nytt norsk tidsskrift / nr. 1 / 2014 / årg. 31 / s. 17 29 / Universitetsforlaget Å STANGE HODET I VEGGEN: MIKROAGGRESJON I AKADEMIA Randi Gressgård Randi.Gressgard@skok.uib.no Førsteamanuensis ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning og migrasjonsforsker tilknyttet imer Bergen, Universitetet i Bergen Mikroaggresjon viser til hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold. Det handler om ytringer eller handlinger som utpeker og knytter personer til stereotype oppfatninger om etnisitet, rase, kjønn, seksualitet eller andre etablerte sosiale skillelinjer, vel å merke uten at det handler om overlagte hersketeknikker. til forskjell fra ytringer og handlinger motivert av rasisme, misogyni, homofobi, islamofobi og klassehat, er mikroaggresjon mer automatisert og ses gjerne som harmløs og triviell av dem som sjelden eller aldri selv rammes. Ydmykelsene skjer som regel uten at forskjellsmarkørene eksplisitt nevnes. Det kan være nonverbale markeringer, slik som å overse eller overhøre, stirre eller se skjevt på, møte med skepsis, mistenkeliggjøre eller undervurdere visse mennesker, eller det kan dreie seg om bemerkninger som markerer sosialt hierarki og får mottakerne til å føle seg nedverdiget og marginalisert (Solorzano mfl. 2000; Sue mfl. 2007a, 2007b, 2009; Wells 2000; Wang mfl. 2011). Til tross for at mikroaggresjon er et dagligdags fenomen i vestlige akademiske institusjoner, er det liten oppmerksomhet rundt dette problemet. Jeg ønsker å vise hvordan mikroaggresjon gjør seg gjeldende i både ansattrelasjoner og relasjoner mellom ansatte og studenter, og belyse hvordan akademiske normer og idealer bidrar til marginalisering. Jeg skiller analytisk mellom normative og ikke-normative kropper for å framheve at de som representerer den kroppslige normen tillates å snakke og opptre som universelle mennesker, ut fra allmenngyldige perspektiver, mens de som skiller seg fra normen utsettes for en rekke underordningsmekanismer som gir dem og deres perspektiver status som smal og marginal. Jeg forholder meg til eksisterende forskningslitteratur, hovedsakelig britisk og angloamerikansk, illustrert med eksempler fra norsk akademia. Ettersom diskusjonen befinner seg i skjæringspunktet mellom forskning og politikk, er den ikke fri for polemikk. 17
18 nytt norsk tidsskrift 1/2014 Hva er problemet? Noe av forklaringen på den begrensende oppmerksomheten rundt mikroaggresjon i akademia så vel som i andre institusjoner kan være at uformelle underordningsmekanismer ikke omfattes av rase- og kjønnsdiskrimineringslovverk. Mens den formelle diskrimineringen holdes i sjakk av formelle lover og regler, foregår den lavintensive underordningen av ikke-normative kropper mer i det skjulte. At den eksplisitte diskrimineringen mot kvinner og ulike minoritetsgrupper har avtatt, leder mange til å anta at den uformelle forskjellsbehandlingen har avtatt tilsvarende. Når diskriminering gjøres forbudt ved lov og er sosialt uakseptabel, er imidlertid mulighetene store for at negativt ladede følelser overfor kvinner og minoritetsgrupper opererer på et mer ubevisst plan, parallelt med at egalitære verdier forfektes (Young 1990: 196). På grunn av at den mikroaggressive markeringen av forskjell ofte enten benektes eller bortforklares gjerne med det avvisende spørsmålet «hva er problemet?» er det vanskelig å påvise uformelle underordningsmekanismer. Og i den grad uformell underordning oppfattes som vilkårlig snarere enn systematisk ses den også som mindre alvorlig enn formell og intensjonell diskriminering (se bl.a. Bacchi 1996). At det dessuten er forholdsvis liten oppmerksomhet rundt mikroaggresjon i forskningsverdenen muligens fordi dens forekomst ikke kan belegges med «harde fakta» forsterker inntrykket av at mikroaggresjon er mindre velbegrunnet og mindre alvorlig enn den mer åpenbare, påviselige og intensjonelle diskrimineringen (Sue mfl. 2007a: 283). Data som egner seg til å belyse mikroaggresjon svarer ikke alltid til kravene for konvensjonell vitenskapelig dokumentasjon. Det betyr ikke at dokumentasjon ikke kan framskaffes. I boken On being included, som er basert på kvalitative intervjuer og deltakende observasjon, dokumenterer Sara Ahmed (2012) uformelle underordningsmekanismer i akademiske institusjoner i Storbritannia og Australia, herunder hvordan manglende talldata brukes av universitetsledelsen til å avfeie at institusjonell rasisme er et gjeldende problem. I norsk sammenheng gir en studie av Cecilie Thun og Øystein G. Holter (2013) en pekepinn på hvilke uformelle maktmekanismer som gjenskaper status quo i utdanningsinstitusjonen. På basis av intervjudata avdekker studien implisitte kjønnsforståelser som gjør at kvinner og menn har ulike muligheter. I det følgende skal jeg kople den sosialpsykologiske mikroaggresjonslitteraturen til samfunnsvitenskapelige maktanalyser. Ahmeds tematisering av institusjonelle rasisme og mangfoldspolitikk i akademia står her sentralt, sammen med andre samfunnsvitenskapelig bidrag. Mot slutten av artikkelen vil jeg også komme tilbake til den norske studien. Mikroaggresjon i teori og praksis Med utgangspunkt i rasisme men med relevans også for andre typer sosiale hierarkier skiller Derald W. Sue mfl. (2007a: 274) mellom tre former for mikroaggresjon: mikroangrep, mikrofornærmelse og mikrounderkjennelse. Mikroangrep karakteri-
