INNHOLD Forord... Side 3 Emma Bingen... " 5 Karl M. Linnestad og hans ordførertid... " 9 Da elektrisiteten kom til Ramnes... " 15 Edvart - en original?... " 19 Min barndoms jul... " 25 "Helgetidningar"... " 35 Låvedansen på Fjærklepp... " 39 Utstyr til Brår... " 43 Flyhavariet i Vivestad... " 47 Krigsboken "Fornebu 9. april"... " 53 Bygdeborgen på Lunnskollen... " 55 Ramnes Historielag i 1994...... " 59 2
RAMNESIANA 1994 ÅRSSKRIFT FOR RAMNES HISTORIELAG Ansvarlig redaktør: Per Bjerkø Redaksjon: Aud Flåtten Forseth, Bjarne Gran og Per Bjerkø ISSN: 0803-1029 Forord Dette er sekstende utgave av Ramnesiana. Siden sist har vi fått kulturbindet som er avslutning på bygdebokarbeidet i kommunen. I denne boka er det et vell av stoff fra den nære fortida, godt framlagt både faglig og utstyrmessig. Med denne bakgrunnen er nok årets utgave av Ramnesiana noe puslete og beskjeden. Vi mener likevel at Ramnesiana har sin plass ved å presentere et bredt spekter av stoff fra kommunen vår, både til glede for de som har de rette interessene, og ved at verdifulle ting blir tatt vare på for framtida. Viktige bidragsytere i år er de "faste" skribentene Kristian Nyhus og Kaare Frøland. Brødrene Bjame og Erling Gran har hvert sitt innlegg med selvopplevde ting. Særlig takk til Maja Karlsen som lot oss få manuskriptet fra julemøtet med fine detaljert fra julefeiring i Ramnes i trettiåra. Vi har med stor velvilje fra Cato Guhnfeldt fått med stoff fra hans bok "Fornebu 9.april" om flyhavariet i Vivestad den første krigsdagen. Et poeng i denne sammenheng: Ramnesiana blir trykt av STOKKE-TRYKK, i nabolaget der flyet landet i 1940. Til de som ønsker mer bilder og bedre stoff: Ta kontakt med oss med bilder, tekst eller forslag, så skal det bli bedre! Særlig takk til annonsørene! 3 3
4
Bjarne Gran Emma Bingen Stedet like nord for der speiderne i Ramnes har bygget sitt hus "Raspebo", heter på folkemunne "Bingen". Navnet skriver seg fra en liten plass ved Bingenløkka oppe i skogen vest for Flåteteigen. Her bodde Hanna Flåteteigen før hun i 1909 flyttet til Øvre Bergan, som hun kjøpte ved auksjonsskjøte for 1000 kr. Og navnet "Bingen" fulgte med på flyttelasset, og vi fra Bergsgårdene kalte henne aldri for annet enn Hanna Bingen. Det samme navnet fikk også datteren Emma og senere også Leif som ble fostret opp hos dem. Men deres offisielle etternavn ble Bergan. Et idyllisk sted Bingen var i mine småguttbetraktninger en idyllisk plass med et lite, men hvitt og pent framhus, og et Ute rødmalt uthus, der Hanna hadde ku og kalv og kanskje gris og noen høner. Plassen lå inne i tykke skogen og det dyrkede arealet kan neppe overstige 2-3 mål. Her dyrket hun mest høy og litt poteter og grønnsaker. Det var gang- og kjerrevei sydover til Bergsgårdene og nordover til Lundteigen og nordøstover til Gullbrår. Av og til var det fdrknipe på etterjulsvinteren og våren. Onde tunger ville ha det til at høylåvene i nabolaget ble besøkt kvelds- og natterstider. Ja, på en gård hadde hun vært så uheldig å miste skautet sitt i farta. På en auksjon der Hanna var til stede, skulle visstnok daværende lensmann ha kommet med en bemerkning om hun kunne være interessert i en spesiell auksjonsgjenstand som lensmannen mente "kunne være grei å hente høy i". Men stort sett så folk gjennom fingrene med at noe høy ble borte, - de visste at det var nøden og hensynet til dyra som tvang henne. Jeg tror også at bøndene på Gullbrår og Bergsgårdene stilte opp når det var behov for hestehjelp og annet våronnarbeid. 5 5
