Collaborism Under ledelse av Espen Henningsen, Jan Skomakerstuen, Sindre Wam, Stay One. Espen Med bidrag Henningsen, fra billedkunstnerne Henrik Jan Mojord, Skomakerstuen, Sindre Wam, Ruben Aas Arvesen, Sindre Lars Kjemphol, Wam. Jon Eide, David R. Emberland, David Stenmark, Casper W. Jackson, Hans Martin Øien, Andre Eriksen. Writer team: opt.kk, skog, hunter, alfa, jameone, fonio, zoer, ohno, ide, eksm, toms, pluss special features... KUNST PÅ VANDRING 1
2
Velkommen! Velkommen til årets Kunst på vandring! I år er det det improvisatoriske uttrykket som presenteres. Kunstverkene blir i stor grad til i monterings prosessen, noe som betyr overraskelser for noen og enhver! Kunstnergruppen Collaborism, ved Espen Henningsen, Jan Skomakerstuen, Sindre Wam og Stay One med flere står for årets kunstproduksjon til Kunst på vandring 2011. Med en forankring i graffitiestetikken bygger kunstnerne store konstruksjoner og installasjoner i tillegg til veggmalerier. Det er energisk og visuelt slående uttrykk som publikum vil få gleden av å oppleve! Lørdag 9. april kl. 13.00 åpner Kunst på vandring på Kolben Kulturhus i Kolbotn. Collaborism viser sine verk både ute på plassen foran kulturhuset og inne, hvor man kan oppleve utstillingen i fojaeèn og i galleriet ved biblioteket. Fra Kolben vandrer utstilling videre til Årnes, og lørdag 21. mai kl. 13.00 åpner Kunst på vandring her. I Nes Kulturhus vises utstillingen ute og i galleriet ved biblioteket. Vi ønsker alle velkommen til åpninger lørdag 9. april og lørdag 21. mai! Ellers kan man se utstillingene i kulturhusenes åpningstider for øvrig. Rikke Komissar, daglig leder ved Akershus Kunstsenter, og Monica Holmen, prosjektkoordinator Kunst på vandring 2011. 3
Med utgangspunkt i graffitiens slående estetikk Graffiti er noe som preger de fleste bybilder, og meningene rundt hvorvidt dette er fint eller stygt, er mange og delte. Den gjengse oppfatningen blant den eldre garde heller kanskje mest i retning av sistnevnte, mens blant de yngre er oppfatningen en annen. Så hva er egentlig tilfelle? Kan ikke et monumentalt graffitimaleri være vel så estetisk som et Rubensmaleri? Graffitien står for et kraftig visuelt uttrykk som fortjener vel så mye oppmerksomhet som den såkalte «høykunsten»? Mye samtidskunst har nettopp sitt utspring i graffitien og denne populærkulturelle estetikken. Vi har i år valgt å presentere kunstnergruppen Collaborism. Arbeidene deres kjennetegnes av nettopp en forankring i graffitiestetikken. Man kjenner igjen den samme fargesprakende estetikken, de levende linjene og det visuelt kraftfulle uttrykket. Imidlertid dreier det seg ikke her utelukkende om malerier, men også om installasjoner, konstruksjoner og skulpturer. Verkene bygges og settes sammen på stedet. Med andre ord er det improvisatoriske en vesentlig side ved arbeidene til Collaborism, og årets Kunst på vandring vil by på overraskelser for både publikum og oss! Kunstnergruppen Collaborism drives under ledelse av Espen Henningsen, Jan Skomakerstuen, Sindre Wam og Stay One. Collaborism ble formet under jobbing med Sisyfos Minigolfklubb* og andre større prosjekter, hvor samarbeid mellom kunstnere har vært fellesnevneren. Som kunstnerne påpeker selv: «Collaborism er ikke en fast gruppe, men snarere et forum der kunst og samarbeid er de bærende elementene, og hvor prosjektet tar form ut fra deltagernes kvaliteter. Samarbeidet gir en bredere erfarings- og idèbank, samt mer arbeidskraft og ressurser til å gjennomføre større produksjoner med flere uttrykksformer. Målsetningen til Collaborism er å nå deler av befolkningen som ellers bryr seg lite om kunst.» Collaborism har et visuelt uttrykk som har sin forankring blant annet i graffitiestetikken. Dermed skapes det en tydelig rød tråd gjennom gruppens arbeider. Det er det tidvis røffe, men slående visuelle uttrykket som vil prege årets Kunst på vandring-prosjekt. Ved å vise Collaborisms arbeider ønsker Kunst på vandring 2011 å rette søkelyset mot denne stigmatiserte subkulturen, og peke på og fremheve det sterke visuelle uttrykket som finnes her, som man også finner igjen hos flere kunstnere. Det handler om å vise hvordan dette visuelle uttrykket kan kanaliseres på de «rette» stedene og slik være profesjonell og fengslende kunst. *Sisyfos Minigolfklubb er en minigolfklubb hvor hvem som helst kan bli medlem. Gruppen bygger monumentale installasjoner som fungerer som mini golfbaner. Basert på legenden om Sisyfos, den greske guden som dytter en stein opp en fjellside, men som aldri når til topps fordi steinen ruller ned igjen. Det er altså en umulig oppgave han har satt seg fore, slik flere av banene til Sisyfos Mini golf klubb ofte virker uoverkommelige. Samarbeidet og utnyttelse av hver andres kompetanse er det essensielle i Sisyfos Minigolfklubb så vel som i Collaborism. 4
