Arkiv om gjenreisninga i Nord-Troms Av Frøydis Antonsen, Interkommunalt arkiv Troms. Interkommunalt arkiv Troms (IKAT) er en arkivinstitusjon for 22 kommuner. Et viktig arbeidsområde for IKAT er å ordne og katalogisere eldre arkivmateriale fra medlemskommunene. Arkivene blir gjennomgått og systematisert slik at de blir tilgjengelig for bruk. Arkivene som omfatter gjenreisningsperioden for kommunene i Nord-Troms er nå i hovedsak ordnet og katalogisert 1. I denne artikkelen vil jeg gi et inntrykk av hvilke spor gjenreisninga har satt i arkivene eksemplifisert gjennom arkivmateriale fra Kåfjord kommune 2. I Kåfjord ble det avholdt formannskapsmøte 10. juli 1945 hvor følgende ble enstemmig vedtatt: Da de fleste evakuerte nu er kommet tilbake mangler de nødvendigste kontanter til livsopphold som følge av at de fremover tiden blir opptatt med gjenoppbyggingsarbeide henstiller en til myndighetene at der fortsatt blir ytet stønad til disse. Samtidig henstiller en til myndighetene at gjenoppbyggingsarbeide blir påskyndet hurtigst mulig. De tyske barakker som finnes innen kommunen må bli overlatt til de krigsskadelidte i vår egen kommune. 3 Vedtaket i Kåfjord formannskap illustrerer på mange måter situasjonen slik den var i Nord- Troms og Finnmark etter frigjøringen i 1945. De evakuerte vendte tilbake til sine hjem så snart de kunne, men mange hadde lite å vende tilbake til. Våningshus, fjøs, uthus og naust ble brent eller delvis ødelagt i den tyske tilbaketrekkingen i 1944/45. Det samme gjaldt skoler, bruer, forretninger, telegraf- og telefonlinjer, fiskebruk, kraftverk, kaier, innbo- og løsøre. Det hastet med å komme i gang med gjenoppbygging: Av de om lag 12 000 evakuerte fra Nord-Troms flyttet ca. 9000 tilbake i løpet av 1945, de øvrige returnerte året etter 4. Arkivmaterialet omfatter hele gjenreisningstiden. Det vil si perioden fra 1945 til gjenreisninga kan sies å være fullført omkring slutten av 1950-tallet. Gjenreisninga dokumenteres gjennom flere faser og på flere nivå, og vi får et bilde av kommunens virksomhet og av andre offentlige gjenreisningsinstansers arbeid. Sist men ikke minst gir arkivmaterialet et innblikk i enkeltmenneskers innsats og utfordringer. Det ble opprettet en rekke offentlige kontorer for å ta seg av gjenreisningsarbeidet. I arkivmaterialet fra Kvænangen kommune fant vi spor etter om lag 25 gjenreisningskontorer, men vi skal i det følgende hovedsakelig se på gjenreisninga på bakgrunn av kommunens virksomhet. I perioden 1945-1948 ble gjenreisningsarbeidet administrert av staten, men etter hvert som de lokale samfunnsinstitusjonene kom i gang ble gjenreisningsarbeidet gradvis overført til fylket og kommunene. Fra statlig til kommunal gjenreisningsadministrasjon Finnmarkskontoret var et kjent begrep i samtida. Den første fasen av gjenreisninga ble administrert av staten gjennom Finnmarkskontoret som ble opprettet i 1945. Finnmarkskontoret fikk sine lokaler på Øvre Sama utenfor Harstad, men var organisert i 7 distriktskontorer hvor distrikt I omfattet kommunene i Nord-Troms. Distriktskontoret holdt til på Skjervøy og ble ledet av distriktsingeniøren. For øvrig besto staben av distriktsagronom, distriktsarkitekt, reguleringsarkitekt og distriktsoppmålingssjef. 1
