SAMMENDRAG «LAKSEN I TANA: HVOR ER VI, HVOR SKAL VI, OG HVORDAN KOMMER VI OSS DIT?»

Transkript

1 SAMMENDRAG «LAKSEN I TANA: HVOR ER VI, HVOR SKAL VI, OG HVORDAN KOMMER VI OSS DIT?» Dr. Morten Falkegård er forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA-Tromsø). Han er leder for den norsk-finske forsknings- og overvåkingsgruppa for Tana, og han er medlem av det norske vitenskapsrådet for lakseforvaltning. Forskningen hans er i stor grad rettet mot forvaltning av anadrom laksefisk, gjennom statusvurdering, påvirkningsanalyser og beskatningsmodellering av fiske i elv og sjø. Utviklingen innen lakseforvaltningen Som følge av at laksebestandene over lengre tid i en rekke land har hatt en negativ utvikling har det blitt innført en ny og mer forpliktende måte å forvalte laksebestandene på. Forvaltningen skal være i tråd med NASCOs retningslinjer, som er basert på en fleksibel og kunnskapsbasert forvaltning med en føre-var tilnærming, og som skal styres etter forvaltningsmål. Med andre ord ønsker NASCO å fremme en rasjonell forvaltning basert på den beste tilgjengelige vitenskapelige kunnskapen. Den nye forvaltningen stiller strengere krav til uavhengighet mellom forskningen og forvaltningen, og er bakgrunnen til at Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) ble opprettet. Deres oppgave er blant annet å vurdere bestandsstatusen til de viktigste laksevassdragene i Norge. VRL har ikke noe formelt ansvar i Tana, men gjør vurdering også for Tanalaksen som et utgangspunkt for beregning av det samlede lakseinnsiget til de norske vassdragene. For Tanavassdraget ble den norsk-finske forskningsgruppen, Forsknings- og overvåkningsgruppen for laks i Tanavassdraget (FOU-gruppa) opprettet, som har de samme oppgavene som VRL med fokus på Tanavassdraget. Føre-var prinsippet En føre-var tilnærming legger til grunn at en skal sikre at det til enhver tid høstes av et overskudd i laksebestandene. Det er dermed et krav om kunnskap og en må stille spørsmål som; hva er potensiale til bestanden; hvor stor er den faktiske bestanden; hvor stort er overskuddet vi kan høste av? FOUgruppene er forpliktet til å gi konservative råd da de er forpliktet til å begrense uttaket til overskuddet. Det er derfor mye verre å gi råd om en altfor hard beskatning, enn å gi råd om en altfor forsiktig beskatning. FOU-gruppa i Tanavassdraget FOU-gruppa får ofte kritikk for at bestandsstatusen bedres betraktelig ved gjennomføring av tellinger i ulike deler av vassdraget. Dette er relevant kritikk, men viser at gruppa har gitt konservative råd ut i fra det begrensede informasjonsgrunnlaget de på forhånd hadde. Dette understreker viktigheten av at det settes av midler til faktisk overvåking, slik at rådene blir så god som mulig. Faktiske tellinger gjør at man kan avsløre om bestandsstatusen er bedre enn forventet, og at usikkerheten i bestandsvurderingen blir redusert til et minimum. Det er viktig å få fram at FOU-gruppa ikke har noe å gjøre med forvaltningen. Gruppa skal gi råd basert på hvor mye laks det er og hva slags påvirkning laksefisket utgjør. Det er forvaltningen som utformer detaljene rundt reguleringer og tar beslutninger. Det er planlagt opprettet en egen forvaltningsgruppe for Tanavassdraget bestående av lokale og statlige forvaltere fra både Norge og Finland. Dette er altså en ny konstruksjon, og det er forventet at dette skal klargjøre skillet mellom forskning og forvalting for alle aktørene. «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

