MEMORANDUM vedrørende Advokatutdanningen i Norge Til: Cc: Kretsstyrene i Advokatforeningen, Forum for de store advokatfirmaene, Yngre Advokater Hovedstyret, Generalsekretæren Dato: 5. september 2018 Justisdepartementet arbeider for tiden med forslaget til ny advokatlov. Spørsmålene om disiplinærordning og organisasjonsform har så langt hatt prioritet. Departementet regner med å bruke høsten 2018 på en endelig avklaring av disse. De øvrige spørsmålene vil så bli tatt stilling til i løpet av første halvår 2019. En problemstilling som kom litt i bakgrunnen i Advokatforeningens behandling av NOU "Advokaten i samfunnet" var advokatutdanningens form og innhold. Spørsmålet har imidlertid stor betydning og bør derfor undergis grundige vurderinger både internt i Foreningen og hos myndighetene før eventuelle nye regler formuleres. Hovedstyret erkjente betydningen av dette i etterkant av sin behandling av NOU en og nedsatte da et fast utvalg ("Utvalget") med mandat til å følge opp så vel den generelle juristutdanningen som den mer spesielle advokatutdanningen. Utvalget legger med dette frem et grunnlag for en diskusjon om struktur og innhold i den fremtidige "Advokatutdanningen" i Norge. Dokumentet innledes med en definisjon av begrepet "Advokatutdanning" og beskriver deretter den historiske bakgrunnen for og utviklingen av advokatutdanningen samt status for denne i dag. Advokatlovutvalgets forslag til endringer samt Foreningens posisjoner i høringen av disse refereres før Utvalgets vurderinger og forslag til endringer presenteres. Det er sterkt ønskelig at Utvalgets endringsforslag behandles i Foreningens kretser og at det så gis en tilbakemelding til Utvalget slik at eventuelle endringsforslag som fremmes overfor Departementet er forankret hos Foreningens medlemmer. Dokumentet er også distribuert til Forum for de store advokatfirmaene samt Yngre Advokater med samme oppfordring.
Utvalget vil, på grunnlag av de tilbakemeldinger som mottas, utforme et endelig forslag til Advokatforeningens syn på den fremtidige advokatutdanningen som Hovedstyret kan ta stilling til og, deretter, spille inn til Justisdepartementet. Målsettingen er at Hovedstyret skal kunne ta stilling til et slikt forslag i januar 2019. 1 Hva består Advokatutdanningen av? Advokatyrket er en profesjon. En alminnelig akseptert definisjon av dette er "en yrkesgruppe med utdanning på akademisk nivå, med monopol på å utføre visse arbeidsoppgaver og med høy grad av kontroll med etterlevelsen av yrkesetiske og faglige normer" (Vilhelm Aubert). Advokatyrket hviler på en spesialisert utdannelse det juridiske studiet samt de tilleggskravene som er definert for å få advokatbevilling. Enkelte av disse tilleggskravene (alder, god vandel ikke grunnlag for tilbakekall av bevilling) er av faktisk art og faller utenfor begrepet "utdanning". Grunnkravet fullført mastergrad i rettsvitenskap anses heller ikke som en del av den spesialiserte "advokatutdanningen". Det er imidlertid en avgjørende forutsetning for denne og vil derfor bli behandlet av Utvalget på et senere tidspunkt. Det som da gjenstår av elementer i dagens "advokatutdanning" er: - et generelt krav til relevant praksis - et krav til spesialisert erfaring (prosedyrekravet); og - et krav til gjennomføring av en teoretisk opplæring (advokatkurset) Det er disse tre elementene som, i det følgende, refereres til som "advokatutdanningen". Det må understrekes at advokatyrket krever livslang læring. Det at man, gjennom yrkesutførelsen, stadig øker og utvider sin erfaring og kunnskap er en naturlig og integrert del av profesjonsutøvelsen. Enhver tanke om at man ved å gjennomføre en konsentrert "advokatutdanning" er fullt utlært som advokat er derfor misforstått. En fullført "advokatutdanning" er ikke en avslutning, men snarere en introduksjon til (og en plattform for) kontinuerlig læring. Denne prosessen er i hovedsak erfaringsbasert, men suppleres av det alminnelige kravet til faglig etterutdanning. Denne faller utenom de problemstillingene som diskuteres i det følgende. Den generelle advokatutdanningen er grunnlaget for nok et profesjonelt nivå advokaturen (høyesterettsprøven). Også dette faller utenfor rammen av det som vil behandles i det følgende. 2 Advokatbevillingen Advokatbevillingen er den logiske konsekvens av en gjennomført advokatutdanning. Den gir rett til å praktisere som advokat i eget navn, i.e. å rådgi klienter i juridiske spørsmål, herunder å bistå i løsning av tvister for domstolene.
