Terrengkalking av SKOG I Gran kommune,

Oppdragsrapport fra Skog og landskap 2/2010 Terrengkalking av SKOG I Gran kommune, OPpland, og Nannestad Kommune, Akershus, SØRØST-NORGE Vurdering av mulige effekter på skog- og myrvegetasjon av dolomittkalking i Puttbekkens og Seterbekkens nedbørsfelt Odd Eilertsen & Harald Bratli Omslagsfoto: Seterbekken, Gran - Oppland, Harald Bratli, Skog og landskap Norsk institutt for skog og landskap, Pb 115, NO-1431 Ås

Sammendrag Kalking av terrestriske økosystemer har blitt foreslått som tiltak for å motvirke jordforsuring, ikke bare av skogsjord, men også av grunnvann, overflatevann og avrenningsvann. I denne rapporten, basert på erfaringene fra nordiske skogkalkingsprosjekter, vurderer vi effektene av terrengkalking i en gradient fra tørr til fuktig barskog via sumpskog til myr i kommunene Gran (Oppland) og Nannestad (Akershus) i Sørøst-Norge. Vi anbefaler terrengkalking av området dersom grovdolomitt benyttes som kalkingsmiddel i begrensede mengder (ca 3 tonn/ha) og at truete og sårbare arter og habitater, inkludert naturreservatene Gullenhaugen og Marifjell, holdes utenfor kalkingen. Impediment og myr må også skjermes for kalkingen. For å være på den sikre siden bør også sumpskog unndras kalking. Vi er kjent med at Fylkesmannen i Oppland ikke åpner for terrengkalking av Gullenhaugen og Marifjell naturreservat. Dermed vil i noen grad surt avrenningsvann fremdeles tilføres bekkene i de sørvestlige delene av nedbørsfeltet. Når såpass store arealer unndras kalking, kan vi forvente enkelte episoder med surstøt, særlig i snøsmeltingsperioder. Vi anbefaler derfor at jord- og vannfaglige miljøer følger opp med kjemiske analyser før kalking og at oppfølgende undersøkelser utføres etter kalking, slik at vi kan få økt kunnskap om virkningen av tiltakene. Vi anbefaler også at det gjennomføres vegetasjonsøkologiske studier med hensyn til effekter sumpskogsmiljø, samt epifytter og vedboende arter. På oppdrag fra NJFF-Akershus ble det utarbeidet et vegetasjonskart over området, samt et avledet kalkspredningskart. Odd Eilertsen, Norsk Institutt for Skog og Landskap, Raveien 9, Postboks 115, 1431 Ås Harald Bratli, Norsk Institutt for Skog og Landskap, Høgskoleveien 8, Postboks 115, 1431 Ås Nøkkelord: terrengkalking, skogsmarkskalking, skogvegetasjon, myrvegetasjon karplanter, moser, lav, sviskader, spredningskart

ABSTRACT Liming of terrestrial ecosystems has been suggested as a measure for counteracting acidification, not only of forests soils but also groundwater, surface water and runoff water. In this report, based on the experience from Nordic forest liming projects, we evaluate the effects of terrestrial liming in a gradient from dry to moist coniferous forest via swampy forest to bog areas in Gran municipality (Oppland) and Nannestad municipality (Akershus) in South-East Norway. We recommend terrestrial liming of the area by coarse dolomite in limited amounts (approximately 3 tons/ha) if endangered and vulnerable species and habitats, including two protected areas, are protected from liming. Impediment, bogs and fens must also be protected from liming, as well as swampy forest types. We are acquainted with the statement of the county administrator in Oppland, who don t allow terrestrial liming of Gullenhaugen and Marifjell nature reserve. Thus, acidic runoff water will still supply the streams in the south-western part of the watershed. When terrestrial liming is excluded from such large areas, we can expect some acidic impacts, especially after snow melting periods. Thus, we recommend soil and water chemical experts to make preliminary studies before liming and consecutive studies after liming, to get increased information of the counteractions. We also recommend implementation of vegetation ecology studies, regarding effects on swampy forest as well as epiphytic and epixylic and wood living species. By request of NJFF-Akershus, a vegetation map was prepared for the area, as well as a derivative lime distribution map. Odd Eilertsen, Norwegian Forest and Landscape Institute, Raveien 9, P.O. Box 115, 1431 Ås, Norway Harald Bratli, Norwegian Forest and Landscape Institute, Høgskoleveien 8, P.O. Box 115, 1431 Ås, Norway Key words: catchment liming, forest liming, forest vegetation, bogs, fens, vascular plants, bryophytes, lichens, contact damages, lime distribution map

Innhold 1. Innledning...1 2. Kalkningsprosjektet i Nannestad og Gran...1 2.1. Bakgrunn for prosjektet...1 2.2. Formål...3 3. Områdebeskrivelse...3 3.1. Områdebeskrivelse...3 3.2. Vannkjemi...6 3.3. Tidligere kalkinger av bekkene...7 3.4. Fiskebiologiske undersøkelser...7 4. Materiale og metoder...8 4.1. Kalkningsmidler...8 4.2. Kalkningsmengder...9 4.3. Arealer der kalking ikke er tillatt...9 4.4. Vegetasjon og artshabitater som holdes utenfor kalkingen...10 4.5. Vegetasjonsundersøkelser...10 5. Resultater... 11 5.1. Beskrivelse av vegetasjonstyper...12 5.2. Spesielle lokaliteter...16 5.3. Artsmangfold...18 5.4. Spredekart...24 6. Diskusjon og anbefalinger...25 6.1. Kalkningsmidler og kalkingsmengde...25 6.2. Kalking av myr, sumpskog og impediment...25 6.3. Forventede effekter på soppfloraen...2526 6.4. Effekter på sjeldne og rødlistede arter...26 6.5. Forventede effekter av terrengkalkingen på nitrogenomsetning...26 6.6. Forventede effekter av kalking i de to nedbørsfeltene...26 6.7. Kunnskapsbehov og oppfølgende undersøkelser...2627 6.8. Anbefalinger...27 7. Takk...28 Litteratur...29

