NORGE I DEN ANNEN VERDENSKRIG

GEORG CHR. KALLEBERG NORGE Foto: Forsvarsmuseet Studiehefte I DEN ANNEN VERDENSKRIG I DEN ANNEN VERDENSKRIG Kort sammendrag til bruk i skole og hverdag

Folk og Forsvar ble stiftet i 1951 etter et enstemmig vedtak i Stortinget. Idéen var å samle de store landsomfattende organisasjonene i Norge til et felles opplysningsarbeid om Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Forsidebilde Panserskipet Norge, senket i Narvik havn 9. april 1940 Folk og Forsvar har i dag 75 medlemsorganisasjoner og dekker opplysningsarbeid over et meget bredt felt. Opplag 5000 mai 2005 Bearbeidelse og trykk: Merkur-Trykk AS

Innhold 4 Innledning 5 Forspillet 6 Norge overfalt av Tyskland 9. april 1940! 8 Okkupasjon 15 UTEFRONTEN: Norges krig utenfor norsk hovedland 16 Nordmenn på tysk side i krigen 16 Fengsler og fangeleire 17 Slutten i Norge 19 Litteraturliste for deg som vil vite mer Studiehefte Folk og Forsvar 3

Innledning Opprinnelig ble dette skrevet til ett av mine barnebarn. Hun trengte opplysningene til en historieprøve i 10. klasse. Imidlertid vil sannsynligvis lesere langt utenfor den engere familie og i alle aldre kunne ha nytte og interesse av denne korte sammenfatningen av den kanskje mest betydningsfulle begivenhet for vårt land i det forrige århundre.: Norge i Den Annen Verdenskrig. Jeg valgte med omhu betegnelsen "Norge i Den Annen Verdenskrig" fordi landet var i krig fra 9. april 1940 til 9. mai 1945 i fem lange år! Ingen annen begivenhet i det tyvende århundret har hatt større virkning på de liv vi lever nå, og som våre etterfølgere vil komme til å leve, enn Den Annen Verdenskrig og slik vi nordmenn ble berørt av den. Det foreligger et enormt materiale i skrift, film og bilder om Norge i Den Annen Verdenskrig. Emnet synes uuttømmelig. Fortsatt forskes det og utgis bøker og rapporter om dette. En kan lett miste oversikten. Men dette stoffet er av vesentlig betydning for oss alle, uansett alder og livssituasjon. Den Annen Verdenskrig medførte intens forskning på mange områder. Teknologi, økonomi, statsvitenskap og hele vår livsstil springer ut av ruinene etter den store krigen. Ikke bare synlige ruiner, men også menneskesinn har fått varige og uhelbredelige skader. Mange lider fortsatt av ettervirkningene av nazismen, krigen og okkupasjonen. Barn av tyske okkupasjonssoldater og norske kvinner er en gruppe, barn av norske nazister en annen. Barn av motstandsfolk og andre som mistet foreldre, søsken eller som fikk lide selv direkte på kropp og sinn etter møte med nazismen synes å være en lite påaktet gruppe. Slik kan en fortsette. Mange av krigsseilerne som bemannet norske skip på verdenshavene under krigen fikk vonde kår i etterkrigstiden. Men det gamle klassesamfunnet vi hadde i Norge før krigen ble visket ut. Velferdsstaten er en direkte følge av den store krigen. Her har du litt stoff til ettertanke: Hva kunne ha skjedd hvis tyskerne og nazistene hadde bitt seg fast i sitt "Festung Norwegen"? Hvordan kunne Europa ha sett ut hvis Nazityskland hadde vunnet Den Annen Verdenskrig? Tungtvannsaksjonen: Hva kunne ha skjedd hvis Hitler hadde fått utviklet atombomben? Gjør deg gjerne notater om dette. Sammenlikn med nå situasjonen: Tyske soldater på Karl Johan 9. april 1945. EU, NATO, fellesvalutaen Euro, europeisk forsvarssamarbeid, norske soldater i krig og militære oppdrag utenlands (Afghanistan, Irak, Rest- Jugoslavia mv). Konklusjon: Norge i Den Annen Verdenskrig angår oss alle som er norske og bor i dette landet og vil gjøre det i flere generasjoner fremover på godt og vondt. Dette er en kort summarisk oversikt. Fatt interesse for historien om Norge i Den Annen Verdenskrig, studer den, og bruk studiene til å prøve å forstå din samtid, fremtid og dine mulige barns levevilkår. Det er ikke lett. Selv var jeg bare 8 år da Den Annen Verdenskrig kom til Norge 9. april 1940. Det sitter godt i fremdeles! Georg Chr. Kalleberg august 2005 Foto: Norges Hjemmefrontmuseum 4 Studiehefte Folk og Forsvar

Forspillet Mellomkrigstiden Den Første Verdenskrig sluttet 11. november 1918. Versaillestraktaten med Tyskland ble undertegnet sommeren 1919. Det innledet en periode med stor nød i Tyskland som måtte avstå land og kolonier og betale en uhyrlig krigsskadeerstatning på 138 milliarder gullmark. Pengene fikk nesten ingen verdi. F.eks. kunne det koste over en million mark å ta trikken! Verdensøkonomien vaklet mot slutten av 1920-årene. "Depresjonen" den store nedgangstiden, kom først i USA og senere i Europa og utover i Verden. Politiske strømninger i Norge i skyggen av nedgangstid og dårlig økonomi førte til sterke krav om nedskjæringer endog nedleggelse av Forsvaret. Vi skulle stole på det nystiftede Folkeforbundet som ble dannet etter Den Første Verdenskrig. Halvparten av norske vernepliktige ble "fritrukket" og slapp militærtjeneste. I Hæren ble repetisjonsøvelsene sløyfet og rekruttskoletiden ble redusert fra 90 til 48 dager for de fleste. I Marinen ble tjenestetiden halvert fra 12 til 6 måneder. Nybygging av orlogsfartøyer stanset nesten helt opp til tross for at to tredeler av flåten var bygget i perioden 1874 1905! Antall yrkesbefal ble sterkt redusert. I 1933 fikk Norge en forsvarsordning som ikke ville tjene til et virkelig forsvar av landet i en eventuell storkrig. Det ble med en slags "vaktordning" uten avskrekkende virkning på mulige angripere. Denne Forsvarsordningen gjaldt i 1940! Nazismens fremvekst 30. januar 1933 ble Adolf Hitler Reichskansler i Tyskland. "Nazitiden", skrekkveldet som skulle vare i 12 år ble innledet. Mens nazismen hadde sin raske fremgang og Tyskland rustet opp landet, levde vi her i Norge praktisk 30. januar 1933 ble Adolf Hitler Reichskansler i Tyskland talt utenfor det hele i vår utpost langt nord i Europa. Her var det imidlertid mange forskjellige idealistiske retninger. Viktigst når det gjaldt nedbygging av Forsvaret var vel bevegelsen "Mot Dag" og "Det brukne gevær". Da regjeringen Nygaardsvold kom til makten i 1935 lå bevilgningene til forsvar av landet vårt på et absolutt bunnivå. Men regjeringen så etterhvert tegn i tiden. Mot slutten av 1930-årene fikk den det travelt med å bevilge penger til det forfalte Forsvaret. Da skrev vi 1939 og det var alt for sent. Studiehefte Folk og Forsvar 5