Bevillingen gi rett til å bruke tittelen "advokat" i yrkesutøvelsen. Videre får man nyte godt av og må overholde de rettigheter og plikter som er tillagt og regulerer profesjonen etter lovgivningen. Profesjonens arbeidsområder har utviklet seg betydelig siden rammelovgivningen for profesjonen ble innført. Opprinnelig var således hoveddelen av advokatenes arbeidsoppgaver knyttet til arbeid i domstolene. I dag er det, sammenholdt med f.eks. 1960-tallet da praksiskravet ble introdusert, grunn til å anta at domstolsarbeid står for en klart lavere andel av advokatenes arbeid. Områder som oppfølging av rettigheter mot forvaltningen, løsning av tvister (utenfor domstolene) med forvaltningen samt generell rådgiving (primært til næringslivet) er, i dag, vel så viktig for bransjen (både i volum og verdi) som domstolsarbeid. Profesjonen har videre fått en klarere spesialiseringsoppdeling. Det er nå stadig vanligere å vise til "Allmenadvokater", "Forsvarsadvokater" og "Forretningsadvokater" som kategorier av advokater. Særlig Forretningsadvokatene har et mindre innslag av domstolsarbeid i sin praksis enn det som var tilfelle for en profesjonsutøver for 50 år siden. Samtidig har denne gruppen tatt et stadig økende ansvar for den praktiske delen av advokatutdanningen fordi deres nåværende forretningsmodell bygger på en rask gjennomstrømming av et stort antall unge, juridiske kandidater, ansatt i rollen som advokatfullmektiger. Dette har, fordi disse miljøene ikke prioriterer oppdrag som er egnet for å introdusere deres advokatfullmektiger for domstolsarbeid, skapt en betydelig "spenning" i dagens advokatutdanning, først og fremst fordi mange slike fullmektiger ikke får arbeidsoppgaver som er egnet til å oppfylle det spesielle praksiskravet i løpet av minimumstiden for det generelle praksiskravet. Til tross for den økende avstanden mellom arbeidsoppgavene til de forskjellige delene av profesjonen er advokatutdanningen fortsatt lik for alle. Dette oppleves som en betydelig styrke for profesjonen som helhet. En felles regulering av rammene for profesjonsutøvelsen anses derfor som en stor fordel. Selv om mange advokater i dag ikke har domstolsarbeid som en del av sin virksomhet er det å ha en grunnleggende erfaring fra og forståelse for domstolenes virkemåte en sentral del av deres rolleforståelse. Det må videre antas at samfunnets generelle syn på advokatrollen fortsatt er nært knyttet til advokatenes rolle i og betydning for domstolene. Dette utgangspunktet er videre grunnlaget for de profesjonelle rettigheter og plikter som advokatrollen gis i lovgivningen. 3 Historisk utvikling 3.1 Advokatprofesjonen har sitt historiske utgangspunkt i 1638 da bevillingssystemet for å gi rettshjelp ble innført. Advokatene (sakførere) fikk da en tydelig, egen identitet. Det var, på dette tidspunkt, ingen krav til utdanning. Man ervervet seg de nødvendige kunnskapene gjennom interaksjon med andre utøvere av profesjonen og domstolene. Slik sett stod man i samme situasjon som de historiske håndtverkslaugene som, gjennom mester/svenn-systemet, selv tok hånd om all utdanning. Fra 1736 ble det imidlertid stilt krav om avlagt juridisk embetseksamen i tillegg til "god vandel" som grunnlag for å få advokatbevilling.
Fra ca. 1800 ble det innført en ordning som innebar en 2-års prøvetid som grunnlag for å få bevilling. Senere gikk dette over til et krav om 3-års praksis. Her ligger således spiren til fullmektigordningen og dagens generelle praksiskrav. Frem til 1848 var alle advokater med bevilling ansatt i staten. De var således å regne som embetsmenn. Antallet var videre begrenset. I 1848 ble profesjonen liberalisert for så vidt som ordningen med ansettelse i staten opphørte. Advokatene ble, i stedet, selvstendig næringsdrivende. Fra dette tidspunkt har profesjonen hatt status som "uavhengig" i forhold til myndighetene. Advokatbevilling ble deretter gitt alle søkere med avlagt juridisk embetseksamen og god vandel. Kravet om foregående praksis og/eller prøvetid ble dermed forlatt. Advokatforeningen arbeidet helt fra begynnelsen av det 20. århundre for at det skulle stilles krav om relevant praksis for å få advokatbevilling. Dette ble utad begrunnet i at potensielle klienter skulle være sikret at den advokat de henvendte seg til hadde et visst minimum av praktisk erfaring. Innad i profesjonen var standpunktet i tillegg begrunnet med at man, av konkurransemessige grunner, ville gjøre det vanskeligere å etablere seg som advokat. Her synliggjøres således en permanent problemstilling knyttet til advokatutdanningen for første gang. Advokatene selv har alltid, i egen næringsinteresse, ønsket å begrense tilstrømmingen til profesjonen ved å argumentere for at det må stilles formelle krav til hvem som kan få bevilling. Myndighetene har, på sin side, ønsket å sørge for best mulig konkurranse blant advokatene, fortrinnsvis ved å holde etableringsterskelen lav. Begge sider av denne interessemotsetningen har brukt klientinteresse som begrunnelse for sitt syn, tidvis med noe større intensitet enn det synes å ha vært grunnlag for. 3.2 Foreningen fikk første gang gjennomslag for sitt ønske om relevant praksis som krav for å få advokatbevilling i 1943. Denne lovgivningen ble, som følge av at den ble gitt av myndighetene under den tyske okkupasjonen, annullert i 1945. Jusstudiet opplevde en meget stor tilstrømning på 1950-tallet. Advokatforeningen argumenterte, i lys av profesjonens interesse i å begrense antallet advokater, først for å lukke studiet, deretter for en gjeninnføring av praksiskravet. Myndigheten pekte på sin side på at det, gitt det relativt begrensede antallet praktiserende advokater man hadde, ville være vanskelig å sikre alle som ønsket det en praksisplass. Foreningen fikk derfor først gjennomslag for praksiskravet i 1965 gjennom et tillegg til domstolloven 220. Kravet ble da formulert som minimum 2 års praksis som advokat-, dommer- eller politifullmektig. I tillegg kunne kravet oppfylles ved arbeid som universitetslærer. Kravet ble redusert til et år hvis man gjennomførte et praktisk kurs (Advokatkurset). Uten at dette ble direkte formulert i lovgivningen var praksiskravets kjerne at man skulle ha opparbeidet en viss erfaring fra arbeid i domstolene før man fikk anledning til å praktisere som
