SAMMENDRAG «40 ÅR MED SKJELLPRØVESAMLING I TANAVASSDRAGET HVA HAR DET LÆRT OSS?»

SAMMENDRAG «40 ÅR MED SKJELLPRØVESAMLING I TANAVASSDRAGET HVA HAR DET LÆRT OSS?» Eero Niemelä har arbeidet i flere tiår i Tanavassdraget. Med arbeidsplass hos Fylkesmannen har han med base ved det finske vilt- og fiskeriforskningsinstituttet (RKTL)/Natural Resources Institute (LUKE) i Utsjok i Finland forsket på tanalaksen og jobbet mye med analysering av skjellprøver. I tillegg til dette har han samarbeidet med norske lakseforskere i Tana i mange år. Innen miljøforvaltningen er det avgjørende å ha lange og gode tidsserier tilgjengelig når bestandsutvikling skal overvåkes. Spesielt viktig er det å følge med på hvordan livshistorien utvikler seg. Analysering av skjellprøver er en metode som gir oss mye informasjon om laksens livshistorie, som blant annet vekst, alder ved smoltifisering, og om det er en første- eller flergangsgyter. Man finner også informasjon om hvor lenge laksen har oppholdt seg i sjøen, og opphavet til laksen (oppdrettsfisk eller klekkeri). I tillegg kan materialet sendes inn til genetisk analyse (finne ut hvilken bestand den tilhører) eller til isotopanalyse (finne ut sammensetningen av næringen laksen har tatt til seg). Tanalaksens livshistorie Livshistorien til laksen baserer seg på tre hendelser; 1) hvor lenge har ungfisken oppholdt seg i elva; 2) hvor lenge har laksen oppholdt seg i sjøen; og 3) antallet vandringer mellom elv og sjø (antall sjøvintre) og overlevelse etter gyting (andre-, tredje-, fleregangsgytere). Tanalaksen gyter i vassdraget i andre halvdel av september og i første halvdel av oktober. Rogna begraves relativt dypt i elvegrusen slik at de skal overleve vinteren (Figur 1). Eggene klekkes i mai året etter og plommesekkyngelen lever den første tiden nedgravd i substratet. Når plommesekken er brukt opp og yngelen kommer opp av substratet er de svært sårbar. Denne fasen preges av stor dødelighet, og yngelen blir fanget av en rekke fiske- og fuglearter. Yngelen bruker derfor elvesubstratet som skjul for å unngå predasjon. Det meste av veksten til lakseyngelen skjer på sommerhalvåret. Veksten er avhengig av temperatur og tilgang på føde. I nordlige elver, slik som Tanavassdraget, må lakseyngelen tilbringe flere somre i elva før de er klar til å vandre ut i havet som smolt. Gjennomsnittsalderen for en tanasmolt er 4 år, som betyr at den vandrer ut i sjøen fire år etter at den kom opp av elvegrusen som plommesekkyngel. Det vil si at en ungfisk som er resultat av 2017-gytinga vil mest sannsynlig vandre ut til havet i år 2022. Som følge av at veksten er avhengig av temperatur og tilgang på føde, som igjen av varierer stort mellom de ulike sideelvene (35 stykker) og bekkene knyttet til Tanavassdraget, er variasjonen på smoltalderen mellom 2-8 år. Selve smoltutvandringen skjer relativt konsentrert i tid tidlig på sommeren, med en topp som gjerne er i månedsskifte juni-juli. Lakseparren (yngelen) begynner å tilpasse seg et liv i havet i god tid før utvandringen, og det er miljøforholdene som avgjør når utvandringen skjer. «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 1

