Tidligere bøker av Karin Bjørset Persen: Julebrevpikene (2012)

Tidligere bøker av Karin Bjørset Persen: Julebrevpikene (2012)

Karin Bjørset Persen Nedlagte brudepiker Silke FORLAG

www.silkeforlag.no Nedlagte brudepiker Av Karin Bjørset Persen Copyright Karin Bjørset Persen 2014 Omslag: MOPdesign Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-8270-090-0 (epub) ISBN 978-82-8270-077-1 (trykk)

Til Hannah, Frida og Maria

Kapittel 1 STILLHETEN ER KOMPAKT. Omtrent som når strømmen går og all summing og during forsvinner. Om jeg bare kunne fanget denne stillheten og fylt den på flasker, ville jeg blitt rik. Stillhet er blitt et knapphetsgode, men akkurat nå er jeg innehaveren av myk, lindrende ro. Jeg sitter i ensom majestet på trebenken utenfor Spar og nyter en vassen grillpølse. Det eneste som ødelegger øyeblikket, er jamringen fra mine egne tarmer. Dagen har vært hektisk. Jeg har hatt kveldsvakten på butikken. Fredagskvelden fra seks til åtte er de travleste timene i uka. Hyttefolket ankommer Bjørkvik, og de vil ha øl og bensin til helga. De evakuerer steinurene sine i Hammerfest og Honningsvåg og kommer i store flokker hit til Bjørkvik for å la ungene klatre i trær og ellers rase rundt på scooter døgnet rundt. Geografisk har vi en idyllisk plassering i ly av fjellsiden og med utsikt over den mektige Porsangerfjorden, men dessverre er vi belemret med infrastruktur. Bjørkvik er et knutepunkt i Finnmark. Lakselv er kommunesenteret, med storflyplass og cruisehavn, men det er Bjørkvik som har den beste beliggenheten. Jeg er ingen gourmet, men denne pølsa smaker for jævlig. Jeg slenger den fra meg og finner fram sigarettene. En mørk skygge dukker fram, løper under beina mine og snapper til seg den uspiselige pølsa. Skyggen forsvinner lynraskt bak butikkhjørnet før jeg rekker å se hva det er. Månen blir borte bak en sky, og med ett er ikke stillheten god lenger.

Pulsen dundrer, og jeg syns jeg ser skygger som beveger seg mellom trærne og snøhaugene. Jeg er 41 år og mørkredd. Jeg tramper i bakken for å skremme vekk dyret. En bil kjører forbi på hovedveien, og redselen slipper såpass at den åpner opp for flere følelser. Nå er jeg flau også. Hvor er de hersens honningsvågingene når man trenger dem? De sitter antakelig og pimper Coronas og gomler i seg limebåter. Heldigvis har jeg en ambulerende livvakt i lomma. Jeg slår nummeret til Ingar, og lyden av stemmen hans jager vekk stillheten og mørkredselen. «Ingar! Kan du snakke med meg mens jeg spaserer bortover til kroa?» «Alltid til tjeneste, kjerring. Men du er klar over at mann og barn sitter hjemme og sulter?» «Ja, særlig. Det er enkelte som må holde hjulene i gang, vet du. Men Ingar, det var et eller annet rovdyr som nærmest kastet seg over meg utenfor butikken. Sannsynligvis var det den ufyselige katta som lusker rundt butikken. Men det kan også ha vært ulv eller gaupe. Kanskje en jerv. Heldigvis hadde jeg en pølse for hånden slik at jeg ikke ble ulvemat, eller gaupemat.» «Så storspiste rovdyr har vi ikke i Bjørkvik.» Jeg gidder ikke svare den fantasiløse mannen min. Og han skal liksom være medlem i jeger- og fiskeforeningen? «Jeg har en avtale med de Frustrerte fruene før jeg kommer hjem. Trude har bryllupsnerver. Får du Leander i seng?» «Det er enkelte andre jeg heller ville ha fått til sengs, men sånn er det når man gifter seg med innbarkede karrierekvinner. Vi gubbene går hjemme og vansmekter. Det er pinadø ikke rart bygdene dør ut.» «Kan ikke du bare prate litt mens jeg spaserer? Har dere hatt noen vanskelige kunder på verkstedet i dag? Jeg er snart framme.» «Jeg kan synge Bjørnen sover?» «Ingar»

«Du har solen i ditt hår, lalala la la lala Hei, tenk så fint å ha det sånn, der vi vandrer hånd i hånd. Uuut mot haaavet, til straaanden og vaaarmer oss i saaand» Ingar er ingen tilhenger av smalltalk, men han liker å synge. Jeg er ikke begeistret for musikksmaken hans, men i nøden hører selv fanden på dansebandmusikk. «Nå kan du slutte å synge. Snakkes! Glad i deg!» Jeg avslutter samtalen før Ingar går videre i repertoaret. «Jeg har mest lyst til å avlyse hele greia! Så kan mamma og Mossa planlegge en storstilt feiring av sine egne sølvbryllup og gullbryllup eller hva det nå kalles alt sammen. Jeg hadde nesten regnet med at Mossa skulle ta helt av, men at mamma skulle bli fullstendig hysterisk?!» «Trude, da. Det er det første bryllupet for dem begge, så la dem nå bare styre.» Else smiler moderlig uten at det ser ut til å roe ned den vordende bruden. Trude er vanligvis den mest avbalanserte av oss fruene, men nå gnistrer det i de brungrønne øynene. Når jeg tenker meg om, er det lenge siden Trude har levd opp til sitt kjølige og avbalanserte image. «Gift deg selv, da vel, hvis du tror det er så forbannet festlig!» freser hun. «Tja, det var kanskje ingen dum idé,» svarer Else og myser ut av vinduet. «Har du noen forsmådde friere å avse? Er det fortsatt på moten at modne damer finner seg en unghingst med bulende biceps og sixpack?» «Jeg trodde du hadde mer sansen for en Gammel Dansk, Else,» gliser Berit Anna. «Og dere skal liksom være brudepiker? Magnhild! Siden du er

