SLIGHTLY INDIA. av Trond Skundberg

SLIGHTLY INDIA av Trond Skundberg

Foto: Mette Frederiksen og Trond Skundberg Layout og omslagsdesign: John Håvard Skundberg Korrektur: Helga og John Skundberg All contents copyright 2013 Trond Skundberg. All rights reserved. No part of this document may be reproduced or transmitted in any form without the prior written permission of Trond Skundberg. Besøk oss online: www.myfantasticindia.com

Forord Vi hadde lekt med tanken en stund. Alle i familien var enige om at det var en god ide å flytte til India. For en periode eller for alltid? Vi visste lite om hva som ville møte oss, og syntes det var halve morroa. Jeg kan røpe at opplevelsene stod i kø. Denne boken er basert på reisebrev som ble skrevet underveis i vårt Goa-opphold. Du er herved invitert med på vårt eventyr. Jeg vil rette en takk til John Håvard for god hjelp til layout og sats, og til mamma og pappa for deres grundige arbeid med korrektur. Thea, Kasper og Mette takk for et fantastisk eventyr. Besøk oss på web: www.myfantasticindia.com Der vil du blant annet finne flere bilder fra vår tid i Goa.

Innhold 1. Første døgn 2. Hvem, hvorfor og hva i all verden? 3. Hotelltilværelse i Candolim 4. Resort escape 5. Ektraomganger i Candolim 6. Innflytting i eget hus 7. Nye i Nagally Hills 8. Nytt familiemedlem 9. Roaming around 10. En vanvittig tur til Pune

11. Endelig akklimatisert 12. Glade Jul 13. Nytt år, nye muligheter 14. Senvinter 15. Til Paradis 16. Hverdag i Goa 17. Nest siste runde i Goa 18. Ha det, Goa 19. Tilbake til storbyen 20. Siste stopp, Bombay 21. På gjensyn, kjære India!

Første døgn Den karakteristiske lukten når neseborene våre allerede før hjulene treffer rullebanen. Har man vært der før, er man ikke i tvil om hvor man har kommet. Bombay lukter av eksos, bål, fukt, søppel, krydd er, klesvask, eksotisk mat og 17 millioner mennesker. Bombay luk ter av Asias største slum, men også av en moderne storby med alle fasiliteter og enorm rikdom. For oss var lukten et hjertelig velkom men tilbake, og en kjærkommen start på vårt eventyr. Formalitetsløpet Idet fasten seatbelt skiltene ble slukket, startet racet gjennom fuktige nedslitte ganger på Chhatrapati Shivaji Airport, mot første delmål, de hurtig voksende køene foran immigrasjonsskrankene. Prinsippene for konkurransen syntes å være like enkle som de nok var overraskende for minoriteten av europeere på flyet; redd deg selv, ikke ta hensyn til noen andre. Kvinner og barn inkludert. De eneste som ikke så ut til å la seg stresse nevneverdig, var immi grasjonsoffiserene. Uten å fortrekke en mine regjerte de i hver sin skranke ved enden av de endeløse køene. Våre pass ble saumfart. Offiseren målte oss gjentatte ganger med blikket. Hvorfor hadde ikke min kone samme etternavn som meg og barna? Forklaringen på dette ble avbrutt av et nytt spørsmål: Hvorfor har jeg norsk pass mens min kone og mine barn har islandsk? Kanskje skulle jeg dratt hele historien om at min kone ble født på Island av norsk mor og is landsk/dansk far, og at vi fikk både Kasper og Thea før vi giftet oss, og at de da automatisk

