Vi vil bidra Utarbeidet av prosjektgruppa i Aurskog-Høland, Fet og Sørum kommuner.
Forord 17 år gamle Iris ønsker seg mer informasjon om tiltaket hun og familien får fra barneverntjenesten. Tiåringen Oliver erfarer at det er lettere å lære, når han kan gjøre praktiske ting i klasserommet og ha uteskole. I kommunene Fet, Sørum og Aurskog Høland får 304 barn og unge ulike hjelpetiltak fra barneverntjenesten. Flertallet av disse er i skolealder. Fra forskning vet vi at en stor andel av barn og unge som er i kontakt med barneverntjenesten også strever på skolen. Vi ville finne ut mer om hvordan barn og unge i våre tre kommuner opplever skolehverdagen sin, samt hvordan de opplever kontakten de har eller har hatt med skolehelsetjenesten og barneverntjenesten. 20 barn og unge i aldersgruppen 10-20 år har delt sine erfaringer med oss, og gitt råd og anbefalinger til ansatte i skolene, skolehelsetjenesten og barneverntjenestene. Rådene presenteres i denne rapporten. Barn og ungdom er eksperter på nettopp det å være barn og ungdommer. De sitter med kunnskap og erfaring om læringsmiljøet på skolen sin; om inkludering, ekskludering, mobbing og vennskap. De har også oppfatninger om hvilke holdninger og utfordringer, som ligger i den skolekulturen de er en del av. De vet hva som kjennes trygt og utrygt i møte med skolehelsetjenesten og barneverntjenesten. Deres stemmer er derfor av stor betydning for hvordan vi kan skape trygge klasse- og skolemiljøer og for hvordan vi kan forme gode tiltak for barn og unge som trenger hjelp fra skolehelsetjenesten og barneverntjenesten. 2 3
«Jeg tenker at når man er barn, så vet man kanskje ikke alltid hva som er best for en selv. Men det å sette seg ned med barnet, lytte, spørre, og forsøke å sette seg inn i hvordan barnets opplevelse er, gjør jo at man som barn føler seg sett og hørt, selv om de voksne beslutter noe som barnet er uenig i (Kaja 15 år) 4» 5
Råd til ansatte i skolen «Jeg vet at læreren min bryr seg om hvordan jeg har det. Jeg kan se det på øynene hennes» (Marita 11 år) Gjør klasserommet til et trygt sted å være. Bruk tid på at elevene skal bli kjent med hverandre slik at de kan bli trygge på hverandre. Mange barn strever i overgangssituasjoner, i garderoben og i friminuttet. Vær tilstede og hjelp barnet inn i lek og vennskapsrelasjoner. Skap en kultur i klasserommet hvor hvert barn føler seg sett og forstått. Innfør livet som en egen time på timeplanen. I timen kan vi bli bedre kjent med hverandre, og lære om gode og vanskelige følelser knyttet til livet. Livet på timeplanen kan virke forebyggende mot mobbing og krenkelser. Bruk gjerne praktiske oppgaver også i teoretiske fag. Det gir mestringsfølelse når jeg får til ting. Det skaper motivasjon for videre læring og for å lære mer. Praktiske oppgaver gjør det lettere å samarbeide og bli kjent med de andre elevene i klassen. Sett av mer tid til lek og læring utenfor klasserommet. Legg opp til at flere kan ha presentasjoner eller fremføringer i liten gruppe istedenfor ovenfor hele klassen. Som lærer er du en av de viktigste personene i livet mitt. Du er en viktig rollemodell. Du kan gjerne dele noe om deg selv eller noe fra ditt eget liv. Det kjennes trygt, og jeg blir bedre kjent med deg. 6 7
