Arbeids- og inkluderingsdepartementet Integrerings- og mangfoldsavdelingen Postboks 8019 Dep 0030 OSLO Deres ref: : 200805212 Vår ref: 09/3268-6/JHDA Oslo, 12.10.2009 HØRING - FORSLAG TIL ENDRINGER I LOV 100605 NUMMER 51 OM NORSK STATSBORGERSKAP - STATSBORGERLOVEN - OG FORSKRIFT 300606 NUMMER 756 OM ERVERV OG TAP AV NORSK STATSBORGERSKAP - STATSBORGERFORKSKRIFTEN Utlendingsdirektoratet viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementets høringsbrev av 25.6.2009 med forslag til endringer i lov 19. juni nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) og forskrift 30. juni 2006 nr. 756 om erverv og tap av norsk statsborgerskap (statsborgerforskriften). Utlendingsdirektoratet har følgende merknader. Til punkt 1. Identitetsvilkåret i statsborgerloven 7 Utlendingsdirektoratet mener at det i begrepet har klarlagt sin identitet ligger et krav til å dokumentere identitet. Vi mener derfor det bør framgå eksplisitt av lovens 7 første ledd bokstav a, at identiteten skal dokumenteres. Med dokumentert legger vi til grunn at søkeren har dokumentert sin identitet ved å legge frem pass eller annet godkjent reisedokument med nødvendig notoritet. Etter vår vurdering er det svært viktig at begrepsbruken i forbindelse med vurdering av identitet etter statsborgerloven samsvarer med begrepsbruken ved vurdering av identitet etter utlendingsloven. Begrepene som benyttes ved vurdering av identitet etter både gjeldende og ny utlendingslov er dokumentert, sannsynliggjort og ikke sannsynliggjort. Vi mener derfor at de samme begrep skal brukes etter statsborgerloven for å sikre en helhetlig og konsistent begrepsbruk knyttet til identitet i utlendingsforvaltningen. Vi viser forøvrig til departementets instruks AI 79/09 om vurdering av identitet etter utlendingsloven og UDIs rundskriv RS 2009-021 om registrering, vurdering og endring av identitetsopplysninger i saker etter utlendingsloven. Dette innebærer at 7 første ledd, bokstav a etter vår mening bør lyde som følgende: har dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet Dette vil medføre et regelverk som tilsier at utlendinger som kommer fra land som kan fremskaffe identitetsdokumenter av nødvendig notoritet, som hovedregel skal vurderes etter statsborgerforskriften 1-1. Statsborgerforskriften 1-1 vil da leses som en definisjon av dokumentert identitet. Statsborgerforskriften 1-2 vil som hovedregel benyttes på utlendinger som kommer fra land hvor det ikke er mulig å fremskaffe identitetsdokumenter, jf. statsborgerforskriften 1-1. Statsborgerforskriften 1-2 vil leses som en definisjon av sannsynliggjort identitet. Det følger av dette at om det skal stilles krav til dokumentert eller sannsynliggjort identitet i all hovedsak vil avhenge av hvilke muligheter utlendingsmyndighetene mener søker har til å fremlegge identitetsdokumenter fra sitt hjemland. Det vil ikke utgjøre noen Utlendingsdirektoratet Hausmannsgate 21 Postboks 8108 Dep. 0032 Oslo Telefon 23 35 15 00 Telefaks 23 35 15 01 E-post udi@udi.no www.udi.no Bankkontonr. 7694 05 10712 Organisasjonsnr. 974760746
praktisk forskjell for søkeren om det innvilges norsk statsborgerskap etter statsborgerforskriften 1-1 eller 1-2,. Vi har følgende forslag til forskriftstekst i statsborgerforskriften 1-1: Kravet til dokumentert identitet anses som hovedregel oppfylt dersom søkeren har framlagt pass eller annet identitetsdokument som har nødvendig notoritet. og eventuelt nytt punktum / ledd; Utlendingsdirektoratet kan utarbeide retningslinjer hvor det fremkommer hvilke identitetsdokumenter som har nødvendig notoritet. Etter vår vurdering er det behov for å gi retningslinjer om hva som ligger i begrepet nødvendig notoritet og eventuelt hvilke dokumenter dette gjelder i det enkelte land. Det vil kontinuerlig være endringer i hvilke identitetsdokumenter fra ulike land har nødvendig notoritet. Derfor anses det ikke hensiktmessig å presisere dette i forskrift, men heller i rundskriv. Vi har følgende forslag til ordlyden i forskriftens 1-2 først ledd: Dersom søkeren ikke kan