Gulloksen i Storgaten

Nr. 1 Mars 2013 Årg. 33 Utgitt av pensjonister ved Frogn Eldresenter Gulloksen i Storgaten

Nr. 1/2013 Årgang 33 www.pensjonistnytt.org Pensjonist-nytt utgis av pensjonister ved Eldresenteret. De gjør arbeidet gratis. Bladet kommer ut 4 ganger i året med minst 32 sider hver gang. Pensjonist-nytt sendes til alle over 67 år i Frogn kommune etter lister fra folkeregisteret. Kontakt oss gjerne på e-post: pensjonistnytt@gmail.com REDAKTØR: Sven Lindblad 64 93 29 84 Mobil 46 93 54 33 REDAKSJONSKOMITE: Karl Garder 64 93 90 35 Øivind R. Larsen 64 93 16 75 Bjørn Lilleslåtten 64 93 00 63 Kjell Lorentzen 64 93 02 46 Bernhard Magnussen 64 93 04 89 Laila Mathiesen 64 93 18 41 Karen Oppegård 64 93 09 48 Asgjerd Wærnhus 64 90 91 19 Grafisk produksjon: Trine Suphammer AS www.suphammer.no Trykk: Merkur Trykk AS FORSIDEBILDET: Gulloksen ved Abrahamsen-gården er laget av John Julius Jensen. (Foto: Sven Lindblad) LEDER Den Norske Kvinde Drøbak kom tidlig med da kvinnene sto tydeligere fram i offentligheten i de historisk viktige 1880-årene. Det første kvinnetidsskriftet i Norge ble redigert og trykt i Lindtruppbakken i årene 1884 1886. Her lå det et lite trykkeri i gården ovenfor Skanckes forretning. Tittelen på bladet var Den Norske Kvinde, Karen Berthine Thorbjørnsen (1846 1919) og redaktør var Karen Berthine Thorbjørnsen. Hun var gift med redaktøren av Follo Tidende, som fra 1884 hadde fått navnet Akershus Amtstidende. Til tross for harselasen hun ble møtt med, holdt Karen Berthine Thorbjørnsen det gående med utgivelsen av Den Norske Kvinde i tre år. Kravene om større innflytelse og stemmerett for kvinner ble særlig reist fra 1880-årene og framover, men motstanden var sterk. Noen hevdet til og med at innføring av stemmerett for kvinner kunne føre til at samfunnet brøt sammen. I 1901 ble det likevel innført kommunal stemmerett for kvinner med en viss inntekt. Kvinner var nå for første gang valgbare, og til sammen hundre kvinner ble valgt inn i kommunestyrene rundt om i landet dette året. I Drøbak ble Eugenie Carolin Lassen den første kvinnen som kom med i bystyret i 1901. Hun tilhørte Avholdspartiet (Totalistene). En barriere var brutt, og i 1910 besluttet Stortinget at kvinner og menn skulle ha lik stemmerett til kommunestyrene. I 1913 ble Grunnloven endret slik at allmenn statsborgerlig stemmerett ble innført for kvinner, og i 2013 markerer vi at det er hundre år siden det skjedde. GODT NYTT FRA ELDRESENTERET I skrivende stund holder arbeidsstua på å forberede påskemesse, og det produseres på spreng. Det er mye aktivitet også ved vevene, så her blir det litt av hvert å handle for enhver smak. På planen står det både filleryer, løpere og spisebrikker. Påskepynt, tovede tøfler og mye fint strikke- og heklearbeid blir til rundt bordet på arbeidsstua. Det går ikke an bare å gå forbi ute i gangen uten å ta en titt inn, for her er det både sang og latter. Noen ganger er det veldig stille, for da sitter alle med nesen ned i hvert sitt arbeid og er veldig konsentrerte. De har det travelt, for her må det produseres ferdig til påskesalget den 20. mars kl. 11.00. Det har vært ganske stille i kaféen i mørketiden, men nå begynner det å yre av liv igjen. Det er som om folk kommer ut av vinterdvalen. Det er et veldig populært sted for pensjonistene å møtes, og for mange blir det deres andre hjem. Det er viktig å få det sosiale samværet, og bare det å komme seg ut hver dag gjør at man holder seg frisk lenge. Dessuten er vel ikke de nydelige vaflene og rundstykkene som bugner av masse godt pålegg å forakte heller. I den kaldeste årstiden har vi varm sjokolade på mandager og tirsdager, og for 15 kr. kan du sitte og drikke kaffe hele dagen om du vil. Vi har tilbud for deg som ikke tåler gluten. Det er bare å si fra på kjøkkenet, så får du en lekker glutenfri brødskive. Onsdag og fredag serveres middag mellom 12.30 og 13.30. Vil du ikke spise her, pakkes maten slik at du kan ta den med hjem. Her må du ikke være medlem, og det koster ingenting om du vil være med på aktivitetene på arbeidsstuene. Dessuten har vi både frisør og fotterapeut, to seniorkontakter, og mandag mellom 10.00 og 12.30 finner du demenskoordinatoren på seniorkontaktenes kontor. Har du lyst til å bli kjent med oss, så kom innom da vel. Vi er her mellom 08.00 og 15.00. Sissel Johansen Daglig leder ved eldresenteret 2 PENSJONIST-NYTT 1/2013 PENSJONIST-NYTT 1/2013 3

