Du er en helt Det er noe ved historier om helter og eventyr som ofte fascinerer oss. Spesielt hvis helten ikke ser ut til å være nettopp det; en helt. Som for eksempel historien om supermann. Han ser ut til å være en grå og kjedelig avisreporter som ingen egentlig legger merke til, mens hans sanne identitet er egentlig en helt annen. Han er superhelten som redder dagen. Jeg liker også en serie som heter Once Upon A Time. I første sesong er handlingen lagt til en liten by et sted lang ut i ødemarken i USA. De fleste i byen lever deprimerende og utilfredse liv, og de blir kontrollert og styrt av en ond borgermester. I denne byen finner vi Snehvit og Prins charming, men ingen av dem vet hvem de egentlig er, for de er under en forbannelse som borgmesteren har lagt på dem, som egentlig er den onde heksen. Men det er en person som begynner å forstå at de alle er under en forbannelse og at de er ikke den de egentlig er skap til å være. Denne personen bryter til slutt forbannelsen over byen, og til slutt forstå de alle hvem de er. En av mine favoritt filmer er The Matrix. Denne filmen handler om to realiteter, to verdener, der den ene er bare en programmert verden, mens den andre er den ekte virkeligheten. Hovedpersonen Neo eller Thomas A. Anderson, spilt av Keanu Reeves, er en betydningsløs dataprogrammer og hacker og han lever et deprimerende og innholdsløst liv. Men en dag blir alt dette snudd på hode når det viser seg at den realiteten han opplever og trodde var sann ikke er denne virkelige realiteten, og at han ikke er den han trodde han var. Det viser seg at han er helten, og at han skal redde en hel verden. -1-
Han var ikke så betydningsløs som han først trodde. Jeg tror vi alle ønsker å være som helten i våre eventyr og historier, vi ønsker at alle de negative tingene som vi opplever som frykt, motløshet, depresjoner ikke var en del av våre liv, og vi ønsker at våre liv skal bety noe og at de skal være verdt noe. Kan det være at vi også lever i en realitet som ikke er helt sann? Var vi ment for noe større? Hva er egentlig sant om deg? Hvem er du egentlig og hva er meningen med ditt liv? Kan frykt ha programmert oss så mye at vi ikke ser den sanne realiteten? Vi har alle en nedlagt lengsel etter å finne ut hvem vi er, men ofte er vi kanskje mer redd for å finne ut dette spørsmålet, for hva om jeg ikke likte denne personen? Men hva om det du trodde om deg selv ikke var sant? Og hva om du faktisk var en helt? Bibelske helter Det er ikke bare i fantasiens verden at du finner historier om helter, men du finner dem i Bibelen også. To av mine favoritter er Gideon og David. David En dag kom Gud til profeten Samuel og sa han ville salve en ny konge for Israel. Gud ledet Samuel til en familie. Mannen i familien, som het Isai hadde mange sønner. En etter en ble stilt frem for profeten. Da den første sønnen ble stilt frem for profeten, tenkte Samuel: «Ja denne må det være, for han har kraftige muskler, noen store arr over hele kroppen og han ser ut som han har kjempet noen gode kamper i krig.» Jeg vet ikke om du har sett filmen Herkules, der Axel Henni spiller en fryktinngytende kriger med store muskler og arr over hele kroppen. En konge på den tiden burde også være en god kriger, burde ha en kropp som hadde kraftige muskler og kanskje til og med ha noen kraftige arr, og se litt skremmende ut for sine fiender. Det var nok det Samuel så etter også, så da han så den første sønnen til Isai, tenkte han: Denne må det være Men så sier Gud: «Nei, denne er det ikke, for det jeg ser etter, er ikke det samme som mennesker ser etter, for det er ikke hvordan de ser ut utvendig som