Nøyaktig hvor tanalaksen befinner seg i sjøfasen er ikke kjent. Men det vi vet er at den bruker Barentshavet i mye større omfang enn sine slektninger (fra for eksempel elver på Vestlandet). Etter 3-5 år kommer laksen på sin første gytevandring tilbake til Tanavassdraget. Gytevandringen er svært presis, og selve gytingen foregår fra midt i september til midt i oktober. Hver sideelv i vassdraget har hver sin unike laksebestand, som betyr at det i hele Tanavassdraget er over 35 genetisk ulike laksebestander. En betydelig andel av voksen laks overlever gytingen og som vandrer ut som støing det påfølgende året. En del av støingene kommer tilbake til elven senere som fleregangsgytere. Figur 1: Livshistorien til Atlanterhavslaksen. Eggene klekkes på våren og plommesekkyngelen (alevins) lever gjemt i elvesubstratet den første tiden. Yngelen/lakseparren (fry/parr) lever flere år i elven før den er klar for utvandringen og et liv til havs. Som en miniutgave av en voksen laks vandrer smolten (smolts) ut til havet. Etter å ha tilbragt mellom 1-5 år (oftest 1-3 år) ute til havs kommer laksen tilbake til elven for å gyte for første gang. «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 2

Skjellprøvetakingen Når skjellprøven skal tas er det viktig at det er fra riktig område på laksen. Figur 2 viser i hvilket område skjellprøven skal tas, som er området mellom midtlinja og fettfinna (adiposen). Årsaken til at prøven skal tas i dette området er på grunn av at skjell fra omtrent midt på laksen er mer utsatt for slitasje/revet bort i ungfiskfasen. Disse skjellene vil i så tilfelle bli erstattet med nye skjell, og de nye skjellene vil mangle grunnleggende informasjon. Det må tas tilstrekkelig med skjell (30-40 skjell) for å sikre at de som skal analysere skjellene har godt med materiale å jobbe med. Når det tas skjellprøver fra ungfisk tas også denne fra samme sted på fisken. Figur 2: Illustrasjon på hvor skjellprøven skal tas (på laks og ørret). Prøven skal tas mellom fettfinnen (adipose) og midtlinjen på laksen/ørreten. Her demonstrert på en oppdrettslaks. Foto: Eero Niemelä. Skjellprøven legges i en papirpose (ikke plastpose) som oppbevares tørt, mørkt og luftig. På skjellprøvekonvolutten noteres mest mulig og nøyaktig informasjon om fangsten (fangstdato; laks eller sjøørret; hann eller hunn; hvor ble den fanget; og hvilket redskap etc). Det er også svært viktig å opplyse dersom det er mistanke om oppdrettslaks. Dette vil man i ettertid bruke til å vurdere hvor godt (sjølakse)fiskere gjenkjenner oppdrettsfisk. I Kolarctic-prosjektet 1 ble kun 50% av laksen gjenkjent som oppdrettslaks. Skjellprøvene på norsk side leveres til utsalgssteder for fiskekort eller direkte til Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF). TF videresender prøvene til feltstasjonen i Utsjok, der videre bearbeiding av prøvene og aldersavlesningen foregår. 1 For mer informasjon om prosjektet, gå inn på http://www.kolarctic.no/ «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 3

Bearbeiding av skjellprøver Fiskeskjellene som brukes til aldersavlesning må først renses i såpevann for å vaske bort forstyrrende mukus/slim. Det er viktig at fiskeren selv ikke skraper av slimet ved prøvetakingen, da slimet er viktig for genetiske analyser av skjellprøven (bestandsbestemmelse). De rensede skjellene legges på en plastplate som sendes gjennom ei presse (Figur 3; 1 og 2). På den måten vil skjellene gi et avtrykk på plastplata (Figur 3; 3), som blir benyttet ved aldersavlesningen. Avlesningen skjer i to omganger; først en grovavlesning i lupe, for deretter å bli fotografert for en nøyere gjennomgang av materialet på en dataskjerm (Figur 3; 4). Ved avlesningen på dataskjermen blir også avstanden mellom de ulike sonene målt, som er data som brukes til å beregne vekst. På forskningsstasjonen i Utsjok finnes et stort arkiv med alle skjellprøvene som er tatt av laks, ørret/sjøørret og pukkellaks. Til sammen dreier det seg om prøver fra om lag 180 000 fisk. Figur 3: Demonstrasjon på bearbeiding av skjellprøver. (1) Prøvene legges på en plastplate, og (2) sendes gjennom en presse slik at man får et avtrykk av mønsteret på plastplaten (3). Platen blir avlest i lupe (grovlesing) og (4) det tas bilde av skjellprøven slik at den kan leses av i detalj på en dataskjerm. I et dataprogram blir det også avlest vitale mål for vekst hos laksen. Alle foto: Eero Niemelä. «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 4