dokumentere sin identitet jf. 1-1, kan identiteten etter en konkret vurdering anses sannsynliggjort dersom det er sannsynliggjort at de framlagte opplysningene angir søkerens rette identitet. Unntaket gjelder bare dersom... Utlendingsdirektoratet vil påpeke at det i forslaget til statsborgerforskriften 1-2 er fortsatt nedfelt som unntaksgrunn fra dokumentasjonskravet i statsborgerforskriften 1-1 at det er umulig å framskaffe originalt, gyldig pass.. Dersom pass ikke lenger er eneste dokumentasjon som kan legges til grunn etter statsborgerforskriften 1-1, er det inkonsekvent at det er framholdt som unntaksgrunn etter forskriften statsborgerforskriften 1-2 punkt 1. Da kan det erstattes med for eksempel;...umulig å fremskaffe pass eller andre identitetsdokumenter av nødvendig notoritet som kan dokumentere søkerens rette identitet. Vi mener at en søker som på et tidligere tidspunkt har dokumentert sin identitet på den måten som statsborgerloven krever, ikke skal behøve å dokumentere sin identitet på nytt. I enkelte tifeller kan det likevel være riktig å sette som krav at passet fornyes før søknaden kan innvilges, men dette bør ikke være et krav i tilfeller hvor det ikke kan knyttes noen grad av tvil til søkerens identitet. Identiteten bør da kunne anses som åpenbart dokumentert ved at det tidligere er framlagt et originalt, gyldig pass eller annet legitimasjonsdokument med tilstrekkelig notoritet. Til punkt 2. Innføring av særregler for identitetsvilkåret for barn, statsborgerloven 7 tredje ledd og 17 tredje ledd Barn som har innvandret til Norge, statsborgerloven 7 tredje ledd, annet punktum Utlendingsdirektoratet er enig i departements forslag om at barn som innvandrer til Norge i ung alder sammen med sine foreldre ikke bør lastes for tvilen som hefter ved foreldrenes identitet. En del personer ankommer imidlertid Norge og søker asyl som enslige mindreårige. Vi mener dette er en søkergruppe som ikke bør omfattes av departementets forslag, da det i disse tilfellene ikke vil være snakk om arvet identitetstvil fra foreldrene. Videre er det i mange av disse sakene ofte svært vanskelig å fastsette søkerens alder, og dermed hvorvidt utlendingen skal anses som et barn ved innvandringen til Norge. Vi mener videre at henvisningen til at søkeren må ha vært registrert i folkeregisteret på den samme identiteten i minst 5 år, ikke bør beholdes. Det er etter navneloven tillatt å endre navn i Side 2 av 8
folkeregisteret, og en registrert navneendring vil heller ikke nødvendigvis bidra til å skape tvil om søkerens identitet 1. Dersom Utlendingsdirektoratet konkluderer at navneendringen medfører at det har oppstått tvil om søkerens identitet, så vil dette bli fanget opp av siste setning i forslaget til statsborgerloven 7 fjerde ledd: Dette gjelder bare dersom det ikke framkommer nye opplysninger som gir grunn til å tvile på søkerens identitet.. Vi mener videre at det forhold at en søker har oppholdt seg i Norge i 5 år uten at det har framkommet nye opplysninger, ikke bør medføre at man anser identiteten som dokumentert, men at identiteten da anses som sannsynliggjort jf. forskriftsutkastets 1-2. Dette medfører at det bør tilføres ett nytt punkt 3 i forslaget til 1-2. Vi mener ordlyden i statsborgerloven 7 tredje ledd bør deles inn i to ledd, slik at det tydeliggjøres at dette er to ulike søkergrupper, og foreslår følgende: Søker som er født i riket og som ble registrert i folkeregisteret ved fødselen, anses for å ha sannsynliggjort sin identitet, jf. første ledd bokstav a. Barn under 18 år, som har fem års oppholdstid i riket og fyller vilkårene for bosettingstillatelse, anses for å ha sannsynliggjort sin identitet jf. første ledd bokstav a. Dette gjelder ikke dersom søkeren har bidratt til å skape tvil rundt sin egen identitet, eller dersom det framkommer nye opplysninger som gir grunn til å tvile på søkerens identitet. Forslag til nytt 1-2 første ledd, punkt 3 i forskriften; 3. Søkeren omfattes av statsborgerloven 7 tredje ledd (fjerde ledd ifølge vårt forslag) Forslag til endring