1. Innledning Til tross for en at syredeposisjonen i Sør-Norge er nærmere halvert de siste 10 årene og mange vann og vassdrag har hatt en forbedring i vannkvalitet og organismesamfunn, er fortsatt mange vassdrag kronisk sure eller rammet av periodiske surstøt. Forsuringen har særlig rammet vann og vassdrag der bufferkapasiteten i overflatevann er lav som følge av lavt kalkinnhold i berggrunn og løsmasser. Direkte kalking av bekker, elver, vann og vassdrag har vært det viktigste mottiltaket mot forsuringen som har rammet vassdragene på Sør- og Vestlandet (DN 2001a,b, 2003). Denne form for mottiltak mot forsuring har imidlertid vesentlige begrensninger. Varigheten er ofte kort vog usikker og buffringsevnen er begrenset i snøsmeltningsperioder, ved flom og etter sjøsaltepisoder ((Hindar m fl. 1999, DN 2001a,b, 2003). Et alternativ til direkte vassdragskalking er terrengkalking, der hele eller store deler av nedbørfelt, kalkes med spreder, gjerne fra helikopter. Dette gir en mer stabil og langvarig avsyring og avgiftning av forsuringsskadede vannforekomster. I Norge har vi etter hvert 25 års erfaring med terrengkalking (Tjønnstrond i Telemark ble kalket i 1983). Resultatet viser at en varig og god vannkvalitet opprettholdes over tid. Dette er også resultatet av en omfattende forskningsaktivitet på effekter av terrengkalking med lavdose-dolomitt i Gjerstad kommune i Aust-Agder (Nilsen m fl. 1999) Det er imidlertid rapportert om til dels betydelige skader på vegetasjon som følge av vegetasjonskalking. De største skadene ble registrert på 90-tallet, da kalkdosene var store og kalkningsmiddelet mer finfordelt (jf. Høiland & Pedersen 1994, Korsmo m fl. 1996, 2001, Staaf m fl. 1996, Rafstedt 1993, 2000, Pleijel m fl. 2001). Etter hvert som en gikk over til grovdolomitt som kalkingsmiddel og fjernet finfraksjonene og reduserte dosene ble skadene på terrestrisk vegetasjon redusert (Eilertsen m fl. 1996, 1997 1998, Brandrud m fl. 2004, Hindar m fl. 2003,2005). Fagmiljøene i Norge har mest erfaring med terrengkalking på Sør- og Vestlandet (Gjerstad, Store Hovvatn, Suldal, Flekke-Guddal med mer), og i mindre grad erfaring med mer kontinentale områder i Sørøst-Norge. Imidlertid har vi gjennom overvåkingsprogrammer og dose-responsforsøk opparbeidet en kompetanse som er overførbar til andre områder. 2. Kalkningsprosjektet i Nannestad og GraN 2.1. Bakgrunn for prosjektet Det aktuelle området viser skader som følge av langtransporterte luftforurensinger. I særlig grad har dette gått ut over ørretproduksjonen i området. I overskuelig fremtid forventes ikke så store forbedringer av naturtilstanden at tilfredsstillende ørretproduksjon kan sikres. De siste årene har bekkene som renner gjennom området, Seterbekken og Puttbekken blitt avsyret med korallgrus. Det er imidlertid et mål å unngå fortsatt bruk av korallgrus i bekkene, samt å avsyre de øvre delene av bekkene der behandling med korallgrus er umulig. Et mulig tiltak for en mer effektiv og langvarig avsyring av Puttbekken og Sæterbekken er derfor gjennom terrengkalking av begge bekkenes nedbørsfelt. Store deler av de nordvestlige deler av Akershus er sterkt rammet av langtransportert luftforurensing med påfølgende forsuring av vann og vassdrag. De fleste innsjøer i dette området kalkes. I tillegg kalkes over hundre bekker med grovkalk i Akershus. Det er stort sett brukt korallgrus til å grovkalke bekkene i Akershus, med svært gode resultater (Pedersen m.fl. 1995). Oppfølgende undersøkelser fra NJFF-Akershus etter ca. femten års erfaringer har vist at mer enn 90 prosent av de undersøkte kalkede gytebekkene fungerer godt etter kalkingene. God avgifting av gytebekkene er viktige for ørret fordi dette inkluderer fiskens mest følsomme livsfaser. Det er også foretatt modellberegning (FIB - Fisk I Bedring) som viser at periodisk surstøt i bekker med forhøyet dødelighet, kan spores tilbake som ikke-optimal produksjon i så mye som 15-20 år etter episoden (Rosseland m.fl. 2005). I de aller fleste gytebekkene i Akershus finnes både rogn/yngel, ett- og to-årige ørretunger. Fordi det er fiskeunger i bekken hele året, må det også være en stabil og god avgifting hele året, og ikke bare i deler av året. Videre må vannkvaliteten holdes god nok i hele vannvolumet, og ikke bare omkring gytegropene. Årsmiddelkonsentrasjonen av sulfat i nedbøren har avtatt med mellom 63 og 71 prosent siden 1980 (SFT 2006). Men prognoser viser at mesteparten av vannkvalitetsforbedringene allerede har funnet sted. De neste 10-årene vil det bare bli en svak forbedring uten at ytterligere utslippsreduksjoner finner sted (Larsen m.fl. 2005). Frem til år 2100 forventes kun at omkring halvparten av landets forsurede vann vil ha oppnådd tilfredsstillende vannkvalitet for ørret (Larsen 2007). I mange vann er basekationbalansen så hardt tappet, at det vil forbli kronisk surt. De siste årene er det også påvist at humusrike vann er hardere rammet enn tidligere antatt (Hindar og Larsen 2005), og recovery (gjenhentingsfasen) vil kunne ta lang tid.

Korallgrus i Puttbekken. Foto: Harald Bratli Korallgrus er en naturlig avsetning av tidligere korallforekomster som finnes i Danmark og Sør-Sverige, uten antropogene tilsettinger. Men verdiene av kadmium har ofte ligget over den grensen som myndighetene har fastsatt for kalk som tilføres vassdragene. Det er derfor et mål å finne alternativer til korallgruskalkingene i Akershus, all den tid lite tyder på at bekkekalkingene kan opphøre med det første. Bekkene i de små skogsområdene på Østlandet har andre økologiske og fysiske forutsetninger for kalking enn bekker på sør- og Vestlandet. NJFF Akershus har derfor i i lang tid samarbeidet med Fylkesmannen i Oslo og Akershus for å finne funksjonelle måter å avsyre gytebekkene på, uten å bruke korallgrus. Man er godt i gang med å finne funksjonelle kalkingsmåter for rene yngelbekker og bekker som kommer fra kalkede vann. Men i gytebekker som kommer fra skogog myrområder har det ikke lyktes å finne gode erstatninger til korallgrusen. Terrengkalkingsprosjekter i Norge har vist at kalking av skogsmark kan være en funksjonell og god måte å avgifte vassdrag på, og er et engangstilfelle i de fleste forsurede områder. I lys av dette har Direktoratet for naturforvaltning (DN) åpnet for at terrengkalking kan benyttes som metodikk for å avgifte forsurede vassdrag (DN 2004). NJFF-Akershus og Fylkesmannen i Oslo og Akershus ønsket derfor å få vurdert terrengkalking av to gytebekker, Puttbekken og Sæterbekken. Norsk Institutt for Skog og Landskap ble engasjert til å foreta faglige inventeringer av Puttbekken og Seterbekkens nedbørsfelt samt vurdere konsekvensene av terrengkalking i området. Vi ble videre bedt om å kumme med forslag til kalkingsmiddel og doser, samt utarbeide et spredningskart for terrengkalking. Midler til en forundersøkelse er stilt til rådighet av Direktoratet for naturforvaltning, gjennom Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Prosjektet ble initiert av NJFF- Akershus i samarbeid med Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

2.2. Formål Hensikten med prosjektet var å inventere og vurdere om det var sjeldne eller sårbare arter i det aktuelle spredningsområdet, og kartlegge forekomster til arter som bør beskyttes fra kalking. Dersom det ut fra botaniske og forstlige vurderinger ble konkludert med at terrengkalking var forsvarlig, skulle det utarbeides et spredekart og forslag til kalkmengder og kalktyper. Tidsperiode for å gjennomføre terrengkalkingen skulle også angis. Det skulle utarbeides et kart med avgrensinger av områder som tåler kalkingen, områder som ikke bør kalkes og en buffersone mellom disse. Et eget kart utarbeides for helikopterpiloter. Rapporten med spredekartet skal brukes som grunnlag for å søke om tillatelse til å gjennomføre kalkingen hos grunneierne og for å få finansiert terrengkalkingen. Formell kalksøker vil være Bjerke Jeger- og fiskerforening. Det forventes at terrengkalkingen av Puttbekken og Sæterbekken blir å betrakte som et engangstilfelle, dvs. de utvaskede basekationene (Mg og Ca) tilbakeføres i nedbørsfeltet og med den reduserte surheten som nå er i nedbøren, forventes at bekkene da ikke vil bli reforsuret. Effekten forventes uansett å bli god i et par 10-år, og de årlige rekalkingene med korallgrus i bekkene kan sannsynligvis stoppes helt. Når Puttbekken kalkes, forventes at kalkingen også kan stoppe i Hattmyrbekken og Stormyrbekken (og dermed hele Kvernsjøelva) fordi ph ikke har vært like dårlig i disse som i Puttbekken (selv om de i perioder har vært lave også der). Muligens kan også årlige rekalkinger av Kvernsjøen da stoppes, uten at ny reforsuring vil finne sted. 3. Områdebeskrivelse 3.1. Områdebeskrivelse Det undersøkte området ligger sørøst i Gran kommune i Oppland, vest for Hurdalsjøen, ca 12 km nordvest for Maura. Det strekker seg fra nordenden av Kvernsjøen nesten på grensa til Nannestad i Akershus, nordover på åsen mellom Gullenhaugen og Lomtjernshaugen (figur 1). Det omfatter nabo-nedbørsfeltene til Puttbekken og Seterbekken, skilt av den markerte ryggen på Seterhaugen. Den østligste delen av Gullenhaugen naturreservat omfattes av undersøkelsesområdet, og det nyopprettede Marifjell naturreservat ligger øverst i Kvernsjølia. Området ble delt i fire delområder (figur 1). Dumpeplass for korallgrus, Seterbekken. Foto: Harald Bratli