fikk islandsk pass. En sterkt forenklet need to know versjon ble servert. Etter en ny gjennomblading av pas sene, ble navnene våre registrert i datasystemet med en langsom fin ger. Stillheten idet offiseren en siste gang gransket oss med blikket, ble avbrutt av en serie skarpe smell. Både pass og immigrasjonspa pirer ble ettertrykkelig stemplet, noe som markerte at formalitetene var i orden. Umiddelbart beglodd Utenfor flyplassen møtes vi av en vegg av varme og fukt, krydret med det som føles som tusenvis av stirrende øyne. Jeg har aldri forstått meg på det enorme antall fremmøtte utenfor ankomsthal lene på indiske flyplasser. Det ser ikke ut til å være mer glissent selv klokken 2 om natten. Det er utelukket at alle venter på noen bestemt, så min teori er at underholdningsfaktoren er en sterkt medvirkende årsak. Jeg blir alltid litt desorientert etter lange flyturer, så jeg førte familien raskt frem langs gelenderet som skiller ankomne fra skue lystne, konstant på utkikk etter vårt navn på et av de mange skilt som hotellrepresentanter viftet med. Vi var heldig og fant vår uniformerte mann på første gjennomkjøring. Vi slapp de tunge koffertene, vel vitende om at vi selv ikke skulle løfte dem igjen så lenge vi var på indisk jord. Et slag i ansiktet På en måte er det litt synd at det er en engangsopplevelse å komme til India for aller første gang. Alle som har vært i India husker nok de første timene som noe helt spesielt. Uansett antall tidligere visit ter, så er de første minuttene og timene etter ankomst noe massivt. Varmen, luktene, lydene og vrimmelen slår imot en, og enten liker man det, eller så liker man det ikke. Vi elsker det. Før dette besøket hadde vi store forventninger om å kunne skrelle ytterligere lag av fascinerende India, og oppleve det man ikke kan ha forhåpninger om ved korte besøk.

17 millioner innbyggere Bombay, eller Mumbai som nå er det offisielle navnet på byen, er en gedigen smeltedigel av godt og vondt, fattig og rikt. Byen er Indias finanssentrum og sentrum for den enorme indiske filmproduksjonen som Bollywood representerer. Til tross for alt som kan oppleves i metropolen, lå vår fokus i første omgang noen hundre kilometer sørover langs kysten. Derfor var vi allerede neste morgen tilbake på Bombays innenriksterminal Santacruz, med kurs for vårt hjem for de neste månedene: Goa. Tidkrevende hinderløype Det krever både god tid og god tålmodighet å forsere alle hindere på en indisk flyplass. Vi har praktisk erfaring med å miste flyet vårt i Bombay, så tilstrekkelig tid var allokert da vi på formiddagen star tet ferden BombayGoa. Selv om bilen parkerer bare 10 meter fra inngangen, er en bærer raskt på plass, og har allerede lagt bagasjen vår på en tralle før vi kommer ut av bilen. Det er veldig tidlig i vårt opphold, så jeg avbryter ikke for å diskutere verken behov eller pris. Fra utsiden av terminalbygningen lempes bagasjen direkte inn for gjennomlysning, og vi sluses inn etter at bevæpnede vakter har kon trollert både billetter og pass. Sikkerheten er ekstremt høy på indiske flyplasser. I hvert fall hvis nivået på sikkerheten er proporsjonal med antall ansatte, og antall poster i den hinderløypen det er å passere terminalbygningen. Hard landing på verdens verste flyplass Et stort engelsk reisemagasin kåret for en tid siden verdens 5 verste flyplasser. Jeg kjenner ikke kriteriene, men både Bombay og Goa var på listen. Jet Airways er et moderne flyselskap, og av en eller annen grunn min favoritt i India. Selskapet fikk dermed det ærefulle oppdrag å transportere oss trygt mellom det som angivelig er verdens verste flyplasser. Unge serviceinnstilte flyvertinner prøver så godt de kan å holde orden på