teller.» Isai sender sine sønner fremfor profeten en etter en, men Gud sa: Nei denne er det ikke. Etter at alle syv hadde stilt seg frem sier Samuel: «Er dette alle? Har du ikke flere sønner?» Da sier Isai. «Å jo, jeg holdt neste på å glemme det, jeg har en sønn til, den aller yngste. Men han er ingen kriger, han bare gjeter sauene våre, han er veldig ung og ser ut som en fløtepus og en svekking.» (jeg vet han ikke sa akkurat de ordene, men det var allikevel litt av det som Samuel og Isai tenkte, tror jeg.) Da David kom inn, sa Gud til Samuel: «Dette er mannen du skal salve til konge, han vil bli den nye kongen for Israel.» David ble ikke konge med en gang, for Israel hadde allerede en konge, han trengte faktisk å vente på at kong Saul døde. I prosessen, da David ventet på å bli konge, har vi mye og lære, for David stolte på Gud også i dette. David kunne lett ha tatt sverdet, bokstavelig, i sine hender og tatt livet av Saul, men David visste at Gud ville ta hånd om hvordan han til slutt ble konge. -2-
David og Goliat En tid senere, mens David fremdeles gjette sauene til familien, var Israel i krig med Filisterne. En dag stilte den mest fryktinngytende kriger til Filistrene seg frem for Israel, han var over tre meter høy, hadde kraftige muskler og en solid rustning. Navnet hans var Goliat. Goliat kom med denne utfordringen: «Hvis det er noen av dere som kan slå meg mann til mann, i tvekamp, så skal vi være deres slaver, men hvis jeg vinner over den personen dere sender til meg, så skal alle dere tjene oss og være våre slaver.» Israelittene ble skremte over denne utfordringen, for det var ingen som turte å stå opp i mot denne kjempen. I førti dager brølte Goliat ut denne utfordringen og hånet Israel. En dag kom David til frontlinjen med matforsyninger, og han hørte hvordan Goliat hånet dem. David spurte rundt seg: "Hva skal han få den man som feller denne filister som spotter vår Gud og vil tar vanæren bort fra Israel?" De sa: Penger, kongens datter og hele familien hans trenger ikke å betale skatt. Da en av brødrene hans hørte at David spurte rund seg: Sier han: "Hva i alle dager gjør du her? Hvem er det som passer på de stakkars små sauene våre nå? Jeg vet hvor ond og frekk du er, du bare kom hit for å se på kampen." David svarte: "Hva galt har jeg nå gjort? Jeg bare spurte et spørsmål?" Kongen fikk høre hva David hadde sagt, så kongen kalte til seg David. David sa at ingen må miste motet av denne Filisteren, for Gud var med Israel ikke med Filisterne. Kongen sa: "Tror du virkelig at du kan gå imot denne kjempen? Du kan da ikke gjøre det, du er bare en unggutt uten krigserfaring. Du ser ut som du kunne vært hoved aktøren i en såpeopera eller en romantisk Hollywood film, men du ser ikke ut som noen kriger." David sa: «Jeg har noe erfaring med å drepe villdyr med en slynge når de kommer for å angripe saueflokken vår, og jeg kan drepe dette "villdyret" på samme måten ved Guds hjelp.» Det er mulig kongen tenkte: Vi har ikke så mye å tape, ingen andre vil kjempe imot Goliat så hvis denne unggutten ønsker å ta selvmord så kan han gjøre det? Slaver blir vi nok uansett. Så Saul sa: «Gå, og må Gud være med deg» David ble gitt en rusting til å ha på seg, men den var for stor og passet ikke så han tok den bare av. Så i sine gjeterklær gikk han imot denne kjempen. Da Goliat fikk se ham, lo han godt. «Hvem er denne unggutten som kunne vært med i en kjærlighetsfilm fra Hollywood, som prøver å komme imot meg? Tror dere jeg er en hund som blir jaget vekk med kjepper?» Han bannet høyt og sa forbannelser over David og hans Gud. Da sa David: Du kommer imot meg med spyd, sverd og sabel, men jeg har et sterkere våpen. Jeg går imot deg med min Gud sitt navn og i Han sin styrke og kraft, og du skal bli slått, drept og alle dere filistere vil bli jaget på flukt. David tok en av de fem glatte stenene han hadd hadde plukket med seg fra bekken like ved, la den i slyngen sin og fyrte av. Steinen traff Goliat midt i pannen, han ble slått i svime -3-
