8 Verbal bøying Omfang og typologi 71 Ordklasser og kategoriar. Den verbale bøyinga i norrønt omfattar berre ordklassa verb. Denne ordklassa har fem bøyingskategoriar, tempus (presens, preteritum), modus (indikativ, konjunktiv, imperativ), diatese (aktiv, medio-passiv), person (1. person, 2. person, 3. person) og numerus (singularis, pluralis). 72 Finitte og infinitte former. Berre finitte former av verbet kan danne kjernen i eit verbal, som er det obligatoriske leddet i ei norrøn setninga ( 97). Dei finitte formene er også aleine om å bere kategorien modus. Skiljet mellom finitte og infinitte former er det same i norrønt som i moderne norsk: Presens (indikativ, konjunktiv og imperativ) og preteritum (indikativ og konjunktiv) er finitte former. Infinitiv, presens partisipp og perfektum partisipp er infinitte former. Det syntaktiske skiljet mellom finitte og infinitte former svarar til eit reint morfologisk skilje i norrønt: Dei finitte formene blir bøygde i samsvar med den verbale bøyinga, som er emnet for dette kapitlet. Presens partisipp følgjer den svake adjektiviske bøyinga ( 64) og perfektum partisipp den sterke adjektiviske bøyinga ( 53 54). Med unntak av dei tre verba munu, skulu og vilja er infinitiven ubøygd. I tillegg til den finitte forma inneheld mange verbal ei eller fleire infinitte former, t.d. hefir keypt har kjøpt, mun sofnat hafa må ha sovna. 73 Presens- og preteritumssteg. Frå ein morfologisk synsvinkel kan verbformene delast i to steg, presens- og preteritumssteget, som vist i fig. 8:1. Verba har ulike stammer på dei to stega.
84 Kap. 8 Fig. 8:1 Presens- og preteritumssteget Presensstamma svarar til infinitivsforma med frådrag av endinga -a, eventuelt -ja ved j-innskot eller -va ved v-innskot. Nokre verb har berre ei stamme i preteritum, andre har fleire stammer med vokalskifte, som vist i fig. 8:2. Fig. 8:2 Stammer på presens- og preteritumssteget Dei verba som berre har éi stamme på preteritumssteget, har alle saman fått tilskot av ein opphavleg dental lyd. Dette suffikset er realisert som ð, d eller t, avhengig av dei lydlege omgjevnadene. Dei to siste lydane er alveolare, men på historisk grunnlag er det vanleg å omtale alle tre som dentalsuffiks. 74 Svak og sterk bøying. Somme verb dannar preteritum med dentalsuffiks, og dei har berre ei stamme på preteritumssteget, jf. kasta, telja og leysa. Andre verb har ikkje dentalsuffiks, men til gjengjeld har dei alltid vokalskifte på preteritumssteget, jf. krjúpa, sleppa og søkkva. Vi kallar den første typen for svake verb og den andre for sterke. Eit verb har anten svak eller sterk bøying.
Verbal bøying 85 74.1 Svak bøying. Dei svake verba har alltid fleirstava former i preteritum indikativ eintal, t.d. kallaði (av kalla), krafði (av krefja) og leysti (av leysa). Dentalsuffikset kjem til uttrykk som ð etter vokalar og stemte konsonantar (unnateke l, m og n), som d etter l, m og n, og som t etter ustemte konsonantar: kasta kastaði selja seldi knýta knýtti kemba kembði dǿma dǿmdi merkja merkti fylgja fylgði sýna sýndi leysa leysti 74.2 Sterk bøying. Dei sterke verba har alltid einstava former i preteritum indikativ eintal, t.d. beit (av bíta), kraup (av krjúpa) og brann (av brenna). Vokalskiftet kjem av avlyd ( 15) og gjeld både presens- og preteritumssteget. Somme svake verb har også vokalskifte mellom dei to stega, t.d. telja inf. taldi pret. (av telja sv.vb.), men dette skiftet kjem av omlyd, ikkje avlyd. Den omlydsskapande j i desse verba står framleis på presenssteget, *taljan > telja ( 17.2). I dei sterke verba er det i tillegg eit vokalskifte innanfor preteritumssteget, t.d. slapp-/slupp- /slopp- av sleppa st.vb. 74.3 Blanda bøying. Nokre verb har trekk frå både den svake og den sterke bøyinga. Dette gjeld dei såkalla preterito-presentiske verba, som dannar presens etter mønster av preteritum i dei sterke verba, og preteritum som dei svake verba. Fleire av dei preterito-presentiske verba er modale hjelpeverb, nemleg munu monne, vilje, skulu skulle, mega måtte og kunna kunne. Elles omfattar klassa verba vita vite, eiga eige, unna elske, þurfa trenge og muna minnast, hugse. 75 Grunnformer. I 73 såg vi at norrøne verb har ei presensstamme og ei eller fleire preteritumsstammer. Det er vanleg å referere til stammene med bestemte bøyingsformer av verbet, som vi her skal omtale som grunnformer. Oppstilling av grunnformer svarar til den tradisjonelle bøyinga a verbo. 75.1 Grunnformer av sterke verb. I dei sterke verba skal vi la infinitiv representere presensstamma, medan preteritumsstammene blir representerte av preteritum indikativ eintal (3. person), preteritum indikativ fleirtal (3. person) og supinum. Dette er dei same grunnformene vi sette opp under gjennomgangen av avlyden i 15. For eit verb som krjúpa krype vil grunnformene sjå slik ut: krjúpa kraup krupu kropit I sterke verb blir presens indikativ eintal danna ved morfologisk i-omlyd av presensstamma, og preteritum konjunktiv ved morfologisk i-omlyd av stamma i
86 Kap. 8 preteritum indikativ fleirtal. Dermed kjem det til to nye vokalskifte, men denne gongen som følgje av omlyd, ikkje avlyd. Vi skal føye til dei to omlydde formene i parentes og setje opp i alt seks grunnformer for dei sterke verba: krjúpa (krýpr) kraup krupu (krypi) kropit Supinum svarar til nominativ & akkusativ eintal nøytrum av perfektum partisipp. Denne forma blir brukt etter verb som hafa, t.d. hann hefir kropit han har krope. 75.2 Grunnformer av svake verb. I dei svake verba er det med få unntak berre to stammer, ei på presenssteget og ei på preteritumssteget. Til liks med dei sterke verba blir presenssteget representert med infinitiv, medan preteritumssteget gjerne blir representert med preteritum indikativ eintal (3. person). Det er altså tilstrekkeleg å setje opp to grunnformer for eit verb som telja telje : telja taldi No er det vanleg å ta med supinum også, både fordi nokre verb kan ha ei utvida stamme i perfektum partisipp (preteritum dugði, men supinum dugat av duga duge ) og fordi supinum tener til å illustrere fleire fonologiske reglar, t.d. *kallaðt kallat, *taldt talt og *dǿmdt dǿmt. Preteritum konjunktiv blir i mange høve danna ved morfologisk i-omlyd av stamma i preteritum indikativ og bør førast opp særskilt. Dermed skal vi setje opp fem grunnformer også for dei svake verba: telja (telr) taldi (teldi) talt Preteritum konjunktiv med i-omlyd førekjem i telja- og dǿma-klassa, men ikkje i kasta-klassa. Svak bøying 76 Inndeling. Alle svake verb har dentalsuffiks, men dei kan delast i tre klasser på bakgrunn av bindevokal og vokalskifte mellom presens- og preteritumssteget: 1. Presensstamma blir utvida med bindevokalen a + dentalsuffiks, og rotvokalen er uendra, t.d. pres. kast-, pret. kastað- av kasta. 2. Presensstamma blir utvida med dentalsuffiks utan bindevokal, men rotvokalen skiftar, t.d. pres. tel-, pret. tald- av telja. 3. Presensstamma blir utvida med dentalsuffiks utan bindevokal, og rotvokalen er uendra, t.d. pres. dǿm-, pret. dǿmd- av dǿma.