Karl Garder forteller I årene 1951 og 1952 dro jeg rundt på gårder i den nordre og midtre delen av Frogn for å samle inn folkeminner, blant annet om merkelige opplevelser, men også andre opplysninger fra gårdene. Mye av dette var historier som holdt på å gå tapt. Her er den første delen av det jeg blei fortalt den gangen for over 60 år siden. Folkeminner fra gamle dager i Frogn Gårdsnissene sloss på Dal Amanda på Nord-Dal trudde ikke på spøkelser, sa ho. Vi satt og prata sammen ved kjøkkenbordet på gården. Ho mente at det er en naturlig forklaring på alt, for eksempel historiene som bestemora hadde fortalt om nissen på gården. Bestemora hadde stått ved det samme kjøkkenvinduet hvor vi satt nå, og fra vinduet hadde ho sett at nissene på Nord-Dal og Mellom- Dal sloss. Den ene nissen kom med baksteved, mens den andre hadde et høyfange. De hadde vært hos hverandre og støli, og nå flaug de løs på hverandre så høy og fliser fauk. En gang bestemora var i høyløa, fikk ho nissen rett i fanget. Han var skikkelig tung. De hadde også ei katte i fjøset som nissene ikke likte. En morra da de kom i fjøset, var katta spendt rundt vanndonken. Ho var dratt så lang at ho rakk rundt Historien om gårdsnissene som begynner å slåss etter å ha tatt korn fra hverandre, er et kjent vandresagn. Her har Theodor Kittelsen tegnet slagsmålet. hele donken. Katta var selvfølgelig dau. Amanda hadde mer å fortelle: «Om huldra har jeg bare ei historie. Du veit Nymåsan der var det en flekk som hette den grønne dobba. Her danset huldra rundt og rundt. Hølet var helt bunnløst. En gang noen var ute og kjørte på Stubberudskauen om natta, stoppa plutselig hesten og ville ikke fløtta seg. Kjørekaren brukte det gamle rådet om å lese Fadervår, og da han kom til fri oss fra det onde, bråflaug hesten bortover veien igjen». Nå var Amanda kommet ordentlig i gang: «Oppe hos dere spøkte det da fælt», fortsatte ho og stirra rett på meg. «Har du ikke hørt det? Jo, det var en som skulle gå over skauen om kvelden. Men han blei gående og jage vekk svarte bikkjer hele veien. De ville eta n opp». Trolldom på Linnebråte På Sønstedal fortalte de at oppe på Linnebråtan bodde det i gamle dager noen som het Jansen. Det var i og for seg ikke noe rart med det, men det blei sagt at fru Jansen eller «Jansa» dreiv med trolldom. Det var en plass som brant, og det var noen som mente at det var ho som hadde tent på. Dette var om sommeren med tørt gras rundt huset på alle kanter. «Jansa» gikk rundt huset, og flammene kom ikke forbi plassen som ho hadde sirklet inn. På Sønstedal var det ei tid slik at de hadde halte hester. Samme åssen det var, så var hestane halte. Dersom de kjøpte en ny hest, var det ikke lenge før den også blei halt. Så en dag fikk Severin Dahl en lys idé. «Jeg tror jammen vi får selge fjørkjærra!», utbrøt han. «Ikke for det at jeg tror det har noe å si, men vi har jo kjøpt kjærra av Jansa, og etter det blei hestane halte». Etter salget av kjærra blei hestane bra. Dersom vi leser litt om «Jansa» i gårdshistorien for Frogn, finner vi ut at ho hette Anne Pedersdatter Jansen og bodde på Nordre Linnebråte. Ho var født i Røyken i 1820-åra og fikk et langt liv. Mannen Ole Jansen døde en gang før 1888, men så seint som i 1910 bodde Anne på «Sønstedal skog» (Slåttebråtan). Ho levde da av formuen sin etter å ha solgt Linnebråte to år tidligere til Isak Brynildsen for 10.000 kroner. Det var mye penger den gangen. Det var en del som var uklart omkring åssen «Jansa» døde, men det blei sagt at de fant ho i fjøset på Nordre Linnebråte. Det spøkte på gården ei stønn etter at ho gikk bort. «Jansa» blei begravd på en søndag, noe som er uvanlig, og 4 PENSJONIST-NYTT 1/2013 PENSJONIST-NYTT 1/2013 5

