Historien til Peder Olai Djuvik (1891-1973)

Historien til Peder Olai Djuvik (1891-1973) Skrevet av Harald Sørgaard Djupvik (september 2010) 1

Barndom Peder Olai Djuvik ble født på gården Nedre Djuvik den 31. desember i 1891, han kunne med andre ord lett ha blitt et nyttårsbarn. Gården Nedre Djuvika, med gards og bruksnummer 71/2, innerst i Austfjorden på Sunnmøre, var en middels stor gård - etter stedets målestokk. Gården ble fradelt fra hovedbruket ved skylddeling i 1854. Det var bestefaren til Peder, Elias, som kjøpte halve Djuvika av Rasmus Nilsson for 1 daler og 3 skilling, og fikk gardparten fradelt samme år. I 1863 var Øvre og Nedre Djuvika omtrent like store. Hvert bruk bestod da av 4 1/2 mål åker og dyrket mark, 32 mål naturterreng og 8 mål eng til slått i utmark. De hadde sæter i Skinnvikdalen, 6 mål med lauvskog, fiskeland, tangfjøre og fossefall. Avlingen var 7 tønner havre, 6 tønner poteter, 3700 kilo høy og de hadde 1 hest, 4 kyr og 10 sauer. De hadde også en frukthave like ved. Ved siden av hovedhuset, bestod gårdsbygningene av en fjøs med høylåve, et sausefjøs pluss et lite anneks. Jeg har en mistanke om at det var tjenestepika som bodde der. I folketellingen fra 1900 er hun oppført som 15 årige Johanne Larsdatter. Nedre Djuvik, bildet er av nyere dato, tatt i 2006. Peder var den sjette i rekka, men det var bare fire barn på gården da han ble født. En annen Peder hadde nemlig dødd i barsel året før. Foreldrene hans var Lars Nikolai Eliasson Djuvik (1851-1924) og Karen Nikoline Kristoffersdotter Velsvik (1858-1925), moren var fra bruket Hauane i Velsvika litt lenger ute i fjorden. Faren hadde overtatt gården med skjøte samme året som Peder ble født, med kår - det betød at både bestefaren og bestemoren bodde på gården da Peder var barn. Bestefaren døde imidlertid da Peder var 3 år, mens bestemoren, Johanne, levde til han var 10 år. Peder ble døpt i Volda kirke den 17. januar 1892. Faddere var gårdbruker Lars Styrkarsson Botn (f. 1845), tjenestegutt Iver Ottesson Skare (f. 1867), tjenestegutt Ola Endresen Nes (f. 1867), gårdbrukerkone Elen Samundsdotter Djuvik (f. 1857, Vatne i Ørsta) og tjenestejente Oline Rasmusdotter Slåttelid (f. 1866). 2

Kopi av angjeldende side som viser dåpen til Peder Olai Djuvik 17. januar 1892, fra Ministerialboken for Volda sokn 1891-1905. Begge Djuvik gårdene var del av den såkalte Follabygda, og omfattet i tillegg gårdene Håvika, Hamre, Slåttelida, Løfolla, Skinvika og Botnen. I 1900 bodde der tilsammen 106 personer på disse gårdene, med stort og smått. Djuvika var den gården i Follabygda som grenset nærmest til Fyrde, som var knutepunktet helt innerst i Austefjorden. Det betød at det for barna fra Djuvika var kortest vei til skolen den veien, men fra 1892 ble Djuvika ført over fra Fyrde til Håvik skolekrets. Den ble etter hvert hetende Løfoll skolekrets. Det betød at Peder som den første av søsknene begynte i første klasse på denne skolen. Sivert og Johanne begynte på Fyrde, og flyttet over til Løfoll midt i skoletiden. Arkeologiske funn tyder på at Skinvika var en storgård i vikingtida, mest sannsynlig fordi den lå nær til rike fiskekilder og at den etter måten hadde lettstelte bøar. Både i Skinvika og på de andre gårdene i Follabygda var det kombinasjonsdriften landbruk og fiskeri som gav livsgrunnlaget helt fra de tidligste tider. Det betød at fisk og poteter var sikre innslag på middagsbordet i hele Peder sin oppvekst. Nedre Djuvik, bilde tatt i 2005. Far til Peder kalte seg nok gårdbruker og fisker, men det var allerede andre voksne på noen av de andre gårdene som på det tidspunktet Peder ble født, hadde fått seg tilleggsarbeid som enten gråsteinmurere, linjeleggere i Telegrafverket, båtbyggere, havnearbeidere, vegarbeidere, bygningsmenn eller skreddere. Mye tyder på at mange av de voksne mennene var borte i deler av året på arbeid, noe som betød at hjemme måtte kvinnene og barna ta ansvar for store deler av gårdsdrifta. Helt sikker også slik i Nedre Djuvika. 3