Verbal bøying 87 I det følgjande skal vi bruke desse kjenneteikna til å dele dei svake verba i tre hovudklasser, og vi brukar verba kasta, telja og dǿma som representantar for kvar si gruppe. Som ei fjerde klasse fører vi opp ein del uregelrette verb. Kasta-klassa 77 Kasta-klassa (urn. ō-konjugasjon). Dette er den største av dei svake verbklassene. Då preteritumsstamma er utvida med bindevokalen a i denne klassa, blir dentalsuffikset alltid realisert som ð. 77.1 Hovudtype. Dei fleste verba i denne klassa blir bøygde som kasta kaste. infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. kasta (kastar) kastaði (kastaði) kastat Hit høyrer ei rekkje verb, m.a. banna forby, elska elske, freista freiste, prøve, kalla kalle, leita leite, líka like, skipa ordne og þakka takke. 77.2 Verb med j- eller v-innskot. Ein del verb har j-innskot etter regel (19), t.d. belja belje, raute, byrja byrje, eggja eggje, gneggja knegge, herja herje og synja nekte. Nokre få verb har også v-innskot etter regel (20), t.d. bǫlva forbanne og stǫðva stoppe, stille. Desse innskota gjeld både presens- og preteritumssteget: infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. eggja (eggjar) eggjaði (eggjaði) eggjat bǫlva (bǫlvar) bǫlvaði (bǫlvaði) bǫlvat 77.3 Verb med stammeutlyd på vokal. Nokre få verb har stammer som endar på lang, trykktung vokal, og blir dermed utsette for kontraksjon etter regel (6) s. 38. Dette gjeld m.a. fá måle, fargeleggje, skrá skrive opp og spá spå : infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. fá (fár) fáði (fáði) fátt Reglar: (6) *fá + a fá, *fá + aði fáði, (6) + (3) *fáað + t *fáðt fátt.
88 Kap. 8 Telja-klassa 78 Telja-klassa (urn. ja-konjugasjon). Dette er den minste av dei svake verbklassene. Dei aller fleste verba er kortstava med fremre rotvokal, og på presenssteget har dei j-innskot etter regel (19) s. 44. Dette inneber at dei har omlydd rotvokal på presenssteget, men ikkje på preteritumssteget, t.d. telja taldi, flytja flutti. I samsvar med reglane i 74.1 blir dentalsuffikset realisert som ð, d eller t avhengig av føregåande lyd. 78.1 Hovudtype. Dei fleste verba i denne klassa blir bøygde som telja eller flytja, dvs. med vokalskiftet e ~ a eller y ~ u. infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. telja (telr) taldi (teldi) talt flytja (flytr) flutti (flytti) flutt Vekslinga e ~ a førekjem m.a. i berja slå, fremja fremje, gleðja glede, krefja krevje, leggja leggje, skepja skape, telja telje, velja velje, venja venne og verja verje. Vekslinga y ~ u førekjem m.a. i dynja dundre, flytja flytte, smyrja smøre og spyrja spørje. Særskilt må merkast to verb som vekslar mellom ey og á, heyja háði setje i gang og þreyja þráði lengte. Opphavleg hadde verba i telja-klassa bindevokalen i i perfektum partisipp, og denne kan framleis stå i mange verb, t.d. berja (barit), fremja (framit), telja (talit). Dette gjeld likevel ikkje verb med rotutlyd på ð eller t, t.d. seðja (satt), flytja (flutt). 78.2 Verb utan vokalskifte. Nokre verb har same rotvokal både på presenssteget og preteritumssteget. Hit høyrer skilja skildi skilje, vilja vildi vilje, selja seldi selje, setja setti setje, flýja flýði flykte og knýja knýði klemme. 78.3 Verb med bindevokalen a. To verb har bindevokalen a i perfektum partisipp, vilja (viljat) vilje og hyggja (hugt el. hugat) tenkje. Det siste verbet har geminert konsonant på presenssteget. Også leggja leggje har geminert konsonant på presenssteget, men ikkje bindevokal, leggja (leggr) lagði (legði) lagt. Døḿa-klassa 79 Dǿma-klassa (urn. ija- og ē-konjugasjon). Dette er den nest største av dei svake verbklassene. Her har preteritum ikkje bindevokal, og rotvokalen er den
