Jostein Gaarder (f. 1952) Mytene

Jostein Gaarder (f. 1952) Mytene... en prekær maktbalanse mellom gode og onde krefter... Det lå ikke noe brev til Sofie i postkassen neste morgen. Sofie kjedet seg gjennom en lang skoledag. Hun passet på å være litt ekstra hyggelig mot Jorunn i friminuttene. På veien hjem begynte de å planlegge en telttur straks det ble tørt i skogen. Så stod hun foran postkassen igjen. Først åpnet hun et lite brev som var stemplet i Mexico. Det var et kort fra pappa. Han lengtet hjem og hadde for første gang klart å slå førstestyrmannen i sjakk. Ellers var han nesten ferdig med de tyve kiloene med bøker som han hadde hatt med seg da han reiste ut igjen etter vinterferien. Og der, der lå dessuten en gul konvolutt med navnet hennes på! Sofie låste skolesekken og posten inn i huset og løp til Smuget. Hun trakk fram flere nye maskinskrevne ark og begynte å lese: Det mytiske verdensbildet Heisann, Sofie! Vi har mye å ta fatt på, så da bare setter vi i gang. Med filosofi mener vi en helt ny tenkemåte som oppstod i Hellas omkring 600 år før Kristus. Før dette var det de forskjellige religionene som hadde gitt menneskene svar på alle spørsmålene de stilte. Slike religiøse forklaringer ble fortalt fra slektsledd til slektsledd gjennom mytene. En myte er en gudefortelling som vil forklare hvorfor livet er som det er. Over hele verden har det gjennom årtusener vokst fram en vill flora av mytiske forklaringer på de filosofiske spørsmålene. De greske filosofene prøvde å vise at menneskene ikke kunne stole på dem. For å forstå de første filosofenes tankegang, må vi altså skjønne hva det vil si å ha et mytisk verdensbilde. Vi skal bruke noen mytiske forestillinger fra Norden som eksempel. Det er ikke nødvendig å gå over bekken etter vann. Du har sikkert hørt om Tor med hammeren. Før kristendommen kom til Norge, trodde menneskene i Norden at Tor reiste over himmelen i en vogn som ble trukket av to geitebukker. Når han svingte med hammeren sin, ble det lyn og torden. Ordet «torden» betyr nettopp «Tor-dønn» eller Tors skrall. På svensk heter torden «åska» egentlig «ås-aka» som betyr «gudens ferd» over himmelen. Når det lyner og tordner, blir det regn også. Dette kunne være livsviktig for bøndene i vikingtiden. Tor ble derfor dyrket som fruktbarhetsgud. Det mytiske svaret på hvorfor det regner, var altså at Tor svingte med hammeren sin. Og når det kom regn, spirte det og grodde fint på åkeren. User User Side 1 av 5

Det var i seg selv uforståelig hvordan vekstene på marken kunne vokse og bære frukt. Men at det hadde noe med regnet å gjøre, det var iallfall bøndene klar over. Alle trodde dessuten at regnet hadde med Tor å gjøre. Dette gjorde ham til en av de viktigste gudene i Norden. gjøre. Tor var viktig av en annen grunn også, og det hadde med hele verdensordningen å Vikingene tenkte seg at den bebodde verden var en øy som stadig var truet av ytre farer. Denne delen av verden kalte de Midgard. Det betyr riket som ligger i midten. I Midgard lå dessuten Åsgard, som var gudenes hjem. Utenfor Midgard lå Utgard, altså det riket som ligger utenfor. Her bodde de farlige trollene (jotnene) som stadig forsøkte å ødelegge verden ved utspekulerte knep. Vi kaller gjerne sånne ondskapsfulle monstre for «kaoskrefter». Både i norrøn religion og i de fleste andre kulturer opplevde menneskene at det var en prekær maktbalanse mellom gode og onde krefter. En måte trollene kunne ødelegge Midgard på, var å røve fruktbarhetsgudinnen Frøya. Hvis de klarte det, ville ingenting gro på marken, og kvinnene ville ikke føde barn. Derfor var det så viktig at de gode gudene klarte å holde dem i sjakk. Også her spilte Tor en viktig rolle. Hammeren hans gav ikke bare regn, den var dessuten et viktig våpen i kampen mot de farlige kaoskreftene. Hammeren gav ham nesten uendelig makt. Han kunne for eksempel kaste den etter trollene og drepe dem. Han behøvde ikke være redd for å miste den heller, for den virket som en bumerang som alltid vendte tilbake til ham. Dette var den mytiske forklaringen på hvordan naturen opprettholdes og hvorfor det stadig foregår en kamp mellom godt og vondt. Og det var nettopp sånne mytiske forklaringer filosofene ville ha seg frabedt. Men det dreide seg ikke bare om forklaringer. Menneskene kunne ikke sitte med hendene i fanget og vente på at gudene skulle gripe inn når ulykker som tørke eller smittsomme sykdommer truet dem. Menneskene måtte selv ta del i kampen mot det onde. Dette skjedde gjennom forskjellige religiøse handlinger eller riter. Den viktigste religiøse handlingen i norrøn tid var blotet. Å blote en gud vil si å øke gudens makt. Menneskene måtte for eksempel blote gudene for at de skulle få styrke til å vinne over kaoskreftene. Dette kunne skje ved at man ofret et dyr til guden. Til Tor var det kanskje vanlig å ofre geitebukker. Til Odin hendte det at man ofret mennesker også. Den myten som er best kjent i Norge, kjenner vi fra diktet Trymskvida. Her hører vi at Tor lå og sov, og da han våknet, var hammeren hans borte. Da ble Tor så sint at hendene skalv og skjegget hans ristet. Sammen med følgesvennen Loke gikk han til Frøya og spurte henne om å få låne vingene hennes så Loke kunne fly til Jotunheimen for å finne ut om det var trollene der som hadde stjålet Tors hammer. Her treffer Loke jotunkongen Trym, som ganske riktig gir seg til å skryte av at han har gjemt hammeren åtte mil under jorda. Og han legger til: Æsene får ikke hammeren tilbake før han får gifte seg med Frøya. User User Side 2 av 5