randi gressgård: Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia 19 seres av eksplisitte verbale angrep som er egnet til å såre eller skade mottakerne i form av nedsettende benevnelser, unnvikende handling eller overlagt diskriminering. Denne formen for mikroaggresjon knytter seg hovedsakelig til eksplisitt rasisme og er derfor som regel bevisst, skjønt den utspiller seg ofte i private sammenhenger som gir folk en viss grad av anonymitet. Det er imidlertid de ubevisste og uintenderte uttrykkene for aversjon som først og fremst sorterer under begrepet mikroaggresjon, slik som mikrofornærmelse og mikrounderkjennelse. Mikrofornærmelse viser til en subtil form for ydmykelse som avsenderen ikke alltid er klar over, men som like fullt markerer en sosial underordning. Sue mfl. (2007a: 274) viser for eksempel til kommentaren fra en hvit leder til en farget medarbeider om at «jeg mener den best kvalifiserte personen burde få jobben, uavhengig av rase», samt spørsmålet «hvordan fikk du denne jobben?». Disse ytringene kan ikke per definisjon kalles mikroaggresjon, men i den grad de sår tvil om at fargede personer har gjort seg fortjent til jobben og vekker mistanke om at fargede personer nyter godt av en eller annen minoritetsfordel når de søker og får tilbud om jobb, kan de kalles mikrofornærmelser ( jf. Ahmed 2012: 157). I tillegg til verbale kommentarer kommer mikrofornærmelser til uttrykk gjennom blikk, gester og tonen en anlegger (Sue mfl. 2007a: 273, 274). Et eksempel på nonverbal mikrofornærmelse er når hvite forelesere i en klasseromsdiskusjon unngår å gi oppmerksomhet til eller møte blikket til studenter med mørk hudfarge. Mikrounderkjennelse viser på sin side til kommunikasjon som ekskluderer eller ugyldiggjør en persons tanker, følelser eller erfart virkelighet, slik som når hvite forteller fargede personer at «jeg legger ikke merke til hudfarge» eller «vi er alle mennesker». Slike uttalelser underkjenner personenes spesifikke erfaringer som rasialiserte/ kulturaliserte mennesker, i tillegg til å gjøre det vanskelig for dem å påpeke rasisme, for så vidt som det underliggende budskapet er at «jeg kan ikke opptre rasistisk så lenge jeg ikke legger merke til hudfarge» (Sue mfl. 2007a: 274; se også Gullestad 2006). Det er særlig problematisk når ledelsen underkjenner fargede menneskers erfaring av institusjonell rasisme ved å vise til anti-rasistiske programerklæringer (Ahmed 2012: 145). Et annet eksempel på mikrounderkjennelse er når norske personer med etnisk minoritetsbakgrunn eller mørk hudfarge berømmes for å snakke godt norsk eller får spørsmål om hvor de kommer fra. Slike ytringer, som selvsagt ikke bare forekommer i akademia, underkjenner at fargede personer kan være norske på lik linje med hvite og får dem til å føle seg fremmede i eget land (jf. Sue mfl. 2007a, 2007b). Jeg var vitne til en episode på et kurs i regi av universitetet som egner seg til å illustrere sistnevnte form for mikroaggresjon. En av innlederne en middelaldrende mannlig, hvit professor var invitert til å fortelle om sin erfaring med prosjektledelse. Idet han på powerpointen viste et fotografi av forskergruppen sin, falt følgende bemerkning (fritt sitert ut fra hukommelsen): «Som dere kan se, er det en betydelig andel utlendinger i gruppen. Og som dere også kan se, er det en god blanding av senior- og juniorforskere i gruppen.» Når professoren antar at publikum ser personer med mørk hudfarge på bildet som utlendinger, setter han implisitt likhetstegn mel-
20 nytt norsk tidsskrift 1/2014 lom norsk og hvit, der ikke-hvite automatisk kodes som unorske. Videre impliserer kommentaren at det er mulig å dømme ut fra et fotografi hvorvidt en person er junior eller senior i akademisk rang, som om akademisk kompetanse kan leses ut fra ytre kjennetegn som alder, kjønn, kroppslig framtoning, klesstil, frisyre osv. Når du ser ut som en professor blir du behandlet som en, skriver Ahmed (2012: 176). De som derimot avviker fra forventningen om hvordan en professor skal se ut, må stadig insistere på å bli behandlet som en; de må insistere på det andre får automatisk, og i tillegg oppfattes de som insisterende, noe som bekrefter deres manglende tilhørighet til professorkategorien (ibid.: 177). Det handler om institusjonelle vaner og hvordan disse henger sammen med hva som betraktes som vanlig (se ibid.: 123). Den kroppslige normen gir visse mennesker en naturlig faglig autoritet, mens ikke-normative kropper automatisk går for å være lavere i akademisk rang eller tilhøre en annen personalgruppe ved universitetet (som de antas å