Ferdselen gikk mest med båt på denne tiden, mellom gårdene og inn til Fyrde gikk det bare en smal kjerrevei. Skulle man lengre av sted måtte man ta rutebåten "Laxen" som gikk innom Fyrde hver fredag. Nå fantes det kaier både i Skinvika og Botnen, men dette var kaier for næringsvirksomhet, henholdsvis sandtak og islager, og de egnet seg ikke for utskiping av andre varer. Ordentlig bilvei mellom Fyrde og Volda ble ikke åpnet før i 1912, og veien på sørsida var ikke ferdig før på 1960 tallet. De fleste gårdene i Follabygda var med og rusta ut båter til vinterfiske etter sild og torsk. Mange båtlag fra Austefjorden hadde baser i sjøboder i Fosnavåg, i Kvalsund og på Vigra. I de første årene brukte de seil, men allerede rundt 1905-6 hadde de fleste fiskebåtene i Follabygda blitt motoriserte. I tillegg til kystfiske drev også far til Peder med fjordfiske, både snørefiske, men etter hvert også med garn og nøter. Flere gårder gikk sammen i notlag, og Djuvika gikk sammen med Løfolla og Skinvika inn i Holme-laget, sammen med brukerne i Åslida, Skaret, Holsvika, Sunndalsåsen og Sunndalsfolla. Fisket hadde sin storhetstid rundt første verdenskrig da både Tyskland og England overbød hverandre for å få tak i de verdifulle matressursene fra Norskekysten, men fra 1923 og fremover var det vesenlig dårligere tider for fiskeriene og prisene falt mye. Den tragiske drukningsulykken i 1878 Peder var som sagt den sjette i rekken, og da han ble født var faren og moren henholdsvis 40 og 30 år. Fordi Karen, moren hans, hadde mistet et spedbarn året før som hun hadde kalt Peder Olai, fikk den nye sønnen det samme navnet; Peder Olai. Det var på ingen måte uvanlig å gjøre det slik. Det var imidlertid ikke den eneste Peder i slekten, onkelen til Peder het også Peder, og det er rimelig å anta at Peder egentlig var oppkalt etter ham. Det ulykksalige var imidlertid at denne Peder var en av dem som druknet i den store og tragiske drukningsulykken som skjedde i Austefjorden på forsommeren den 12. juni i 1878. Peder Martinius var akkurat fylt 20 år og var leid inn som rorkar, sammen med vennen Annanias Løfoll. Før slåtten, i helgen rundt 9. juni, reiste Jon I. Skare til Austefjorden og giftet seg med Ane Marta Jonsdotter Løfoll. Bryllupet stod på Løfolla, og tolv ungdommer fra Åmdalen var bedt til gildet. Onsdag den 12. juni skulle Peder Martinusen og Annanias ro de tolv ungdommene fra Løfoll og ut på Årset. Meningen var at de derfra skulle gå til fots over Reveskaret ned i Bjørndalen og hjem igjen til Haugen og Åm. Skjebnen ville det annerledes. Det var en fin sommerdag og det gjorde vel sitt til at robåten ble lastet mer enn det som var forsvarlig. Selv om det var en storfæring, var det ikke mye fribord eller albuerom ombord. Alt gikk bra så lenge de rodde langs land, rundt Kieneset og utmed Hamreland, men da de skulle krysse fjorden over fra Skoreneset til Årset, skjevla båten full og sank under dem. Annanias steg opp på tofta og ropte etter hjelp, og selv om det kom båter til, var det for sent. Hele elleve av de fjorten druknet, bare tre reddet livet. Det var Enok Johannesson 4

