Innhold [tilt] # Leder # BENTE AASHEIM: Animasjon med fokus på læringsmålene. Om lærerens rolle når elevene lager film # ANITA NORMANN: Digital storytelling i engelskfaget. Idéer for elevarbeider på ungdomsskolen # MARIT BAKKEN: Filmbussen Trøndelag et ambulerende filmverksted # STINE BANG PEDERSEN: Rosablogging # BERIT ANDERSEN: Om kinofilm og skadelighet # PER TERJE NAALSUND: Filmkritikk med tilskodaren i sentrum Mediepedagogisk tidsskrift # 3 desember 2011 10. årgang [Utgitt av Mediepedagogene] * www.mediepedagogene.no
[tilt] Utgitt av Mediepedagogene. Forum for medieundervisning ISSN 1892-3100 www.mediepedagogene.no Redaksjonens adresse: Redaktør Per Terje Naalsund, c/o Ambassaden i Moskva, Pb 8114 Dep, 0032 Oslo Epost: perilie@mac.com Redaksjonsråd: Mai Gythfeldt, Carsten Ohlmann, Trygve Panhoff, Jan V. Steen, Bente Aasheim og Maiken Håvarstein. Lay out: Elisabeth Høisveen, elisabeth.hoisveen@gmail.com tilt publisereres på nettsiden www.mediepedagogene.no/tilt MEDIEPEDAGOGENE Styret valgt på årsmøte 2011. Post til foreningen sendes til leder. Leder: Elisabeth S. Aase Gymnasvn. 18, 5700 Voss Mobil: 988 71 191 E-post: elisabeth_aase@hotmail.com Nestleder: Sigurd Sæthre Vestavn. 18 b, 1476 Rasta Mobil: 957 71 322 E-post: sigurd.saethre@mediebedriftene.no Sekretær og kasserer: Carsten Ohlmann Hauchsgate 9, 0175 Oslo Mobil: 932 09 732 E-post: Carsten.Ohlmann@jbi.hio.no Styremedlem: Mai Gythfeldt Langbølgen 42, 1150 Oslo Mobil: 975 96 495 E-post: mai.gythfeldt@gan.aschehoug.no Styremedlem: Bente Aasheim Karls Staaffs vei 2, 0665 Oslo Mobil: 938 71 261 E-post: beaas_19@hotmail.com Varamedlem: Marit Bakken Hasselbakkveien 15, 7053 Ranheim Mobil: +47 986 30 060 Varamedlem: Trygve Tollefsen Lyshovden 80, 5148 Fyllingsdalen Tlf. privat: 55 09 57 53 Jon Christian Gjerløw Dønnestad Walter Roffs vei 1, 4306 Sandnes Mobil: 478 68 219 Redaktør for www.mediepedagogene.no: Jo Bjørnar Hausnes jbhausnes@gmail.com Forsideilustrasjon: Forsideillustrasjon fra en film om Jeanne d Arc laget ved Hornnes skule. Medlemskap i Mediepedagogene er gratis i 2011. Innmelding på medie pedagogenes nettsider. Kjære lesar Leiaren har ordet I Meld.St. 22 (2010 2011) Motivasjon Mestring Muligheter kjem det framlegg om valfag på to timar per veke på ungdomstrinnet som skal vera tverr faglege, og praktisk retta. No i haust ligg utkast til åtte valfag ute på Udir sine nettsider. Desse skal setjast i verk for 8. trinn frå hausten 2012. Valfag på alle tre ungdomstrinna skal liggja klare frå og med hausten 2014. To av faga som no ligg som utkast, har relevans for oss i Mediepedagogene: dei som per dato har arbeidstitlane Produksjon for sal og scene, og Produksjon av informasjon. Av desse er sistnemnde sterkt knytta opp mot mediefeltet. Desse faga er i pulje 1, noko som vil seia at det kjem høyringsutkast med høyringsfrist i vår, slik at skulane kan tilby dei frå kommande haust. Produksjon av informasjon er eit fag som skal knyttast tett opp til nettet. Ifølgje føremålet i utkastet skal opplæringa tilby «praktisk arbeid med etablering og drift av en nettbasert publikasjon knyttet til skolens hjemmeside.» Aktuelle spørsmål som me i Mediepedagogene stiller her, er til dømes kven skal undervisa i eit slikt fag? Tenkjer ein seg norsk lærar og/ eller samfunnsfagslærar, sidan valfaga skal vera tverrfaglege?? Kva mediefagleg ballast har i så fall lærar(ar) som må/vil ta på seg eit slikt fag? Per i dag veit me at ein heil del lærarar i ungdomsskulen diverre gjer lite ut av dei medie relaterte emne som finst i dei aller fleste læreplanar (ikkje minst i norsk og samfunnsfag!) av den enkle grunn at dei ikkje har god nok bakgrunn. Mediepedagogene meiner at dei som skal stå for undervisninga i dette faget, må ha ein solid mediefagleg plattform, slik at elevane kan få læra mykje, sjølv om det berre er eit totimarsfag. Når no fleire valfag i ungdomsskulen skal innehalda tydelege mediefaglege linjer, reknar Mediepedagogene med eit vesentleg sterkare fokus i lærarutdanninga på medierelaterte emne noko som altfor lenge har vore mangelvare! Voss i november 2011 Elisabeth Sølvberg Aase styreleiar i Mediepedagogene [tilt] # 3 2011 Leder Side 1
Filmbussen Trøndelag et ambulerende filmverksted Av Marit Bakken, Midtnorsk Filmsenter Rundt 200 ungdommer lager hvert år film med Filmbussen Trøndelag etter at Midtnorsk filmsenter etablerte det omreisende filmverkstedet i 2009. Seks instruktører turnerer hver sommer rundt i Trøndelagsfylkene med intensivkurs for filminteresserte, og for flere av ungdommene tennes motivasjonen for å gå videre til en utdannelse innenfor film eller teater. En hustrig høstdag 2008 ringte en entusiastisk ung mann Midtnorsk filmsenter. Det første som streifet mitt travle hode var [tilt] # 3 2011 Film Side 1
Hallvar Witzø film skaperen bak Filmbussen at entusiaster grovt sett kan deles i to: De med gjennomføringsevne og de uten og hvilken type var nå denne herren? I dag kan jeg med glede konstatere at Hallvar Witzø hadde gjennomføringsevne, samarbeidsevner utenom det vanlige, bena godt plantet på jorden og hodet i himmelen. Prosjektet han ville ha oss med på var Filmbussen Trøndelag et prosjekt Midtnorsk Filmsenter siden da ikke bare har tatt inn i varmen, men har investert en god slump penger i og per i dag karakteriserer som navet i sin praktiske kursvirksomhet. Kompetanse, dannelse og demokrati Som regionalt filmsenter har Midtnorsk Filmsenter flere oppgaver. Den mest kjente er nok at vi formidler midler til kort- og dokumentarproduksjon. Vi skal også tilby fasiliteter og talentutvikling til unge filmskapere og her spiller nå Filmbussen en stor rolle. Med Filmbussen gir Midtnorsk filmsenter ungdom økt innsikt i hvordan de kan ta i bruk film for å ytre seg. De øker sin kommunikative kompetanse og får mot og midler til å fortelle sine egne historier fra sitt eget hjemsted. Det må vel kunne kalles dannelse for sin tid og demokrati i praksis? Filmverkstedet handler dessuten om bolyst, om like muligheter uavhengig av hvor man bor og om pur skaperglede! Et ambisiøst prosjekt Hallvar Witzø som i sommer vant Oscar for beste studentfilm med eksamensfilmen sin fra Filmskolen på Lillehammer! har nå drevet Filmbussen i tre år. Han kan fortelle at utgangspunktet for filmverkstedet var at han ville skape et stort og ambisiøst prosjekt i Trøndelag: Det var entreprenøren i meg som ga gass og ville skape noe som skulle forandre barn og unges muligheter for å lage film. Jeg ville dessuten være med på å skape arbeidsplasser for instuktører. Det var nok først i etterkant av den første turneen at jeg innså hvor viktig Filmbussen var, både for ungdommene og meg personlig. Jeg knyttet meg veldig til deltagerne og innså at jeg hadde skapt noe som jeg selv veldig gjerne skulle ha hatt som tilbud da jeg var yngre. Det er ikke alle deltakerne som kommer til å bli filmskapere, forteller han, mange er nok med mest fordi det er morsomt. Men hvert eneste år er det noen som vi inspirerer og gjør trygge på at de har et talent og en innstilling som de kan ta med videre. Mange av dem satser videre på kreative retninger på videregående og vi hjelper dem med å tenke langsiktig fram [tilt] # 3 2011 Film Side 2