advokat i eget navn. Alle de tre først angitte praksistypene sikret dette. Praksis som universitetslærer ble inkludert fordi disse, gjennom karakterkravet for ansettelse ved Universitetet, ble ansett som så særlig kvalifisert at domstolpraksis ikke var nødvendig(!) Det generelle praksiskravet har ligget noenlunde fast siden det ble innført. I forbindelse med endringene i domstolloven i 1991 ble det vurdert å utvide kravet til 3 år. Departementet fant imidlertid ikke grunn til å gjennomføre dette. Historisk har problemstillingene vedrørende praksiskravet knyttet seg til innhold og oppfølging fra prinsipal/arbeidsgiver ikke lengden på perioden. Interessant nok har dette kun vært diskutert i forhold til praksis som advokatfullmektig. Det har således ikke vært stilt noen spesifikke krav til oppfølging og veiledning fra "prinsipalen" for de andre praksisalternativene. Slik oppfølging har imidlertid, klarligvis, blitt gitt uansett. 3.3 I tiden etter at praksiskravet ble innført endret rekrutteringen til advokatyrket seg slik at stadig færre hadde bakgrunn som dommerfullmektig (og dermed erfaring fra domstolsarbeid) som grunnlag for sin søknad om bevilling. Av denne grunn innførte man, samtidig med det generelle praksiskravet, et spesielt praksiskrav (prosedyrekravet) for dem som utelukkende oppfyller det generelle praksiskravet gjennom arbeid som advokatfullmektiger. Det er verdt å understreke at prosedyrekravet kun gjelder for dem som bare har advokatfullmektigpraksis. Det er, pussig nok, fortsatt ikke noe krav om at universitetslærere må supplere sin generelle praksis med prosedyreerfaring. Opprinnelig var prosedyrekravet formulert som at man måtte ha gjennomført 5 hovedforhandlinger i sivile saker. Dette forslaget ble imidlertid oppfattet som for strengt slik at man innførte kravet som et krav om 2 gjennomførte sivile saker. Ved revisjonen av domstolloven 220 (og Advokatforskriften) i 1991 ble kravet økt til 3 hovedforhandlinger. I tiden etter dette er kravet blitt noe utvannet ved at det kan oppfylles gjennom delvis gjennomføring av hovedforhandlinger, gjennomføring av straffesaker samt rettsmekling. Det har, så godt som alltid, stått strid om prosedyrekravet. Dette har dels hatt årsak i sviktende tilgang på egnede saker, men også fordi kravet har virket splittende mellom advokatmiljøer avhengig av hvor stor del av deres praksis som er knyttet til domstolsarbeid. Spørsmålet har derfor fått en symbolverdi utover sin reelle betydning, hvoretter diskusjonen omkring dets relevans raskt skaper polarisering internt i profesjonen. Det anføres videre ofte at kravet har uheldige konsekvenser for klientene fordi det, per se, er prosessdrivende og at det representerer en risiko for svekket kvalitet. Det er videre et faktum at det påvirker konkurransebildet internt i profesjonen ved at "fullmektigsaker" utføres på vilkår langt under bransjenormen. Dette illustreres ved at store forretningsadvokatfirmaer gjerne inngår avtaler med aktører med stort tilfang av "små" saker om å utføre disse uten vederlag for å la sine fullmektiger få tilgang til kvalifiserende saker.
3.4 Det teoretiske kravet gjennomføring av et særskilt kurs har sitt grunnlag i et "praktiskjuridisk kurs for kommende advokater" som Oslo Krets i Advokatforeningen avholdt første gang i 1949. Kurset ble antakelig innført for å kompensere for det manglende, generelle praksiskravet på dette tidspunktet. Fordi etableringsterskelen på dette tidspunktet var svært lav (intet praksiskrav) fokuserte kurset på de praktiske sidene ved å etablere og drive et advokatforetak. Etter hvert ble kurset alminneliggjort, i.e. gjort tilgjengelig også for interesserte utenfor Oslo Krets. Foreningen innledet også et samarbeid med Departementet om form og innhold. Fra 1965 fikk det en formell posisjon for så vidt som at gjennomført kurs reduserte det alminnelige praksiskravet til 1 år. Fra 1995 ble bestått kurs tatt inn som et av vilkårene for å få advokatbevilling, ref. Advokatforskriften 8-2. Innholdet i kurset har forblitt praktisk orientert med fokus på temaer av betydning for oppstart av egen advokatvirksomhet. Etter hvert har mer alminnelige temaer omkring domstolsarbeid, samt etikk, blitt inkludert. 4 Dagens regelverk 4.1 Dagens hjemler for advokatutdanning finnes i domstolloven 220, Advokatforskriften ("Forskrift til domstollovens kap. 11 FOR-1996-12-20-1161") ("Advokatforskriften") og i Justisdepartementets rundskriv G-1997-25 av 25. februar 1996 ("Rundskrivet"). I tillegg finner man en bestemmelse av betydning for det generelle praksiskravet i 5.6 og 5.7 i Regler for God Advokatskikk (som for øvrig er integrert i Advokatforskriften) ("RGA"). 4.2 Det generelle praksiskravet er hjemlet i domstolloven 220, første avsnitt, supplert av 4.1 i Rundskrivet og 5.6 og 5.7 i RGA. Praksisen må ha minimum 2 års varighet. Perioden må imidlertid ikke være sammenhengende. Kvalifisert praksis er arbeid: (i) som autorisert fullmektig hos en advokat som selv utøver advokatvirksomhet; (ii) som dommer eller dommerfullmektig; (iii) i stilling ved påtalemyndigheten der behandling av rettssaker inngår som en vesentlig del; eller (iv) som universitetslærer i rettsvitenskap. I tillegg til dette kan Justisdepartementet ved forskrift eller Tilsynsrådet i enkelttilfeller godkjenne annen juridisk virksomhet. Praksiskravet kan oppfylles gjennom kombinasjoner av overnevnte praksistyper.