Er du med, Sofie? De gode gudene står med ett overfor et uhyrlig gisseldrama. Trollene har nå makt over gudenes viktigste forsvarsvåpen, og dette er en helt umulig situasjon. Så lenge trollene har hånd om Torshammeren, har de all makt over gudenes og menneskenes verden. I bytte for hammeren forlanger de Frøya. Men et slikt bytte er like umulig: Hvis gudene må gi fra seg fruktbarhetsgudinnen som verner om alt liv da vil gresset på marken visne, og guder og mennesker vil dø. Situasjonen er altså fullstendig fastlåst. Hvis du tenker deg en terroristgruppe som truer med å sprenge en atombombe midt i London eller Paris dersom de ikke får innfridd sine livsfarlige krav, da forstår du sikkert hva jeg mener. Myten forteller videre at Loke vendte hjem til Asgard. Her ber han Frøya kle på seg brudestasen, for nå må hun giftes bort til trollene. (Dessverre, dessverre!) Frøya blir sint og sier at folk vil tro at hun er gal etter menn hvis hun går med på å gifte seg med et troll. Nå er det at guden Heimdal får en lys idé. Han foreslår at de isteden skal kle ut Tor som brud. De kan binde opp håret hans og sette steiner på brystet hans så han ligner på en kvinne. Tor er naturlig nok ikke særlig begeistret for forslaget, men han forstår til slutt at den eneste muligheten gudene har til å få igjen hammeren, er å følge Heimdals råd. Det ender med at Tor kles opp som brud, og Loke skal følge med som brudepike. «Så reiser vi to kvinner til Jotunheimen,» sier Loke. Skal vi bruke et mer moderne språk, kan vi si at Tor og Loke er gudenes «antiterrorpoliti». Forkledd som kvinner skal de ta seg inn i trollenes høyborg og befri Tors hammer. Straks de er framme i Jotunheimen, begynner trollene å stelle i stand til bryllupsfest. Men under festen spiser bruden altså Tor en hel okse og åtte laks. Han drikker tre kagger med øl også. Dette forundrer Trym, det er like før de forkledte «kommandosoldatene» blir avslørt. Men Loke klarer å lure seg unna den farlige situasjonen som er oppstått. Han sier at Frøya ikke har spist på åtte netter fordi hun gledet seg så voldsomt til å komme til Jotunheimen. Nå letter Trym på brudesløret for å kysse bruden, men han skvetter tilbake straks han ser inn i de kvasse øynene til Tor. Også denne gangen blir situasjonen reddet av Loke. Han forteller at bruden ikke har sovet på åtte netter fordi hun gledet seg sånn til bryllupet. Dermed befaler Trym at hammeren skal bæres fram og legges i fanget på bruden under vielsen. Da Tor fikk hammeren i fanget, lo han godt, fortelles det. Først drepte han Trym med den, siden drepte han hele resten av jotunætten. Og slik fikk det nifse terrordramaet en lykkelig slutt. Igjen hadde Tor gudenes «Batman» eller «James Bond» vunnet over de onde maktene. Så langt selve myten, Sofie. Men hva vil den egentlig si? Den er neppe diktet opp bare for moro skyld. Også denne myten har noe den vil forklare. En mulig tolkning er denne: Når det oppstod tørke i landet, trengte menneskene en forklaring på hvorfor det ikke regnet. Kunne det være at trollene hadde stjålet Tors hammer? User User Side 3 av 5