hordene som brauter seg vei til sine tilmålte centime ter. Jeg har lagt merke til en veldig uviktig ting når det gjelder ver tinnene. En påfallende høy andel av dem ser ut til å ha sminket seg for aller første gang. Kanskje de bare har tid til å sminke seg under landing, eller gjør det i mørket på toalettet? Jeg har i hvert fall sett jenter på 3 år som har vært nærmere munnen med leppestiften. Man føler seg allikevel trygg med Jet Airways. Det skal imidlertid nevnes at det bare er på business class man har flytevester under sitt sete. Alle andre må faktisk bruke selve setet som floating device, om det skulle bli nødvendig. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det hadde blitt trangt i midtgangen, hvis alle skulle ut med setet sitt sam tidig. Jeg tror imidlertid det er lenge mellom hver gang noen har noe praktisk bruk for flytehjelp i et fly. Jet Airways serverer verdens ver ste lime soda. Den er så salt, at alle som har vært om bord tidligere, har med egen drikke. Dette sparer sikkert selskapet for store summer. De har imidlertid veldig gode sukkertøy. Underveis til Goa kunne vi i flyselskapets informasjonsfolder lese at besetningen alltid gjør sitt beste for å få til en så behagelig landing som mulig, men at en mer firm landing kan være nødvendig i enkelte tilfeller; på korte rul lebaner, ved sterk vind, eller under monsunen. Siden monsunen var så godt som over, og det var minimalt med vind under innflygning, måtte det være alternativ 1 som var avgjørende. Det er derfor grunn til å anta at rullebanen på Dabolim Airport i Goa, er i korteste laget. Dette er muligens også årsaken til de kabinansattes krigsmaling. Tomt basseng Foruten kjennskap til et firma som formidlet utleie av hus i Goa, bestod våre forberedelser seg av en hotellreservasjon de neste 14 dagene. Vi hadde fått en god pris på hotellet, da det var helt nytt. Etter å ha sett en notis om hotellet i et magasin, følte vi oss relativt trygge på at hotellet faktisk hadde åpnet. Bilde av svømmebassenget uten vann, utløste imidlertid noe skeptisk mumling blant de yngste i familien. Opphold på ubestemt tid Resultatet av over 3 måneder med monsunregn, var at et utrolig friskt og grønt Goa kunne ønske oss 4 nordmenn velkommen. En sjåfør fra

hotellet hentet oss og han dro umiddelbart i gang med alle sjåførers standardspørsmål: Where are you from? First time in Goa? How long in Goa? At svaret på siste spørsmål var ukjent, også for oss, vakte selvsagt noe forundring. Under den timelange kjøreturen til Candolim, gjorde vi vårt beste for å pumpe hotellets utskremte medarbeider for litt inside informasjon. Med tanke på at et langvarig opphold lå foran oss, hadde vi urealistiske ambisjoner om å bli be handlet som lokale og ikke turister. I hvert fall på noen områder, og da spesielt med tanke på priser for ulike varer og tjenester. Jeg foto graferte de lokale taxiprisene som var malt på dashbordet rett foran meg, og vår sjåfør kunne umiddelbart informere om at det ikke var noen som betalte så mye, i hvert fall ikke nå utenom turistsesongen. I løpet av kjøreturen sørget vi også for å sette ut ryktet om at vi var ute etter å leie et hus for sesongen. Eneste blekansikter i spøkelsesby Det var ikke en eneste turist å se på ferden nordover mot Candolim, og fortsatt er det mange uker til passasjerene fra de første charterfly ene vil fylle gater og strender med sine bleke ben og røde neser. Lo kalbefolkning, kuer og løshunder hadde gatene helt for seg selv, og Candolim var nærmest å betegne som en spøkelsesby. Noen butik keiere hadde bare så vidt begynt arbeidet med å klargjøre sine lokal er for årets kjøpefest. Hotellet lå noe tilbaketrukket fra hovedgaten i Candolim. Inn et smug som man i utgangspunktet ikke kunne tenke seg å gå i etter mørkets frembrudd, selv med bevæpnet vakt. Et ter noen dagers akklimatisering, ville man ikke hatt betenkeligheter med å sende ungene på tur alene. Alt som er annerledes virker litt skummelt til å begynne med, og i India er det meste annerledes. Hotellets vakt spratt opp i giv akt idet minivanen kjørte opp foran inngangen til Park Inn. Fra en heller sammensunket tilværelse i sin plaststol, skulle det nå bli mer å henge fingrene i. Les: flere å hilse ut og inn av porten. For at ingen skulle bli skuffet, hadde jeg innad i familien sendt signaler om en relativ enkel standard, og definert op pholdet på Park som høyst midlertidig mens vi leide oss hus. Med bakgrunn i dette så det slettes ikke ille ut på anlegget. Vi kunne med glede konstatere at det var ekte vann i bassenget, som i hvert fall noen av oss ville bli storforbrukere av de kommende dagene.