Aldersavlesning Årsaken til at skjellene kan brukes til aldersavlesning hos laksen er fordi den periodiske veksten gjenspeiles i skjellene. Når fisken vokser dannes det tynne sirkulære forhøyninger (skleritter) i undersiden av skjellet, og det er dette som forteller oss noe om alderen på laksen. En avgjørende faktor for periodisk vekst er temperatur. På sommeren når veksten er god dannes det stor avstand mellom to skleritter, samtidig som det i en slik vekstperiode kan avsettes mange skleritter. På vinteren når veksten er dårlig blir avstanden mellom to skleritter liten. Da veksten hos fisken er ujevn i løpet av et år vil det dannes et karakteristisk mønster i skjellet. En års-sone vil vanligvis avsluttes med et felt med tettliggende ringer, og neste års-sone begynner med ringer som har større innbyrdes avstand. På samme måte som åringene på trær brukes års-sonene hos fisken til aldersbestemmelse. Selv om prinsippet er det samme som å lese årringene til trær, krever aldersavlesning av skjellprøver mye erfaring. Det må betydelig mer tolkning til for å finne alderen til laksen, og personellet som leser skjellprøvene fra tanalaksen har analysert tusenvis av skjellprøver tidligere. For å få en god bakgrunn for aldersavlesning av ungfisksonen, altså de deler av skjellet som dannes før laksen har vandret ut til havet, er det tatt en rekke prøver av ungfisk i ulik størrelse (Figur 4). Disse prøvene brukes for å kalibrere lesingen av fiskeskjell fra voksen fisk. Figur 4: Skjellprøver fra unglaks (lakseparr). Oppe fra venstre; alder 0+, alder 1+ og alder 2+. Nede fra venstre; alder 3+, alder 4+ og alder 5+. Kilde: Eero Niemelä. «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 5

Det er også opparbeidet en mengde erfaring fra avlesning av sjøvinteralderen til laksen (Figur 5). Erfaringen fra avlesningene er blitt samlet i blant annet en større rapport utgitt under Kolarcticprosjektet (2016); «Scale reading atlas for Atlantic salmon in the Barents Sea area». Figur 5: Skjellprøve fra en tre-sjøvinter laks (3 SW; en laks som har tilbragt tre vintre i havet før den returnerte til Tanavassdraget som førstegangsgyter). 1 SS (sea summer) tilsvarer første sommer i havet og 1 SW (sea winter) tilsvarer første vinter i havet, 2 SS andre sommer i havet og 2 SW andre vinter i havet, og 3 SS tredje sommer i havet og 3 SW tredje vinter i havet. Området med «false check» midt i andre sommeren i havet viser at det i en periode var dårligere vekstforhold sammenlignet med sommeren før. Kilde: Eero Niemelä. I Tanavassdraget er det svært relevant å kunne gjenkjenne gytemerker i fiskeskjellet. Det er en betydelig andel fleregangsgytere blant laksen som fanges i vassdraget, altså laks som er på sin andre, tredje eller til og med fjerde gytevandring opp i vassdraget. Ved gytingen vil det bli slitasje ytterst på fiskeskjellene, og det vil ikke være mulig å følge sklerittene en hel sirkel (Figur 6). «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 6