Det kan også tenkes at myten prøver å forstå hvorfor årstidene veksler: Om vinteren dør naturen fordi Tors hammer er i Jotunheimen. Men om våren klarer han å erobre den tilbake. Slik søker myten å gi menneskene svar på noe de ikke forstod. Men myten skulle ikke bare forklare. Ofte gjennomførte menneskene forskjellige religiøse handlinger som var knyttet til myten. Vi kan tenke oss at menneskenes svar på tørke eller uår var å fremføre et drama om det myten fortalte. Kanskje ble en mann i landsbyen kledd opp som brud med steiner til bryster for å røve hammeren tilbake fra trollene. Slik kunne menneskene gjøre noe aktivt for at det skulle komme regn så kornet spirte på åkeren. Sikkert er det at vi kjenner mange eksempler fra andre deler av verden på at menneskene kunne dramatisere en «årtidsmyte» for å påskynde naturprosessene. Vi har bare så vidt gløttet inn i den nordiske myteverdenen. Det fantes utallige andre myter om Tor og Odin, Frøy og Frøya, Hod og Balder og mange, mange andre guder. Slike mytiske forestillinger florerte over den ganske verden før filosofene begynte å pirke i dem. For også grekerne hadde et mytisk verdensbilde da den første filosofien oppstod. I århundrer hadde de fortalt om gudene fra slektsledd til slektsledd. I Hellas het gudene Zevs og Apollon, Hera og Athene, Dionysos og Ashlepios, Herahles og Hefaistos. Jeg nevner bare noen ganske få. Omkring år 700 før Kristus ble mye av det greske mytestoffet skrevet ned av Homer og Hesiod. Dette skapte en helt ny situasjon. Straks mytene var skrevet ned, ble det nemlig mulig å diskutere dem. De første greske filosofene kritiserte Homers gudelære både fordi gudene lignet så mye på mennesker og fordi de var like egoistiske og upålitelige som oss. For første gang ble det sagt at mytene kanskje ikke var noe annet enn menneskelige forestillinger. Et eksempel på denne mytekritikken finner vi hos filosofen Xenofanes, som levde fra ca. 570 f.kr. «Menneskene har skapt seg guder i sitt eget bilde,» sa han. «De tror at gudene er født og har kropp og drakt og språk som vi. Negrene mener at gudene er svarte og stumpneset, trakerne tenker seg at de er blåøyde og blonde. Ja, hvis okser og hester og løver hadde kunnet male, da ville de fremstille guder som så ut som okser og hester og løver!» Nettopp på denne tiden grunnla grekerne mange bystater både i Hellas og i de greske koloniene i Sør-Italia og i Lille-Asia. Her gjorde slavene alt kroppsarbeidet, og de frie borgerne kunne bruke tid på politikk og kulturliv. I disse bymiljøene skjedde et sprang i folks tenkemåte. Et enkelt individ kunne helt for egen regning stille spørsmål om hvordan samfunnet skulle organiseres. Slik kunne enkeltindividet også stille filosofiske spørsmål uten å ty til de overleverte mytene. Vi sier at det skjedde en utvikling fra en mytisk tenkemåte til en tankegang som var bygget på erfaring og fornuft. Målet for de første greske filosofene var å finne naturlige forklaringer på naturprosessene. User User Side 4 av 5

Sofie ble gående omkring i den store hagen. Hun prøvde å glemme alt hun hadde lært på skolen. Spesielt viktig var det å glemme det hun hadde lest i naturfagbøkene. Hvis hun hadde vokst opp i denne hagen uten å vite noe som helst om naturen, hvordan ville hun opplevd våren da? Ville hun prøvd å dikte opp en slags forklaring på hvorfor det en dag plutselig begynte å regne? Ville hun fantasert seg fram til en slags forståelse av hvorfor snøen forsvant og solen steg på himmelen? Jo, det var hun helt sikker på, og dermed begynte hun å dikte: Vinteren hadde ligget som et frossent grep om landet fordi den onde Muriat hadde fanget den vakre prinsessen Sikita i et kaldt fengsel. Men en morgen kom den tapre prinsen Bravato og befridde henne. Da ble Sikita så glad at hun begynte å danse over engene mens hun sang en sang hun hadde diktet i det kalde fengselet. Nå ble både jorda og trærne så rørt at all snøen forvandlet seg til tårer. Men også solen kom fram på himmelen og tørket alle tårene. Fuglene tok etter Sikitas sang, og da den vakre prinsessen slo ut det gule håret, drysset noen lokker ned på jorda, og der ble de til liljene på marken... Sofie syntes hun hadde diktet en vakker historie. Hvis hun ikke hadde hatt kjennskap til noen annen forklaring på hvorfor årstidene vekslet, følte hun seg sikker på at hun til slutt ville trodd på det hun hadde diktet. Hun forstod at menneskene alltid hadde hatt et behov for å finne forklaringer på naturprosessene. Kanskje kunne ikke menneskene leve uten slike forklaringer. Så hadde de diktet opp alle mytene den gangen det ikke fantes noen vitenskap. (Fra Sofies verden, 1991) User User Side 5 av 5