Hanna likte ikke at vi ungene kom og plukket blåbær i skogen inn til Sjøssfjelldet var hennes næringsområde, mente hun, og jeg mener å huske at hun en gang kom med gevær på skulderen og ville jage oss vekk ved å true med å skyte oss i baken med salt. Derfor var vi litt engstelige for å gå dit opp uten å ha med oss voksne. Jeg tror forøvrig at Hanna og Emma hvert år plukket anseelige mengder bringebær og blåbær både til eget bruk og for salg. Som nevnt, ble Leif fostret opp hos Hanna og Emma Hanna døde antagelig midt i 1920-årene, og etter det kom Edgar Eriksen som fostringsbam til Bingen, og i en kortere tid hadde han også en yngre søster boende der. Brannen En oktoberkveld i 1930 skjedde det en tragisk brann i Bingen som la både framhus og uthus i aske. Dagen etter gikk lensmann Hagen opp for å etterforske brannen. Sønnen Karsten og jeg fulgte med. Der satt Emma på ruinene og gråt en skvett. Jeg husker hun fortalte at hun og Leif hadde kjent røyklukt ute i gangen hvor pipa var, og at hun hadde gjort slik som moren Hanna hadde sagt, at hun skulle pøse vann i pipa og brannmuren. Dessverre,- ilden hadde tatt overhånd. Med gråtkvalt stemme og tørking av tårer fortalte hun at hun måtte se på at alt innbo og løsøre ble flammenes rov. Lensmannen hadde sine klare mistanker til brannen, og det tok ikke lang tid før hendelsesforløpet ble klarlagt og tilståelsen kom. Et ondsinnet rykte i bygda gikk ut på at Emma hadde vært hos kjøpmann Frøland og kjøpt parafin, og hadde i samme slengen oppsøkt forsikringsagenten og forhøyet brannassuransen, - og om kvelden så brant det. Ifølge Edgar, som forøvrig yndet å kalle seg for Edgar Tørrmann Eriksen, hadde han blitt jaget hjemmefra og tilbrakte natten på butikktrappa hos Adolf Gran på Revetal. Alt inventar, løsøre og mat ble i stillhet om kvelden båret av Emma og Leif bort i skogen og gjemt snaue 100 meter fra husene. Vi ungene på Berg var med Edgar på gjemmestedet. Nå skulle han vise seg for oss, - nå skulle det hevnes at han var blitt jaget bort, og syltetøykrukker, glass og saftflasker gikk i fjellveggen så spruten sto. Ei kalkun gikk der og spankulerte og kaklet. Den fikk jeg i gave av Edgar, og 6 6
plasserte den i stallen på den andre Bergsgården vi hadde. Men det gikk ikke mange dagene før jeg måtte levere den tilbake. Emma ble dømt for brannstiftelsen og måtte sone sin brøde i fengsel. Jeg tror ikke at Leif fikk noen dom. Emma satser videre Etter soningen satte Emma i gang å bygge opp igjen en bolig, men hun fikk nok ingen brannassuranse. Som snekkere fungerte to som neppe var så vel bevandret uti bygningsfaget, med klengenavnene Tussen og Tassen. Og den bordhytta, eller skuret, som de satte opp, var nok et eksempel på den fagkunnskapen de rådde over. Men i denne "eneboligen" drev Emma ennå i mange år og vevde filleryer som hun solgte i Tønsberg. Vi så henne ofte med filleryebunten på skulderen om morgenen på vei til rutebilen ved Herredshuset, nærmest kledd i filler, liten og tuslete. Til tross for et meget trangt og skralt "verksted" var det lite å si på kvaliteten på ryene. Jeg tror hun hadde en fast mottager i Tønsberg. I 1935 skjøtet Emma grunnen til Ramnes kommune for kr. 500,-. Hun la seg ganske sikkert opp en del penger og finansierte kjøp av bil til Leif. Han var helt "bilgæem" og kostet også på seg en fin sjåførlue. Han måtte visstnok like før krigen selge bilen, da han ikke maktet å betale alle avgiftene. Da krigen kom, søkte han seg jobb som sjåfør i tyskernes "Organizasion Todt, utelukkende for å få lov til å kjøre bil. Han flyttet visstnok til Tønsberg, men døde allerede i 1942 av difteritt. Jeg tror at Emma også flyttet til Tønsberg, men mener hun bodde i Bingen under hele krigen. 11950, da jeg kjøre etter vegen til Fossnes, traff jeg Emma gående langs veien. Jeg stoppet og tok henne med i bilen. Da fortalte hun at hun skulle se på en gård ella - småbruk som var til salgs i Arendalssogn (Amadal). Det var tydelig at hun hadde penger å kjøpe for, men om det ble handel vites ikke. Tafjord overtar jorda Lærer Tafjord på Brår forpaktet eller leide i mange år jorda i Bingen både før, under og etter krigen. Dette kom vel med for en barnerik familie, spesielt i 7 7
