KJELL ARILD NILSEN Milošević i krig og i Haag. En dokumentasjon (Sypress, 2007) Europas svik. Et oppgjør med vestlig unnfallenhet i Bosnia (Spartacus, 1996) HELGE ØGRIM Negre har rytme. Og 128 andre myter og misforståelser (sammen med Astrid Meland) (Kagge Forlag, 2007)
2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay Imperiet Sats og ebok: Dag Brekke akzidenz as Kart for- og ettersats: Line Monrad-Hansen ISBN: 978-82-489-1745-8 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Forfatterne har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord.
Forord Kinas boikott av Norge for tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo, har vart i fem år. Straffereaksjonen er uten sidestykke i prisens historie. Selv da Carl von Ossietzky fikk fredsprisen i 1936, Andrej Sakharov i 1975 og Aung San Suu Kyi i 1991, var reaksjonene fra de undertrykkende regimene de sto i opposisjon til, mildere. Pristakerne ble sittende i fangenskap, som Liu, og Ossietzky døde av mishandlingen nazistene utsatte ham for. Men makthaverne i Tyskland, Sovjetunionen og Burma fikk det ikke for seg at de skulle bryte all politisk forbindelse med fredsprisens vertsland, redusere det økonomiske samarbeidet eller begrense forskning og journalistikk. Kina mente det var en fornuftig reaksjon. Fordi Kina har hatt en voldsom økonomisk vekst etter at Mao Zedong døde og kapitalistiske markedskrefter ble sluppet fri, nyter landet både beundring og underdanighet fra omverdenen. Landet har rykket opp fra den politiske og økonomiske bakevjen kommunistpartiet holdt en milliard mennesker nede i gjennom 30 år, til den globale førstedivisjon. Kombinasjonen av autoritært elitestyre og eksportdreven vekst er en inspirasjon for antidemokrater i alle verdensdeler og omtales i positive vendinger selv i solide demokratier som Norge. En tidligere leder av SV mener kommunistpartiet fortjener fredsprisen mer enn den fengslede dissidenten. Forfatterne av denne boka har interessert seg for Kina i
45 år. Vi besøkte landet sammen og for første gang i en måned i 1974, da vi selv tilhørte den maoistiske bevegelsen i Norge. Romantiske og ukritiske oppfatninger av Mao og Kina var også utbredt på den demokratiske venstresiden og fant spredt gjenklang blant politisk borgerlige. Mao havnet på forsiden av Arne Næss filosofihistorie der en generasjon studenter fikk lære om maoismens fortreffelighet. I dag har det kinesiske regimet sterkere støtte blant næringslivsfolk og politikere på høyresiden i Norge. Vår egen interesse for Kina besto etter at vi la den kommunistiske ideologien bak oss på slutten av 1970- tallet, blant annet inspirert av de frie fagforeningenes kamp i Polen, en kamp det fortsatt er straffbart å føre i Folkerepublikken. Til sammen har vi besøkt Kina et drøyt dusin ganger. Researchen til denne boka har også brakt oss til Hongkong, Taiwan og Cuba. Intervjuer med norske og utenlandske politikere, diplomater og forskere har supplert kunnskapene fra bred lesning av den rikholdige litteraturen om Kinas eldre og nyere historie. Landet er ufattelig fascinerende og imponerer på mange vis, selv om partidiktaturet ikke er gjenstand for vår beundring. Utenriksdepartementet, og særlig UDs arkiv, har vært imøtekommende overfor våre ønsker. Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket har også vært hjelpsomme. Utenriksdepartementets arkiver ga oss innblikk i hvordan norske diplomater har opplevd og tolket Kina siden Mao grep makten i 1949. Rapportene fra Beijing spenner fra forbausende uinformerte til imponerende skarpsynte og denne boka gir for første gang et norsk publikum innblikk i dem. Det er mange sider ved samarbeidet mellom Norge og Kina boka ikke drøfter og viktige endringer i kinesisk politikk vi ikke tar for oss her. Men 65 års diplomatisk
historie demonstrerer at de kinesiske makthavernes holdning til kritikk fra omverdenen ikke har forandret seg så mye som man kanskje skulle vente etter at den dogmatiske maoismen ble gravlagt. Det er én av forklaringene på den langvarige krisen i forholdet til Norge. Noen ord om språkbruk: Udemokratiske land bruker gjennomgående samme begreper om sine institusjoner og systemer som de demokratiske. Det skal gi legitimitet til regimer som mangler mandat fra befolkningen. Slik var det i Francos Spania og i Saddam Husseins Irak, og slik er det også i Folkerepublikken Kina. For et vestlig publikum skaper det spontant assosiasjoner til den virkeligheten de selv kjenner og kan gi grobunn for uklarhet. Vi håper boka vår drøfter det kinesiske systemet inngående nok til å vise at en statsbedrift, en direktør eller en redaktør i Kina er under kommunistpartiets kontroll og ikke opererer på samme måte som hos oss. At nasjonalforsamlingen som bærer navnet Folkekongressen ikke har vesentlig egen makt og at domstolene historisk har ignorert lovens bokstav til fordel for partiets ønsker. Skrivemåten for kinesiske steds- og personnavn på andre språk ble endret gjennom gradvise språkreformer. Kina gjorde sitt første vedtak om å innføre pinyin i 1958. Systemet, som også brukes i Singapore og Malaysia, bruker de latinske bokstavene fra a til z, med unntak av v, for å skrive alle stavelser på kinesisk, og brukes også til å skrive kinesisk digitalt. Fra 1980-tallet gikk Norge over til dette systemet. Dermed ble Mao Tsetung til Mao Zedong og byen Kanton ble Guangzhou. Vi har beholdt den opprinnelige stavemåten i sitater fra eldre dokumenter, men bruker den nye stavemåten i vår egen tekst. Kinesiske navn skrives med familienavnet først, altså omvendt av vestlige språk. På Taiwan er skikken lik vår egen.
Kjell Arild Nilsen og Helge Øgrim Oslo, juni 2015