Grunnlaget for advokatfullmektigpraksis som oppfyllelse av det generelle praksiskravet er autorisasjonsordningen for advokatfullmektiger. Denne ordningen har en lang historie og er hjemlet i domstolloven 233. Ordningen er en form for legalfullmakt der en person som har avlagt juridisk embetseksamen/masergradseksamen (men ikke har oppfylt kravene i domstolloven 220), har god vandel, så lenge det ikke foreligger grunnlag for tilbakekall, kan få generell autorisasjon til å opptre for en praktiserende advokat "i rettergang". Det er således verdt å merke seg at autorisasjonen kun gjelder "rettergang". Når en fullmektig opptrer på vegne av en prinsipal på andre områder må det således bygge på stillingsfullmakt eller særskilt fullmakt. Fullmektigordningen har sin rot i det personlige forholdet mellom én prinsipal og én fullmektig. Den praktiske opplæringen ble da gitt innenfor rammen av prinsipalens praksis. Advokatforskriften, Rundskrivet og RGA formulerer en rekke krav for at en praksis som advokatfullmektig skal kunne godkjennes. Disse kan oppsummeres som følger: - fullmektigen må være fast ansatt hos prinsipalen(e): - arbeidet som fullmektig må være vedkommendes hovedbeskjeftigelse; - prinsipalen(e) må være praktiserende advokater, der advokatvirksomheten er hovedbeskjeftigelsen; - fullmektig og prinsipal(er) må arbeide ved samme fysiske kontor; - fullmektigen skal delta aktivt i advokatvirksomheten og få løpende opplæring og veiledning av prinsipalen(e); og - fullmektigens oppgaver skal være varierte. Oppfylles ikke disse kan praksisen bli nektet godkjent som grunnlag for bevilling. Paradoksalt nok stilles det ikke slike krav til de andre praksisalternativene. Det må for øvrig understrekes at den advokat (som, i enkeltsaker, for så vidt kan være en ansatt advokat) i advokatforetaket som er ansvarlig for gjennomføringen av oppdraget er den som vil ha profesjonsansvaret for fullmektigens eventuelle feil eller unnlatelser. Dette har, historisk, reist en del problemstillinger knyttet til bredden av praksisen samt det formelle forholdet mellom partene. En del prinsipaler har således misbrukt ordningen ved, eksempelvis, å knytte til seg fullmektiger på provisjonsbasis. Dette er bakgrunnen for regelen i RGA 5.7 som krever et ordinært ansettelsesforhold som grunnlag. I dag har advokatbransjens struktur endret seg dramatisk i forhold til status da det generelle praksiskravet ble innført. I 1970 praktiserte de aller fleste advokater alene eller i kontorfellesskap. Prinsipal/fullmektigrelasjonen var dermed personlig. I 2006 arbeidet 29 % av Foreningens medlemmer i firmaer med mer enn 50 praktiserende advokater. I 2009 var andelen steget til 42 % mens den i dag må antas å være enda høyere.
Antallet ansatte advokater (fullmektiger inkludert) pr partner/prinsipal har også steget betydelig. Situasjonen i dag er derfor antakelig at flertallet av landets advokater/advokatfullmektiger er lønnsmottakere i advokatforetak. Fullmektigen autoriseres normalt for alle partnere/prinsipaler i et advokatforetak. Den personlige relasjonen er dermed erstattet av et institusjonelt forhold mellom den enkelte fullmektig og foretaket vedkommende er ansatt i. 4.3 Det spesielle praksiskravet (prosedyrekravet) er hjemlet i domstolloven 220 som gir: "Kongen [fullmakt til] ved forskrift gi regler om prosedyreerfaring som vilkår for at praksis som nevnt i Nr. 2 bokstav a skal medregnes." Praksistypen som nevnt i Nr. 2 bokstav a er advokatfullmektigpraksis. Slike regler er gitt i Advokatforskriften 8-1. Kravet er å ha prosedert under minst tre hovedforhandlinger av et visst omfang. Inntil to av disse kan erstattes med hovedforhandling i straffesaker eller rettsmekling. Hovedforhandling i en større straffesak tilsvarer en sivil sak. Hovedforhandling i to straffesaker av mindre omfang eller to rettsmeklinger tilsvarer én sivil sak. Tilsynsrådet tar stilling til og avgjør om enkeltsaker kan godkjennes. Tilsynsrådets praksis på dette området innebærer at man legger en konkret vurdering til grunn, herunder rettsmøtets varighet og hvilke oppgaver advokatfullmektigen har utført under rettsforhandlingene. Tilsynsrådet har godkjent skifte- og namssaker, saker fra jordskifteretten og voldgiftssaker som likeverdig med ordinære, sivile saker. Videre har man akseptert at to av de sivile sakene kan erstattes med saker for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Kravet til dokumentert erfaring fra domstolsarbeid for at generell advokatfullmektigpraksis skal kunne godkjennes har vært og er omstridt. Det synes videre å ha vært en klar glidning i godkjennelsespraksis fra et selvstendig gjennomføringsansvar for en hel sivil sak til et vesentlig bredere grunnlag av aktiviteter. 4.4 Det teoretiske kravet gjennomført "advokatkurs" er hjemlet i domstolloven 220 som bestemmer at: "Kongen kan ved forskrift fastsette at gjennomføring av et kurs i emner av særlig betydning for advokatvirksomhet skal være et vilkår for advokatbevilling. Kongen gir nærmere regler om kursets innhold og gjennomføring." Slike bestemmelser er gitt i Advokatforskriften 8-2 som lyder:
