FØRSTEHJELP OG HELSE HOS VALPEN

FØRSTEHJELP OG HELSE HOS VALPEN Skrevet av: R. Serine Jonstang, BSc og Linn Merete Jonstang, DVM. Foto: Serine Jonstang Innhold 1. Førstehjelp... 2 1.1. Overvåkning... 2 1.2. Hjerte og lungeredning... 2 1.3. Kveling... 3 1.4. Trafikkulykker... 3 1.4.1. Vurder situasjonen... 3 1.4.2. Luftveier og puls...... 3 1.4.3. Sjokk... 3 1.4.4. Skader... 4 1.5. Forgifting... 4 1.5.1. Paracetamol... 4 1.5.2. Gift... 4 1.5.3. Frostvæske... 5 1.5.4. Sjokolade... 5 1.6. Den oppblåste hunden... 5 1.7. Anfall... 5 1.8. Heteslag... 6 2. Helse hos valpen... 6 2.1. Vaksiner... 6 2.1.1. Parvo... 6 2.1.2. DHPPi... 6 2.2. Ormekur... 7 2.3. Munnhygiene... 7 2.4. Unghundkontroll... 7 2.5. Kastrering... 7 2.6. Kloklipp... 7 2.7. Fôring... 7 References... 7

1. Førstehjelp Førstehjelp er den første midlertidige hjelpen enhver person kan bidra med når akutt skade eller sykdom inntreffer før profesjonell hjelp er tilgjengelig. Målet med førstehjelp er å redde liv, unngå unødig lidelse, og for å unngå at situasjonen forverres. I tillegg til å vite hva man kan gjøre i situasjoner som krever førstehjelp, er det viktig å vite hva man ikke skal gjøre, for å unngå en forverring av situasjonen. Å gi mat eller vann kan forsinke operasjon og føre til oppkast. For stramme bandasjer kan stoppe blodsirkulasjon og føre til at vev dør. Å flytte et skadet dyr kan føre til skader på indre organer og forverre skader på brukne ben. Kirurgiske inngrep og medisinering skal kun gjennomføres av en kvalifisert veterinær. Det kan derfor være lurt å kontakte profesjonell hjelp og kun overvåke en situasjon til hjelpen kommer til stedet. På dyr, som på mennesker, er hovedregelen ved førstehjelp at man ikke skal påføre skade. 1.1. Overvåkning En av de viktigste tingene, som kan være til stor hjelp for veterinæren som skal behandle dyret, er overvåkning og informasjon om dyrets tilstand. Den nyttigste informasjonen vil være hva som har skjedd, når det skjedde, hva dyret holdt på med da det skjedde, om tilstanden til dyret har forbedret eller forverret seg siden det skjedde, om hunden har gjort fra seg eller kastet opp, og om hunden går på medisiner. Om du mistenker at dyret er forgiftet, burde prøver av oppkast eller avføring gis til veterinær. Er det mulig å ta med innpakningen av det dyret kan ha spist, kan det hjelpe til med å få en raskere behandling. 1.2. Hjerte-lunge-redning (HLR) Hjerte og lungeredning (HLR) utførers kun om hunden har hjerte eller respirasjonsstans, for å holde blodsirkulasjonen i gang og på den måten opprettholde minimal funksjon i hjernen og hjertet fram til en veterinær kommer til stedet. Retningslinjene for hjerte og lungeredning er: 1. Finn ut om hunden er bevisst ved å prate til den og berøre den. 2. Åpne luftveiene ved å rette ut hodet, se om brystet beveger seg og kjenn med håndbaken etter pust i minimum 10 sekunder. 3. Ring veterinær eller få noen i nærheten til å gjøre dette mens du begynner HLR. 4. Start med brystkompresjoner i 15 sekunder, kompresjonene skal være taktfaste og bestemte. Teknikk og tempo varierer etter størrelsen på hunden. - Om pasienten er en liten hund skal kompresjonene skje fra siden, like bak skulderen ved hjelp av fingrene i et tempo på ca 120 kompresjoner pr. minutt. - Om hunden er middels stor skal kompresjonene også skje fra siden, like bak skulderen, men ved hjelp av hendene, armene og kroppsvekten som man ville gjort på et menneske. På en medium hund skal kompresjonene ha et tempo på ca 100 pr. minutt. 2

