Flykter En syrisk mann bærer på to jenter dekket med støv etter et luftangrep av Assads regjeringsstyrker mot byen Aleppo, nord i Syria 9. juli 2014. Menneskerettighetsorganisasjoner mener disse angrepene er krigsforbrytelser fordi de ikke skiller mellom militære og sivile mål. Ifølge FN har 220 000 mennesker mistet livet siden den borgerkrigen brøt ut 15. mars 2011. Et luftfoto viser den gigantiske flyktningleiren Zaatari i Jordan, 8 kilometer fra den grensen. Flyktning-ene som bor her, kommer i hovedsak fra sør i landet, blant annet fra hovedstaden Damaskus og Homs. Foto: ZEIN AL-RIFAI, AFP/ NTB SCANPIX 15. mars er det fire år siden borgerkrigen brøt ut i Syria. Da den russiske fotografen Olga Kravets besøkte landet, møtte hun et folk som ikke vil snakke om krigen. Det er for sent å ta noens parti. 18 MARS 2015 Krigstrett En mann sitter på bussholdeplassen rett overfor Yusef Al- Azmeh-plassen i den hovedstaden Damaskus forretningsstrøk 12. september 2014. President Bashar al- Assads tilstedeværelse er overalt. Foto: OLGA KRAVETS MARS 2015 19
Drept på jobb for Assad 47 år gamle Saefo Al-Ebrahim (t.v.) og Maysaa Bador (40) ved graven til sønnen Shadi Saef El-Ebrahim ved gravplassen Martyrene i Fydros i al-zahra-området i Homs, 18. september 2014. Shadi var 17 år gammel da han ble drept den 25. april 2012 i landsbyen Al-Beida mens han gjorde tjeneste i Syrias nasjonale forsvar. Foto: OLGA KRAVETS 20 MARS 2015 MARS 2015 21
LIBANON Kartagena / Statens kartverk OLGA KRAVETS Frilans fotojournalist Damaskus, Syria. En arabisk soldat i den hær virket stolt over å ledsage meg innehaver av et «vennlig» russisk pressekort gjennom Damaskus-forstaden Sayyidah Zaynab, der en av verdens viktigste sjiamuslimske helligdommer ligger. Utenlandske gjester kommer fremdeles på besøk, selv i disse borgerkrigstider. Det er for det meste iranske og libanesiske pilegrimer som kommer for å be til Zaynab, profeten Mohammeds datterdatter, som ligger begravet her. Etter at jobben var gjort, inviterte jeg soldaten en kar i 50-åralderen til å spise lunsj sammen med meg. Over en tallerken kjøtt og brød på den eneste kafeen han visste om i Sayyidah Zaynab, fortalte min ledsager, som en gang hadde drømt om å bli musiker, men istedet ble profesjonell soldat, at han var veldig glad for at Russland er i ferd med å bli et «stort og mektig land igjen sammenlignet med for fem år siden, da ingen lyttet til Vladimir Putin». Jeg svarte at intet land kan betraktes som mektig så lenge det mistenkes for å drepe sivile. «Hvorfor det?!» lød det heftige utbruddet fra hjelperen som det informasjonsministeriet hadde skaffet meg. I dette øyeblikk var samtalen over før den egentlig hadde begynt. Soldaten vendte seg bort fra meg og begynte i stedet å snakke til sjåføren min og fortelle om hvordan han nesten var blitt drept i en bilulykke dagen før. Mens jeg oppholdt meg på «Assad-siden» i det krigsherjede Syria, var dette langt fra den eneste gangen jeg merket at syrere trakk seg ut av samtaler de oppfattet som ubehagelige. ner om Steinbecks sovjetiske reise. Etter å ha ventet i mer enn to måneder, fikk jeg regimets tillatelse til å besøke Syria i to uker i september 2014. Jeg kunne reise til Damaskus, Homs, Maaloula og Krak de Chevaliers. Fra første dag kunne jeg ikke fri meg fra den surrealistiske følelsen av å befinne meg inne i John Steinbecks «A Russian Journal», den kjente