av lovens 17 Statsborgerloven 17 er en unntaksbestemmelse som retter seg mot barn som bipersoner av norsk(e) borger(e). Hovedhensikten med lovens 17 er at barn av norske borgere skal ha et redusert botidskrav. Vi mener at det er uheldig at det lages unntak for en unntaksbestemmelse, for at en gruppe søkere uten norske foreldre skal falle inn under bestemmelsen. Utlendingsdirektoratet mener at det er mer hensiktsmessige å lage en egen unntaksbestemmelse som omhandler denne gruppen. Vi mener likevel at det ikke foreligger tungtveiende nok grunner til at denne gruppen barn skal særbehandles framfor barn av foreldre som av andre grunner enn identitstvil får avslag på søknad om norsk statsborgerskap. Dette vil blant annet være barn som ikke har foreldre i Norge, barn hvor foreldrene ikke har foreldreansvaret for barna eller barn av foreldre som har fått avslag på søknad om statsborgerskap pga. av at de er straffedømte. Disse barna vil dermed få svakere rettigheter enn barn av foreldre hvor det foreligger tvil om identitet. Hensynet til likebehandling taler mot forslaget til en særbestemmelse for barn av foreldre hvor det foreligger tvil om identitet. Vi vil videre vise til at denne løsningen vil kunne medføre at barn under tolv år har et annet statsborgerskap enn begge sine foreldre. Vi ber departementet vurdere hvorvidt dette er hensiktsmessig. Det vises videre til at barn av foreldre med tvil omkring sin identitet, og som er født i utlandet vil kunne fylle vilkårene om norsk statsborgerskap på selvstendig grunnlag etter forslag til ny statsborgerlov 7 tredje ledd. Dette innebærer at denne gruppen barn må vente til etter fylte 12 år, men vil da stille på lik linje med andre barn som kan vurderes på selvstendig grunnlag. På 1 Folkeregisteret har ikke vedtakskompetanse i saker som gjelder endring av identitet, det vil si at søkeren ønsker å endre både navn og fødselsdato. Side 3 av 8
bakgrunn av dette anses det som uhensiktsmessig å oppstille en unntakshjemmel for barn under 12 år med foreldre med tvil knyttet til deres identitet. Til punkt 3. Innføring av særregler for identitetsvilkåret for personer over 18 år Den klare hovedregel etter utlendingsloven er at utlendinger som søker opphold i Norge skal dokumentere sin identitet ved å fremlegge pass eller annet legitimasjonsdokument som har nødvendig notoritet. Det er som utgangspunkt bare i saker hvor det ikke er mulig å fremskaffe slikt dokument, eller hvor det vil være urimelig å kreve at slikt dokument fremskaffes, at det er aktuelt å gjøre unntak. Sikker identifisering av personer representerer betydelige samfunnsinteresser og riktig identifisering er nå en kjerneoppgave for myndighetene, blant annet innenfor områder som berører samfunnssikkerheten. Framvekst av internasjonal kriminalitet og terrorisme med bruk av falske identitetsdokumenter, utvikling av e-handel og elektronisk kommunikasjon, har åpnet for helt nye problemstillinger om identitet. En hovedutfordring for myndighetene er å sikre seg mot at personer opptrer med falsk identitet, to identiteter ( dobbel- id ) eller at flere personer deler samme identitet. Oppgaven for utlendingsmyndighetene er å få bekreftet hvem søkeren er; dvs. hvilken identitet søkeren har i hjemlandet og eventuelt i andre land. Identiteten i Norge skal være samsvarende med identiteten i andre land, da utenlandske borgere ikke skal opptre med én identitet i Norge og en annen identitet i hjemlandet eller andre land. Det skal heller ikke være mulig å ha to identiteter i Norge. Å opptre under falsk identitet, bruk av dobbel-id og ID-tyveri er ulovlig, og rammes etter omstendighetene av ulike straffebestemmelser. Saksbehandlingen etter utlendingsloven og statsborgerloven må i størst mulig grad forhindre at slik virksomhet blir mulig. Når departementet i sitt forslag åpner for at en søker som ikke har dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet kan få norsk statsborgerskap fordi det er gått et visst antall år, er dette etter direktoratets vurdering et annet signal enn det