Verbal bøying 89 same på presens- og preteritumssteget. Dentalsuffikset kjem til uttrykk som ð, d eller t avhengig av føregåande lyd. 80 Verb med i-omlydd rotvokal (urn. ija-konjugasjon). Ein stor flokk har gjennomført i-omlyd av rotvokalen, t.d. dǿma dømme, fylgja følgje og støkkva breste, springe, støkke. 80.1 Hovudtype. Dei fleste av verba med i-omlydd rotvokal går som dǿma. infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. dǿma (dǿmir) dǿmdi (dǿmdi) dǿmt Hit høyrer m.a. brenna brenne, erfa arve, fella felle, festa feste, fylla fylle, fǿra føre, gleypa sluke, hefna hemne, heyra høyre, hitta treffe, hvessa kvesse, kenna kjenne, lære, leysa løyse, minna minne, mǽla tale, seie, nefna nemne, senda sende, sigla sigle, skíra reinse, døype, sýna vise og virða verdsetje. 80.2 Verb med j- og v-innskot. Ikkje så reint få verb har j-innskot etter regel (19) s. 44, t.d. bergja smake, byggja bu, byggje, dengja dengje, fylgja fylgje, hengja hengje, merkja merkje, stengja stengje, svelgja svelgje, syrgja sørge og telgja telgje. Andre verb har v-innskot etter regel (20) s. 45, t.d. sløngva slengje og støkkva skvette, jage. Endeleg er det nokre verb som kan ha både j- og v- innskot, t.d. byggja/byggva bu, byggje, hryggja/hryggva gjere sorgfull, myrkja/ myrkva gjere mørk, søkkja/søkkva søkkje og styggja/styggva skremme. Felles for alle verba i denne paragrafen er at dei har stammeutlyd på -g el. -k. infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. fylgja (fylgir) fylgði (fylgði) fylgt støkkva (støkkvir) støkkti (støkkti) støkkt 81 Verb utan i-omlydd rotvokal (urn. ē-konjugasjon). Ein mindre flokk har ikkje i-omlydd rotvokal, og får dermed vokalskifte i preteritum konjunktiv. Dei fleste er kortstava, og for ein stor del er dei intransitive. Dei kan få endinga -i i imperativ eintal, men har elles same endingar som dei andre verba i dǿma-klassa (jf. skjemaet i fig. 8:3, s. 101).
90 Kap. 8 81.1 Hovudtype. Dei fleste verb utan i-omlydd rotvokal går som duga duge. infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. duga (dugir) dugði (dygði) dugat Hit høyrer m.a. gá leggje merke til, gapa gape, horfa vende om, ná nå, få, skorta mangle, spara spare, trúa tru, þola tåle, þora våge og vaka vake. Ein del av desse verba har også bindevokalen a i perfektum partisipp, duga (dugat), spara (sparat). Uregelrette verb 82 Uregelrette svake verb. Til slutt er det nokre verb som typologisk og historisk må reknast til dǿma-klassa, men som har uregelrett bøying, anten på grunn av stammeskifte (sǿkja sótti) eller vokalskifte (kaupa keypti). Hit høyrer fleire frekvente verb: infin. pres.ind. pret.ind. perf.part. sǿkja (sǿkir) sótti sótt søkje þykkja (þykkir) þótti þótt tykkje, synast yrkja (yrkir) orti ort verke, dikte hafa (hefir) hafði haft ha segja (segir) sagði sagt seie þegja (þegir) þagði þagt teie kaupa (kaupir) keypti keypt kjøpe Merknader 1. Verbet hafa har morfologisk i-omlyd i presens indikativ eintal, altså etter mønster av dei sterke verba: hefi hefir hefir. Bøyingsendingane er derimot i samsvar med svake verb (jf. oversynet i 94). 2. Verbet gera gjere har sideformene gøra og gørva, og ved sida av det regelrette partisippet gert har det gørt og gǫrt (begge med v-innskot, t.d. gørvan og gǫrvan). Sterk bøying 83 Inndeling. Det er vanleg å dele dei sterke verba i seks hovudklasser, i samsvar med avlydsrekkjene ( 15). I tillegg reknar vi med ei sjuande klasse av opphavlege reduplikasjonsverb.
1. klasse Verbal bøying 91 84 Vokalskifte. Verba i 1. klasse har vokalskiftet í ei i i. 84.1 Hovudtype. Dei fleste verba i 1. klasse går som bíta bite. bíta (bítr) beit bitu (biti) bitit Slik går m.a. drífa drive, grípa gripe, hníga bøye seg, líða gå, li, líta sjå, míga pisse, ríða ri, rísa reise seg, síga sige, skína skine, slíta slite, sníða skjere og stíga stige. 84.2 Verb med stammeutlyd på -g. Verb med stammeutlyd på -g kan alternativt ende på vokal i preteritum eintal. Dette gjeld hníga (hné eller hneig), míga (mé el. meig), síga (sé el. seig) og stíga (sté el. steig). 84.3 Verb med j-og v-innskot. Tre verb har j-innskot på presenssteget, blíkja blinke, svíkja svike og víkja vike. Dei to siste verba kan også ha v-innskot etter regel (20) s. 45, svíkva og víkva. 2. klasse 85 Vokalskifte. Verba i 2. klasse har vokalskiftet jú el. jó el. ú au u o. På presenssteget står jú føre f, p, g og k og jó elles (jf. 15). 85.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 1. klasse går som krjúpa krype, brjóta bryte eller lúka stengje, betale. krjúpa (krýpr) kraup krupu (krypi) kropit brjóta (brýtr) braut brutu (bryti) brotit lúka (lýkr) lauk luku (lyki) lokit Som krjúpa går m.a. drjúpa dryppe, fljúga flyge, ljúga lyge, rjúfa bryte, rjúka ryke, smjúga smyge og strjúka stryke.