Nordre Linnebråte. (Foto fra Haakon Falck Myckland: «Bygdebok for Frogn Gårdshistorien», utgitt i 1967). datteren Karoline var på gården og stelte. Det var bråk i fjøset hele den dagen. Ei og samme ku sleit seg tre ganger uten at klavan var gått opp, sjøl om det var uråd for kua å få klavan over hue. Seinere kom en mann fram til gården, og han mente at han så avdøde «Jansa» komme gående ut av fjøset. Han skulle til å snakke til ho, men da var skikkelsen borte. Blanke hester og vogner En dag var jeg på Glenne og snakka med Emilie der på gården. Vi prata om gamle dager og om uforklarlige ting som folk ennå kunne minnes. Ho fortalte at det skjedde noe rart en gang som ho og Lucie hadde vært ute og gått tur. De var på vei hjemover igjen da det kom noen helt blanke hester og vogner fra Berg over sletta og oppover bakken mot Bakker. Følget gikk ner den eine bakken og opp den andre. Men så var det borte, og ingen ting var å se. «Å kan sånt ha vært, trur u?», undra Emilie. «Trur du det var luftspeilinger? Luftspeiling er ikke det oppe på himlen, det? Nei, itte skjønner jeg». Mann uten hue På Skaug gård hadde de hørt mye historier om folk som hadde sett både nisser og spøkelser, men det var ikke alltid så lett å huske detaljer fra disse historiene. En historie som blei fortalt, var om kjærringa til n Jakob som gikk over Garderskauen ei natt. Så fikk ho se en mann uten hue som gikk ved siden av henne. Det var ikke en lyd å høre når han gikk. Han Jakob kom gående bak henne, men han så ingen ting. Svart bikkje med kjetting I Svartebekken ved Blylagbakkane nær Løvås skal en onge ha drukna. Det blei fortalt at på det stedet sto det ei svart bikkje og dro i en kjetting om nettene. Ved Stupindsaga rasla også ei bikkje i en kjetting mens ho peip. Her hadde en annen onga drukna en gang. våren 2013 21. mars Thor Gotaas (Forfatter/foredragsholder): «På loffen om landstrykere og andre vagabonder» 4. april Henrik Syse (Filosof/forsker): «Måtehold i grådighetens tid» 18. april i Frogn bibliotek Arnhild Skre (Journalist/forfatter): «Hulda Garborg nasjonal strateg» 2. mai Gjertrud Sæter (Førstekonservator): «Svigermor i folklore og populærkultur» Foredragene holdes kl. 11.00 i Eldresenteret dersom ikke annet er annonsert. Spiser du Omega-3? Visste du at du lokalt her i Drøbak får kjøpt den FERSKESTE OG BESTE OLJEN som finnes på markedet? BESØK OSS I KIRKEGATA 4. (VIS À VIS ICA) FOR EN HYGGELIG HANDEL! Vi har høy ekspertise på produktene kontroll i alle ledd 70 min. fra fersk fisk til olje. Uraffinert og naturlig for optimalt opptak. Kirkegata 4, Drøbak - www.polarol.no facebook - tlf. 91 59 88 48. 6 PENSJONIST-NYTT 1/2013 PENSJONIST-NYTT 1/2013 7

Sørbyhuset i Storgata Bildet er tatt fra Storgata 21 og nordover. På bildet ser vi blant annet Anna Abrahamsen i sort kåpe, Margot Abrahamsen (senere gift Frølich) med stor hatt og Eva Abrahamsen sittende til høyre. Sørbyhuset har sitt navn etter Tekst: Per-Willy Færgestad Verneforeningen Gamle Drøbak www.verneforeningen.no Foto fra Drøbakskalenderen 2005 Ragnhild Aagot Sørbye, født ca. 1885, som eide Holstad-gården ved de nærmeste gravhaugene på Åsveien. Etter at hun ble enke, solgte hun Holstad til G. A. Ruud i 1917. Året etter solgte G. A. Ruud gården til Carl Aas, som igjen solgte den til familien Wold i 1920. Fru Sørbye kjøpte huset i Storgata for pengene hun hadde fått for Holstadgården. Her drev hun kafé og utleie. Tidlig i 1930-årene ble eiendommen kjøpt av et aksjeselskap som var en sammenslutning av bønder i distriktet. Omkring 1933 ble Drøbak Meieri bygd i Sørbyhusets hage (i høyre billedkant). Ved siden av allsidig meieridrift var det også et potetkokeri, hvor småpoteter ble kokt til grisemat. I slutten av 1950-årene opprettet meieriet frysebokser som folk kunne leie. Dette var meget populært og en ny måte å konservere matvarer på. Det var også andre som hadde frysebokser til leie, og dette var vanlig til slutten av 1960-tallet, da private frysere etter hvert overtok. Sørbyhuset ble revet i 1968. I dag ligger blomsterbutikken Oasen Hageland på samme sted. Huset i bakgrunnen på det store