Norge overfalt av Tyskland 9. april 1940! Om morgenen 9. april 1940 blir den tunge krysseren Blücher senket utenfor Drøbak i Oslofjorden kommer da Regjeringen og Stortingets Presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må ansees for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid". 1. "Weserübung" det strategiske overfallet på Norge og Danmark 9. april 1940 "Weserübung" var det tyske kodeordet for det strategiske overfallet på Norge og Danmark 9. april 1940. En time før midnatt 8. april varslet det norske vaktskipet "Pol III" fra ytre Oslofjord at ukjente krigsfartøyer krenket norsk område før det ble det pårent og beskutt. Tyske flåtestyrker gikk nesten samtidig til angrep på Oslo, Kristiansand S, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik. Luftlandsetting av tropper på Fornebu flyplass ved Oslo og Sola lufthavn ved Stavanger. Tyskland mistet omtrent halvparten av sine overflate krigsfartøyer, deriblant den nye, tunge krysseren "Blücher" som ble senket i Drøbaksundet av Oscarsborg Festning. Panserskipene "Norge" og "Eidsvold" ble senket på Narvik havn. Quislings forræderi; fant sted i radiotalen kvelden 9. april: "Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake, og den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister". 2. "Elverumsfullmakten" Presset av tysk militær aktivitet flyktet Kongen, Stortinget og Regjeringen først til Hamar og så til Elverum. Tysklands sendemann Curt Braüer forlangte total norsk overgivelse. Kongen nektet å anerkjenne Quisling som ny regjeringssjef, da fikk han heller abdisere (gå av som Konge). Braüer fikk klart avslag. Stortingspresident C. J. Hambro forela så dette forslaget for Regjering og Storting: "Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt Det ble ikke votert formelt over forslaget, men ingen som var tilstede på møtet var imot det. Slik ga Stortinget Regjeringen fullmakt, kjent som "Elverumsfullmakten", til å styre alene til Stortinget igjen kunne samles. Noe forsinket ble det norske forsvaret mobilisert. Det var full krig i landet. Bombene regnet over Narvik, Kristiansund N, Elverum, Nybergsund, Voss og alle steder hvor den tyske "Wehrmacht" møtte motstand. Noen steder var ødeleggelsene totale. I Oslo brøt det ut panikk 10. april og folk flyktet ut av byen. Ryktet fortalte at den skulle bombes! Det ble det heldigvis aldri noe av. Dette var rykter, usanne sensasjonshistorier som det skulle bli mange av i de fem årene som fulgte. 3. Norges gullbeholdnings dramatiske redning Tidlig om morgenen 9. april ble Norges gullbeholdning lastet ombord i lastebiler fra Norges Banks hovedkontor i Oslo. En vellykket, men dramatisk flukt med gullbeholdningen gikk via Lillehammer, gjennom Gudbrandsdalen til Åndalsnes. Her ble noe av gullet reddet ombord i et engelsk krigsskip. Resten av lasten ble ført til Molde og videre til Tromsø. Derfra ble den ført til England og USA da Kongen og Regjeringen reiste fra landet etter at kamphandlingene sluttet på norsk hoved-territorium den 7. juni. Denne aksjonen kom til å få vesentlig betydning for Norge gjennom krigen og for gjenreisingen etter krigen. 6 Studiehefte Folk og Forsvar

4. Felttoget i Norge Oberst Otto Ruge ble utnevnt til kommanderende general 11. april, og til forsvarssjef 18. mai. Krigen i Sør-Norge foregikk stort sett i tre faser: Norske mottiltak for å hindre/sinke tysk fremrykning fra de 8 landingsstedene. Kamp for å beholde kontrollen med dalførene for å hindre tyske styrker fra sør og nord i å møtes og forenes. Sinke tysk fremrykning til lovet alliert hjelp kunne settes inn. Motstanden var lenge god. Stedsnavn som Midtskogen, Vinjesvingen, Dombås, Hegra og Rena er risset inn i norgeshistorien. Rundt 25. april raknet imidlertid forsvaret i Sør-Norge. Tyskerne, støttet av fly og stridsvogner, slo seg etterhvert igjennom Gudbrandsdalen og Østerdalen. De allierte styrkene trakk seg ut. Rundt 5. mai opphørte kampene i Sør- og Midt-Norge. General Ruge flyttet sitt hovedkvarter til Målselv. Krigen fortsatte i Narvik-avsnittet. Narvik var utskipningshavn for jernmalm fra Kiruna i Sverige. Byen dekket før krigen rundt 50% av Tysklands import av jernmalm, og var en strategisk viktig havn for alle krigførende. General Carl Gustav Fleischer hadde allerede fra 9. april ført en god og målrettet strid mot den veltrente tyske bergjegerdivisjonen ledet av general Eduard Dietl. Med over 10 000 norske soldater og støttet av britiske, polske og franske styrker, ca 24 000 mann, presset general Fleischer de tyske styrkene over til svenskegrensen. Den 28. mai var Narvik på norske og allierte hender. Hitler hadde lidd sitt første nederlag i Den Annen Verdenskrig! Men de allierte styrkene hadde allerede fått hemmelig ordre om å trekke seg ut. De trengtes på andre fronter, særlig i Frankrike. Den norske regjeringen fikk greie på dette 1. juni, og etter at de allierte styrkene hadde trukket seg ut av Narvikavsnittet måtte de norske styrkene kapitulere som lokale seierherrer! Bittert! Den 7. juni gikk Kongen, Kronprinsen, deler av Regjeringen og en del militært personell under kommando av general Fleischer ombord i den engelske krysseren HMS "Devonshire" for å føre krigen mot Hitler-Tyskland videre. General Ruge ble igjen i Norge og demobiliserte de norske styrkene. Selv gikk han i krigsfangenskap. Den 10. juni ble kapitualsjonsdokumentet underskrevet i Trondheim. Viktig: Det kunne tolkes på to måter: Norge kapitulerte totalt, og var således ikke lenger med i krigen. Norge kapitulerte på de besatte områder, og var fortsatt med i krigen fra utlandet. General Otto Ruge var øverstkommanderende under felttoget i Norge General Ruge avga imidlertid "æresord" på at han selv og norske offiserer ikke skulle delta mer i krigen mot Tyskland. Dette har vært et ømtålig emne siden. Allerede sommeren og høsten 1940 begynte spiren til det som skulle bli "Hjemmefronten" å vokse. Små grupper skjulte sine våpen og utstyr til det igjen skulle bli bruk for dem. Samtidig med at Kongen og Regjeringen forlot landet ble den første norske etteretningsagenten satt i land i Norge med radiosender og utstyr etter kort opplæring i England. Han skulle melde om militære aktiviteter som tyskerne foretok seg. Den første sabotasjeaksjonen i det okkuperte Norge ble utført 17. juni 1940, og ga verdifulle erfaringer for senere aksjoner. Rørgaten til Bjølvefossen kjemiske fabrikk i Hardanger ble sprengt. Tap under felttoget: Tysk side: rundt 3 700 mann, herav ca. 1 300 døde på land og ca. 2 400 til sjøs. I tillegg drøyt 1 600 sårede. Norsk side: 853 døde og ca. 850 sårede. I tillegg 185 ikke stridende sivile døde. Allierte: Briter 4 400 døde/sårede, franskmenn og polakker drøyt 500 døde/sårede. Tyskland mistet nær halvparten av sine overflateskip, Norge mistet bl.a. panserskipene "Norge" og "Eidsvold" på Narvik havn. Flere engelske orlogsfartøyer (krigsskip) gikk også tapt. Store materielle skader ble påført bebyggelse i by og på land. Studiehefte Folk og Forsvar 7