"Ved søknad om advokatbevilling må søkeren godtgjøre at vedkommende har gjennomført et kurs i emner av særlig betydning for advokatvirksomhet (advokatkurset). Justisdepartementet gir nærmere regler om kursets innhold og gjennomføring." Justisdepartementet har gitt nærmere regler for Advokatkurset i Rundskrivet. Kurset arrangeres av JUS, går over 6 dager fordelt på to kurssamlinger og avsluttes med en eksamen der det kun gis karakter bestått/ikke-bestått. Gjennomføring av Advokatkurset er obligatorisk for alle (uavhengig av praksisgrunnlag) som søker om advokatbevilling. 5 Advokatlovutvalgets forslag Advokatlovutvalgets forslag (NOU 2015:3) kan oppsummeres som følger: - Kravet til lengden av praksisperioden øker fra 2 til 3 år. - Enhver "juridisk virksomhet" skal kvalifisere som generell praksis. - Det spesielle praksiskravet (prosedyrekravet) fjernes. - Den teoretiske delen (advokatkurset) utvides til et omfang tilsvarende 30 studiepoeng ved Universitetene (et semester). Utvalget har ikke gitt omfattende og konkrete begrunnelser for forslagene og heller ikke gått særlig dypt inn i den avgrensningsproblematikken et begrep som "juridisk virksomhet" vil reise. Utvalget forutsetter at den utvidede advokatutdanningen legges til universitetene i samarbeid med det foreslåtte "Advokatsamfunnet". Emnevalget som foreslås synes i stor grad å reflektere dagens advokatkurs, dog slik at konkrete øvelser i domstolsarbeid forutsettes å unngå for å kompensere for frafallet av det spesielle praksiskravet knyttet til advokatfullmektigpraksis. 6 Advokatforeningens foreløpige standpunkter Advokatforeningens høringssvar til NOU 2015:3 kan oppsummeres som følger: - Tilslutning til at praksiskravet økes til 3 år; - Uenighet i forhold til utvidelsen av hva slags praksis som skal kvalifisere. Eget forslag om at minst 2 av de 3 praksisårene bør være som advokatfullmektig. - Uenighet når det gjelder å avvikle prosedyrekravet. Motforslag om å redusere dette til to saker som hver har minst én dags varighet. - Aksept av en utvidelse av Advokatkurset, men kun til 15 undervisningsdager. - Krav om at Advokatkurset inkorporerer prosedyretrening for å kompensere for reduksjonen i antall saker under prosedyrekravet.
Generelt støtter Foreningen en skjerping av kravene for å få advokatbevilling. Dette er begrunnet i et ønske om å heve kvaliteten på advokatstanden. Konkurranseregulerende begrunnelser har ikke blitt anført og har heller ikke figurert i Foreningens interne diskusjoner. 7 Generelt om Advokatutdanningens struktur og innhold 7.1 Advokatutdanningen har historisk vært en praktisk orientert utdanning med et begrenset innslag av teori. Dette er en refleksjon av at utdanningen er profesjonsorientert. Det har alltid vært lagt til grunn at man tilegner seg profesjonens teknikker og verdier gjennom faktisk å arbeide som "lærling", "svenn", "fullmektig" eller lignende under oppsyn og med veiledning av en erfaren profesjonsutøver. Som påvist overfor er det teoretiske innslaget i advokatutdanningen (Advokatkurset) i dag begrenset. Det er også et relativt nytt element i totaliteten. Advokatlovutvalget foreslår en grunnleggende endring i dette ved å "snu" sammensetningen av elementene i advokatutdanningen slik at den teoretiske delen får en dominerende plass. Når man samtidig åpner for at enhver "juridisk" praksis skal være kvalifiserende har man, de facto, endret en århundrelang tradisjon basert på at advokatene selv har hovedansvaret for opplæringen av nye advokater. Etter Utvalgets syn er dette en gal vei å gå. Det fremstår som klart mer sannsynlig at læring gjennom praksis i den profesjonen man skal utøve gir en bedre inngang til profesjonen enn en teoretisk utdannelse i regi av akademiske institusjoner. Et slikt brudd med tradisjonen medfører også andre problemer og utfordringer. Det fremstår som vesentlig mer sannsynlig enn ikke at et semesterlangt tillegg til det alminnelige studiet i rettsvitenskap vil bli koblet direkte på dette for de fleste. Det vil forlenge studiet (i snitt med mer enn et semester da noen vil bruke lengre tid, eventuelt avlegge eksamen flere ganger), og, som sådan, reise spørsmål om hvordan dette skal finansieres. Dagens advokatutdanning finansieres i all hovedsak av arbeidsgiver/klienter (med mulig unntak av advokatkurset som en del deltakere selv dekker). Å flytte dette til studenter som ikke vet om de kommer til å få bruk for den kompetansen tilleggsstudiet gir dem virker lite gjennomtenkt. Utvalget er derfor av den oppfatning at man bør beholde en struktur på advokatutdanningen der praksiselementet dominerer. 7.2 Den praktiske delen av advokatutdanningen bygger på relasjonen "prinsipal fullmektig." Konkret hviler konseptet på en personlig relasjon der fullmektigen bistår prinsipalen i alt vedkommendes arbeid, får veiledning (og dermed utdanning) i denne forbindelse og avlaster prinsipalen. Denne modellen er effektiv og økonomisk så lenge prinsipalen kjenner sitt ansvar for opplæringen og gir fullmektigen reelle muligheter til å utvikle seg. Utdanningen finansieres da