5
6
Ulovlig graffiti: et estetisk prosjekt I den offentlige debatten er graffiti stygt. Graffiti er et lukket og ukjent estetisk univers for de fleste utenfor graffitimiljøet. At skriften på veggen i denne forstand er tom for mening for utenforstående, gjør det mulig å fylle den med ny mening, fjernt fra graffitikulturens eget estetiske univers. Slik blir det mulig å forene graffiti med symbolkraft knyttet til forfall og farer, slik vestlige graffitijegere med vekslende hell og vekslende intensitet har forsøkt de siste tiår. For taggere og graffitimalere er det annerledes. Graffitiens formspråk tilfredsstiller et estetisk begjær hos dem. Graffitien henter sitt uttrykk fra tegneserier, reklame og moderne kunst, fra bygårder og portrom, høyblokker og bilkøer, heisekraner og våt asfalt, neonlys og menneskemengder. Det er en stil preget av fart, bevegelse, urbanitet, maskulinitet, aggressivitet, ertende lek og forsvarskamp. Graffiti er ikke skjønn romantikk og vakker harmoni, den er kantet og hard i uttrykket, pågående og aktiv. Pulsen i graffitiutttrykk treffer hjertets rytme og puls i unge guttekropper i hele verden. Graffiti er kulturell globalisering med røtter i ungdoms felles erfaringer i verdens storbyer. Jeg er ofte møtt med vantro når jeg beskriver hvor mye graffitimalere investerer i graffiti som et estetisk prosjekt. Timesvise felles studier av all verdens graffitimagasiner med diskusjon av bildenes stil og kvalitet, øving, øving på papir for å få tagen til å swinge; den kulturelle produksjonen er til tider frenetisk høy og sprenger alle ideer om normalarbeidsdagen. I så måte har de meget til felles med ungdom som investerer store arbeidsmengder i daglige, timevis musikkøvelser: Beherske tek nik ken, så det personlige og kunstneriske fritt kan spille seg ut. Unge graffitimalere har kunstneriske intensjoner og estetiske prosjekter. 7
Andre malere er i stand til å lese bildene deres og felle en estetisk dom ut fra kriterier som er utviklet innenfor graffititradisjonen. Dette skjer hele tiden på gategalleriene. Det er neppe mange andre estetiske prosjekter i byen som sees av like mange og diskuteres av like mange med like stor sakkunnskap og med like stor iver. Begrepet om respekt brukes ofte av graffitimalere. Respekt skapes stor grad i konkurranse med andre menn; graffitikulturen er i likhet med andre kreative felt en konkurransekultur. Hvem er best, hvem er størst? Ulovlig graffiti gir mye større respekt enn lovlig graffiti. Lovlig graffiti er en liten blindtarm i graffitikulturen. Lovlige graffitivegger på gata finnes nesten ikke lenger og svært få malere foretar klassereisen fra gategalleriene til kunst galleriene. Det er heller ikke en klassereise som nødvendigvis skaper respekt. Hardcore graffiti er for alle, slik gata er for alle. Graffitien har sine stjernegallerier og sine hierarkier med toys, wannabees og kings. Men alle får sjansen og ønskes velkommen. Og stjernene nekter å la seg innrullere som varer i finkunstens økonomiske kretsløp. Fra et hardcore graffitiståsted er kunstgalleriene i beste fall nokså uinteressant, i verste fall selling out og kommers. I motsetning til kunstgalleriene er gategalleriene åpne, demo kratiske og anarkistiske. Ulovlig graffiti er en estetisk geriljakrig mot den private eiendomsretten av det offentlige rom og graffitiens største provokative kraft, men også den største kilden til respekt innad i graffitikulturen. Estetiske kvaliteter er ikke enerådende kilde til respekt. En vurdering som vil hvile på et solid fundament, må kunne kodene som knyttes til mange elementer i et helhetsinntrykk, som