og falt til bakken. David skyndte seg frem, tok sverdet og skjøv den inn i hjertet til Goliat så kjempen døde. Det ble jubel i den israelske militærleiren, mens filisterne flyktet hals over hode. Jeg har tatt meg noen kunstneriske friheter i denne gjenfortellingen, og den er ikke helt ordrett etter Bibelen, men les gjerne hele historien i 1 Samuelsbok kapittel 16 og 17. David hadd skjønt to ting: Gud er større og mektigere en alle andre, og han er med meg. Det som andre sier og mener om meg sier de egentlig om ham, for jeg representerer han. I Gud kan jeg vinne over alle fiender og alle negative ord som andre andre sier og mener om meg. David skjønte at Gud også så på han som en helt. Gideon Det er en helt til i Bibelen som jeg personlig liker best, kanskje fordi jeg kjente meg igjen i hans unnskyldinger om hvor svak og liten han var, og kanskje han har en sterkere appell til nordmenn også som sliter med janteloven. For Gideon hadde noe av de samme tankene som: Jeg må ikke tro at jeg er noe, ingen andre heller tror at jeg er noe, jeg er uten betydning og kan ikke gjøre en forskjell. Vi tror kanskje at det er åndelig og fromt å si det samme som Gideon gjorde? Før trodde jeg til en viss grad det, men det er bare janteloven som har programmert oss til å tro det, for det Gideon sa imponerte ikke Gud. Hadde Gideon fortsatt trodd det han sa om seg selv og handlet utifra hva han trodde om seg selv, hadde vi aldri lest om han i Bibelen. Da ville ikke denne historien vise hvordan en liten gruppe soldater kunne vinner over en av datidens største armeer, og faktisk utslettet dem (du hører aldri noe mer om Midjanittene etter at Gideon slo dem). La meg ta deg med til historien: Israel hadde blitt okkupert av et folkeslag kalt Midjanittene, de hadde en stor hær og de klarte å holde på sin okkupasjon ved å hele tiden ødelegge for israelittene når de hadde avlinger, så israelittene prøvede å berge det de kunne. Historien om Gideon begynner da han prøver å treske korn i en vinpresse og gjemmer seg for fienden. Da kom en engel og besøkte Gideon. Englene sa på veiene av Gud: «Du er en modig og djerv kriger og Gud er med deg» Gideon sin respons på dette var ikke akkurat positiv: Han sa ikke: «Ja jeg vet det, og Gud skal bruke meg til å drive Midjanittene på flukt.» Men han (på sett og vis) sa: «Er det meg du snakker til? Jeg tror du muligens har kommet til feil adresse. Ser du ikke at jeg tresker hvete i en vinpresse og gjemmer meg for fienden? Jeg er da ingen modig kriger. Og hvis du Gud er med meg, hvorfor har alt dette gale skjedd med oss? Hvorfor må jeg her treske hveten i vinpresse. Hvis Gud er med oss og meg, hvorfor har da alt dette skjedd? Det virker mer som om Gud har totalt forlatt oss» Det som er litt interessant er at Gud ikke tar opp denne tråden i det hele tatt. Gud kunne ha forsvar seg, gjennom denne engelen, og si: «Men det var jo deres skyld, det er ikke jeg som har forlatt dere det var dere som snudde meg ryggen og begynte å tilbe avguder. Du kan bare lese om det i loven jeg gav til Moses, der står det svart på hvitt at hvis dere er ulydige mot budene vil andre folkeslag komme å okkupere dere.» -4-