2 FOU-gruppa har et klart mandat, og dette er styrende for hva de skal jobbe med og hvilke spørsmål de skal svare på. Den gjentatte kritikken av gruppa for at de ikke tar hensyn til den lokale kunnskapen som ligger hos fiskerne oppleves som feil. Gruppa skal vurdere status i de ulike laksebestandene og hvordan status påvirkes av laksefisket i elva. Dette løser gruppa gjennom å beregne hvor mye gytelaks det er i ulike deler av vassdraget opp mot gytebestandsmålene. I tillegg vurderer gruppa i hvilken grad fisket har redusert størrelsen på gytebestandene og i hvilken grad de ulike bestandene har et overskudd som kan beskattes. All lokal kunnskap er derfor ikke relevant for arbeidet i gruppa. Som for eksempel hvordan predasjon påvirker laksebestandene, noe som opptar de lokale. De har kunnskap om bestander av økende pattedyr, fugl og fisk som predatorer på laks. Men denne problemstillingen er utenfor FOU-gruppas mandat, og er dermed ikke relevant for de kontinuerlige bestandsvurderingene gruppa utfører. Forvaltningen kan imidlertid gi gruppa oppdrag å utrede spesifikke problemstillinger som dette. Det er satt av øremerkede midler på statsbudsjettet for oppfølging av lokal kunnskap og predasjon. Her ligger det en mulighet for å gjennomføre prosjekter som kan ta for seg for eksempel hvordan predasjon i vassdraget påvirker overlevelsen ved smoltutvandringen. FOU-gruppa gir uttrykk for et ønske om å forbedre dialog rundt den lokale kunnskapen som kan brukes i statusarbeidet. Typisk relevant lokal kunnskap er hvor langt opp i vassdraget laksen tidligere har gått, og hvor godt egnet de ulike elvestrekningene er som gyte- og oppvekstområde for lakseyngel. Andre typer relevant lokal kunnskap er hvordan ulike fiskeforhold har påvirket fisket de ulike sesongene. Særlig sistnevnte problemstilling kan forbedres, og dette er noe man må få til i fortsettelsen gjennom et samarbeid med Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF). Forvaltning er fordeling av ressurser Kunnskapssiden vurderer hvorvidt fordelingen av ressurser er bærekraftig, og nasjonal og lokal forvaltning utfører forvaltningsbeslutninger. Hvert år er det en viss mengde laks som er tilgjengelig for fiske, og det overordnede prinsippet for lakseforvaltningen er at fisket skal reguleres slik at det er nok laks igjen til gyting slik at elvas gytebestandsmål nås. Forvaltningen skal altså sørge for at det er overskuddet i bestanden vi høster av. Forvaltningen skal også sørge for at overskuddet i bestanden skal fordeles rettferdig mellom ulike fiskergrupper (Figur 1). Figur 1: Forvaltningen skal sørge for at det er overskuddet i laksebestanden vi høster fra. Forvaltningen sjal også sørge for at overskuddet fordeles rettferdig mellom ulike grupper fiskere, slik som sjølaksefiskere og elvefiskere. «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

3 Overbeskatning og genetisk mangfold Tanalaksen er mellom 1-5 år langt ute i havet på næringsvandring, og bruker gjerne hele Barentshavet. Det er en lang vandring der laksen blir utsatt for mange faktorer underveis, og på gytevandringen tilbake til hjemelva blir den utsatt for fiske over flere områder. Dette gjør lakseforvaltningen krevende, og det trengs mer kunnskap om hva som skjer med laksen i de perioder den er i havet. Mange av laksebestandene i Tana blir hardt beskattet. Sjøoverlevelsen over tid er sannsynligvis blitt redusert, noe som vil begrense det høstbare overskuddet i bestandene. Når det fanges mer laks enn det høstbare overskuddet defineres det som overbeskatning. Når for få laks gyter blir det produsert for lite smolt og over tid får man en gradvis nedgang i bestandsstørrelsen. En overbeskatningen over tid vil føre til sterkt reduserte bestander, og ikke minst fører det til redusert genetisk mangfold. Spesielt dersom fisket er selektivt, som betyr en sterkere beskatning av enkelte deler av en bestand, kan føre til