Aambakk, Peder Henrikson Aam og Samonia Samundsdotter Vatne. Peder Martinusen var dreng i Skinvikbotnen da han druknet. Ulykken gjorde sterkt inntrykk, kanskje spesielt på mora som var jevngammel med Peder da han døde. Det var også slik at både kristenfolket og fraholdsbevegelsen utnyttet situasjonen - det medførte at ulykka gjorde mye til at tredagers bryllup og slåttemusikk fikk sitt nådestøt i området. Søsknene til Peder; Elias var 11, Sivert 9, Johanne 7 og Kristoffer 4 år - da Peder Olai ble født. Selv om de hadde tjenestepike, må det likevel ha vært strevsomt for Karen å ha ansvaret for så mange unger. Johanne var i tillegg svak og mye syk. Elias var blitt så stor at han helt sikkert hjalp til på gården, men så lenge faren var på fiske var hverdagen på Nedre Djuvik ganske hektisk. Peder lekte nok mest med Kristoffer og etter hvert også med Lauritz som ble født 5 år senere, men kanskje ikke så mye med Ingvald som ble født 7 år senere. Samund Johannes og Hans Elias Djuvik fra Øvre Djuvik, som var omtrent jevngamle, ble også gode lekekamerater. Fra venstre Lauritz, Ingvald og Peder Olai Djuvik. Bildet må være tatt rundt 1903, kanskje i forbindelse med at Ingvald begynte på skolen. Peder gjorde det bra på skolen og avgangsvitemålet viste 'godt' i alle fag unntatt i sang og naturkunnskap hvor han fikk 'antageligt'. Forøvrig helt på høyde med broren Elias og bedre enn Kristoffer. Læreren 1, har til slutt kommentert: "I skulen hev denne elven vist eit 1 Læreren var S.M. Dahle, den samme læreren som Elias og Kristoffer hadde hatt, og kanskje også Sivert og Johanne. Grunnen var enkel, nemlig at Løfoll delte lærer med Fyrde og Kalvatn, og at de forskjellige lærerne underviste i de forskjellige kretsene etter tur. Sivert M. Dahle må forøvrig har vært en spennende lærer, da han interesserte seg mye for lokalhistorie og var med på å stifte Volda Sogelag i 1911. 5

utmærket godt forhold og god flid". Han hadde vel et ønske om å bli til noe mer enn fisker og bonde slik som faren. Han var ferdig med Løfoll barneskole i 1905. Ungdomstid Det ble produsert is på Follavatnet ved Løfolla som gikk bra, noe som inspirerte blant annet faren til Peder til å starte en tilsvarende isproduksjon på gården ved siden av, nemlig gården Botnen. De hentet is fra Bakkevatnet og faren drev isforretningen sammen med Lars Skinvik, Lars Botn og Hans Gjeitvik. Det er rimelig å anta at alle sønnene jobbet sammen med faren med å sage og frakte is ned til frakteskutene som hentet den ved kaien på Botnen, og at det kunne være ganske hektisk arbeid i sesongen. Ellers jobbet Peder på gården og drev fiske sammen med brødrene sine både i Austefjorden og helt ut mot storhavet utenfor Fosnavågen og Hareidlandet. Peder ble konfirmert som 15 åring i Volda kirke den 30. september i 1906. Han var lettlærd og lærte seg raskt katekismen og annen bibelkunnskap og får da følgende karakteren 'godt' i forbindelse med eksaminasjonen. Det var 5 gutter og 5 jenter som ble konfirmert den dagen. Peder Olai Djuvik blir konfirmert i 1906 (antar at dette er et konfirmasjonsbilde). I årene 1910-1911 var Peder kadett i Sjøforsvaret 2. Han pleide å fortelle meg at han mistet håret på grunn av den uniformslua de brukte, den var alt for varm på sommeren og det hadde ikke håret hans godt av. 2 Har fremdeles til gode å finne ut nøyaktig hvor han tjenestegjorde, men vet han var med å patruljere Norges nordgrense mot Russland. Det var jo urolige tider politisk på den tiden. 6

Peder rundt 1911, som kadett i sjøforsvaret. Peder hadde allerede bygslet seg et jordstykke 3 i Fosnavågen før han giftet seg. Den bygsla Peder av Gerhard Pedersen Fosnavåg 4 - for 70 år, og bygde et hus på stedet. Eiendommen het forøvrig Fredtun (gnr. 34, br. 82) - og var del av "gården" Fosnavåg øvre 5. Det var altså på ingen måte en gård, men mer et hus med en hage rundt. Fosnavågen - rundt 1950 eller før (den hvite sirkelen antyder omtrent hvor huset lå). 3 Jordstykket var mest sannsynlig ikke større enn ca. 15 x 15 meter, og ble bygslet den 2. oktober 1916. Festeseddelen beskriver jordstykket slik: "Stykkets vestre grense begynder fra veien og langs Gerhard Kvalsviks linje 12,5 meter bøier derfra i Nord N.O. langst veiens nordre kant en lande av 16 meter bøier derfra i Syd S.O. til veien en lengde av 20 meter til en mærkesten. Gaar derfra langst I[n]gesundsveiens nordre side 11 meter til Gerhard Kvalvik Sydostre gjørne". 4 Noen mener at han bygslet av Jørgine, datteren til Gerhard. Festeseddelen viser at det er riktig, men med Gerhard som underskrivende vitne. 5 Fredtun var forøvrig eid av Sigvald Sundnes i 1950 (ref. matrikkelen fra det året). 7