passe naturlig inn i). Inntrengerne i akademia Selv om kvinner og minoritetspersoner har formell, juridisk rett til å innta samfunnsorganisasjoner og arbeidslivsposisjoner, bidrar uformelle maktmekanismer til å opprettholde historisk etablerte skillelinjer. Iris Young (1990: 123) påpeker at følelser av antipati og sympati bevisst så vel som ubevisst preger hverdagsaversjoner gjennom blant annet gester, tale, tonen ting sies i, bevegelser og reaksjoner fra andre, noe som har stor innvirkning på menneskers kroppserfaringer. Når den rådende kulturen markerer visse grupper som annerledes, vil medlemmene av disse gruppene føle at kroppen begrenser dem, uten at det finnes rammer for å tematisere forskjellsmarkeringen. I tråd med Young viser Nirmal Puwar (2004) til forskjellsblindheten som preger akademiske og politiske institusjoner. Forskjellsblindheten hviler på et ideal om det universelle, abstrakte mennesket, uten spesifikke kropplige kjennetegn knyttet til kjønn, rase, seksualitet eller andre forskjellsmarkører. Gitt antagelsen om at rollen som nøytral forsker gestaltes best av umarkerte kropper som kan anlegge et vitenskapelig nøytralt blikk «a view from nowhere», som Donna Haraway (1988) kaller det oppfattes kvinner og minoritetspersoner som en type inntrengere i akademia. Puwar (2004) beskriver dem som «space invaders» fordi de opptar en plass som ikke er reservert for dem. I egenskap av deres kropplige særegenhet, hevder Puwar (2004: 33), skaper kvinner og minoriteter «desorientering» og «forsterkning» i den akademiske institusjonen. Desorientering er en form for dissonans, en følelse av at det er noe som skurrer: «It is a menacing presence that disturbs and interrupts a certain white, usually male, sense of public institutional place» (ibid.: 42). Det er snakk om et antatt misforhold mellom ens posisjon og kategorien en tilhører, slik at den universelle figuren av akademisk kunnskap forstyrres. Og så lenge kvinners og minoritetspersoners tilstedeværelse i akademia oppfattes som forstyrrende, gjør forsterkningsmekanismer at de antas å oppta en større plass enn deres antall skulle tilsi (Puwar 2004: 49). Når kvinner blir del av et kollegium som tradisjonelt har vært dominert av menn, kan selv et lite
randi gressgård: Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia 21 antall framkalle en (ikke-uttalt) frykt blant mannlige kollegaer for å bli oversvømt, på samme måte som et forholdsvis lite antall minoritetspersoner blant majoritetspersoner kan oppfattes som en flom. Et eksempel er når en mann går forbi et par kvinner som står ved kaffemaskinen og kommenterer i en humoristisk tone: «Hva er det dere pønsker på?». Mikroaggresjonslitteraturen viser til en rekke eksempler på kollegiale bemerkninger om kvinner som rotter seg sammen på arbeidsplassen, eller majoritetspersoner som kommenterer som oftest uten navns nevnelse at minoritetspersoner fraksjonerer og sammensverger innenfor organisasjonen, noe som truer profesjonens kollektiv og normer (jf. Appadurai 2006). Puwar (2004: 58) identifiserer fire relaterte mekanismer som kvinner og minoritetspersoner typisk utsettes for: byrden av tvil, infantilisering, superovervåkning og byrden av representasjon. Byrden av tvil handler om å så tvil om at kvinner og minoritetspersoner er i stand til å gjøre en fullgod jobb, slik at de stadig må bevise og insistere på at de fortjener jobben, helst ved å gjøre en større innsats og prestere bedre enn sine kollegaer som identifiseres med normen (ibid.: 59). Denne mekanismen ble trukket fram i utlegningen av mikroaggresjonsbegrepet, der jeg viste til eksempler fra Ahmeds studie. Med henvisning til Pierre W. Orelus (2011) trekker Ahmed (2012: 177) en forbindelseslinje mellom problemet med at ikke-hvite personer typisk får spørsmål om hvor de kommer fra (som signaliserer en tvil: hun eller han kommer ikke egentlig herfra), og tvilsspørsmålet som ofte stilles om kvinnelige professorer, med eller uten mørk hudfarge: «Er hun virkelig professor?» En nonverbal variant av denne type mikroaggresjon er når en kvinnelig professor entrer et rom sammen med en mannlig kollega som lever opp til den kroppslige normen, og opplever at publikums blikk passerer forbi henne og faller ned på den andre personen, som på sin side forventes å ta ordet, mens hun selv godt kan forlate rommet uten at noen legger merke til det (ibid.: 216, n. 5). Men ifølge en hvit, mannlig professor som Ahmed viser til, «gir de professortittel til hvem som helst i disse dager». Her er det åpenbart at «hvem som helst» peker mot kvinner og minoritetspersoner, og på den måten sår bemerkningen tvil om at alle med professortittel virkelig har gjort seg fortjent til tittelen (ibid.: 201, n. 18). Uttalelsen markerer med andre ord et misforhold mellom ens professorposisjon og identitetskategorien en er plassert i. Dette misforholdet kan også markeres gjennom tilsynelatende positive bemerkninger, slik som når en mannlig universitetsansatt