som går frem av utlendingsloven. Vi ser derfor at forslaget til ny lov 7 fjerde vil vanskeliggjøre vårt arbeid med identitet etter utlendingsloven. Forslaget om ny statsborgerlov 7 fjerde ledd vil kunne gi et insentiv til utlendinger til å opprettholde en uriktig identitet, for slik å omgå regelverket. Regelen vil også medføre at identiteten etter 10 år kan anses å være klarlagt. Vi har i dag muligheten til å verifisere identiteter i en del av disse sakene, og vi mener verifikasjon av identitet er en bedre løsning enn at identiteten skal anses klarlagt etter et visst antall år i Norge på en oppgitt identitet. Slik direktoratet leser forslaget, vil innføring av denne bestemmelse innebære at kontrollaspektet ved innvilgelse av norsk statsborgerskap blir minimalt. Vi viser i denne forbindelse til at søknad om statsborgerskap i utgangspunktet er siste anledning utlendingsmyndighetene har til å få klarlagt søkerens identitet. Etter direktoratets vurdering bør det være et minstekrav at søkeren ikke har opptrådt med forskjellige identiteter i perioden, og aktivt har bidratt til å dokumentere eller sannsynliggjøre sin identitet, se utlendingsloven 37 og utlendingsforskriften 128. Det bør videre vurderes i hvilken grad slike saker bør kunne forelegges PST før vedtak fattes av Utlendingsdirektoratet. Til punkt 5. Kravet til oppholdstid Det er kun vist til familieinnvandringstillatelser i departements forslag til ny statsborgerlov 7 femte ledd. Vi mener de samme hensyn gjør seg gjeldende i forhold til arbeidstillatelser som er innvilget i medhold av gjeldende utlendingsforskrift 3, (denne type tillatelser innvilges etter ny utlendingslov kapittel 3), som danner grunnlag for bosettingstillatelse, men som er gitt for kortere Side 4 av 8
varighet enn et år. Vi mener denne søkerkategorien bør innlemmes i departements forslag til ny lovs 7 femte ledd. Til punkt 7. Barn som søker statsborgerskap som bipersoner og som blir 18 år mellom søknadstidspunktet og vedtakstidspunktet Utlendingsdirektoratet vil påpeke at det anses som uheldig at søknadstidspunktet skal ligge til grunn for vurdering av alderskravet etter 17, mens vedtakstidspunktet fortsatt skal ligge til grunn for vurdering av alderskravet etter de øvrige bestemmelsene. Til punkt 9. Forslag om nye regler for beregning av karenstid Et utslag av departementets forslag til karenstidtabell, er at bøter jevnt over trolig får mindre konsekvenser enn tidligere. Eksemplet skissert under punkt 9.4 (karenstidsberegning ved deldom), illustrerer at i en dom bestående av fengselsstraff og bot, vil boten i svært liten grad gjøre karenstiden lengre enn den ville vært hvis fengselsstraffen var eneste reaksjon. Dette skyldes at de fleste bøter gis subsidiært med et begrenset antall dager fengsel, som ikke øker beregningsgrunnlaget for karenstiden i vesentlig grad. Det kan være gode grunner for dette, jf diskusjonen under pkt. 9.3.2.1, men Utlendingsdirektoratet vil gjøre oppmerksom på at konsekvensen kan bli vesentlig redusert karenstid for enkelte med deldom. Det vises til departementets forslag til ny statsborgerforskrift 5-6 annet ledd, om å innføre en maksimal grense for karenstiden til det dobbelte av den karenstiden som isolert sett løper ut sist. Dette vil kunne medføre at enkelte kriminelle med et svært omfattende rulleblad vil få vesentlig kortere samlet karenstid enn uten en slik begrensning. Utlendingsdirektoratet mener på denne bakgrunn at 5-6 annet ledd bør tas bort i sin helhet. Vi mener det kan være uheldig at det ikke beregnes ny karenstid ved forlengelse av forvaring, jf forslaget til ny 5-2 tredje ledd i forskriften. Forlengelse av forvaring skjer ved dom, se straffeloven 39e og benyttes som straffereaksjonsform overfor mange lovbrytere som anses som spesielt farlige for samfunnet. Hensynet til den allmenne rettsoppfatning tilsier etter vårt syn at det bør gå lenger tid før statsborgerskap kan innvilges. Når det gjelder forslaget til ny 5-7 i forskriften, er det uheldig at det i dag ikke finnes rutiner for å bli informert