Fosnavågen - slik det ser ut i dag. Peder kjente godt til Fosnavågen etter å ha drevet med kystfiske sammen med faren sin i flere sesonger. Giftermål og krigstid Den 1. november 1917 giftet han seg med Johanne Pedersdotter Hamre i Ålesund kirke, selv om de altså bodde i Fosnavågen. De var begge 26 år da de giftet seg. Uten antagelig å vite det selv, var de faktisk seksmenninger. Peders forlover var broren Ingvald, som kun var 21 år det året, mens Johannes forlover var Peter Skaar 6 fra Ålesund. Forlovelsen ble tinglyst bare en uke i forveien. I klokkerboken for Ålesund kirke står det motsatt, nemlig at Peter Skaar var forlover til Peder og Ingvald til Johanne. Kanskje ble giftermålet fremskyndet av det 6 Jeg har ikke greid å finne ut helt sikkert hvem denne Peter Skaar faktisk er, og hvilken relasjon han hadde til Johanne eller Peder. Mest sannsynlig er det Peter Peterson Skaar fra Skaargården som i dag ligger i Haram kommune og finnes beskrevet i Vatne Bygdebok (gård nr 85). Grunnen til at den er oppført under Skodje i folketellingen av 1900 er at den da var en del av Skodje prestegjeld. Etter Vatne bygdebok var Petter Skaar sønn av Peter Johan Christensen Skaar og Ingelev Pauline Olsdatter Drønnesund. Han var født i 1893 og ble døpt Peter Andreas Bernhard. Etter bygdeboken ble han gift med Katinka Istad fra Ålesund. I Adressebok for Romsdals Amt 1916 er han oppført i Ålesund som malerlærling og tjente 950 kr. Senere drev Petter Skaar i mange år en liten tobakk/frukt og sjokolade-butikk på Buholmen i Ålesund. Sammen med sin familie var han meget aktiv i Frelsesarmeen (på godt ålesundsk: Frellaren). Da Ingvald kom til Ålesund under første verdenskrig kom han også inn i dette miljøet og var med i armeens strengemusikk, der han spilte gitar. Det var vel slik Ingvald kom i kontakt med Petter. Når Peder var i beit for en forlover (sannsynligvis på kort varsel), så ordnet Ingvald biffen gjennom Frelsesarmeen. I følge Evy Dybvik (datter av Ingvald), så mener hun at Peder var til sjøs på denne tiden og at giftemålet foregikk under et kort opphold som båten hans hadde i Ålesund. Det kan også være med å forklare sted og valg av forlover. 8

faktum at Johanne var gravid, og at de ønsket å gifte seg før svangerskapet ble alt for synlig. Det kan også være grunnen til at de valgte forlovere uten omhu og i all hast. Johanne og søstra Kanutte (1905-1923). Ser ut til at bildet må være tatt rundt 1914-1915, før Johanne ble forlovet med Peder. Kopi av Johanne Hamre og Peder Djupviks ekteskapsinngåelse 1.11.1917, fra klokkerboken til Herøy kirke. Peder satset mye disse årene, han ville så gjerne lykkes med å skaffe et godt innkomme til seg og sine, og det var ikke urimelig å satse på en kombinasjon av gårdrift og fiske. Aller helst ville han ha sin egen båt, men de første årene var han del av andres båtlag. I Europa var det krig på gang, og fiskeprisene var som tidligere nevnt høye. Begge krigsmakter betalte dyrt for næringsrik fisk fra Norskehavet og det var mange fiskere på Vestlandet som la seg opp gode penger på den tiden. I løpet av 1918, vervet forøvrig to av brødre hans, Elias og Sivert, seg som soldater på engelsk/amerikansk side i krigen. På den tiden bodde de to i Petersburg i Alaska, og drev mest sannsynlig med fiske. Ingenting tyder på at de kom med i faktiske krigshandlinger. 9

Både Elias og Sivert hadde emigrert til USA i 1904, og Kristoffer fulgte etter i 1909. Også de jevngamle naboene fra Øvre Djuvik, Ivar Sigvald, Samund Johannes og Hans Elias for til Amerika. Bror til Peder, Elias, som ble gift med Synnøve Vågen (1884-1979), var den eneste av brødrene som holdt kontakt med gamlelandet, hver tfall de første årene. Elias flyttet etter hvert til California og gjorde det stort som eggprodusent i byen Petaluma, hvor han til slutt døde. Det var forøvrig han som fikk kallenavnet "Pipe-pole Larsen". Hverken Elias, Sivert eller Kristoffer fikk barn, så det finnes ingen etterkommere av dem i USA i dag. Sivert ble forøvrig aldri gift (og ble så vidt jeg vet boende i Alaska), mens Kristoffer ble gift med Daphne (ukjent etternavn, 1899-1992). Han flyttet senere til Washington og drev som laksefisker i Seattle. Johanne Hamre og Peder Djupvik, trolig forlovelsesbilde fra rundt 1917. Peder og Johanne må helt sikkert også ha vurdert å emigrere til USA, men det er mulig at det var det faktum at de fikk barn - som etter hvert gjorde det vanskeligere. De to yngste brødrene hans, Lauritz og Ingvald, var jo også igjen i Norge. Hans eneste søster, Johanne, døde allerede i 1913-29 år gammel, få år før han traff sin tilkomne - som sardonisk nok også het Johanne. 10

