Artikkel i Sosiolognytt, 2/2009 Evalueringen av norsk sosiologi hvordan kan den bli viktig? Av: Arnfinn Haagensen Midtbøen Da norsk historieforskning ble evaluert for to år siden, vurderte evalueringsutvalget fagmiljøene ut fra en idealtypisk modell av hva historiefaget burde være. Evalueringen resulterte i en leseverdig rapport og en konstruktiv debatt om fagets fremtid og muligheter. Nå står sosiologien for tur. Utvalget bør skule til historikernes normative visjoner heller enn å måle fagmiljøenes kvalitet ut fra antall publiserte artikler. Etter planen skal evalueringen av norske sosiologimiljøer igangsettes i løpet av 2009. Initiativtaker er Norges forskningsråd, nærmere bestemt Divisjonsstyret for vitenskap. Evalueringen skal styrke Forskningsrådets kunnskapsgrunnlag om sosiologiens stilling i Norge. Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Grete Brochmann, er eneste sosiolog i Divisjonsstyret. Vi spør henne om den egentlige hensikten bak denne evalueringen. - Dette er en av de viktige oppgavene til Divisjonsstyret, å evaluere eller overvåke de forskningsinstitusjonene som mottar midler fra Forskningsrådet. Vi har ansvaret for kvalitetssikring av den forskningen som gjøres, sier Brochmann. Et eksempel til etterfølgelse En viktig del av enhver evaluering er nødvendigvis å skille mellom sterke og mindre sterke fagmiljøer. Imidlertid må evalueringen hvile på noen bestemte kriterier en slags referanseramme som miljøene vurderes på grunnlag av. Dette kan være alt fra telling av vitenskapelige publikasjoner til visjonære fremstillinger av hva et gitt fagmiljø bør beskjeftige seg med. Da norske historiemiljøer ble evaluert i 2007, ble det valgt en normativ tilnærming. I evalueringsrapporten, som er tilgjengelig på Forskningsrådets hjemmesider og har tittelen Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning, skisserer utvalget innledningsvis en idealtypisk modell for hva historiefaget bør være. Med utgangspunkt i denne modellen vurderte de så styrker og svakheter ved de relevante forskningsmiljøene. Målsettingen var å bidra til en videreutvikling av norsk historieforskning. Professor i samtidshistorie ved Europauniversitetet i Firenze, Bo Stråth, ledet evalueringen av historiefaget. Vi spurte ham om årsakene til at utvalget gikk inn for en slik strategi. - Vi ville göra våra värdepremisser explicita. Det blir därmed lättare att förhålla sig kritiskt till våra utsagor och omdömen. Vi räknade också med att debatten efter utvärderingen skulle bli mer principiell och den förstärkta självreflektion bland historikerna som vi syftade till skulle underlättas om värdegrunden sattes i centrum, sier han.
Et av formålene ved å lansere en idealtypisk modell for historiefaget var å eksplisere et normativt synspunkt på hva historiefaget bør være, slik at resultatene blir redelige og samtidig åpner for debatt om fagets identitet og retning. - I hvilken grad har evalueringen bidratt til debatt i norske historiemiljøer? - Mitt intryck är att evalueringen fått stor uppmärksamhet och lett till debatt och ökad självreflektion bland norska historikere, mener Stråth. Også Divisjonsstyret har merket seg denne evalueringen. Grete Brochmann trekker frem evalueringen av historiefaget som en inspirasjonskilde. - Dette er en utmerket evalueringsrapport. Her ble miljøene engasjert. Det ble interessant for alle å plassere seg i forhold til den rammen som utvalget skisserte. Og personlig mener jeg at det kan gjøres like interessante ting ut av en sosiologievaluering, sier hun. Hvem definerer hva som er kvalitet? I følge Brochmann har Divisjonsstyret anledning til å utforme et temmelig detaljert mandat for utvalget, og de bestemmer også hvem som skal gjøre jobben. - Det vil likevel alltid være rom for en tolkning av mandatet og i den forstand får utvalget siste ord, påpeker hun. Divisjonsstyret har altså i oppgave å utarbeide mandatet for evalueringen av ulike fag. Samtidig ønsker de innspill fra de nasjonale fagrådene, som består av representanter for de største institusjonene i universitets- og høyskolesektoren. Vi har snakket med Karin Widerberg, leder for Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Hun er også leder for Nasjonalt fagråd for sosiologi. - Når et fag skal evalueres, er det også fagrådenes oppgave å være til hjelp for Divisjonsstyret. Hensikten med fagrådene