får vite at staben skal få en ny kvinnelig kollega og begeistret bemerker at «da får vi endelig noe pent å se på her». Videre påpeker Puwar (2004: 60) at kvinner og minoritetspersoner infantiliseres i den forstand at de tas for å være underordnet eller mer junior i rang enn det de faktisk er, noe som inkluderer antagelser om manglende kompetanse, egenskaper eller intelligens. Denne mekanismen gjorde seg gjeldende i eksemplet med den mannlige innlederen som kommenterte fotografiet av forskergruppen sin. Et annet eksempel på infantilisering er når mannlige søkere til akademiske stillinger tillegges pondus, mens kvinnelige søkere tilskrives potensial eller vurderes som mindre akademisk modne (med mindre av både dybde- og breddekompetanse). Mens menn med majo-
22 nytt norsk tidsskrift 1/2014 ritetsbakgrunn gjerne framheves for det de antas å være i stand til, kommenterer Puwar (ibid.: 92), framheves kvinner og minoritetspersoner typisk for det de muligens ikke er i stand til. 1 Dertil kommer at kvinner og minoritetspersoner utsettes for superovervåkning, der deres svakheter plukkes opp og forsterkes (Puwar 2004: 61). Den minste feil legges merke til og blåses opp, for deretter å brukes som dokumentasjon på at de ikke utfører jobben sin tilfredsstillende eller ikke har de rette egenskapene. Superovervåkningen kan for eksempel skje i relasjonen mellom forelesere og studenter, der kvinnelige forelesere gis mindre rom for å feile enn sine mannlige kollegaer. Kvinnelige studenter kan selvsagt være vel så kritiske til kvinnelige forelesere som tilfellet er for mannlige studenter, ettersom studenter generelt er preget av normer som gir menn større faglig autoritet. Men til forskjell fra kvinnelige studenter kan mannlige studenter bevisst eller ubevisst forsøke å redefinere hierarkiet mellom dem selv og deres kvinnelige forelesere ved å bytte ut foreleser/student-relasjonen med mann/kvinne-relasjonen. Mannlige studenter kan på samme grunnlag tillate seg å komme med velmente råd til kvinnelige forelesere om hvordan de kan gjøre jobben bedre og leve opp til forventningene som rettes mot dem. Puwar (2004: 62) skriver videre at kvinner og minoritetspersoner anses for å representere gruppens egenskaper ut fra stereotype forestillinger om kvinner og ulike minoritetsgrupper, noe som gjør at mange kvinner og minoritetspersoner føler ansvar for ikke å ødelegge for hele gruppen. En forsøker å framstå som den «rette typen» minoritet for ikke å skape trøbbel, det vil si ikke oppfylle de stereotype forventningene som de mikroaggressive nervøse blikkene rundt en signaliserer en frykt for (Ahmed 2012: 157ff.; se også Pharr 1997). På den andre siden gir stereotypene kvinner og minoritetsposisjoner automatisk tilgang til visse arenaer og spesifikke oppgaver som de antas å passe perfekt til. For eksempel forventes personer med mørk hudfarge å sitte i mangfoldskomiteer fordi de er mangfoldet i organisasjonen (Ahmed 2012: 212, n. 16, 197, n. 24). Tilsvarende forventes kvinner å ivareta likestillingsarbeid og blir gjerne bedt om å tilføye et kvinneperspektiv på temaer som diskuteres. Mens representanter for akademias normer inntar posisjonen til det vitenskapelige subjekt, frigjort fra kroppens materialitet og markører, fanges kvinner og minoritetspersoner i en partikulær posisjon der deres kunnskaper antas å være generert av og et uttrykk for deres identitetsmessige særegenhet (Puwar 2004: 72). Forsterking av problemet Mikroaggresjonsbegrepet ble lansert av den amerikanske psykiateren Chester Pierce og hans forskergruppe på 1970-tallet. I sin senere forskning trekker Pierce (1995) fram den kumulative byrden av det som i og for seg kan virke som harmløse tilfeller av rasisme og sexisme. Når en utsettes for mikroaggresjon på daglig basis, kan det ifølge Pierce ha alvorlige negative psykiske og fysiske helseeffekter. Noen forskere mener de negative effektene av mikroaggresjon kan være større enn effektene
randi gressgård: Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia 23 av utilslørt rasisme, homofobi, sexisme etc. hos dem som regelmessig føler mekanismene på kroppen (Solórzano mfl. 2000; Sue 2003). I en mye omtalt kronikk i den svenske avisen Dagens Nyheter setter forfatteren Jonas Hassen Khemiri (2013) ord på den kumulative byrden av lavintensiv rasisme. På basis av egne erfaringer beskriver Khemiri hvordan det kjennes å være en som hele sitt liv har erfart rasisme på kroppen, slik som når vikarene på skolen automatisk går ut fra at han er klassens bråkmaker. Khemiri beskriver det som en indre kamp: En stemme sier at de har ingen rett til å dømme oss på forhånd, mens en annen sier: tenk om det er vår feil; vi pratet for høyt; vi hadde hettegenser og joggesko; vi hadde for store jeans og mistenkelig mange lommer. Selv om dette eksemplet ikke handler om institusjonell rasisme innenfor akademia, illustrerer det hvordan den ikke-eksplisitte rasismen typisk gjøres til egen paranoia. En må regne med