genetiske endringer i en laksebestand. Laksen har en fantastisk evne til å finne veien tilbake til sin egen fødeelv, og Tanalaksen er ingen unntak. Over tid har laksen tilpasset seg de ulike miljøforholdene i hver (side)elv, slik at hver bestand av laks vil klare seg bedre i sin elv enn annen bestand av laks (Figur 2). Disse forskjellene gjenspeiles i laksens genetikk og i Tanavassdraget er det kartlagt om lag 30 unike laksebestander, som betyr om lag 30 ulike forvaltningsenheter. Disse genetiske forskjellene kan brukes til å kartlegge hvor laksen som fanges langs kysten, og i selve Tanaelva, hører hjemme. De ulike delene av Tanaelva, og de ulike sideelvene, er forskjellig fra hverandre. For eksempel den store kildeelva Iešjohka renner nord og vest og kommer fra relativt høytliggende områder, mens naboelva Anárjohka kommer sørfra og renner saktere og lavere i terrenget. Et annet eksempel er ulikhetene i størrelsen på elvene, som små sideelver som Geaimmejohka til den store hovedelva, temperatur i elvene og tilgangen til næring. Figur 2: Oversikt over lakseførende elver av Tanavassdraget. De grønne elvene har tradisjonelt hatt bestander som er dominert av smålaks, og de svarte elvene har hatt bestander av flersjøvinterlaks. Kilde: Morten Falkegård. «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

4 Figur 3: Oppsummert bestandskompleks i Tanavassdraget, illustrert med genetisk avstand og plassering i vassdraget. Totalt er det kartlagt omtrent 30 genetisk og geografisk distinkte bestander innenfor vassdraget. Kilde: Morten Falkegård. Illustrasjon: Juha-Pekka Vähä. Kartlegging av beskatning på bestandsnivå Gjennom prosjekter som Kolarctic-salmon 1 og Genmix 2 er det blitt kartlagt en genetisk «base-line» for alle de viktigste laksebestandene i Nord-Norge (fra nord i Nordland til Finnmark, og de viktigste russiske bestandene). Sjølaksefiskere som deltok i prosjektet i sesongen tok skjellprøver av all laks som ble fanget. Det ble samlet inn rundt skjellprøver som ble genetisk testet og sammenlignet med «base-linen» fra elvene. På bakgrunn av skjellprøvene som ble sendt inn ble det kartlagt hvor og når laks fra de ulike bestandene ble fanget. Laksebestandene fra Tanavassdraget ble fanget langs hele den ytre kyst (fra nord i Nordland til Sør-Varanger). Dette beviser at laksen kommer til kysten både nord og sør for Tanafjorden, og at den vandrer langs kysten for å komme til Tanafjorden og Tanaelva. Selv om Tanalaksen ble fanget langs hele den ytre kyst, ble det fanget mest laks i selve Tanafjorden og områdene øst og vest for Tanafjorden. Gjennom Genmix-prosjektet er det blitt samlet inn skjellprøver fra laks fanget i Tanavassdraget. Skjellprøveprosjektet har pågått siden 1970-tallet på finsk side, og siden 1997 på norsk side. Årgangene og er sammenlignet med en «base-line» for Tanabestandene på samme måte som under Kolarctic-prosjektet. Til sammen er om lag prøver analysert for de fem sesongene. Resultatet fra Genmix har blitt kombinert med fangstdata, og samlet har dette gitt kunnskap om hvor og når de ulike bestandene blir beskattet i Tanavassdraget (Figur 4 og 5). Dette er kunnskap som har blitt brukt aktivt under forhandlingen om nye fiskereguleringer i Tanavassdraget. 1 Mer om prosjektet på 2 Mer om prosjektet på «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