Figur 6: En skjellprøve som illustrerer en laks på sin tredje gytevandring opp Tanavassdraget på tidspunktet den ble fanget. Kilde: Eero Niemelä. Smoltalderen i Tanavassdraget Som allerede nevnt så er det stor variasjon på smoltalderen innad i vassdraget. Alderen varierer mellom 2-8 år, og de fleste ligger på mellom 3-5 år, og gjennomsnittsalderen er 4 år (Figur 7). Lengden på smolten ligger på mellom 14-18 cm, som er relativt stort. Dette er typisk størrelse for de nordlige bestandene. Det er en fordel å være relativ stor ved utvandringen og det kan føre til høyere overlevelse i den tidlige sjøfasen. Som nevnt er det to faktorer som er viktig for vekst; temperatur og tilgang til føde. Disse faktorene varierer i de ulike delene av vassdraget, og for eksempel i kalde elver (som Levajok) vil veksten være lav og smoltalderen vil være høy. En smolt med smoltalder på 4 år er et resultat av gytinga fem år før, som betyr at smolten fra 2017-gytingen vandrer ut i 2022. Langtidsendringer i smoltalderen reflekterer endringer i miljøforholdene der fisken oppholder seg. Dersom det har vært flere kalde somre vil smoltalderen gå opp. Årene om lag midt på 1990-tallet var kalde, og dette gjenspeilte seg i at flere smolt som vandret ut i slutten av 1990-tallet var 5 år eller eldre. «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 7

Figur 7: Oversikt over smoltalder for tanalaksen i perioden 1970-2013, her fremstilt med laks som vandret tilbake til Tanavassdraget etter 1, 2 og 3 år i havet. I gjennomsnitt tilbringer tanalaksen 4 år i elven før den vandrer ut til havet. Dersom lakseparren utsettes for unormalt kalde somre vil de trenge ekstra tid på å nå optimal smoltstørrelse før utvandringen. Kilde: Eero Niemelä. Smolten ser ut som en voksen laks i miniatyr (Figur 8). Når de vandrer ut av elva opphører den territorielle adferden som er dominerende for ungfisk/lakseparr. De tilpasser seg et liv i havet og endrer både utseende (form) og fysiologi. Utvandringen skjer i større og mindre stimer, som er en antipredator adferd. Toppen av utvandringen pågår i kun en kort periode, og som varierer betydelig fra år til år og som er temperaturstyrt. Dersom det kommer en kald periode midt i utvandringen kan den stoppe opp til det blir varmere i vannet igjen noen dager senere. Ved utvandringen svømmer smolten aktivt med strømmen, men den kan også slippe seg rolig ned med halen først (spesielt ved mindre gunstige forhold). Det er mulig å observere smoltutvandringen på aktiviteten til blant annet måse og andre predatorer lang elva. I Karasjohka er det for eksempel stor aktivitet på ørreten i denne tida. «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 8

Figur 8: Utvandring av smolt i Tanavassdraget skjer relativt tidlig på sommeren. Foto: Eero Niemelä. Lakseoppgangen Lakseoppgangen i Tanavassdraget foregår gjerne før isgangen i elva er over, og pågår frem mot gytingen (i alle fall et stykke ut i september). Laksen kan deles inn i to hovedgrupper; 1) laks som vandrer opp Tanaelva for første gang (førstegangsgytere), og 2) laks som har overlevd gytingen og vandrer opp elva for andre eller tredje gang (fleregangsgytere). Førstegangsgyterne (på samisk kalt «diddi») vandrer inn etter 1-3 år til havs, og noen få også etter 4-5 år til havs. Noen av de store hannene som ble fanget i 2017 (mellom 25-29 kg) hadde vært 5 år til havs før de utførte sin første gytevandring. Fleregangsgyterne har overlevd gytingen og vandrer ut til havet som støing (på samisk kalt «vuorru») høsten det påfølgende året. Laks mellom 3-7 kg har typisk vært to år til havs og laks over 7 kg har vært minst tre år til havs. Det finnes mange ulike størrelser av fleregangsgytere, men de er som regel minst 3 kg. En type fleregangsgytere tilbringer bare noen uker i Tanafjorden før de returnerer til vassdraget på våren (på samisk kalt «šuoran»), mens andre spiser seg gode og mette langt til havs før de returnerer. Generelt er oppgangen i vårsesongen dominert av stor laks som har vært minst to år i havet. Også overvekten av fleregangsgyterne kommer inn til vassdraget tidlig i sesongen (Figur 9). Det meste av hunnfisk har vært mer enn et år til havs, og største andelen av hannfisk har vært kun et år til havs før de returnerer. Figur 9: Sesongmessig fordeling av laks med ulik sjøvinteralder fanget i Tanavassdraget, basert på avlesninger fra skjellprøver. «Teno 1» er fra norsk side og «Teno 2» er fra finsk side. Fordelingen på norsk side er basert på prøver samlet inn i perioden 1997-2013, og fordelingen på finsk side er basert på prøver samlet inn i perioden 1970-2013. Kilde: Eero Niemelä. «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 9