dels av prinsipalen (som arbeidsgiver) og dels av klientene. Fullmektigens eget bidrag er et lavere lønnsnivå enn det som kan forventes når grunnopplæringen er tilbakelagt. Dagens advokatvirksomhet har, strukturelt, fjernet seg fra denne modellen. I dag arbeider de fleste advokatfullmektiger i virksomheter som sysselsetter mange advokater, herunder flere prinsipaler. Det fører til at den tette relasjonen mellom en enkelt prinsipal og dennes ene fullmektig er unntaket snarere enn regelen. I de største advokatfirmaene har man i dag opp imot 200 advokater innenfor samme struktur. De som utad er profesjonelt ansvarlige for virksomheten partnerne representerer normalt mellom 20 og 40 % av totalen. Virksomheten vil videre ha et stort antall ansatte advokater som har egen bevilling, men som ikke har tatt denne i bruk. Antallet fullmektiger vil variere, men er gjerne ca. 30 % av totalen. Fullmektigene autoriseres normalt som fullmektig for alle partnerne. Dette er begrunnet i interne behov for ressursstyring og arbeidsflyt. Konsekvensen er imidlertid at en prinsipal kan ha opp imot 70 fullmektiger som vedkommende har et formelt utdannelse- og veiledningsansvar for. I praksis fører dette til ansvarspulverisering som man kompenserer for ved å flytte det faktiske opplæringsansvaret til institusjonen som sådan. Ofte organiseres dette gjennom "fadderordninger" der den enkelte fullmektig får en annen, ansatt advokat, som oppfølger. Denne rollen vil imidlertid ofte være av sosial karakter, fokusert på å introdusere fullmektigen i foretakets kultur og struktur. Etter utvalgets mening vil det derfor være en bedre løsning om ansvaret for den praktiske profesjonsopplæringen ble lagt til arbeidsgiver samt at man stiller tydeligere krav til hvordan dette skal organiseres og følges opp. For de store advokatforetakene vil dette tydeliggjøre hvor ansvaret ligger. For de små advokatforetakene vil forskjellene fra dagens situasjon være marginale der en prinsipal også skal være fullmektigens arbeidsgiver, ref. RGA 5-7. 7.3 Konseptuelt er advokatbevillingen grunnlaget for å etablere egen virksomhet enten alene eller sammen med andre. Som en følge av den strukturendringen i advokatbransjen som har funnet sted de siste 30-40 årene (og som fortsatt pågår), er det et stadig stigende antall av de som får advokatbevilling som ikke starter egen virksomhet. I stedet fortsetter disse gjerne som regulære ansatte i advokatforetakene. Bevillingen blir dermed viktigere som et delkarrieremål symbolisert med rett til å benytte advokattittelen, større ansvar og forbedrede lønnsvilkår. Denne utviklingen må antas å fortsette til tross for at moderne teknologi må forventes å senke terskelen for etablering.
Gitt dette er det utvalgets oppfatning at den delen av dagens advokatutdanning som gir innføring i forutsetningene for å starte egen virksomhet med fordel kan tas ut og inkorporeres i et eget "etablererkurs" som eventuelt kan gjøres obligatorisk for dem som faktisk skal starte egen virksomhet, ref. punkt 9 nedenfor. 8 Det generelle praksiskravet 8.1 Utvalgets prinsipielle oppfatning er at det generelle praksiskravet kun bør kunne oppfylles gjennom fast stilling som advokatfullmektig i en virksomhet som driver advokatvirksomhet. Begrunnelsen er at det kun er en slik praksis som gir reell innføring i advokatyrket og de mulighetene til å skaffe seg erfaring fra dette som et slikt krav til praksis begrunner. Advokatlovutvalgets forslag om at enhver form for "juridisk virksomhet" skal være kvalifiserende står i direkte motstrid med begrunnelsen og bør derfor kunne ses bort fra. Advokatforeningens posisjon i høringsuttalelsen bør kunne aksepteres som kompromiss, men da slik at de eneste alternativ praksisene som bør kunne godtas er arbeid som dommer, samt domstolsfokusert arbeid i påtalemyndigheten. Det er vanskelig å forstå hvorfor arbeid som universitetslærer, ref. domstolloven 220 første ledd (d), fortsatt skal være kvalifiserende. 8.2 Utvalget mener at 3 års praksis er et hensiktsmessig krav. Det gir mulighet til å tilegne seg erfaring fra et rimelig bredt felt. Samtidig vil det neppe virke negativt på rekrutteringen til profesjonen. De aller fleste som etablerer seg som praktiserende advokater i eget navn i dag gjør dette vesentlig senere enn umiddelbart etter at praksisperioden er utløpt. Videre forlenger dagens prosedyrekrav ofte den reelle praksisperioden fordi det er vanskelig å få tilgang til saker. Med det forslaget utvalget legger frem i punkt 9 vil denne effekten kunne reduseres betraktelig. Det kan da begrunne en generell forlengelse av praksisperioden. 8.3 Det stilles i dag ingen konkrete krav til praksisperiodens innhold utover, for advokatfullmektigpraksisens del, å presisere at oppgavene skal være "varierte". Dette er naturlig karakteren på landets advokatvirksomheter, domstoler og påtalemyndighetens forskjellige nivåer er og vil forbli mangeartet. I forhold til advokatfullmektigpraksis mener dog Utvalget at man bør kunne gi noen føringer i forhold til den overordnede målsettingen for så å knytte dette til faglig bredde, muligheter for klientkontakt, oppfølging osv. En mulighet her er å stille krav til den virksomheten som gir praksisen at det skal foreligge en plan for praksisperioden. Dette bør kunne gi en forbedring, uten at men går for langt i retning av en normering av praksisperioden. 8.4 Som nevnt overfor mener utvalget at ansvaret for opplæringen av advokatfullmektiger bør legges til arbeidsgiver. i.e. virksomheten. Dette antas, særlig i forhold til større virksomheter, å gi større klarhet og også en forbedret struktur på denne delen av advokatutdanningen. Utvalget anbefaler at Foreningen forsøker å utforme en generell veiledning til hvordan foretakene, som minimum, bør legge opp veiledning og utdanning av fullmektiger.