5 Figur 4: Ukesfordeling av fangst av hunnlaks fra ulike soner i Tana og i Iešjohka (Karasjok). Denne informasjonen er på bakgrunn av skjellprøver fra laksefangst i sesongene og , sammenlignet med fangsttallene de respektive årene. Kilde: Morten Falkegård. Figur 5: Ukesfordeling av fangst av hunnlaks i ulike områder i Tanavassdraget, her representert med Iešjohka/Karasjohka, Anarjohka/Goššjohka, og Tanaelva. Hunnlaksen fra Iešjohka/Karasjohka kommer svært tidlig på sommeren, og hunnlaksen som hører hjemme i Anarjohka/Goššjohka og Tanaelva kommer betydelig senere. Kilde: Morten Falkegård. Gytebestandsmål Gytebestandsmålet er et tall som forteller oss hvor mye rogn som må gytes i en elv for at elva skal produsere så mange laks i fremtiden som den har kapasitet til, altså hvor mange laks det må være i en elv for at produksjonskapasiteten til elva blir fullt utnyttet. De fleste vassdragene i Norge har de siste årene fått tilordnet gytebestandsmål. For Tanavassdraget ble det beregnet et førstegenerasjons gytebestandsmål i år 2007, som ble revidert av norske og finske forskere i (NINA-rapport år 2014, 1087). Bakgrunnen for et gytebestandsmål er at laksebestandene kan ikke vokse til himmels. På et gitt punkt vil ikke en økt mengde gytefisk føre til økt menge smolt. Ved fastsetting av gytebestandsmålet deles en lakseelv inn i ulike områder på bakgrunn av egnet ungfiskhabitat og gyteområder, og regnes ut fra vanndekt areal og antakelsen om hvor produktivt arealet er. Ut fra opparbeidet kunnskap og erfaringer er det fire ulike produktivitetskategorier. «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

6 Eksempel sideelva Masjok (Máskejohka) i Tana (Figur 6): Den nederste strekningen er stilleflytende og uegnet som ungfiskhabitat, og er ikke med i beregningen av målet (null rognkorn per m 2 ). Den midtre delen er regnet som ganske produktiv og godt egnet for laksen (fire rognkorn per m 2 ). Sideelvene Sommerelva (Geasis) og Dunkrattelva (Uvjalátnja) er relativ godt egnet som ungfiskhabitat, men har få gode gyteplasser (to rognkorn per m 2 ). Den tredje sideelva, Ciikujohka, er regnet som lite produktiv (ett rognkorn per m 2 ). Ved å bruke et mål på gjennomsnittlig antall rognkorn per kilo hunnlaks kan mengden rogn regnes om til antall kilo gyteklar hunnlaks (Figur 6). For Masjokelva må det stå kg hunnlaks i elva ved gyting for at gytebestandsmålet skal oppnås. For hele Tanavassdraget er det beregnet at det må stå igjen 52 tonn hunnfisk til gyting for å oppnå målet. Figur 6: Eksempel på beregning av gytebestandsmål i Masjok (Máskejohka), en norsk sideelv i Tana. Gytebestandsmålet er oppgitt i kg hunnlaks. Kilde: Morten Falkegård. Overvåking av laksebestandene Det er FOU-gruppa som anbefaler et overvåkingsprogram for Tanavassdraget til myndighetene. Da hver av sideelvene i vassdraget har minst én særegen laksebestand, har anbefalingene vært at det ikke er tilstrekkelig å ha oversikt kun over den totale mengden laks som vandrer opp. Det er nødvendig å ha oversikt over hver laksebestand i de ulike delene av vassdraget. Anbefalingene har vært å følge bestandene ved hjelp av god fangststatistikk, skjellprøveinnsamling og telling av lakseoppgangen til sideelvene (nedre, midtre og øvre del) i vassdraget. Bestandene som overvåkes er indikatorbestander, som kan bidra til å beskrive bestandsstatusen i de ulike delene av vassdraget. «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

7 Så langt har statsfinansieringen vært minimal, og overvåkingen har ikke vært utnyttet til det fulle og vært på et altfor lavt nivå. Ved innføringen av den nye avtalen mellom norsk og finsk side, avgjorde den finske riksdagen at det skal gjennomføres en laksetelling i selve Tanaelva (Figur 7). FOU-gruppas forslag til årlig overvåking vil inneholde anbefalinger om god og detaljert fangststatistikk, samt skjellprøveinnsamling med årlig genetisk analyse. Andre anbefalinger består av sonartelling i Tanaelva ved Polmakholmen, videotelling i sideelvene Utsjoki (2002-) og Lákšjohka (2009-), sonartelling av Anárjohka og Kárášjohka