fornektelse dersom en forsøker å problematisere den uuttalte rasismen ved å ta den opp med lærene eller skoleledelsen. Fornektelsen er en måte å si at rasismen ikke egentlig eksisterer på den måten du påstår, hevder Ahmed (2012: 155). Rasismen reproduseres både av forestillingen om paranoia (at rasismen ikke egentlig eksisterer) og av konsekvensen av denne forestillingen, som er å gjøre ofrene for rasisme paranoide (ibid.: 155 56). Karakteristisk for alle former for mikroaggresjon, uavhengig av om det dreier seg om rase, kjønn, seksualitet eller andre sosiale markører, er at de utsatte settes i en knipe (Sue mfl. 2007a: 279, 2009: 188). Den umiddelbare reaksjonen kommer ofte i form av en rekke spørsmål: Hendte virkelig det jeg tror hendte? Skjedde det med vilje, eller var det uforvarende? Hvordan bør jeg reagere? Hvis jeg tar det opp, hvordan kan jeg påvise at det er et problem? Skal jeg la det ligge, forsøke å si forsiktig ifra, eller være konfronterende? Første skritt er å avgjøre om mikroaggresjon har funnet sted eller om det var en tilfeldig hendelse, slik overtrederen mest sannsynlig vil hevde det var. Dernest må en overveie konsekvensene av å foreta seg noe. Hvis en velger å la problemet ligge må en kanskje legge bånd på seg, noe som kan medføre høyt stressnivå og andre plager, samt at alt forblir som før i ens omgivelser. Hvis en derimot velger å ta opp problemet, risikerer en som nevnt å bli beskyldt for å være overfølsom, paranoid eller tillegges andre negative egenskaper som forsterker den etablerte stereotypien, noe som er spesielt uheldig i en akademisk sammenheng der normer for rasjonalitet står så sentralt (se Sue mfl. 2007a: 279). Noen vil avfeie en problematisering av mikroaggresjon som et uttrykk for politisk korrekte (pk) feministers og ulike aktivisters vilje til å korrigere og sensurere, der en må vokte seg vel for hva en sier: Pass på hva du sier, ellers blir du beskyldt for rasisme, sexisme, homofobi etc. 2 Harald Eia, som de senere årene blant annet har kritisert norsk kjønnsforskning, uttaler i et avisintervju at «det eksisterer en norsk danger zone med ting som er forbudt å si høyt». I tråd med avvisningen av problemet som er karakteristisk for mikroaggresjon, hevder Eia å være like overrasket hver gang over sinnet og den moralske hamringen som kommer når han sier noe, for eksempel om kjønn, som han oppfatter som ganske moderat og harmløst (Aftenposten 2013). Gjennom bruk av pk-retorikk slipper han og andre debattanter å forholde seg til proble-
24 nytt norsk tidsskrift 1/2014 met som meningsmotstanderne identifiserer og vil gjøre noe med, enten det gjelder sexisme, rasisme, homofobi eller annet (se Ekdal 2011). Mange verdiliberale mennesker med akademisk utdanning anser seg for øvrig som moralsk ute av stand til å opptre fordomsfullt og viser konsekvent til andre, mer rasjonelle forklaringer på hvorfor noen forfordeles, slik som faglige kvalifikasjoner, språkkompetanse og personlige egenskaper (Sue mfl. 2007a: 277; Young 1990: 196). I essayet «Feminist killjoys (and other willful subjects)» skriver Ahmed (2010) at når søkelyset rettes mot den som reiser pekefingeren snarere enn mot problemet den ønsker å sette fingeren på, er det vanskelig å ta opp problemet uten å forsterke problemet. Idet du beskriver det andre har sagt som et problem, har du selv skapt et problem: Du er blitt problemet. Det er som om du er imot x fordi du er sint heller enn å være sint fordi du er imot x. Slik vikles du inn i det du er sint på, og bekrefter én eller flere stereotypier. Det blir som å stange hodet i veggen; veggen blir stående, mens du blir stadig sårere. I boken om akademisk mangfoldspolitikk hevder Ahmed (2012: 153) at problematiseringen av rasisme oppfattes som å skape snarere enn å avdekke problemet. Når en påpeker rasisme, oppfattes det som en krenkelse av dem det snakkes om, snarere enn av dem som opplevde rasisme (ibid.: 147). En får gjerne motsvar av typen «hvordan kan du beskylde meg for rasisme; noen av mine beste venner er fargede» (ibid.: 149). Hvite fornekter i mange tilfeller ikke bare at de er rasister (i form av en negativ påstand), men legger også til at «jeg er antirasist» (i form av en positiv påstand), der antirasisme blir del av en narsissistisk hvit stolthetsdiskurs (ibid.: 150, 170). Når rasisme begrenses til individer med dårlige holdninger såkalte råtne epler som gjør noe ulovlig undervurderes omfanget og utbredelsen av rasisme, samtidig som det dekker over maktmekanismene som reproduserer rasismen (ibid.: 44). Sagt på en annen måte: Så lenge rasisme reduseres til en beskyldning som de fleste ikke kjenner seg igjen i, har en vanskelig for å nå fram med sin problematisering av rasisme. Rasisme er noe som kjennetegner andre (se ibid.: 150, jf. 48). Som Khemiri (2013) skriver i sin kronikk: «För det är presis så rasismen funkar. Den är aldrig en del av vår skuld, vår historia, vår dna. Den finns alltid någon annan stans, aldrig här, i mig, i