Familien i Nedre Djuvika, rundt 1920. Kan ha vært i forbindelse med at Elias var tilbake i gamle landet etter å ha emigrert til USA. Framme fra venstre: Lars, Lauritz og Karen. Bak fra venstre: Peder og Johanne, Elisa (g. med Lauritz) og Elias og kona Synnøve. De blir en familie I løpet av sommeren 1918 kom deres førstefødte; Jenfrid til verden, dette mens de bodde i Fosnavågen. Jenfrid Djupvik som barn (1918-2010). Johanne var husmor på heltid, og det tok ikke lang tid før hun ble gravid på nytt. Det så ut som om lykken stod dem begge bi, og selv om det var strevsomt med et nyfødt barn, var de 11

lykkelige begge to. Sent på høsten 1919 får de barn nummer to, en gutt som fikk navnet Einar Leiv Palmar. Einar Djupvik som barn (1919-2003). Det viste seg snart at Einar hadde dårlig hørsel, noe som bidrog til at Johanne fikk ekstra bekymringer i tillegg til dem hun allerede hadde. Peder fortsatte som fisker og hadde muligens også andre mindre strøjobber. Han må ha drevet med en del snekring, for han ble en habil snekker senere i livet. I 1922, til og med på den 22.2 det året, bli tvillingene Kjellaug og Haldis født, og med ett var det en ganske stor barnefamilie å forsørge. Johanne var alltid glad i blomster, og ønsket seg et sted hvor hun kunne dyrke fram egne planter for salg, for å spe på med inntekten, men det værharde klimaet ytterst på Sunnmørskysten egnet seg ikke helt for det. På slutten av 1920 årene - tok Peder endelig mot til seg, tok opp et banklån og kjøpte seg sin egen fiskebåt. Den het "Daggry". Faren og moren døde forøvrig med kort mellomrom på denne tiden, faren i 1924, 73 år gammel og moren i 1925, 67 år gammel. 12

Båten til Peder Djuvik, "Daggry". Ved siden av kystfiske, kunne Peder nå også drive fiske lengre ute i Norskehavet (muligens helt til Island tror jeg han fortalte meg). Som en foranledning til børskrakket på Wall Street i 1929, gikk banken til Peder allerede konkurs i 1926. Peder ble tvunget til å selge båten og må samtidig gi opp huset i Fosnavågen - da alle sparepengene hans forsvant i dragsuget. Han fikk en tvangsutkastelse å forholde seg til, datert 14. desember 1926. Ingen hyggelig jul det året. Einar ble sendt på Møllers Døveskole i Trondheim et halvt år etter, høsten 1927 7, og ble kanskje ikke like påvirket av dramaet som foregikk på hjemmefronten. Heldigvis kunne Peder og Johanne med barna flytte tilbake til Johannes foreldres gård, Hamre, i Austefjorden (må ha skjedd våren 1927). Det gjorde at Jenfrid forsatte sin skolegang der, dvs. på Løfolls barneskole hvor faren også hadde gått. Tvillingene begynte på den skolen i 1929. 7 Det har blitt fortalt at Einar bodde hos slektninger like ved Kristiansten festning i Trondheim, men det har jeg ikke greid å finne ut av. 13

Jenfrid (foran til venstre) på Løfolls skole i Austefjorden, ca. 1929. Peder må ha hatt forefallende jobber i denne perioden, og det kan ikke alltid ha vært lett å få endene til å møtes. Med Peder var både flink og foretaksom, og med ungdommelig pågangsmot forsøkte han å spare nye penger. Peder som kveitefisker og hvalfanger Redningen var at han i 1932 fikk hyre ombord i fryseskipet D/S Thorland. Dette skipet var blitt kjøpt fra det Londonbaserte rederiet John Kaye & Sons av den sandefjordske rederen Thor Dahl i 1931. Han ville bruke skipet til fiske etter kveite utenfor Vest-Grønland. En rekke ekspedisjoner hadde tidligere blitt sendt ut og hadde avdekket store forekomster av kveite i nettopp disse farvannene. Fangsmåten var at de hadde med et moderskip og samtidig en mengde dorryer som stod for selve fangstingen. Det var på den tiden møringer som dominerte fiske i fjerne farvann, så det var vel ikke så rart at Peder hadde fått høre om klondike stemningen dette skapte. Etter at Thor Dahl hadde kjøpt skipet innførte engelskmennene 10% skatt på fisk fra Norge. Siden han var avhengig av å få avsetning på kveiten i det engelske markedet for å få god nok lønnsomhet, valgte han ganske enkelt å beholde skipet under engelsk flagg. De fikk noen eventyrlige fangster, spesielt de første årene. Båten drev med dette fiske fra 1932 fram til 1935. Peder er med stor sannsynlighet med i alle disse årene, og det forklarer hvordan han igjen hadde råd til å kjøpe nytt hus og eiendom på denne tiden. Georg Moe, som var avdelingssjef i rederiet A/S Thor Dahl var sterkt engasjert i driften av Thorlandekspedisjonene, og han var med ekspedisjonen til fiskefeltene ved Grønland allerede den første sommeren i 1932 - som førstesekretær og for å sette seg nærmere inn i fiskeforholdene. På sommeren 1935 var han allerede blitt ekspedisjonens leder. 14