Nesten åpent hotell Allerede i resepsjonen skjønte vi at det var et påfallende skjevt betjeninggjest forhold. Selv om vi i realiteten var de eneste gjestene, ble innlærte rutiner og fraser gjennomført til punkt og prikke. Vår reservasjon ble etter litt om og men funnet i datasystemet og innsjek kingsformalitetene kunne fullføres. Hotellet hadde så absolutt åpnet. Uttrykket soft opening er nok dekkende. Ingen i familien har noen gang uttrykt misnøye med et høyt servicenivå, men aldri tidligere har vi hatt så mange til vår disposisjon. En rask inspeksjon av rom met avdekket at standarden var god. En støvklut i hendene på rom betjenten som kalte seg Dennis, hadde imidlertid ikke gjort noe. Forferdelig kylling Det var noe spenning knyttet til om restauranten virkelig var åpen, med så få gjester på hotellet, men det var den faktisk. Da vi åpnet dørene, kvakk de rundt 10 ansatte til på en slik måte, at det var he vet over enhver tvil at vår entre representerte premieren. Da vi ville kjøre en litt forsiktig overgang fra norsk til indisk mat, mente hov mesteren at kylling i en slags tomatsaus ville være en passende rett for anledningen. 3 av oss smakte litt på festmåltidet, mest for å være høflige. Sistemann rørte det ikke, og gjorde heller ingen forsøk på å omorganisere elementene på tallerkenen, for å simulere en viss ak tivitet. Sistnevnte skulle vise seg å spare oss for 25% av opprinnelig kostnad. Restaurantens ansvarlige foreslo denne kompensasjonen da 1 av 4 anretninger var urørt. Dette etter at det var gjort klart at det ikke stod på manglende appetitt for noen av oss. Ut fra et matematisk synspunkt kan jeg vel være enig i fastsettelsen av rabatten. Sett fra en markedsmessig vinkling, ville nok et mer dramatisk virkemiddel vært lønnsomt. Bortsett fra toast med syltetøy og en og annen pom mes frites, ble det aldri fortært noe mer i nevnte restaurant. Man har jo hørt historier om så mange eksotiske kjøttvarianter som smaker som kylling. Har man imidlertid bestilt kylling, er det i hvert fall et minimumskrav at det både skal smake og se ut som kylling.

Bikinien får hvile litt til Det var ikke mye å si på temperaturen. Siden våre indre termostater var innstilt på kaldt norsk høstvær, var det ingen tvil om at svette perlene viste seg på våre bleke panner. Så bassengområdet ble et op plagt tilholdssted vår aller første ettermiddag i Goa. Vår utfoldelse i bassenget, som på ingen måte kan karakteriseres som vågal, skulle imidlertid vise seg å skape relativt sterk oppmerksomhet. Jeg snakker da ikke om diskrete blikk fra tilfeldig forbipasserende ansatte. Den mannlige delen av de ansatte stilte seg regelrett opp, og ble stående og stirre. En maler som stod høyt oppe i et høyst usikkert bambus stillas, var etter vår mening veldig nær å måtte bøte med livet. Av en eller annen grunn kunne min kone fastslå at det ikke var jeg som var senter for oppmerksomheten. Mette tok derfor en beslutning om å utsette sin badesesong. Dette i påvente av ankomst av flere euro peiske gjester, som kunne ta sin del av oppmerksomheten. Tordnende velkomst En kveldstur i Candolims hovedgate avslørte ikke mye aktivitet. De veldig få vi møtte på vår vei, stoppet opp i sine gjøremål og stirret på oss som om vi var fra en annen planet. Kuene, hvis hovedgesjeft var å spise plastikkposer og annet søppel, kikket også forvirret opp da vi passerte. Vi identifiserte nærmeste åpne kiosk, samt restauranten på Highland hotell. Man føler seg aldri helt sikker når man er eneste gjest i en stor restaurant, men smilende kelnere sikret oss en deilig vegetarisk Lasagne til kvelds. Gjennom vår første natt i Goa, hilste også monsunen oss velkommen med tropiske skybrudd, lyn og tor den. En kraftig påminnelse om at det fortsatt er noen uker til den tørre årstiden og endeløse soldager. Etter flere utsatte avreiser er vi endelig på plass. Vi ser frem til å overvintre i varmen. Energien er på topp med tanke på å ta hånd om det praktiske, slik at vi kan etablere vår base i Goa. Tusen takk for at du leste boken. Hjertlig velkommen også til www.myfantasticindia.com