skildringen fra forfatterens reiser gjennom Sovjetunionen i den spede begynnelsen av den kalde krigen, sammen med fotografen Robert Capa. Det var simpelthen for mange sammentreff: En oppasser, en følelse av ensomhet i et «autorisert» luksushotell og ruinene av Homs i stedet for Stalingrad. Kampene om den byen varte i tre år, fra mai 2011 til mai 2014, da opprørerne trakk seg tilbake. Vel vitende om hvilken sjelden sjanse jeg hadde fått, fotograferte jeg dag og natt. I tillegg skrev jeg dagboken som er grunnlaget for denne korte fortellingen. Jeg startet ferden i hjertet av Damaskus, med besøk hos en velkjent «hakawati», historiefortelleren Rashid Hallak. Han fikk dagene til å gå ved å vente på kundene i en møbelforretning, i stedet for å underholde turister i den fem hundre år gamle kafeen al-nofara med gamle arabiske eventyr. Etter å ha snakket i det vide og brede om hvordan dagens ungdom ikke bryr seg om å følge i hans fotspor, lære seg fortellingene og ta dem med til neste generasjon, og om hvordan han TYRKIA selv gjenfortalte historiene om gamle kriger til de få som ønsket å lytte, SYRIA spurte jeg ham hva han selv syntes Homs IRAK om krigen som raser i dag. Han lo høyt: Damaskus «Jeg er en hakawati. Jeg vil ikke snakke om krigen». JORDAN 100 km 22 MARS 2015 Fra første dag kunne jeg ikke fri meg fra den surrealistiske følelsen av å befinne meg inne i John Steinbecks «A Russian Journal». Hektisk og trykkende Folk spaserer i markedsgaten som fører til Umayyad-moskeen, også kjent som stormoskeen i Damaskus. Foto: OLGA KRAVETS MARS 2015 23
70 år gamle Hallak døde like etter at jeg besøkte ham, uten å etterlate seg noen hakawati-arving. Hver gang jeg tenker på Syria, husker jeg hans krasse uttalelse. Folk som lever i Syria snakker ikke. Det er for sent å ta noens parti. De som snakket er forlengst dratt sin vei, eller de er drept. Alle som er blitt tilbake later som tilværelsen er ganske normal, og innbiller seg at slike ting som posttraumatiske stresslidelser ikke eksisterer. De har bare stengt takterrassene i gamlebyen for sikkerhets skyld, slik at det ikke skal falle ned en granat på folk som er der for å spise. Martyrdøden truer og frister. Oppe på bakketoppen merket jeg at samme stemning var utbredt i bydelen Mezze 86. Her bor det svært fattige alawittiske familier, som hører til samme religion som president Bashar al-assad. De fleste mennene i Mezze 86 har vervet seg i hæren siden krigen startet i 2011, noe mange ser på som en praktisk tilpasning til Assads politikk. En mann som var i ferd med å rømme landet fordi han ikke ville gjøre tjeneste i hæren, fortalte meg mens den offisielle ledsageren ikke var til stede: «De går ikke inn i hæren fordi de støtter presidenten, og heller ikke for pengene. De vet simpelthen at de ikke er så mange, bare tre-fire millioner, og at hvis regimet bryter sammen, vil de være de første som blir drept.» Men allerede nå blir disse mennene drept i kamp. Det viser utallige bannere og plakater over hele byen med bilder av døde soldater i den hær. Ansatte i det lille trykkeriet i Damaskus forteller at produksjonen av disse plakatene, med Bashar al-assad og martyrene, utgjør en vesentlig del av inntektene deres. Kundene er privatpersoner og små bedrifter. En av disse martyrskildringene viser brødrene Fadi og Shadi Jdid i militære uniformer. De ser strenge og bestemte ut, med et syrisk flagg i