Gjør det til en «vanlig sak» for alle elevene å snakke med læreren innimellom. Da blir det lettere for meg å kunne ta kontakt og fortelle når noe er vanskelig. Vær engasjert og vis at du bryr deg om hvordan jeg har det. Det kan du vise ved et blikk, en lapp, et håndtrykk eller en samtale. Ikke gjør meg til et «problembarn» eller behandle meg annerledes enn de andre. Still gjerne spørsmål om hvordan barnet har det. Spør gjerne flere ganger, dersom du ser at et barn viser at det ikke har det bra. Når et barn forteller om noe det er utsatt for, må du som voksen tro på barnet, og vise ovenfor de andre i klassen at det barnet forteller er viktig. Hvis et barn forteller om mobbing eller krenkelser, ikke sett i gang med tiltak før du har gitt barnet god informasjon om hva som skal skje videre. Forklar hva, hvordan og hvorfor. Vær konkret og bruk ord som barnet og ungdommen forstår. Avtal med barnet hvilken informasjon som skal gis videre. Mobbere er også barn og unge som trenger hjelp og støtte. De som plager andre kan også ha det veldig vondt, og det å plage andre kan være en måte å utrykke smerte på. 8 «Måten læreren min møtte meg på hver eneste dag gjennom hele barneskolen, gjorde at jeg fikk tillit til voksne igjen» (Marius 13 år) 9
10 Forsøk å lete etter hva som kan være årsaken til min dårlige atferd, eller uheldige måter jeg oppfører meg på. Møt meg med tålmodighet og «ikke gi meg opp». Selvskading, skoleskulk og skolefravær er ofte reaksjoner på vanskelige livssituasjoner. Det hjelper å bli møtt med omsorg, tålmodighet og gode rammer. Ikke kjeft på meg når jeg tar dårlige valg. Alle tar dumme valg innimellom. Hjelp meg til å se det gode jeg gjør. Ikke la det vonde og vanskelige som har skjedd meg og familien min får definere meg. «Jeg er mer enn bare det». Gi ros for de gode valgene jeg tar! Det kjennes godt at noen ser det gode jeg gjør. 11
Råd til skolehelsetjenesten «Dersom psykisk helse ble mer vanlig å snakke om, kunne vi fått en bedre forståelse av hva som skjer inni oss og bli mer bevisste på egne følelser. Det ville hjulpet mange, og kunne forandret mange sitt liv (Tilde 17 år)» Vi ønsker oss helsesøstre som er tilstede på skolen hver dag. Helsesøster kan besøke oss i klassen slik at vi kan bli kjent med vår egen helsesøster på vår skole. På den måte vil det være tryggere å kunne oppsøke henne og fortelle henne om vanskelige ting. Det hadde vært fint om helsesøster kunne være ute i friminuttene for å observere barn som har det vanskelig. Helsesøster bør besøke klassene og snakke med oss om ulike psykiske vansker, vold og overgrep. Han/ hun bør forklare hvordan det kan kjennes ut, og hvor man kan får hjelp og støtte. Hun må fortelle hva voksne har lov og gjøre med barn og hva de ikke har lov til. Døra kan gjerne stå på gløtt på helsesøsters kontor, slik at det er lettere å gå inn. Eller hun/han kan ha lapper på døra, som man kan skrive beskjeder på og legge i en egen kasse. Tilbudene om samtaler må komme når jeg er klar for det, «når vinduet mitt er åpent». Når jeg finner en helsesøster jeg stoler på, er det fint om jeg slipper å bytte til en ny person. 12 13