Hvem, hvorfor og hva i all verden? Vi er en ganske vanlig norsk kjernefamilie, bestående av Thea (7), Kasper (10), Mette (37) og Trond (38). Vi har pakket 8 kofferter og er nå i India på ubestemt tid. En del gjøremål i månedene fremover er selvsagt forutsigbare, men ellers vet vi veldig lite om hva vi har i vente. Det som utvilsomt er det mest usikre, og dermed det mest spennende, er hvor lenge vi skal være her. Vi aner rett og slett ikke. Det eneste vi vet er at det er nesten ett år til vi har billetter hjem til Norge, og at det kan bli en ferietur, med retur til India igjen til høsten. Vi har selvsagt fått spørsmålet utallige ganger: Hvor lenge skal dere være der? Det riktige svaret ville vært ingen aning, men av en eller annen grunn har vi følt at dette ikke var den type svar som var forventet. Det ærlige svaret er så vassent at det ikke kan resultere i annet enn en serie med oppfølgingsspørsmål, som før eller siden ville tvinge frem et mer konkret svar. Det har derfor blitt gitt mange forskjellige svar de siste månedene, tilpasset til den som har spurt. Jo mindre grunn den som har spurt har hatt til å ønske at vi kom raskt tilbake, jo ærligere har vi vært på at det kan bli langvarig. Overfor skole og andre instanser som man brenner broer til idet man definerer reisen som varig flytting, har vi forholdt oss til en 12 måneders horisont. Dette er formelt riktig, siden vi har flybilletter til Norge neste sommer. I forhold til mange andre, føler vi oss lite geografisk bundet, spesielt siden vi ikke er fast ansatt hos andre. Dette har selvsagt

gjort prosessen fra vi bestemte oss, til vi nå sitter i striregn i Candolim relativt smidig. Vår søknad til skolen om et friår for Thea og Kasper, ble nærmest applaudert. De skal det nærmeste året få hjemmeundervisning av Mette, og ha kontakt med skolen via internett. Siden jeg driver konsulentvirksomhet rettet mot norske bedrifter med aktiviteter i India, er det selvsagt mange andre land det hadde vært mindre naturlig å reise til. Ovenfor noen av de faste oppdragsgiverne må det selvsagt bevises at fordelene ved at jeg er tilstede i India, overgår ulempene ved at jeg ikke er daglig tilgjengelig i Oslo. Vår relasjon til India har selvsagt sammenheng med forretningsvirksomheten, og jeg har reist hyppig frem og tilbake til India de siste 6 årene. Bortsett fra et opphold på 3 måneder for noen år siden, har det vanligvis vært hektiske 14 dagers besøk. Thea, Kasper og Mette har også vært 5 ukers tid i India tidligere. Vi har lenge vært forelsket i India, og bare visst at før eller siden ville vi oppholde oss her over lengre tid. Det er egentlig ingen spesiell grunn til at det ble akkurat nå. Da avgjørelsen så ble tatt, var det relativt impulsivt, og mye som en følge av at det var ønskelig med et avbrekk i en hektisk og ofte rutinepreget hverdag. Både store og små ønsket en forandring velkommen. Når jeg oppsummerer, var kanskje den viktigste grunnen at det ikke var noen grunn til at vi ikke skulle gjøre det nå. Når det gjelder hvorfor vi ville oppholde oss i India, er det ikke vanskelig å finne gode grunner. Det er imidlertid slik at uansett hvor mange grunner jeg lister opp, så er det de litt vage som er i overvekt. Ønsket om å se mer, oppleve mer, lære mer og ikke minst forstå mer. I tillegg til en opplagt berikelse av oss som privatpersoner, er det ingen tvil om at erfaringene vi har i vente, også vil være en nyttig ballast arbeidsmessig. Jeg etablerte for noen år siden et IT-selskap i India, og ved tidligere besøk har mine lokale medarbeidere alltid organisert alt det praktiske. Dette har naturligvis medført at jeg har blitt skjermet fra en del realiteter. Det var derfor helt bevisst at denne gangen har ingen av de ansatte, forbindelser eller venner, vært involvert i det hele tatt. Dette har resultert i noe usikkerhet rundt hva vi egentlig driver med, og hva som er i vente. Det ligger imidlertid ikke noe mer spennende bak enn at vi denne gangen