Ute i kommunene ble gjenreisninga administrert av byggekontorer underlagt Finnmarkskontoret, og det ble opprettet byggekontorer i samtlige kommuner i Nord-Troms. Byggekontoret tok seg av oppføring av bygninger for statens regning, både brakker og permanente bygninger. Etter hvert som kommunene kom i gang med sin virksomhet igjen, ble også ansvaret for gjenreisninga i større grad et kommunalt ansvar, og i 1949-1950 ble det etablert et kommunalt gjenreisningskontor i hver kommune 5. Finnmarkskontoret hadde da trappet ned sin virksomhet, og oppgaver tilknyttet gjenreisninga ble overført til Troms fylkesgjenreisningsnemnd og kommunene. Den kommunale gjenreisningsadministrasjonen fikk imidlertid statlige tilskudd. Lokalt hadde den politisk valgte byggenemnda en sentral funksjon. Byggenemnda skulle blant annet avgjøre rekkefølgen når brakker og materialer ble tildelt, og skulle taksere provisoriske bygg. Den skulle også skaffe oversikt over behovet for både midlertidig og varig bebyggelse 6, og sette opp prioriterte lister over hvem som skulle få byggetillatelse kommende byggesesong. I arkivet finnes lister med opplysninger om navn på byggherre, gårdsnavn, gårdsnummer/bruksnummer og adresse, samt opplysninger om eiendommen var totalskadd, delvis skadd eller om eiendommen var uskadd 7. Byggenemnda fordelte også midler fra staten til utbedring av helseskadelige brakker. Selv om gjenreisninga etter hvert ble utført i kommunal regi, var det gjennom et utstrakt samarbeid med stat og fylke. Spesielt viktig var samarbeidet med distriktsarkitekten. I Nord- Troms var Kirsten Sand distriktsarkitekt gjennom hele gjenreisningsperioden 8. Hun hadde det faglige ansvar og godkjenningsmyndighet for alle permanente bygg i sitt distrikt, og tok seg spesielt av boligbyggingen 9. Distriktsarkitektkontoret opprettet stedlige arkitektkontorer i kommunene; i Olderdalen, i Burfjord, på Storslett og på Lyngseidet. Sistnevnte behandlet også sakene fra Storfjord kommune. Distriktsagronomen i Sørkjosen hadde samme myndighet for bygging av fjøs 10. Den lokale gjenreisningsadministrasjon besto til omkring midten av 1950-tallet. De ulike kontorene som ble etablert i forbindelse med gjenreisninga var midlertidige, og ble lagt ned eller ble tillagt nye funksjoner når gjenreisninga var fullført. Bordskjåer og jordgammer egner seg ikke til vinterbolig for mennesker I de kommunale arkivene dokumenteres den første fasen av gjenreisninga først og fremst gjennom politiske og administrative vedtak i kommunestyre- og formannskapsprotokollene med tilhørende saksarkiv. Arkivmaterialet gir innblikk i vanskeligheter i den tidlige fasen av gjenreisninga, både organisasjonsmessig og ikke minst økonomisk. Kåfjord byggenemnd uttalte følgende i 1946: Dersom Kaafjord ikke blir tilført snarest mulig baade barakker til beboelseshus og uthus og nye materialer til reparasjon og forbedring av de provisoriske hus, ser ikke nemnda annen utveg enn aa foreslaa at det iverksettes reevakuering av en del familier særlig i Manndalen. I motsatt fall vil nemnda fraskrive seg et hvert ansvar for de familier som i dag er husløse eller bor i jordgammer og bordskjåer som ikke egner seg til vinterbolig for mennesker. 11 Det var Finnmarkskontoret som fikk i oppgave å sørge for at befolkningen fikk tak over hodene. I utgangspunktet hadde myndighetene planlagt en kontrollert tilbakeflytting, men siden de evakuerte vendte hjem, måtte Finnmarkskontoret sette til side planene om permanent 2