Sæterbekken omfatter det østligste nedbørsfeltet i skogen øst for Seterhaugen. Seterbekken renner ut i Kvernsjøens nordøstlige del. I nedre del ved utløpet i Kvernsjøen er dette en stilleflytende bekk gjennom myr- og starrvegetasjon. Rett nord for utløpet deler bekken seg. Den østligste forgreiningen fortsetter rett nordover og går i gjennom myrdrag i nedre del av Kvernsjølia. I den bratte delen av lia går den i en liten kløft rett nordover til myrene ved Lomtjerna hvor den starter. Flere små sidebekker finnes. Den vestligste forgreiningen følger vestsiden av veien et lite stykke før den går i rør under veien og fortsetter gjennom småmyrer i det slake nedre partiet av lia. En sidebekk kommer inn fra øst og går under grusveien igjen og fortsetter i grunn kløft oppover langs vestsiden av Kvernsjøveien. Den får tilførsel av vann fra Hadelandsmyra og andre småmyrer på vestsiden av Kvernsjøveien opp mot Kvernsjøputten. Hovedbekken fortsetter i kløfta rett nordover til en myr sør for Bjørgeseter hvor den har sitt utspring. Puttbekken omfatter det vestlige nedbørsfeltet på vestsiden av Seterhaugen. Den kommer nordfra en liten myr på nordsiden av Høvernhøgda og renner ut i Kvernsjøputten. Bekken fortsetter ut av delområdet sør for Kvernsjøputten der Hattmyrbekken og Stormyrbekken kommer inn fra vest. Nedre del heter Kvernsjøelva som renner ut i Kvernsjøens nordvestlige del, litt vest for utløpet av Seterbekken. Puttbekken omfatter altså bare den delen som ligger nord for Kvernsjøputten og drenerer skogen og myrene på vestsiden av Seterhaugen nordover mot Fjøsputten. Mot vest følger grensa for delområdet reservatgrensa som går i bekken, i søndre del Puttbekken ned til Kvernsjøputten. Den nordre delen omfatter også den østvendte lia nord for Gullenhaugen naturreservat på vestsiden av grusveien. Utsikt mot Gullenhaugen naturreservat fra Seterhaugen. Foto: Harald Bratli Gullenhaugen naturreservat er den delen av reservatet som ligger i den østvendte lia av Vestre Sandbotnhaugen og Høvernhøgda. Reservatgrensa følger bekken et lite stykke vest for grusveien og går i kløfta nordover og dreier til slutt mot vest i retning Sandbotntjernet. Kvernsjøputten omfatter sørvestsiden av Vestre Sandbotnhaugen i lia sør for Gullenhaugen naturreservat ned mot Kvernsjøputten. Myrene rundt Kvernsjøputten er også tatt med. Til sammen dekker hele undersøkelsesområdet 4170,4 daa, fordelt på 2056 daa i nedbørsfeltet Seterbekken og 2114,4 daa i Puttbekken, som igjen er delt i tre delområder (tabell 1).

Figur 1. Geografisk plassering av undersøkelsesområdet. Undersøkelsesområdet med inndeling i fire delområder. Tabell 1: Areal av delområdene i undersøkelsesområdet. Nedbørsfelt Delområde Areal (daa) Seterbekken Seterbekken 2056,0 Puttbekken Puttbekken 1037,0 Puttbekken Gullenhaugen 714,9 Puttbekken Puttbekken sør 362,5 Totalt 4170,4

I sør strekker Kvernsjøen seg så vidt inn i området der Seterbekken munner ut. Grusveien fra Nannestad over åsen til Hurdal går langs Kvernsjøens østside og videre nordover gjennom området. En sidevei inn til en velteplass tar av mot øst etter omtrent en kilometer. En annen grusvei kommer så vidt inn i området fra sørvest i overkant av Kvernsjøputten. En gammel kraftgate strekker seg fra nord for Kvernsjøputten mot Bjørgeseter. Hele området er preget av skogsdrift. Store hogstflater karakteriserer nedre del av Kvernsjølia, og videre nordover i Puttbekken-området. Ungskog utgjør også betydelige arealer, mens eldre skog først og fremst finnes innenfor Gullenhaugen naturreservat og øverst i Kvernsjølia. Lavest punkt er Kvernsjøen på 465 m o.h. Fra Kvernsjøen hever terrenget seg opp Kvernsjølia mot Lomtjernshaugen 667 m o.h.og Seterhaugen på 660 m o.h. Mot vest danner Sandbotnhaugen 733 m o.h. og Høvernhøgda (734 m o.h.) en nokså markert rygg som avgrenser området mot vest. Hele området utgjør en vertikal utstrekning på 269 m. Terrenget er brattest under østskrenten av Lomtjernshaugen der det finnes et parti med skrenter og grovsteinet ur. På østsiden av Seterhaugen finnes også en bratt skrent med litt ur i nedkant. Utover Kvernsjøputten inngår bare noen små myrputter hist og her. Samlet vannareal utgjør bare 11 daa, inkludert et lite areal i Kvernsjøen, mens veier utgjør 19,4 daa (Kvernsjøveien og Spaserstokkveien). Skog utgjør 3587 daa og av dette er bare 5,4 daa klassifisert som blandingsskog. Det meste av skogarealet har middels bonitet (1838 daa), mens 922 daa har høy bonitet og 826 da ligger på lav bonitet eller impediment. Myr dekker i følge markslagskartet 553 daa. Gjennomsnittlig årstemperatur ligger mellom 2,8 og 3,8 C for de tre nærmeste meteoroligiske stasjonene. Kaldest er det i januar og februar, mens juli er varmeste måned (tabell 2). Årsnedbøren ligger mellom 845 og 1030 mm for de nærmeste stasjonene (tabell 3tabell 3). Mest nedbør kommer på sensommeren og høsten. Temperaturen avtar med høyden, mens nedbøren øker. Den geografiske plasseringen på sørsiden av åstraktene nord for Romerikssletta bidrar til at området mottar relativt sett mye nedbør, mer enn det som måles på de nærmeste meteorologiske stasjonene. Jeppedalen på 480 m o.h. lenger nord på åsen i Hurdal er den stasjonen som representerer området best. Her er årsnedbøren 1030 mm. Sannsynligvis er nedbøren høyere i undersøkelsesområdet og temperaturen gjennomgående noe lavere enn det som er vist i tabell 3. Tabell 2. Gjennomsnittlig måneds- og års- temperatur (1961-1990) for tre nærliggende meteorologiske stasjoner. Data fra Det Norske Meteorologisk Institutt (www.met.no). Stasjon h.o.h. jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des år Nannestad Teigebyen 200-7,2-7,1-2,3 2,8 9,4 14,1 15 13,9 9,3 4,7-1,5-5,7 3,8 Hurdal Brustad 200-7,5-7 -2,5 2,5 9,4 14,1 15 13,9 9,4 4,9-1,5-6 3,7 Roa 250-9,5-8,8-3,5 2,5 8,7 13,8 15 13,4 8,6 3,6-2,7-7,4 2,8 Tabell 3. Gjennomsnittlig måneds- og årsnedbør (1961-1990) for fire nærliggende meteorologiske stasjoner. Data fra Det Norske Meteorologisk Institutt (www.met.no). Stasjon Nannestad - h.o.h. jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des år Teigebyen 200 60 50 55 50 61 73 80 90 96 100 90 65 870 Jeppedalen 480 71 59 64 60 73 83 100 106 108 120 103 83 1030 Hurdal - Brustad 200 56 45 49 47 60 77 83 90 95 95 84 64 845 Roa 250 55 45 52 48 60 70 85 100 105 110 95 65 890 Berggrunnen består av fattige dypbergarter fra permtiden, nordmarkitt og grefsensyenitt (Nordgulen 1999). Løsmassene i høyereliggende delene karakteriseres av tynt morenelag, lenger ned i dalsidene av tykkere morene. Litt grovsteinet ur finnes under østskrenten av Sandbotnhaugen og vestsiden av Seterhaugen. Torv dominerer i forsenkningen mellom Sandbotnhaugen og Seterhaugen (www.ngu.no). Hele området ligger i mellomboreal svakt oseanisk vegetasjonsregion (Moen 1998).