ønsker å ta hånd om alt selv, og møte de utfordringene som er å møte. Både forventninger og tidshorisont for eventyret, er nok relativt ulikt internt i familien. Kasper og Thea ser nok på dette som et eventyr som ender neste sommer. Jeg og Mette ser på den samme perioden som en prøvetid på om en helt ny tilværelse i India skal starte neste høst. Vi er samkjørt på at den viktigste faktoren i så måte, er hvordan Kasper og Thea har det i India. Hva er det som er så fascinerende med India? Sammenlignet med Norge er det ingen overdrivelse å si at absolutt alt er veldig annerledes, på godt og vondt. Jo mer forskjellig noe er fra det man er vant til, jo større blir vel fascinasjonen? Jeg tror den viktigste grunnen til vår tiltrekning til India, ligger i den mystiske miksen av godt og vondt, vakkert og stygt, fattig og rikt. Etter et besøk i India, er det umulig å være likegyldig. Enten hater man India, ellers så elsker man India. Det er også fult mulig å veksle mellom de to ytterpunktene flere ganger daglig. Tusen takk for at du leste boken. Hjertlig velkommen også til www.myfantasticindia.com

Hotelltilværelse i Candolim Forviklinger med forfriskninger Vi fant oss raskt til rette på Park Inn i Candolim. Området rundt bassenget ble vår oase og naturlige tilholdssted den varmeste delen av dagen. Som eneste gjester hadde vi aldri noen problemer med å sikre oss stambordet vårt. Med bakgrunn i tidligere nevnte episode, ble vi aldri noen belasting for kjøkkenpersonalet. Vesketapet måtte imidlertid fortløpende erstattes, og dette sikret et høyt aktivitetsnivå hos de andre ansatte i restauranten. Vår faste tørstedrikk ble fresh lime soda. Som navnet på det nærmeste sier, består denne drikken av ferskpresset lime og clubsoda. Man skulle kanskje tro at produksjon og levering av en såpass enkel vare, skulle kunne foregå uten for mye forvirring. Dette har ikke vært tilfelle. En vesentlig og naturlig nok kompliserende faktor er at drikken fremstår i 2 høyst forskjellige varianter; søt eller salt. Ingen i familien har noen gang hatt sansen for den salte utgaven, så den søte varianten med sugar cane syrup ble et naturlig valg. Vi var i starten forbauset over all den forvirring som oppstod i selve kjøpsprosessen. Etter hvert ble det en forutsigbar og underholdende forestilling, som gjentok seg flere ganger hver dag. Amatørteater I tillegg til en familie på 4, krever denne oppsetningen 6 aktører: Alle hotellets gjester (4 stk.) sitter ved sitt faste bord ved bassenget. Ikke helt