92 Kap. 8 Som brjóta går m.a. bjóða by, fljóta flyte, frjósa fryse, gjósa sprute, gjóta gyte, hljóta få, hrjóta snorke, kjósa velje, ljósta slå, njóta nyte, sjóða syde, koke, skjóta skyte og þjóta dure. Som lúka går berre lúta bøye seg, súga suge og súpa supe. 85.2 Verb med stammeutlyd på -g. Verb med stammeutlyd på -g kan alternativt ende på vokal i preteritum eintal. Dette gjeld m.a. fljúga (fló el. flaug), ljúga (ló el. laug), smjúga (smó el. smaug) og súga (só el. saug). 85.3 Frjósa og kjósa. Verba frjósa fryse og kjósa velje blir bøygde etter mønster av brjóta, men i gammalislandsk kan dei ha sterkt avvikande former i preteritum og perfektum partisipp. I desse preteritumsformene følgjer personbøyinga mønsteret for svake verb ( 94). Grunnformene er desse: frjósa (frýss) frøri frøru (frøri) frørit kjósa (kýss) køri køru (køri) kørit 85.4 Flýja og spýja. To verb, flýja flykte og spýja spy, har j-innskot på presenssteget. Formene i perfektum partisipp er ikkje kjende: flýja (flýr) flaug el. fló flugu (flygi) spýja (spýr) spjó spjó (spý) 3. klasse 86 Vokalskifte. Verba i 3. klasse har opphavleg hatt vokalskiftet e a u u. På grunn av fleire lydovergangar førekjem også ja, i, y og ø på presenssteget. I preteritum har rotvokalen a gått til ǫ i verb med v-innskot, og i perfektum partisipp står den opphavlege rotvokalen u framleis føre nasal (like eins i partisippa brugðit og drukkit), men er elles senka til o. 86.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 3. klasse går som bresta breste, bjarga berge, hjelpe, spinna spinne, slyngva slyngje eller søkkva søkke.
Verbal bøying 93 bresta (brestr) brast brustu (brysti) brostit bjarga (bergr) barg burgu (byrgi) borgit spinna (spinnr) spann spunnu (spynni) spunnit slyngva (slyngr) slǫng slungu (slyngi) slungit søkkva (søkkr) sǫkk sukku (sykki) sokkit Som bresta går m.a. brenna brenne, detta dette, gnella gnelle, hverfa vende seg, renna renne, sleppa sleppe, svelga svelgje, svella svelle, svelta svelte, þverra minke, vella koke, velta velte, verða verte, bli og verpa kaste. Verbet bregða går som bresta, men har forma brá i preteritum eintal indikativ. Som bjarga går m.a. gjalda betale, gjalla gjalle, hjalpa hjelpe, skjalfa skjelve og skjalla smelle, skjelle. I desse verba har ja oppstått ved bryting av e ( 16). Som spinna går m.a. binda binde, hrinda støyte, springa sprekke, stinga stikke, svimma symje og vinna gjere, arbeide. Verbet finna finne blir bøygd som spinna, men på preteritumssteget kan det veksle mellom nn og nd, finna (finnr) fann fundu (fyndi) fundit. Merk at binda, hrinda, springa og stinga får utlydsherding og assimilasjon etter regel (11) + (12) s. 40, t.d. *band *bant batt. Verba svimma og vinna får bortfall av v føre runda rotvokal etter regel (8) s. 39. Alle desse verba har fått vokalheving føre nasal, e > i på presenssteget, og på grunn av nasalen har dei halde fast på opphavleg u i perfektum partisipp. Som slyngva går syngva syngje, tyggva tyggje og þryngva trenge. Alle verba kan alternativt ha j-innskot, slyngja, syngja, tyggja og þryngja. På presenssteget har dei fått vokalheving føre nasal, e > i, og dernest u-omlyd som følgje av v-innskot, i > y ( 17.3). Også i preteritum eintal indikativ har u-omlyden gjort seg gjeldande, a > ǫ. I perfektum partisipp har desse verba halde fast på opphavleg u. Som søkkva går hrøkkva vike, kløkkva klynke og støkkva springe, støkke. På presenssteget har desse verba fått u-omlyd som følgje av v-innskot, e > ø (jf. 17.3) U-omlyden gjer seg også gjeldande i preteritum eintal indikativ, a > ǫ. 86.2 Verb med bortfall av v føre runda vokal. I verb som har v føre rotvokalen, fell denne bort føre runda vokalar etter regel (8) s. 39. Dette gjev nokså ugjennomsiktige former på preteritumssteget:
94 Kap. 8 hverfa (hverfr) hvarf hurfu (hyrfi) horfit svelga (svelgr) svalg sulgu (sylgi) solgit svella (svellr) svall sullu (sylli) sollit svelta (sveltr) svalt sultu (sylti) soltit þverra (þverr) þvarr þurru (þyrri) þorrit vella (vellr) vall ullu (ylli) ollit velta (veltr) valt ultu (ylti) oltit verða (verðr) varð urðu (yrði) orðit verpa (verpr) varp urpu (yrpi) orpit svimma (svimmr) svamm summu (symmi) summit vinna (vinnr) vann unnu (ynni) unnit 4. klasse 87 Vokalskifte. Verba i 4. klasse har opphavleg hatt vokalskiftet e a á u. På presenssteget har nokre verb fått rotvokalen o og eitt jamvel i. I perfektum partisipp står den opphavlege rotvokalen u framleis føre nasal (numit av nema), men er elles senka til o. 87.1 Hovudtype. Dei fire regelrette verba i 4. klasse går som bera bere. bera (berr) bar báru (bǽri) borit Som bera går skera skjere og stela stele. Slik går også nema ta, lære, bortsett frå at det på grunn av nasalen har halde fast på den opphavlege rotvokalen u i perfektum partisipp, numit. 87.2 Avvikande bøying. Nokre verb har avvikande vokalisme eller konsonantisme på presens- eller preteritumssteget. Hit høyrer koma kome, sofa sove, troða trø, fela gøyme, vefa veve og svima symje. Rotvokalismen i koma og sofa kjem truleg av dei eldre formene *kweman og *swefan, der w har runda e til o og deretter falle bort i samsvar med regel (8). Preteritum har alternative former med v i desse verba, t.d. kvámu og sváfu.