oss». Nettopp av den grunn kan det for enkelte være lettere å takle utilslørt rasisme, homofobi, sexisme etc. (se Solórzano mfl. 2000), for da kan en i alle fall til en viss grad imøtegå påstandene og møte en viss forståelse. Forskjellsblindhet en del av problemet Som påpekt faller den lavintensive underordningen utenfor rekkevidden av diskrimineringslovverket, og kan derfor avfeies som en misforståelse eller en følge av overfølsomhet og paranoia hos dem som påpeker problemet. I arbeidslivet er det vanlig å karakterisere gruppebasert urett som diskriminering, med påfølgende etterlysning av antidiskrimineringstiltak. Men som Young (1990: 195ff ) understreker er ikke diskrimineringsbegrepet særlig godt egnet til å betegne grupperelatert urett. Diskrimineringsbegrepet forutsetter et handlende individ og tar utgangspunkt i individuelle
randi gressgård: Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia 25 aktørers diskriminerende intensjoner. Ofrene for diskriminering må i sak for sak bevise at en feil er begått, som om diskriminering ikke eksisterer under normale omstendigheter. Så lenge søkelyset rettes mot feil, mangler eller brister, framstår gruppebasert urett som unntaket fra regelen: unntaket fra det ellers operative prinsippet om likebehandling. Likhetsprinsippet og dets vektlegging av lik fordeling gjør det vanskelig å håndtere de formene for kjønnsbasert undertrykkelse og institusjonell rasisme som mikroaggresjon er et uttrykk for og reproduserer. I sin studie av sosiale og kulturelle mekanismer som gjenskaper status quo i norsk høyere utdanning, viser Thun og Holter (2013) at kvinner må motbevise kjønnsstereotypier ved blant annet å vise mer faglig dyktighet for å bli oppfattet som jevnbyrdige likestilte med mannlige studenter. Byrden av tvil kommer til uttrykk gjennom både verbal og nonverbal mikroaggresjon, slik som når studenter ikke stiller spørsmål til kvinnelige gruppelærere eller når kvinnelige informatikkstudenter får raskere hjelp enn sine mannlige studenter. Menn hjelper gjerne kvinner med praktiske oppgaver, for eksempel med it, som en form for høflighet, samtidig som disse handlingene underkjenner kvinners erfaring og signaliserer lavere forventninger til dem (Sandler mfl. 1996). Det sentrale i denne sammenheng er å påpeke, slik Thun og Holter (2013) gjør i sin rapport, at kjønnsbalanse ikke bare handler om lik fordeling av kvinner og menn i numerisk forstand, men også om de institusjonelle forholdene som disse proporsjonene henger sammen med. De ideologiske og materielle vilkårene som former fagkulturene har imidlertid en tendens til å bli tatt for gitt og forbli uproblematisert når likhetsprinsippet legges til grunn for likestillings- og antidiskrimineringstiltak, for da begrenses likestilling og diskriminering til å handle om rett og galt ut fra lovens strengt formelle ramme. Likestillingstiltak risikerer dermed å sementere institusjonaliserte skjevheter snarere enn å problematisere dem (se Ahmed 2012: 39; Törnvist 2006: 166; Young 1990: 16; se også Underlid 2013). Kvotering og sementering Så lenge en gjennom likebehandlingsoptikken overser maktforhold som skaper og opprettholder skillelinjer, vil ulike former for særbehandling av kvinner og minoriteter sidestilles med favorisering av hvite menn; begge deler er like diskriminerende (Törnqvist 2006: 152). For eksempel rokker ikke kjønnskvoteringsordningen ved mekanismene som gjør at kvinner ikke har de samme mulighetene som menn til å nå opp i konkurransen om akademiske stillinger. Den sier kun at kvinnelige søkere skal gå foran mannlige søkere så fremt de er tilnærmet likt kvalifisert, ut fra gjeldende vurderingskriterier. Kvoteringsordningen opprettholder på den måten myten om meritokratiet. 3 Ved universitetet der jeg jobber har det pågått en til dels opphetet debatt om kjønnskvotering med utgangspunkt i en ansettelsessak. En mannlig søker mente seg utsatt for diskriminering etter at en kvinnelig motkandidat fikk tilbud om stillingen de
26 nytt norsk tidsskrift 1/2014 begge var søkere til, trass i at den faglige bedømmelseskomiteen vurderte mannen som best kvalifisert. Den mannlige søkeren klaget saken inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet (ldo) der han senere fikk medhold, med påfølgende løfte om jobb(tilbud) fra universitetet (På Høyden 2013a, På Høyden 2013b). Det mest bemerkelsesverdige med denne saken, slik jeg ser det, er at den skapte såpass mye debatt og at en kunne få inntrykk av gjennom media at kjønnskvotering innebærer diskriminering av menn (uavhengig av hvorvidt vilkårene for positiv særbehandling er oppfylt). Mens granskende organer stort sett overser saker der menn åpenbart, om ikke åpenlyst, favoriseres i ansettelsessaker, påkaller kjønnskvoteringsordningen forholdsvis stor oppmerksomhet når den anvendes. Det kan tyde på at uformell favorisering av privilegerte grupper ikke oppfattes som diskriminering (og heller ikke omfattes av diskrimineringsbegrepet), mens