bildet, Smed Evensen-gården (Storgata 18), var en stor toetasjers løkkegård som sto med gavlen mot Slakter Abrahamsen, i dag Galleri Havstad. Smed Evensen hadde smien i Lensmannssvingen før smed Belsjø. Gården ble revet omkring 1970 for å gi plass til Bergens Privatbank. Eldresenterets venner Kjære leser Bli medlem i foreningen Eldresenterets venner! Årskontingenten er kun kr 100,- Eldresenterets venner innbyr til hyggekvelder vår og høst noen ganger også med dans. Likeså er det arrangementer 17. mai og sankthans. Turgruppen vår arrangerer bussturer til aktuelle steder, samt teater- og konsertturer. Ta kontakt med: Grethe Buajordet telefon 64 93 19 90, eller Eldresenteret telefon 64 90 61 85, så får du tilsendt innbetalingsblankett. Med vennlig hilsen Eldresenterets venner 8 PENSJONIST-NYTT 1/2013 PENSJONIST-NYTT 1/2013 9

m edmenneskelighet humo r glede Jeg er født i Drøbak i 1940, og her vokste jeg opp. Disse artiklene handler om hva jeg husker fra guttedagene, om de første erindringer i livet, hendelser fra barneårene, hva jeg husker fra livet i Strandveien under krigen og på Bråtan og Tollbodplan i Drøbak i årene etter krigen. Dagligdagse opplevelser, hvilke personer jeg delte opplevelsene med, og hvordan livet gikk sin gang i dette området. Det er sikkert mye som i etterhånd kunne vært notert ned og fått omtale her, men dette er et utvalg av barndomsminner fra årene 1943 1954, skrevet mange år etter utgangspunktet i 1943. Ønsker du mer glede & trivsel i hverdagen? PRIMA Prima Oms OMSORG tilbyr helse og omsorgstjenester med et fleksibelt tilbud hvor livskvalitet og trygghet til hver enkelt kunde står i fokus. Du får faste personer å forholde deg til som møter deg med forståelse, varme og humor. Vi tilrettelegger i forhold til dine behov og strekker oss langt for å tilfredsstille dine ønsker. Mange bruker oss som et supplement til den kommunale helsetjenesten. Ta kontakt for en hyggelig prat og mer informasjon. Et møte er kostnadsfritt og uten forpliktelser. Dusj, stell og personlig pleie Matlaging, handling, stell i hjemmet, sengeskift etc. Sosialt samvær, tur og reisefølge Avlastning for pårørende Følge til lege, frisør, butikk etc. Sykepleietjenester Rådgivning og tilrettelegging kontakt: mandag til fredag kl. 09-17 tlf. 64 93 22 60 www.primaomsorg.no 12PUNKT Meieriet, slaktere og transporten i Drøbak Meieriet Melk og melkeprodukter fikk vi på meieriet i Storgaten. Det var ytterligere to melkeutsalg i Drøbak: i et siderom hos kjøpmann Alm Erichsen i Niels Carlsens gate, og i Husvikveien i et siderom hos kjøpmann Trygve Gulliksen. Det var ikke utsalg av melk andre steder, og det var ikke lov til å ha melkevarer sammen med kolonialvarer. Det måtte være et eget rom i tilknytning til kolonialbutikken. I Frogn var det tre melkeutsalg: hos kjøpmann Kjellgren, hos Finsrud på Bilitt og på Dal i Skogbygda. I de første årene etter krigen måtte vi ha med spann hjemmefra. Det var som regel spann på 1 eller 3 liters volum. Jeg antar at salget av melk på flasker kom til Drøbak i begynnelsen av 1950-årene. Lyse, gjennomsiktige flasker til helmelk med blank aluminiumskork som var falset på glasstuten, og brune flasker til kefir med tilsvarende kork, men med grønn og rød farget stripe over. Bøndene i Frogn kom kjørende med hest og vogn med sine melkespann à opptil 50 liter. Disse ble losset på rampen og trillet inn i meieriet. På meieriet ble melken helt over i store kar, deretter målt og tappet på flasker og lagret i trekasser med 12 flasker i hver. Melkespannet ble grundig rengjort og spylt både med kaldt og varmt vann før det ble tilbakelevert til bonden. Meieriutsalget var vendt 10 PENSJONIST-NYTT 1/2013 PENSJONIST-NYTT 1/2013 11