Råd til ansatte i barneverntjenesten Snakk med meg alene og sammen med familien min. For at jeg skal kunne fortelle, trenger jeg å være trygg på de voksne. Vis interesse for meg på ekte! Legg vekk bok- kunnskapen din! Innrøm feil. Det viser at du er et ekte menneske, og gjør at jeg får tillit til deg. Vis meg respekt ved å bruke god tid på å bli kjent med deg. Vis meg tillit og tro på det jeg forteller. Snakk gjerne med familien min, men gjør det i samarbeid med meg Det viktigste er ikke å si at du skal hjelpe meg, men at du faktisk gjør det. La barn få tilbud om å tegne det vanskelige, for det er ofte vanskelig å finne de riktige ordene. «Kontaktpersonen viste med hele kroppen at han var lei seg da jeg måtte flytte. Da tenkte jeg at dette er en jeg kan stole på (Rikke 15 år)» Det er fint om du ikke skriver mens vi snakker sammen. Dersom du må notere, forklar hvorfor og hva det skal brukes til. Vær direkte og ærlig i samtalene med meg og familien min. 14 15
Kom på skolen vår og informer om barneverntjenesten. Gi meg informasjon om hvilke tiltak barnevernet har i familien min. Gi god og tydelig informasjon om hva som kommer til å skje, når kommer det til å skje og hvordan kommer det til å skje? Informasjonen bør gjentas flere ganger. Legg en plan sammen med meg. Bruk tid på å forklare hvorfor et vedtak eller en avgjørelse er tatt, eller skal tas, selv om jeg er uenig eller selv om det sårer meg. Det er trygt å få vite hvorfor, selv om det gjør vondt. Bruk ord som dere tenker at barn på ulik alder forstår. Sjekk gjerne at jeg har forstått innholdet i samtalen. Fortell hvorfor og hvordan dere skal samarbeide med andre. Ofte synes vi det er godt at informasjon deles, slik at vi slipper å fortelle hele historien på nytt. «Jeg skulle ønske kontaktpersonen hadde vært mer tilgjengelig for meg i den perioden hvor jeg slet med skyldfølelse. Det handlet mye om at jeg selv hadde meldt bekymring for familien min (Sofie 17 år)» Vis med øyne og kroppsspråk at du er interessert i å bli kjent med meg. Send meg gjerne en sms i etterkant av samtaler. Da vet jeg at du bryr deg, og er opptatt av det vi har snakket om. Spør meg om hvordan jeg opplever tiltakene i familien, og la meg delta i å lage min egen tiltaksplan. Fortell meg at det er lurt å ha med seg en trygghetsperson i samtalene, dersom jeg er utrygg eller usikker. Det er uheldig at vi bytter kontaktpersoner så ofte. Da mister vi tilliten og kan lett lukke oss. Gjenta gjerne det viktigste vi har snakket om, og eventuelle råd du har gitt i samtalene. Ofte er hodet mitt fylt med strevsomme tanker. Fortell meg hva du vil snakke med foreldrene mine eller andre personer om. Det gjør meg trygg. 16 17
«Familien min fikk veiledning og pappa fikk hjelp til å roe seg ned. Det fungerte fint, men jeg skulle ønske barneverntjenesten hadde vært lenger inne med tiltak hos oss (David 18 år)» 18 19
Avslutning Det har ikke vært tradisjon for å bringe inn barn og unges egne erfaringer fra skolehelse- og barneverntjeneste i våre tre kommuner. Vårt ønske er at det systematisk innhentes kunnskap fra barn og unge, og at dette bringes tilbake til de ulike tjenestene. På den måten kan kunnskapen bidra til praksisforbedringer, endring av holdninger og arbeid med verdier hos den enkelte ansatte og i tjenesten. Vi tror at for å skape gode oppvekstmiljøer må vi lytte til de som vet hva som trengs og hvilken hjelp som hjelper. Vårt håp er at kunnskapen og rådene fra barn og unge kan bidra til at deres stemmer får større plass i skole, skolehelsetjeneste og barneverntjeneste. 20 21
Rapporten er utarbeidet av prosjektgruppa i Aurskog-Høland, Fet og Sørum kommuner. Et ekspertutvalg bestående av fire ungdommer fra kartleggingen, har gitt innspill og bidratt med å lage rapporten. 22 23
Foto: Rikke Eng Ruud Design/ trykk: Brainify AS 2019