gjenreisning til fordel for provisorisk gjenreisning 12. En viktig oppgave for Finnmarkskontoret besto blant annet i å skaffe til veie brakker for å avhjelpe det akutte boligbehovet. Det ble blant annet fraktet brakker sørfra til Nord-Troms, som foruten å bli satt opp til boligformål, også skulle huse skoler, forretninger, sykestuer og kontorer. Som sagt var det byggenemnda som fordelte brakkene til kommunens innbyggere. Premiehus, bårdstuer, krigsskadetrygd og boliglån Det ble også reist permanente boliger bygd etter typetegninger i regi av Finnmarkskontoret. Det ble blant annet produsert ferdighus i form av lemmer som så ble fraktet med båt fra Sør- Norge til Nord-Troms og Finnmark. Disse ferdighusene ble plukket ut etter en arkitektkonkurranse lyst ut av Gjenreisningsdirektoratet, og ble derfor omtalt som premiehus. Men det oppsto mange problemer både under frakt og når husene skulle settes sammen. I 1946 manglet det fremdeles kai mange steder, og lemmene måtte derfor fløtes i land, noe som resulterte i fuktskader. Det ble til sammen reist 638 premiehus i Nord-Troms og Finnmark 13. Det ble ikke produsert premiehus etter 1946/47. Et eksempel på en hustype som ble godt mottatt, var bårdstua. Dette var et laftet hus i én etasje som inneholdt to rom. Bårdstua var en midlertidig løsning, men kunne senere bygges ut til permanent bolig. Bårdstuer ble levert av både Finnmarkskontoret og Nasjonalhjelpen. I følge arkitekt Trond M.E.Dancke reddet oppføringen av bårdstuene byggesesongen 1946 14. Som vi skal se, finnes det opplysninger i byggesaksmappene om hvilke typehus og fjøs som ble reist. Andre steder i arkivet dokumenteres byggeaktiviteten i form av bygningsstatistikk. I mai 1949 utarbeidet Kåfjord kommune en oversikt over hvor mange boliger som var gjenreist i perioden 1945-1949: 15 Fullførte nybygg (bårstuer medregnet 54) 127 Leiligheter under bygging 9 Provisoriske boliger 228 Andre 8 Kommunens udekte behov april 1949 340 Problemer med tilførsel av materialer, bygging av dårlige hus, byråkrati og kommunikasjonsproblemer medførte at Finnmarkskontoret ble møtt med massiv kritikk fra både lokalbefolkning og Storting. Dette bidro til at regjeringen vedtok en gradvis nedtrapping av Finnmarkskontorets virksomhet. Kritikken til tross; i arkivet finnes flere dokumenter som nyanserer kritikken, spesielt i forhold til spørsmål om finansiering av nye boliger. Det vakte sterke reaksjoner da det ble vedtatt at Finnmarkskontoret ikke skulle bygge flere permanente hus, men at hver enkelt gjenreiser fra og med byggesesongen 1947 skulle bygge selv med lån i Husbanken. I Indre Kåfjord ble det avholdt massemøte hvor befolkningen ba om at den gamle ordning ble beholdt. Året før hadde Stortinget besluttet at for å komme raskt i gang med gjenreisninga, skulle Finnmarkskontoret gjennom statsmidler finansiere oppføring av et antall våningshus og fjøs. Finnmarkskontoret gav en fast pris som den enkelte huskjøper skulle betale til staten, og prisene Finnmarkskontoret opererte med lå betydelig under de virkelige kostnader for oppføring av bygninger 16. 3
Den ny ordning som blir kunngjort i disse dager av Finnmarkskontoret i Melding nr. 119 er absolutt forkastelig. En begrunner dette med at den overveiende del av de krigsskadelidte ikke makter de oppgaver som Finnmarkskontoret hentyder til, nemlig at finansieringen av reparasjoner skal besørges av hver enkelt som akter å få sine hus i beboelig stand. 17 Det ble pekt på at takstene for de nedbrente og skadede husene var lave og at Krigsskadetrygden for bygninger kun dekket en liten del av omkostningene ved reparasjon eller nybygg. Krigsskadetrygden ble beregnet etter prisnivået pr. 9. april 1940 med tillegg for prisstigning. Vår eksistens er så hårdt rammet at vi makter ikke å reise oss opp uten de ansvarlige myndigheters forståelse, velvilje og økonomiske støtte i sådan form at vi ikke ytterligere skal bli trykket ned i armod med store gjeldsbyrder. 