8.5 Utvalget har notert seg at Departementet ser for seg en "tilsynsmodell" for advokatbransjen. Det vil da være naturlig at et slikt organ også gis et visst kontroll-/tilsynsansvar for at virksomheten har et minimum av struktur og planer for den enkelte advokatfullmektigens progresjon gjennom praksisperioden. 9 Prosedyrekravet 9.1 Det er, når prosedyrekravet skal vurderes, viktig å erindre det historiske utgangspunktet. Begrunnelsen var (og er) å sikre at den som søker advokatbevilling på grunnlag av advokatfullmektigpraksis har et minimum av erfaring fra konkret domstolsarbeid. Dette var utvilsomt viktigere før da nær sagt alle virksomme advokater var løpende engasjert i slikt arbeid. 9.2 Advokatlovutvalget har, i kap. 11.2.4 i NOU 2015:3, foretatt en gjennomgang av argumentene for å fjerne prosedyrekravet. Utvalget er enig i relevansen og tyngden av disse, men mener likevel at konkret domstolsarbeid er en så viktig markør for advokaters identitet både innad i standen og utad i forhold til samfunnet at man bør beholde et krav til praktisk utdanning i slikt arbeid som del av advokatutdanningen. Kravet bør imidlertid forenkles noe og utformes på en måte som hensyntar de innvendingene som foreligger mot dagens ordning. Utvalget mener videre at kravet bør allmenngjøres, i.e. at det, hvis slik praksis fortsatt skal kvalifisere, også skal gjelde for søkere som har erfaring fra arbeid for domstolene og/eller påtalemyndigheten. Årsaken er at advokatens rolle i domstolene er forskjellig fra dommer og påtalemyndighet. Det er erfaring fra og innsikt i advokatrollen som må være utdanningens mål. 9.3 Utvalget foreslår derfor at men beholder et særskilt krav til innsikt i domstolsarbeid i advokatutdanningen, men at dette omformuleres slik at: - det formuleres som et generelt krav om innsikt i domstolenes arbeid; - det oppfylles ved gjennomføring av et praktisk kurs i regi av Advokatforeningens kretser og deres lokale domstoler støttet av JUS; og - det gis fritak fra å ta kurset hvis man har gjennomført to hovedforhandlinger i sivile saker i fullmektigperioden. Denne "modellen" er inspirert av den ordningen man har i Danmark, "rettssaksprøven," men er tenkt gjort mer generell. Kurset bør ha en samlet varighet på 10-12 dager (fordelt over 2-3 samlinger) og inkluderer gjennomføringen av en fiktiv rettssak som prosederende (ikke bare en part-, vitne- eller dommerrolle). I tillegg bør deltakerne få en generell gjennomgang av domstolenes arbeid.
Poenget med å avholde kursene regionalt er dels å redusere kostnader, men også å gi de(n) lokale domstolen(e) en mulighet til å formidle praktiske råd og veiledning for hvordan den forventer at de advokatene som oftest vil arbeide hos dem skal opptre. Etter Utvalgets oppfatning vil dette, over tid, kunne bidra til gode lokale samarbeidsformer samtidig som det vil gi de advokatfullmektigene som ikke planlegger en karriere innenfor tvisteløsning en bredere innsikt i domstolenes arbeid samt hva som forventes av en advokat som skal opptre i disse. Et slikt kurs kan fremstå som krevende å arrangere, særlig for mindre kretser. Det bør derfor åpnes for at det kan avholdes i samarbeid med tilstøtende kretser hvis det gjør det enklere å gjennomføre. Kurset bør utformes av JUS og støttes med foredragsholdere herfra hvis det er påkrevd (f.eks. for temaer som saksforberedelse, vitneavhør, prosedyreteknikk). Det vil dog ha en særlig verdi om slike kan rekrutteres lokalt. Advokatforeningen bør videre søke å få til et generelt samarbeid med Dommerforeningen for å legge til rette for det nødvendige lokale samarbeidet. Kursplanen og formatet må være likt over hele landet. Kursdeltakelsen bør vurderes på en bestått/ikke bestått-basis der hovedvekten legges på at man har gjennomført alle elementer. For de to hovedforhandlingenes del bør kravet være at man har hatt det faktiske ansvaret for forberedelsen og gjennomføringen av disse. Her bør det legges til rette for at den dommeren som skal ha en slik sak får beskjed om dette fra fullmektigens arbeidsgiver (ved den advokat som har profesjonsansvaret for saken) på forhånd og at det gis en konkret tilbakemelding fra dommeren til advokatfullmektigen og arbeidsgiveren i etterkant. Igjen bør Advokatforeningen søke om et samarbeid med Dommerforeningen for å få normert denne prosessen. 10 Advokatkurset 10.1 Utvalget mener at advokatutdanningen fortsatt bør inneholde en generell, teoretisk del, i.e. et advokatkurs. Dette vil supplere det praktisk rettede kurset som inngår som et av alternativene for å oppfylle prosedyrekravet. Utvalget mener videre at det bør innføres et særskilt kurs for dem som ønsker å starte egen eller tiltre en eksisterende praksis som partner. Dagens Advokatkurs vil dermed splittes i tre komponenter: (i) et praktisk kurs utelukkende fokusert på advokaters arbeid i domstolene; (ii) et "etableringskurs" fokusert på dem som ønsker å aktivere sin bevilling og dermed starte egen virksomhet; og