krigsåra, og såvidt jeg kjenner til, dyrket han poteter og mange forskjellige grønnsaker og bær. Bingen var blitt en fruktbar hage i skogen. Når vi unntar speiderhuset, er Bingen idag et villniss, til tross for at området i reguleringsplanen er lagt ut til leikeplass. Edgar Hvor ble det så av Edgar, villstyringen med livlig fantasi, som sikkert selv trodde på alle historiene han fortalte? I kameratflokken var han snill og godslig. Det var ikke noe vondt i han. Etter et sykkeltyveri på en fest på Elverhøy ble han sendt til Bastø Guttehjem. Hvor lenge han var der, vet jeg ikke, men han kom tilbake til Ramnes i slutten av 1930-årene og fikk gårdsguttjobb hos Bogstad på Tufte. Han ble med på RIFs fotballag som målmann, var god noen ganger, men kunne også opptre som villmann foran motstanderne. Senere fikk han seg en gårdsguttjobb i Stokke, men såvidt jeg husker, var han tilbake i Ramnes på vårparten 1940,-. og det var ikke småtterier han hadde opplevd i aprildagene ombord i engelske fly over Ramnes, Tønsberg og Vestfold forøvrig. Senere under krigen fikk jeg et brev fra Edgar. Han skrev at han hadde fått hyre på en båt som gikk i kystfart, særlig nordpå. Enten hadde de gått på en mine, eller blitt torpedert eller bombet. Det var ikke så enkelt å tyde hans kråketær, da han beskrev havariet. Jeg husker spesielt en setning: " Je hopet i søen i uniform som vi masinister bruker". Dette var det siste livstegn fra Edgar Tørrmann Eriksen, som tross alt, kanskje hadde sine beste leveår hos Emma i Bingen. 8
Kaare Frøland Karl M. Linnestad og hans ordførertid 1888-1893 Karl Mathiassen Linnestad (Bø) var den 11. valgte ordfører i Ramnes. Da han ble valgt, var valget enstemmig (bortsett fra at han ikke avga stemme selv). Men da han ga fira seg ordførerklubba ved nyttår 1894, tapte han mot en annen som hadde et annet politisk program foran seg. Karl M. Linnestad var utdannet skipskaptein og eide Søndre Bø fra 1888. Han var født i 1843 på Søndre Linnestad, ble gift i 1876, fikk fire barn og ble enkemann ti år senere. Overtakelsen av kirken. Den saken som ble vanskeligst for ordføreren i Linnestads virketid, var utvilsomt spørsmålet om overtakelsen av Ramnes kirke fra Stamhuset Jarlsberg. Denne saken er behandlet ganske inngående i bygdeboka, Bd. in, s. 236 ff, så bare hovedpunktene tas med her. Utvidelsen av kirkegården var påtrengende, og sognet ba i 1888 Jarlsberg om å betale for utvidelsen. Hvis ikke, måtte alle graver som var over 20 år, slettes for å skaffe plass. Som rimelig var sa Jarlsberg nei. En lov fra 1851 åpnet for at menigheten kunne forlange takst og overta kirken etter denne. Det var imidlertid liten stemning i sognet for i det hele å bruke penger til kirkekjøp. Men i 1891 var 9 9
hovedsognets formenn og representanter villig til å gi kr. 1000 for kirken. Også denne gang avslo Jarlsberg. Med 8 mot 2 stemmer vedtok så sognestyret å forlange takst. Takstbeløpet ble kr. 1500, men sognestyret sa nei til dette beløpet med 7 mot 5 stemmer. Denne saken må ha vært en plage for ordfører Linnestad som hele tiden gikk inn for overtakelse. Det var som om det var kastet seid over saken, og det må sies at den bragte ikke representantene i Ramnes sogn mye ære. Endelig, i desember 1892, ble det fattet et positivt vedtak, denne gang med 6 mot 6 stemmer fordi ordfører Linnestad stemte for. Dette er en av de mange viktige sakene der ordførerens dobbeltstemme har gjort utslaget i Ramnes. Men mindretallet ville ikke gi seg denne gang heller, og anket saken inn for regjeringen. Begrunnelsen var at det var unødvendig å kjøpe kirken av hensyn til kirkegården, - man kunne ganske enkelt slette alle gamle graver. Det ble regjering og