nedenfor samløpet med Iešjohka, rullerende sonartelling (hvert fjerde år) i Máskejohka, Vetsijoki, Váljohka og Goššjohka, og drivtelling av to små finske sideelver (Akujohka og øvre Polmakelv). Figur 7: Oversikt over anbefalt overvåking for Tanavassdraget i årene som kommer. Etter at det fra politisk hold ble bestemt at det skal foregå en årlig sonarovervåking av Tanaelva, er anbefalingene som følger: en oppfølging av videoovervåkingen i Utsjok og Lákšjohka (lilla sirkler); årlig telling i Tanaelva og Polmakholmen; og en årlig telling i Karasjok nedenfor samløpet til Iešjohka og Anárjohka (røde sirkler). I tillegg er anbefalingene en rullerende overvåking av Masjok, Vetsijoki, Váljohka og Goššjohka med sonar (gul/oransje sirkler). Kilde: Morten Falkegård. Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) har vært svært opptatt av å få gjennomført en telling i tilløpselva Iešjohka, som har kommet dårligst ut i evalueringen av de ulike laksebestandene. Etter kartlegging av potensielle lokaliteter blir det foreslått å gjennomføre telling av lakseoppgangen ved Ketán/Ássebákti i Kárášjohka på nedsiden av samløpet mellom Kárášjohka og Iešjohka. Får å skille oppgang av bestandene fra Iešjohka, Kárášjohka og Bavvtajohka er det anbefalt å få et best mulig utvalg av skjellprøver fra nedre del av Kárášjohka og øvre del av Tanaelva. Prøvene sendes til genetisk testing. Resultatet er at man kjenner til når laks fra de ulike bestandene er på vandring. «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

8 Status for laksebestandene i Tanavassdraget Tanalaksen utgjør i dag en mindre andel av det totale lakseinnsiget til Nord-Norge enn tidligere. Innsiget til Nord-Norge totalt har mer eller mindre holdt seg på samme nivå som i 1989, men for Tanaelva er det en tydelig reduksjon (Figur 8). Utviklingen i Finnmark for øvrig er positiv. Fra en studie med gjenfangst av merket laks fra blant annet Sørøya (perioden ) ble det beregnet at 44 % av lakseinnsiget til Finnmark var Tanalaks. Fra Kolarctic-salmon prosjektet (perioden ) ble det beregnet at kun 15 % av lakseinnsiget til Finnmark var Tanalaks. For å sette det litt i perspektiv kan det illustreres med at det nå går mer laks opp i Vestre Jakobselv enn i Kárášjohka og Iešjohka til sammen. Dersom status i disse vassdragene hadde vært like god, skulle det gått opp syv ganger mer laks i Kárášjohka og Iešjohka til sammen enn det gjør i Vestre Jakobselv. Det illustrerer hvor dårlig bestandene øverst i Tana gjør det i dag sammenlignet med nabovassdrag. Figur 8 er basert på en analyse utført av vitenskapelig råd for lakseforvaltning i Norge, og viser utvikling i mengde laks som har kommet inn til kysten og som hører hjemme enten i Tanavassdraget eller Nord- Norge for øvrig i årene Tidsserien viser en markert nedgang for Tana, mens det i Nord- Norge generelt har vært stabilt innsig. Tallene for andre elver i Finnmark er klart stigende i den samme perioden. Figur 8: Utvikling i innsig av laks til Nord-Norge (alle vassdrag bortsett fra Tana; blå linje) og Tana (oransje linje) i årene , her presentert som prosentverdier av innsiget i Tidsserien viser en tydelig nedgang for Tana, og en relativ stabil utvikling for Nord-Norge som helhet. Kilde: Morten Falkegård. Når beregnet lakseoppgang og gytebestandsmålet for Tanaelva settes opp mot hverandre, viser det seg at det er % mindre laks enn det som er målet. Det er imidlertid stor variasjon i statusen mellom de ulike laksebestandene i de ulike sideelvene. Noen elver er vurdert til å ha nok laks, og andre elver (slik som i de øvre delene av vassdraget) er vurdert til å ha lite laks. Beregningene viser at det de siste årene kun har vært omtrent 1/3 av laksemengdene det