mot drømmene deres enten det gjelder Teaterhøyskolen, Den norske filmskolen eller Animasjonslinja i Volda. Motivert talent Han trekker fram Eline Hallem, 18 år, fra Verdal som et godt eksempel på en motivert deltaker. Hun har vært med hvert eneste år siden oppstarten og er nå elev ved dramalinja ved Inderøy vgs. Vi får lage egne filmer med våre egne idéer, og vi får jobbe med dedikerte og flinke regissører. Under et spesialkurs for skuespill- og regitalenter som vi arrangerte i år, viste hun seg å være et naturtalent innen regi. Jeg tror Filmbussen har vært viktig arena hun har fått utfolde seg på, og det er spesielt fint for meg å se at en som i utgangspunktet har satt et mål om å bli skuespiller kan bli inspirert og se at hennes potensiale som regissør kanskje er enda større. Det lek- og utforskemiljøet som Filmbussen representerer, tror jeg har en unik måte å kommunisere med ungdommer på og åpne dem opp for nye muligheter som de ikke nødvendigvis opp dager under en tradisjonell skolegang. Selv sier Elline Hallem at Filmbussen har gitt henne blod på tann for å jobbe med film. Hun har alltid vært interessert i film, men gjennom Filmbussen har hun både lært å lage film og å tenke over filmer hun ser. Det gjør at hun nå kan begrunne hva hun liker og misliker ved filmer mye bedre enn før. Det å kunne mer om filmskaping har dessuten gjort det lettere for henne å se for seg en karriere innen film, selv om hun ikke er helt sikker på at det er det hun velger å gå videre med. Det beste med Filmbussen er to ting, sier hun. Vi får lage egne filmer med våre egne idéer, og vi får jobbe med dedikerte og flinke regissører. Det er veldig motiverende at de har så lyst til å lære oss mer om filmskaping, legger hun til. Det eneste hun kunne tenke seg var litt annerledes, var at hun fikk tid til å jobbe litt lenger med filmene. Todagers-verksted Et «vanlig» Filmbussenverksted varer i to dager. Første dag begynner med en felles samling der instruktørene går igjennom planene for de to dagene, og forbereder deltakeren mentalt på at dette kommer til å bli et hardt stykke gøyalt arbeid. De viser filmeksempler og gir et lynkurs i dramaturgi og virkemidler. [tilt] # 3 2011 Film Side 3
Filmgruppe fra Filmbussverksted Deltakerne jobber femsammen i gruppene, og hver gruppe har en egen instruktør. Vanligvis er det seks instruktører i sving! De skal inspirere fram godt samarbeid og sette fart på hjernecellene slik at ungdommene begynner å slenge ut idéer, bilder og tanker om noe de kunne tenke seg å lage film om. Rollen til instruktørene varierer litt og avhenger ofte av alderen til deltakerne. 12 14-åringer kan trenge en arbeidsleder, mens instruktøren heller er mer som en veileder for de eldre. Før lunsj første dagen skal gruppa ha funnet ut hvem som skal være regissør, fotograf og skuespillere og skrevet et enkelt manus. Og etter lunsj skal de, etter litt organisering og henting av kostymer og rekvisitter, så snart som mulig begynne innspillingen. Dag nummer to er i hovedsak en klippe-dag, men ofte må deltakerne få filme ferdig resten av filmen først. Så må alt materialet bli klippet ned til en film på 3 5 minutter som det skal legges musikk på. På slutten av dagen vises alle filmene på stort lerret for alle de andre gruppene samt foreldre og venner. Dyktige og pedagogiske instruktører Hallvar Witzø forteller at Filmbussen er en attraktiv arbeidsplass, og at han stiller høye krav til instruktørene. De må være [tilt] # 3 2011 Film Side 4
studenter ved eller ha studert ved Den norske filmskolen eller Dokumentarlinja på Lillehammer og ha et stort talent for å inspirere. Noen velges fordi de er spesielt gode på teknikk, andre fordi de er særegent gode filmfortellere det er viktig å sette sammen en instruktørgruppe med styrke innenfor ulike fagfunksjoner. Det alle må ha for å bli ansatt er gode pedagog egenskaper. De må kunne nå frem til ungdommene ved å engasjere, inspirere og være gode formidlere. En Filmbussinstruktør skal være en lærer som ikke følger «boka», men viser ungdommene hvor viktig det er å være personlig når man lager film. Enten det er foran eller bak kamera. viser ungdommene hvor viktig det er å være personlig når man lager film Selv sier Hallvar Witzø at Filmbussen har vært til stor inspirasjon for hans eget arbeide som filmskaper også: Det har også vært enormt lærerikt rent praktisk og gjort meg bedre i stand til å igangsette og drive prosjekter, inspirere andre til å tro på mine filmideer og gitt meg masse erfaring som en offentlig person med pressehåndtering og markedsføring. Like viktig har dessuten møtene med ungdommene vært: Det er spesielt å følge ungdommer fra de er 12 14 år. Det har gjort meg personlig engasjert i ungdommer og deres utvikling. Det gir meg mye som filmskaper selv, og motiverer meg til å jobbe enda hardere for mine egne prosjekt det er kanskje spesielt motiverende i forhold til å utvikle filmer som skal skytes i Trøndelag når jeg føler meg så personlig bundet til regionen. Fornøyde kommuner Omtrent 600 deltagere har vært med på rundt 40 verksteder siden oppstarten. Kommunene som besøkes investerer i prosjektet, og fem av seks oppstartskommuner er fortsatt med, i tillegg til at fem andre kommuner er blitt med. Anslagsvis 10% av deltagere har vært med alle årene, og i 2011 var det rundt 50% av deltagere som hadde vært med ett eller flere år tidligere. Det ser Witzø som et tegn på at de har lyktes i å etablere et meningsfullt ferietilbud for ungdom i regionen: Når jeg ser på rapporten jeg skrev etter det første året, så tror jeg at ambisjonen er den samme: «Filmbussen vil forhåpentligvis være et fast tilbud i Trøndelag, ikke bare på sommeren, og at vi med tiden vil se resultater av inspirasjonen Filmbussen gir til ungdommene i form av skapende kreativitet og kunstneriske uttrykk.» [tilt] # 3 2011 Film Side 5