Okkupasjon 1. Styre og stell Utover sommeren 1940 senket en slags "fred" seg over det meste av landet. Soldater og offiserer kom etterhvert hjem til sine familier, og mange gjenopptok sine jobber i det sivile liv. I midten av august begynte skolene undervisning igjen, og livet gikk tilsynelatende normalt. Men befolkningen visste ikke hva de hadde i vente. "Der Herr Reichskommissar für die besetzten norwgischen Gebiete", Josef Terboven, ble allerede 24. april 1940 utnevnt av Hitler til å være hans personlige representant i det besatte norske territorium. Han fikk enorm makt og utviklet et rent terrorvelde i Norge. Han bodde på Skaugum, og ledet sitt "Reichskommissariat" fra Stortinget. Alle norske politiske partier unntatt det nazistiske NS Nasjonal Samling ble forbudt. Vidkun Quisling dannet en "regjering" som fungerte dårlig, og som gikk av etter noen dager. Administrasjonsrådet ble oppnevnt av Høyesterett 15. april 1940 for å ta hånd om den sivile administrasjonen av det besatte norske området. Quisling overdro alle sine funksjoner til Administrasjonsrådet. Det fungerte frem til 24. september 1940, da det ble avsatt av Reichskommissar. Hitler ble rasende da han forsto at Administrasjonsrådet ikke var et "Regierungsausshuss" "regjeringsutvalg" utgått av den norske Regjeringen. Stortingets Presidentskap ba Kongen abdisere 8. juli 1940. Kong Haakon nektet. 13 "kommissariske" statsråder direkte underlagt Reichskommissar blir utnevnt 25. september. Høyesterett fratrer 21. desember 1940. Reicskommissar Terboven regjerer landet ved hjelp av de kommissariske statsråder frem til 30. januar 1942. Vidkun Quisling blir utnevnt til "ministerpresident" i Norge ved "Statsakten" på Akershus den 1. februar 1942. Han regjerte, støttet av tyskerne og NS, frem til frigjøringen. Nasjonal Samling er dermed det "statsbærende parti" i det besatte norske området. Navnet Quisling ble internasjonalt ensbetydende med ordet forræder! Krigsøkonomi: Tyskerne hadde med seg et eget pengesystem. De medførte sin egen valuta: "Reichskreditkassenscheine" pengesedler som var gyldige fra starten av okkupasjonen. Dette var pengesedler som var i omløp frem til 1943, og bidro til en ganske sterk inflasjon i Norge under krigen. "Die Wehrmacht, den tyske militærmakt i Norge under okkupasjonen: Varierte fra ca 250 00 mann til rundt 340 000 mann ved fredsslutningen 8. mai 1945. Fordelt på henholdvis Heere, Luftwaffe, Kriegsmarine (hær, luftvåpen og krigsmarine). Wehrmachtsbefehlhaber var Generaloberst Nicolaus von Falkenhorst ved overfallet i 1940 og senere generaloberst Frantz Böhme ved den tyske kapitulasjonen 8. 9. mai 1945. Tysk politi og etteretningstjeneste: SS Shutz Staffeln omfattet bl.a. Sipo, Sicherheitspolizei, herunder Gestapo, Geheime Staatspolizei, Totenkopfverbände, Allgemeine SS og Waffen SS. Frem til juli 1944 hadde også Wehrmachts etteretningsorganisajon Abwehr sitt omfattende agentnett i det besatte norske området. Innen utgangen av året 1940 var det innført totalt diktatur i det besatte Norge. Det innebar at det var forbundet med straff fra Vidkun Quisling ble utnevnt til ministerpresident for Norge den 1. februar 1942 fengsel, tukthus og konsentrasjonsleir til dødsstraff, å skrive, tegne, male, trykke, tale, lytte, lese, spille, synge, virke og handle i strid med de strenge lover og forordninger Reichskommissariat og etterhvert også NS innførte. 2. Det sivile hverdagslivet. I 1940 var samfunnsstrukturen og folks kår og levemåte totalt forskjellig fra forholdene i begynnelsen av det enogtyvende århundret. Det var langt mer "primitivt" den gangen: Ingen kjøpesentra med selvbetjening og kassadamer. På landsbygda var det "kramboder", "landhandler" og "samvirkelag". I byene var det fullt av små "mann og kone butikker"; spesialbutikker. De var "treffpunkter" hvor en gjerne slo av en prat. Kundene og betjeningen kjente hverandre. Noen av de vanligste småbutikkene i byene: Melkebutikker solgte melk og fløte i spann som kundene hadde med seg hver gang eller i flasker forseglet med metallkapsel, ost, 8 Studiehefte Folk og Forsvar

OKKUPASJON forts smør og sjokolade. Ost og smør ble veiet opp og pakket i "smørpapir". Sjokolade var nesten eneste merkevare; Freia, Nidar og Bergene. Kolonialbutikkene førte importerte varer fra de store landenes kolonier ute i verden: Kaffe, te, sukker, rosiner, mandler, dadler og fikener osv, men også mel, gjær og bakepulver i løs vekt og hermetikk. Fruktbutikkene solgte bananer, appelsiner, grapefrukt, grønnsaker, blader og aviser. I tillegg sukkertøy og sjokolade. Egne butikker for fersk fisk. Frossen fisk og dypfrysere eksisterte ikke! Få hadde kjøleskap. Slakteren solgte kjøttvarer av alle slag. Trikotasjebutikkene solgte garn, tråd, synåler, stoppenåler mv, sokker, strømper og undertøy. Skotøybutikker og skomakere. Overalt var det betaling over disk. NB! Plastposer eksisterte ikke. Etterhvert som tiden gikk ble det knapphet på mat, klær og nødvendighetsartikler. Dette var særlig et problem i byene. På bygdene var det en slags "naturalhusholdning". Det var nesten ingen biler; hest og vogn var vanlig. Veier utenfor byene var oftest gruslagt. Bygatene lå dekket av brostein. Svært få veier og gater var asfaltert. Om vinteren var veiene og gatene sjelden strødd og aldri saltet. Fine forhold for bruk av sparkstøtting og kjelker. Mange gutter i byene brukte hockeyskøytene sine og heljernene på fottøyet til å skli i gatene. Det ga svært god fremdrift! Husmødrene holdt samfunnet i gang: Helsetilstanden bedret seg faktisk stort sett under krigen. Lite sukker og søtsaker ble gunstig for tannhelsen. Sunt og magert kosthold: Fisk, frukt, bær, kaninkjøtt, lite animalsk fett, mye tran. Poteter og kålrabi ble fantasifullt tilberedt som lomper, gompe, kålrabibiff osv. Sild i alle tenkelige varianter. Etterhvert ble det innført rasjonering. Lange matkøer. Mange drev "Matauk": I hager dyrket en poteter, kål, frukt og grønnsaker. Mange familier, også i byene, drev kaninavl, holdt høns og "villagriser". Mange "erstatningsvarer" ("Ersatzwaren") dukket etterhvert opp i varehandelen, som f.eks. kaffeerstatning, kakaoerstatning, "krisekrem", "B-sepe" osv. Folk hamstret klær og mat, og byttekultur ble vanlig. Sølvtøy ble byttet mot mat, tøy og klær ble byttet mot lær til sko osv. Svartebørs oppsto: Kjeltringer utnyttet nøden og vareknappheten. De tok høye priser på det som kunne skaffes i stor hemmelighet. God mosjon hjalp på folkehelsen: Folk gikk på beina, på ski, sparket og syklet. Humor, ofte ren galgenhumor, preget hverdagslivet. Det ble laget en rekke "vandrevitser", som nok slo begge veier. Befolkningen i Norge var splittet, og hatet var sterkt på begge sider: "Jøssingene"*) de kongetro som var imot okkupasjonsmakten, "NS", medlemmer av Quislings parti Nasjonal Samling som støttet okkupasjonsmakten, "de stripete", som holdt med begge parter, profitører og tyskerarbeidere, og sivile motstandsfolk. Gestapo og angivere lurte overalt. Det var viktig å ikke si for mye. Selv små barn lærte barskt "å holde kjeft"! Symboler og symbolbruk var viktige "våpen" i idékampen på begge sider. Først noen fra jøssingsiden: Synlig kam i klærne: "Vi greier oss". Binders i knapphullet eller som kjede: "Vi holder sammen". Hønsering på fingeren: "Samhold med fangene i fengsler og konsentrasjonsleire". (Nazistene kalte anstaltene sine for "hønsegårder"). Bokstaven V ("Victory" = seier) kombinert med Kongens monogram "H7". Rødt: Toppluer, gensere, skjerf ol: Rødt er den gamle norske flaggfargen. Nazistenes bruk av symboler er enestående i verdenshistorien. Svastika eller hakekorset, bokstaven S ble formet som bokstav fra runealfabetet; SS, Solkorset, St. Olavs merke, den gamle tyske ørnen stående på en ring med hakekors inni var hovedsymbolet for nazistenes maktvelde. Alle soldater og offiserer og offentlige dokumenter førte dette merket. I Tyskland ble det forbudt å si "Guten Tag" god dag. Alle måtte heve høyre arm ut foran kroppen og si "Heil Hitler". NS gjorde det samme og sa "Heil og Sæl" og hilste slik en gjorde i gammel germansk og nordisk tid. I Snorres kongesagaer kan du lese at de norske kongene i middelalderen hadde en livvakt som ble kalt hird. Så stjal nazistene dette ordet også. Quislings livgarde ble kalt "Hirden". Bokstaven V ble også brukt av tyskerne. Betydningen "seier" var den samme: "Viktoria". På Stortingets fasade mot byen sto det i lange tider en kjempemessig V og tysk tekst "Deutschland siegt an allen Fronten" Tyskland seirer på alle fronter. Jøssingenes symboler ble etterhvert strengt forbudt, og kunne føre til alt fra juling på gaten eller fengsel for kortere eller lengre tid. Det er eksempler på at fingre påsatt hønseringer ble brukket bakover av norsk hird eller statspoliti! Bruk av det norske flagget for andre enn nazistene var totalt forbudt under okkupasjonen. Julekort med nisser med røde toppluer var også forbudt av de nazistiske makthaverne. Media Før krigen var det ca 260 aviser i Norge. Lokalavisene var de viktigste nyhetsformidlerne. Vel 110 aviser Studiehefte Folk og Forsvar 9