Beregninger av sjøvinteralder Niemelä har gjort beregninger av hvor mye laks av ulik sjøvinteralder som er fanget siden midten av 1970-tallet (Figur 10). Utgangspunktet for figuren er innleverte skjellprøver i kombinasjon med fangststatistikk. Dette representerer fangsten og gir ikke nødvendigvis et godt bilde på lakseoppgangen. Det er viktig å ha kunnskap om utviklingen i fiskeaktivitet i samme periode. Bakgrunnen for beregningene er kunnskap om fordelingen av sjøvinteralder i tre størrelseskategorier som fiskerne oppgir fangsten i; nærmere bestemt fangst mindre enn 3 kg, fangst mellom 3-7 kg, og fangst større enn 7 kg. Det var en betydelig andel fleregangsgytere i denne gruppa (Figur 11). Figur 10: Fangstdata oversatt til sjøvinteralder ved hjelp av skjellprøvematerialet samlet inn i perioden 1973-2013. De fargelagte stolpene tilsvarer antall laks av ulik sjøvinteralder som er fanget, og linjen illustrerer total vekt i tonn. Kilde: Eero Niemelä. Figur 11: Fordeling av sjøvinteralder for laks <3 kg, 3-7 kg, og >7 kg fanget i Tanavassdraget i perioden 1975-2016. Lilla = 1 SW, rosa = 2 SW, turkis = 3 SW, rød = 4/5 SW, og grønn = fleregangsgytere. Kilde: Eero Niemelä. «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 10

Som følge av beregningene av fangst av ulike sjøvinterklasser kan vi følge utviklingen til de ulike bestanddelene av tanalaksen (Figur 12). Spesielt gledelig er utviklingen til fleregangsgyterne. Det er en generell økning i fangsten av disse, med en tydelig topp på begynnelsen av 2000-tallet. Det har vært en tilsvarende positiv utvikling for fleregangsgytere i blant annet Altaelva og den store kanadiske elva Miramichi. Det er ulike teorier på hva som er årsaken til den økte mengden fleregangsgytere, som for eksempel påvirkning av annen forvaltning og effekter av klimaendring. Klimaendringene kan føre til en «snillere» isgang og varmere temperaturer til sjøs som gir høyere overlevelse. Figur 12: Beregnet utvikling i fangst (antall) av fler-sjøvinteralder laks og førstegangsgytere (1 SW, 2 SW, 3 SW og 4/5 SW laks) i Tanavassdraget. Kilde: Eero Niemelä. «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 11

