med påstående skog til erstatning for dette tap. Grunneieren har liten interesse av enten standskogen blir avvirket eller ikke, han har tapt sine produksjonsmuligheter. Som ved et regulært salg, må det derfor bli kjøperen (eksproprianten) som må inntektsbeskattes for den senere avvirkning. Sorenskriver Bauge er kommet til at de ankende parters subsidiære påstand under punkt 1 må bli å ta til følge, men ikke den prinsipale påstand og ikke den subsidiære påstand under punkt 2. Han bemerker: Angående tallberegningene er det enighet mellom partene om de tall som skal legges til grunn, og resultatet blir da at ved den nye ligning av de ankende parter for inntektsåret 1966 skal ved inntektsbeskatning vedkommende de ekspropriasjonserstatninger det er tale om inntektsbeskatningen begrenses for Elisabeth Oudenstad til kr. 18.500.- Marianne Oudenstad»» 4.300.- Paul Kletthagen»» 1.900.- Olaf H. Øverjordet»» 2.500.- Dagfinn Tharaldsrud»» 3.400.- Svein Tharaldsrud»»
Page 7 of 8 7.000.- Ole og Lars Hovde»» 3.000.- Jeg legger vekt på at det tvisten gjelder er inntektsåret 1966, og at ovennevnte tall gjelder ekspropriasjonserstatning for tømmer som på Side 983 det tidspunkt var hogstmodent. Etter min mening, representerte dette hogstmodne tømmer årets normale skogsinntekt for de ankende parter av de skogarealer som kraftledningsekspropriasjonen omfattet. Denne del av ekspropriasjonserstatningen må bli gjenstand for inntektsbeskatning. Derimot er det min oppfatning at erstatningen for den ikke hogstmodne skog, ikke kan sies å representere årets skogsinntekt. Den del av ekspropriasjonserstatningen som gjelder «ikke hogstmoden skog», kan det ikke være riktig å beskatte som inntekt for inntektsåret 1966. Det dreier seg her om skog som normalt skulle vært høstet om 10-20-30-40-50 år. Denne del av ekspropriasjonserstatningen må etter min mening betegnes som ombytning av formuesverdier. Jeg finner støtte for mitt syn i en uttalelse av Riksskattestyret i Utv. 1960 409 hvor det heter: «Når eksproprianten overtar skogbestanden, ved siden av bruksretten til grunnen, mens eiendomsretten til grunnen fortsatt er hos den gamle eier, antar skattedirektøren at en må se forholdet slik at det ved siden av at eiendommen blir påheftet en bruksrett skjer en overdragelse av skog på rot. En slik overdragelse av bestanden antas skattemessig å måtte likestilles med rotsalg. Foranstående gjelder utbytte ved overdragelse av salgsvirke, mens annen engangserstatning, herunder også vederlag for ikke drivverdig ungskog, antas å måtte ansees som erstatning for formuestap og derfor ikke skattepliktig etter 1. sktl. 43 eller 48». Jeg er enig i denne uttalelse. Det som der er uttalt om ikke drivverdig ungskog, antas også å måtte gjelde ikke hogstmoden skog. Jeg mener også å finne støtte for mitt syn i HRD i Rt-1965-347. Angående spørsmålet om anvendelsen av lov nr. 8 av 3. juli 1953 om betinget fritakelse for inntektsbeskatning av gevinst ved erstatning for ekspropriasjon av fast eiendom m.v., mener jeg at denne lov ikke kommer til anvendelse på den del av ekspropriasjonserstatningen som etter mitt resultat blir gjenstand for inntektsbeskatning for denne del av erstatningen representerer den normale inntekt av vedkommende skogarealer i det år det er tale om, og er ikke noen ekstraordinær gevinst. Det er opplyst at alle de ankende parter har eid sine skogeiendommer i mere enn 10 år, og de har subsidiært reist spørsmålet om skattefrihet etter landsskattelovens 43. Men etter det syn som jeg har på saken, er det årets normale skogsinntekt som beskattes. Det er ikke tale om noen «gevinstbeskatning», og landsskattelovens regler i 43 får ikke anvendelse. Lagmann Dick Henriksen og lagdommer Fougner Hagen er kommet til samme resultat som byretten og bemerker: Vi ser det slik at den salgbare skog, som eksproprianten har overtatt avvirkningen av og hvis verdi inngår som et element i de tilkjente erstatninger, med rette må kunne beskattes som inntekt av skogbruk, landsskattelovens 48, uten hensyn til om skogen kan klassifiseres som hogstmoden. At også utbyttet ved hogst av salgbar, men ikke hogstmoden, skog beskattes som inntekt er for tilfelle hvor skogeieren selv foretar hogst kommet til uttrykk i Finansdepartementets uttalelse inntatt i Rikskattestyrets rundskriv nr. 275 punkt 4, jfr. Utv. 1955 66. Vi legger denne forståelse til grunn og mener løsningen må bli den samme når Side 984 eksproprianten, som her, har overtatt skogbestanden ved siden av bruksrett til grunnen. Noe annet antas heller ikke ment ved den av sorenskriver Bauge siterte uttalelse av Riksskattestyret, Utv. 1960 409. Hrd. i Rt-1965-47 flg., som nevnes av sorenskriver Bauge, gjelder etter vår mening et forhold som adskiller seg så sterkt fra det foreliggende at den anvendte uttrykksmåte ikke tillater slutninger. Vi finner ikke at den omhandlede klausulering av kraftgaten kan likestilles med ekspropriasjon til eiendom av grunn med påstående trær, slik at inntektsbeskatning skulle kunne avskjæres etter landsskattelovens 43 annet ledd. Av samme grunn anser vi heller ikke lov av 3. juli 1953 nr. 8 anvendelig på forholdet.
Page 8 of 8 Dom blir etter dette å avsi i samsvar med sorenskriver Bauges midlere standpunkt, som subsidiært tiltres av de to andre fraksjoner.