OKKUPASJON forts ble stanset under okkupasjonen. Arbeiderpressen ble faktisk nedlagt. Nazister ble satt inn som redaktører i de avisene som ble tillatt. Stoffet ble sensurert. NS utga sin egen avis "Fritt Folk", og tyskerne utga sin "Deutsche Zeitung in Norwegen". Radio var et forholdsvis nytt medium med beskjeden dekning i forhold til idag. Det ble forbudt å lytte på norske sendinger fra London. TV fantes ikke. Radioapparatene ble inndratt i juli 1941. Noen ble ikke innlevert, men gjemt på de utroligste steder. Så satt noen og lyttet til nyheter og særmeldinger fra norske sendinger i utlandet. Det ga stoff til de illegale avisene som kom ut i ganske stort omfang. Norge var det eneste tyskokkuperte land hvor radioene ble inndratt og lytting på sendinger fra London ble forbudt. Det ble laget ca 300 forskjellige illegale aviser under krigen. Mellom 16 000 og 18 000 kvinner og menn deltok i produksjon og distribusjon av disse avisene. Slik kom verdensnyhetene likevel frem til befolkningen. Kulturlivet Teatre ble stengt. London radio oppfordret til kinostreik som ble gjennomført en stund. Men total mangel på kulturtilbud i det offentlige rom var et vakuum som måtte fylles. Så ble det også produsert flere norske filmer (21) under okkupasjonen enn i noen tidligere femårsperiode. Folk leste bøker som aldri før. Poesi og prosa. Dikterne Arnulf Øverland og Nordahl Grieg laget sterk krigspoesi som bandt gode nordmenn sammen. Unge og gamle spilte instrumenter, sang sammen, gikk i kirken, leste og fremsa salmevers utenat. Dette var tiden da de fleste selv sto for "underholdningen". Skulle en ha det gøy måtte en finne på noe selv. Da nazistene overtok idrettsorganisasjonene meldte de fleste idrettsungdommer og ledere seg ut. Vi fikk "idrettsfronten" og illegale idrettsaktiviter. 3. Mørklegningen/flyalamer Helt fra begynnelsen av okkupasjonen ble det innført mørklegning. Etter mørkets frembrudd ble alle gate- og veilys slukket. ALLE vinduer i hele landet måtte tildekkes med "blendingsgardiner". Det var straffbart å slippe ut så mye som en liten lysstripe. Det var for at engelske bombefly ikke skulle finne frem til målene sine. Flyene fant frem og slapp sin last i månelyse netter og i fullt dagslys. "Flyalarmen" gikk i heslige korte støt fra sirener og tyfoner over bytakene. Så kom smellene. Hvin fra bomber dumpe smell når de landet. Luftvernkanonene spilte opp og de som våget det kunne titte ut og se remser av gule, grønne og røde lys på den mørke nattehimmelen og som eksploderte som gule blomster og etterlot metallsplinter på hustak og gater. Når signalet "faren over" lød kom folk opp av tilfluktsrommene sine. Flyalarmene ga mange søvnløse netter. Det var påbudt å gå i tilfluktsrom når flyalarmen gikk, men de som var utkommandert til "Det sivile luftvern" måtte skynde seg til møtestedene sine, som regel brannstasjoner. 4. Motstand i folket Høsten 1940 fikk den norske lærerstand beskjed om å påvirke sine elever til nazismen. I begynnelsen av 1942 innførte "ministerpresident" Quisling "Lov om Norges Lærersamband" og "Lov om Nasjonal Samlings Ungdomsfylking". Alle lærere skulle være medlemmer av lærersambandet og være forpliktet til å følge opp nazimyndighetenes påbud og politikk. Ny lov om "nasjonal ungdomstjeneste" påbød at alle ungdommer skulle være pliktige medlemmer av NSU frem til de fylte 18 år! Lærerne reagerte kraftig mot de nazistiske påbud og lover. I februar 1942 mottok det nazistiske Lærersambandet rundt 11 000 protestbrev. Motreaksjon var sperring av lærerlønningene, stenging av skolene, og arrestasjon av rundt 1 100 lærere i folkeskolen og den høgre skolen. Foreldrene sluttet seg til i en masseprotest. Over 200 000 protestbrev fra foreldre over hele landet ble sendt til Kirke- og undervisningsdepartementet. I mars 1942 var en stor del av det norske folk i åpen åndskamp mot NS. De arresterte lærerne ble satt i tyske konsentrasjonsleire; Grini, Falstad, Jørstadmoen, Sydspissen og til tvangsarbeid midtvinters i Kirkenes. De siste lærerne fra Kirkenes ble satt fri 21. november 1942. Lærerne seiret. Deres kamp ble kjent langt utenfor Norges grenser. Quisling og NS fikk et alvorlig nederlag. Men de ga seg ikke. Lærebøker med nazistisk innhold ble innført i skolen, og det kom til bøllete hirdaksjoner mot enkelte skoler. Samtidig brøt kirkestriden ut. Allerede høsten 1940 hadde Kristent samråd blitt etablert. Det organiserte alle kristne organisasjoner og Kirken i felles front mot statens krenkelse av kristne verdier. Da Quisling ville holde en "festgudstjeneste" i Nidarosdomen samtidig med statsakten på Akershus 1. februar 1942 nektet domprosten å gi fra seg gudstjenesten. En liten flokk kom inn i kirken for å høre på nazipresten, og utenfor holdt domprosten gudstjeneste for nær 3 000 mennesker! Kirkens biskoper sendte protestbrev til kirkeministeren om at foreldrene selv måtte oppdra og forme sine barns tro og overbevisning. Situasjonen tilspisset seg. Biskopene nedla sine statlige embeder men fortsatte å utøve det kall Kirken hadde gitt dem. 5. april 1942 brøt prestene med staten og leste opp "Kirkens grunn" fra prekestolene. Kirken hadde brutt med staten. Fra påsken 10 Studiehefte Folk og Forsvar