Jord i Puttbekken. Foto: Harald Bratli Sæterbekken og Puttbekken kommer fra skog- og myrområder og renner ut nord i Kvernsjøen, nord i Nannestad kommune, Akershus fylke. Vassdraget drenerer til Leira og videre til Glomma. Helt i nordenden av sjøen er grensen med Gran kommune i Oppland fylke. Mesteparten av nedslagsfeltet til bekkene ligger i Gran kommune. Kvernsjøen med tilhørende bekker kalkes imidlertid av Bjerke jeger- og fiskerforening (BJFF) som har sin tilhørighet i Nannestad og forvaltes administrativt gjennom Nannestad kommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Grunneiere i området er Mathiesen Eidsvold Værk og Gran Almenning. Området består av ulike typer myr, sumpskog og granskogsdominert barskog i ulike hogstklasser. Kvernsjøen ligger på 470 moh, og høyeste topp som drenerer til sjøen via Puttbekken og Sæterbekken er på 720 moh. Til å være på Østlandet, er det relativt mye nedbør i området. Gjennomsnittlig nedbørsmengde er ca. 750 mm per år. Området er også kjent for å være snørikt, og som regel er det igjen snørester helt frem til begynnelsen av juni måned. Kvernsjøen er 343 daa stor (NVE-Innsjønr. 4846, vassdragsnr. 002.CAC). Puttbekken (nedbørsfelt ca. 2750 daa) renner ut i Kvernsjøputten og drenerer videre til Kvernsjøelva der også Hattmyrbekken (2750 daa) og Stormyrbekken (1250 daa) kommer til. Kvernsjøelva (totalt 8400 daa) renner ut nordvest i Kvernsjøen. Sæterbekken (1600 daa) renner ut nordøst i Kvernsjøen, omkring 100 meter fra utløpet av Kvernsjøelva. Nedbørsfeltene til Puttbekken og Sæterbekken grenser inntil hverandre. Sæterbekken er fiskeførende i ca 1,5 km lengde, opp til kryssende skogsbilveg. I Puttbekken er det for tiden ikke fisk oppstrøms Kvernsjøputten, og det er noe usikkert om det har vært det opprinnelig, selv om det antas. Det har vært observert ørret i Kvernsjøputten i tiden etter utsetting. Fra Kvernsjøputten og nedover Kvernsjøelva er bekken fiskeførende i 2,5 3 km lengde. Avsyres hele Puttbekken, antas det å være et potensial for minst et par km til som gyteog oppvekstområde. 3.2. Vannkjemi Kvernsjøen ligger i grenseområdet mellom å være meso- og polyhumøst. Fargetall har variert mellom 35 og 58 mg Pt/l. I Puttbekken er det målt fargetall mellom 10 og 71 mg Pt/l og i Sæterbekken er det målt verdier mellom 17 og 118 mg Pt/l.

ph verdiene har stort sett vært mellom ph 4,5 og 5,0 ovenfor kalkingene, mens verdiene ligger jevnt over ph 6 nedenfor kalkingene. Alkaliteten har vært 0 ovenfor kalkingene. Det foreligger målinger på ph, alkalitet og kalsium stort sett hvert år i tiden etter kalking fra Sæterbekken (Fylkesmannen i Oslo og Akershus og NJFF-Akershus). Puttbekken er prøvetatt noe mer sporadisk ovenfor kalkingene, men årlig der den kalkes (dvs. i Kvernsjøelva, Hattmyrbekken og Stormyrbekken). Vannmålingene i perioden 1988 2003 avviker ikke mye fra målingene de siste årene, og kun siste års målinger legges her til grunn. Vannprøvene er foretatt kun som enkeltmålinger, og ikke minimumsnivåer. Kalsiumkonsentrasjonene etter kalking i bekkene er omkring 0,5 1,0 mg per liter. Nedenfor kalkingsstedet har Sæterbekken økt kalsiumkonsentrasjonene til ca 1,8 2,0. Kalkingene ble bevisst stoppet i 2003 (som del av dette prosjektet), og i 2006 var effektene av kalkingen mindre, da både økningen av ph, alkalitet og kalsiumkonsentrasjonene ikke var like god som tidligere år. I den ukalkede del av bekkene var konsentrasjonen av uorganisk monomert aluminium i området hele 52 84 µg/l. Nedenfor kalking i Sæterbekken var det redusert til 3 11 µg/l i 2004 og 2005, men økte i 2006 til 22 42 µg/l (sannsynligvis pga. mindre kalk igjen i bekken). Aluminium ble ikke målt i bekkesystemet nedstrøms Puttbekken. Det viser at vannkvaliteten i bekkene fortsatt er så dårlig at fysiologisk stress/fiskedød antas å forekomme uten avgiftning. 3.3. Tidligere kalkinger av bekkene Sæterbekken ble kalket med korallgrus første gang i 1988, da med 32 tonn. I løpet av 7 år fikk bekken 129,4 tonn korallgrus. Etter en oppfølgende undersøkelser for hele Akershus (Pedersen m.fl.1995) ble behovet beregnet og rekalkingsmengdene estimert til 5 tonn per år. Etter noen års kalkingsstopp ble bekken tilført mellom 2 og 7 tonn årlig i perioden frem til 2003, avhengig av årlige vannmålinger. Totalt er bekken tilført 149 tonn siden 1988, hvorav det antas at omkring 134 tonn er løst opp (NJFF-Akershus upubl. data), og at ca. 15 tonn lå igjen i 2006 (samt noen få tonn i lite deponi ved bekkekanten). Puttbekken ble også kalket med korallgrus i 1988. De syv første årene fikk bekken 201 tonn korallgrus. De siste årene ble bekken kalket med åtte tonn annethvert år. Totalt er bekken tilført 231 tonn korallgrus, og i tillegg 34 tonn knust kalkstein (8-16 mm) i 1997. Denne hadde ingen målbar effekt på vannkvaliteten. Det antas at omkring 200 tonn korallgrus er løst opp, og ca. 30 tonn er igjen. Men det er usikkert hvor mye som har havnet i den nedenforliggende Kvernsjøputten. Hele Kvernsjøelva, inklusive Puttbekken, Hattmyrbekken og Stormyrbekken er tilført 531 tonn korallgrus fra 1988 og til 2006. Etter å ha fått store doser de første årene, ble de i alt tilført ca 20 tonn hvert år de siste årene. I 20-års perioden 1988 2008 er følgelig Sæterbekken og Puttbekken (inkl. ifallende bekker og Kvernsjøelva) tilført totalt 680 tonn korallgrus og 32 tonn knust kalkstein. Kvernsjøen ble første gang fullkalket med 90 tonn i 1988, og er senere rekalket årlig med omkring 25 tonn kalksteinsmel, spredt fra båt. 3.4. Fiskebiologiske undersøkelser I Kvernsjøen er det både ørret, abbor og ørekyte. Kvernsjøen var fra tidligere tider kjent som et godt ørret- og abborvann. Ørretbestanden døde helt ut på 60- og 70-tallet. Abborbestanden overlevde. Da bekkene og innsjøen ble kalket i 1988, ble ørret (villfisk) reetablert. Ørret ble satt ut flere ganger de påfølgende årene. Naturlig reproduksjon startet relativt snart i Kvernsjøelva etter kalkingen. Elektrofiske i 1992 dokumenterte ørretgytingen (Ødegård m.fl. 1994). I Sæterbekken tok det vesentlig lengre tid. Elektrofiske i 1994 dokumenterte at bekken fortsatt var fisketom. Nytt elektrofiske i 2004 viste imidlertid at naturlig reproduksjon da var kommet i gang og at det var flere årsklasser i bekken. Det er foretatt punktvis elektrofiske i hele den fiskeførende del av Sæterbekken. Mens tettheten av ørretunger var meget høy i nedre deler (tilstrekkelige kalkmengder), var det kun sporadisk funn av ørretunger i den øvre delen (kalken er fordelt flere steder nedover bekken, og det er kun litt kalk i øvre del). I årene 2004, 2005 og 2006 var tettheten av ørretunger i nedre del 1,2 2,3 fisk per m 2, fordelt på yngel, 1+, 2+ og noen eldre. Puttbekken ble elektrofisket fra Kvernsjøputten og oppstrøms i 2004, uten at det ble funnet noen fisk. Det antas at fisk kan forsere de mindre strykpartiene fra Kvernsjøelva til Kvernsjøputten og så videre opp i Puttbekken. I følge lokalkjente personer har det vært ørret på den strekningen tidligere. Men kalkingene i Puttbekken er gjennomført med tanke på avsyring av Kvernsjøelva generelt, og ikke Puttbekken isolert sett. Kalken har derfor blitt lagt ut så langt ned i bekken, pga. tilgjenglighet, at vannkvaliteten neppe er god nok for ørret ovenfor Kvernsjøputten. Innsjøen er prøvefisket flere ganger med garn av BJFF og NJFF-Akershus (Dønnum 2001a og Dønnum 2004). Ørretbestanden har hatt god utvikling og oppnådd normal K-faktor, vekst uten vekststagnasjon og god tetthet. Ørret på