(iii) et kurs fokusert på emner som er viktige for å forstå advokatrollen og utøve virksomhet (uavhengig av om bevillingen er aktivert eller ikke) som advokat. 10.2 Det generelle kurset bør ha de etiske krav som stilles til advokater og de regler som formulerer disse som hovedtema. Her vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de grunnleggende kravene Advokatlovutvalget formulerte til advokater: - uavhengighet; - lojalitet til klienten; - faglig dyktighet; og - høy etisk standard. I denne sammenheng må også disiplinærordningen og profesjonsansvaret gjennomgås. Utvalget mener at den faglige utdannelsen må falle utenfor rammen av et slikt kurs. Det må adresseres i grunnutdanningen og de krav som formuleres til advokaters løpende etterutdanning. Idealet om "faglig dyktighet" bør imidlertid understrekes. I tillegg bør et slikt kurs omfatte temaer som fokuserer på advokatenes rolle i rettspleien og samfunnet. Målet med dette bør være å legge grunnlaget for en profesjonell stolthet samt å stimulere til en varig interesse for å bidra i samfunnets utvikling med utgangspunkt i advokatprofesjonens kompetanse og verdigrunnlag. Kurset bør videre introdusere deltakerne for advokatprofesjonens organisasjoner, så vel nasjonalt som internasjonalt. Til slutt kan kurset inkludere enkelte temaer av praktisk betydning for utøvelsen av advokatrollen. Et kursprogram kan dermed utformes som følger: 1. Etiske krav og regler - Uavhengighetskravet - Forholdet til klienten lojalitetskravet - Taushetsplikten og andre lovfestede plikter - Regler for God Advokatskikk - Rammene for "Pro bono"-arbeid 2. Profesjonsansvaret 3. Disiplinærordningen 4. Advokatrollen og samfunnet - Rettsstaten prinsipper og betydning - Advokatens rolle i rettspleien - Pro bono-prinsippet
- Advokatrollens historie 5. Advokatenes organisasjoner - Advokatforeningen - CCBE 6. Praktiske temaer - Klienthåndtering - Kommunikasjon - Retorikk - Konflikthåndtering Det bør også vurderes om kurset skal gi en generell innføring i praktisk arbeid mot forvaltningen, herunder forvaltningens arbeidsmetodikk. 10.3 Kurset bør ha en varighet på 10-12 dager, fortrinnsvis fordelt over 2-3 sammenhengende seanser. Det bør stilles krav om minimum ett, fortrinnsvis to års advokatfullmektigpraksis før man kan ta kurset. Det fremstår som lite hensiktsmessig (og kostbart) å skulle ha en kvalitetsprøving (eksamen) av deltakerne ved kursets avslutning. Utvalget mener derfor at det bør være tilstrekkelig med en "bestått/ikke bestått" vurdering basert på faktisk tilstedeværelse. Kurset bør utformes av Advokatforeningen og organiseres av JUS. Det bør være et mål å engasjere de fremste foreleserne Advokatforeningen rår over blant sine medlemmer, supplert med førsteklasses kompetanse på de temaene der det er naturlig å gå utenfor denne kretsen. Det må videre være en målsetting at kurset tar i bruk alle relevante undervisningsformer samt teknologi for å gjøre kurset engasjerende. 10.4 "Etablererkurset" bør vurderes å gjøres obligatorisk for dem som har til hensikt å starte egen virksomhet, hva enten i eget foretak eller som ansvarlig eier i et eksisterende sådant. I så fall bør det ikke gjennomføres mer enn 12 måneder før dette tidspunktet. Kurset bør omfatte temaer som: - organisering av advokatvirksomhet; - advokatregnskapet; - profesjonsansvarsforsikringer; - drift av advokatforetaket; - behandling av klientmidler; og - håndtering av personopplysninger samt tilgrensende temaer. Grunnleggende innføring i rammene for markedsføring av advokattjenester bør vurderes inkludert.
Et slikt kurs bør kunne gjennomføres innenfor en ramme på 5-10 dager fordelt over 2-3 samlinger. Det bør også avsluttes med en bestått/ikke bestått-vurdering. Kurset bør utformes av Advokatforeningen og organiseres og gjennomføres av JUS. 10.5 Den teoretiske advokatutdanningen vil, gitt utvalgets forslag, bli utvidet til minimum 21 dager, maksimum 28 dager (hvis det praktiske kurset i domstolsarbeid tas med). Utvalget ser liten grunn til å utvide rammen for dette ytterligere. 11 Finansiering 11.1 Utvalget mener at advokatutdanningen, i alt det vesentlige, bør finansieres som i dag, i.e. gjennom bidrag fra: - advokatfullmektigene selv i form av et lavere lønnsnivå enn det som kan forventes når de har mottatt egen bevilling; - arbeidsgiverne gjennom dekning av kursutgifter, interne opplæringsprogrammer samt løpende veiledning; og - klientene gjennom å betale for det arbeidet advokatfullmektigene gjør. 11.2 Når det gjelder den teoretiske utdannelsen må det antas at mange arbeidsgivere (som i dag) vil dekke kursavgiften osv. for sine ansatte advokatfullmektiger. Unntak vi det imidlertid alltid være. For å unngå at dette skal skape for store forskjeller bør Advokatforeningen/JUS søke å holde kursavgiftene så lave som mulig, om nødvendig gjennom subsidier. Slike subsidier kan, eksempelvis, finansieres ved bruk av de midler som tilkommer foreningen i gebyrer for medlemmenes manglende oppfyllelse av etterutdanningskravet. 12 Kontroll Tilsyn 12.1 Utvalget mener at ansvaret for å kontrollere at forutsetningene for å få advokatbevilling foreligger bør legges til det generelle tilsynsorganet som vil bli etablert for advokatbransjen. Dette bør da: - gjennom stedlige tilsyn, sjekke at advokatforetak med ansatte fullmektiger har en tilfredsstillende plan for opplæringen av disse på plass og at denne følges opp; - godkjenne kursplanene for den teoretiske delen av advokatutdanningen; og - faktisk kontrollere at den enkelte advokatfullmektig har gjennomført alle sider av utdanningen. Den faktiske kontrollen på individuelt plan må, nødvendigvis, gjøres på grunnlag av en søknad om bevilling hvorved all nødvendig dokumentasjon må følge.
12.2 Det bør etableres grunnlag for føring av en meningsfylt statistikk for utdanningens gjennomføring samt løpende tilbakemeldinger på kvaliteten.