OKKUPASJON forts 1942 fikk Norge to kirker: Kirkedepartementets nazistiske og Kirken. Kirken øvet en god påvirkning av landets befolkning og bidro til den faste holdningen mot nazistenes styre og stell. Skolene: Tyskerne trengte forlegningsplass til sine tusener av soldater. Så rekvirerte de etterhvert skolebygninger i byene og innkvarterte sine folk der. Etterhvert måtte elevene få undervisning utenfor skolelokalene. Ledelsen ved de enkelte skolene var meget oppfinnsomme og dyktige. De fikk arrangert undervisning i private hjem, i kinofoyerer, arbeidsbrakker, kontorer og steder som slett ikke var laget for å undervise skolebarn. For å avhjelpe matsituasjonen ble elever i de større byene servert "svenskesuppe", og mottok "svenskepakker" og "danskepakker". De mange "brenselsferier", lærerstreiken og holdningskampen hadde også sterk påvirkning på skolebarn, som utviklet sterke holdninger. Det var ikke alltid lett for barn av nazi-foreldre å gå på skolen under krigen. Her utviklet skolebarn en isfront! P.g.a. uroen i skolesystemet, lærerkampen og foreldres deltakelse i motstandsarbeidet ble skoletiden sterkt forkortet for mange skoleelever. Forfatteren av dette heftet gjennomførte f.eks. bare ca. fem år av den syvårige folkeskolen! "Deutsche Schule in Norwegen" ble åpnet i Oslo den 10. august 1941. Her gikk barn av tyskere og tyskættede og norske nazister. Mange av dem uniformert Hitlerjugend og Bund Deutsche Mädel. Studentene: Etter en brann i Aulaen stengte Terboven Universitetet i Oslo 1. desember 1943. 1 100 studenter arrestert av dem ble rundt 700 sendt til Tyskland. Politifolk som ikke fant seg i nazistyret organiserte seg i Polorg. De fikk også merke terroren. Flere ble skutt og 400 politifolk ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Offiserene som var igjen i Norge og som ikke var nazister ble arrestert i 1943. 1 200 ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland og Polen. "KK" Koordinasjonskomiteen førte an i den illegale sivile "holdningskampen". Den samordnet de allerede eksisterende yrkes- og idrettsorganisasjoners og andre grupperingers motstand mot nazistisk påvirkning av befolkningen, og spesielt overfor ungdommen. I løpet av 1941 vokste det frem en sivil ledelse i Oslo kalt "Kretsen" som kom til å samarbeide med KK. "HL" Hjemmefrontens Ledelse fikk etterhvert total ledelse av sivil og militær motstandskamp frem til freden. Idrettsforbundene 300 000 ungdommer sto i fast front mot NS. Verdenskjente idrettsfolk som skihopperen Birger Ruud var symboler på motstanden. Skuespillerne nekter å opptre i den tysk-kontrollerte kringkastningen. Flere skuespillere blir arrestert. Mange deltok etterhvert aktivt med mot og fantasi i motstandskampen. Krigens paradoks Det har kanskje, verken før eller siden, vært så trygt å ferdes ute i gater og på veier i Norge som under krigen. Meget sjelden ble noen truet av okkupasjonsmaktens soldater eller av voldsforbrytere. Hvis tyskere eller nordmenn laget bråk overfor den norske befolkning kunne "Schnellkommando" tilkalles av den eller de som var truet eller forulempet. Hjelp kom straks brutalt og effektivt! "Ordnung muss sein" "orden i sakene", sa tyskerne den gangen som nå. Eksempel på effektivitet: En ung kvinne ble overfalt av en tysk soldat i Oslo og voldtatt. Hun kontaktet Schnellkommando. Etter beskrivelsen hennes fant Gestapo mannen i en militærleir. Hun ble bedt om å peke ut den skyldige, gjorde det, og han ble skutt på stedet mens hun så på! Effektivt men? 5. Terror Selvsagt var ikke alle tyske statsborgere som tjenestegjorde i "die Wehrmacht" onde. Men alle var under kommando av der Führer, Adolf Hitler, som alle tyskere i de væpnede styrker måtte sverge personlig troskapsed til. Det var forbundet med dødsstraff for tyske soldater og offiserer ikke å følge ordre. I die Wehrmacht passet det hemmelige politiet, Gefepo (Geheime Feldpolizei) og Gestapo (Geheime Staatspolizei) på at kontrollen og disiplinen var total. Til å utøve terror mot den norske jøssingbefolkningen fikk Reichskommmissar Terboven etterhvert et sterkt og stort maktapparat: Formasjoner av SS Schutz-Staffeln som Waffen SS, herunder norske frontkjempere, Sicherheitsdienst med Sipo Sicherheitspolizei og Gestapo ledet av SS Obergruppenführer Wilhelm Rediess, Abwehr, som bygget ut et stort agentnett og vervet mange nordmenn, norske angivere og informatører, det "norske" Statspolitiet ledet av "generalmajor" Karl Marthinsen, senere av fylkesfører Henrik Rogstad, norsk Hird, "Førerens Garde", "Rinnan banden", SS Wachtbataillon Norwegen, SS Totenkopfverbände (konsentrasjonsleire og fengsler) mv. Denne brogete forsamling var stort sett underordnet RSHA Reichssicherheitshauptamt i Berlin. *) "Jøssing": Det tyske skipet "Altmark" søkte å gjemme seg i Jøssingfjorden i Rogaland like før det tyske overfallet på Norge, ble oppdaget, bordet av engelsk krigsskip og rundt 300 allierte sjøfolk ble befridd. Studiehefte Folk og Forsvar 11

OKKUPASJON forts Det sivile norske politiet lot seg bruke av tyskerne og nazistene til å arrestere 760 jødiske norske statsborgere. Alle ble sendt til konsentrasjonsleiren Ausschwitz i Polen hvor alle kvinner og barn straks ble sendt til gasskammer og krematorium. Bare 25 jødiske menn kom hjem til Norge etter krigen. Reichskommissar fikk etterhvert hendene fulle med å tukte norske yrkesorganisasjoner og den norske sivilbefolkningen. Han grep til harde midler. Unntakstilstand i Oslo, Aker, Asker og Bærum ble innført 10. september 1941, i forbindelse med en planlagt "melkestreik". Ved standrett samme kveld ble advokat Viggo Hansteen og fagforeningsleder Rolf Wickstrøm skutt. Over 1 000 mennesker ble arrestert. Dette ble innledningen til et terrorstyre som varte helt til frigjøringen. Nesten daglig kunne en lese i avisene om henrettelser, arrestasjoner, deportasjoner. Det ble dødsstraff for å lage, distribuere og lese illegale aviser. Folk fikk ikke lenger reise hvor de ville i landet sitt. Det ble dødsstraff for å flykte til England. Nordmenn som hadde flyktet utenlands ble fratatt sitt norske statsborgerskap og formue. Telavåg på Sotra ble utslettet 19. mai 1942 etterat 2 tyske gestapofolk ble skutt av to nordmenn fra England, som selv ble drept. Gestapo brant ned alle 50 60 hus, slaktet husdyr og bortførte hele befolkningen. Den mannlige befolkning ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, og kvinner og barn ble internert i Bergen. Det var bølger av henrettelser over hele landet i 1942, og et skrekkvelde i Trondheim, ledet av fylkesfører Rogstad. Over hele landet ble 5 664 arrestert og 67 henrettet i 1942. Plakater og annonser kunngjorde stadig at "Skutt blir den som - - -" og forseelsens navn. I Oslo og Aker ble det forbudt å stå Tælavåg 30. april 1942, 72 menn sendes til tysk fangenskap, 31 kom aldri hjem! 6. "Tyskerarbeid" Krigsprofitørene: Det vil alltid være mennesker som er villige til å gjøre hva som helst for å tjene penger. Noen ble svarthandlere som utnyttet vareknappheten. Mange entreprenører og byggeledere stilte seg til tjeneste for tyskerne allerede mens kampene pågikk i 1940. De anla flyi buss eller sporvogn så lenge det fantes sitteplasser. Årsak: Folk flest ville ikke sette seg ved siden av uniformerte tyskere og norsk hird mv. "Blumenpflücken" "blomsterplukkingen" i Oslo forsommeren 1944 var en ren terrorhandling av Gestapo. 4 norske borgere med høye stillinger ble arrestert og kjørt ut i skogen og skutt. Faren til en gutt i klassen min var en av dem. Påsken 1945 ville Terboven terrorisere norsk idrettsungdom og turgåere i Nordmarka. Han ga ordre til at 60 70 tilfeldige skiløpere skulle skytes mens de var på tur eller i ski- bakker. NB! Ble heldigvis stoppet av gestaposjef Fehlis; skjønte vel at spillet var slutt! Fengslene var overfylt. Mange nordmenn ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland. 12 Studiehefte Folk og Forsvar