Det har vært en betydelig nedgang av førstegangsgytere (etter 3-5 år i havet) den siste perioden, og særlig av mengden hunnlaks. Dette er bekymringsfullt for fremtiden til tanalaksen. Vi vet at genetikken er en viktig faktor som bestemmer hvor lenge laksen oppholder seg i havet. For eksempel vil avkommet til en tre-sjøvinterlaks (storlaks) også gjerne bli en storlaks. Fisket har i over lang tid vært rettet mot storlaksen, og nedgangen av storlaksen kan derfor skyldes overfiske. Mengden to-sjøvinterlaks har hatt en positiv trend, særlig etter at drivgarnsfisket til havs opphørte på slutten av 1980-tallet. Dette fisket høstet i første rekke mellomlaks. Det er store årlige variasjoner i fangst og oppgangen til ensjøvinterlaksen (diddi). Også denne viste en betydelig økning etter at drivgarnsfisket i sjøen opphørte. Tilbakeberegning av fangst Ved hjelp av vekstmønsteret i skjellprøvene kan man regne seg tilbake til størrelsen til laksen i ulike faser av livet og derfor også veksten til laksen underveis (Figur 13). Veksten i havet varierer betydelig mellom årene avhengig av næringstilgang og temperaturforhold. Laks som stammer fra samme smoltgenerasjon har samme vekst tidlig i sjøfasen uavhengig om den kommer tilbake etter ett, to eller flere år. Dette er en god indikasjon på at alle tilbringer det første året i om lag samme område til havs. Figur 13: Størrelse (lengde) til tanalaks basert på tilbakeberegning av skjellprøver. Her henholdsvis for laks som tilbakevandret etter 1, 2, 3, og 4 år til havs. Kilde: Eero Niemelä. «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 12

Andre laksetyper i Tanavassdraget Gjeldlaksen i Tana Gjeldlaksen (på samisk «čuonžá») er en blank og feit laks som kommer inn i elva på slutten av sesongen (på høsten) og som ikke gyter før påfølgende sesong. Den blir i elva omtrent 1,5 år før den vandrer ut i havet igjen (slik som sjøørreten i Tana). Antallet er ukjent og de kommer gjerne inn i elva i slutten av august og utover september (altså i en periode da det nesten ikke pågår noe fiske). Det er også ukjent om gjeldlaksen er ekte tanalaks eller om det er feilvandringer fra russiske elver i øst (Kvitsjøområdet). I disse områdene utgjør gjeldlaksen en betydelig del av bestanden. I elva Ponoi (Kolahalvøya) er det femti-femti fordeling mellom gjeldlaksen og laks med samme vandringsmønster som i Tana. Pukkellaksen («russerlaksen») 2017 var et svært spesielt år med tanke på oppgang av pukkellaks. Det var nesten på høyde med tidligere toppår på 1970-tallet da russerne drev et storstilt utsettingsprosjekt i sine elver. De har senere lyktes med å etablere selvproduserende bestander først i elvene som drenerer til Kvitesjøen, og siden også trolig i de fleste av elvene på Kolahalvøya. Det vandret opp betydelige mengder pukkellaks opp i lakseelver i hele Europa i 2017. Det er ikke kjent hva som var den direkte årsaken, men det er antatt at dette er fisk som er naturlig produsert i de russiske elvene. Pukkellaksen har en toårssyklus, og avkommet fra årets gyting vil komme opp i elvene i 2019. Oppdrettslaks i Tanaelva Andelen oppdrettsfisk som fanges på slutten av sesongen tilsier at det burde fiskes noe utover i september (Figur 14). Antallet øker mot slutten av august og kanskje videre utover september. Men det siste er noe vi ikke vet i og med at det ikke fiskes da. Det er greit å skille skjellprøver fra oppdrettsfisk, og fisk som har blitt satt ut som smolt siden disse vil mangle den vanlige strukturen i den innerste delen av skjellprøven. Genetikere kan ta skjellprøver fra oppdrettsfisk og bestemme hvilken stamme de kommer fra. Ulike anlegg kan imidlertid operere med samme stamme. Figur 14: Tidspunkt for fangst av en-sjøvinterlaks, flere-sjøvinterlaks og oppdrettslaks basert på innleverte skjellprøver. Villaksen er fremstilt med daglig antall og oppdrettslaksen er fremstilt med femdagers intervaller. Dataene er et sammendrag av flere års innsamlede skjellprøver. Det registreres generelt lite oppdrettslaks i fangsten i Tanavassdraget, som regel i siste del av fiskesesongen. Kilde: Eero Niemelä. «40 år med skjellprøvetaking i Tanavassdraget hva har det lært oss?», 13. og 14. september 2017 13