D/S Thorland - dampskip med fryserianlegg innredet for kveitefiske- bygd som fryseskip i 1903 - på vei til kveitefiske ved Vest-Grønland. Mannskapet ombord på D/S Thorland - Peder nr. tre fra venstre i forreste rekke. Legge merke til broren til Johanne, Halvdan Hamre (1900-1983), til venstre for ham igjen. Ytterst til venstre foran; John Hartvig Hansen fra Tjøme (1896- ). Bildet må være fra rundt 1935. Peder ved siden av fangsten, ombord på D/S Thorland. 15

Det var et krevende fiske og det krevde stort mannskap, tidvis var det over 300 personer med på ekspedisjonene. Problemet var at fangsvolumet falt for hvert år og i 1936 var fisket ikke lenger lønnsomt, de hadde ganske enkelt fisket havet tomt for kveite. I dag ville vi helt sikkert ha sagt at de hadde drevet rovfiske og rett og slett ødelagt hele bestanden. Det var nok ingen som hadde hørt om bærekraftig beskatning den gangen. D/S Thorland forsøkte igjen i 1937, men kveita var nesten helt borte og de valgte derfor å avslutte fiske for godt. Det som skjedde videre må ha vært at Georg Moe eller noen av de andre besetningsmedlemmene fortalte Peder om hvalfangst. Rederiet Thor Dahl hadde fått overdratt aksjemajoriteten i hvalfangerselskapet Frango A/S i 1930 og da fulgte faktisk kontorsjef Georg Moe med på lasset. Selv om Frango ble videresolgt til American Whaling Company allerede samme høst, fortsatte Thor Dahl med hvalfangst. Faktisk hadde rederiet hans drevet med hvalfangst helt fra 1908. Rederiet etablerte seg samme år med et flytende hvalkokeri, fullriggeren «Aviemore» i Godthul på Sør-Georgia i Søratlanteren. I 1921 besto flåten hans av kokeriet «Thor I» samt de fire hvalbåtene «Edda», «Ingeborg I», «Odd II» og «Snorre». Virksomheten i Godthul ble nedlagt i 1929, men året før hadde selskapet kjøpt et nytt større flytende kokeri, FLK «Thorshammer», i 1928 med tanke på pelagisk hvalfangst. Mest sannsynlig fremdeles i Sørishavet. Det må ha vært på en av disse hvalbåtene Peder fikk hyre, faktisk som hvalskytter. Riktignok ikke som førsteskytter, dvs. den som stod foran i bauen og skjøt først, men som annenskytter. Dvs. Peder var den som stod bak i båten og skjøt - hvis førsteskytteren bommet på sitt første skudd. Peder fortalte meg aldri om livet som hvalfanger, så jeg vet ikke om han noen gang skjøt hval. Jeg vil tippe at han drev som hvalfanger i årene fra rundt 1937 og fram til annen verdenskrig. Familien flytter til Lerstad i Borgund I 1934 hadde altså Peder og Johanne kjøpt sitt eget sted og flyttet sammen med barna fra Johannes foreldre i Austefjorden. Valget hadde falt på eiendommen "Lyngtun" på Lerstad i Borgund, et lite småbruk på rundt 4 mål ca. 7 kilometer utenfor Ålesund sentrum i retning Olsvika. Året før ble Solveig født, så de trengte uansett sårt til mere plass. 16