kongen som sa de siste ord i denne saken. Først (i juni 1894) sa regjeringen at bare kommunen, ikke kirken, kunne stilles som pant for kjøpesummen på kr. 1500. Ved kgl. res. i september samme år ble kirken overdratt til menigheten, slik at det i år er et hundre års-jubileum knyttet til kirken. Ellers var den kommunale virksomhet forholdsvis moderat. Ordføreren førte selv den brevveksling som skulle til, og fikk bevilget penger til papir og porto. Veier. Veisakene ble mange, men det oppsto ingen store uoverenstemmelser i kommunestyret, for oppgaven ble mest å mase på andre myndigheter som hadde det avgjørende ord - og pengene - til å bygge 10 10
veier for. Mange prosjekter ble som vanlig lansert. To av de viktigste var veiene fra Fossan mot Høyjord og fira Ramnes mot Sem stasjon. Skole. Skolesakene bød heller ikke på de største vanskelighetene. Man var fra før enige om å bygge de seks faste skolene som et resultat av skolelovene av 1860 og 1889. Denne gang var det Linnestad skole som sto for tur. Vedtaket kom i 1891 og den skulle koste kr.6.425, og demokratiets prinsipper ble fulgt da kommunestyret også vedtok å velge fire personer som sammen med skolestyret skulle "se nærmere på tomten og bestemme den endelige plassering". Økende politisering. Når vi følger virksomheten i kommunen gjennom protokollene, kan vi nok merke en økende politisering. Foden Samtaleforening søkte i 1888 om 50 kroner til herredsbiblioteket. Men denne foreningen i Fon var en rendyrket venstreforening som noen år tidligere var startet av den omstridte Jon Flatabø som den gang var lærer i Fon. Dette skapte problemer, også fordi sokneprest Sønnichsen samtidig ba om tilskudd til det samme biblioteket som hadde tilhold i prestegården. Resultatet i kommunestyret ble en bevilgning på 60 kroner med 8 mot 8 stemmer da ordfører Linnestad brukte sin dobbeltstemme. Og det var nok ordføreren selv som sørget for at herredsbiblioteket av og til fikk slike bevilgninger som ellers var så lette å avslå. Spørsmålet om salg av øl har ofte skapt meningsforskjell i Ramnes kommunestyre. (Nedskriveren av disse linjer har selv deltatt i slike 11 11
debatter i Ramnes kommunestyre). Om Karl M. Linnestad var avholdsmann i sin ordførertid, vet vi ikke noe om, men han ble det i hvert fall. Det heter således i losjens avis "Sverre" at Linnestad i 1908 var den eneste "totalist" som var valgt til kommunestyret. Linnestad stemte ikke imot at Vivestad Folkevebningssamlag (1888) og Fon Landboforening (1893) fikk selge et begrenset antall flasker øl, men han var den eneste i formannskapet som stemte imot at Hans Olsen Hvam skulle få selge tre dusin flasker øl ved sesjonen sommeren 1893. I løpet av 1880-årene hadde partiene Høyre og Venstre fått fotfeste også i Ramnes. Ved å følge virksomheten til Samtaleforeningen som hadde sitt utspring i Fon fra 1881, kan vi se hvordan venstrepartiet utviklet seg som politisk kraft endog før selve partiet ble formelt dannet tre år seinere. Som sin forgjenger i ordførerstolen, Hans Knudsen Horn, var Karl M. Linnestad aktiv i Samtaleforeningen og gled over i partiet Venstre. I kommunestyret 3. januar 1894 skulle det velges ordfører for neste periode og Karl M. Linnestad stilte til valg som før. Og nå møter vi en uenighet som må ha hatt politisk bakgrunn. Even Flaatten ble valgt til ny ordfører med 10 stemmer, halvparten av de avgitte. Linnestad fikk nå bare 8 stemmer. Anders P. Røed og August P. Egtvedt fikk en stemme hver. Hva var skjedd? Også Even Flaatten var tidligere meget aktiv i Samtraleforeningen og agiterte for venstresaker. Foreningen hadde til og med hatt møter hos Flaatten på Lefsrød. (Se om Samtaleforeningens virksomhet, Ramnesiana for 1977). Vi vet at den turbulente tid som fortsatte etter riksrettsaken i 1884, og under Johan Sverdrups regjeringstid, løsnet på de politiske bånd. Linnestad forble venstremann. Even Flaatten var ikke aleine 12 12