er å være en møteplass der man kan diskutere felles policy, samordning, og bistå hverandre, sier Widerberg. Nasjonalt fagråd for sosiologi møtes to ganger i året. Ved forrige møte i Tromsø stod evalueringen av sosiologimiljøene på dagsorden. Det var viktig for oss å ta opp evalueringen med en gang, slik at vi kan komme med innspill så den blir slik vi ønsker at den skal bli gjort. Ulike fag har gjennomført evalueringen på veldig forskjellige måter, blant annet fordi utvalgene har stor mulighet til å definere mandatet slik de ønsker. For eksempel bestod evalueringen av økonomifaget i hovedsak av ren telling av vitenskapelige publikasjoner, mens evalueringen av historiefaget tematiserte hva historie som fagdisiplin burde være. Når det gjelder den kommende evalueringen av sosiologifaget, kan den ligge hvor som helst i dette spennet. Vi vet ikke hvordan det vil se ut, sier Widerberg. Hva mener fagrådet? Foreløpig har ikke Divisjonsstyret vedtatt det endelige mandatet. Heller ikke arbeidet med å nedsette et evalueringsutvalg er ferdigstilt. I håp om å legge føringer på Divisjonsstyrets avgjørelser, har Nasjonalt fagråd laget en punktliste med innspill. Widerberg har gitt oss en kopi av listen, og blant punktene er vektlegging av de endrede rammebetingelsene som har kommet som en følge av kvalitetsreformen og det nye budsjetteringssystemet. I tillegg ønsker fagrådet at utvalget skal gjøres spesielt oppmerksom på de mange koblingene som eksisterer mellom universiteter og høyskoler på den ene siden, og forskningsinstitutter som bedriver 2
sosiologisk forskning på den andre. I dette ligger også den særnorske ordningen med professor II-stillinger, som bidrar til å veve sammen ulike forskningsmiljøer. - Det er veldig viktig at de ulike institusjonene som blir evaluert ikke blir betraktet som uavhengig av hverandre. Instituttsektoren er så viktig i norsk sosiologi, også for universitetsog høyskolemiljøene. Det ligger mye viktig i dynamikken mellom miljøene, og dette må utvalget være oppmerksom på, sier Widerberg. Nasjonalt fagråd har også foreslått et knippe kandidater som de mener vil egne seg til å sitte i evalueringsutvalget. Praksis i de andre fagevalueringene har vært at utvalget består av skandinaviske fagfeller. Fagrådet for sosiologi mener at kandidatene må beherske norsk, men de har samtidig bestrebet seg på å foreslå kandidater med en internasjonal forankring. Kandidatlisten, som foreløpig er hemmeligstemplet, er utarbeidet etter en rekke kriterier og hovedbudskapet er at utvalget må være bredt sammensatt. Dette innebærer blant annet at kjønnsdimensjonen ivaretas, at utvalget representerer både kvantitativ og kvalitativ kompetanse og har både teoretisk og empirisk tyngde, samt at de har kunnskap om skandinavisk sosiologi og er internasjonalt orientert. Widerberg understreker styrken i at innspillene ikke kommer fra enkeltpersoner eller -miljøer, men fra hele fagrådet. - De forslagene jeg brakte inn til møtet med fagrådet kom for eksempel som en følge av diskusjoner med kolleger på instituttet i Oslo. Dette gjaldt også for de andre representantene. Fagrådets innspill er dermed bredt forankret i norske sosiologimiljøer og dette er man kjent med i Divisjonsstyret, noe som burde få konsekvenser for Divisjonsstyrets beslutninger, sier hun. Ingen tvang å bli evaluert Forutsetningen for at et forskningsmiljø blir gjort til gjenstand for evalueringsutvalgets blikk, er at institusjonen har minst fem sosiologer ansatt i førsteamanuensisstillinger eller høyere. I følge Brochmann er imidlertid evalueringen frivillig. - Man blir jo tilbudt en evaluering, det er en opsjon men det er jo også ment å være et gode. Gulroten er oppfølgingsmidler fra Forskningsrådet. Dersom man takker ja til invitasjonen og blir evaluert, da blir man automatisk en del av det lille universet som kan søke om midler for å forbedre forhold utvalget har satt fingeren på, sier hun. På spørsmål om hun synes at det er positivt at sosiologimiljøene evalueres, svarer Widerberg at dette ble klargjort allerede på første møte i fagrådet. - Vi skal evalueres og da er det lite hensiktsmessig å diskutere om man er for det eller ikke. Men og det vil jeg understreke det vi kan gjøre er å finne ut hvordan vi skal kunne bruke det til noe positivt. Det er en anledning til egenvurdering, til å se hvordan forskningsmiljøene