18 Frykten for å sette seg i stor gjeld var stor. Det ble også rettet kritikk mot Husbankens krav til egenandelen byggherren måtte stille. Kommunestyret fremhevet at med de høye egenandelene ville deler av befolkningen bli tvunget til en framtidig brakketilværelse, og den planlagte gjenreisninga ville stoppe opp: Ett er sikkert: Skal slike lånsøkere kunne komme i gang med sine bygg, må det off. tre støttende til. I motsatt fall, vil herredsstyret med dette si fra at det ikke kan ta ansvaret for den videre utvikling, en utvikling som kan få de alvorligste følger for bl.a. den almindelige sundhetstilstand hos de fattigste i vår kommune. Herredsstyret har sett det som sin apsolutte plikt å si klart og utvetydig fra om omhandlede forhold. 19 Husbanken overtok etter hvert så og si all boligbelåning 20. Lånet skulle dekke mellomlegget mellom byggepriser og krigsskadetrygd. I tillegg fikk de krigsskadelidte i Nord-Troms og Finnmark et større nedskrivingsbidrag enn landet for øvrig, samt rimelig rente. Kunsthistoriker Ingebjørg Hage har vist i sin avhandling at det, til tross for nedskrivingsbidrag og ulike tilskudd, var vanskelig for flere familier i Kåfjord å få finansiert boligbyggingen. Av 72 familier som ønsket å bygge hus etter tegning H13, et småhus med grunnflate på 35 m2 i 1 ½ etasje, fikk bare 10 familier innvilget sine søknader i 1948 21. Selv om mange familier etter hvert fikk reist nye bolighus og fjøs, tok det tid før alle kunne forlate brakketilværelsen for godt. Mange familier ble likevel boende lenge i helsefarlige brakker, og for å påskynde boligbyggingen, ble det fra 1952 gitt tilskudd fra Brakkesaneringsfondet. Det vil si at man fikk et tilskudd i form av rente- og avdragsfritt lån i Husbanken eller Bustadbanken 22 hvis man rev sin provisoriske bolig og bygde nytt hus. Arkivmaterialet viser at kommunene satte opp egne gjenreisningsbudsjett. Kommunene var fra 1946 ansvarlig for gjenreisning av kommunale bygninger og anlegg, men byggeprosjektene ble utført med tilskudd av statlige midler. Det kommunale gjenreisningskontor Da de kommunale gjenreisningskontorene ble opprettet i 1949, hadde mange fått gjenreist sine hus og fjøs. Likevel gjensto mye. Mange familier bodde fremdeles i brakker, og kommunale bygninger og anlegg var på planleggingsstadiet. 4
De kommunale gjenreisningskontorers arbeidsoppgaver omfattet utførelse av byggekontroll, rasjonering av bygningsmateriell, utarbeidelse av bygningsstatistikk, innkvartering av arbeidskraft og hjelp til byggherrene med blant annet kostnadsoverslag. Det kommunale gjenreisningskontoret ble ledet av en bygningskontrollør. Byggekontoret var, som vi har sett, en del av Finnmarkskontoret, og bygde opp et arkiv som besto av byggesaksmapper med tilhørende register. Da de kommunale gjenreisningskontorene ble opprettet, fulgte byggesaksmappene med og ble videreført der. Byggesaksmappene dokumenterer derfor også gjenreisninga i perioden 1945-1949, og det er dermed mulig å følge gjenreisninga fra brakketilværelse til permanent bolig for den enkelte gjenreiser. Byggesaksmappene inneholder korrespondanse, byggetillatelser, tegninger for våningshus og fjøs, kostnadsoverslag, skjema for krigsskadetrygd, materiallister, utskrifter/bekreftelser fra bank, konverteringstilsagn, regninger, kvitteringer m.v. Byggesaksmappene omfatter også offentlige bygninger, som skoler, legekontor og kommunehus. Antall byggesaksmapper fordelt kommunevis: 23 Kvænangen ca.650 Nordreisa ca.609 Storfjord ca.200 Kåfjord