mot Storgaten og hadde to store vindusruter (som i dag) og to dører en for «Inn» og en for «Ut», som dørene var merket med. Utsalget hadde salg av melk, fløte, ost og smør. Melkespannet ble levert over disken og fylt med en øse som tok 1 liter eller ½ liter. Pris pr. liter var kr. 0,47. Ansatte Sjåfør Brynhildsen var ansatt på meieriet og hadde ansvaret for utkjøringen av melkekassene til utsalgene i Drøbak og Frogn. Jeg kjente Brynhildsen godt, og jeg var med ham en rekke ganger under utkjøringen og hjalp ham i arbeidet. Jeg møtte opp på meieriet kl. 06.00 for å delta i lastingen og utkjøringen. Lastebilen hadde ikke lemmer, men en lav kant rundt planet slik at det var lettere å få kassene opp. Over planet var det et kapell av presenning for å dekke mot solen. Potetkokeriet ved Drøbak meieri. (Foto: Svein Qwammen. Kilde: «Drøbak». Utgitt av Drøbak kommune, 1961). De øvrige som arbeidet på meieriet med tapping, var John i Ula og Bøhlerengen. Jeg husker at vi ofte var innom meieriet når vi kom fra skolen og spurte Bøhlerengen om han ville plystre i nesa for oss, for han var kjent for å kunne nettopp det. I 2. etasje holdt administrasjonen til hvor meieribestyrer Leif Honoré og Brita Ombudstvedt (Karlsen) hadde ansvaret. I tillegg var det en frisørsalong v/ Else Marie Evensen og en leilighet tilhørende bestyreren. Fryseri og potetkokeri Meieriet bestyrte også et forholdsvis trangt fryseri i kjelleren hvor publikum kunne leie frysebokser som rommet både 15 liter og 30 liter. I tilknytning til meieriet var det også et potetkokeri hvor de produserte grisemat. Slaktere Det var to slakterforretninger i Drøbak. I Niels Carlsens gate var forretningsutsalget til slakter Torbjørn Rommerud. Slakteriet lå i et uthus lenger ned i hagen med inngang fra Bakeriveien (ved polet i Wienerbrødskjæringa). Vi var ikke kunder der, og jeg kjenner derfor lite til denne slakterforretningen. Der hvor sentrumsbygget i dag er oppført, lå tennisbanen med høyt gjerde og rød grus. Fra Storgaten 17. mai 1949. Abrahamsengården i bakgrunnen til venstre og Sørbyhuset bakerst på høyre side. Vi ser fronten på Drøbak meieri rett til høyre for skiltet. (Utsnitt av foto utlånt av Grethe Klynderud). Det andre slakteriet tilhørte Alfred Abrahamsen med forretningsutsalg i Storgaten. I de gråmalte uthusene i bakgården var først slakteriet og deretter pølsemakeriet hvor Finn Evensen og Leif Steen jobbet. Utsalget lå på hjørnet Storgaten/ Carlsebakken, med den berømte oksen over inngangsdøren som i dag. Forretningen var noe mindre enn i dag, idet Leif Hansen på den tiden hadde et bakeri som lå mellom forretningen og bygningens hoveddør mot Storgaten. I forretningen hang pølser og ferdig røkte og saltede skinker på kjøttkrokene. Flere av kundene kjøpte en halv eller en hel gris hos lokale bønder og delte den opp selv hjemme. Skinkene ble ofte levert til slakter Abrahamsen for salting eller røking. Når tiden var inne, og skinkene var «modne» etter at gjøken hadde galt en dag i mai ble de hengt opp på kjøttkrokene i butikkvinduene med merkelapp, klare for avhenting. 12 PENSJONIST-NYTT 1/2013 PENSJONIST-NYTT 1/2013 13

Tegning av Abrahamsengården i 1928. (Utlånt av Berit Hartmann). Alfred Abrahamsen ser jeg for meg der han kommer inn bakdøren fra slakteriet iført hvit skjorte og tilnærmet hvitt gummiert forkle som til tider var noe blodflekket. Over skulderen henger en dyreskrott. Han legger den ned på oppdelingsbenken, tar fram skjerpestålet og gir den skarpe slaktekniven en siste finish. Deretter deler han opp eller beiner ut skrotten raskt og effektivt etter Den kjente gulloksen over inngangen. kundens ønske eller etter gammel vane. Dette hadde han lang erfaring med, og jeg tror også han syntes det var litt morsomt å vise sine kunster på denne måten foran sine kunder. Med det rette glimtet i øynene og med sitt sjarmerende smil fikk han oss ungguttene til å måpe av misunnelse. Vi slapp vel fantasien noe løs og fablet kanskje litt om Tarzan, «apenes konge», og hans bruk av kniven. I årene rett etter krigen husker jeg at jeg var til stede flere ganger når det ble slaktet kuer, okser, hester og griser hos Abrahamsen. Utgangspunktet var når vi så en bonde komme med sin hest og kjerre, og med en ku eller okse ruslende etter bundet i et tau til kjerra. Da visste vi at noe var på gang ja, man kunne nærmest se det også på humøret til det etterfølgende dyret. Skjønte det at dette var siste reis? Vi fikk vel egentlig