burde ha vært i de tre store kildeelvene Kárášjohka, Iešjohka og Anárjohka. Gytebestandsmålet blir ofte omtalt som et nøyaktig mål i kg hunnlaks, men i virkeligheten er målet oppgitt med et usikkerhetsintervall (Figur 9). Den oppgitte mengden hunnlaks (i kg) er midtverdien i intervallet, og det regnes som mest sannsynlig at bestandene vil være fullrekruttert når denne mengden gytefisk er til stede. Gytebestandsmålet er imidlertid ikke en presis mengde i naturen, og mengden gytefisk som skal til for å oppnå en fullrekruttert bestand varierer i realiteten fra år til år. Derfor er det mulig at bestanden vil være fullrekruttert ved enten en høyere eller lavere gytebestand enn det målet tilsier. Vurderingen av bestandsstørrelsen er også oppgitt med et usikkerhetsintervall «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

9 (Figur 9). Mye av vurderingene for bestandene Tanavassdraget utføres i dag med bakgrunn i fangsten, som er en usikker metode. Vurderingene er derfor oppgitt med et stort usikkerhetsintervall. I elver hvor det utføres oppgangstelling vil vurderingen av gytebestanden kunne oppgis med mindre usikkerhet. Forvaltningsmålet, som i praksis avgjør hvilke tiltak forvaltningen må gjøre, oppgis som sannsynlighet for at gytebestandsmålet er oppnådd over siste fire år. I praksis vil man oppnå målet med en mindre bestand når vurderingen er gjort på et sikrere grunnlag, og med bakgrunn i at usikkerhetsintervallet er mindre. Dessuten vil man måtte gjøre konservative vurderinger av bestandsstørrelsen når kunnskapsnivået er lavt. Økt kunnskap kan også vise at statusen er bedre enn ventet. Dette har vært tilfelle i de to sideelvene Váljohka og Vetsijoki hvor oppgangstelling av laks i 2015 og 2016 ga grunnlag for å redusere antatt historisk beskatning. Det førte til en betydelig forbedring i bestandsstatus for disse to sideelvene. Figur 9: Bestandsvurdering av gytebestanden til laks i Tanavassdraget. Den gule horisontale linjen utgjør midtverdien i gytebestandsmålet. Den grønne og den røde stiplete linjen er øvre og nedre verdi av i usikkerhetsintervallet som gytebestandsmålet blir oppgitt med. De brune prikkene er beregnet gytebestand, som er beregnet ut fra total fangst og her også angitt med et usikkerhetsintervall. Da vurderingen er basert på fangst, som er en lite sikker metode, er vurderingene her gitt med et stort usikkerhetsintervall. Kilde: Morten Falkegård. Laksebestandene i øvre del av Tanavassdraget blir utsatt for større beskatning totalt sett sammenlignet med mange av de andre laksebestandene i Finnmark. Dette kan illustreres med en sammenligning av beskatningen av innsiget av hunnlaks i tre elver med ulike geografisk plassering i Finnmark (Figur 10). Kongsfjordelva er et vassdrag på ytre kyst (Varangerhalvøya), og laksen som skal hit fiskes i en sekvens på to områder. Her beskattes laksen for det meste langs ytre kyst og i selve elva. I 2012 ble det beregnet at kun 10 % av lakseinnsiget (hunnlaks) ble tatt i sjølaksefiske og 36 % ble fanget i elva. Dermed overlevde 54 % av lakseinnsiget og kunne gyte. Dette er en god måloppnåelse og elva er i god positiv utvikling. Lakselva munner ut innerst i Porsangerfjorden, og laksen som skal hit fiskes i en sekvens på tre områder. Her beskattes laksen langs ytre kyst, innover i Porsangerfjorden og i Lakselva. I 2012 ble det beregnet at 33 % av innsiget ble tatt i sjølaksefiske og 23 % ble fanget i elva. Dermed overlevde 44 % av lakseinnsiget fram til gyting. Også i denne elva er måloppnåelsen god og vassdraget er i positiv utvikling. Både i Kongfjordselva og Lakselv blir det gjort stor innsats lokalt for å regulere elvefisket og tilpasse beskatningen til innsiget av hunnlaksen, blant annet i Lakselva er det begrenset med stor «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