OKKUPASJON forts plasser, festningsanlegg, kaianlegg, forlegningsbrakker og U-båtbunkere. Dette var de såkalte "brakkebaronene". Flere av dem unngikk straff og fikk fortsette sine forretninger (mange er kjente firmaer idag også) etter krigen, i forbindelse med gjenreisningen. Utrolig men sant. AT Arbeidstjenesten var en tysk oppfinnelse. Militært organisert etter mønster av "Organisation Todt", og med norsk befal. Sommeren 1942 ville tyskerne tvangsutskrive rundt 70 000 mann i alderen 18 45 år til arbeidstjeneste, herunder 25 000 til festningsarbeider. Frivillig tyskerarbeid: Vel 100 000 norske kvinner og menn tok frivillig arbeid for tyskerne under krigen. Ofte var de tvunget av ren nød og arbeidsløshet. Kvinner tok ofte kontorarbeid eller jobbet i helsetjenesten, og menn fikk arbeid i den krigsviktige byggevirksomheten som pågikk under hele okkupasjonstiden. Mange av disse småkårsfolkene fikk harde dommer for fiendtlig virksomhet etter krigen! 7. Motstandsarbeidet i det besatte Norge Ingen nordmann hadde noen erfaring med illegalt arbeid før krigen. Milorgsjefen, Jens Chr. Hauge uttalte: "Vi måtte gå livets og dødens skole". Alle som deltok i motstandskampen gjorde det med livet som innsats. HS Hjemmestyrkene I Oppbyggingen av en hemmelig norsk "hjemmehær" Milorg (Militærorganisasjonen) startet allerede høsten 1940. Små grupper av offiserer og soldater fra felttoget kom sammen og begynte å organisere virksomheten. Det var flere sterke tilbakeslag i "pionerfasen" i 1941 og 1942, og mangel på erfaring fra illegalt arbeid førte til mange arrestasjoner, fengsling og henrettelser. I 1942 ble Milorg organisert som geriljastyrker med en organisasjon som liknet Heimevernet frem til 2005. Det besto av lag (8 10 mann), tropper (30 40 mann), områder (60 300 mann) og distrikter av ulik størrelse, og var en landsomfattende organisasjon under felles ledelse. Milorgs militære Råd ble anerkjent av Regjeringen 20. november 1941 som del av den norske militærmakt. Mange av lederne manglet militær kompetanse, men lærte krigerhåndverket "the hard way" og med store tap i begynnelsen. Hjemmestyrkene II: Milorg skulle aldri bli noen angrepsstyrke. Den var ikke trenet til det. England ønsket aktiv motstand inklusive sabotasje. Den britiske SOE Special Operations Executive sendte norske motstandsfolk fra en frittstående norsk avdeling kjent som "Kompani Linge" til Norge som instruktører for Hjemmestyrkene og som sabotører. Mange vellykkede sabotasjeaksjoner ble foretatt mot tysk krigsviktig eiendom og norske bedrifter som arbeidet for tyskerne, herunder Tungtvannsaksjonene i Telemark, skipssabotasje i Oslo Havn og andre havner, ødeleggelse av olje- og bensinlagre, jernbane og bruer. Hjemmestyrkene III: En rekke HS-baser geriljabaser med større væpnede kampavdelinger i norsk uniform ble opprettet flere steder i Norge, i fjell og hei, utenfor vei. De fikk dyrenavn. Elg ble henlagt til villmarken mellom Valdres og Hallingdal, Orm ble lagt i traktene øst for Glomma med tyngdepunktet i Trysil, Varg lå i Setesdalsheiene, Hjort i Verdal, Bjørn var basen på Vestlandet og strakte seg fra Sognefjorden i Nord til Bergensbanen i sør og dekket 3 000 kvadratkilometer av de mest ufremkommelige strøk i landsdelen. Den ble derfor delt i to: Bjørn West i Matrefjellene og Bjørn East nær Vossevangen. Langs grensen til Nordland og Troms ble det etablert mindre baser på svensk område: Sepals I, II og III, Sepals Gorgon, Freethorpe og Cotton. De drev sabotasje og etteretning. Basene Elg og Bjørn West kom i kamp med tyske avdelinger mot slutten av krigen. Hjemmestyrkene IV: En mengde våpen, sprengmidler og utstyr ble sendt fra England som "flyslipp" eller med båter over sjøen fra Shetland, særlig i 1944 etter invasjonen i Normandie. Det var totalt 700 vellykkede flyslipp på 600 avtalte steder på norsk jord. 200 agenter ble sluppet i fallskjerm fra februar 1941 til frigjøringen. Tap: Ca. 30 fly og vel 200 mann. I mai 1945 sto nesten 40 000 mann under våpen og bidro til en rolig overgang til freden. Etteretningsgrupper En kjerne av 250 spesialtrente norske etteretningsagenter og 150 radiostasjoner i tjeneste for det engelske "Secret Service" holdt oppsyn med all tysk krigsviktig aktivitet, inkludert skipstrafikk langs norskekysten og tyske marinefartøyer. Dette førte bl.a. til at slagskipet "Tirpitz" ble bombet og ødelagt. Det var en trussel mot konvoyene fra England til Murmansk med forsyninger til Sovjethæren. Etteretningsorganisasjonen XU fikk etterhvert stor betydning, og ble sammen med andre mindre organisasjoner som f.eks. 830 S et viktig bidrag til Forsvarets etteretningsvirksomhet i det okkuperte Norge. Avlytting av tyske samtaler på telefonnettet ble en av spesialitetene disse organisasjonene utviklet. Noen agenter lurte fienden ved å melde seg inn i NS for å dekke over sin virksomhet. Stor var forbauselsen i lokalsamfunn hvor den uniformerte "nazisten" dukket opp som norsk offiser etter krigen! Ved fredsslutningen var det Studiehefte Folk og Forsvar 13

OKKUPASJON forts ca. 5 500 norske etteretningsagenter spredd over hele landet, med og uten radiosendere. Spesialutdannede agenter drev en effektiv motpropaganda mot tyskerne. De snakket tysk og kjente tysk kultur, og var særlig virksomme mot slutten av krigen. Eksempler: "Oslogjengen" og "Durham" i Trøndelag med flyveblad mv på tysk. Kommunistene drev en aggresiv virksomhet mot okkupasjonsmakten etter det tyske overfallet på Sovjetrussland 22. juni 1941. De var ikke under norsk militær kommando fra Regjeringen i London, men hadde mange agenter opplært i Russland. I noen grad samarbeidet de med Milorg, og utførte mange dristige sabotasjeaksjoner mot krigsviktig tysk eiendom og kommunikasjonsnettet. Mange kommunister ble overvåket av norsk politi etter krigen. Eksporttjenesten Englandsfarten: Allerede i mai 1940 rømte nordmenn landet i 34 båter med kurs for England. De ville fortsette kampen mot Hitlertyskland. De minste var robåter på 16 17 fot. Også kajakker ble brukt! Farten kom i ordnede former i tiden som fulgte. Englandsfarerne bemannet skip i handelsflåten og Marinen, eller gikk inn i Flyvåpenet, Brigaden i Skottland og i britiske avdelinger. Noen kom tilbake til Norge som agenter og instruktører for Milorg. "Eksportgrupper" vokste fram i Ålesund, Bergen og Bømlo mv. "Shetlandsgjengen": Basert på "englandsfarere" ble det opprettet norsk marinebase på Shetland og Peterhead. Frem til høsten 1943 opererte Shetlandsgjengen med dårlig bevæpnede skøyter. Vinterstormene i Nordsjøen ga ly for tyske fly, men førte til flere forlis. Av i alt 200 ekspedisjoner til norskekysten var vel 150 vellykket. 200 agenter ble ilandsatt, og 350 ettersøkte motstandsfolk bragt tilbake i sikkerhet i England. 314 tonn våpen og utstyr kom frem til hjemmestyrkene i kystdistriktene. Shetlandsgjengens egne tap var nær 50% av styrken frem til våren 1943! De overtok 3 moderne ubåtjagere fra amerikanerne ("Hitra", "Vigra" og "Hessa"). Etterhvert opererte også norske og engelske motortorpedobåter med base i "Lerwick" i trafikken på norskekysten som ble kalt "Nordsjøbussen". Grenselosene: Kjentfolk i grenseområdene mot Sverige tok store sjanser for å redde landsmenn som var forfulgt av nazistene. De fulgte flyktninger, ofte hele familier over grensen på veiløse strekninger, ofte i storm og kulde. Det var ca 60 organiserte flyktningruter i Sør-Norge og vel 50 fluktruter i Trøndelag og Nord-Norge. Ca. 50 000 nordmenn ble hjulpet over grensen til Sverige som flyktninger. Også serbere, russere og polakker fra dødsleirene i Nord- Norge ble ført over grensen og i sikkerhet. Tap: Ca 100 flyktninger, 30 grenseloser og 50 andre "eksportfolk". Foto: Oluf Reed Olsen Frem til høsten 1943 opererte Shetlandsgjengen med dårlig bevæpnede skøyter. 14 Studiehefte Folk og Forsvar