om å skifte politisk tilhørighet. Han ble høyremann. (Se Ramnesiana 1980, s.16). Vi kan nok med trygghet gå ut fira at det var den alminnelige politiske uro i landet som avspeilte seg ved ordførervalget i 1894, og som gjorde slutt på Linnestads virke som ordfører i Ramnes. 13
14
Kristian Nyhus Da elektrisiteten kom til Ramnes Det var i 1923-24 at det blei lagt opp strøm til gårdene i Øvre Ramnes. Nede i bygda hadde de allerede hatt strøm ei tid. Det var to unge elektrikere, Skuggedal og Saksegård, som jobbet med installasjonen, satte opp stolper og strekte ledninger. Etterpå kom så monteringen av lamper i uthus og framhus. Det var ikke snakk om mange punkter, dengang, bare et lampepunkt i hvert rom. Det blei så og si ikke lagt opp stikkontakter. Det var ikke nødvendig, for det fantes ikke elektriske apparater dengang. Hvis det siden viste seg å være ønskelig med et uttak til f.eks ei handlampe, lot dette seg fikse ved at det kunne settes inn ei "tjuvekontakt" i lampeholderen med to uttak til stikkledningen Lyspæra kunne så skrus inn under kontakten. Slike tjuvekontakter var å få kjøpt i elforretninger, og var helt lovlige. Stort under Jeg kan huske hvilket under det var da vi fikk elektrisk lys og slapp å plundre med parafin og lampeglass. Best av alt var det å slippe fjøslykta høst- og vinterkvelder når en skulle til fjøs og stall. Den hadde så lett for å blåse ut når en gikk over gården, og brannfarlig var den når vi tok inn høy fra laet til dyra. Den var jo nødvendig å ha med for at vi skulle se. Med bøtta under lampa Det fortelles at enkelte som hadde hørt at strømmen kom fra vannkraft i store fosser, hengte opp et bøtte under lampene for at strømmen ikke skulle renne ut!. Det var ikke store strømmengden som ble abonnert til hver husstand. På gårdene var det snakk om 100-150 watt. Der det bare var hus, kunne det 15 15
ofte være så lite som 50 watt. Strømmengden blei regulert på den måten at det blei satt opp ei "vippe" på sikringstavla. Den virket slik at hvis det blei skrudd på lys i for mange lamper, begynte det å blunke. Så var det bare å skru av det som var for mye. Det blei brukt 15 og 25 watts pærer. Det nyttet ikke med større, og det syntes folk ikke var nødvendig heller, for i alle tilfeller var det bedre lys enn fra parafinlampene. Etterbruk som barometer Lyspærene hadde lengre levetid dengang, opptil 5-10 år. De hadde en tapp, et glassrør som var smeltet igjen, under, fra produksjonsprosessen, - og hvis pæra var gått og det ikke nyttet å riste på den for å få lys i den igjen, kunne pæra brukes videre som barometer. En kunne sette pæra i en vassholk og med ei saks klippe over glasstuppen. Da sugde pæra inn vann til den ble full. Når pæra ble hengt opp, ble den til et brukbart barometer. Når lufttrykket sank mot regnvær, begynte pæra å dryppe. På den måten kunne en spå været. Apparatene kommer Da det var gått noen år, begynte det å komme elektriske apparater i handelen. Noe av det første som ble anskaffet, var strykejern. Dette var en lettelse for husmora som hittil hadde varmet opp strykejernet på vedkomfyren. Strykejernet tok ikke så mye strøm, men det tok desto lenger tid før en blei ferdig med et plagg. Det var forresten ikke mer enn kraver og snipper på søndags- og gåbortklæme som blei strøket dengang. Det var enkelte oppfinnsomme som fant ut at det gikk an å snu strykejernet og støtte det til et par mursteiner eller lignende. På den måten fikk en til ei slags kokeplate og kunne varme opp kaffekjelen. Etterhvert kom det også kokeplater j handelen. Det var små, enkle plater med spiraltråd lagt i sirkler. Når en satte på strøm, ble trådene røde. 16 16