Elline Hallem som skuespiller under filminnspilling Ambisjoner Witzø tror definitivt at Filmbussen Trøndelag har kommet for å bli. Men han ser også muligheter for utvikling: Barn og unges opplevelse av å lage film kan nås på flere plan. Jeg ønsker veldig at Trøndelag skal kunne tilby en egen kultur-sommerleir med fokus på film, foto, skuespill og musikk. Samtidig burde skuespiller- og regitalenter få et fast tilbud som går over et år med fire eller flere samlinger. Men film kan dessuten brukes til mer: Vi er et friskt «norskkurs», og et av de beste besøkene vi hadde på årets sommerturne var Leira Statlige Mottak. Filmbussen kan gjøre et viktig arbeide ved å være med på å integrere unge asylsøkere og innvandrere, avslutter han med. Filmer fra Filmbussen kan du se på nettstedet Filmport. [tilt] # 3 2011 Film Side 6
R Rosablogging Av Stine Bang Pedersen, student ved Høgskolen i Oslo [tilt] # 3 2011 Blogg Side 1
Caroline Berg Andersen, bedre kjent som «Fotballfrue», står bak en av de mest populære bloggene i Norge. Nærmere 70 000 mennesker er innom bloggen hennes hver eneste dag for å lese om hva hun har gjort siden sist, hvilken sminke hun anbefaler, hvilke klær hun går med, hvilken mat hun foretrekker og andre ting som preger hver dagen hennes. Hun er altså en forholds vis normal jente i 20-årene, som ikke har noen spesielle talenter, kunnskaper eller meninger å tilby samfunnet. Men likevel føler tusenvis av mennesker en trang til å følge både hennes og flere andre liknende jenters liv. Hva er det disse rosabloggene egentlig handler om? Hvorfor ønsker de å utlevere seg selv på denne måten? Og hva er det som er så spennende med dem? For å finne ut av dette fulgte jeg ti populære rosablogger en ukes tid og snakket med tre bloggere i 17-18 årsalderen om blogging. I tillegg intervjuet jeg fem lesere av rosablogger i alderen 14 til 27 år for å høre hva de tenker om bloggerne og grunnen til at de følger dem. En siste viktig kilde for artikkelen er ei bok av Ida Jackson. Jackson var en av de første bloggerne [tilt] # 3 2011 Blogg Side 2
i landet og har siden skrevet boka Sosiale medier (Aschehoug forlag, 2010). Alle sidehenvisninger i artikkelen er til hennes bok. Å være den man vil Noe av det første mange unge bloggere oppdager når de kommer til sosiale medier, er at de kan være hvem de vil (s. 107). Den typiske rosabloggeren i min undersøkelse er en jente i alderen 16 til 24 år. Hun er altså i den identitetsskapende perioden mellom barn og voksen. Som Ida Jackson påpeker, krever det å planlegge en bloggpersona at man må å ta bevisste valg om hva slags rolle man vil ha i det offentlige rom (s. 115). Utformingen av denne personaen krever blant annet bruk av slør (s. 81). Bloggeren «Mari» (18 år) utelater for eksempel bevisst negative hendelser i livet sitt, og mener hun sikkert kan virke som en mer sprudlende og selvsikker jente på bloggen enn det hun egentlig er. Hun er dessuten, i likhet med flere av bloggerne, vanligvis ganske sjenert, noe hun ikke tror skinner igjennom på bloggen hennes. Bloggeren «Line» mener derimot at hun er «sitt virkelige jeg» på bloggen, og at selv om hun ikke alltid trenger å gå i detalj, prøver hun å ikke skjule noe. Generelt krever blogging både åpenhet og tildekking, som hos bloggeren «Katrine» (17 år), som synes det er enklere å skrive ned sine innerste meninger og følelser på bloggen enn å snakke åpent om dem. Hun tar likevel aldri opp private ting som skjer i livet hennes, og tar hensyn til familie og venner som ikke vil på bloggen. Ifølge Ida Jackson er en god huskeregel at «du må spørre alle andre bortsett fra deg selv og katten din om lov til å skrive om privatlivet deres på nett» (s. 151). «Katrine» forteller at hun startet sin første blogg da hun var tretten år, men at denne nå er slettet ikke fordi hun skrev noe veldig dumt, men rett og slett fordi hun også mener at når man er såpass ung klarer man ikke alltid å skille mellom hva som er riktig og ikke riktig å publisere på en blogg. Det er en generell oppfatning blant alle de fem leserne om at bloggpersonaen sjeldent er helt den samme som personen bak bloggen, og at det er vanlig at bloggerne fokuserer mest på de positive tingene i livene sine, for å fremstå best mulig. Bloggleseren Julie kjenner for eksempel en av bloggerne i undersøkelsen min og forteller at selv om bloggeren i det virkelige [tilt] # 3 2011 Blogg Side 3
Fra Julia Nylands blogg livet er en stille og beskjeden jente, fremstår hun på bloggen som både «selvsikker og frimodig til å si stort sett det hun vil når hun vil det.» Bloggleseren Anniken mener at mange av de unge virker «ukritiske og veldig blottende», men at de erfarne bloggerne nok har funnet ut hva som fungerer for å få lesere, og hva som fungerer for å føle at de ikke blir altfor utleverende, slik at de kan «bevare privatlivet sitt». «Realitybloggere» Rosabloggere er gjerne det Ida Jackson beskriver som realitybloggere: «De ser på seg selv som enpersons realityserier, og presenterer dagliglivet sitt gjennom et dokudramafilter» (s. 107). Og det er kanskje ikke så dumt ifølge tv-programmet og seertall, elsker visst folk realityshow og følelsen av å være «flue på veggen» i noen andres liv. Og en god blogger er ofte i stand til å få enhver hverdagslig og ordinær hendelse til å virke mer spennende enn den egentlig er. Det er måten folk forteller om det som er avgjørende for om det er interessant eller ikke, «en regel som gjelder nesten alle temaer og kulturuttrykk» (Jackson 2010 s. 84). Og akkurat som at en dokusåpe filmes dokumentarisk, men klippes dramatisk, blir bloggerens relativt ordinære liv framstilt som mer spennende, innholdsrikt og morsomt, på grunn av hennes kreative evner til å lage underholdning av enhver hendelse. [tilt] # 3 2011 Blogg Side 4
Innlegg fra Fotballfrues blogg [tilt] # 3 2011 Blogg Side 5