UTEFRONTEN: Norges krig utenfor norsk hovedland 1. Kongen, Regjeringen og norske myndigheter Regjeringen etablerte seg i London. Den allierte seieren i Narvikslaget hvor den norske innsatsen var overbevisende ga "goodwill". Kongens nære slektskap med det britiske kongehus og etterhvert den livsviktige innsatsen til den norske handelsflåten ga et godt utgangspunkt for Norges fortsatte deltakelse i krigen på alliert side. Norge ble etterhvert sett på som en meget verdifull alliert. USAs president Franklin D. Roosevelt brukte Norge som eksempel på det kjempende Europa: "Look to Norway - - -" og den berømte forfatteren John Steinbeck skrev boken "Natt uten måne the Moon is down" og en kjent avisartikkel som fremhevet norsk innsats. Kronprinsesse Märtha gjorde fin PR-innsats i USA og bidro sterkt til øket goodwill og sympati med Norges sak. Kong Haakon 7 og Kronprins Olav. Foto: Norges Hjemmefrontmuseum 2. Det fortsatt kjempende Norge utenfor landet Handelsflåten: Moderne skip, 30 000 sjøfolk, seilte for de allierte på alle verdenshav. Inntektene gjorde den norske regjeringen økonomisk uavhengig. Tap: 710 skip, mer enn 4 000 menneskeliv, mange sjøfolk fikk livsvarige senskader mv. Nortraship: The Norwegian Shipping and Trade Mission ble etablert 22. april 1940. Regjeringen overtok ansvaret for alle norske skip utenfor tysk herredømme for krigens varighet. Dette ble verdens største rederi. Et hemmelig fond ble bygget opp under krigen for innseilte inntekter. Det var en lang strid om dette fondet etter krigen. Luftforsvaret: Da kampene var over i Norge 10. juni 1940 ville flygere som hadde vært i kamp mot tyskerne fortsette striden fra utlandet. Den gangen hadde Norge to flyvåpen: Marinens FV og Hærens FV. Ble slått sammen 28. mars 1941 under en felles kommando og i 1944 ble Luftforsvaret dannet. Treningsleieren "Little Norway", ved Toronto i Canada, utdannet flyvere og bakkepersonell. Norske kampflyvere gjorde en bemerkelsesverdig god innsats gjennom hele krigen. De fleste fra Little Norway fikk krigstjeneste i norske skvadroner, andre i britiske skvadroner og spesialavdelinger: Ubåtjakt, bombetokter over Tyskland, transport av fly fra amerikanske flyfabrikker til England, slipp av agenter og utstyr til de norske Hjemmestyrkene i det besatte Norge, Mosquito jagerbombefly på norskekysten osv. Også Luftforsvaret ble et verdifullt tilskudd til kampen mot nazismen! Sjøforsvaret: Startet opp på nytt etter kampene i Norge med 15 skip og 600 mann. Da krigen var slutt hadde Marinen 58 skip og over 7 000 mann, inklusive 1 450 kanonskyttere avgitt til handelsflåten. Tap: 20 skip, 640 menneskeliv inklusive 111 skyttere i Handelsflåten. Hæren: etablerte seg sommeren 1940 i Dumfries i Scotland. Grunnstammen var hvalfangere som mønstret av i Storbritannia. Organisert som en brigade på vel 3 500 mann. Norske garnisoner ble etablert på Jan Mayen værstasjon i 1941, på Svalbard i 1942 og kom i kamp med tysk slagskipeskadre på Syd Georgia fra 1941 til 1944. Norsk fallskjermkompani ble oppsatt i 1942, og vel 100 mann overført til kommandoavdeling som kom i kamp på Kontinentet høsten 1944. (Walcheren oa). SOE/NORIC 1 Kompani Linge (etter første sjef, kaptein Martin Linge) var den avdelingen som kanskje ble mest kjent etter krigen. Det var spesialist på sabotasje, motpropaganda, instruksjon i våpen og taktikk, etteretningstjeneste og commandoraids, angrep på fiendtlig/ okkupert territorium. Styrke: I alt 530 mann totalt i kompaniet; 245 ved frigjøringen. Tap: 57 menneskeliv. 2. Bergjegerkompani av Brigaden i Scotland overført til Finnmark 11. november 1944, først underlagt russisk kommando men etter 6. februar 1945 under norsk kommando. Fikk stor symbolverdi. Nordmenn tok sitt eget land i besittelse igjen. To politikompanier og et feltsykehus fra Sverige fulgte. 8. mai 1945 sto 3 000 norske soldater i Finnmark. Kvinnelig verneplikt ble innført av Regjeringen 24. juni 1942 for første gang i historien. De tre forsvarsgrenene fikk hvert sitt kvinnekorps. De gjorde uventet stor og god innsats! Nordmenn i engelske avdelinger: Mange soldater og offiserer ble lei av å vente. De meldte seg til tjeneste ved engelske avdelinger, og deltok med bravur. Her ble bl.a. grunnlaget til Hærens Lette Tropper/Kavaleriet lagt. Nordmenn i britiske pansrede avdelinger deltok i forbindelse med invasjonen i Frankrike i 1944 og i kamper på kontinentet til krigens slutt. Polititroppene i Sverige: Fra 1943 og utover (da svenske myndigheter skjønte at Tyskland ville tape krigen) ble "Polititroppene" oppsatt og trenet. Nær 13 000 mann i 1945. De rykket inn i Øst-Finnmark i 1944 i forbindelsen med frigjøringen av landsdelen. Norsk ungdom reiste verden rundt for å bli med i frihetskampen. Studiehefte Folk og Forsvar 15

Nordmenn på tysk side i krigen Nasjonal Samling NS anstrengte seg sterkt for å få norsk ungdom over på tysk side under krigen. I mange sammenhenger lyktes partiet. Hirden ble en slags norsk variant av det tyske SA, uniformerte "stormavdelinger" som skulle holde orden i det offentlige rom. Waffen SS rekrutterte nær 7 000 norske ungdommer til fronttjeneste i Russland for Nazi- Tyskland. Mange av disse frontkjemperne ble kanskje de beste soldater som Norge har fostret. De ble svært dyktige, lærte krigerhåndverket i blodig og nådeløs krig, men var dessverre på DEN GALE SIDEN! De var soldater. Verre med "Rinnanbanden", Abwehr-agenter og Sipoagenter, torturister og angivere som gikk okkupasjonsmaktens ærend. De var IKKE soldater i ordets beste forstand! De sloss mot landsmenn på okkupert område, beskyttet av tyske bajonetter. De levnes ingen ære. Foto: Norges Hjemmefrontmuseum Hirden marsjerer, NS-stevnet i Skien mars 1942 Fengsler og fangeleire De viktigste fangeleire og fengsler i Norge Møllergaten 19 i Oslo sentralfengsel for hele landet. Akershus i Oslo for dødsdømte og folk som skulle til Tyskland mv. Arkivet i Kristiansand samlested for Sørlandet. Grini i Bærum landets største fangeleir; i alt 20 000 fanger innom i løpet av krigen. Ulven og Espelandsleiren ved Bergen. Sydspissen i Tromsø. Krøkebergsletta i Tromsdalen. Falstad ved Trondheim. Serbere og russere i småleire ved bygging av "Blodveien" i Troms. Da freden kom var det rundt 100 000 utenlandske krigsfanger som hadde overlevd fangenskapet i Norge! Alle disse stedene huskes for rå umenneskelighet, tortur og drap på fanger. Også nordmenn i SS Wachtbataillon Norwegen deltok med samme utspekulerte sadisme som sine tyske ledere! Kjente konsentrasjonsleiere i Tyskland, Østerrike og Polen Sachsenhausen flest nordmenn kom dit. Ravensbrück kvinneleir. Auschwitz, Majdanek, Treblinka og Sobibor i Polen. Buchenwald, Neuengamme, Belsen, Gross Rosen, Mauthaussen, Natzweiler osv. Flere store og små konsentrasjonsleiere var såkalte NN "Nacht und Nebel" (natt og tåke) hvor fangene skulle sulte og arbeide til de døde. Andre var rene "Vernichtungslagern" utryddelsesleire rundt 13 millioner NS og tyskerne vervet til tysk tjeneste ved bruk av nasjonale symboler og frykten for kommunismen. myrdet. I tillegg tukthus spredd over tyskkontrollert område. Norske fanger: 700 studenter, 500 NN-fanger, 1 200 offiserer, rundt 500 politifolk osv. 9 700 norske kvinner og menn deportert til Tyskland. Over 1 700 døde der. I alt 41 000 kvinner og menn arrestert av okkupasjonsmakten i årene 1940 til 1945. Japanske krigsfangeleire Vel 300 norske sjøfolk og rundt 500 misjonærer og forretningsfolk kom i japanske fangeleire. Her hersket "Den gule rase" med samme djevelske holdning og handling som deres ariske brødre på den andre siden av jordkloden nazistene. Grufulle forhold. Detaljer utelates. 16 Studiehefte Folk og Forsvar

