ANNE HOLT OG EVEN HOLT Sudden death
Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2014 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Terese Moe Leiner, Blæst Design Forsideillustrasjon: Shutterstock ISBN: 978-82-419-1099-9 ISBN: 978-82-419-1098-2 (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Study hard what interests you the most in the most indisciplined, irreverent and original manner possible. Richard P. Feynman, amerikansk fysiker og vinner av nobelprisen
Fredag 8. september 2000 Klokken 11.15 a.m. Cleveland Clinic, Cleveland, Ohio Dersom mannen med de sorgfulle øynene hadde oppsøkt Sara Zuckerman ett år og tre dager senere, ville hun kanskje ha hjulpet ham. Hun ville ha sett nøyere på fotografiet han la foran henne på det massive skrivebordet i mørk eik, så malplassert i det ellers moderne kontoret der ettermiddagsolen flommet inn gjennom svære vinduer. Hun myste i stedet mot bildet i fem sekunder, verken for kort eller for lenge, før hun skjøv det fra seg og ristet på hodet. Jeg har aldri sett ham. Et avvæpnende smil. Høyre hånds fingre strøk håret bak øret før hun forseglet løgnen: Aldri.
Sikker? Mannen slapp ikke blikket hennes. Øynene ville i et annet lys antakelig vært blå, men den skarpe solen fikk dem til å virke skittengrå. De var store, selv nå da han myste, og skrådde nedover i et uttrykk av permanent tristesse. Sara antok at en mann i hans stilling hadde god grunn til å føle seg nedstemt. Munnen var stor, med fyldige, mørke lepper under en presist trimmet, kraftig bart. Sara Zuckerman hadde forstått hvor han kom fra etter forbausende kort tid. Hun ble ofte beskyldt for å tenke det verste om folk. Også denne gangen ble hun raskt sikker, uten helt å kunne forklare hvorfor. Hun hadde ikke engang brydd seg med å be om legitimasjon. I denne fyrens bransje ble folk utstyrt med papirer like falske som de var mesterlig produsert. Da han likevel holdt frem et skilt fra U.S. Marshals Service, ristet hun langsomt på hodet. Hva skal denne Hva het han, sa du? Det har jeg ikke sagt. Men hva skal han ha gjort? spurte hun lett og skjøv fotografiet enda en tanke fra seg. Kan nok ikke si noe om det. Nei. Du kan vel ikke det. Vi har temmelig gode kilder på at han har vært innom her. Det kan selvsagt hende. Cleveland Clinic er et stort sykehus. Hos meg har han imidlertid ikke vært. Da har jeg kanskje din tillatelse til å spørre litt omkring? Hos andre leger på avdelingen, hos pleiere, hos Nei. Ikke?
Mannen som påsto å hete Charles Gerstner, hevet brynene og lente seg tilbake i stolen. Sara Zuckerman mente å se antydning til et smil under barten da han slikket seg raskt over leppene og la til: En tanke upatriotisk, hva? Det dreier seg tross alt om Du er like lite U.S. Marshal som jeg er statsminister i Israel, avbrøt hun. Og det er heller ikke tilfeldig at det er nettopp meg du kommer til. Hun syntes hun kun høre ham svelge. Jeg liker deg ikke, fortsatte hun raskt. Jeg liker ikke måten du jobber på. Dere. Organisasjonen din. Ikke politikken landet ditt fører heller, nå når jeg først er i gang. Jeg er ikke rent lite provosert over at du trodde jeg skulle være medgjørlig. Blikket hans gled ned mot den sekstaggete gullstjernen som hvilte mellom brystene hennes, så vidt synlig over den øverste knappen i legefrakken. Den gjør meg ikke lettere å ha med å gjøre, sa Sara Zuckerman skarpt. Åpenbart ikke. I din organisasjon er dere muligens vant til å møte større imøtekommenhet fra andre jøder. Som lege er jeg imidlertid utelukkende forpliktet overfor mine pasienter. Så han har vært pasienten din, altså? Nei. Løgnen kom akkurat litt for sent, dette tiendedels sekundet hun pleide å ha kontroll over. Hun var ute av trening; løgn falt henne som regel lett. Ergerlig slapp hun blikket hans og strøk langsomt over