Johanne med barna Jenfrid (bak), tvillingene Kjellaug og Haldis, og Einar. Bildet ser ut til å være tatt rundt 1927. Peder fortsatte nok samtidig med kystfiske i de periodene han ikke fisket i fjerne farvann, og var blant annet i flere sesonger med på det store Borgundfjordfisket etter den lokale stortorsken tidlig på våren hvert år - fjorden lå jo synlig fra der hvor de nå bodde. Et år er han så ivrig at han krysset startlinjen for tidlig og fikk en kraftig bot. Sildefiske tok seg også opp i denne perioden, og jeg vil nok tro at Peder også var med på dette. Johanne fikk endelig muligheten til å få utløp for sin store interesse, blomster- og grønnsaksdyrkning. Så flink var hun med blomster at hun i flere år solgte egne blomster på torget i Ålesund. Det var også kjærkomne penger å få inn. På gården dyrket de ellers poteter, hadde en ku, ei geit, griser og høner. Kuen kom med båt fra Austefjorden og ble satt i land på Skuggenkaia og leid hjem til Lyngtun. Det aller første husdyret var forøvrig geita, så de hadde nærende geitemelk i husholdningen helt fra starten. Johanne gikk alltid inn og holdt seg for ørene når en gris skulle slaktes - den hylte jo så infernalsk. Peder hadde fått seg naust og færing nede ved sjøen innenfor Lerstadholmen bare en femten minutters gange fra huset, slik at de nærmest var selvberget hvis det virkelig skulle butte i mot. Peder og Johanne hadde en god tid på Lerstad, barna vokste til, gikk på Nørvasund barneskole et par kilometer nærmere byen. Det var også andre barn i nabolaget og noe å finne på for Djupvik-barna hele tiden. Jenfrid ble konfirmert rett før de kom til Lerstad, mens Einar ble konfirmert i Trondheim i 1935, det året han sluttet på døveskolen og kom tilbake. De hadde sin egen konfirmasjon for tvillingene på Lerstad i 1936, og de steller til fest både inne og ute. Tanter og onkler, barnas søskenbarn fra Ålesund og venner og naboer fra Austefjorden var invitert. 17

Haldis og Kjellaug konfirmeres, bilde fra hagen utenfor huset på Lerstad. Solveig i mellom de to. Fra 1936. Peder og Johanne hadde fremdeles både Einar, tvillingene og Solveig boende hjemme hos seg da tyskerne invaderte Norge. Jenfrid hadde fått seg huspost på Grønland i Oslo, men kom hjem da krigen brøt ut. Krigen var en vanskelig tid og det var knapphet på alt. Peder var for gammel til å verve seg i motstandkampen eller ta aktiv del i krigen på annen måte. Regner med at de alle forsøkte å leve livet så normalt som de kunne. Peder fylte 50 år da krigen i Norge hadde vart i ca. ett år, men det var vel tvilsomt om det ble så mye feiring ut av det. I løpet av krigen flyttet en av tvillingene hjemmefra, Kjellaug fikk seg nemlig jobb i Trondheim. Kjellaug fikk forøvrig et guttebarn rett etter krigen, et barn som hun på grunn av omstedighetene tvinges til å adoptere bort. Hverken Peder eller Johanne, eller noen av de andre søsknene, fikk noen gang vite om dette barnet (før mange år etterpå). Halldis jobbet i Lilleskarets renseris mottak/utlevering under krigen. Hun traff forøvrig sin tilkomne, oslomannen Erling Raastad (1912-1976) på den tiden. Han hadde nemlig fått seg jobb i Ålesund. De giftet seg den 5. september 1946 og flyttet Ljan utenfor Oslo. De fikk tvillingene Jan og Sissel den 22. januar 1950. Peder fylte 50 år i løpet av krigen, her er takkekortet han sendte ut etterpå. 18