Lesernes rolle for bloggerne Leserne spiller en stor rolle for bloggerne. I intervjuene med bloggerne forteller en av dem at hun tidligere blogget fordi det var morsomt, men at hun nå er motivert av leserne og all den positive responsen hun får. En annen sier at hun er veldig glad i alle leserne sine, og ofte blir helt satt ut når fremmede folk får seg til å skrive fine ting til henne. Hun føler absolutt at hun har et nært forhold til leserne sine, og at det er de som holder bloggen gående. Derfor er det også viktig at bloggerne går inn for å opprettholde sitt gode forhold til leserne sine. Det er for eksempel vanlig at bloggerne stiller spørsmål til leserne i slutten av innlegget, som for eksempel «Hva har du gjort i dag?», «Hva synes du om de nye klærne jeg har kjøpt?» eller «Hvilken header syns du jeg bør bruke?». Alle bloggerne kjører innimellom egne spørsmålsrunder, der leserne kan spørre om hva de vil, mens bloggerne lager egne innlegg der de svarer på flere av spørsmålene. Heidi Alexandra skriver egne innlegg, kalt «Dagens kommentar», der hun tar utgangspunkt i smarte eller provoserende kommentarer hun har fått. Og Fotballfrue starter ofte innlegg med for eksempel «Mange av dere lurer på hvordan en vanlig treningsuke ser ut for meg» eller «Jeg får mange spørsmål om hundene mine», der hun følger opp med innlegg om etterspurte tema. Blogglisten 4. oktober 2011 Slike type innlegg som nevnt over, er gode ideer til hva du kan skrive om når du opplever en såkalt «bloggsperre». For å holde på leserne dine, må du nemlig også gjerne poste innlegg jevnlig, og helst daglig, noe noen av dem opplever som et press fra leserne. I undersøkelsen min ble alle bloggene oppdatert hver dag. Noen av bloggene hadde i gjennomsnitt to til tre nye innlegg hver dag, men de flittigste bloggerne skrev 3 4 innlegg i snitt. Innleggene er stort sett korte (1 15 linjer), og har opptil 7 avsnitt, noe som gjør dem enkle og oversiktlige å lese. Å bli kjent Det er flere veier fram fram til bloggerne for leserne. Viktigste veivisere er nettsidene blogg.no og blogglisten.no, men venner og medier spiller også en stor rolle, og det samme gjør lenking mellom bloggene. Å være høyt rangert på blogglisten fører i seg selv til flere lesere. En av grunnene til at Fotballfrue holder seg som den mest leste bloggen i Norge, er altså at mange lesere bruker topplisten som utgangspunkt for hvilke blogger de besøker. [tilt] # 3 2011 Blogg Side 6
Bloggeren «Mari» er enig i at dette kan stemme for de aller største bloggene, men understreker at det må mer til enn som så for å holde på leserne. Selv prøver hun å ha en viss kvalitet på innleggene sine, og bruker mye tid på både å planlegge og skrive innlegg og å lese og svare på kommentarer i kommentarfeltet. «Mari» er én av mange som har forstått at folk strømmer til nettsider når de vet at de vil finne noe nytt, og passer på å poste 4 5 innlegg hver eneste dag, noe hun daglig får positive kommentarer fra leserne sine for. Både «Katrine» og «Line» (18 år) tror at de har såpass mange lesere fordi leserne liker det de skriver om og stilen deres, og har i likhet med «Mari» aldri fått mediedekning. Leserne til disse tre er derfor sannsynligvis mer «reelle» (Jackson 2010 s. 66). Koseprat De ti bloggerne jeg så på, får i gjennomsnitt 100 200 kommentarer hver eneste dag. Koseprat er den foretrukne kommunikasjons formen i bloggmiljøet. Kommentarene de får har sterk overvekt av skryt, beundring og hyggelige hilsninger. En liten del av kommentarene disse bloggerne får, er også fra andre og «mindre» bloggere, som prøver å reklamere for sin egen blogg gjennom de «store». Som underholdning Alle de fem bloggleserne jeg intervjuet innrømmer at de leser rosablogger hver dag eller flere ganger i uka, først og fremst av nysgjerrighet og for underholdningens del. Og det både på godt og vondt. Johanna syns for eksempel at noen rett og slett fremstår som så dumme eller er så «fantastisk dårlige» til å skrive, at bare dét er underholdende i seg selv. Bloggleseren Julie har inntrykk av at mange av rosabloggerne er såpass unge at de ikke forstår omfanget og konsekvensene av det de uttaler seg om på bloggen sin, og at de stort sett «lever i nuet» og tenker lite over at ting de sier kan bli holdt imot dem ved senere anled ninger. Ingen av leserne ser opp til rosabloggerne, men inn rømmer at det er naturlig for jenter å sammenligne seg med, og også å lete etter feil hos andre jenter. Likevel pleier ingen av leserne å påpeke feil hos bloggerne i kommentarfeltet deres, og bare én innrømmer å ha fått ut frustrasjon ved å skrive en hetsende kommentar til en rosablogger. Hets Men alle de fem bloggleserne er enige i at rosabloggere bør tåle litt hets og negative, usakelige kommentarer, selv om verken de eller noen andre fortjener det. Det er stor enighet blant de fem om at hetsende kommentarer kun er et resultat [tilt] # 3 2011 Blogg Side 7
Noen kommentarer til et innlegg av Julia Nyland av sjalusi. Julie mener at evnen til å overse og ikke ta innover seg usakelige kommentarer er helt avgjørende for å klare å holde en blogg oppe over tid. Som toppblogger har du ikke bare tusenvis av fans og beundrere, du har også en hærskare av lesere som er ute etter å finne dine feil, og sette deg i et dårlig lys. Jo større bloggen din er, desto mindre menneskelig er du for leserne dine, og alle kan som kjent plukke fra hverandre hvordan kjendiser kler seg, snakker og oppfører seg, fordi de ikke blir sett på som mennesker (s. 130). [tilt] # 3 2011 Blogg Side 8
Å håndtere kommentarer Bloggpersonaen din har mye å si for hvordan folk leser det du skriver (s. 119). Og rosabloggerne, som tilsynelatende lever bekymringsfrie liv svevende på rosa skyer, har lett for å bli oppfattet som dumme og uvitende. Derfor går det nærmest sport i å lete etter feil hos bloggerne. Bloggeren Julia Nyland blir for eksempel gjort oppmerksom på hver eneste lille skrivefeil hun har, og får dessuten ofte høre at hun har blitt tjukk, har fått for lyst hår eller minner for mye om en glamourmodell. De fleste blogginnleggene har minst ett bilde, gjerne av bloggeren selv, men som oftest inneholder de langt flere bilder, som utfyller teksten med å konkretisere hva bloggeren har gjort, hva hun har på seg, hva hun har spist, hvor hun har vært, hvilke sminkeprodukter hun anbefaler, osv. Ida Jackson understreker at hvis du har bilder av deg selv, vil du få kommentarer på utseendet (s. 108), og ytrer du dine meninger om noe, vil mange være enige eller uenige. For eksempel raste hundrevis av unge jenter på bloggeren Tcmn fordi hun skrev at hun er blitt forelsket i og vil gifte seg med Justin Bieber bare fordi hun