Natur og kulturminner omkring Urvatnet Utmarka har vært i bruk gjennom årtusener. I dette landskapet ligger kulturminnene spredt og sporene representerer generasjoners arbeid i utmarka. I områdene omkring Urvatnet kan vi finne mange spor som på ulike vis forteller noe om tidligere tiders utnyttelse av naturressursene. Ofte kan vi oppdage at skillet mellom natur og kultur er mindre enn vi tror. Mennesker har levd av og med naturen gjennom alle tider. Enkelte ganger har vi mennesker gått hardt frem og tatt mer enn vi burde, til andre tider har naturen tatt igjen det tapte. imidlertid ta med ved fra utenfor reservatet, ettersom all vegetasjon innenfor vernegrensene er fredet. Urvatnet naturreservat ble formelt opprettet i 1992, men hadde da vært administrativt vernet av grunneier Statskog siden 1965. Med denne tilretteleggingen håper vi flere benytter seg av dette vakre området og lærer noe om den spennende historien! Gå stien, les informasjonsplakatene og hold øynene åpne for både natur og kulturminner! For å gjøre turen litt ekstra innholdsrik har Meldal kommune i samarbeid med grunneier Statskog, og med støtte fra Sør- Trøndelag utarbeidet informasjonsplakater og ryddet sti fram til Åmot gruve. Stien er i underkant av fire km lang og går gjennom Urvatnet naturreservat, men også gjennom gammelt kulturlandskap og aktivt drevet skog. For de som ønsker en rundtur er det mulig å gå vegen rundt og komme tilbake til Sandbakken. Turen blir da på om lag 9 km. Ved bredden av Urvatnet er det tilrettelagt en rasteplass med benker og ildsted for bålfyring. Dersom man ønsker å brenne bål må man God tur! Hilsen Meldal kommune, Statskog, Kartillustrasjon: Meldal kommune Kilder: Fylkeskommune (www.stfk.no)
Merkeshagen / Pellikanthaugen Merkeshagen som også gikk under navnet Pellikanthaugen, var en av i alt seks husmannsplasser under gården Urvatnet. I dag vises tuftene etter fjøs og bolighus med kjeller. Det som tidligere var dyrkajord er i dag tilplantet med gran. Det bodde folk her fram til 1909, og den siste som bodde her var ei kvinne som på folkemunne ble kalt Sara-Lava. Hun levde som enke her i over 20 år, men det fortelles at hun var ei lettliva og sjølstendig dame som klarte seg bra sammen med noen kyr og sauer. Sara-Lava ble en legendarisk skikkelse her ute i marka, og historiene forteller at hun jagde ulv og bjørn med sopelimen. Illustrasjoner: Ola Løseth Hans Pedersen (født 1825) vokste opp her på Pellikanthaugen, og som mange husmenn i området arbeidet han i Åmotsgruva. En av arbeidsoppgavene var å laste kiverten, som var en slags heis som ble benyttet for å få berget opp fra gruva. Når han sto nede i gruva og lasta datt det av en stein som traff Hans i ryggen slik at den brakk. En de kalte Lang-Rasmus Brustuggu som også arbeidet i gruva tok Hans på ryggen og bar han opp stigene. Det fortelles at det var ei tung bør da Hans var en kraftig og storvokst kar. På det øverste trinnet holdt Rasmus på å falle bakover, men de klarte det akkurat. Deretter trillet de Hans hjem på ei trillebåre, sannsynligvis etter mye den samme leia som dagens sti går. Det er lett å tenke seg at dette var en hard tørn for den som lå i trillebåra med brukket rygg og trolig uten noe form for smertestillende. Et par døgn senere, den 10. juli 1856 døde Hans i sin egen seng her på Pellikanthaugen. Han ble bare 31 år gammel, og led nok en skjebne som ikke var så uvanlig på den tida.