Slutten i Norge Tyskerens brent jord taktikk jevnet Honningsvåg med jorden "Festung Norwegen" Hitler: "Norwegen wird das Schicksalgebiet in diesem Krieg" (Norge vil bli skjebneområdet i denne krigen). Store styrker bundet i Norge. Hitler trodde at den allierte invasjonen i Europa ville komme i Norge. Derfor ble det bygget festningsverker, lagt minefelter og bygget flyplasser og forsvarsanlegg i stor skala. Ved fredsslutningen sto 327 393 bevæpnede tyskere på norsk jord. Norske kvinner i krigen på begge sider: Stor innsats av norske kvinner på begge sider: Som sykepleiere i felttoget (f.eks. Hegra), i de norske kvinnekorpsene i forsvarsgrenene, som deltakere i Hjemmefronten som f.eks. i produksjon og distribusjon av illegale aviser, som deltakere i Milorg og Sivorg. Andre lot seg verve til Røde Kors innsats på tysk side på Østfronten, til kontorhjelp og annen virksomhet i Norge og Tyskland. På begge sider av fronten kjempet kvinnene innbitt med tro på sin sak! Finnmark: Den brente jords taktikk Sovjetstyrker angrep Øst-Finnmark med store styrker i 1944. Norske avdelinger kom til etterhvert. General Rendulic hadde fått personlig ordre av Hitler om å ødelegge all bebyggelse og tvangsevakuere befolkningen når han trakk seg ut med Lapplandsarmeen. Det gjorde han. Mange sivile flyktet og gjemte seg for tyskerne. Ødeleggelsene var totale. Frigjøringen: Hitler begikk selvmord 30. april 1945. Han ble etterfulgt av admiral Karl Dönitz. Terboven og general Böhme ville sloss videre i "Festung Norwegen". Dönitz kapitulerte i Danmark og Nordvest-Tyskland 5. mai, og i andre områder inklusive Norge 7. mai. Han avsatte Terboven, ga ordre til Böhme om å overgi seg til den allierte militærmisjonen. Tysk disiplin og norsk kontroll sikret en rolig overgang fra krig til fred. Den 9. mai 1945 kl. 00.00 ble Norge fritt! De som vant: Personell i de væpnede styrker som tjenestegjorde i avdelinger utenfor det besatte Norge fikk som regel anerkjennelse i form av medaljer og krigspensjon. Personell i Hjemmefronten ble også avtakket på en grei måte, og gikk tilbake til sine forskjellige jobber, studier og gjøremål. Et paradoks: Medaljetildelingen for tapper og uegenyttig innsats tilfalt ikke alltid de som virkelig fortjente det. Milorgjegere fikk sjelden tildelt medaljer pga ledelsens politiske holdning. Krigsprofitørene var som oftest ledere av firmaer som jobbet for tyskerne, spesielt i bygge- og anleggsbransjen. Svært mange av dem unngikk straff for begunstigelse Studiehefte Folk og Forsvar 17

SLUTTEN I NORGE forts av fienden og fikk beholde sine formuer som ble bygget opp under krigen. Landet skulle gjenreises etter krigen. Nå trengtes "brakkebaroner" og andre til dette arbeidet. Et paradoks: Storsvikerne ble de store vinnerne! De som tapte: Seks hovedgrupper av tapere: "Frontkjemperne" De rundt 7 000 Waffen SS-soldatene som hadde kjempet på Østfronten og de nær 400 norske Røde Kors-søstre i tysk tjeneste. Ca. hver fjerde frontkjemper falt. De som overlevde fikk strenge straffer i Norge etter frigjøringen "Landsvikoppgjøret". Folket i Troms og Finnmark landsdelen ble avsvidd og befolkningen rømte eller ble fordrevet av den tyske 100 000 mann store "Lapplandsarmeen" som trakk seg ut i 1944. 45 norske partisaner i russisk tjeneste; 17 overlevde og kom tilbake til Norge og ble stemplet som kommunister fiender under Den Kalde Krigen. Fikk "oppreisning" av H M Kong Harald V etter Berlinmurens fall. "Tyskertøsene" kvinner som innlot seg med tyskere under krigen. Mange fikk barn med dem. Ble snauklippet og mobbet grovt under frigjøringen. Mange bosatte seg i Tyskland. Barn: "Naziyngelen" barn av foreldre som var NS og fikk landsvikdommer etter krigen. Barn av norsk/tyske foreldre "tyskerungene". "De glemte barna": Barn som ble drept og lemlestet pga krigshandlinger eller fikk foreldrene drept eller ødelagt i motstandskampen. Krigsseilerne sjøfolk i alliert skipsfart på de syv hav under krigen: Samfunnet glemte dem etter krigen. Mange hadde ødelagt helse, nerveproblemer, fikk etterhvert alkoholproblemer og dårlig økonomi. Behandlingen de fikk etter krigen er den norske nasjonalskammen! Da samfunnet endelig reagerte skrev vi 1969. Stortinget bevilget 155 millioner kroner fordelt over 3 statsbudsjetter som ble utbetalt til gjenlevende krigsseilere eller etterlatte. Tap og vinning Tap av norske liv: 10 262, herav 3 638 sjøfolk i handelsflåten, 392 sjøfolk før 9. april 1940, 2 000 militære falne fra Hæren, Marinen og Flyvåpenet, 2 091 fra Motstandsbevegelsen, 130 døde i konsentrasjonsleire i Norge, 1 340 døde i konsentrasjonsleire i Tyskland, 610 norske jøder, 1 770 norske sivile. Listen kan forlenges. 689 norske "frontkjempere" falt i tysk tjeneste og 65*) norske nazister drept av Milorg. Materielle tap i Nord-Troms og Finnmark: 12 000 boliger, 4 700 fjøs og uthus, 230 industribygninger, 53 hoteller og gjestgiverier, 106 skoler, 21 sykehus og sykestuer, 27 kirker, 118 elektrisitetsverk, rundt 180 fyr, 350 bruer osv osv. I tillegg: Alle telefonstolper, brønner, veier, båter ødelagt. De fleste husdyr slaktet. Havner minelagt. Landet lagt øde!! Materielle tap i resten av landet: Ca. 4 000 bolighus, store skader på industribygg, bruer og jernbanettet. I tillegg 710 handelsskip og 20 orlogsfartøyer. Vinning: Friheten. Demokrati gjenninnført. Tekniske fremskritt. Varehandelen tok seg opp, mange nye produkter, velferdssamfunnet vokste frem. Landet kunne gjenreises. Konge Haakon 7 ankommer Oslo 7 juni 1945 *) Antallet kan diskuteres. Det har vært intens debatt og det har vært skrevet bøker om dette. 18 Studiehefte Folk og Forsvar

Litteraturliste for deg som vil vite mer: Steen, S (hovedredaktør): Norges Krig 1940-1945. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1950 Kersaudy, Francois: Kappløpet om Norge. Det allierte felttoget i 1940. Grøndahl & Søn AS, Oslo 1989 Stordahl,T. E., Berg, Pål A. og Eikli, E.: Fritt Norge. Samarbeidsprosjekt mellom Forsvaret, Forsvarets Forum, Krigsinvalideforbundet og krigsveteranorganissasjonene, Forsvarets Forum,Oslo 1995 Rørholt, Bjørn: Usynlige soldater Nordmenn i Secret Service forteller. H. Aschehoug & Co, Oslo 1990 Pryser, Tore: Hitlers hemmelige agenter Tysk etteretning i Norge 1939 1945. Universitetsforlaget Oslo 2001 Brautaset, Steinar: Gestapo-offiseren Fehmer Milorgs farligste fiende. J. W. Cappelens Forlag a.s. Oslo 1986 Hauge, Andreas: Kampene i Norge 1940. Dreyers Forlag, Oslo 1978 Jensen, E., Ratvik, P., Ulstein, R.: Kompani Linge. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1948 Semb-Johansson, Arne: Fem år for fred og frihet Med Milorg 1940 1945. J. W. Cappelens Forlag a.s. Oslo 1995 Hølaas, Odd: Norge under Haakon VII. J. W. Cappelens Forlag a.s., Oslo 1946 Fjørtoft, Kjell: De som tapte krigen. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1995 Langeland, Oliver H.: Dømmer ikke. Heim og Samfunn A/S, Oslo 1948 Gjems-Onstad, Erik: DURHAM psykologisk krigføring i Norge, Sollia Forlag, Oslo 1981 Århundrets HVEM HVA HVOR. Chr. Schibsteds Forlag, Oslo 1999 Egne erfaringer, erindringer og studier. Studiehefte Folk og Forsvar 19

Georg Chr. Kalleberg Georg Chr. Kalleberg, født i Oslo i 1931. Etter artium i 1950, Handels gymnasium i 1951, BI og IFM utdannet han seg videre til markedsføring og i Forsvaret. Har lang erfaring fra informasjon og markedsføring i norske og utenlandske selskaper. Pensjonert som prosjektleder i NKI-Gruppen og ass stabssjef i Stor-Oslo avsnittet (HV) etter frivillig tjeneste fra 1947. Dette studieheftet er forfatterens egne memoarer fra krigstiden. Folk og Forsvar Arbeidersamfunnets plass 1c N-0181 Oslo, Norway Tlf: +47 22 98 83 60 Fax: +47 22 98 83 61 e-post: folkogforsvar@online.no www.folkogforsvar.no Nr. 4/2005