- Store hunder skal legges på ryggen med bena i været og gis kompresjoner som man ville gjort på et menneske, men med et tempo på ca 80 kompresjoner pr. minutt. 5. Gi deretter innblåsninger ved å holde hundens munn igjen og pass på at luften ikke lekker ut ved leppene, legg munnen rundt hundens nese og blås. Blås til du ser brystkassen heve seg. Repeter dette i 10 sekunder. 6. Gjenta kompresjoner og innblåsninger til medisinsk personale er tilgjengelig. 1.3. Kveling Om hunden kveles, enten av vann eller fremmedlegemer, kan små hunder dunkes over lungene. Større hunder kan bæres opp i bakbena så den henger opp ned, og svinges godt for å, ved hjelp av tyngdekraften, få ut det som blokkerer luftrøret. Er det en stor hund som kveles kan man eventuelt plassere bakbena på ens skuldre og slå hardt med håndflatene i hver side samtidig for å skape et trykk som kan dytte det som blokkerer luftrøret ut igjen. 1.4. Trafikkulykker Ved en trafikkulykke som involverer dyr er det noen steg man bør følge før man kan flytte dyret uten å forårsake større skader. 1.4.1. Vurder situasjonen Flytt pasienten ut av veibanen og sikre området om det er mulig, dette er viktig for at verken pasienten eller hjelpere skal bli påkjørt. Deretter må man vurdere dyrets tilstand og sørge for frie luftveier. Er det mulig å få dyret til veterinær, eller må veterinæren tilkalles til stedet? Kan noen finne dyrets eier? Kan noen assistere deg, og har noen i nærheten håndklær, tepper, bandasjer og hundebånd? 1.4.2. Luftveier og pust Forsikre deg om at luftrøret ikke blokkeres av tungen, blod eller andre gjenstander. Vær forsiktig om hunden er redd og stresset, og pass på å ikke bli bitt. Gommene og slimhinnene i munnen skal være rosa og fuktig, men kan i tilfeller som trafikkulykker være lysrosa grunnet sjokk. Om de er helt hvite kan det indikere voldsomt sjokk eller blødninger. Se om brystet beveger seg inn og ut, og plasser håndbaken foran munn og nese for å kjenne om dyret puster. 1.4.3. Sjokk Som tidligere nevnt vil gommene og slimhinnene i munnen være en god indikasjon på hvor bra blodet sirkulerer i kroppen. Ved sjokk vil blodet konsentreres til de vitale organene, og derfor stenge av blodsirkulasjonen i resten av kroppen. Puls og åndedrett vil øke, og om man trykker i tannkjøttet vil det oppstå en hvit prikk som ikke forsvinner igjen etter 2 sekunder. Når hunden er i sjokk er det viktig å holde luftveiene frie og vedlikeholde kroppstemperaturen ved å legge et teppe over dyret. Hold den våken ved å prate med den og si nøkkelord som tur, mat og lignende. Om hunden viser tegn til bevissthet vet vi at hjernen får blod og oksygen, denne tilførselen vil ofte ikke forbli konstant om dyret er skadet. Det er derfor viktig å hele tiden følge med på om dyret responderer på samme måte, og fortelle veterinær om eventuelle forandringer. 3

1.4.4. Skader Dyret skal dermed undersøkes for skader ved å se over pelsen hvor det kan være tegn på sår eller substrater, mens hårløse områder burde undersøkes for skrammer og andre merker. Lemmer skal undersøkes for hevelser, varme områder og unormale posisjoner, og kroppsåpninger som nese, ører, kjønnsorganer og anus skal undersøkes for blødninger. Alle disse undersøkelsene må gjøres forsiktig for å unngå at dyret opplever større lidelser og at skader forverres. Det er også viktig å være forsiktig for egen sikkerhet ved slike undersøkelser. På dette tidspunktet skal det være mulig å kunne flytte dyret til et tryggere sted eller inn i en bil for så å bli kjørt videre til veterinær. En god måte å flytte et skadd dyr på sikrest mulig måte er å få det over på et teppe for så å dra eller få hjelp til å løfte i hver sin ende. Dette er en god løsning i forhold til å prøve å bære dyret ettersom et lidende dyr fort kan bli aggressiv og eventuelle benbrudd kan forverres ved bæring. Dyr som har kollapset skal bæres så rett som mulig, helst ved hjelp av en slags båre eller et teppe. Bandasjer kan brukes for å støtte brukne ben og stoppe blødninger. 