Nytten øker I første del av 1930-årene kom de elektriske motorene. Nå åpnet det seg fine muligheter for drift av treskemaskiner, treskeverk og kappsager. Da kom også de første radioene. Det var store ting. Tenke seg til å kunne få inn musikk og annet fra omtrent hele verden i stua. Det var noe annet enn krystallapparater med hodetelefoner hvor det var et under hvis du hørte noe i det hele tatt. Myntmålere til de betalingssvake Følgen av alle de nye måtene å bruke strømmen på var at det ble mye større forbruk. Med det fulgte målere og målertariffer. Da kunne en få mer strøm, og slapp også "vippa". Målerne blei avlest av Elverket, og strømmen måtte betales kvartalsvis til Elverket eller kommunekassereren. Tidene var dårlige dengang, og det var mange som ikke hadde penger til strømregninga. Da blei strømmen etter en viss tid stengt av, og en satt der uten lys og uten kraft. Så dukket "myntmåleme" opp hos de dårlige betalerne. Da måtte det slippes på ei krone for hver gang lyset ble borte. Skulle lyset vare noen tid, måtte det stadig til nye kroner. Målerne ble satt opp både på gårdsbruk og i hus. I ei av Tinghaugstuene blei det satt opp myntmåler fordi det ikke fantes penger til å betale for strøm. Der bodde det en familie med 9 barn. Arbeid fantes ikke å få. Det var ikke noe som het arbeidsledighetstrygd dengang. Heller ikke var barnetrygd eller alderstrygd innført. Derfor var det ikke penger til mat, langt mindre til strøm. Siste utvei var å gå til "Fattigkassa" som ble administrert av fattigforstanderen, en stilling som var tillagt kommunekassereren. Heller ikke derfra var det så lett å få penger. Nei, i Tinghaugstua måtte de fortsatt greie seg med parafinlamper eller stearinlys eller kanskje for det meste ei lyske fra grua eller ovnen. Nyvinningen hadde økt forskjellen på folk. 17 17
18
Kristian Nyhus Edvart - en original? Edvart var født 1885 i Mørken. Han kjøpte gården Skjeggerød i 1911 for kr. 5500. Gården var på ca. 45 mål dyrket jord og noe lignende med skog. Året etter, i 1912, giftet han seg med Elise Marie Martiniusdatter. Hun var født i 1874 og ble kalt Maija. De fikk ingen barn. Friinga foregikk på en snodig måte. Det blei fortalt at Edvart hadde fått det for seg at han ville gifte seg, og gikk bort til Marja som bodde på en av nabogårdene og spurte henne likefram om hun ville gifte seg med ham. Hun syntes det kom brått på og stusset litt. Hun var jo også 11 år eldre enn han. Da sa Edvart: "Du får bestemme deg fort, Marja, for jeg har flere jeg skal ha spurt". Og så blei det til at hun slo til og flyttet til Skjeggerød. Iherdig arbeidsmann Edvart var en arbeidsmann av de helt sjeldne. Han nyttet hver stund,- som det heter. All jorda blei grøftet med hand. Det fantes ikke maskiner dengang. Jorda på Skjeggerød består av hard leire, så hard at han måtte bruke pigghakke for å få tatt det siste spataket for å komme ned på den nødvendige dybden på 80 centimeter. Han drenerte systematisk og mer til, så fort han så en rå flekk, tok han en grøftestump. Han holdt ofte på om kvelden etter vanlig arbeidsdag. I mørke høstkvelder kunne vi se lys nerpå jordet. Det var Edvart som hadde tatt med seg fjøslykta og dreiv med grøfting. Foruten grøfting var det nydyrking han drev med om sommeren. Han brøyt opp ny jord i "Nylende" som det ble kalt, stykket nord mot Hanedalen. Han brukte muskelkraft, spett og hakke, og ryddet bort stubber og stein etterat han hadde hugget skogen. På denne måten fikk han lagt til gården flere mål god 19