opp til 0,3 0,4 kg er normalt. Det er ikke satt ut ørret de ti siste årene. Abborbestanden i vannet er også god (det er tatt flere abbor på ca. 1 kg, men foretas et aktiv tynningsfiske på abbor). Det finnes for øvrig to små bekker til som drenerer til Kvernsjøen i vest- og sørenden (Svarttjernsbekken og Steinbrøttdalsbekken) der også noe gyting er påvist etter kalking, men disse to har langt dårligere naturlige kvaliteter som gytebekker enn de øvrige bekkene (Dønnum 2001b). 4. Materiale og metoder 4.1. Kalkningsmidler Det finnes i dag en rekke kalkningsmidler på markedet men kun et begrenset utvalg på ca 10 har blitt testet ut i naturtyper i Norden. Kalkstein (CaCO 3 ) har god kalkvirkning og inneholder lite tungmetaller. Men i et skogvitaliseringsperspektiv er dette kalkningsmiddelet for ensidig sammensatt. Det finnes ulike typer naturlig kalkstein, med forskjellig løselighetsgrad. Kambrosilurkalkstein er en relativt lettløselig kalkstein, men mer tungtløselige typer er også på markedet. Tilgangen på kalkstein er god. Dolomittkalkstein (CaMg(CO 3 ) 2 ) er hardere og dermed mer tungtløslig en demn rene kalksteinen. Dessuten inneholder dolomitt magnesium, som dermed bidrar til en mer balansert næringstilførsel. Ut fra skogsvegetasjonens næringsbehov i forsurete områder er derfor dolomittkalkstein å foretrekke framfor rein kalkstein. Tilgangen på dolomitt er god. Olivin (Mg 2 SiO 4 ) er et magnesiumrikt silikatmineral som har en meget langsom oppløsning. Kalkvirkningen er derfor svak men langvarig. Et vesentlig problem med olivin er det høye innholdet av tungmetallene krom og nikkel. Norge eksporterer olivin, men etterspørselen er liten i terrengkalkningssammenheng. Lesket kalk (Ca(OH) 2 ) fremstilles gjennom tilsetting av vann til brent kalk. Lesket kalk er et hurtigvirkende kalkingsmiddel, men må håndteres med forsiktighet p g a. dets etsende egenskaper. Ca(OH) 2 absorberer CO 2 fra luften og omdannes raskt til CaCO 3. Lesket kalk har imidlertid store svakheter som kalkingsmiddel, da mange kryptogamer og lågurter får akutte sviskader umiddelbart etter terrengkalking. Silikatslagg fra jern og stålverk har høyt innhold av kalkstein, men inneholder også en rekke tungmetaller. Dessuten er aluminiuminnholdet i disse slaggproduktene høye. Da noe av hensikten med terrengkalking er å redusere labilt aluminium i avrenningsvannet, vil dette kalkingsmiddelet være lite egnet. Granulert aske har høyt kalsiuminnhold og samtidig en balansert sammensetning av makro- og mikronæringsstoffer. Asken er ofte betraktet som et avfallsprodukt fra industrien, og er således et særdeles billig produkt. Imidlertid er det kostnader knyttet til granuleringsprosessen. Selv om granulert aske har en mer langtvirkende effekt en løs aske, viser flere studier at terrengkalking med dette middelet kan gi sjokkeffekter på vegetasjon, dyr og mikroorganismer. Det er også vanskelig å ha full kontroll på innholdet av tungmetaller i asken, da den kan ha opphav i helt forskjellige industriprosesser. Vi vurderer dolomitt og kalkstein som de to mest egnede kalkingsmidlene i dette prosjektet, men da det ikke foreligger noen forstudie, teststudie eller forskningsprosjekt fra denne regionen på Østlandet, velger vi å være litt forsiktige. Dolomittkalkstein foretrekkes derfor som følge av sin lavere løselighet, som gjør at vi forventer mindre akutte sviskader på vegetasjonen. Vi forventer dermed også en mer langtvirkende effekt sammenliknet med kalkstein. Med tanke på skogsvegetasjonen gir dolomittkalkstein, med sitt innhold av magnesium, dessuten en bedre næringssammensetning. Men i motsetning til vitaliseringskalking med aske forventer vi ingen betydelig øking av biomasse og artssammensetning ved tilførsel av dolomitt. 4.2. Kalkningsmengder Forsøk i Norden med dolomittkalk har vist at effekten med moderate kalkningsmenger har hatt positiv effekt mange år etter terrengkalkingen. Dette har ført til at en stadig har redusert mengden tilført dolomitt for 25 år siden var det vanlig å kalke skogsområder med mer enn 10 tonn/ha. Lavere doser (1,5 6 tonn/ha) ble imidlertid mer og mer vanlig. Dessuten har kornfraksjonene økt med årene. Mer granulert grov dolomitt har lavere oppløsningsgrad. Dermed øker virkningsperioden, samtidig som svieffektene på vegetasjonen reduseres. Ut fra erfaringene våre fra terrengkalking i Gjerstad kommune i Aust-Agder, der vi mer enn 10 år etter kalking med 3 tonn/ha fortsatt har en god virkning av kalkingen på avrenningsvannet, mener vi at vi at Puttbekken og Seterbekkens nedbørsfelt bør kalkes med ca 3 tonn/ha.