akkurat har sett Justin Bieber: Never say never på kino. Poenget de ville ha fram var at de de selv faktisk hadde likt ham mye lenger enn henne. Bloggerne må bare finne seg i å bli kalt stygge, tjukke, bortskjemte, dumme, barnslige, slemme, løsaktige og sinnsyke. Bloggeren «Line» innrømmer at det kan være vanskelig å ikke la negative kommentarer gå inn på seg, spesielt hvis mange påpeker den samme «feilen». «Mari» syns det er mye lettere nå enn i starten å overse de negative kommentarene. Nå pleier hun å godkjenne negative kommentarer uten å lese dem, fordi hun har erfart at de resterende leserne som regel «starter tredje verdenskrig» mot kritikerne uten at hun selv trenger å foreta seg noen ting. «Katrine» liker derimot å provosere hetsende lesere ved å skrive hyggelige kommentarer tilbake. Dagbok og enpersons magasin Samtlige blogger er først og fremst offentlige dagbøker, der bloggerne forteller om hva de har gjort «siden sist», og hvilke planer de har. De fleste av bloggene fungerer også til en viss grad som «enpersons magasiner», som «tar for seg alle typer temaer som et tradisjonelt kvinnemagasin ville tatt opp». Klær og mote spiller en stor rolle. Flere av bloggerne viser frem hvilket «outfit» de har hatt på seg og forteller hvor klærne er kjøpt.videre fokuserer bloggene på trening, skjønnhet og skjønnhetsprodukter; kommer med tips til f.eks. hvordan du lager en spesiell hårfrisyre eller ditt eget fotoalbum; deler oppskrifter og råd om kosthold; og anbefaler bøker, filmer, musikk og iphone- [tilt] # 3 2011 Blogg Side 9
applikasjoner. Noen kjører konkurranser og anbefaler produkter som åpenlyst er sponset. Inntekter De mest vellykkede rosabloggerne mottar både sponsorhenvendelser og «lønn» fra blogg.no. De tyve mest populære bloggerne på blogg.no får betalt etter hvilken plass på lista de ligger på. For Maris vedkommende, som lenge «bare» har ligget mellom 17. og 20. plass, har det betydd 2 500 kroner i måneden, men hun har nå klatret et par hakk opp på listen og forventer derfor dobbelt så stor lønning neste måned. I tillegg kan du registrere deg hos PayPerPost, og få muligheten til å påta deg ulike oppdrag fra annonsører som ønsker seg en bestemt type innlegg med en bestemt type lenke (Jackson 2010 s. 176). Lønningslisten fra Blogg.no 4. oktober 2011 Sponsing For «Mari» gjør de flotte sponsorgavene hun mottar, det ekstra morsomt å blogge. Hun forteller at hun tidligere har hatt faste sponsoravtaler med både «Makestyle» og «Luxushair», men at hun alltid vurderer om produktene hun får tilsendt kan anbefales på bloggen eller ikke. Hun presiserer at hun aldri reklamerer for produkter hun ikke liker, da hun nødig vil lure leserne sine, som jo stoler på henne, noe hun også gir klar beskjed om til de som ønsker å sponse henne. Heller ikke «Katrine», som også innrømmer å få sponset litt, reklamerer for produkter hun ikke liker. Etter å ha lest gjennom ti forskjellige rosablogger, virker det også som det har blitt mer og mer vanlig at bloggeren understreker at hun reklamerer for et produkt fordi de virkelig liker det, eller eventuelt forsikrer om at hun ikke får betalt for å anbefale et annet, men at hun gjør det bare fordi hun ønsker å dele «oppdagelsen» sin med leserne. Slik ser man at tillitsforholdet bloggerne har med leserne sine er viktig for dem, og at de jobber for å vedlikeholde det. Men, som Ida Jackson (2010) understreker: «alle vellykkede blogger er lidenskapsbaserte» (s. 174). Ingen orker å produsere det som i utgangspunktet er gratis innhold hver eneste dag, med mindre de trives med det. «Mari» kunne for eksempel godt tenkt seg å ha blogging som heltidsjobb, rett og slett fordi hun elsker å blogge. Heltidsjobb En av dem som lever av bloggingen sin er «Fotballfrue». Dette er et relativt nytt «yrke». «Fotballfrue» samarbeider med flere firma, og poster jevnlig innlegg hun kaller «Caroline tipser», der [tilt] # 3 2011 Blogg Side 10
hun anbefaler forskjellige produkter, og med liten skrift nederst i innlegget opplyser om at innlegget er sponset, noe som etterhvert har blitt påbudt for bloggerne å gjøre. I slutten av mars åpnet dessuten «Fotballfrue» nettbutikken sin, Treasures, der hun bestiller inn og videreselger diverse accessoirer. I tillegg tar fotballfruen diverse andre oppdrag, og har iløpet av 2011 blant annet bidratt til en nett-tv-serie sammen med Trine Grung, og begynt å blogge for blogg-magasinet blogit.no ved siden av sin egen blogg. Avhengighetsskapende blogging Også Ida Wulff, som er en av de «eldste» og mest kjente bloggerne, har inntil nylig levd av inntektene hun har fått av bloggen. Nå har hun imidlertid fått seg en fast jobb ved utdanningsselskapet EF, i tillegg til at hun skriver en fast spalte for motemagasinet DetNye, og bloggehyppigheten hennes har avtatt sterkt. Det kan gå flere dager mellom hvert blogginnlegg, og bloggen hennes bærer preg av typiske «bloggsperre-triks». Ifølge Ida Jackson (2010) er eksempler på slike «å dele favorittsangene sine med leserne», «å lage diverse lister», og «å skrive anmeldelser/anbefalinger» (s. 210 213), noe man finner mye av på Ida Wulffs blogg, i tillegg til flere oppdateringsinnlegg det nærmest virker som hun føler seg tvunget til å skrive. Det kan på mange måter virke som om Ida Wulff begynner å bli lei av å bruke tid på å blogge, og for tiden bare blogger for lesernes del. Så hvorfor slutter hun bare ikke? En viktig grunn er kanskje det at blogging rett og slett er avhengighetsskapende, slik Scott Rosenberg er inne på i sin bok Say Everything. How blogging began, whats it becoming, and how it matters (Crown Publishers, New York 2009:17). Og det er neppe inntektene og godene Ida er mest avhengig av. Man blir rett og slett avhengig av å dele sine opplevelser «rundt leirbålet sitt» til «stammen som liker å sitte og høre på» (Jackson 2010:60), og av å motta respons og støtte fra den. Og når man har holdt på i så mange år som Ida Wulff har, er det nok ikke like lett å bare slutte. Men det skal selvfølgelig ikke utelukkes at hun fortsetter på grunn av at de materielle godene er «lettjente», og kommer godt med. Produktplassering Bloggleseren Johanna forteller at av rosablogger lærer hun om gode sminkemerker og hva som er «hot or not» for øvrig. At folk stoler mer på bloggerne enn de tradisjonelle mediene er noe som også reklamebransjen har blitt smertelig klar over [tilt] # 3 2011 Blogg Side 11