1.5. Forgiftning Det er dessverre ikke så mye førstehjelp man får gjort ved forgiftning, annet enn å overvåke dyrets tilstand og få det til veterinær fortest mulig. Det er viktig å undersøke dyrets puls, åndedrett og kroppstemperatur. Om man ikke har et termometer tilgjengelig kan varme ører og poter indikere høy kroppstemperatur. Hvordan dyret responderer når det blir tatt på eller hører lyder bør også undersøkes. For at veterinær best mulig skal kunne fastslå til hvilken grad og av hva dyret er forgiftet, er det viktig at de får informasjon om eventuell diaré eller oppkast. Om mulig burde prøver av oppkast eller avføring gis til veterinær, eller i det minste beskrives ved hjelp av farge, mengde og hyppighet. Er det mulig å ta med innpakningen av det dyret kan ha spist, kan det også hjelpe til å få en raskere behandling. 1.5.1. Paracetamol Det er flere alminnelige stoffer som ikke er farlig for mennesker, men som er giftig for hunder. Disse burde oppbevares utilgjengelig for dyr. Det smertestillende stoffet paracetamol er ofte brukt på mennesker i form av Paracet og Pinex, men vil for en hund kunne være dødelig ettersom det skader leveren permanent. Dette stoffet irriterer også tarmsystemet og vil senere utvikle mange små sår. Dette vil bli ubehagelig og vondt for hunden, og de første symptomene vil gjerne være relatert til mage eller tarm. Hunden vil miste appetitten og kaste opp ofte. Hunden kan også få dårlig koordinasjon og hevelser i ansiktet senere i prosessen. Dette er et dårlig tegn og vil som regel ende med at hunden dør. Medikamenter egnet for mennesker skal aldri brukes på dyr. 1.5.2. Gift Snegle- eller rottegift vil også virke irriterende på tarmsystemet, og gi en grønnaktig farge på diaré og oppkast. Symptomene avhenger av hvilke stoffer som er brukt i giften, men tidlige tegn kan være trøtthet og nedstemthet, blåmerker og hevelser i huden. Dersom giften får spredd seg i kroppen, kan hunden også bli hyperaktiv og få anfall. Denne forgiftningen skjer som oftest direkte ved at hunden spiser giften, men kan også skje indirekte, ved at hunden spiser snegler eller rotter og mus med gift i seg regelmessig. 4

1.5.3. Frostvæske Frostvæske og flere vaskemidler har en søtlig smak og er derfor veldig attraktivt for hunder. Om en hund er forgiftet av frostvæske har den ofte fått i seg mye om den ikke ble stoppet i handlingen. Symptomene på frostvæskeforgiftning vil være som akutt nyresvikt ettersom det vil dannes krystaller i nyrene. At hunden tisser lite, har dårlig koordinasjon og depresjon er klare tegn på forgiftning, men innen disse symptomene er tydelig er det som regel for sent å redde hunden. 1.5.4. Sjokolade Sjokolade er også veldig attraktivt for hunder pga. den søte smaken. Hunder mangler et enzym vi trenger for å bryte ned stoffet teobromin som finnes i sjokolade. Stoffet som ikke blir brutt ned kan føre til anfall grunnet overstimulering av hjerte og hjerne, noe som kan få dødelige konsekvenser for hunden. Mengden teobromin i sjokolade varierer, men mørk sjokolade vil inneholde mer, og dermed være farligere for hunden enn lys sjokolade. De første symptomene vil være sikling, tørste og uro pga magesmerter, etterfulgt av oppkast og diaré som kan føre til dehydrering. Hunden vil få dårlig koordinasjon og bli rastløs