4.3. Arealer der kalking ikke er tillatt Deler av nedbørsfeltet ligger innenfor Gullenhaugen naturreservat og det nyopprettede Marifjell naturreservat. Fylkesmannen i Oppland ønsker ikke å åpne for en begrenset terrengkalking innenfor grensene til naturreservatene. Dette er heller ikke aktuelt siden området inneholder store naturverdier med flere sjeldne og truete arter. Vi er derfor usikre på om de sørvestre bekkene i området vil bli fiskeførende eller om de fremdeles vil ha for lav ph og for store mengder labilt aluminium. 4.4. Vegetasjon og artshabitater som holdes utenfor kalkningen Resultatene fra flere forskningsprosjekter viser at en rekke plantearter og vegetasjonstyper er sårbare for terrengkalking. Selv moderat kalking med balanserte kalkingsmidler kan føre til sviskader slik at arter forsvinner og vegetasjonsutforminger skades. Spesielt gjelder dette myrvegetasjon, der ikke bare levermoser og andre arter med tynne blader blir fullstendig ødelagt, men også kraftige torvmoser kan skades. Naturlig sure myrer kan etter lavdosekalking miste sine funksjonelle egenskaper. Den generelle anbefalingen er derfor at alle myrområder må sikres mot terrengkalking og at det etableres en sikkerhetssone på 5-10 meter rundt disse arealene. Det er videre vist at impediment og områder med svært tynt jordmonn bør holdes utenfor terrengkalkingen. I vårt område gjelder dette små konvekse rabbeområder med dominans av lav og mosevegetasjon. Innenfor undersøkelsesområdet finnes også arealer (særlig Gullenhaugen naturreservat, men også flekkvis andre steder) med sjeldne og truede arter tilknyttet trekroner og død ved på bakken. Effekten av terrengkalking på disse artene er ukjent, Siden dette er truete arter og områdene er vernet med formål å bevare artene, bør en ikke iverksette tiltak før en har grundige undersøkelser som dokumenterer effekter av tiltakene på denne delen av artsmangfoldet. I nedbørsfeltene til Puttbekken og Seterbekken finnes områder med sumpskog som delvis kan klassifiseres som skog og delvis som sump eller myr. Grensene her er ikke alltid enkle. Generelt mener vi at de fuktige sumpskogene derfor bør holdes utenfor terrengkalkingen, selv om sviskadeeffektene her er mer knyttet til effekter på enkeltartene enn til økosystemfunksjonene. 4.5. Vegetasjonsundersøkelser Med utgangspunkt i grovavgrensingen på kart av de fire delområdene i nedbørsfeltene ble feltarbeidet planlagt. Under feltarbeidet ble vegetasjonstyper avgrenset på kart. Vegetasjonstypeinndelingen er basert på Fremstad (1997). I tillegg ble artsforekomster ettersøkt, med fokus på sjeldne og rødlistede arter, andre lokalt eller regionalt uvanlige arter og arter antatt å være sårbare for terrengkalking. Totale artslister for karplanter ble tatt opp for hvert delområde. For lav og moser er det også tatt med dominerende arter samt en del andre forholdsvis hyppig forekommende arter, blant annet av torvmoser. Spesielle artsforekomster ble nøyaktig posisjonert ved hjelp av håndholdt GPS. En del arter ble samlet inn for artsbestemmelse i laboratoriet i etterkant av feltarbeidet. Innsamlet materiale vil bli levert det offentlige herbariet ved Naturhistorisk museum, Tøyen, der det etter hvert vil bli gjort tilgjengelig gjennom artskart på nett (http://artskart. artsdatabanken.no). Feltarbeid ble utført høsten 2007. Rapporter fra tidligere undersøkelser ble også konsultert. Gullenhaugen-området ble undersøkt av Siste sjanse i 1993 og 1995 (Lindblad 1996). Området ble også undersøkt i forbindelse med forarbeidene til vern av området (Bendiksen & Svalastog 1999). Nylig er det også foretatt omfattende registreringer i Marifjell-området i forbindelse med frivillig vern (Framstad m fl. 2006). I tillegg ble informasjon om naturtyper fra den kommunale naturtypekartleggingen ettersøkt (Gaarder & Larsen 2003) og Naturbase (se http://dnweb5.dirnat.no/nbinnsyn). Ingen naturtypelokaliteter lå innenfor undersøkelsesområdet. Informasjon om artsforekomster ble ettersøkt i databasene ved de naturhistoriske samlingene (http://www.nhm.uio.no/ botanisk/lav/) og på Artsdatabankens informasjonstjeneste Artskart (http://artskart.artsdatabanken.no). Det fantes flest opplysninger om tidligere artsfunn innenfor Gullenhaugen naturreservat, i tillegg finnes opplysninger om noen artsfunn i Kvernsjølia. Dette er innsamlinger som er tatt under arbeid med frivillig vern. Informasjon fra disse rapportene samt relevante artsforekomster ble innarbeidet i sårbarhetsvurderingene. Sårbarhetsvurderinger og kalkspredningskart Med utgangspunkt i vegetasjonskartet og spesielle artsforekomster ble kalkspredningskart utarbeidet. Vurderinger av vegetasjonstypers og arters sårbarhet er basert på litteraturstudier og erfaringer fra andre norske og nordiske prosjekter.

Digitalt markslagskart (DMK) i målestokk 1:5000 og Økonomisk kartverk ble tilrettelagt for bruk under feltarbeid og ved digitalisering og framstilling av ferdige kart. Relevant informasjon om naturtyper fra Naturbase og artsopplysninger ble lagt inn i kartet. Digitale kart ble framstilt vha. FYSAK og ArcView. Navnsetting av karplanter følger Lid & Lid (2005), for moser, lav og sopp følges navneverk tilgjengelig ved Botanisk museum og Artsdatabanken (www.artsdatabanken.no). 5. Resultater Vegetasjonen domineres av fattig skogvegetasjon og fattige bakkemyrer, dels også mindre partier med fastmatte- og mykmattevegetasjon rundt små myrputter. Den vanligste vegetasjonstypen var blåbærskog som dekket det meste av fastmarksvegetasjonen (Tabell 4). Langs bekker og nederst i lier var småbregneskog nokså vanlig, mens bærlyngskog ble registrert på høydedragene øverst i undersøkelsesområdet. En fin utforming av storbregneskog ble kartlagt i Sandbotnlia. Lavskog dannet bare fragmetariske forekomster på skrinne koller med tynt jorddekke. Fattig sumpskog var den nest vanligste vegetasjonstypen. På myrene var fattig fastmatte- og mykmattevegetasjon vanligst, mens løsbunnvegetasjon ble registrert med mindre forekomster langs bekkedrag gjennom myrene, rundt myrputter og midtpartier av større myrer. Flere myrer var krattbevokst med dunbjørk Betula pubescens, og en sone langs kanten var gjerne trebevokst med bjørk. Der dette dannet nokså store arealer ble skog- og krattbevokst fattigmyr avgrenset. Overgang mot fattig sumpskog er flytende. Denne typen fantes også i myrkanter, langs bekker i forlengelsen av myr og i hellende terreng der mer diffust utflytende sigevann fra myrer i overkant dannet stagnerende fuktighetsforhold og torvdannelse. Rikere myrvegetasjon var sjelden, kun små arelaer ble registrert noen få steder. Dette var områder der mer baserikt kildevann strømmet ut over myra i overgangen mot fastmarksvegetasjon. Partier med rikmyr ble dannet der det baserike vannet strømmet ned over myra og til dels fulgte rikmyrsvegetasjonen bekkekanter gjennom myra. Et sted ble også rikkildevegetasjon avgrenset. Store hogstflater preger nedre del av Kvernsjølia. Slike steder opptrer gjerne en del lyselskende hogstflateplanter. I veikanter dukket et fåtall kulturmarksarter opp. Tabell 4. Areal av vegetasjonstyper i undersøkelsesområdet. Vegetasjonstype Kode Areal (daa) Areal (%) Lavskog A1 1,03 0,02 Bærlyngskog A2 126,23 3,03 Røsslyng-blokkebærskog A3 40,84 0,98 Blåbærskog A4 2343,13 56,19 Småbregneskog A5 156,51 3,75 Storbregneskog C1 14,10 0,34 Fattig sumpskog E1 365,03 8,75 Fattig sumpskog/blåbærskog E1/A4 53,74 1,29 Skog- og krattbevokst fattigmyr K1 171,70 4,12 Fattig tuemyr K2 21,76 0,52 Fattig fastmatte- og mykmattemyr K3 356,28 8,54 Fattig løsbunnmyr K4 11,86 0,28 Intermediær myr L2 5,65 0,14 Middelsrik myr M2 6,84 0,16 Rik kilde N2 0,33 0,01 Flaskestarrsump O3b 3,53 0,08 Ur Ur 45,50 1,09 Vann vann 9,91 0,24 Vei vei 19,41 0,47 Ikke kartlagt Ikke kartlagt 416,99 10,00 Totalt 4170,37 100,00

