ANNE GJEITANGER VINTERINDIANERE ROMAN FORLAGET OKTOBER 2015
ANNE GJEITANGER Vinterindianere FORLAGET OKTOBER AS, Oslo 2015 OMSLAG OG BOKDESIGN: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: 978-82-495-1534-9 (epub) ISBN: 978-82-495-1413-7 (trykk) www.oktober.no
1 DET SOM ER «garasjen» vår på hytta, er en lomme i grusveien like etter en sving før det store vannet hvor veien slutter. Jeg vet godt hvordan veien går de siste svingene når det plutselig er blitt riktig form på våre fjell i dalen, men nå er det ikke vi som har kjørt, vi er her for å møte dem som kommer. Farmor med tørkleknute på toppen av hodet, med kjole som strammer over bysten, og bagasjelokket åpent på den hvite amazonen som hun lærte å kjøre da det ble klart at farfar var nesten blind. Jeg har forstått at det var i siste liten, og farfar skryter veldig av sjåføren sin, enda han knapt ser hva hun gjør, pleier pappa å si. Hun kan for eksempel ikke rygge, men det vet ikke farfar, og han tror fortsatt at hun aldri har farget håret, at det er like kobberbrunt den dag i dag som da det flommet nedover skuldre og armer på et sort-hvitt-bilde fra Vestlandet på den tiden da de ennå bare var forlovet. Vi andre har vært på hytta en god stund allerede, jeg vet ikke hvor lenge for jeg teller ikke dager, jeg teller bare ting å glede seg til, jeg er seks, jeg har shorts og støvler på, og kjenner kanten av støvlene mot leggen når jeg ikke klør, for det er stille her nede ved veien, og både klegg og mygg. Farmor smører oss med Finns myggstift, som er så sterk at fargetrykket på plastposene noen ganger smitter av rødt og grønt på knærne når vi bærer dem opp. På våre står det «Mat av rang, kjøp fra Bang», mens farmor har bare grå poser fra handelsmannen sin, som heter Allern. Pappa har åpnet ryggsekken, den buler ut mot bunnen som en pære, han legger ting oppi som farmor tar ut igjen for at han ikke skal bære for tungt. Pappa blir irritert og snakker med den stemmen han har bare når farmor er der, mens mamma står i bakgrunnen og er elegant på femtitallsmåten, med sort hår og solbriller, enda dette er sekstitallet. Broren min går i forveien med hånden sin i farfars, farfar som har
bukseseler over hvit skjorte og en annen sigen pæresekk over posete vadmelsbukser, og en pipe som han patter på, og bein som går langt fra hverandre i støvlene, han regner med at vi tar dem igjen ved hvilesteinen etter den bratteste skråningen på vei opp til platået der hytta ligger ved et lite vann nedenfor et stort fjell. Det fjellet heter Kangsen. Der jeg står, har jeg et annet fjell i ryggen som jeg også kjenner godt, det er Lifjell, og det er sol på toppen der nå, det er sol rundt meg også, alt er vennlig og varmt lysende, det skinner i myrull og blek mjelt langs kanten av «garasjen», som slutter i en grøft med sildrende vann i bunnen; vier og dvergbjørk ned mot bekken. Jeg har aldri gått ned i den grøften, men det hender pappa setter ting der som vi ikke klarer å bære opp med en gang, jeg står og venter på farmor, som veier blomkål og kålhoder i hendene før hun pakker dem inn igjen i avispapir. Det dyrkes ikke mange grønnsaker her nord, disse har reist over tusen kilometer. Jeg ser på hvordan kålhodene stikker opp mellom syltetøyglass, som også er pakket inn i avispapir, jeg har det varme lyset rundt meg, og jeg kjenner hvordan det er når alle er her til å fylle rollene sine, og det er slik jeg vil eller tror det skal være.
2 JEG HAR IKKE min egen sekk, men jeg har en liten mørkegrønn koffert med god plass til bamsen min i. Jeg synes ikke noen av delene er spesielt pene, men de er praktiske, mer praktiske, sier moren min, enn for eksempel en lekehund med masse myk pels og nesten ikke noen kropp som jeg har sett hos isenkramshandler Muus, siden den helt sikkert går fort i stykker, eller en rosa veske med pusestoff sånn som hun i den eneste blokken i veien vår hjemme har, som er i slekt med en dikter som ikke lever lenger. Jeg hadde ikke kunnet bære bamsen min i den og ikke noe annet heller. I kofferten får jeg dessuten plass til dukkeklærne og barbien, som det er nesten umulig å få klærne av og på, særlig de moren min har heklet, for de har så mange hull som de spisse hendene til barbien setter seg fast i. Barbien min har samme sorte hår som mamma, og er ikke egentlig barbie, men midge, og det var ikke mamma som ga meg den, men noen jeg nesten ikke kjenner. Da jeg fikk den, hadde den turkis genser uten ermer, og jeg har en som er nesten lik med glidelås i halsen. Og så har jeg en gul shorts. Om kvelden ser jeg ofte på hendene mine og synes det er underlig at de henger sammen med meg, jeg som er den som ser på dem. Og at jeg er her, hvor det går helt fint å lese lenge etter at de voksne har båret ut parafinlampen fra soverommet, og helt til pappa kommer, bare jeg får det lyseblå gardinet til å bli liggende i køyesengen over meg, for det er aldri mer enn tussmørke utenfor, og jeg ser ganske godt, jeg skal ikke bli blind, og jeg tror ikke på det når farmor sier at jeg må spare øynene, jeg ser og ser på dette som er at jeg har en hånd, at jeg ikke bare er mine egne tanker, og så leser jeg, det har jeg kunnet lenge, om Andeby og Sølvpilen og de tre musketerer, som jo ikke handler om dem så mye
som om d Artagnan. Jeg leser om alt det går an å finne på som blir helt sant. Når pappa kommer, husker jeg ikke alltid hvor jeg er, og noen ganger har jeg sovnet. Broren min sover hos mamma på rommet ved siden av, der gardinene er grønne. Jeg vet ikke om jeg er det de voksne kaller pappajente, men kanskje av og til. I hvert fall når pappa skreller appelsin til meg, eller knekker nøtter til jul og jeg kan spise så mye jeg vil. Men jeg vekker ikke pappa når jeg må ut om natten, ut i det lyset som får en til å tenke på tusser og troll enda det ikke er mørkt, men dust, dust grønt. Måtte tisse. Være mer redd for å vekke ham enn for å gå ut og rundt hjørnet på hytta, hvor jeg huker meg ned så jeg ser gresset helt nærme og synes det er trist at det jeg gjør nå, får gresset her til å bli brunt. Men ut på hellene tør jeg ikke gå, for på den andre siden av dem bor det noe som lar seg merke særlig godt om natten, det kjenner jeg helt hit. Være så utsatt og samtidig tro seg beskyttet, alltid.