teknikken, originaliteten, stilen, størrelsen og risikoen. Ulovlig graffiti er en risikosport. Den som har lyktes i å lage mye graffiti på et område som sees av mange og der politi og vektere driver intensiv overvåking, kan få like mye respekt som en som har laget en vakker graffiti på en ufarlig, bortgjemt plass i byen. Samtidig øker respekten kraftig hvis en maler er i stand til å kombinere risiko og estetikk. Et felles mål for graffitimalere over hele verden er å lage et visuelt sjokk, et bilde som får tilskuerne til å sperre opp øynene i imponert overraskelse, et bilde som på dramatisk vis bryter hverdagens grå tristesse med svære, fargerike bilder. Med den stedige insistering på offentlige vegger som graffitiens riktige underlag, tiltar graffitimalerne seg en plass og erobrer en synlighet i bybildet hverken de eller deres sosiale praksis er tiltenkt. I stedet insisterer de på sin ytringsfrihet i det offentlige rommet og utroper sine selvbevisste seiersrop som triumferende og farge sprakende provokasjoner mot de rådende hierarkier. Cecilie Høigård 8
9
10
Kunstnernes tanker rundt egne arbeider og graffiti Monica Holmen i møte med Espen Henningsen og Jan Skomakerstuen. Vi har tatt en prat med et par av kunstnerne, for å snakke litt om arbeidene, Collaborism og graffitiestetikken. De har alle ulik bakgrunn, og veien til kunsten var forskjellig. Veien til kunsten På det klassiske spørsmålet om «veien til kunsten» og ikke minst eventuelle koblinger til graffitimiljøet kan Espen Henningsen fortelle hvordan dette var noe som ikke bare begynte å interessere ham i tenårene, men også hvordan det ble en mulighet til å fortsette å tegne; - Graffitien redda meg fra å slutte å tegne. Det var ikke adrenalin og spenning som fanget meg, men det grenseløse formspråket. Derfor er det kanskje ikke så unaturlig at jeg endte som kunstner. Det var ikke så mange lovlige steder å male graffiti der jeg kommer fra, og får man for mange begrensninger som ung, blir man tvunget til å være kreativ. I mangel på vegger og spraymaling spente jeg derfor opp laken i garasjen og malte med olje. Senere i livet har omgangskretsen innbefattet flere og flere graffitimalere. Jan Skomakerstuen på sin side hadde en litt annen vei inn i kunstens gemakker; - Det var ingen opplagt vei til kunsten. Før jeg ble fenget av amerikansk subkultur, hadde jeg i flere år tenkt å bli ingeniør. Men så oppdaget jeg Blitz tidlig på 80-tallet, og i tillegg ble jeg utrolig skolelei, så den skuta havarerte grundig. Men etter noen år med virring ble det Statens Kunstakademi. Triggere til inspirasjon Hvor er det så disse kunstnerne henter inspirasjon fra? Er det graffitiens verden, kunstens verden, eller ingen av stedene i det hele tatt? En herlig blanding kanskje? - Jeg har veldig vanskelig for å trekke frem enkeltindivider, det er varierende hva som inspirerer. Fargekombinasjoner på en sko kan funke som inspirasjon den ene dagen, en søt tegnefilm eller et blodig tv-spill kan være inspirerende den neste dagen. Altså alt fra trivielle hverdagsobjekter til ekstreme fiksjoner, forteller Henningsen. - Fra kunsthistorien kan jeg jo nevne Piet Mondrian og Robert Rauschenberg. Men det er mer slik at veien går fra Piet Mondrian via Robert Rauschenberg videre til tivoli og massemedier som inspirasjon, foruten navnene innen graffitien naturligvis. Skomakerstuen nevner også flere personligheter fra kunsthistoren; - Kunstnere som Bruce Neumann, Kjartan Slettemark, Jackson Pollock, den svenske duoen Bigert og Bergstøm og ikke minst Edvard Kienholz fungerer som viktige inspirasjonskilder. Annet som trigger kreativiteten er arkitektur, broer og urbane landskap. Graffiti og kunst Hva er det så med graffitien som er så fascinerende? Skomakerstuen forteller litt om sitt forhold til graffitien; - Min fascinasjon for graffiti ble vekket i 11