bakgrunnen. Jeg dro for å besøke Sanaa Mahmud Shawish (36), enken etter 38 år gamle Fadi, som ble drept i kamp i januar i fjor. Hun bor i et fattigslig hus i Mezze 86, men har en fantastisk utsikt over Damaskus. I tråd med alawittisk tro blir den avdøde gjenfødt umiddelbart, det er grunnen til at det betyr så mye å ha en martyr (shahid) i familien, forklarer fru Shawish. Stolt legger hun til at hun også mistet en bror, Samir, i denne krigen. Etter at mannen døde, måtte trebarnsmoren skaffe seg arbeid for første gang i sitt liv, og fikk jobb som kontordame i et byggefirma. Hun forteller at myndighetene ikke tilbyr spesiell hjelp til familier som hennes. Men av og til blir de invitert til ulike sammenkomster sammen med barna, som får gaver. Martyrdød Seks år gamle Aya mistet faren sin, Fadi Moukhammad Jdid (38), i januar 2014, mens han tjenestegjorde i hæren. Jdidfamilien består nå av enken og tre barn. De bor i Mezzeh 86, en fattig bydel i Damaskus som domineres av alawitter. Mange av mennene har sluttet seg til hæren. Øverst: En utbrent bil i sentrumsbydelen Salhiya i Damaskus, dagen etter at en bombekastergranat falt ned og drepte to mennesker. Den var skutt ut fra den opprørerkontrollerte bydelen. Alawittene vet at hvis regimet bryter sammen, vil de være de første som blir drept. Bomberammet Førsteklassinger i Al-Mahzoumia-skolen i den regjeringskontrollerte alawittiske bydelen i Homs synger «Vi elsker Russland, vi hater Amerika og Israel», 18. september 2014. Denne skolen ble rammet av en eksplosjon to uker eter at dette bildet ble tatt, og 45 barn skal ifølge den lokale guiden ha blitt drept. Nyhetene oppga et lavere tall. Alle foto: OLGA KRAVETS 24 MARS 2015 MARS 2015 25
Myndighetene Velkommen til Homs. En av de viktigste stedene de arabiske soldatene i den hær har kjempet og falt for, er Homs. Da jeg begynte å planlegge reisen, var slaget om Homs fremdeles i gang, så jeg satte aldri byen opp på listen over steder jeg ønsket å besøke. Men da jeg kom for å hente akkrediteringen, ble Homs praktisk talt dyttet på meg, høflig, men bestemt. Myndighetene kaller resultatet av den tre år lange kampen om Homs, som altså tok slutt i fjor vår, for «frigjøring». Jeg kan bare beskrive det jeg får se som massiv ødeleggelse. Når jeg skuer ut over gamlebyen i Homs fra åsen der hæren nå holder til, kan jeg ikke holde tårene tilbake. Nede i bakken, inne i gamlebyen, holder fire karer på å gjøre rent i et nedlagt varehus. Majed El-Joudi (54), Ali Abd El-Kafe (23), Ibrahim Tahli (12) og Mustafa Siriu (13) håper å kunne åpne butikk her om få dager. De er blant de ganske få som har fått tillatelse til å vende tilbake til gamlebyen. Myndighetene er redd for å slippe inn opprørernes familier, slik at det i praksis er nesten umulig å få godkjennelse for å bo her. Noen gater lenger borte holder den kjente filmregissøren Joud Said på å gjøre opptak til filmen «Regnet i Homs». Ifølge mine venner blant opposisjonelle eksil-filmmakere er han «regimets røst». Said har ikke måttet bruke mye penger på dekorasjoner, for ødeleggelsene i seg selv er kulissen han behøver. Historien om fire mennesker under beleiringen av Homs er regissørens personlige forsøk på å «finne ut hvem vi, syrerne, er» og besvare spørsmålet om identitet. Men man behøver ikke gå langt for å finne et svar. Når man legger veien om Al-Zahra, i regimetilhengernes boligstrøk, er det