5.1. Beskrivelse av vegetasjonstyper A1 Lavskog Kun fragmenter av typen fantes på et fåtall knauser der jordsmonnet var tynt og skrint. Vegetasjonstypen domineres av et fåtall lyngarter og tørketolerante moser, mens antallet av lav vanligvis er høyt. Smyle - Avenella flexuosa, dunbjørk - Betula pubescens, krekling - Empetrum nigrum, sauesvingel - Festuca ovina, tyttebær - Vaccinium vitis-idaea, ribbesigd - Dicranum scoparium, furumose Pleurozium schreberi og einerbjørnemose - Polytrichum juniperinum var blant registrerte arter. I tillegg en rekke lav: islandslav - Cetraria islandica, lys reinlav - Cladonia arbuscula, blomsterlav - Cladonia bellidiflora, pulverbrunbeger - Cladonia chlorophaea, grynrødbeger - Cladonia coccifera, skogsyl - Cladonia cornuta, traktlav - Cladonia crispata, begerfausklav - Cladonia deformis, syllav - Cladonia gracilis, pulverrødbeger - Cladonia pleurota, kornbrunbeger - Cladonia pyxicata agg., grå reinlav - Cladonia rangiferina og fausklav - Cladonia sulphurina. Spredt inngår litt gran - Picea abies og rogn - Sorbus aucuparia. A2 Bærlyngskog På høydedragene fantes fattig lyngdominert granskog der flere av de typiske blåbærskogsartene manglet. Skogen har et fjellskogspreg med forholdsvis glissen tresetting og grantrær med smale kroner. Typen ble klassifisert som bærlyngskog, der smyle - Avenella flexuosa, røsslyng - Calluna vulgaris, skrubbær - Chamaepericlymenum suecicum, skogstjerne - Trientalis europaea, blåbær - Vaccinium myrtillus og tyttebær - Vaccinium vitis idaea var typisk. Skogjamne - Diphasiastrum complanatum ssp. complanatum ble sett på ett sted. Vanlige skogsmoser inngår i bunnsjiktet. Gran - Picea abies og dunbjørk - Betula pubescens er vanlig i tresjiktet. A3 Røsslyng-blokkebærskog Mindre arealer ble karakterisert som røsslyng-blokkebærskog uten furu i tresjiktet. Dette er forholdsvis fuktig skog med torvmoser som lyngtorvmose - Sphagnum quinquefarium i bunnen og mye røsslyng Calluna vulgaris og andre lyngarter, som blokkebær Vaccinium uliginosum og krekling Empetrum nigrum i feltsjiktet. Typen ble registrert noen steder i kanten av myrer, men kan være noe underrepresentert da den flere steder dekket små arealer og i mindre velutviklede utforminger. Dunbjørk - Betula pubescens var vanlig i tresjiktet sammen med gran - Picea abies. Blåbærskog i Kvernsjølia. Foto: Harald Bratli

A4 Blåbærskog Blåbærskog er den dominerende vegetasjonstypen på fastmark i området. Gran - Picea abies, er vanligst i tresjiktet, men det kan også inngå en del dunbjørk Betula pubescens, og enkelte små rogn - Sorbus aucuparia. I vegetasjonstypen fantes typiske blåbærskogsarter som smyle - Avenella flexuosa, linnea - Linnaea borealis, hårfrytle - Luzula pilosa, stri kråkefot - Lycopodium annotinum, myk kråkefot - Lycopodium clavatum, maiblom - Maianthemum bifolium, stormarimjelle - Melampyrum pratense, gjøksyre - Oxalis acetosella, gullris - Solidago virgaurea, blåbær - Vaccinium myrtillus og tyttebær - Vaccinium vitis idaea. I bunnsjiktet dominerer store skogsmoser som etasjemose Hylocomium splendens og furumose Pleurozium schreberi, sigdmosene bergsigd - Dicranum fuscescens, blanksigd - Dicranum majus og ribbesigd - Dicranum scoparium, samt gåsefotskjeggmose - Barbilophozia lycopodioides. Lav er mer sjeldent, gaffellav - Cladonia furcata inngår spredt. Forekomster med bjørnekam - Blechnum spicant indikerte suboseaniske forhold. Det samme gjorde kystjamnemose - Plagiothecium undulatum og kystkransemose - Rhytidiadelphus loreus. Innslag av broddtelg - Dryopteris carthusiana ble observert blant annet på blokkrik mark under småskrenter. Meget spredt inngår noe mer kravfulle arter som skogstorkenebb Geranium sylvaticum og teiebær Rubus saxatilis. På hogstflatene dukket arter som geitrams - Chamerion angustifolium, bråtestarr Carex pilulifera, engfrytle Luzula multiflora ssp. multiflora og bringebær Rubus idaeus opp, og i grøfter ryllsiv Juncus articulatus. Finnskjegg Nardus stricta fantes hist og her. Småbregneskog langs Seterbekken. Foto: Harald Bratli A5 Småbregneskog Småbregneskog var vanlig under litt fuktigere forhold enn blåbærskog, som langs bekker og i nedre del av liene. Bregnene broddtelg - Dryopteris carthusiana, fugletelg - Gymnocarpium dryopteris og hengeving - Phegopteris connectilis var vanlige. Arter som hvitveis - Anemone nemorosa, linnea - Linnaea borealis, stri kråkefot - Lycopodium annotinum, nikkevintergrønn - Orthilia secunda, gjøksyre - Oxalis acetosella, gullris - Solidago virgaurea, skogstjerne - Trientalis europaea var typisk. Det ble også registrert engkvein - Agrostis capillaris, smyle - Avenella flexuosa, sølvbunke - Deschampsia cespitosa, blåbær - Vaccinium myrtillus og tyttebær - Vaccinium vitis idaea. Grantorvmose - Sphagnum girgensohnii og lyngtorvmose - Sphagnum quinquefarium indikerte litt forsumpede forhold. Gran - Picea abies og dunbjørk - Betula pubescens inngår i tresjiktet sammen med litt rogn - Sorbus aucuparia. Bjørnekam - Blechnum spicant og skrubbær - Chamaepericlymenum suecicum indikerte suboseaniske forhold.