mens pusten og hjerterytmen vil øke. Den kan deretter risikere å få kramper eller anfall før den mister bevissthet og dør. Ved behandling innen noen timer, dvs. før all sjokoladen er fordøyd, er prognosene gode. 1.6. Den oppblåste hunden Oppblåsthet oppstår når luft blir fanget i hundens mage. Det kan forekomme hos alle typer hunder, men er oftest sett hos store raser med dypt bryst. Det er usikkert hva som er årsaken til oppblåsthet, men en mulig grunn kan være at hunden svelger luft om den spiser eller drikker for fort. En annen grunn kan være at mat som epler, poteter og kornbasert fôr produserer mer luft når det fordøyes. Forebyggende tiltak vil være å fôre hunder mer enn én gang daglig og hver for seg om det er flere hunder i husholdningen for å minske hundens intensitet når de spiser. En annen måte å minske luftinntaket under fôring er å sette skålene på stativ opp fra bakken. Ettersom tørrfôr utvides i magen, kan det med fordel bløtes i vann og gis hyppigere og i mindre porsjoner for å minske sjansen for oppblåsthet. For å unngå magedreining bør hunder vente med aktivisering i ca 1,5-2 timer etter fôring. Symptomer på oppblåsthet er rastløshet, pesing, sikling, brekninger og forstørret buk. Disse vil variere etter grad, men om de forverres raskt må hunden bringes til veterinær straks. Den utvidede magesekken vil etter hvert presse mot mellomgulvet og presse sammen blodårer i buken, som kan føre til at hunden får pustevansker og at blodsirkulasjonen stoppes. Det er dessverre lite førstehjelp som kan gis på stedet når en hund blir oppblåst, men å måle omkretsen av buken jevnlig kan hjelpe veterinær å få en forståelse av hvor alvorlig situasjonen er. Magedreining er akutt og har dårlige prognoser om behandling ikke settes i gang i tide. Oppblåsthet skal derfor tas alvorlig og hunden må undersøkes av veterinær så fort som mulig for å utelukke magedreining. 1.7. Anfall Anfall kan forårsakes av flere faktorer som for eksempel trauma, infeksjoner, gift og lavt blodsukker. Epilepsi er ideopatisk, det vil si diagnostisert ved å eliminere andre mulige årsaker. Etter et anfall 5

hvor hunden har kommet til seg selv igjen, skal den følges opp av veterinær for å utelukke underliggende problemer som diabetes og hjertesykdommer. Det er forskjellige typer anfall etter hvor alvorlige de er. Milde anfall kan ofte forklares med at dyret er gammelt eller at det reiser seg for fort og blir svimmel og fortumlet. Som regel blir hunden stående stille og litt fraværende, eller med muskelspasmer før den kommer til seg selv igjen. Før et kraftigere anfall vil hunden som regel bli rastløs, den vil kanskje kollapse og sprelle med bena mens den gjør fra seg ukontrollert. Musklene i ansiktet kan også trekkes tilbake så hunden gjør en grimase. Et anfall som dette er skummelt og tar mye energi, så hunden vil som regel være kontaktsøkende, sulten og tørst etter anfallet. Vent til etter den er ferdig å pese før den får en liten porsjon mat. Anfall som dette skal kun vare en kort periode, om de varer mer enn noen få minutter må man tilkalle veterinær. Om et kraftig anfall varer for lenge, vil hunden bli veldig varm og kan dø av heteslag. Det man kan gjøre om en hund får anfall er å minske eventuell stimulanse. Det vil si å skru av og stenge ute lys, redusere eventuelle lyder, la den ligge for seg selv uten å bli berørt og flytte møbler og andre ting som hunden potensielt kan skade seg på. Husk å ta tiden for å se hvor lenge anfallet pågår. 