åkerjord, som han dyrka både kom og poteter på. Marja var i fjøset I fjøset hadde han både kuer og grisepurke, men der stelte Marja. Det var nokså bratt ned fra framhuset til fjøset. Jeg kan huske at jeg ofte så Marja komme ned bakken med ei bøtte med grisedrikke i den ene handa og en solid stav i den andre. Hun var nok redd for å dette på den glatte stien høst og vinterstid. Selvavstraffelsen Utenom onnene og om høsten og vinteren dreiv Edvart med ved- og tømmerhogst. Han hogg blant annet favneved i Nabbem ved Kjønnerød. Det var mellom 2 og 3 kilometer å gå hver vei, men Edvart var tidlig ute om morgenen og holdt på lenge om kvelden. Han pleide å hogge en favn om dagen. Så var det en dag han hadde glemt maten. Da hogg han to favner. Han skulle straffe seg selv, så han ikke skulle glemme nista neste gang. Det blei også fortalt at Edvart hadde så god termosflaske. En dag han var i skogen hadde den stukket seg bort så han ikke fant den. Men året etter fant han termosflaska. Da var kaffen like varm!!. Kneipps vannkur Edvart var dypt religiøs og han studerte sin Johan Arndts Sanne Kristendom grundig. Videre hadde han hørt om den tyske legen Kneipps vannkur, og derfor tok regelmessige avrivninger på overkroppen. Det gjorde han helt til han var over åtti år gammel og var kommet på Krakken. Han hadde ei balje med kaldt vann stående under senga på rommet sitt og brukte varmet fra balja på brystet før han kledde på seg. Han var en del plaget av vondt i det ene kneet. Så kom han en dag og fortalte at nå hadde han vondt i det andre kneet også. Det var riktig bra, sa han, hvorfor skulle det ene kneet ha det noe bedre enn det første han hadde vondt i. 20
Han var ikke redd for å hogge seg når han var i skogen. "For jeg har eget vann som jeg kan ha i såret, og da blir det ikke verk". Noe av itteno Edvart hadde også et uttrykk som ingen forsto. Han sa: "Det blir noe av ingenting også." - Eller på dialekt: "Det blir noe av itteno". Det er jo en lære som kommer fra evolusjonsteorien - at jorda har oppstått av ingenting, - at den ikke er skapt av Gud. Det var særlig en nabo som snakket en del om dette uttrykket til Edvart. Han må vel mene at det blir noe av lite, trodde han. Skuronna var ofte sein med mye regn og mye legde i komet. Da gikk Edvart med sigd og meide åkeren og bandt band etter band ettersom sigden gjorde sitt. Det spesielle ved Edvart var at han gikk barbeint på ljåslåtten. Han gjorde ikke noe av det, sa han, en måtte bare passe på å trå slik at han fikk bøyd de skarpe stubbene litt, da gjorde det ikke vondt. Han satte i stand husene, og bygde nytt fjøs. Han var en av de første som bygde landkum og anskaffet lanntønne. Byttehandelandel Under siste krig foregikk det en del byttehandel. Edvart fikk høre at en nabo gjennom kjente i en elektrisk forretning i Tønsberg hadde fått byttet til seg en dobbelt kokeplate mot en grisunge. Edvart lot seg ikke forsømme. Han dro inn til forretningen og sa at han ville ha en dobbelt kokeplate i bytte med en grisunge. Betjeningen ble litt perplekse for dette var jo noe som måtte foregå i all hemmelighet. Men det endte med at Edvart fikk plata, - og Marja blei glad. Edvart sto tidlig opp og arbeidet til langt på kveld. Noe av grunnen til at han klarte det, var at han bestandig hvilte "mørtningen". Da la han seg på det harde kjøkkengulvet og dorma av ei lita stund. Det var nok til at han fikk nye krefter og kunne sette i gang med arbeidet igjen. 21
I de årene Lars Christensen hadde sag på Hjerpetjønn, tok Edvart unna all honveden som han hyset i et provisorisk vedskjul. Når veden var tørr, kjørte han og Blakken til Tønsberg, godt over 2 mils vei. Han brukte ei langvogn som han kunne lesse en favn 60 cm på. Det vanlige var en halvfavn i lasset. Edvart kjørte "nyveien" om Askjer bru og derved slapp han alle bakkene på Tinghaugveien. Turen tok over 3 timer hver vei, for Blakken måtte gå i skrittgang Edvart i arbeid i skogen. Han brukte bestandig vanlig bågasag påsatt "kamerat" som var ei fjær med krok som han festet i treet. Han var en mester til å file og sette opp sag, øks og barkespade. Det tok ikke lang tid før treet lå i bakken. 22