I 1947 dro Peder med Stavangerfjord til USA. Han dro fra Oslo den 4. februar og gikk i land i New York den 14. februar. Mest sannsynlig reiste han over for å besøke noen av brødrene sine, det var jo ellers ikke mye kontakt de hadde. Kristoffer fylte 60 år det året, kanskje han var invitert over for å feire hans jubileum? Lauritz hadde ellers overtatt gården i Nedre Djuvika, mens Ingvald jobbet som daglig leder i A/S Konfeksjon i Kongens gate midt i Ålesund. Det var forøvrig alltid stas for barna til Peder å treffe onkel Ingvald (eller "IB" som kan kalte seg), han var alltid staselig kledd i siste mote og bodde i en nærmest overdådig leilighet i 3dje etasje i Kongensgate 5, sammen med Rut som han giftet seg med i 1918. Søskenbarna het forøvrig Kitty (født 1919) og Evy (født 1922) (Rosa som ble født på sommeren 1920 døde i barsel). Ingvald var forøvrig blitt så 'fin' på det at han hadde endret etternavnet fra Djuvik til Dybvik, mens Peder og Johanne fra nå av skrev etternavnet; Djupvik. Som sjømann ombord i "Talleyrand" Peder likte sjølivet godt, og den 19. mars 1951 fikk han hyre som skipstømmermann ombord i "Talleyrand", en av linjeskipene til Wilhelm Wilhemsen. Han går ombord i Købehavn, og blir med på turen til Cristobal i kanalsonen i Panama, hvor de ankommer den 27. samme måned. Deretter går turen til New York som de ankommer 2. april. Ti dager senere er båten ankommet Boston, hvoretter turen går hele veiene til Yokohama i Japan, dit kommer de på sommeren, den 20. juni 1951. Båten lastes og de drar tilbake til USA, nærmere bestemt San Francisco som de ankommer 10. august. Deretter går de igjen gjennom Panamakanalen og ankommer New York 27. august 1951. Båten ser ut til å gå mellom USA og Japan, og den har to anløp der i løpet av først halvår av 1952, siste gang i mai hvoretter de går tilbake til San Francisco som de ankommer den 13. juni 1952. De går igjen gjennom Panamakanalen før de ankommer New York den 30. juli. Den 17. november er de igjen i Yokohama, den 29. november ankommer de igjen San Franciso, går gjennom Panamakanalen og ankommer New York den 16. desember. Den siste turen jeg finner i de amerikanske sjømannsarkivene viser at de gikk gjennom Panamakanalen den 14. mai hvoretter de ankommer New York den 19. mai 1953. Det litt snodige med disse sjømannsarkivene er at Peders høyde og vekt ble registrert hver gang han var i land i USA. Det var nok ikke slik at han faktisk ble målt og veid, men at han selv måtte oppgi disse dataene. Det er nok grunnen til at det er samme høyde og vekt som er oppgitt i hele perioden. Høyden ble enten oppgitt som 6,1 feet eller 1,82 meter, mens vekten enten ble oppgitt som 242 pounds eller 110 kilo. Peder var med andre ord relativ kraftig og var tyngste mann ombord. Han var forøvrig ikke eneste Ålesunder ombord i "Talleyrand", noe som betyr at det nok ble snakket norsk (inklusive sunnmørsk) om bord i båten. Norske skip var vesenlig bemannet med norsk mannskap på den tiden, så det var uansett norsk som var språket ombord. Spesielt god i engelsk ble nok Peder aldri. 19

Jeg vet ikke om Peder var hjemom i løpet av disse to årene, men mange ganger kan det ikke ha vært. Han tjente nok relativt godt, hvert fall godt nok til at han kjøpte med flotte gaver spesielt fra Japan. Både kister med flotte utskjæringer (en stor og en liten kamferkiste), en ornamentert orientalsk ring i sølv, et svært servise med japanske dekorasjoner og spesielle japanske bilder ble tatt med tilbake til Norge. Han hadde også med en ViewMaster med massevis av bildeserier fra byer og steder i USA som han stolt viste fram. Det ble spesielt livaktig da de stod fram tredimensjonalt. Om han hadde tenkt på egne barn da han kjøpte den vet jeg ikke, men det var nok barnebarna som etter hvert fikk mest glede av denne (inklusive meg selv). Stor henrykkelse må det uansett ha vært da han endelig kom hjem igjen, selv om det kun var Einar og Solveig av barna som bodde hjemme på det tidspunktet. Jenfrid leide imidlertid andre etasje i huset til naboen (som het Nerland) rett på den andre siden av veien, etter ha giftet seg med sin Bjarne (Lilleskaret) i 1943, og adoptert til seg Gunnar (født 1946). Et apropos angående den største av kistene Peder hadde med hjem fra Japan. Det ser ut som om denne kisten ble gitt til Kjellaug og Magnar i forbindelse med deres ti års bryllupsdag og ble således tatt med til Trondheim. Einar, Kjellaug og Peder inngikk en skriftlig avtale om at denne kisten skulle tilbakeføres til Ålesund og Einar, hvis Kjellaug ikke fikk egne livsarvinger. Denne avtalen skrev Kjellaug under på mens hun som den eneste av de tre visste at hun faktisk hadde en livsarving, men som hun riktignok hadde adoptert bort. At han skulle dukke opp mange år senere, gjør denne historien bare mer bemerkelsesverdig. Avtalen mellom Kjellaug, Einar og Peder om kamferkisten, datert 24. juni 1966. Solveig giftet seg med Paul Ørskog (1930- ) i 1953. I 1954 døde broren Sivert 72 år gammel, men avstanden må ha vært for stor til at Peder tok turen til begravelsen. Sorgen må også ha blitt dekket over det faktum at Kjellaug ble gift samme år. Hun giftet seg med Magnar Witsøe fra Trondheim (1924-2008), samtidig som Einar ble gift med Anna Fjærestad fra Sogn 20