Verbal bøying 95 koma (kemr/kømr) kom kvámu (kvǽmi) komit kómu (kǿmi) sofa (sefr/søfr) svaf sváfu (svǽfi) sofit sófu (sǿfi) troða (treðr/trøðr) trað tráðu (trǽði) troðit fela (felr) fal fálu (fǽli) folgit vefa (vefr) vaf váfu (vǽfi) ofit óf ófu (ǿfi) svima (svimr) svam svámu (svǽmi) sumit 5. klasse 88 Vokalskifte. Verba i 5. klasse har vokalskiftet e a á e. På presenssteget har nokre verb fått j-innskot og rotvokalen i. 88.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 5. klasse går som gefa gje eller biðja be. gefa (gefr) gaf gáfu (gǽfi) gefit biðja (biðr) bað báðu (bǽði) beðit Som gefa går m.a. drepa slå, drepe, eta ete, geta få, kveða kvede, seie, lesa lese, meta verdsetje, reka drive og vega løfte, vege, felle. I preteritum eintal har eta forlenga rotvokal, át, medan vega har stammeutlyd på vokal, vá. Som biðja går sitja sitje. 88.2 Liggja og þiggja. Verba liggja liggje og þiggja ta imot har stammeutlyd på vokal i preteritum eintal, lá og þá. liggja (liggr) lá lágu (lǽgi) legit þiggja (þiggr) þá þágu (þǽgi) þegit
96 Kap. 8 88.3 Fregna. Verbet fregna spørje har innskot av -n- på presenssteget og har stammeutlyd på vokal i preteritum eintal, frá. Dette verbet har presensforma fregr ved sida av *fregn + r *fregnn fregn, etter regel (2 + 4) s. 36 37: fregna (fregn) frá frágu (frǽgi) fregit 88.4 Vera og sjá. Verbet vera vere har avvikande former i heile presens, og sjá sjå i preteritum, forutan at dette verbet blir utsett for både kontraksjon, regel (6) s. 38, og trykkforskyving, regel (10) s. 40: vera (er) var váru (vǽri) verit sjá (sér) sá sá (sǽi) sét Vi set opp den fulle bøyinga av desse to verba på s. 105 nedanfor. I eldre norrønt kunne vera ha former på -s, m.a. infinitiv (vesa), presens (es) og preteritum eintal (vas). I preteritum fleirtal (váru) og i perfektum partisipp (verit) hadde det derimot former med -r. 6. klasse 89 Vokalskifte. Verba i 6. klasse har som hovudregel vokalskiftet a ó ó a. På presenssteget har nokre verb j-innskot og rotvokalen e, medan andre får forlenging til á eller ǽ. Fleire verb har også ending på vokal i preteritum eintal, og dei som har stammeutlyd på -g eller -k, får rotvokalen e i perfektum partisipp. 89.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 6. klasse går som fara fare, reise. fara (ferr) fór fóru (fǿri) farit Slik går m.a. ala ale, føde opp, gala syngje, grafa grave, hlaða lesse, kala fryse, skafa skave, vaða vade og vaxa vekse. Dei to siste verba får bortfall av v i preteritum, *vóð > óð og *vóx > óx, i samsvar med regel (8) s. 39.
Verbal bøying 97 89.2 Standa. Verbet standa stå har innskot av -n- på presenssteget: standa (stendr) stóð stóðu (stǿði) staðit 89.3 Verb med stammeutlyd på -g eller -k. Verb som har stammeutlyd på -g eller -k, får rotvokalen e i perfektum partisipp i samsvar med regel (13) s. 41, t.d. *akit > ekit. Forutan aka ake gjeld det skaka skake og taka ta : taka (tekr) tók tóku (tǿki) tekit 89.4 Verb med rotvokalen e og j-innskot. Nokre verb får j-innskot på presenssteget med tilhøyrande rotvokal e. Slik går hefja heve, kefja kue, kjøve, skepja skape og sverja sverje. Dei to verba deyja døy og geyja gøy får ending på vokal, dó og gó, i preteritum eintal. Verbet sverja får bortfall av v i preteritum, *svór > sór, i samsvar med regel (8) s. 39. hefja (hefr) hóf hófu (hǿfi) hafit deyja (deyr) dó dó (dǿi) dáit 89.5 Verb med ending på vokal i preteritum eintal. Fire verb har forlenging av a til á på presenssteget og stammeutlyd på vokal i preteritum. Det er flá flå, klá klø, slá slå og þvá tvette, vaske. Hit reknar vi også draga dra og hlǽja le. Verbet þvá får ofte bortfall av v i preteritum, *þvó þó og *þvógu þógu, i samsvar med regel (8) s. 39. Ved analogi kjem det inn former som þvó og þvógu. flá (flǽr) fló flógu (flǿgi) flegit þvá (þvǽr) þó þógu (þǿgi) þvegit draga (dregr) dró drógu (drǿgi) dregit hlǽja (hlǽr) hló hlógu (hlǿgi) hlegit
98 Kap. 8 7. klasse 90 Reduplikasjon og vokalskifte. I urnordisk reknar vi med at verba i denne klassa danna preteritum ved oppattaking (reduplikasjon) av rotstavinga, slik tilfellet var med enkelte verb i gotisk (ei utdøydd grein av germansk språk), t.d. haita haíhait heite og tēkan taítōk røre og også enkelte verb i latin, t.d. tango tetigi røre og caedo cecidi felle. På det norrøne språksteget var denne reduplikasjonsstavinga fallen bort, og dermed er det ikkje lenger grunnlag for å kalle verba redupliserande. Verba i denne klassa har same type av vokalskifte som i 6. klasse, nemleg éin vokal på presenssteget og i perfektum partisipp og ein annan vokal i preteritum. På grunnlag av vokalskiftet deler vi dei i fire klasser, oppkalla etter eit sentralt verb i kvar klasse. 90.1 A. heita-klassa. Denne klassa har vokalskiftet ei é ei. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. perf.part. heita (heitir) hét hétu heitit heite, love leika (leikr) lék léku leikit leike sveipa (sveipr) sveip svipu sveipit svøpe I tydinga heite blir heita bøygd etter mønster av dǿma-klassa i presens eintal indikativ, heiti heitir heitir. I tydinga love blir det bøygd som eit sterkt verb, heit heitr heitr (jf. 94 s. 101). Merk elles dei avvikande formene sveip og svipu. 90.2 B. auka-klassa. Denne klassa har vokalskiftet au jó el. jo au. Verba hǫggva og búa har avvikande vokalisme på presenssteget og i perfektum partisipp. infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. perf.part. auka (eykr) jók jóku aukit auke ausa (eyss) jós jósu ausit ause hlaupa (hleypr) hljóp hljópu hlaupit springe hǫggva (høggr) hjó hjoggu hǫggvit hogge búa (býr) bjó bjoggu búit bu, byggje I preteritum fleirtal kan desse verba få ju el. u i staden for jo el. jó, juku, jusu, hlupu, hjuggu og bjuggu. Dette fører til at preteritum konjunktiv kan dannast både med rotvokalen ý og y i desse verba.