Fra Ida Wulffs blogg de siste årene. «At noe snakkes om, er bedre markedsføring enn digre Clear Channel-tårn. At noe skrives om på nett, er enda bedre markedsføring enn at noen snakker sammen: Det er en samtale med en ubegrenset mengde lyttere, lyttere som kan spre ordet videre» (Jackson 2010 s. 171). Som blogger er du derfor svært interessant for reklamebyråene. «Produktplassering er den store greia innen norsk blogging om dagen» (Jackson 2010 s. 178), og toppbloggerne får tilsendt både premiere billetter og sminkeprodukter fra forskjellige firma, som ønsker å få omtale for produktene sine. Men å takke ja til for mye produkt plassering er ikke bra for det Ida Jackson (2010) kaller whuffien lenker, positiv omtale, mange kommentarer og mange entusiastiske tilhengere (s. 173), noe både Julia Nyland og «Fotballfrue» får erfare. Begge disse får nemlig en del negative kommentarer fra leserne sine om at de poster for mange sponsede innlegg. Leserne kan fort føle seg «forbigått», og få inntrykk av at bloggerne kun blogger for å reklamere for produkter og tjene penger. Som leser er det ikke alltid like lett å vite om bloggeren skriver om et produkt fordi hun liker det, eller fordi hun får penger for å skrive om det (Jackson 2010 s. 177). Skadelig påvirkning? Ifølge en undersøkelse gjort av Blogads i 2004, mener 60 prosent av blogglesere at bloggerne er ærligere, og dermed mer troverdige kilder enn tradisjonell presse (Jackson 2010 s. 104). Rosabloggere er store forbilder for mange, og må [tilt] # 3 2011 Blogg Side 12
derfor regne med at mange av leserne deres, og spesielt de yngre, ønsker å være og gjøre som dem. Bloggernes generelle fokus på kropp og utseende kan derfor være uheldig for unge lesere. Heidi Alexandra skriver for eksempel tvetydig om hvordan hun lever på 400 kalorier om dagen i det ene innlegget og spiser godteri og hamburgere flere ganger i uka i et annet. Tcmn, som er svært undervektig, har en tendens til å kalle seg selv for «tjukking» fordi hun spiser så mye godteri. Med dette mener hun ikke at hun ser tjukk ut, men snarere at hun spiser som om hun skulle vært det. Dette er imidlertid ikke like tydelig for alle leserne hennes, og hun blir flere ganger irettesatt i kommentar feltet etter slike uttalelser. Ikke alle forstår at mange av bloggerne bruker mye tid på å planlegge klær og sminke før de tar bilder til bloggen sin, og at de kanskje tilogmed bruker Photoshop for å «pynte litt på sannheten». De fleste rosabloggerne er selv i en alder der selvtilliten ikke alltid er på topp, og de trenger bekreftelse fra andre, spesielt på utseendet. Derfor kan det være fristende å skrive på bloggen sin at man føler seg stygg eller tjukk, for at leserne skal kommentere at du er det motsatte. Kategorioversikt fra Life of Barbie Å være forbilde Men noen bloggere tar heldigvis rollen som forbilde mer alvorlig. Fotballfrue er for eksempel en av representantene for kampanjen «Ansikt mot mobbing», som ble lansert 12. april 2011. I den forbindelse skrev hun et innlegg om digital mobbing for blogit.no (som hun også linket til fra sin egen blogg). Her forteller hun om at hun for første gang i sitt 24-årige liv blir mobbet, og det over nettet, og ber folk tenke på at bloggere også er mennesker av kjøtt og blod, med følelser. I tillegg til at hun gjør seg «menneskelig» og sårbar, bidrar hun på denne måten også til holdningsskaping blant sine fans, som ser opp til og hører på henne. Bloggeren «Mari» sier at hun daglig får kommentarer fra leserne sine om at hun er noens forbilde, og tenker igjennom hva hun må skjerme leserne sine for. Hun fraskriver seg blant annet å reklamere for nettspill eller kasino på bloggen sin, og unngår også å nevne «de villeste ting som skjer på fylla». Bloggleseren Marja finner inspirasjon i mange av rosabloggernes drivkraft og stå-på-evne. Å provosere Life of Barbie skiller seg på mange måter ut fra de andre bloggene jeg har analysert, ved at forfatteren Heidi Alexandra drar den stereotypiske «blonde og dumme» rosabloggeren ut til det ekstreme; til full provokasjon for rosablogglesere som er ute etter å lære noe. Uanfektet legger hun ut i det vide og det [tilt] # 3 2011 Blogg Side 13
brede om babymatdietten sin, og sine meninger om at folk som bruker crocs er dårlige mennesker eller at hun syns det er dårlig gjort av «folk fra Somalia» å voldta norske jenter når de faktisk får bo i landet vårt. Hun bruker slang-ord, som «lol», «omg» og «serr» i hvert eneste innlegg, og legger ikke skjul på at hennes største bekymringer i livet dreier seg om utseendet. Hun viser ikke tegn til å tenke spesielt mye over hvilke konsekvenser formuleringene hennes kan få, og det kan diskuteres om hun nettopp er ute etter å provosere. Ifølge Ida Jackson (2010) er mangelen på øyeblikkelig respons regnet som en av hovedgrunnene til at folk oppfører seg annerledes på nett enn de gjør i andre sammenhenger (s. 127). Det kan altså tenkes at Heidi Alexandra rett og slett ikke tør å være seg selv, for eksempel i redsel for å virke for kjedelig eller ordinær, og derfor har utviklet denne provoserende bloggpersonaen med det viktigste målet å få en form for respons. At det er «bedre med en reaksjon enn ingen reaksjon» (Jackson 2010 s. 127). Innlegg fra Life of Barbie I annenhvert innlegg skriver hun om diverste dietter hun går på, og i de resterende om at hun har gjort et unntak den dagen, og spist godteri eller fet mat. Og leserne hennes raser. Faktisk så er 405 av de 718 kommentarene jeg registrerte at hun hadde fått den uken jeg observerte henne, negativt ladet. Mange prøver å fortelle henne hvor dum hun er som åpenbart «skriver uten å tenke først», men også en betydelig del av kommentarene hun får er helt usakelige og går direkte løs [tilt] # 3 2011 Blogg Side 14