23
24
Maja Karlsen Min barndoms jul Jeg skal forsøke å fortelle om juleforberedelsene og jula hjemme i Ramnes. Det aller første som jeg tror mor måtte tenke på i forbindelse med jula, var å sette opp en filleryevev tidlig om høsten. Ryene solgte hun til en kjøpmann i Tønsberg og fikk kjoletøy igjen til oss ungene. Det var lite med kontanter blant bøndene dengang, det var i de såkalte harde 30-åra. Kjolene sydde hun sjøl, og det var vanlig dengang. Om høsten, da vi var ferdig med treskinga og hadde vært på mølla og fått malt komet, sendte vi bud på bakstekona. Hun var hos oss to ganger i året, høst og vår, og det var stor stas når hun kom til gårds. Da var det liksom at jula begynte å nærme seg. Far måtte hogge takkeved. Den skulle være tynn og fin, og far var flink til å hogge fin ved. Bagstekona bakte først vanlig tynnbrød, som vi kalte det,- det var veldig tynt og fint. Deretter havrebrød. Det var litt tykkere. Mor likte så godt havrebrød med sylte. Da koste hun seg ordentlig. Hun var rund og trivelig. Det var vi ungene også, vi gjorde oss godt av maten,- og hjemme var det et mathus. Vi hadde et stort skap oppe på loftet, med skyvedør, som vi oppbevarte brødet i. Det hadde mor vaska god tid i forveien, og det sto til lufting og tørring. Og mor bar opp stabler med brød, vi skulle jo ha hele vinteren. I to dager var bakstekona hos oss. Utpå ettermiddagen den andre dagen bakte hun lefser. De ble pakka inn i hvite servietter og lagt omhyggelig bort, De skulle gjømmes til jul. Slaktinga Og så var det slaktinga som sto for tur. Vi hadde to griser. En av naboene, Hans Lund, gikk rundt og slakta for folk. Han skulle ikke ha betaling, men far hjalp han igjen da han slakta sine griser. Han var sånn "altmuligmann", 25
halvveis dyrlege og tannlege. Når vi ungene hadde tannverk, måtte far være med oss opp til han for å trekke tanna. Det var ikke snakk om tannlege så langt oppå landet. Den dagen slakteren skulle komme, måtte mor fyre under bryggerpanna før hun gikk i fjøset om morran. Skollevannet skulle koke når slakteren kom. Han hadde slakteredskapen med seg, dor, slegge, kniv og skollehom. Så var det å få satt trynetau på grisen og få den med seg ut. Far holdt i tauet og slakteren satte doren på panna og slo til med treslegga. Kanskje det ikke gikk helt smertefritt for seg. Jeg kan huske vi ungene var redde og sprang og gjømte oss. Men vi var nysgjerrige og måtte kikke fram en gang imellom. Men da grisen var stikken og mor begynte å røre i blodet med tvare, turde vi komme fram. Så ble grisen løfta opp på slaktebenken. Vi hadde en gammel kobber kaffekjele som far henta vann i bryggerpanna med, og tømte over grisen etterhvert som slakteren skolla av busta. Far hjalp også til med å skolle. De hadde jobben hele dagen med de to grisene. De måtte jo inn å få seg kaffe flere ganger. Det var kaldt å stå ute. Innmaten til grisen hadde vi i et stort trau. Det ble bært inn i fjøset. Mor skulle plukke alt fettet av tannene og en av oss ungene måtte hjelpe til med å holde tarmene etterhvert som hun skilte dem fra hverandre. De var nøysomme før, ingenting gikk til spille. Og tarmene ble gjort rene, ble skrapa og lagt i sodavann. De ble brukt til pølser. Så var det for mor å stå i kjelleren i flere dager med slaktestell. Hode og innmat skulle vannes i en uke før i tida. Imens fikk hun greid med flesket. Og mor salta i tønner og fat, som det står i visa. Ribba ble lagt øverst i saltholken og ble vanna og kokt før steking. Dengang var ikke hermetisering så kjent, men hun stekte koteletter, kokte dem i kraft og la dem i krukka med kokende kraft oppå. Det kalte de å legge under fettlokk. Hun laga kjøttpølser, de hadde vi bare til "pent", som hun sa, og lungepølse, den brukte vi til kjøttsuppe, - kålsuppe,kokt på kjøtt, flesk og helgryn eller 26