ikke lov til å komme inn i gården og se på, men noen ganger klarte vi å lure oss inn. Den store kjøreporten ut mot Carlsebakken ble stengt når bøndene hadde kommet med dyrene. Enkelte ganger kunne deler av scenen også ses fra Storgaten og høres langt nedover denne når det var slakt på gang. Skrik og forbannelser fra hissige slaktere og pølsemakere, blandet med krakilske, aggressive og intense vrinsk fra hester eller raut fra storfe, vakte stor oppmerksomhet hos dem som befant seg i rimelig nærhet. Noen ganger antar jeg at hesten, oksen eller kua skjønte hva den gikk til, for den klarte å slite seg og løp i vilter galopp opp Carlsebakken og nedover Storgaten. Men den ble fanget inn til slutt et stykke ned i gaten og ført tilbake til slakteriet, hvor den endte sine dager som steik, pølser, pålegg og lungemos. Dette var for all del ikke dagligdagse hendelser, men når det skjedde, ble det for oss ungene mer spennende enn å gå på sirkus. Alfred Abrahamsen overlot forretningsdriften til sin bror Einar omkring 1963. Da reiste han sammen med sin kone på en 4 måneders ferie til USA, hvor han besøkte sin datter Berit. Kjøttforretningen i Abrahamsengården ble nedlagt i 1977. Varetransporten rundt i Drøbak I tillegg til frakt av passasjerer med fjordbåtene, var det selvfølgelig gods. Øl ble transportert i trekasser à 12 helflasker. En helflaske bayerøl ble kalt for 1 murer, og grunnen til det kan kanskje være at dette ølet ble mye brukt i murebransjen. Mineralvann var i kasser à 48 flasker. Ellers var det trematerialer, jern, sildetønner, store trekasser med glassruter pakket inn i treull, Storgaten ca. 1955. (Bildet er utlånt av Berit Hartmann). Under overskriften «Drøbaks siste kjøttforretning stenger» brakte Akershus Amtstidende dette bildet inne fra Abrahamsens forretning 25. februar 1977. Bak disken ser vi to av de ansatte, Martha Hesthammer (til venstre) og Karen Knutsen. malingsspann, remmer som drivverk til maskiner, soilrør, kraner, bend og annet utstyr til rørleggerbransjen, bildekk og felger, olje- og fettfat à 200 liter, sekker à 50 kg med mel og sukker, sirupstønner, tauverk og kjetting ja, alt mulig som forretningene var avhengige av. Frakt med bil eller buss til og fra Oslo var sjeldenheter, og 14 PENSJONIST-NYTT 1/2013 PENSJONIST-NYTT 1/2013 15

godsruta var ennå ikke igangsatt. Alt av varer ble lagret inne i lageret på Lehmannsbrygga hvor bryggeformann Albert Magnussen styrte med autoritet. Fraktbrev skulle det være på alle varer, og forretningsfører Birger Olaussen tok seg deretter av det økonomiske oppgjøret. Øl og mineralvann ble tatt hand om av Erik Haagensen som hadde agenturet for dette. Den videre transporten fra Lehmannsbrygga til de forskjellige forretningene tok bybudet seg av. Det var Hans Larsen som sammen med sin bror var fast bybud, og han hadde en Reo lastebil som han kjørte med varer rundt til de forskjellige forretningene. Bybudstillingen hadde de begge arvet etter sin far, som ikke hadde lastebil, men benyttet håndtrille under transporten rundt i Drøbak. Men det var før min tid. Vognmann Rolf Wollbråten hadde også transportoppdrag som bybud med fjordingen Blakken. Han fikk bare noen få ting på den vesle blåmalte kjerra som han hadde skiftet understell på og fått påmontert gummihjul. Fast jobb hadde han hver dag med utkjøring av bakervarer fra bakeriene Treider, Knudsen og Konningen til kolonialforretningene. Bakeriene hadde også direkte utsalg av egne varer. følg med i Vi bistår i alle typer saker, herunder Testament/arv Trygdesaker Fast eiendom Vi avtaler fastpris om ønskelig Kontakt oss på 64 90 91 00 eller post@advokatperspektiv.no Besøksadresse: Torggt. 1, Drøbak (2. etg) Advokatene Hveding, Bryn og Høyte GRØNTHUSET DRØBAK GRØNT- OG FRUKTTORG PAVELSGÅRDEN STORGT. 7 TLF: 64 93 02 88 DYRLØKKEVEIEN Vinner kampen mot høye priser! HVERDAGER KL 08 21 LØRDAGER KL 08 18 16 PENSJONIST-NYTT 1/2013 PENSJONIST-NYTT 1/2013 17