om straff i utlandet. Her vil det som oftest kun være søkerens egne opplysninger å forholde seg til. Utlendingsdirektoratet vil derfor anmode departementet om å vurdere å endre denne bestemmelsen slik at den blir mer effektfull, og eventuelt utrede muligheten for å oppstille en plikt for søker til å fremskaffe slike dokumenter fra hjemlandet. Utlendingsdirektoratet anser at en slik bestemmelsen vil medføre lengre saksbehandlingstid og det er uklart om dette lar seg gjøre på en hensiktsmessig måte. Utlendingsdirektoratet mener at betinget påtaleunnlatelse, som er en strengere reaksjon enn påtaleunnlatelse, bør omfattes av forskriftens 5-5. Til punkt 10. Kravet til sammenhengende opphold i statsborgerloven 15-17 Vi mener endringen også bør omfatte statsborgerloven 14. Ettersom personer som vurderes etter denne bestemmelsen har femårige tillatelser, vil ikke problemstillingen dukke opp like ofte der, men det vil likevel forekomme tilfeller hvor en søker i løpet av de siste tre år har fornyet tillatelsen én dag for sent, og således ikke fyller kravet i statsborgerloven 14 om opphold med tillatelse de siste tre år. Til punkt 11. Unntaksregler for søkere med sperret adresse i folkeregisteret For Utlendingsdirektoratet er det tilnærmet umulig å ha så god oversikt over prosedyrene for løsning i ulike land at vi kan vite med sikkerhet hvilke land dette gjelder. Forslaget bør derfor gjelde alle personer med sperret adresse. Det vil være en mer praktikabel regel enn forslaget i departementet høringsbrev. Det vil være vanskelig å vurdere i hvert enkelt tilfelle om det er Side 5 av 8
grunnlag for å gjøre unntak, og dette gjelder et lite antall saker. Vi vil videre gjøre oppmerksom på at denne unntaksregelen ikke må hjemles spesifikt, da det finnes en unntakshjemmel i 6-1 nr. 3 som kan benyttes til dette formål. Til punkt 13. Ektefeller til Kola-nordmenn Vi mener vilkårene for innvilgelse av statsborgerskap til ektefeller av Kola-nordmenn bør framkomme enda tydeligere. Det er blant annet uklart hvorvidt kravet til syv års sammenlagt botid gjelder. Hvilke vilkår som gjelder vil komme tydeligere fram dersom bestemmelsen sier noe om hva som gjelder, fremfor enn hva som ikke gjelder. Så lenge vilkårene i stor grad skiller seg fra de øvrige vilkårene i statsborgerloven 12, kan det være at bestemmelsen vil bli tydeligere dersom man formulerer vilkår uavhengig av statsborgerloven 12. Vi vil for ordens skyld presisere at vi mottar svært få slike søknader. Til punkt 14. Særregler for personer som har fått utstedt norsk pass selv om de ikke er eller har vært norske statsborgere På bakgrunn av våre erfaringer fra en rekke saker hvor personer bosatt i utlandet feilaktig har fått utstedt norsk pass gjennom mange år, bør statsborgerforskriften 8-4 også omfatte personer som ikke er eller i senere tid har vært bosatt i Norge. Dette kan best gjøres ved at denne gruppen, som må regnes å være betydelig mindre enn gruppen av personer som bor i Norge, omfattes av det som regnes som sterke grunner i 8-4 siste punktum. Det kan videre fremkomme av rundskriv hva som skal regnes som sterke grunner. For søknad om gjenerverv var det ifølge Justisdepartementets rundskriv G-28/99 pkt. VII 4.1.6 og 9.2, jfr. IX 5, ikke krav om løsning eller at søkeren skulle være bosatt i Norge, for personer hvis statsborgerskap var tapt ved fylte 22 år i henhold til da gjeldende lovs 8, men som hadde fått norsk pass ut over fylte 22 år forutsatt at den søkeren hadde sitt statsborgerskap fra, var født norsk i Norge. Vi mener dette er hensiktsmessig og siden det gjelder en relativt stor søkergruppe bør dette videreføres. Vi foreslår derfor at det innarbeides et nytt, annet ledd: For søker som er født i utlandet og har fått utstedt norsk pass ut over fylte 22 år, men ved fylte 22 år tapte det norske statsborgerskapet i henhold til statsborgerloven av 1950, gjøres det unntak fra statsborgerloven 7 første ledd c, d, e, f og h, dersom den søkeren fikk sitt norske statsborgerskap fra, var født norsk i Norge. Til punkt 16. Søknad