ca.900 24 Lyngen ca.250 De kommunale gjenreisningskontorene førte bygningsstatistikk. En oversikt fra Kåfjord kommunale gjenreisningskontor viser hvor langt gjenreisninga var kommet pr. 13/4 1950: Våningshus: Gjenreist og reparert tils. 361 - gjenstår ca. 140 Fjøs: Gjenreist og reparert tils. 222 - gjenstår ca. 156 Andre uthus: Gjenreist og reparert tils. 310 - gjenstår ca. 975 Sjøhus og naust: Gjenreist og reparert tils. 60 - gjenstår ca. 63 Kontoret utarbeidet også statistikk over hvor mange som til enhver tid bodde i brakker og andre provisoriske boliger. Enkeltdokumenter i byggesaksmappene I byggesaksmappene inngår korrespondanse og ulike skjemaer vedrørende Krigsskadetrygden for bygninger 25. Folk skulle få erstatning for eiendom ødelagt av krigshandlinger, og det ble utarbeidet takst over skadene. Takstmannen gav en beskrivelse av bygningsmassen som sto på eiendommen og gav en takst i henhold til de regler som var gjeldende. Eksempel på takstmannens beskrivelse: 26 Bod og uthus av tømmer: 9,0 m x 3,0 m. H = 1,8 m. Huset var inndelt i 3 rom, og panelt innvendig. 2/3 deler av huset er borte. 1 dør mangler i den del som står igjen. Fjøs: 11,6 m. x 5,0 m. H = 3,8 m. Fjøset var laftet av tømmer. Der var 6 båser, 1 fag vindu, 6 fag dører, 1 lembru og pipe, gruve med gryte. Ingen kjeller. Laden var utført av enkelt panelt bindingsverk. Taket tekket med papp. Husene er totalt borte. 5
Dokumentet inneholder informasjon om hvor stor krigsskadeerstatning hver enkelt byggherre ble tilkjent. I ettertid er opplysningene om hvilke bygninger som sto på eiendommene før nedbrenningen, og skadeomfanget på eiendommene som følge av krigshandlinger, interessante. Dokumenter som dette kan benyttes for å rekonstruere bebyggelsen i kommunene slik den sto før 1944/45. Samtidig inneholder byggesaksmappene informasjon om hvilke bygninger som ble gjenreist, og etter hvilke typetegninger de ble bygd. Samlet gir dokumentene innblikk i hvilke endringer gjenreisninga medførte arkitektonisk, sosialt, kulturelt og økonomisk. Gjenreisning gjennom typetegninger I forbindelse med gjenreisninga ble det utviklet typetegninger for hus og fjøs. Det ble satt fokus på boligplanlegging, og for at gjenreisninga skulle skje etter ønsket standard, ble typetegninger ansett som en egnet måte å lære opp befolkningen på. Om lag 70% av bolighusene ble bygd etter typetegninger, mens 30% ble oppført etter spesialtegning. 27 Fra Kåfjord ble det avlevert pappkassetter som inneholdt kopier av typehustegninger én kassett for hvert typehus. I tillegg til typehusene inneholder arkivmaterialet tegninger og planer for offentlige bygg i Kåfjord, for eksempel herredshus, legekontor og skoler. Typetegningene er til dels tegnet av arkitekter fra Boligdirektoratet, noen har sitt opphav fra Finnmarkskontorets planavdeling, mens andre igjen er utarbeidet av arkitektene tilknyttet distriktsarkitekten i Nord-Troms. Typetegningene ble kopiert opp i flere eksemplarer, og har trolig fungert som et tegningsarkiv for å kunne forsyne de som skulle bygge med ønsket typetegning. Ved distriktsarkitektens kontor for Nord-Troms var det ansatt mange arkitektmedarbeidere, og det ble utarbeidet om lag 30 typetegninger. Tegningene er merket NT, en forkortelse for Nord- Troms og et nummer. I materialet fra Kåfjord fant vi tegninger i en serie fra NT 3 til NT 36, hvor tegningene omfatter både typehus og hus som hadde typetegninger som utgangspunkt, men som ble omarbeidet og tilpasset etter ønske og behov. I 1947 gav Boligdirektoratet ut en katalog over