formalisert særbehandling oppleves som undergravende for systemet. Støtten til underprivilegerte grupper blir iøynefallende så lenge støtten til sosialt privilegerte grupper ikke er det, skriver Ahmed (2012: 217, n. 7). Jeg vil konkludere, i tråd med Young (1990: 200), at debatter som snevert fokuserer på lik fordeling innenfor et gitt rammeverk, bidrar til å opprettholde status quo. Særbehandling av kvinner og minoriteter vil lett kunne avfeies som politisk korrekthet, der særbehandlingen tjener som bevis på at minoriteter og kvinner favoriseres at likestillingen har gått for langt forstått som brudd på det overordnede prinsippet om likebehandling. Derfor bør det granskende blikket i større grad rettes mot den uformelle reproduksjonen av sosiale skillelinjer som mikroaggresjon er et uttrykk for. Søkelys på mikroaggresjon kan bidra til å problematisere det institusjonelle rammeverket mer grunnleggende enn hva gjeldende anti-diskriminerings- og kvoteringsordninger tillater. Jeg vil takke Yael Harlap, Tone Hellesund og Tone Lund-Olsen for nyttige kommentarer til et tidligere artikkelutkast. Jeg vil også takke nnt-redaksjonen for gode innspill. Noter 1 En rekke studier peker mot at kvinners akademiske arbeider bedømmes strengere enn menns, også blant kvinnelige komitémedlemmer. En nyere undersøkelse fra USA tyder på at kjønn er utslagsgivende for hvordan vitenskapelig kvalitet vurderes (noe som innvirker på muligheten for å få forskningsstipend, forfremmelser, ansettelser samt å bli antatt for publisering). Studien indikerer at tekster med kvinnelige forfatternavn vurderes som mindre viktige og mindre innovative sammenlighet med tekster med mannlige forfatternavn. (Det var de samme tekstene som ble vurdert, der forfatternavnet skiftet mellom kvinnelig og mannlig.) Studien tyder også på at det er størst interesse, blant både kvinner eller menn, for å inngå samarbeid med mannlige forskere innenfor mannlig kodete felt (Knobloch-Westerwick mfl. 2013; se også Moss-Racusin mfl. 2012). Om kjønnsbalanse i forskning i en nordisk kontekst, se eks. Bergman og Rustad (2013).
randi gressgård: Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia 27 2 pk-uttrykket fikk sitt gjennombrudd etter at den konservative politiske kommentatoren, John Taylor, skrev artikkelen Are you politically correct? i New York Magazine i 1991. Her beskylder han den intellektuelle kultureliten såkalte multikulturalister, feminister, radikale homoseksuelle, marxister og nyhistorikere for en slags sammensvergelse: De enes om at det amerikanske samfunnet og den vesterlandske kulturen er gjennomgående rasistisk, sexistisk og undertrykkende. Den politisk korrekte kultureliten står etter sigende for autoritativ menings- og ytringssensur som undergraver vanlige folks frihet (Ekdal 2011; Jonsson 2011). 3 Meritokrati viser til et rettferdighetsprinsipp som går ut på at stillinger og utmerkelser skal fordeles i henhold til individuelle kvalifikasjoner. En snakker om myten om meritokratiet når en kan påvise institusjonaliserte maktstrukturer som forhindrer likebehandling (se Young 1990: 200 205). Litteratur Aftenposten (2013). «Norge er verdens mest feminine land bortsett fra Sverige». Intervju med Harald Eia, 24. mai. Hentet fra: http://www.aftenposten.no/amagasinet/norge-er-verdensmest-feminine-land---bortsett-fra-sverige-7209495.html. Ahmed, S. (2010). «Feminist killjoys (and other willful subjects)». The Scholar and Feminist Online, 8(3). Hentet fra: www.barnard.edu/sfonline. Ahmed, S. (2012). On being included: Racism and diversity in institutional life. Durham: Duke University Press. Appadurai, A. (2006). Fear of small numbers: An essay of the geography of anger. Durham: Duke University Press. Hentet fra: http://www.studyplace.org/w/images/f/fd/appadurai.pdf. Bacchi, C. L. (1996). Affirmative action: Women, equality and category politics. London: Sage. Bergman, S. og L. M. Rustad (2013). Norden et steg nærmere kjønnsbalanse i forskning? Fellesnordiske strategier og tiltak for å bedre kjønnsbalansen blant forskere i akademia. TemaNord 2013: 513. Nordisk Ministerråd. Hentet fra: http://dx.doi.org/10.6027/tn2013-513. Brown, W. (2006). Regulating aversion: Tolerance in the age of empire. Princeton: Princeton University Press. Ekdal, N. (2011). «Debatt-dödaran». Essay som inngår i P.K. en utställning om intolerans, 29.01 12.08. Forum för levande historia. Hentet fra: http://www.levandehistoria.se/pk/essaer. Gullestad, M. (2006). Plausible prejudice: Everyday practices and social images of nation, culture and race. Oslo: Universitetsforlaget. Haraway, D. (1988). «Situated knowledges: The science question of feminism and the privilege of partial perspective». Feminist Studies, 14(3): 575 599. Jonsson, S. (2011). «PK, eller konsten att dominera utan att argumentera». Essay som inngår i P.K. en utställning om intolerans, 29.01 12.08. Forum för levande historia. Hentet fra: http:// www.levandehistoria.se/pk/essaer.