Verbal bøying 99 90.3 C. blanda-klassa. Denne klassa har vokalskiftet a e a. infin. pres. sg. pret. sg. pret. pl. perf. part. blanda (blendr) blett blendu blandit blande fá (fǽr) fekk fengu fengit få, gje falda (feldr) felt feldu faldit ta skaut på falla (fellr) fell fellu fallit falle ganga (gengr) gekk gengu gengit gå halda (heldr) helt heldu haldit halde hanga (hangir) hekk hengu hangit hange I preteritum fleirtal og perfektum partisipp kan fá og ganga også ha rotvokalen i, fingu fingit og gingu gingit. Verbet hanga blir bøygd etter mønster av dǿmaklassa i presens eintal indikativ, hangi hangir hangir. Merk utslaga i preteritum eintal av regel (11) og (12) s. 40, t.d. *blend *blent blett, *feng *fenk fekk. 90.4 D. blása-klassa. Denne klassa har vokalskiftet á é á (utanom i blóta). infin. pres. sg. pret. sg. pret. pl. perf. part. blása (blǽss) blés blésu blásit blåse gráta (grǽtr) grét grétu grátit gråte láta (lǽtr) lét létu látit late ráða (rǽðr) réð réðu ráðit råde, styre blóta (blǿtr) blét blétu blótit blote, ofre Blanda bøying 91 Inndeling. Verb med blanda bøying har innslag både frå den sterke og den svake bøyinga. Den viktigaste gruppa er dei preterito-presentiske verba. Preterito-presentiske verb 92 Kjenneteikn. I denne verbklassa blir presens danna som preteritum av dei sterke verba, medan preteritum blir danna med dentalsuffiks, etter mønster av dei svake verba. Dette har gjeve grunnlag for nemninga preterito-presentisk. Klassa omfattar berre ti verb, dei fleste modale hjelpeverb.
100 Kap. 8 I presens får desse verba endingar som preteritum av sterke verb, i preteritum som preteritum av svake verb. Merk elles infinitivsendinga -u i munu og skulu. Verbet munu kan alternativt ha rotvokalen y i presens konjunktiv og preteritum indikativ. infin. pres. sg. pres. pl. pret. sg. perf. part. vita veit vitu vissi vitat vite, vende eiga á eigu átti átt eige unna ann unnu unni unt/unnat elske kunna kann kunnu kunni kunnat kunne þurfa þarf þurfu þurfti þurft trenge muna man munu mundi munat minnast munu mun munu mundi vilje skulu skal skulu skyldi skulle mega má megu mátti megat/mátt måtte kná knegu knátti kunne Róa-klassa 93 Kjenneteikn. Til róa-klassa høyrer fem verb: sá, róa, gróa, snúa og gnúa. Desse verba dannar presens etter mønster av sterke verb, men preteritum blir danna med fleirstavingsform (opphavleg ei reduplikasjonsform). Her får dei også endingar som svake verb. infin. pres. sg. pret. sg. pret. pl. perf. part. sá (sǽr) seri seru sáit så róa (rǿr) reri reru róit ro gróa (grǿr) greri greru gróit gro snúa (snýr) sneri sneru snúit snu gnúa (gnýr) gneri gneru gnúit gni Alle verba kan alternativt ha rotvokalen ø i preteritum, søri søru osv. Merknad 1. For seg sjølv står verbet valda valde. Det har vokalskifte som i 6. klasse, men i preteritum har det stamma oll og endingar som i svake verb: valda (veldr) olli ollu (ylli) valdit.
Bøyingsendingar Verbal bøying 101 94 Grunnformer og bøyingsendingar. Så langt har dette kapitlet gått gjennom grunnformene i den svake, sterke og blanda verbbøyinga. I tillegg kjem bøyingsendingane, som kan samlast i to relativt enkle skjema, der fig. 8:3 viser endingane i imperativ, fig. 8:4 i indikativ og konjunktiv. Til saman får vi då den fulle verbbøyinga som uttrykkjer kategoriane tempus, modus, numerus og person. Fig. 8:3 Bøyingsendingane i imperativ. Fig. 8:4 Bøyingsendingane i indikativ og konjunktiv.
102 Kap. 8 94.1 Stammer og bøyingsendingar. I samsvar med tradisjonen har vi hittil ført opp grunnformene med bøyingsendingar, t.d. kastaði, ikkje kastað-, bitu, ikkje bitosv. For å bruke skjema 8:3 og 8:4 må vi først finne fram til stammene i kvart enkelt verb. Stort sett kan vi følgje den regelen at stamma endar på konsonant, og at bøyingsendingane skal leggjast rett til denne. Unntak er dei verba som har stammeutlyd på vokal, t.d. trúa, der stamma er trú-, eller spá, der stamma er spá-. Vi dreg også frå j og v i dei verba som har j- eller v-innskot, t.d. telja og kløkkva. Svak bøying presens preteritum 1. kasta-klassa kast- kastað- av kasta sv.vb. 2. telja-klassa tel- tald- av telja sv.vb. 3. dǿma-klassa dǿm- dǿmd- av dǿma sv.vb. Sterk bøying presens preteritum 1. klasse bít- beit- bit- av bíta st.vb. 2. klasse brjót braut- brut- av brjóta st.vb. 3. klasse kløkk- klǫkk- klukk- av kløkkva st.vb. 4. klasse ber- bar- bár- av bera st.vb. 5. klasse bið- bað- báð- av biðja st.vb. 6. klasse far- fór- fór- av fara st.vb. På dette grunnlaget kan vi no samle trådane og setje opp samla paradigme for verbbøyinga. I fig. 8:5 s. 104 tek vi som døme eitt svakt verb av dǿma-klassa, vaka vake, og eitt sterkt verb av 2. klasse, brjóta bryte. Til høgre for kvar form er det to kolonnar, der den første viser rotvokalen og den andre bøyingsendinga. Desse to verba illustrerer grunnmønsteret for verbbøyinga i norrønt. 94.2 Verb med avvikande bøying. Nokre verb har avvikande bøying. I fig. 8:6 s. 105 set vi opp eit paradigme for to frekvente verb, som lett kan forvekslast i presens konjunktiv, nemleg vera og sjá, begge sterke verb av 5. klasse. Verbet vera har også uregelrette former i presens indikativ. Ein del verb har j- eller v-innskot i samsvar med reglane (19) og (20). I fig. 8:7 s. 106 set vi opp bøyingsformene for telja sv.vb. (telja-klassa), biðja st.vb. (5. kl.), og kløkkva st.vb. (3. kl.) for å vise korleis dette slår ut i praksis. I presens får dei preterito-presentiske verba endingar som sterke verb i preteritum, og i preteritum som svake verb i preteritum. Fig. 8:8 s. 107 viser korleis dette gjer seg gjeldande i verba vita, eiga, skulu og munu. 95 Særdrag i endingane. For enkelte endingar gjeld det unntak eller fonologiske reglar som ein bør vere merksam på.