overraskende blir en eller flere av gjestene tørste. Da ingen fra betjeningen forutser dette, og kommer for å ta imot en bestilling, reiser til slutt far seg, og går for å bestille. Han går inn i restauranten vis a vis bassengområdet, og fremfører sin etter hvert faste bestilling på 4 fresh lime soda sweet til en person bak disken, ansatt 1. Den ansatte tar imot bestillingen og sier: One moment, Sir. En annen person, ansatt 2, med et tydelig overordnet ansvar for bestillinger, blir i samme sekund dirigert i retning av familiens bord. Denne når bordet samtidig, alternativt noen sekunder senere enn faren. Bestillingen gjentas. Denne gang på rett sted og til rett person; 4 fresh lime soda sweet. Kelneren, som jeg antar er tittelen, spør så om det skal være salt eller sweet, som jo riktig nok er produktvariantene. Ansatt 2 noterer ned alle detaljer om antall og variant, mens familien bekrefter at det er sweet det er snakk om. Kelneren bekrefter ordren ved å lese opp det som er notert ned, og spør for sikkerhets skyld en siste gang om det skal være salt eller sweet, i fall noen skulle ha ombestemt seg i siste sekund. 2 minutter etter at kelneren har forlatt familien, dukker ansatt nr. 3 opp, og gjør nødvendige avklaringer rundt bestillingen. Antall og hvorvidt det skal være salt eller sweet, sjekkes spesielt grundig. Han returnerer til restauranten, og etter nokså lang tid, kommer ansatt nr. 4 med glassene, som nå inneholder noen centimeter med ferskpresset limejuice.ansatt nr. 4 ber om tillatelse til å helle over clubsoda i glassene, noe familien ikke ser noen grunn til å hindre. Samme prosedyre gjentas for sukkersirupen i en dertil egnet mugge. Eneste unntak her, er at det enkelte familiemedlem har muligheten til å indikere et stopppunkt for den meget søte sirupen. Nå følger det minst tidkrevende i prosessen, nemlig det å drikke sodaen. Smaken er nydelig. Etter hvert som glassene er tomme, fjerner ansatt 5 disse. Merk at glassene må være helt tomme, ikke bare tomme, før denne operasjonen utføres. Ansatt nr. 6, kommer ideelt sett med regningen raskt etter at ansatt nr. 5 har gjort sin jobb. Muligens med bakgrunn i administrative anliggende, tar det såpass lang tid før han kommer, at familien forlater området. Sistnevnte ansatt, eller eventuelt stedfortreder, kan da isteden komme til familiens rom senere på kvelden. Gjerne akkurat idet familien har kledd av seg for å legge seg. I vårt tilfelle skrives manus

noe om etter 3. rombesøk av ansatt 6. Far nekter da å skrive under på regningen før dagen etter, og gjør oppmerksom på at regningen i fortsettelsen ikke vil bli signert overhode, med mindre den presenteres på stedet hvor leveransen ble foretatt. Med hevet stemme gjør så far oppmerksom på at det er ønskelig med ytterligere en forandring i manus; istedenfor at far i begynnelsen av forestillingen går inn i restauranten for å starte prosessen, skal kelneren (ansatt 2) komme til bordet. Dette på passende signal fra familien. Sistnevnte forandring medfører ikke at ansatt 1 skrives ut av forestillingen. Han står i fortsettelsen alltid i vinduet og venter på signal fra den tørste familien. Bevisst forenkling Det er grunn til å nevne at ovenstående manus ikke er å betrakte som en overdrivelse av de faktiske forhold. Tvert imot. For å holde antall involverte i skuespillet nede, er muligheten for at man allikevel får servert den salte varianten, bevisst utelatt. Det er ikke til å legge skjul på at vi flere ganger prøvde å forestille oss det drama som utspant seg bak scenen. Trolig var det vi kunne se, bare toppen av isfjellet. Fantastisk service I rettferdighetens navn, er det på dette tidspunkt viktig å nevne at vi på Park ble overøst med smil, imøtekommenhet og en fantastisk service. Til alle døgnets tider gjorde rombetjening, resepsjonister og alle andre sitt aller ytterste for at vi ikke skulle mangle noe (eksklusive god mat). Hotelldirektøren hastet konstant rundt, gjennomvåt av svette, for å fremskynde enhver pågående forberedelse til antall gjester skulle øke dramatisk. Til tross for at han opplagt bedrev konstant brannslukking, tok han seg hver eneste dag tid til en prat, for å forsikre seg om at alt var i orden med oss. Den type forvirring det er referert til over, er fullt ut forståelig, med bakgrunn i faktorer jeg skal komme tilbake til senere. Det er grunn til å tro at tilsvarende saker vil oppstå også de kommende måneder, og rettferdiggjøre en ytterligere drøfting av problematikken.