28 nytt norsk tidsskrift 1/2014 Khemiri, J. H. (2013). «Bästa Beatrice Ask». Kronikk i Dagens Nyheter, 13. mars. Hentet fra: http:// www.dn.se/kultur-noje/basta-beatrice-ask. Knobloch-Westerwick, S., C. J. Glynn og M. Huge (2013). «The Matilda effect in science communication: An experiment on gender bias in publication quality perceptions and collaboration Interest». Science Communication Online First, 1 23. Hentet fra: http://scx.sagepub.com/content/ early/2013/01/24/1075547012472684. Moss-Racusin, C. A., J. F. Dovidio, V. L. Brescoll, M. J. Graham og J. Handelsman (2012). «Science faculty s subtle gender biases favor male students». PNAS, Early edition, 21 August: 1 6. Hentet fra: www.pnas.org/cgi/doi/10.1073/pnas.1211286109. Orelus, P. W. (2011). Courageous voices of immigrants and transnationals of color: Counter narratives against discrimination in schools and beyond. New York: Peter Lang. Pharr, S. (1997). Homophobia: A Weapon of Sexism. Berkeley, ca: Chardon Press. Hentet fra: http:// www.csusm.edu/sjs/documents/homophobiaaweaponofsexismcondensed.pdf Pierce, C. (1995). «Stress analogs of racism and sexism: Terrorism, torture, and disaster». I C. Willies, P. Rieker, B. Kramer og B. Brown (red.): Mental Health, Racism, and Sexism (s. 277 293.) Pittsburgh, pa: University of Pittsburgh Press. Puwar, N. (2004) Space invaders: Race, gender and bodies out of place. Oxford: Berg. På Høyden (2013a). «Klagar UiB inn for sivilombodsmannen». 30. januar. Hentet fra: http://nyheter. uib.no/?modus=vis_nyhet&id=52450. På Høyden (2013b). «UiB kjønnsdiskriminerte mann». 7. november. Hentet fra: http://pahoyden.no/2013/11/uib-kjonnsdiskriminerte-mann. Sandler, B. L., A. Silverberg og R. M. Hall (1996). The chilly classroom climate: A guide to improve the education of women. Washington dc: National Association for Women in Education. Solorzano, D., M. Ceja og T. Yosso (2000). «Critical race theory, racial microaggressions and campus racial climate: The experiences of African American college students». Journal of Negro Education, 69(1 2): 60 73. Sue, D. W. (2003). Overcoming our racism: The journey to liberation. San Francisco: Jossey-Bass. Sue, D. W., C. M. Capodilupo, G. C. Torino, J. M. Bucceri, A. M. B. Holder, K. L. Nada og M. Esquilin (2007a). «Racial microaggressions in everyday life: Implications for clinical practice». American Psychologist 62(4): 271 286. Sue, D. W., J. M. Bucceri, A. I. Lin, K. L. Nada og G. C. Torino (2007b) «Racial microaggressions and the Asian American experience». Cultural Diversity and Ethnic Minority Psychology, 13(1): 72 81. Sue, D. W., A. I. Lin, G. C. Torino, C. M. Capodilupo og D. P. Rivera (2009). «Racial microaggressions and difficult dialogues on race in the classroom». Cultural Diversity and Ethnic Minority Psychology, 15(2): 183 190. Thun, C. og Ø. G. Holter (2013). Kjønnsbalanse og læringsutbytte: En studie av betydningen av kjønns(u)balanse for masterstudenters opplevelse av læringsutbytte og studiekvalitet. Oslo: Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO. Törnqvist, M. (2006). Könspolitik på gränsen: Debatterna om varannen damernas och Thamprofessurerna. Lund: Arkiv förlag. Underlid, K. (2013). Å bli hersa med: Utilbørlig sosial dominans på jobben. Oslo: Gyldendal Akademisk. Wang, J., J. Leu og Y. Shoda (2011). «When the seemingly innocuous «stings»: Racial microaggres-
randi gressgård: Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia 29 sions and their emotional consequences». Personality and Social Psychology Bulletin, 37(12): 1666 1678. Wells, C. P. (2000). «The perils of race and gender in a world of legal abstraction». University of San Francisco Law Review, 34: 523 535. Hentet fra: http://papers.ssrn.com/sol3/ papers.cfm?abstract_id=2212950 Young, I. M. (1990). Justice and the politics of difference. Princeton: Princeton University Press.