10 hunnlaks som blir tatt på land og det er mange som blir gjenutsatt. Iešjohka er en av de tre store kildeelvene øverst i Tanavassdraget, og laksen som skal hit fiskes i en sekvens på fire områder. Her beskattes laksen langs ytre kyst, innover i Tanafjorden, oppover Tanaelva, og til slutt i selve Iešjohka. I 2012 ble det beregnet at 16 % av innsiget ble tatt i sjølaksefisket (laksen som skal til Iešjohka kommer tidlig til kysten, gjerne før sjølaksefisket), 44 % ble tatt i Tanaelva, og 17 % ble tatt i Iešjohka. Til sammen ble 78 % av innsiget fanget, og kun 22 % overlevde og kunne gyte. Laks fra de ulike bestandene i Tana må vandre gjennom en sekvens av områder før de kommer fram til sine respektive hjemområder, og en viss prosentandel av laksen blir fisket i hvert område som til sammen utgjør en fiskedødelighet som er for høy til at bestandene kan tåle. Mange av bestandene har årlig hatt for få gytelaks, som har redusert bestandsstørrelsen betydelig. Figur 10: Illustrasjon av innsig av laks til Kongsjordelva, Lakselva og en sideelv til Tana, Iešjohka, fordelt på sjølaksefiske, elvefiske og gytebestand i Kilde: Morten Falkegård. «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

11 Bestandsgjennombygging Kunnskap om bestandssituasjonen i de ulike laksebestandene og hvordan disse bestandene har vært beskattet, var en viktig del i for vurderingene av effekten av reguleringer under den nye avtalen mellom Norge og Finland. Resultatene fra Genmix-prosjektet viste hvilke grupper fiskere som beskattet ulike laksebestander, og til hvilket tidspunkt i sesongen denne beskatningen skjedde. Det ble utviklet en modell for å simulere hvordan ulike reguleringer ville påvirke beskatningen (Figur 11). Kunnskapen man har om beskatningen av Tanalaksen viser at det er viktig at reguleringene virker på hele Tanaelva. Dersom man kun reduserte fisket i den nedre norske delen av Tanaelva, ville mye av utbyttet fra reguleringen bli spist opp i neste ledd, altså fisket på riksgrensen. Figur 11: Med bakgrunn fra Genmix-prosjektet har vi nå kjennskap til når ulike laksebestander blir beskattet, og hvilke fiskegrupper som beskatter. Figuren til venstre viser beskatningen av hunnlaks fra Iešjohka, og figuren til høyre viser en simulert modell av hvordan beskatningen av hunnlaks fra Iešjohka blir under det nye reguleringsregimet. Y-aksen viser total fangst av hunnlaks. Kilde: Morten Falkegård. Flere av laksebestandene i Tanavassdraget er på et lavere nivå enn det burde være, og forvaltningen er forpliktet til å iverksette tiltak for at bestandene skal opprettholdes og/eller gjenoppbygges til bærekraftige nivå. Generasjonstiden til laksen er lang, som betyr at en gjenoppbygging av en bestand er en treg prosess. For storlaksebestandene i Tanaelva er generasjonstiden 7-8 år (Figur 12). Trinnstørrelsen i gjenoppbyggingen definerer hvor mye fisket må reduseres for å få ønsket gjenoppbygging, og statusvurderingen forteller oss hvor vi er sammenlignet med gytebestandsmålet som er der vi ønsker å være. Hvor mange laksegenerasjoner, og dermed antall år gjenoppbyggingen av en bestand vil ta, er avhengig av hvor dårlig det står til med bestanden i utgangspunktet. Det må gjøres en avveining mellom hvor lang tid som skal brukes på gjenoppbyggingen og hvor mye man er villig til å redusere fisket. «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