Det som er så bra med Gud er at han trenger ikke å forsvare seg selv. Gud blir heller ikke støtt og fornærmet, for Gud er ikke usikker på hvem han er. Gud bare forsetter med å si: «Gå avsted så sterk som du er, og jeg vil være med deg.» Gideon fortsetter med å si: «Unnskyld meg Gud, men vet du ikke at jeg er i en familie uten noen stor politisk eller militær innflytelse, og jeg er i tillegg den aller yngste i min familie. (Den eldste i familien var mest viktig og betydningsfull i denne kulturen) Igjen tar ikke Gud opp denne tråden, han bare gjentar seg selv: «Du er en modig kriger og du vil nedkjempe midjanittene til siste mann, og jeg vil være med deg.» Gud så noe i Gideon som han ikke så selv, han så en helt i Gideon, han så en modig kriger. Gud så ikke Gideon for hans feighet, hans unnskyldinger, avgudsdyrkelse (hvis du leser hele historien om Gideon vil du se at nettopp dette var et stort problem, selv etter at han var en djerv kriger) eller hans mindreverdighet og dårlig selvbilde. Gud så en helt i ham, selv om ikke andre eller ham selv ikke så det til å begynne med Hvis du leser videre her i Dommerne kapittel 6-8 så var det litt frem og tilbake før det gikk opp for Gideon at han virkelig var en modig kriger, som ville redde et helt land fra deres opposisjons makt. Gideon trodde etterhvert det Gud sa om han. Gideon blir virkelig en helt da han med 300 menn beseiret en arme på sannsynligvis mange hundre tusen. Hvordan ser Gud på deg? Hvordan tror du Gud ser på deg? Ser han på deg som en synder, som en svekling, som en feiging? Ser han deg for din frykt for avvisning? Ser han deg for dine feil, mangler, skrøpelighet og nederlag? Eller hvordan ser egentlig Gud på deg? Jeg tror han ser noe i oss som vi ikke ser selv, og som andre ikke ser, jeg tror det bor en helt i oss alle Det et også en mystisk ting som skjedde på korset, vi døde med Jesus, og stod opp med Ham, og vi har mulighet til å bli ett med Ham ved tro. Når vi et ett med Kristus er Kristus også vårt liv. Hva sa Gud om Jesus, hvordan så Gud Ham? Matt 3:17 Og se, fra Himmelen lød en røst som sa:«dette er Min Sønn, Den Elskede, i Ham har Jeg velbehag.» Så hvis du er i Jesus og han er i deg, hvordan ser han deg? Du er hans elskede sønn eller datter, som Gud har vell behag i Det er slik han seg deg Han ser deg ikke for din synd. Nå sier jeg ikke at Gud har behag i alt du gjør, på samme måte som hvis du har en sønn eller datter som gjør mye galt, men han har behag i deg og elsker deg allikevel som sin sønn eller datter Gud ser en helt i deg Og du har stor verdi for ham Og Gud ser deg for den han skapte deg til å være, du et en helt i hans øyne. -5-
Du er en prins Forestill deg en person som fra fødslene av var født til å være en prins, men da han var liten ble han stjålet og solgt til en fattig familie som var tyver og røvere. Han ble oppdratt til å tigge og stjele og oppførte seg slik. Men en dag får han høre sannheten om hvem han egentlig var og ble skapt til å være. Han blir tatt med til kongens palass og alt som tilhører kongen tilhører nå han, og han får tilbake sin originale identitet som prins. Da han begynte å forstå hvem han var, trengte han da lenger og oppføre seg som en tigger og en tyv? Nei Alt tilhørte nå han Da han forstod hvem han i sannhet var kunne han også leve og oppføre seg slik. Grunnen til at du synder er ikke fordi du lenger har en identitet som synder, du har blitt kjøpt fri fra synden, men du har ikke sett hvem din sanne identitet er. Du oppfører deg som en tigger, selv om du i sannhet er en prins eller prinsesse. Husk at Gud ser en prins/prinsesse i deg, og husk at du er hans barn og arving til hele hans kongerike Skrevet av Tore Johannessen www.bibelundervisning.com www.nettbibelskolen.com -6-