3 EN GANG HAR jeg våknet på rommet mitt hjemme, der pappa dyrker druer rett utenfor vinduet, og det fantastiske er at jeg når som helst kan komme til å våkne og være like stor, like høyt hevet over bakken og like forunderlig fylt av tilfredshet. For det tror jeg, det var en del av følelsen. Og så pent som alt var da, så lyst å se på: lakenet, gardinene, solen utenfor. Og broren min han er sånn som noen ganger når han ler, ikke klarer å slutte, og så ler og ler han til alle de andre også må gjøre det. «En smittende latter,» sier pappa og er stolt, enda han ofte er streng, og jeg vet at moren min er glad i broren min, og kanskje mer enn i meg, men jeg vet ikke helt hvordan det er med broren min og pappa, for broren min er reddere enn meg. Jeg tenker uansett på det som om broren min gjør noe mer når han ler, som ikke handler bare om det han ler av, men om noe annet, noe utenfor her. Glitter.
4 KÅLEN FRA BAGASJEROMMET blir til stuing, som er hvit ved siden av sausen til kjøttkakene; smaken av hvit og brun saus som blander seg. Farmor lager dette, og hun lager lapper som hun steker på vedkomfyren og som jeg får spise mens de er varme hvis jeg sitter på divanen bak henne slik jeg gjerne gjør, enda det er varmt og mørkt i gamlehytta når hun fyrer for å koke og det er sol utenfor. Lappene skal ellers være til kaffen, og jeg kan ikke forstå at de andre kan like dem like godt som jeg, for når det er kaffe, er de jo blitt kalde. Men så har de andre sukker på, syltetøy, slike ting, som jeg ikke kan vente på, og dermed kan jo ikke jeg vite hvordan det smaker for dem. Når farfar er her, blir det med kaffen noe helt annet enn når det bare er oss, for først må vi være helt stille under middagshvilen, som varer i mange timer, og så må vi være stille når det er værmelding på radioen, og så må vi være stille hvis farfar kommer på å fortelle en historie eller snakker om noen vi ikke kjenner, eller også må vi svare hvis han skal høre oss i noe vi har veddet om at vi kommer til å klare eller ikke. Salmevers utenat. Båtmannsknop og flaggstikk. Dobbelt halvstikk; det er det vi fortøyer prammen med. Noe som kanskje er en salme, i hvert fall ljomer det når farfar synger på vei mot land: «Så seilet vi en solblank time.» Som vi må lære hele av, og mye er gått tapt, men dette rimet husker jeg fremdeles: «Og hørte pinseklokker kime.» Latinske ordtak: «De gustibus non disputandum.» Smak og behag kan ikke diskuteres. «Nulla regula sine exceptione.» Ingen regel uten unntak. «Exceptio confirmat regulam.» Unntaket bekrefter regelen. En gang drikker vi kaffe hos en gammel dame som farfar kjenner, nede i dalen, hun smører vannkringle og kornmokjeks som hun må ha hatt
lenge i skapet sitt, hvisker mamma og pappa når hun går ut på kjøkkenet en liten tur for å hente mer kaffe, og de synes vi er veldig flinke som ikke sier noe og bare svelger ned. At vi er høflige, lydige. Jeg ser på korsstingsbroderiene på putene ved siden av meg i sofaen, det henger et jesusbilde på veggen, med en hvit fugl på den ene skulderen, eller husker jeg feil? Hadde han et lite lam i armene? Og jeg tenker at jeg husker ikke hvordan kornmo egentlig skal smake, at det er rart, hvordan smak er noe man ikke kan huske, bare prøve om igjen. Slik det er med lukter også. Og med det man husker. Man forteller om noe som har skjedd, men da blir det jo til noe annet, til noe virkelig, en historie, en formel. Broren min var antagelig flinkere enn meg til å late som ingenting. Eller kanskje var det omvendt; at det for en gangs skyld var jeg som ikke sa noe, kanskje smakte jeg ikke ordentlig etter.