Jeg er født i Drøbak i 1944. Da bodde vi i krysset Seimbakken/Fjellveien, men vi flyttet snart til Nordveien 1. Jeg gikk på folkeskolen i Drøbak og var visergutt hos Trygve Gulliksen. Deretter ble det Follo yrkesskole på Ås og ett år på Jobu. Da jeg var 17 år, flyttet jeg fra Drøbak. Siden 1965 har jeg vært bosatt på Askøy utenfor Bergen, men har Drøbak i mitt hjerte. Jeg er utdannet mekaniker og har arbeidet som servicemontør. Nå er jeg pensjonist og reiser til Drøbak så ofte jeg kan. En liten beretning om Dagny Basteson Dagny ble født i Oslo og var eldst i en søskenflokk på elleve. Hennes far var brannmester Anders Julius Hansen som ble omtalt i forrige nummer av Pensjonist-nytt. Hennes yngste bror var Einar Hansen som drev med salg av maling og tapet i Skanckegården. tåle turen sørover. Arne ble igjen, og Dagny tok med seg yngste sønnen Einar og reiste. I 1922 fødte hun sin siste sønn, Sverre, i Drøbak. Stjernen i Fastlandsgården I 1924 reiste Olaf til Canada for å bygge jernbane mot lovnad om at Dagny og barna skulle komme etter, noe som det ikke ble noe av. I Drøbak levde hun et omflakkende liv. Først bodde hun hos sine foreldre i brannvakta. Senere flyttet hun inn i Fastlandsgården, Niels Carlsens gate 11. Hun var nå uten jobb, så hun fikk innredet en liten forretning i Dagny fisker laks ved Skibbåtsvær på Helgelandskysten. uthuset som lå ut mot veien. Hun kalte butikken for Stjernen. Her solgte hun sjokolade, karameller og limonade. Hennes far, brannmesteren, hjalp henne med å få lagt Barnepike hos kommunelegen Dagny var 8 år da familien flyttet til Drøbak i 1903. De bodde da i et hus på Lysne. I 1910 var hun barnepike hos kommunelege Jakob Funnemark Johnsen i Storgata 19. Skibbåtsvær I 1915 dro hun ut for å tjene og reiste til Kongsvinger som syerske. Der traff hun sin utkårede og giftet seg med ham på Kongsvinger i 1917. Han hette Olaf Basteson og var fra Skibbåtsvær på Helgelandskysten utenfor Sandnessjøen/Herøy og Dønna. Han var da materialforvalter i det militære. Dagny reiste til Herøy hvor hun fødte sin første sønn Arne i 1917. Her bodde hun sammen med sine svigerforeldre langt til havs på øygruppen Skibbåtsvær. Ektemannen Olaf var i det militære og besøkte sin kone av og til. Dette resulterte i at Dagny fødte en sønn til, Einar, i 1920. I 1921 ble hun gravid igjen. Da Olaf begynte på Ingeniørskolen i Trondheim i 1922, ville Dagny ta guttene med seg og reise sydover hjem til sine foreldre i Drøbak. Men hun fikk ikke lov til å ta med den eldste sønnen Arne, da svigermoren mente han ikke ville Konfirmasjon i Drøbak kirke 2. oktober 1910. Kanskje noen kjenner igjen sine slektninger? Dagny Hansen (Basteson) sitter helt foran som nummer 2 fra høyre. 18 PENSJONIST-NYTT 1/2013 PENSJONIST-NYTT 1/2013 19

Interiør fra Dagnys butikk Stjernen som lå ved den nåværende Kumlegaarden. Til høyre et glimt av butikken utvendig. Snart sjømenn. Dagnys sønner Sverre og Einar Basteson med seilbåt utenfor Fastlandsgården i Niels Carlsens gate 11. Året er 1930. inn vann i 1926. Dermed slapp hun å gå ut i all slags vær for å hente rent vann til å lage limonade. En dag i 1926 solgte hun for kr. 70,- som var mye penger på den tiden. Etter krigen kom det en blomsterforretning der som het «Titt Inn». Kjøkkenet til det som i våre dager er Kumlegaarden blir den dag i dag kalt Stjernen. Elle keramikk I 1937 døde eldste sønnen Arne, og hun reiste helt opp til Nordland for å være med i begravelsen. De to andre sønnene dro til sjøs. Einar giftet seg i 1941 og bodde de første årene i Moss. Men i 1943 fikk han jobb på Elle keramikk og kom tilbake til Drøbak. Einar fikk et lite husvære oppe i Fjellveien. Pavelsgården Etter krigen flyttet Dagny til Pavelsgården i Storgaten 7. Her hadde hun et lite husvære i den vestre enden. Det inneholdt en liten stue, et lite kjøkken og en sovealkove innenfor kjøkkenet. Det var kun kaldt vann. Utenfor Bildet til venstre: Dagny og artikkelforfatteren Jan Egil ved Fastlandsgården i 1946. Bildet til høyre: Bestemor Dagny Basteson slapper av i godstolen hjemme i Pavelsgården i 1957. var det et bryggerhus hvor det ble vasket tøy, og bakenfor der var det en to-seters utedo. Ved siden av utedoen var det et nakent fjell hvor det var fin