Verbal bøying 103 95.1 1. person eintal. Presens: I gammalnorsk kom utlydande -r frå 2. og 3. person inn i 1. person, t.d. ek kasta > ek kastar, ek geri > ek gerir, ek verð > ek verðr, ek em > ek er. Dette skjedde på 1300-talet, unntaksvis på slutten av 1200-talet. Preteritum: I yngre norrønt kan 1. person i svake verb overta endinga -i frå 3. person, t.d. ek kallaða > ek kallaði, ek fǿrða > ek fǿrði. 95.2 2. person eintal. Preteritum: Føre pronoment þú kan sterke verb misse endinga, t.d. gekkt þú > gekk þú. Dette gjeld også presens i preterito-presentiske verb, som dannar presensformene etter mønster av sterkt preteritum, t.d. skalt þú > skal þú, munt þú > mun þú. Elles er mange fonologiske reglar verksame: 1. Sterke verb med stammeutlyd på vokal får forlenging etter regel (5) s. 38, *sá + t sátt av sjá, *bjó + t bjótt av búa. 2. Sterke verb med stammeutlyd på -ð får assimilasjon i samsvar med regel (3) s. 37, *bauð + t bautt av bjóða, eventuelt med segmentering etter regel (16) s. 42, *bað + t batt batst = bazt av biðja. 3. Sterke og preterito-presentiske verb med stammeutlyd på -t får som oftast segmentering etter regel (16) s. 42, *skaut + t skautst = skauzt av skjóta, veit + t veitst = veizt av vita, men dei kan også få regelrett form, lét + t létt av láta, eller same form som i 1. og 3. person, t.d. batt av binda, laust av ljósta. 95.3 2. og 3. person eintal. Presens: Verb som har stammeutlyd på -s, -l og -n, får assimilasjon etter regel (2) s. 36, t.d. *frýs + r frýss av frjósa st.vb., *skín + r skínn av skína st.vb., eventuelt med forkorting etter regel (4) s. 37, *veks + r *vekss veks = vex av vaxa st.vb. Merk at denne regelen ikkje er systematisk gjennomført etter kort rotstaving, såleis finst både gelr og gell av gala st.vb. I verbet þykkja fell utlydande -r i 3. person ofte bort føre pronomenet mér, þykkir mér > þykki mér. 95.4 1. person fleirtal. Presens og preteritum: Utlydande -m kan falle bort føre pronomena vit og vér, t.d. bindum vit > bindu vit, bundum vér > bundu vér. 95.5 2. person fleirtal. Presens og preteritum: Utlydande -ð kan falle bort føre pronomena it og ér, som til gjengjeld blir utvida til þit og þér, t.d. verðið it > verði þit, munuð it > munu þit, eruð ér > eru þér. Det same gjeld dei likelydande imperativformene, t.d. gangið it > gangi þit, farið it > fari þit. Det er også mange døme på overgangen ð > t i 2. person fleirtal, verðið > verðit, gangið > gangit, munuð > munut.
104 Kap. 8 [1] [2] [1] [2] Infinitiv vaka a a brjóta jó a Imperativ Sg. 2. vak(i) a (i) brjót jó - Pl. 1. vǫkum a um brjótum jó um 2. vakið a ið brjótið jó ið Pres. ind. Sg. 1. vaki a i brýt ý - 2. vakir a ir brýtr ý r 3. vakir a ir brýtr ý r Pl. 1. vǫkum a um brjótum jó um 2. vakið a ið brjótið jó ið 3. vaka a a brjóta jó a Pres. konj. Sg. 1. vaka a a brjóta jó a 2. vakir a ir brjótir jó ir 3. vaki a i brjóti jó i Pl. 1. vakim a im brjótim jó im 2. vakið a ið brjótið jó ið 3. vaki a i brjóti jó i Pres. part. vakandi a brjótandi jó Pret. ind. Sg. 1. vakta a a braut au - 2. vaktir a ir brauzt au t 3. vakti a i braut au - Pl. 1. vǫktum a um brutum u um 2. vǫktuð a uð brutuð u uð 3. vǫktu a u brutu u u Pret. konj. Sg. 1. vekta e a bryta y a 2. vektir e ir brytir y ir 3. vekti e i bryti y i Pl. 1. vektim e im brytim y im 2. vektið e ið brytið y ið 3. vekti e i bryti y i Perf. part. vakt a brotit o Fig. 8:5 Bøyinga av det svake verbet vaka og det sterke brjóta.
Verbal bøying 105 vera sjá Infinitiv vera sjá Imperativ Sg. 2. ver sé Pl. 1. verum sjám/sjóm 2. verið séð Pres. ind. Sg. 1. em sé 2. ert sér 3. er sér Pl. 1. erum sjám/sjóm 2. eruð séð 3. eru sjá Pres. konj. Sg. 1. sjá sjá 2. sér sér 3. sé sé Pl. 1. sém sém 2. séð séð 3. sé sé Pres. part. verandi sjá(a)ndi Pret. ind. Sg. 1. var sá 2. vart sátt 3. var sá Pl. 1. várum sám 2. váruð sáð 3. váru sá Pret. konj. Sg. 1. vǽra sǽa 2. vǽrir sǽir 3. vǽri sǽi Pl. 1. vǽrim sǽim 2. vǽrið sǽið 3. vǽri sǽi Perf. part. verit sét Fig. 8:6 Bøyinga av dei sterke verba vera og sjá.