vanskelig å få bord på bassengterrassen til Safir Hotel en fredag kveld. Det viser med all tydelighet at Syria er dypt splittet, og har en lang vei å gå for å gjenreise folks tillit til hverandre. Synger til Russlands ære. På skolen i al-zahra møter vi en gruppe førsteklassinger, som begynte på skolen for bare fire dager siden. Rektor gir dem beskjed om å reise seg og synge for meg: «Vi elsker Russland, vi hater Amerika, vi hater Israel!» Den samme skolen ble rammet av en eksplosjon to uker etter mitt besøk. offisielle ledsager skrev til meg på Facebook at 45 barn døde. De offisielle nyhetsmeldingen oppga et mindre tall. I Baba Amr-distriktet i Homs, som kom tilbake på regjeringens hender i 2012, er 43 år gamle Mouhammad Amin Moustafa rasende på Vesten. Det var han som tok seg av likene til journalistene Marie Colvin og Remi Ochlik etter at de ble drept i Homs i februar 2012. Han sier han er opprørt over folk som rapporterte at det ikke var noen sykehus i området. Med dét ignorerte de innsatsen til alle de fryktløse medarbeiderne. En soldat ved en kontrollpost forteller meg at jeg er heldig som ikke er fransk, for i så fall ville han drept meg på stedet. Det er franskmenn han hater aller mest, fordi mange av dem er kommet til Syria for å slutte seg til IS, Den islamske stat. kaller resultatet av den tre år lange kampen om Homs, som altså tok slutt i fjor vår, for «frigjøring». Jeg kan bare beskrive det jeg får se som massiv ødeleggelse. Sjiaturister Sjia-pilegrimer fra Libanon utenfor Sayyidah Zaynabmoskeen i en av Damaskus sørlige bydeler. Dette er sjiamuslimenes viktigste helligdom i Syria, og en av de få severdigheter som folk fra utlandet fremdeles kommer for å besøke, trass i all volden. Gallerieieren H. er redd for ektemannens familie, fordi de tilhører forskjellige religioner, og hans sønner fra et tidligere ekteskap ikke vil la dem bo sammen, så de må møtes i smug. Jeg husker lyden av løse metallbiter som virvlet rundt i den varme vinden i Baba Amr. Denne lydeb festet seg i hodet mitt som en metafor for alle disse stemmene i dagens Syria, som stiger opp uten å kunne danne et kor. Student og stridende Alaa (28) studerer jus ved hjelp av fjernundervisning fra Beirut i Libanon. I Damaskus er han medlem av en av folkekomiteene, en lokal selvforsvarsgruppe satt sammen av folk med ulik religiøs bakgrunn. Alle foto: OLGA KRAVETS 26 MARS 2015 MARS 2015 27
Vindusshopping To unge kvinner betrakter utstillingsvinduet i markedsgaten som fører frem til Umayyadmoskeen, også kjent som stormoskeen i gamlebyen i Syrias hovedstad. Puster ut En vennegjeng slapper av etter arbeidstid med drinker og en sigarett i en butikk i Damaskus gamleby. Bilder av president Assad er å se overalt. Russiske drømmer Dana Salim Saba, som Soloppgang er bartender i Fra den en russisk ødelagte nattklubb i gamlebyen sentrum av i Homs. Damaskus, tar seg en røyk mens hun snakker med en kunde. 28 MARS 2015 MARS 2015 29
En soldat ved en kontrollpost forteller meg at jeg er heldig som ikke er fransk, for i så fall ville han drept meg på stedet. Det er franskmenn han hater aller mest, fordi mange av dem er kommet til Syria for å slutte seg til IS. Blåtime En mann og en kvinne sitter med neonlyset tent i kupeen til en minibuss i gamlebyen i Damaskus. Denne typen belysning for bruk i biler og busser er svært populær i Syria. Foto: OLGA KRAVETS 30 MARS 2015 MARS 2015 31