på utseendet hennes. En av kommentarene til innlegget hennes om hvor stygge crocs er, lyder: «du er så jæææææææævla stygg! Blir helt kvalm av å se på bilder av deg!! jævla albino, stygt hår, stygg kropp, du tror du er sykt kul og populær (noe du ikke er, lang ifraa!) bare stikk, ingen liker deg!». Dum eller smart? Man kan forestille seg hva slike kommentarer og i Heidi Alexandras tilfelle er det mange av dem gjør med en 17 år gammel jente. Toppbloggeren Emilie Nereng, kjent som Voe, la som kjent opp sin bloggkarriere nettopp på grunn av at hun ikke taklet flere hetsende kommentarer. Forskjellen på Voe og Heidi Alexandra, er at Voe ikke gikk inn for å provosere leserne sine. Heidi Alexandra bryr seg tilsynelatende ikke noe særlig om den hetsen hun får, og lager gjerne egne innlegg der hun legger ut negative kommentarer hun har fått, og enten ler («hahaha») eller skriver noe enda mer provoserende tilbake. Om grunnen til at hun ikke tar seg nær av stygge kommentarer, er at hun er dum, som ikke tenker bedre igjennom hvordan hun fremstiller seg selv, eller at hun er smart, som forstår at usakelige kommentarer kommer fra sjalu personer med dårlig selvtillit som har behov for å få ut frustrasjon, er ikke godt å si. Men én ting er sikkert: folk kan være så uenige, slemme og usakelige de bare vil men «du kan ikke få folk til å holde kjeft» (Rosenberg 2009 s. 29). Heidi vil fortsette med å si det hun vil, slik hun vil. Og, som mange av Heidi Alexandras beundrere (ja, for hun har det óg) minner de illsinte kommentatorene på: du MÅ ikke lese det. Oppsummering Å drive en blogg, er i første omgang en måte å utfolde seg selv på. Unge jenter kommer til bloggverdenen og forstår at de kan være hvem de vil, og dermed kan framheve sine beste sider. De er ofte svært selvopptatte, og trenger tilbakemeldinger og bekreftelse både på utseende, meninger og livsstil. Og nettopp denne positive responsen viser seg å være hovedmotivet for å blogge. En blogger vil alltid motta en viss del negative kommentarer, gjerne usakelige og hetsende, fra lesere som er ute etter å finne hennes feil og å få utløp for sin egen frustrasjon og dårlige selvtillit gjennom kommentarfeltet på bloggen hennes. Likevel ser det ut til at de mest vellykkede bloggerne klarer å overse og ikke ta seg nær av disse, og at all den positive responsen veier opp for den negative. Unge jenter ser ut til å være generelt veldig hyggelige mot hverandre, og den fortrukne kommunikasjonsformen på bloggøya ser ut til å være koseprat, i form av skryt, trøst og hyggelige hilsener. [tilt] # 3 2011 Blogg Side 15
Selv om sponsing og litt inntekter er en ekstra motivasjonsfaktor for å blogge, tenderer altså forholdet til leserne å være det viktigste for mange bloggere, som ofte bruker mye tid på bloggen sin for å behage leserne sine. Selvfølgelig er det viktig med mange lesere, for å ligge på topplista og dermed være mer attraktiv for mange sponsorer, men det viser seg at det kan være desto viktigere med høye lesertall og mange kommentarer for selvfølelsen sin del. For noen er høye lesertall og kommentarer i seg selv det viktigste, selv om responsen er negativ, slik som Heidi Alexandra Olsen, som er mest kjent for provoserende utsagn og meninger. Men de fleste er ute etter positiv respons, og de strekker seg langt for å være et godt forbilde og for å opprett holde et godt og tillitsfullt forhold til leserne sine. [tilt] # 3 2011 Blogg Side 16
Mr. Delevare med sin boxende kenguruh ( British Film Institute) Om kinofilm og skadelighet [tilt] # 3 2011 Film Side 1
I nærmere tjuefem år, fra Mr. Delevare med sin boxende kenguruh ble vist usensurert på Circus Vareité i 1896 til lovendringen om delt sensur trådte i kraft våren 1921, hadde barn og unge i Norge tilgang til alle filmer som ble vist på kino. I denne perioden økte den offentlige bekymringen for filmens mulige skadevirkninger, og en moraloffensiv mot kinoene vokste etter hvert fram. Kritikken resulterte i første omgang til en kinolov med regler om forhåndskontroll av alle filmer i 1913, og der etter innføring av delt sensur med voksengrensen 16 år i 1921. Av Berit Andersen, seniorrådgiver og filmsakkyndig i Medietilsynet Norge fikk sin første kinolov i 1913, vel 17 år etter den første offentlige filmvisningen i Norge. Loven kom som et resultat av en moraloffensiv mot kinoene, som vokste fram over hele landet på begynnelsen av 1900-tallet. 1 I 1904 åpnet Norges første kino, og rundt 1910 var kinoene etablert i de fleste byer i Norge. Kinoen ble etter hvert en av de aller mest folkekjære underholdnings tilbudene til arbeiderklassen, og særlig blant barn og unge var filmvisningene populære. I boka Det store tivoli anslår Sigurd Evensmo at samlet årsbesøk i Kristiania i 1914 er 1,8 millioner voksne og 800 000 barn. 2 Det fantes ingen aldersgrenser på dette tidspunktet, så barn hadde adgang til alle filmene som ble vist på kino. Debatten om filmens skadelige virkninger startet få år etter at kinofilmen fikk sin utbredelse. Debatten ble særlig ført an av lærerstanden, og i de pedagogiske tidsskriftene stod det engasjerte innlegg om farene forbundet med at barn og unge gikk på kino. 3 Barn og unge ble da, som nå, sett på som særlig mottagelige for påvirkning, og lærernes reaksjoner var særlig rettet mot det umoralske innholdet i filmene. Mange var bekymret for at barn og unge kunne bli negativt påvirket av det de så ved at bildene som ble vist kunne virke forrående og ødeleggende på de unges moralske sans og rettsbegreper. Diskusjonen førte til at Stortinget vedtok en lovregulering av filmen i 1913. I justis- og politidepartementets innstilling til loven ble det fokusert på ønsket om å avverge de skader som barn og [tilt] # 3 2011 Film Side 2
unge kunne bli påført ved kinobesøk. Frykten bestod i at barna ville bli overfladiske, flyktige, fornøyelsessyke, forbryterske og miste respekten for autoritetene. 4 Resultatet av lovreguleringen ble at alle filmer måtte forhåndskontrolleres før de kunne vises på kino. Filmer som var i strid med loven, krenket ærbarheten eller virket forrående eller moralsk nedbrytende kunne ikke godkjennes for visning. Ulempen med regelverket var at filmene som ble sensurert, enten ble tillatt for alle eller forbudt. Denne ordningen førte igjen til at mange filmer ble forbudt selv om de var uproblematiske for et voksent publikum. Dette fordi lovens intensjon var å beskytte barn mot antatt skadelige inntrykk. Ganske snart vokste det fram et krav om delt sensur og behov for særlig bedømmelse av filmer av hensyn til barn og unge. Dette gjaldt særlig filmer som ikke var i strid med forbudskriteriene i Kinoloven, men som kunne inneholde sterke inntrykk som kunne virke skremmende, nerverystende eller opphissende på fantasien til barn. I 1921 ble det derfor innført en voksen grense på 16 år. I tillegg til at flere filmer etter dette kunne tillates for voksne, lå det i lovverket at Filmkontrollen særlig skulle avgjøre om filmer burde godkjennes for barn. Bilder