sjefsbrudepike, forventer jeg at du har kontroll over undersåttene dine. Magnhild. Magnhild!» Trude dulter i meg og drar meg tilbake til virkeligheten. Det er så pokkers varmt her! Berit Anna, vertinnen på Bjørkvik kro og camping, liker ikke å fryse inne. «Berit Anna, i egenskap av sjefsbrudepike oppfordrer jeg deg til å redegjøre for kveldens program. Jeg vil også påpeke at det høyst ureglementert serveres kaffe. Jeg kommer rett fra helvetesvakta på Spar, bare så dere vet det. Hva skjedde med rødvin?» «Jeg skjønner hva du mener,» sier Else. «Jeg har sluttet å handle på fredagskveldene. Det er umulig å høre hva en selv tenker. Honningsvågingene roper som om de stod på kaia i motvind.» «Ja, det er et merkelig fenomen,» svarer jeg. «Til og med de innfødte oppfører seg annerledes på fredagene. Den der potetgullreklamen om fredagskos er sterkt villedende. Fredagskveldene er like kaotiske som midt i julehandelen.» «Dere finnmarkinger har et spesielt krangle-gen,» slår Trude fast. «Dere sitter på hver deres haug og krangler som små drittunger om hvem som er størst, flest, rikest, bor lengst nord eller har mest nordlys. Til og med brylluper blir det bråk av.» Trude sukker tungt. «Nåja, det er vel ikke bare solstråler som kommer fra Trøndelag heller. Hva med den krakilske fotballtreneren, Kjetil Rekdal?» parerer jeg. «Han er møring,» svarer Trude. «Men alle møringer ønsker egentlig å være trøndere.» «Og det er mange trøndere som sniker seg over polarsirkelen,» smiler jeg sleskt. «Men takk og lov for at Alta har sine egne trær hvis ikke hadde vi hatt masseinvasjon derfra også. Og enda mer bråk. Tenk at de har snappet tittelen Nordlysbyen! Jeg trenger virkelig noe å drikke! Noe sterkere enn kaffe!»

«Men ølsalget går bra hører jeg,» sier Else lakonisk. «Det er helt vanvittig! Vi solgte visst over 13 000 liter øl i fjor! Og det går ikke i Mackøl, kan jeg fortelle dere. De høyrøstede honningsvågingene skal ha Coronas og Sol og Dagens Næringsliv. Og Hammerfestingene har jo alltid vært litt fine på det. De har stort sett holdt seg til Ringnes og E. C. Dahls, men nå er det et evig mas etter utenlandske øltyper. Selv ikke Bjørg aner hva de snakker om. Og hun har peiling på alkohol! Må jeg forresten gå og hente meg noe å drikke selv?» «Helene er ikke kommet ennå,» forsvarer vertinnen seg med. «Og dere andre er strengt tatt tidlig ute. Men du har min dypeste medfølelse, Magnhild. Her har du en iskald Mack.» Berit Anna, Gud velsigne henne, setter et glass skummende øl foran meg. Og jeg er ikke sen om å gulpe i meg halve glasset. Jeg smiler forsonlig. Det gjorde godt med en liten utblåsning. Men butikkjobben er ikke min største bekymring for tiden. Ansvaret som førstebrudepike føles tyngende, spesielt med tanke på hvem jeg skal holde styr på. Vi er fem damer som møtes jevnlig for å løse verdensproblemer, diskutere bøker, strikke, sladre, bedrive avansert vinsmaking, kort sagt: kose oss. Sånn uformelt kaller vi oss Frustrerte fruer, selv om vi støtt og stadig prøver å finne et ordentlig klubbnavn, som «Slank bakfra» eller «Strikk Tease», men alle de stilige navnene ser ut til å være opptatt. Vi har aldri blitt helt enige om hva som er klubbens formål. Kveldens innhold er det vertinnen som bestemmer. Skjønt dette holder også på å skli ut. Når det er strikking på agendaen, holder det at jeg skryter hemningsløst av de andre, eller at jeg fungerer som hespetre, rent fysisk altså. Ellers har vi noen få, men viktige klubbregler. Regel nummer én er at vi alltid skal drikke rødvin fra flaske på klubbkveldene. Vi serverer gjerne mat også, men maten er det lov å ta litt lettvint. I kveld er det brudd på opptil flere punkter. Ingen vin, ingen