100 % bak skjema Candolim skulle vise seg å være et godt utgangspunkt for å etablere et midlertidig hovedkvarter, for derfra å organisere det praktiske, med leie av hus som viktigste delmål. Fullt vitende om at man i India må regne med noe ekstra tid for å drive ulike prosesser fremover, var bare 14 dager satt av for å finne et passende husvære. Siden det i skrivende stund er 30 dager siden vi satte ben på indisk jord, er det ikke til å komme ifra at denne optimistiske tidsplanen sprakk. Med bakgrunn i noen forståelige, og mange uforståelige faktorer, går det i India smått med det meste praktiske som skal organiseres. Jeg mener allerede å ha belegg for å påstå at det i Goa går særdeles tregt. Det er selvsagt de uforståelige grunnene som gir størst grobunn for utålmodighet, frustrasjon, irritasjon og det som verre er. Etter mine antagelser vil listen med de uforståelige grunnene forsvinne som dugg for solen, etter hvert som vi forstår mer av den indiske tenkemåten. Hva er Goa Det sies at Goa er en akkurat passelig mengde India. Med en million innbyggere er Goa den desidert minste av de 29 statene i India. Under en tusendel av Indias befolkning bor i Goa. Fra sør til nord måler Goa faktisk bare 105 kilometer, og det aller meste av strekningen er dekket av gylne sandstrender. Hippiene oppdaget Goa allerede tidlig på 60 tallet, og utgjør den dag i dag en del av den fascinerende miks av mennesker som hvert år valfarter til området. Goa ble faktisk ikke fullverdig indisk stat før i 1987, selv om staten har vært underlagt det indiske riket siden 1961. Før det var Goa i mange år portugisisk koloni, noe både kultur og mennesker fortsatt bærer tydelig preg av. 30 % av innbyggerne i Goa er katolikker, som en direkte følge av den portugisiske arven. Med sine ca. 95 000 innbyggere, er Panjim den største byen i den lille staten på Indias vestkyst. De forskjellige områdene i Goa har svært forskjellig karakter. Så godt som hver eneste ettermiddag har vi fartet til nye steder, for å få et inntrykk av de forskjellige områdene langs kysten Etter min mening har sør Goa så absolutt de flotteste strendene. Hvis man vil bo på en luksusresort, bør man så absolutt også legge turen sørover, der disse ligger som perler på en snor, i området fra Majorda Beach og ned til Mobor Beach.

Aller lengst sør i Goa ligger den hesteskoformede stranden Palolem Beach, som er lite utbygd og populær blant ryggsekkturister. Skillet mellom nord og sør utgjøres av elven Zuari. Kjører man nordover fra Panjim og krysser elven Mondovi, kommer man raskt inn i det som er charterland i Goa. Tettstedene Candolim, Calangute og Baga har mer eller mindre vokst sammen til ett sted. Det er i dette området de fleste pakketurister havner. Med unntak av et par 5 stjerners hoteller i Candolim, er den store hopen av hoteller i turistklassen og nedover. Hvis man beveger seg enda lengre nordover langs kysten, kommer man til Vagator Beach og Anjuna. Disse stedene preges av henholdsvis raveentusiaster og hippier. Helt nord i Goa ligger de mer øde strendene Mandrem og Asvem, der eneste tilgjengelige innkvartering er enkle hytter bygd på påler eller i trærne. Nord? Sør? Midt i mellom? Vi var ved ankomsten til Goa, helt åpne med tanke på bosted, så lenge det var langs kysten. Området helt i nord eller sør, ble relativt raskt eliminert. Ingen i familien så for seg en tilværelse 2 meter over bakken, i en bopel produsert av bananblader. Vi har på ingen måte noe uoppgjort med verken raverne eller hippiene, og synes tvert i mot de utgjør et spennende tilskudd til Goas befolkning. Vi har imidlertid ikke greid å identifisere oss tilstrekkelig med noen av gruppene til å ville bo i de områdene de preger som mest. Denne erkjennelsen eliminerer området fra Anjuna til Querim. Det var vel på forhånd ikke snakk om noen stor tiltrekningskraft mot charterområdet Candolim til Baga heller, men allikevel hadde denne strekningen helt fra starten status som aktuell. Det er vanskelig å forklare grunnen. Det er imidlertid på det rene at det i dette området til enhver tid oppholder seg mange europeiske, og også nordiske turister. Bortsett fra akkurat nå. Hva vi eventuelt skulle med disse turistene, har jeg ikke tenkt så nøye på. Kanskje trodde vi at dette området hadde et bedre utbygd tilbud til utlendinger? Kanskje var det en dragning mot det kjente? Pyjamas = tid spart Restauranten på Highland har av helt ukjent grunn, nærmest blitt vårt stamsted for middag. Den umiddelbare nærheten til vårt hotell og innslag