C1 Storbregneskog Dette er en mer sjelden vegetasjonstype. I lia under Sandbotnhaugen ble en fin utforming avgrenset. Her var fjellburkne - Athyrium distentifolium ganske vanlig. Ellers registrerte vi smyle - Avenella flexuosa, skogrørkvein - Calamagrostis phragmitoides, broddtelg - Dryopteris carthusiana, ormetelg - Dryopteris filix - mas, fugletelg - Gymnocarpium dryopteris, hårfrytle - Luzula pilosa, gjøksyre - Oxalis acetosella, hengeving - Phegopteris connectilis, bringebær - Rubus idaeus, engsyre - Rumex acetosa, skogstjerne - Trientalis europaea og blåbær - Vaccinium myrtillus. Storvokst gran dominerte tresjiktet. E1 Fattig sumpskog Fattig sumpskog fantes som smale soner langs bekkene og i myrkanter, gjerne som forlengelse av myra langs bekker eller i nedkant av myrer der vannsig fra myra skaper stagnerende fuktighetsforhold. Gran Picea abies var vanlig i tresjiktet sammen med småvokst bjørk Betula pubescens. Ørevier Salix aurita fantes hist og her. Typiske arter var smyle - Avenella flexuosa, skogrørkvein - Calamagrostis phragmitoides, stjernestarr - Carex echinata, granstarr - Carex globularus, slåttestarr - Carex nigra var. nigra, sveltstarr - Carex pauciflora, frynsestarr - Carex paupercula, flaskestarr - Carex rostrata, flekkmarihånd - Dactylorhixza maculata, krekling - Empetrum nigrum, trådsiv - Juncus filiformis, linnea - Linnaea borealis, stri kråkefot - Lycopodium annotinum, tepperot - Potentilla erecta, molte - Rubus chamaemorus, gullris - Solidago virgaurea, skogstjerne - Trientalis europaea, blåbær - Vaccinium myrtillus, tyttebær - Vaccinium vitis-idaea og myrfiol - Viola palustris. Vegetasjonstypen karakteriseres av mye torvmoser i bunnsjiktet som grantorvmose - Sphagnum girgensohnii, flotorvmose - Sphagnum inundatum, lyngtorvmose - Sphagnum quinquefarium, skartorvmose S. riparium og tvaretorvmose - Sphagnum russowii. Vanlig bjørnemose - Polytrichum commune er også vanlig. Lokalt fantes utforminger med dominans av skogsnelle - Equisetum sylvaticum. På litt baserike steder ble sumphaukskjegg - Crepis paludosa funnet. Skog- og krattbevokst fattigmyr ved Seterbekken. Foto: Harald Bratli K1 Skog- og krattbevokst fattigmyr Typen var særlig vanlig i myrkanter der dunbjørk Betula pubescens var vanlig. Bjørkekratt var for øvrig forholdsvis vanlig utover myrflatene flere steder også. Typen har mange arter felles med fattig sumpskog. Vi registrerte blant annet røsslyng - Calluna vulgaris, gråstarr - Carex canescens, granstarr - Carex globularus, sveltstarr - Carex pauciflora, flaskestarr - Carex rostrata, trådsiv - Juncus filiformis, blåtopp - Molinia caerulea, molte - Rubus chamaemorus, bjønnskjegg - Trichophorum cespitosum og blokkebær - Vaccinium uliginosum. Ørevier Salix aurita fantes hist og her i kantskog. Bleiktorvmose - Sphagnum flexuosum ble også observert i myrkanter.

K2 Fattig tuemyr En del steder der tuestrukturer var dominerende ble denne typen kartlagt. I tuene inngår gjerne røsslyng - Calluna vulgaris, molte - Rubus chamaemorus, bjønnskjegg - Trichophorum cespitosum, blokkebær - Vaccinium uliginosum, samt rusttorvmose - Sphagnum fuscum. Dunbjørk - Betula pubescens er vanlig på tuene der også lys og grå reinlav Cladonia arbuscula, C. rangiferina kan vokse. Fattig fastmattemyr øst for Fjøsmyra, Høvernhøgda i Gullenhaugen naturreservat i bakgrunnen. Foto: Harald Bratli K3 Fattig fastmatte- og mykmattemyr Sammen med fattig mykmattemyr er dette den vanligste myrtypen. Typene glir over i hverandre og er kartlagt sammen i denne undersøkelsen. Stedvis var flaskestarr - Carex rostrata dominerende, mens bjønnskjegg - Trichophorum cespitosum eller trådstarr - Carex lasiocarpa var vanligst andre steder. Vi registrerte ellers arter som hvitlyng - Andromeda polifolia, sveltstarr - Carex pauciflora, frynsestarr - Carex paupercula, duskull - Eriophorum angustifolium, torvull - Eriophorum vaginatum, blåtopp - Molinia caerulea, stortranebær - Oxycoccus palustris, og blokkebær - Vaccinium uliginosum. I bunnsjiktet er torvmoser vanlig med blant annet klubbetorvmose - Sphagnum angustifolium, stivtorvmose - Sphagnum compactum, kjøtt-torvmose - Sphagnum magellanicum, vortetorvmose - Sphagnum papillosum, fagertorvmose - Sphagnum pulchrum, rødtorvmose - Sphagnum rubellum og dvergtorvmose - Sphagnum tenellum. Spredt fantes ofte litt dunbjørk Betula pubescens. Rusttorvmose - Sphagnum fuscum var typisk i tuer. Broddtorvmose - Sphagnum fallax og lurvtorvmose - Sphagnum majus fantes på våtere partier. Særlig blåtopp var beita av kyr som gikk fritt i skogen.

Fattig fastmattemyr, mykmattemyr og løsbunnmyr nord for Fjøsmyra. Foto: Harald Bratli K4 Fattig løsbunnmyr Vegetasjonstypen forekom noen steder rundt myrputter, langs bekker gjennom fastmattemyr og som mindre partier midt i enkelte myrflater. Hvitlyng - Andromeda polifolia, trådstarr - Carex lasiocarpa, dystarr - Carex limosa, flaskestarr - Carex rostrata, smalsoldogg - Drosera longifolia, rundsoldogg - Drosera rotundifolia, duskull - Eriophorum angustifolium, torvull - Eriophorum vaginatum, sivblom - Scheuchzeria palustris, bjønnskjegg - Trichophorum cespitosum, vassnøkkemose - Warnstorfia fluitans, bukkeblad - Menyanthes trifoliata. Myrkråkefot - Lycopodiella inundata ble registrert to steder. Pisktorvmose - Sphagnum annulatum, broddtorvmose - S. fallax og bjørnetorvmose - Sphagnum lindbergii ble også notert. L2 Intermediær myr Arealmessig små flekker med intermediær myr forekom svært spredt. Ved utløpet av Seterbekken i Kvernsjøen fantes en myrutforming som ble klassifisert til denne typen. Flaskestarr - Carex rostrata var vanlig i dette området og spredt fantes småbusker med lappvier Salix lapponum. I bunnsjiktet var det en del torvmoser, mest broddtorvmose - Sphagnum fallax. Flotorvmose Spagnum inundatum ble også registrert. Myrfiol Viola palustris og slirestarr - Carex vaginata indikerte litt rikere forhold, kun spredte funn av sistnevnte blant annet i Seterbekken sørøst for velteplassen innerst i Spaserstokkveien. Her var også det eneste funn av gråor Alnus incana. Andre arter som ble registrert var hundekvein - Agrostis canina, skogrørkvein - Calamagrostis phragmitoides, stjernestarr - Carex echinata, myrhatt - Comarum palustre, bukkeblad - Menyanthes trifoliata, blåtopp - Molinia caerulea, tepperot - Potentilla erecta og lapptorvmose - Sphagnum subfulvum.