Hulveger og andre kulturminner i utmarka Stien du står på nå er et eksempel på en hulveg. Dette er de eldste vegene man kan finne spor etter, og er gamle ferdselsårer som gjennom århundrers slitasje har skåret seg ned i grunnen og framstår som dype U-formede grøfter i skrånende terreng. Hulvegene var gang- og rideveier. I området i og rundt Urvatnet naturreservat ble det i 2009 utført en kulturminneregistrering av Fylkeskommune. På kartet er funnene fra dette arbeidet avmerket. Sannsynligvis finnes også mange flere som hittil ikke er registrert. Omkring 300 meter sørvest for stien, ved bekken som renner fra Bjørkhaugtjønna, lå den gamle Urvassaga. Det er ennå mulig å se spor etter vassrenna og et enkelt damanlegg. Som du ser av kartet er det også flere kulturminner i dette området, blant annet tuftene etter to husmannsplasser, Øvre og Nedre Urvassaga. Om du har lyst på en liten jakt etter kulturminner utenfor den merka stien kan det være fint å ta en tur innover skogen her! Eksempler på kulturminner som er relativt vanlige i den trønderske utmarka er: Jernframstillingsanlegg. Fra ca. 350 f.kr. og helt fram til 1800-tallet ble jern fremstilt fra myrmalm i Trøndelag. Dette kan ofte opp dages ved at man ser groper og slagg, gjerne på en avsats i nærheten av en bekk. Kullframstillingsanlegg. Trekull ble be nyttet under smelteprosessen når man utvant kopper. Vi kan derfor anta at det finnes mange spor fra slik produksjon i dette området, blant annet kulturminne nr. 8 og 11 på kartet. Fram til ca år 1000 ble kullgroper benyttet. I storskala produksjonen på 1600- og 1700-tallet, da det ble produsert for salg til berg verkene, ble det benyttet såkalte reis miler hvor veden ble plassert stående på markoverflata. Tjæremiler. Tjære var et viktig produkt fra skogbruket som ble produsert ved å varme opp stubber og røtter ( spik ) slik at harpiksen rant ut, uten at veden tok fyr. Ei tjæremile sees ofte som en svakt synlig grop i en bakkeskråning med en jordvoll rundt, oftest 4-8 m vid. Tjæremile i myr. I Midt-Norge har det vært nyttet en spesiell produksjonsmåte for tjære helt siden vikingetida og nesten fram til i dag. I såkalte myrmiler ble en rund platt av halvkløvinger plassert i et gravd hull i myra. Oppå la man tyrispiken og dekket med torv. Når mila brant, rant tjæra ned gjennom platten og ble liggende under et beskyttende lokk av myrvann slik at den kunne øses ut etterpå. På kartet er det registrert 13 myrmiler, de fleste med en diameter på 7-8 meter. Kartillustrasjon: Meldal kommune Kilde: Hans Marius Johansen 2009, Kulturminneregistrering Urvatnet naturreservat, Meldal. Fylkeskommune (www.stfk.no). Liste med beskrivelse av kulturminner: 1 Tre tjæremiler i myr, 6-8 meter 2 Husmannsplassen Pellikanthaugen/Merkeshagen 3 Husmannsplassen Urvassaga Nedre 4 Husmannsplassen Urvassaga Øvre 5 Urvassaga, deler av vassrenne intakt 6 Dammen til Urvassaga og rester av trebru og veifar 7 Husmannsplassen Bjørkhaugen 8 Kullmile 10-12 meter og mulige fangstgroper 9 Husmannsplassen Grønlia 10 Mulig kullgrop 3 meter 11 To kullmiler, ca 10 meter 12 Urvatnet gård med rester av fjøs 13 Rydningsrøyser 14 Åkerreiner og rydningsrøyser i utkant av dyrkamark 15 To tjæremiler i myr, 6-8 meter 16 Tjæremile i myr, 7-8 meter 17 Hustuft eller tømmerlass 18 To tjæremiler i myr, 6-7 meter 19 Fem tjæremiler i myr, 5-9 meter
Urvatnet gård Urvatnet gård antas å ha hatt bosetting helt tilbake til 1600-tallet. På midten av 1800-tallet var det et relativt stort bruk på vel 4000 dekar med egen gårdssag, og hele seks husmannsplasser under gården. Disse var Grønlia, Langdalen, Bjørkhaugen, Merkeshagen (Pellikanthaugen), samt Øvre og Nedre Urvassaga. Med unger på flere av disse og aktivitet i Åmotsgruva kan en tenke seg at det var et yrende liv i området. Gården ble solgt til Thamskonsernet sist på 1800-tallet, og i 1924 ble grunnen solgt til den norske stat. I dag er det Statskog som er grunneier. De har en hytte på gårdstunet som leies ut på åremål. Av gammel bebyggelse kan en se restene etter et fjøs. Nedenfor gården vises slåttenga, rydningsrøyser og åkerreiner (jordvold etter gjentatt pløying). I dag er naturen i ferd med å ta over, og mange av de gamle husmannsplassene vises det knapt spor etter. Dyrkajorda her vi står, blir ryddet for kratt og skog år om annet. På den måten holdes kulturlandskapet i hevd som et minnesmerke om tidligere tider, men også for å sikre levevilkårene for enkelte plantearter som lever her. Kartillustrasjon: Meldal kommune
Urvatnet Urvatnet, eller Orvatnet som er den vanlige uttalen blant folk i området, har fått navnet etter den bratte ura ( ora på dialekt) som reiser seg fra vannet i sørvest. Fra vannet som ligger 305 meter over havet, strekker Urvasskammen seg til hele 416 meter over havet. Urvatnet er et brukbart fiskevann med både ørret og røye. Fiskekort kan kjøpes av Statskog gjennom www.inatur.no. Røye Bålbrenning er i utgangspunktet forbudt innenfor grensene til naturreservatet. Meldal kommune som er vernemyndighet, har sammen med grunneier Statskog blitt enige om å tillate bålbrenning her hvor du nå står. Dette er under forutsetning av at man viser stort hensyn og benytter ildstedet i vannkanten. Vi ønsker også å minne om dette: - Vegetasjon, herunder døde busker og trær, er fredet mot enhver skade og ødeleggelse. Med andre ord må ved medbringes. Ørret - Når du er ferdig, slukk bålet med rikelige mengder vann. Illustrasjoner: Trond Haugskott - Ved tørre forhold og vind er det ikke forsvarlig å brenne bål i det hele tatt.