12 Figur 12: Gjenoppbygningsbane for en laksebestand, der en laksegenerasjon er på 7-8 år. Med en tredjedels reduksjon av dagens beskatning og sjøoverlevelse på dagens nivå vil bestanden nå bærekraftige nivå i løpet av 2-3 laksegenerasjoner (16-24 år). Kilde: Morten Falkegård. Dersom dagens laksefiske i Tanaelva ble redusert med 50%, ville laksebestanden hatt tilstrekkelig med gytelaks. Dersom det ble redusert med 20-30% ville gjenoppbyggingen ta rundt en laksegenerasjon (7-8 år). I reguleringene som den nye Tanaavtalen legger til grunn, er det siktet mot 1/3 reduksjon. For laksebestanden i Iešjohka ville en gjenoppbygging ta en laksegenerasjon dersom dagens fisketrykk ble redusert med 50% (Figur 13). Dersom fisket reduseres med 30% vil det ta omtrent 15 år (to laksegenerasjoner) før en vellykket gjenoppbygging, og med kun 20% redusert fisketrykk vil gjenoppbyggingen ta opptil 25 år (mer enn tre laksegenerasjoner). Slik det er i dag vil gjenoppbyggingen av laksebestanden i Iešjohka trolig ta 2-3 generasjoner med den forutsetningen at sjøoverlevelsen (overlevelse fra smolt til lakseinnsig) holder seg på dagens nivå. Figur 13: Gjenoppbygningsbane for laksebestand i Iešjohka. De ulike linjene representerer ulike nivåer av fisketrykk; blå = 50 % reduksjon i fisketrykk fra dagens situasjon, oransje = 30 % reduksjon, og grønn = 20 % reduksjon. Den horisontale stiplete lilla linjen er forvaltningsmålet for vassdraget (75 % sannsynlighet for at gytebestandsmål er nådd siste fire år). Kilde: Morten Falkegård «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november

13 Utvikling i andre Finnmarkselver Utviklingen av laksebestandene i en del av elvene i Finnmark har de siste årene vært helt formidable. To eksempler er Syltefjordelva og Kongsfjordelva (ytre del av Varangerhalvøya), der gytebestanden av laks har nådd mengder en tidligere ikke trodde var mulig (Figur 14). Utviklingen er et resultat blant annet av et redusert sjølaksefiske og en overkommelig beskatning i elvene. Figur 14: Bestandsvurdering av Syltefjordelva og Kongsfjordelva (ytre del av Varangerhalvøya; Berlevåg og Båtsfjord kommune). Bestandene har nådd nivåer en ikke trodde var mulig. Figurene er hentet fra Vitenskapelig råd sin rapport, med evaluering av laksebestand frem til år Kilde: Morten Falkegård. De andre Finnmarkselvene ble satt inn i det nye regime med føre-var tilnærming allerede i En opplevde da de samme negative reaksjonene vi i dag har i Tana, ti år etter. Den positive utviklingen i mange av elvene har imidlertid snudd de lokale forvalterne til å være mer positiv innstilt til en målbasert føre-var tilnærming. Mange av de lokale forvalterne har blitt småforskere i hvert sitt vassdrag og legger stor innsats i å følge bestandsutviklingen. Lokal kunnskap og bestandsvurdeing Bestandsvurderingen av laksebestandene i vassdraget baseres til enhver tid på den best tilgjengelige kunnskapen fra oppgangsovervåking, drivtelling, fangstdata og fra lokal kunnskap. Den lokale kunnskapen som kommer inn i dag er ikke tilstrekkelig, og det er mye å hente fra delokale. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har lokale kontakter i alle laksevassdragene som vurderes. Disse melder om hvordan fiskeforholdene har vært i de ulike vassdragene inneværende år; er det spesielle forhold som man må ta hensyn til; er det gjennomført særskilte reguleringer; eller var det miljøforhold som sannsynligvis har påvirket fisket? I Tana er det TF som melder inn denne typen informasjon. Man kunne fått en enda bedre oversikt dersom man hadde lokale kontaktpersoner som kunne melde om fiskeforhold i de ulike sideelvene og på de ulike strekningene i Tanaelva. Dette er et typisk eksempel på hvordan relevant lokal kunnskap for bestandsevalueringen kan gjøres tilgjengelig og få en viktigere posisjon. «Laksen i Tana: hvor er vi, hvor skal vi, og hvordan kommer vi oss dit?» Morten Falkegård, 14. og 15.november