om statsborgerskap på fastsatt skjema I departementets forslag til ny statsborgerforskrift 14-1 foreslås det å innføre en ny bestemmelse om at søknader og meldinger om norsk statsborgerskap skal fremmes på fastsatt skjema. Utlendingsdirektoratet mener det vil være hensiktsmessig at det eksplisitt fremgår at Utlendingsdirektoratet kan gi adgang til å fremme søknader og meldinger elektronisk. Dette er gjort i forslaget til utlendingsforskriften 2008 10-2 første ledd, som lyder: Utlendingsdirektoratet gir nærmere retningslinjer om hvordan en søknad om oppholdstillatelse skal fremmes. Utlendingsdirektoratet kan herunder kreve at søknaden skal fremmes på fastsatt skjema og kan gi adgang til å fremme søknaden elektronisk. Den myndigheten som mottar søknaden, skal påse at den er riktig utfylt og at de nødvendige vedleggene følger søknaden. Til punkt 17. Rutiner for å stille behandlingen av søknader i bero jf. statsborgerloven 30 annet ledd Side 6 av 8
Vi mener det eksplisitt bør framgå at det er den instansen som har søknaden til forberedelse eller behandling, som treffer beslutningen om at behandlingen av statsborgersøknaden skal berostilles. Vi mener videre at det er helt avgjørende at politiet pålegges å varsle direktoratet i alle saker der en person er kommet under etterforskning for et straffbart forhold, også etter at søknaden er mottatt her. Hvis dette ikke skjer, har ikke direktoratet noen forutsetninger for å vurdere om søknaden skal stilles i bero, jf lovens 30 annet ledd. Det er politiet og påtalemyndigheten som definerer at det pågår etterforskning. Det vil også effektivisere saksbehandlingen betydelig at politiet pålegges å varsle direktoratet i nevnte type saker ved at vi unngår å måtte kontakte politiet i et stort antall saker for å forsikre oss om at det ikke har oppstått forhold som har betydning for saken. Det finnes et behov for at Utlendingsdirektoratet kan berostille en sak på anmodning fra KRIPOS eller Politiets sikkerhetstjeneste uten at en formell etterforskning er igangsatt, dersom grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn taler for det. Slike utenrikspolitiske hensyn vil kunne foreligge hvis det foreligger en mistanke, eventuelt en siktelse eller tiltale om brudd på internasjonale regler, som for eksempel folkemord. Vi mener dette bør fremgå av loven og at reglene i forskriften 14-2 gjelder tilsvarende for denne gruppen. På bakgrunn av dette fremmer vi følgende forslag til ny statsborgerlov 30 tredje ledd: Behandlingen kan stilles i bero på anmodning fra norske justismyndigheter dersom hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn taler for det. Det vises til forslaget til ny 14-2 nest siste ledd, første punktum hvor begrepet midlertidig berostilling anvendes. Vi mener begrepet er upresist og unødvendig ettersom en berostilling per definisjon er midlertidig, og vi anbefaler at midlertidig fjernes. Det bør videre presiseres for hvor lang periode en sak kan berostilles uten at søkeren får informasjon om dette. Til punkt 18. Gjenerverv av norsk statsborgerskap for barn av norske statsborgere Vi mener at det er mer hensiktsmessig at dette reguleres i statsborgerloven 17, fremfor at det innføres en ny forskriftsbestemmelse som regulerer statsborgerloven 15. Ordlyden i statsborgerloven 17 første ledd kan endres til Barn under 18 år av norsk borger, eller den som erverver norsk statsborgerskap etter bestemmelsene i kapitlet her. På denne måten vil hensynet til den ovennevnte gruppen barn og evt. andre barn av norske borgere som faller utenfor denne bestemmelsen, bli ivaretatt. Til punkt 20. Forslagenes økonomiske og administrative konsekvenser Forslagene vil kunne føre til at et stort antall personer, som tidligere har fått avslag etter 7 første ledd, bokstav a, nå vil fremme ny søknad om statsborgerskap. Det må derfor påregnes en relativt stor økning av antall søknader om norsk statsborgerskap hvis forslaget vedtas i sin opprinnelige form. Med hilsen Ida Børresen direktør Gry Aalde avdelingsdirektør Side 7 av 8
Side 8 av 8