106 Kap. 8 j-innskot j-innskot v-innskot Infinitiv telja biðja kløkkva Imperativ Sg. 2. tel bið kløkk Pl. 1. teljum biðjum kløkkum 2. telið biðið kløkkvið Pres. ind. Sg. 1. tel bið kløkk 2. telr biðr kløkkr 3. telr biðr kløkkr Pl. 1. teljum biðjum kløkkum 2. telið biðið kløkkvið 3. telja biðja kløkkva Pres. konj. Sg. 1. telja biðja kløkkva 2. telir biðir kløkkvir 3. teli biði kløkkvi Pl. 1. telim biðim kløkkvim 2. telið biðið kløkkvið 3. teli biði kløkkvi Pres. part. teljandi biðjandi kløkkvandi Pret. ind. Sg. 1. talda bað klǫkk 2. taldir batt klǫkkt 3. taldi bað klǫkk Pl. 1. tǫldum báðum klukkum 2. tǫlduð báðuð klukkuð 3. tǫldu báðu klukku Pret. konj. Sg. 1. telda bǽða klykka 2. teldir bǽðir klykkir 3. teldi bǽði klykki Pl. 1. teldim bǽðim klykkim 2. teldið bǽðið klykkið 3. teldi bǽði klykki Perf. part. talt/talit beðit klokkit Fig. 8:7 Bøyinga av verb med j- og v-innskot.
Verbal bøying 107 vita eiga mega munu Infinitiv vita eiga mega munu Imperativ Sg. 2. vit eig mun Pl. 1. vitum eigum 2. vitið eigið Pres. ind. Sg. 1. veit á má mun 2. veizt átt mátt munt 3. veit á má mun Pl. 1. vitum eigum megum munum 2. vituð eiguð meguð munuð 3. vitu eigu megu munu Pres. konj. Sg. 1. vita eiga mega muna 2. vitir eigir megir munir 3. viti eigi megi muni Pl. 1. vitim eigim megim munim 2. vitið eigið megið munið 3. viti eigi megi muni Pres. part. vitandi eigandi megandi munandi Pret. ind. Sg. 1. vissa átta mátta munda 2. vissir áttir máttir mundir 3. vissi átti mátti mundi Pl. 1. vissum áttum máttum mundum 2. vissuð áttuð máttuð munduð 3. vissu áttu máttu mundu Pret. konj. Sg. 1. vissa ǽtta mǽtta mynda 2. vissir ǽttir mǽttir myndir 3. vissi ǽtti mǽtti myndi Pl. 1. vissim ǽttim mǽttim myndim 2. vissið ǽttið mǽttið myndið 3. vissi ǽtti mǽtti myndi Perf. part. vitat átt mátt/megat Fig. 8:8 Bøying av preterito-presentiske verb.
108 Kap. 8 Refleksivbøyinga Infinitiv telja + sk = teljask brjóta + sk = brjótask Imperativ tel + sk = telsk brjót + sk = brjózk teljum + sk = teljumsk brjótum + sk = brjótumsk telið + sk = telizk brjótið + sk = brjótizk Pres. ind. teljum + k = teljumk brjótum + k = brjótumk telr + sk = telsk brýtr + sk = brýzk telr + sk = telsk brýtr + sk = brýzk teljum + sk = teljumsk brjótum + sk = brjótumsk telið + sk = telizk brjótið + sk = brjótizk telja + sk = teljask brjóta + sk = brjótask Pres. konj. teljum + k = teljumk brjótum + k = brjótumk telir + sk = telisk brjótir + sk = brjótisk teli + sk = telisk brjóti + sk = brjótisk telim + sk = telimsk brjótim + sk = brjótimsk telið + sk = telizk brjótið + sk = brjótizk teli + sk = telisk brjóti + sk = brjótisk Pret. ind. tǫldum + k = tǫldumk brutum + k = brutumk taldir + sk = taldisk brauzt + sk = brauzk taldi + sk = taldisk braut + sk = brauzk tǫldum + sk = tǫldumsk brutum + sk = brutumsk tǫlduð + sk = tǫlduzk brutuð + sk = brutuzk tǫldu + sk = tǫldusk brutu + sk = brutusk Pret. konj. teldum + k = teldumk brytum + k = brytumk teldir + sk = teldisk brytir + sk = brytisk teldi + sk = teldisk bryti + sk = brytisk teldim + sk = teldimsk brytim + sk = brytimsk teldið + sk = teldizk brytið + sk = brytizk teldi + sk = teldisk bryti + sk = brytisk Perf. part. talt + sk = talzk brotit + sk = brotizk Fig. 8:9 Refleksivbøyinga.
Verbal bøying 109 96 Refleksiv. Refleksivforma av verbet er eit særkjenne for dei nordiske språka. Ho er oppstått ved ein samanvokster av verbet og pronomenformene mik og sik, som blir reduserte til (m)k og sk. I 1. person eintal blir -k føydd til ei stamme som er identisk med 1. person fleirtal, t.d. kǫstum + k kǫstumk. I alle dei andre formene blir -sk føydd til eksisterande former, t.d. kasta + sk kastask, bortsett frå at utlydande -r fell føre -sk, t.d. kastar + sk kastask. Som vanleg blir dental el. alveolar + s attgjeven med teiknet z, t.d. kastið + sk kastiðsk = kastizk. Fig. 8:9 viser refleksivformene av telja og brjóta. Med unntak av 1. person eintal er det dei ordinære bøyingsformene som ligg til grunn. Refleksivbøyinga minner såleis strukturelt om bøyinga av substantiva i bestemt form. Merknad 1. Refleksivforma i 1. person fleirtal kan også ende på -mk, slik at det oppstår samanfall med 1. person eintal: ek finnumk vér finnumk, av finna st.vb.