Består Urvatnet naturreservat av urskog? Urvatnet barskogreservat er opprettet med formål å ta vare på et relativt urørt barskogområde i den lavereliggende delen av det sentrale Trøndelag. Hvor urørt er så skogen i reservatet? Vi vet at Urvassgården hadde egen sag og kan derfor anta at det ble drevet hogst i området tidligere. Vi kan også finne ut noe om skogens tidligere tilstand ved å studere gruvedriftas brenselbehov. Bergverkets brenselbehov Fyrsetting var en viktig brytningsmetode i gruva på Løkken fra starten i 1654 og til langt ut på 1800-tallet. Fyrsettingen innebar at man tente bål mot bergveggen slik at varmen fikk berget til å sprekke og man kunne hakke løs fjellet. Denne driftsformen, samt smelting av malmen, medførte behov for store mengder ved. I 1657 utstedte Kong Fredrik et såkalt kongelig privilegium for det nye bergverket på Løkken Verk. Her fikk bergverket enerett til alt tømmer og ved innenfor en såkalt cirkumferens med radius på tre gamle norske mil (33,9 km). Bøndene ble pålagt å hogge tømmer og ved, samt frakte dette til gruva eller smeltehytta. Bøndene fikk betalt for arbeidet og varene, noe som på sin side medførte overgangen fra naturalhushold til pengehusholdning i vår del av landet. Gruvedriftas enorme forbruk av ved, kull og tømmer førte til avskoging rundt om i bygdene. Presten i Meldal oppgir i en rapport fra 1687 at prestegården var mer eller mindre avskoget, noe som blant annet medførte dårlig vedlikehold på bygningene. Vi vet også at en av årsakene til at Grutseter smeltehytte i Sæterdalen ble opprettet i 1664 var avskoging i området rundt smeltehytta på Svorkmo, og nærheten til store skogområder på Hølonda. Mye tyder derfor på at det som vi i dag oppfatter som et nærmest uberørt barskogreservat var sterkt preget av skogsdrift for noen hundre år siden. Når skogen kunne komme raskt tilbake her sammenlignet med Røros-området, så skyldes nok det hovedsakelig et varmere klima. I dag har vi nok det vi kan kalle naturskog i området. Urskog eller naturskog? Urskog: Skog der menneskelig aktivitet har hatt liten påvirkning på de prosessene som foregår og de arter som finnes der. Naturskog: flere kriterier gjelder, hvorav to må være oppfylt for at skogen skal kunne kalles naturskog: 1. De eldste trærne er forholdsvis gamle. 2. Skogen har ulik alder på trærne og flere sjikt; ujevn skog med naturlige glenner. 3. Et betydelig innslag av død ved i ulike nedbrytingsstadier. 4. Det er registrert forekomster av arter som krever et miljø som endrer seg lite over lang tid. Illustrasjon: Trond Haugskott Fyrsetting. Foto: Orkla Industrimuseum
Åmot gruve Forekomsten det ble drevet på i Åmot gruve ble funnet i 1849, og driften startet i 1853. Ved oppstart var det 10 arbeidere og et par funksjonærer som arbeidet her, men allerede året etter var antallet steget til 28. Åmot gruve var med andre ord en betydelig arbeidsplass. Det britiske firmaet Pinto Perez & Co som drev gruva i starten gikk konkurs i 1866. Denne konkursen med påfølgende driftsstans ble en katastrofe for arbeiderne. De var for det meste husmenn som ikke greide å leve av bare det gardsdrifta kunne gi. Etter en tid kom driften i gang igjen med nye eiere, og med unntak av noen avbrytelser var gruva i drift fram til 1896. Siden den tid har gruva vært utilgjengelig på grunn av vannfylling og ras. Åmot gruve har i motsetning til andre gruver i Meldal meget dårlig tak- og sideberg, noe som gjorde at gruva ofte var utsatt for rasulykker. Åmot var en ren kobbermalmgruve, og det beste produktet fra de siste driftsårene holdt 20 % kobber. Illustrasjon: Salvesen og Thams. (Kart over gruva fra 1909. Tverrsnitt av gruva fra 1875.)