1.8. Heteslag Om hunden får heteslag er det viktig å huske på at kaldt vann ikke er løsningen. Om den blir avkjølt for fort, for eksempel med vann, vil den gå i sjokk. Det man kan gjøre er å legge et fuktig håndkle over hunden og helle lunkent vann over nå og da. 2. Helse hos valpen 2.1. Vaksiner 2.1.1. Parvo Parvo er et svært smittsomt virus som særlig rammer yngre valper med svakt immunforsvar. Diende valper er til en viss grad beskyttet via antistoffer i morsmelken, men bør få en ny dose før avvenning. Parvovaksinen bør tas hos veterinær ved 6 ukers alder. 2.1.2. DHPPi DHPPi er en samlevaksine som gir beskyttelse mot valpesjuke (Distemper), herpesvirus, parvovirus og parainfluensa virus. Disse er alle smittsomme sykdommer som kan ramme valper så vel som voksne hunder. Parainfluensa viruset er en av faktorene som fører til kennelhoste, sammen med en bakterie som heter Bordatella bronchiseptica. DHPPi vaksinen gis hos veterinær ved 8 10 ukers alder og fornyes ved et års alder og deretter en gang i året. DHPPi vaksinen kan også deles opp i DHP + BbPi, hvorav DHP gis hvert 3. år og BbPi gis hvert år, som en dråpe i nesa. BbPi skal gi bedre beskyttelse mot kennelhoste, ettersom den inneholder en ekstra komponent (Bb) i tillegg til å gi lokal beskyttelse i slimhinnene i snuta. Andre vaksiner, eksempelvis vaksiner mot Rabies og leptospirose, kan bli aktuelle hvis hunden skal reise til utlandet. Noen ønsker også et mer omfattende vaksineringsregime på tisper i avl. 6

2.2. Ormekur Det anbefales at valpen får ormekur hver 14. dag frem til den er 16 uker gammel. Voksne hunder trenger ikke rutinemessige ormekurer, kun hvis det er påvist orm i avføringen. Det kreves også at hunden er behandlet mot revens dvergbendelorm hos veterinær hvis den har vært i utlandet og skal inn til Norge. 2.3. Munnhygiene Innen valpen er 6 mnd gammel bør alle melketennene være byttet ut med nye tenner. Om melketennene står igjen sammen med de nye tennene, bør valpen få en tur til veterinær for å sjekke om tennene må trekkes og om tannstillingen er som den skal. Det er også lurt å vende valpen til å pusse tennene. Ved jevnlig tannpuss vil det bli mindre tannstein, minske risikoen for tannkjøttbetennelse, og behovet for tannrens vil derfor bli mindre. 2.4. Unghundkontroll Unghundkontrollen utføres når valpen er rundt 6 måneder gammel. Her sjekkes det blant annet om melketennene er ute og om de permanente tennene er riktig plassert. Hos hannhunder sjekkes det også om testiklene har kommet helt ned. Avføringen blir sjekket for innvollsparasitter og hunden får en ny ormekur om parasitter blir påvist. 2.5. Kastrering Kastrering er kun tillatt hvis det gjøres av dyrevelferdsmessige eller andre særlige grunner. Dyrevelferdsloven forbyr kastrering hvis det ikke er en særlig grunn for det. Noen hanhunder har allikevel best av å bli kastrert, men da anbefales det å prøve kjemisk kastrering først. En del hunder kan forandre personlighet etter kastrering, så det er en prosedyre som må overveies nøye først. 2.6. Kloklipp Klørne til hunder vokser kontinuerlig og må klippes. Det er lurt å vende valpen til å klippe klør fra tidlig alder ved å klippe lite og ofte. Mange hunder frykter kloklipp, ikke nødvendigvis pga traumatiske opplevelser, men ubehag. 2.7. Fôring Valper bør få et tilpasset valpefôr det første året. Dette fôret sørger for at valpen får i seg de næringsstoffene og den mengden de trenger. Valper av gigantraser bør i tillegg ha fôr som er tilpasset dem, ettersom det er et problem for ledd og bein om de vokser for fort. Referanser: - Helen Withey, MBIPDT Adv, KCAI (CDᴬ). Canine first aid course, Writtle College. - Fredrik Ståhlberg, DVM. Sjokoladeforgiftning hund, Lørenskog Dyreklinikk. 7