typetegninger for Nord-Troms og Finnmark. Den ble kalt Gjenreisningens skissebok, og var en samling av 26 typehus. Tegningene tok utgangspunkt i premiehusene samt de tegningene som distriktsarkitektene hadde utarbeidet. Tegningene har forkortelsen BD (Boligdirektoratet), og BD type 214 var bearbeidet etter en typetegning fra Distriktsarkitektkontoret for Nord-Troms, nemlig NT 13 tegnet av arkitekt Olaug Kosberg ved arkitektkontoret i Burfjord, Kvænangen. Det ble også det gitt ut en gjenreisningens skissebok med typetegninger for fjøs. Arkivene inneholder med andre ord en betydelig samling dokumenter om gjenreisningsbebyggelsen i Nord-Troms-kommunene. Besøk kommunearkivet Det kommunale arkivmaterialet er et naturlig utgangspunkt for å studere gjenreisninga i Nord- Troms. Det har vært lite benyttet. Når arkivmaterialet nå er ordnet og katalogisert er det vårt mål at enkeltmennesker, skoler, historielag og forskere vil gå til kommunearkivene når ulike sider ved gjenreisninga skal belyses. Her er det fortsatt mye upløyd mark! 6
1 IKAT har ordnet og katalogisert arkivmateriale fra gjenreisningsperioden for Kvænangen, Nordreisa, Kåfjord og Lyngen kommuner. For Storfjord kommune er materialet grovsortert. Skjervøy kommune er ikke medlem av IKAT, og vi har derfor ikke oversikt over arkivmateriale vedrørende gjenreisninga fra Skjervøy. 2 Dette har sammenheng med at Kåfjord har avlevert arkivet til depot hos IKAT. 3 Kåfjord kommune. Formannskapet, møteprotokoll 1945-1947 4 Hauglid, Jensen, Westrheim: Til befolkningen. Brannhøsten 1944- gjenreisningen etterpå, s. 132 5 Kåfjord kommune. Formannskapets saksarkiv, mappe 6B. Skriv fra Troms fylkesgjenreisningsnemnd 1949 6 Trond M.E. Dancke: Opp av ruinene. Gjenreisningen av Finnmark 1945-1960, s.68 7 Kåfjord kommune. Formannskapets saksarkiv, mappe 4C 1946-1955. Merket Kåfjord byggenemnd. 8 Hage, s.196 9 Ingebjørg Hage: Som fugl Fønix av asken? Gjenreisningshus i Nord-Troms og Finnmark, s.128 10 Kåfjord kommune. Formannskapets saksarkiv, mappe 6B. Skriv fra Troms fylkesgjenreisningsnemnd 1949 11 Kåfjord kommune. Formannskapets saksarkiv, mappe 4C merket Kåfjord byggenemnd 1946-1951 12 Elsa Reiersen og Elisabeth Thue: De tusen hjem. Den Norske Stats Husbank 1946-1996, s.106 13 Hage,s.193 14 Dancke, s.82 15 Kåfjord kommune. Formannskapet saksarkiv, mappe 4B, 1949 16 Dancke, s.82 17 Kåfjord kommune. Formannskapets saksarkiv, mappe 4B, 1947 18 Samme 19 Kåfjord kommune. Kommunestyret, møteprotokoll 1947-1949. Kommunestyremøte 25. mars 1949 20 Dancke, s.196 21 Hage, s.173 22 Dancke, s.118 23 Tallene er dels hentet fra arkivkatalogene og dels gjennom opptelling av grovsortert materiale 24 Tallene for Kåfjord er basert på opplysninger i saksregisteret over byggesakene. Byggesaksmappene for Kåfjord er ikke avlevert og ordnet. 25 Lov om krigsskadetrygd for bygninger ble vedtatt 19. juli 1946 26 Storfjord kommune. Eksempel fra byggesaksmappe. 27 Hage, s.284 Litteratur Liv Mykland: Håndbok for brukere av statsarkivene, Universitetsforlaget 2005 Anders Ole Hauglid, Knut Erik Jensen, Harry Westrheim: Til befolkningen! Brannhøsten 1944 - gjenreisningen etterpå, Universitetsforlaget AS 1985 Ingebjørg Hage: Som fugl Fønix av asken? Gjenreisningshus i Nord-Troms og Finnmark, Ad Notam Gyldendal AS 1999 Trond M.E. Dancke: Opp av ruinene. Gjenreisningen av Finnmark 1945-1960, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1986 Elsa Reiersen og Elisabeth Thue: De tusen hjem. Den Norske Stats Husbank 1946-1996, Ad Notam Gyldendal/ Den Norske Stats Husbank 1996 7