som de sakkyndige mente var egnet til å påvirke barnets sinn eller rettsbegreper på skadelig måte kunne ikke godkjennes for dem. Denne lovformuleringen gjelder fortsatt, og er den dag i dag bestemmende ved aldersvurdering av kinofilm, jf Lov om film og videogram 5. Utvalg og utredninger om film og skadelighet I snart hundre år har altså vurdering av skadelighet ligget til grunn for reglene om forhåndskontroll av kinofilm i Norge, men hva som har blitt ansett som skadelig har endret seg over tid. Kinoloven (nå Lov om film og videogram) har vært utredet flere ganger, og flere utvalg har tatt for seg bestemmelser om aldersgrenser, sensur og forevisning av film for barn. Skadelighet har alltid ligget til grunn for reglene om aldersklassifiseringen og sensur av film, men særlig tre utvalg har, gjennom de årene loven har eksistert, behandlet dette temaet. Steen-utvalget gjør i sin innstilling fra 1952 rede for den påvirkning barn i ulike aldersgrupper er utsatt for når de ser film. Selv om det går fram av utredningen at utvalget forutsetter at filmen har sterkt påvirkningspotensial, understrekes det at påvirkningen ikke kun er av negativ art. For først gang blir barn og unge heller ikke beskrevet som én gruppe, men som ulike på grunn av alder, utvikling, miljø og «sjelelige disposisjoner». [tilt] # 3 2011 Film Side 3
Gullestad-utvalgets utredning fra 1968 tar opp spørsmålet om det bør fortas endringer i bestemmelsene om aldersgrenser på kino på bakgrunn av særlig fire forhold som utvalget mener har betydning aldersvurderingene. Disse forholdene var innføringen av fjernsynet, produksjonen av film for små barn, større viten om barnesinnet og at de filmene som ble produsert på denne tiden var preget av større brutalitet og «åpenhet» i forbindelse med kjønnslivet. Uvalget nevner i utredningen flere mulige skadevirkninger som i praksis ofte opptrer sammen og glir over i hverandre. Blant annet nevnes lidelser som angst, mørkeredsel og søvnløshet, endring av adferd og/eller mindre human innstilling til andre mennesker. Utvalget skriver at slike skadevirkninger ser ut til å bli bekreftet gjennom undersøkelser, men at muligheten og omfanget av skadevirkningene avhenger av filmens innhold og form, og den enkelte barns modenhet og livssituasjon. Kinolovutvalget vier i NOU 1983:9 om Lov om film og video et eget kapittel om barn og film, Tv og video. Her blir det tatt opp hva barn forstår av det de ser på ulike alderstrinn, hva seersituasjonen har å si som påvirkningsfaktor, hvilke mengder og typer av påvirkning som forekommer og filmens virkninger i forhold til angst, aggresjon og vold herunder en diskusjon av hva som skremmer og hvorfor. Utvalget konkluderer med at det er ønskelig å opprettholde ordninger som kan forhindre at barn konfronteres med filmer på et alderstrinn hvor de ikke er modne nok til å mestre opplevelsene. Samtidig trekker utvalget fram i utredningen at skade på sinn og rettsbegreper ikke er fullgode kriterier i vurderinger for barn og unge. Det trekkes fram at filmens egnethet bør være det veiledende prinsipp for vurderingen av barne- og ungdomsfilm, og at de sakkyndige i vurderingen bør ta hensyn til barn og unges evne til å forstå og bearbeide filmbildenes språk og innhold, og til de rettigheter og den beskyttelse som ellers kommer barn og unge til del i vårt samfunn. Er film skadelig? Når Medietilsynet setter aldersgrenser i dag gjøres dette fortsatt ut fra lov om Film og videogram. Loven sier at det skal legges avgjørende vekt på om filmen kan påvirke sinn eller rettsoppfatning på en skadelig måte. I dag bruker Medietilsynet begrepet skadelighet om noe som kan skape angst, vekke uro, eller virke skremmende på barn under aldersgrensen. Begrepet brukes også i forbindelse med innhold og tematikk som antas å virke forstyrrende eller følelsemessig opprivende på barn og unge i en gitt alder. Det kan være store individuelle forskjeller på hva barn og unge tåler av inntrykk, men i vurderingene [tilt] # 3 2011 Film Side 4
legges det vekt på hvordan filmopplevelsen kan virke der og da i kinosalen, og om barnet klarer å bearbeide filmen i etterkant. Barnets rettigheter Vurderingen av skadelighet og behovet for beskyttelse blir alltid veid opp mot hensynet til barn og unges rett på informasjon og tilgang på medieinnhold jf. artikkel 17 i FNs konvensjon om barnets rettigheter. I noen tilfeller vurderer Medietilsynet at retten til filmer som er av sosial og kulturell verdi for barn og unge, veier tyngre enn kravet til absolutt beskyttelse. Særlig kan dette argumentet veie tungt hvis filmens innhold blir vurdert til å ligge «mellom» to aldersgrenser. Harry Potter- og Twilightfilmene er eksempler på slike filmer. Egenskaper ved filmen For å si noe om mulige skadevirkninger en film kan ha, er det ikke holdbart å ramse opp enkelthandlinger som for eksempel antall slag, banneord eller nakenscener i en film. Framstillinger av for eksempel vold eller sex er heller ikke selvstendige kriterier ved aldersvurdering. Slikt innhold vurderes alltid i forbindelse med andre kriterier, som for eksempel hvordan skildringene framstår i handlingen, hvor. brutale, detaljerte eller nærgående beskrivelsene er, eller hvor stor del av filmen som inneholder denne type skildringer. Egenskaper ved seeren Filmfortellingens mulige effekter på barn og unge må også ses i forhold til barnets livssituasjon, modenhet, mediekompetanse og omstendighetene rundt den som ser. I denne sammenheng er barn og unges referanseverden, erfaringer med audiovisuelle medier og kjennskap til sjanger spesielt viktige kriterier. Mediekompetente barn er tidligere i stand til å avkode og gjenkjenne sjanger, handlingsmønstre og personkarakterer i en film slik erfaring kan ha stor betydning for filmopplevelsen. Hvis barn kjenner igjen typiske trekk ved en film blir de trolig heller ikke så lett skremt. I mange tilfeller vil også stor distanse mellom filmens univers og barns dagligliv føre til at voldsomheter oppleves som mindre skremmende. Det som er velkjent vil ofte oppleves som trygt, men det kan også være motsatt. For eksempel kan skildringer som er tett opp til barnets egen virkelighet gjøre at det som tilskuer lettere identifisere seg med filmens karakterer, handling eller miljø, noe som av og til kan føre til bekymring for om dette kan skje «i virkeligheten» eller «ramme meg». [tilt] # 3 2011 Film Side 5