Grace McCleen I en annen verden Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen
Til engelen
Dette er hva Herren Gud har sagt: «Den dagen jeg utvalgte Israel, da løftet jeg også min hånd til ed for Jakobs hus ætt og ga meg til kjenne for dem i fangenskapets land. Ja, jeg løftet min hånd til ed for dem og sa: Jeg er Herren deres Gud. Den dagen løftet jeg min hånd og lovet dem at jeg skulle føre dem ut av fangenskapets land, til et land som jeg hadde utsett for dem, et land som flyter av melk og honning. Det var alle landenes pryd. Esekiel 20: 5 6
BOK I GUDS REDSKAP
Det tomme rommet I begynnelsen var det et tomt rom, lite grann plass, lite grann lys og lite grann tid. Jeg sa: «Jeg skal lage marker», og jeg laget dem av bordbrikker, teppebiter, brun kordfløyel og filt. Og så laget jeg elver av kreppapir, plastfolie og skinnende aluminiumsfolie og fjell av pappmasjé og bark. Og jeg så på markene og jeg så på elvene og jeg så på fjellene og jeg så at det var godt. Jeg sa: «Og nå litt lys», og jeg skapte en sol ved å henge opp en metalltrådkurv med perler på, jeg skapte en månesigd og glitrende stjerner, og langs kanten av verden skapte jeg et hav av et speil som viste gjenskinnet av himmelen og båtene og fuglene, og landet (der de møttes). Og jeg så på sola og jeg så på månen og jeg så på havet og jeg så at det var godt. Jeg sa: «Hva med hjem?» Og jeg skapte ett av en ball med tørt gress og ett av en hul trestump og ett av et rør det hadde vært karameller i. Jeg utstyrte det med et fiskesnøre og et seil og ryddet plass til et teppe og en tannbørste og en kopp og en ovn, og plasserte en måke høyt på masten (som egentlig var et kosteskaft) og sendte det ut på havet (som egentlig var et speil). Jeg laget hus av sjokoladedipholdere: Plastgropen til sjokoladen var soverommet, og det runde rommet under, der kjeksen hadde vært, var stua. Jeg laget hus av en
fyrstikkeske og et fuglereir og en ertebelg og skjell. Og jeg så på husene og så at det var godt. Jeg sa: «Nå trenger vi dyr», og jeg laget papirfugler og ullkaniner og filtkatter og filthunder. Jeg laget pelskledde bjørner, stripete leoparder og ildsprutende, skjellete drager. Jeg laget skinnende fisker og muslingskallkrabber og fugler på veldig tynne metalltråder. Til slutt sa jeg: «Vi trenger mennesker», og jeg formet ansikter og hender, lepper, tenner og tunger. Jeg tok på dem klær og laget hår og pustet inn i lungene deres. Og jeg så på menneskene og jeg så på dyra og jeg så på landet. Og jeg så at det var godt.
Bakken fra lufta Hvis man ser på jorda fra bakken, virker den veldig stor. Står man i en skolegård og bøyer seg ned med ansiktet mot bakken, som om man leter etter noe lite, virker den enda større. Milevis med asfalt sprer seg utover, og milevis med himmel går oppover, og innimellom er det milevis med ingenting som går ingen steder. Gutter som spiller fotball er kjemper, og ballen er en planet, og jenter som hopper tau er trær som rives opp med røttene, og for hvert sving dirrer det i bakken. Men hvis man ser ned fra himmelen, virker guttene og jentene og ballen og tauet mindre enn fluer. Jeg ser på guttene og jentene. Jeg vet hva de heter, men jeg snakker ikke med dem. Når de ser på meg, snur jeg meg bort. Jeg plukker opp et godteripapir som ligger ved siden av skoen min. Jeg skal bruke det til å lage blomster eller en regnbue eller kanskje en krone. Jeg legger papiret i en pose og går videre. Opp gjennom asfalten vokser det ugress. Det presser seg fram ved hushjørnene, trenger seg opp mot lyset. Jeg røsker opp noen tuster og setter dem i litt jord i en bitte liten blikkbeholder det har vært sjokolade i og et rør det har vært drops i. De skal plantes igjen, og de skal bli til eiketrær og pampas og bjørker og palmer. Jeg plukker opp en skolisse som ligger i en pytt. «Dette skal bli en vannslange», sier jeg. «Eller en bekk. Eller en
pytonslange. Eller kanskje en slyngplante.» Og jeg er lykkelig, for om bare noen få timer er jeg hjemme på rommet mitt og lager ting. Og så faller jeg plutselig, bakken kommer opp mot meg og grus krafser mot knærne mine. En gutt står over meg. Han er høy. Han har bred hals. Han har blå øyne og fregner og hvit hud og grisenese. Han har gult hår og lyse øyevipper og sleik. Men jeg tror ikke noen ville slikket ham, ikke engang kuer, som slikker sine egne neser. To gutter er sammen med ham. Én tar posen jeg holder i. Han holder den opp ned, og godteripapir og lisser og flaskekorker blåser vekk. Den gulhårete gutten drar meg opp. Han sier: «Hva skal vi gjøre med henne?» «Henge henne på gjerdet.» «Dra ned buksa hennes.» Gutten med gult hår sier: «Har du noen gang sett innsida på en do, mongo?» Det ringer i en klokke, og over hele skolegården stiller grupper av barn seg opp foran de doble dørene. Den gulhårete gutten sier: «Faen.» Til meg sier han: «Bare vent til mandag», dytter meg bakover og stikker av gårde med de andre. Når de er et stykke unna, snur den gulhårete gutten seg. Han har et søvnig uttrykk i øynene, som om han drømmer og nyter drømmen. Han drar fingeren over halsen og ler mens han løper sin vei. Jeg lukker øynene og lener meg mot søppelkassene. Når jeg åpner øynene, pirker jeg grus fra knærne mine og spytter på dem. Jeg holder hardt rundt kneskålene, så de skal slutte å svi. Og så begynner jeg å gå tilbake. Jeg
er lei meg for at jeg ikke kan lage blomster eller en bekk eller et eiketre likevel. Men det aller verste er at på mandag skal Neil Lewis stikke hodet mitt nedi do, og hvem skal skape meg igjen hvis jeg dør? Klokka har sluttet å ringe nå, og skolegården er tom. Himmelen er mørk. Det ser ut til å bli regn. Og så kommer det et vindkast fra ingen steder. Det løfter opp håret mitt og blåser jakka mi opp til en ballong, og rundt meg flagrer og fyker og flakser godteripapir og lisser og korker.