utsikt til Båthavna. Hver 17. mai fikk vi sitte der for å se på fyrverkeriet. Nåtlerske på skofabrikken Krigen var over, og Dagny fikk jobb på skofabrikken som nåtlerske. Hver gang hun fikk lønn, måtte jeg møte henne på torget, og vi gikk da på Centralkaféen. Der fikk jeg brus og kake. Å gå julebukk var tradisjon før, og en gang gikk jeg helt alene fra Nordveien til Pavelsgården for å besøke min bestemor Dagny. Jeg var vel ikke mer en 6 år. Det var litt skummelt, for det var langt og mørkt. Tenk om jeg traff på noen Fra venstre: Dagnys yngste sønn Sverre, deretter Dagny og hennes far, brannmester i Drøbak Anders Julius Hansen. Lengst til høyre brannmesterens yngste datter Åse. Foto fra 1939. «slemme gutter». Da tenkte jeg på sangen til Alf Prøysen om å sitte på et trygt bestemorfang. Nupereller På fritiden drev Dagny med nupereller, og hun lærte mange fruer i Drøbak denne teknikken, som er en form for hekling. Hun var aktiv i avholdsorganisasjonen Det Hvite Bånd og i Frelsesarmeen. I 1965 flyttet hun til blokka ved Sea Side, Storgaten 42. Det var en stor forbedring, for hun fikk varmt vann, dusj og vannklosett. Her bodde hun fram til 1971, da hun ikke kunne greie seg selv lenger og flyttet til Grande. Der døde hun i 1973, 78 år gammel. 20 PENSJONIST-NYTT 1/2013 PENSJONIST-NYTT 1/2013 21

Faren min, Grinifange nr. 2702 Faren min, Bjørn Jofred Wolden, var født 20. oktober 1923 og døde i sitt hjem på Gylteåsen i Drøbak 25. november 2012. Han var født i Torpa, Nordre Land og vokste opp i Oslo. På 50-tallet bygde han hytte i Gylteåsen der han tilbragte sin pensjonisttilværelse. Tekst: Vigdis Wolden Med pipa i munnen leste han dagens aviser, for deretter å fordype seg i historiebøkene helst om annen verdenskrig. Fra vinduet så han ut over Oslofjorden og Oscarsborg Festning, og av og til tok han opp sin tyske ubåtkikkert for å se bedre. Hadde han sittet der i grålysningen 9. april 1940, ville han Oldebarna ser mot Oscarsborg med oldefars ubåtkikkert. ha sett de mørklagte skipene som gled inn fjorden. Han hadde sett at den tyske krysseren «Blücher» kom i brann og sank etter at oberst Birger Eriksen, kommandanten på Oscarsborg Festning, ga ordre om beskytning. Men faren min så ikke dette. I stedet opplevde han tyske bombefly over Oslo. En ny virkelighet begynte. Fem år under tysk okkupasjon. Det var spennende å være 17 18 år i Oslo. Ganske raskt ble han og mange andre involvert i «lyssky» virksomhet illegale aviser skulle hentes og leveres. Til hvem eller fra hvem skulle man ikke vite, og familien ble involvert i å skjule folk på flukt mot Sverige. Så en dag observerte han russiske krigsfanger komme i land på brygga. «Hvordan så de ut?», spurte jeg. «De så ikke ut», sa faren min, som vanlig fåmælt når det gjaldt å fortelle fra krigen. Han hadde tent en røyk og Faren min (innringet) var skarpskytter og marsjerte inn i Trondheim 8. eller 9. mai 1945. I alt var de to bataljoner, ca. 2000 mann, som kom med spesialtog fra Falun over Storlien. De sov på halm i kuvogner. I Trondheim var det stor stas å se dem. De måtte stadig ut i gatene. ga den til en av fangene, og dermed ble han arrestert. Først til avhør i to dager på Victoria terrasse og så til Grini som fange nr. 2702. Ikke på grunn av sigaretten, men på grunn av våpen, står det i Grinis fangeleksikon. «Våpen? Hadde du det?» «Nei, men jeg visste jo om noen. De kom ingen vei. Slapp ut etter to måneder.» Etter det bestemte familien at det var best å få ham over til Sverige. Natterstid gjennom skogene i Østfold til interneringsleir, senere en av treningsleirene, Bäckehagen, for de norske polititroppene i Sverige. Siden Sverige var nøytralt, kunne de ikke kalles militære tropper. Treningsviljen var på topp, sa han. «Vi løp gladelig gjennom isvann.» Så kom frigjøringen og faren min og hans kompani gikk inn i Trondheim. Der hadde tyskerne sin store ubåtbase. Og der stjal faren min en tysk ubåtkikkert. Når oldebarna kom på besøk og ville låne kikkerten, sa han: «Ta remma rundt halsen. Den er veldig tung.» 22 PENSJONIST-NYTT 1/2013 PENSJONIST-NYTT 1/2013 23