våre fungerer, og virker sånn sett som et spark bak. - Men det er jo ingen tvang i dette bildet, evalueringen er frivillig. Hvorfor sier for eksempel ikke Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi i Oslo nei? - Det har ikke slått meg i det hele tatt. De små miljøene kan kanskje takke nei. Men jeg ser først og fremst dette som en positiv mulighet. Min oppfatning er at instituttet i Oslo er et fremragende forskningsmiljø. Jeg vil nok hevde at det er Nordens beste sosiologimiljø i universitetssektoren. Vi skal bruke denne evalueringen til å synliggjøre dette for oss selv, for alle rundt oss, men kanskje særlig for studentene. De skal vite at de kan skryte av å ha studert 3
her. Så kan det selvfølgelig vise seg at vi likevel kommer dårlig ut, men det vi gjør nå er uansett bra for oss som institutt, mener Widerberg. - Men du er kanskje redd for at det blir en kvantitativ evaluering a la tellekantsystemet at miljøene med flest vitenskapelige publikasjoner blir vurdert som sterkest og at den endelige rapporten har lite substans? - En evaluering bør være begge deler. Den er nødt til å telle telling er bra, særlig hvis man anlegger et tidsperspektiv for å se på endringer i antall publikasjoner over tid. Men jeg håper at utvalget også vil ha noen oppfatninger om hva sosiologien bør være, sier Widerberg. Konsekvenser for fagmiljøene Foreløpig dreier diskusjonen om evalueringen av norsk sosiologi seg om utvalgets mandat og sammensetning. Det er imidlertid verdt å stille spørsmål ved hva slags konsekvenser en slik evaluering vil få for de enkelte forskningsmiljøene. Blir det slik at de sterkeste miljøene premieres eller handler dette først og fremst om å styrke de svake? Karin Widerberg mener det er begge deler. - En tanke bak evalueringen er også å hjelpe miljøer som er svakere. Meningen er ikke kun å la de sterke bli enda sterkere. I alle tilfeller tenker jeg at det er viktig å legge det opp slik at vi uansett vil dra nytte av det. Det handler blant annet om forskningsvilkår og forskningstid, og det er kjempeviktig å løfte fram hva vi selv synes om dette uavhengig av resultatene av evalueringen, sier hun. - Hvordan tror du Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi i Oslo vil komme ut av det? - ISS er et institutt som trekker til seg kjempedyktig forskningskompetanse fra instituttsektoren, og vi skal fortsette å rekruttere toppforskere. Sånn sett er det bra her. Men vi må profilere oss bedre, vise hvor gode vi er også til studentene. Dette er min store kjepphest: Å få fram at vi er de aller beste, blant annet gjennom bedre profilering av både enkeltforskere og våre forskningsmiljøer på nett. I tillegg har jeg lyst til å lage en institutt- CV, som profilerer kompetansen som instituttet som helhet besitter. Disse grepene hadde ikke blitt iverksatt om det ikke hadde vært for den kommende evalueringen. Og egentlig er det ganske befriende å slippe å snakke om meg selv. Jeg kan jo bare åpne skapdørene og rope: Se her! Instituttet! Mine kolleger! Det finnes alternativer Skal vi tro Karin Widerberg, har altså evalueringen allerede igangsatt positive interne prosesser i sosiologimiljøene om ikke annet så ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. I påvente av en publisert evalueringsrapport, vet vi imidlertid lite om hvordan utvalget velger å gå frem og hva de ønsker å vektlegge, og derav også lite om hvilke faglige sider ved norsk sosiologi som vil bli belyst. En av hovedinnvendingene mot norsk historieforskning var at den i altfor stor grad er preget av metodologisk nasjonalisme. Gitt de senere års debatt i norsk samfunnsforskning, vil det ikke være overraskende om evalueringsutvalget kommer frem til en lignende konklusjon for sosiologien. Historikerne har fått sin evaluering, med konstruktive følger for den faglige debatten. En lignende vitalisering av norsk sosiologidebatt ønskes hjertelig velkommen og kan bidra til at faget som sådan og ikke bare enkelte miljøer, blir den faktiske vinneren på lengre sikt. Dette fordrer imidlertid at vi får et utvalg med mandat og vilje til å inkludere en 4
tydelig normativ visjon om hvordan faget bør utvikle seg i årene fremover. Alternativet er å gjøre som økonomene: Å telle antallet vitenskapelige publikasjoner og rangere fagmiljøene deretter. Men veien til et liv i en mørk skuff vil i så fall være kort. 5