bordflaten for å ta seg inn igjen. Som sagt, sa mannen rolig. Ganske upatriotisk ikke å hjelpe. Uamerikansk, vil jeg si. Sara så opp. En sky hadde kommet foran solen. Øynene hans var ganske riktig blå, merkverdig isblå mot olivenhuden og det peppersvarte håret. Så er jeg da også norsk. Opprinnelig. Han blunket ikke. Hun fortsatte: Og jeg er gammel nok til å huske Lillehammer-saken. 1973. Jeg var ikke store jentungen, men fadesen gikk svært inn på mine foreldre. Unger husker sånt. Opprørte, fortvilte foreldre. Husker du? Fortsatt ingen reaksjon. Et helt team, sa hun, høyere nå, mens hun la albuene på bordet og rettet høyre pekefingeren mot ham. Et helt jævla team av Mossadagenter på norsk jord. Med dekknavn og falske papirer Fingeren pekte mot brystlommen, der han hadde stukket U.S. Marshal-skiltet tilbake. våpen, safe houses og fluktbiler. Alt for å drepe en stakkars marokkansk kelner som absurd nok skulle stå bak München-massakren. En enkel, hederlig kelner. Med norsk kone og barn. En neger på Lillehammer, den gangen det fortsatt het neger, og selv arabere falt inn under begrepet. Pang. Charles Gerstner satt like urørlig som han hadde gjort det siste minuttet. Jeg kjenner dessverre ikke den historien, sa han omsider. I var det 73 du sa? Da bodde jeg i Boston. Harvard. Jeg var tjuetre og mest opptatt av jenter, ishockey og neste fest.
Sara trakk på smilebåndet. Love Story. Hva? Filmen. Boston. Den tida. Han var fortsatt like uttrykksløs. Sara beholdt smilet. Mannens løgn var nå så åpenbar at hun stusset. Love Story kom i 1970, ble nominert til syv Oscar og vant én. Fem Golden Globe. Handlet om udødelig kjærlighet og ishockey. Og Harvard. Jeg hører ingen Boston-aksent? Nei. Jeg er vokst opp Han trakk lett på skuldrene. andre steder. Rundt omkring. En U.S. Marshal som har gått på Harvard, sa hun. Imponerende. Han svarte ikke. Sara lot pausen vare. Hun ville gjerne høre ham snakke igjen, nå da hun først var blitt oppmerksom på den ørlille kanten av tillært amerikansk i stemmen hans. Han kunne, som henne, lett passere som amerikaner. I det daglige. Språket var dialektløst og nesten perfekt. Men ikke helt. Vi har ikke mer å snakke om, sa Sara omsider. Noe sier meg at når dere er på jakt etter noen på denne måten, går det dem ille uansett om de har gjort noe galt eller ei. Jeg ser gjerne at du går. Nå. Ikke vet jeg om våre gutter vet at du er her. Dere står vel for så vidt på god fot. Men vær du sikker: Jeg sier fra til rette vedkommende om du så mye som blunker til en av de snertne pleierne på avdelingen. Kunne bli forviklinger av den slags. Praktiske. Diplomatiske. Kom deg ut. Hun hevet ikke engang stemmen. Mannens øyne ble hakket tristere.
Med en grov neve strøk han fotografiet til seg og stakk det i innerlommen. Du tar helt feil. Sikkert. Men jeg har altså aldri sett fyren. Sikkert ikke. Charles Gerstner reiste seg langsomt, med en grimase, som om han hadde vondt et sted. Taust gikk han mot døren. Låghalt, la Sara Zuckerman først nå merke til, han slepte lett på venstre fot. Du gjør en tabbe, sa han uten å snu seg. Nei. Ryggen hans var bred og rektangulær. Han virket mer satt, eldre, sett bakfra. Skuldrene lutet. Vi vil ikke ta ham. Jeg leter, jeg ettersøker ikke. Det kunne virke som om han forsøkte å avlaste det vonde benet da han omsider vendte seg mot henne, fortsatt med den ene hånden på klinken. Hvorfor går du med davidsstjerne? Fordi det føles riktig. Riktig? Han ristet lett på hodet og åpnet munnen for å si noe. Skyen foran solen hadde drevet videre. Likevel myste han ikke da han etter noen sekunder lukket munnen, strøk hånden over de grove skjeggstubbene og stirret rett på henne. Thanks for your time. Døren gled langsomt igjen bak ham. Fredag den 8. september 2000, sa Sara mekanisk og åpnet en smal