1982-83 via Sky Channel, en kanal som var veldig viktig for meg; her oppdaget jeg amerikansk kultur som graffiti, hip-hop og skating. Men jeg har ingen bakgrunn innen graffiti å skryte på meg. Det ble med noen spede forsøk i 83-84. Det fantes heller ikke noe miljø, ikke som jeg visste om i hvert fall, så jeg var alene med «cansene» (red.: spraybokser). Jeg husker heller ikke hvor jeg fikk disse fra, sikkert fra diverse malebutikker. Så det ble med masse skisser, gjerne tegnet i skoletimene, når fagene ble for kjedelige. Med andre ord driver jeg ikke med graffiti som de andre her, men kulturen og estetikken har opptatt meg i alle år. Jeg bruker elementer fra dette i min kunst, selv om det kan være vanskelig å se noen ganger. Henningsen forteller videre hvordan det stadig oppstår koblinger mellom «graffitiverdenen» og «kunstverdenen»; - Holdningsmessig har det skjedd mye med folk som maler graffiti. På midten av 90-tallet ville det vært uaktuelt for en gjennomsnittelig graffitimaler å stille ut i et galleri eller samarbeide utover det å male en hel togvogn. Det er dessuten flere graffitimalere som har bidratt til å introdusere graffitien på kunstscenen: Futura 2000, Dondi og Seen kan for eksempel nevnes. Henningsen presiserer videre hvordan graffitiutøvere utgjør en kompleks gruppe; - Siden alle yrkeskategorier er representert - du finner for eksempel snekkere, elektrikere, arkitekter - og folk stadig blir eldre, er det kult å oppleve at de også blir mer søkende og eksperimentelle i graffitiens kunstneriske uttrykk. Samarbeid Et eksempel på dette er nettopp Collaborism der samtidskunsten har iboende referanser til, og trekker veksler på, graffitiens visuelle ut trykk. Samtidig kommer kompleksiteten blant de deltagende også til syne; - I prosjektene våre liker vi å inkludere alt fra vanlige kunstnere til hobbysnekkere og tag gere. Collaborism består av et varierende antall personer, og dette er en organisk gruppe; - De andre som er med utover ledelsen er ikke nødvendigvis utdannet kunstnere, men her kommer «Collaborism-ånden» inn, hvor samarbeid og inkludering er fellesnevneren. Collaborism er ikke en fast gruppe, men snarere et forum der kunst og samarbeid er de bærende elementene, og hvor prosjektet tar form ut fra deltagernes kvaliteter. Samarbeidet gir en bredere erfarings- og idébank, samt mer arbeidskraft og ressurser til å gjennomføre større produksjoner. Målsetningen er å nå deler av befolkningen som ellers bryr seg lite om kunst. Improvisatorisk Det improvisatoriske og prosessuelle er en annen vesentlig side ved arbeidene til Collaborism. Men er det bare «sånn det er» eller ligger det spesifikke årsaker bak? - Det at vi jobber improvisatorisk gjør at vi kan lage arbeider hvor som helst, når som helst, på hvor kort tid som helst. Med andre ord er vi svært fleksible. Ingen jobb er for stor, ingen jobb er for liten heller, forklarer Henningsen. - Samtidig er dette en del av oss. Vi jobber ikke slik bare med Collaborism. Det er alltid små og store prosjekter og bilder som står rundt i atelieret; det er noen planer som venter på den rette konteksten. Skomakerstuen legger også til; 12
- Jeg er enig i at vi er improvisatoriske når det gjelder smidighet i forhold til sted og tid. Men det er også viktig å understreke at det «fundamentet» vi kan improvisere rundt/på, krever mye planlegging. Særegen estetikk Konsekvensen av det improvisatoriske gir seg til kjenne i en særegen og gjenkjennelig «Collaborism estetikk». Henningsen forteller litt om hvor denne kommer fra; - Estetikken er et resultat av en løs plan og en veldig organisk prosess. Vi forholder oss ofte fritt til rommet vi arbeider i, og alle prosjekter har begrensninger som former arbeidene visuelt. Kort sagt er det et resultat av å jobbe med et stort spenn av kompetanse diktert av tid og rom. - Med verket Frontside Disaster som ble vist på Youngstorget var graffitiestetikken viktig; på grunn av beliggenheten og Oslos nulltoleranse. Men ellers så tenker jeg ikke så mye på den estetikken kontra andre uttrykksformer som blir brukt i våre fellesprosjekter. På grunn av omfang og kraftig virkemidler, så blir det synlig. Jeg tror også at publikum fokuserer mye på graffitien fordi veldig mange ser på det som vandalisme og ikke kunst, utdyper Skomakerstuen. Profesjonalisering Ser man kunstprosjektene til Collaborism, er det kanskje nærliggende å tro at disse kunstnerne har nære tilknytninger til graffitimiljøet sett ut fra det estetiske uttrykket, men det er ikke tilfelle; - Ingen av oss har vært spesielt delaktig i miljøet, men begge er veldig glad i fenomenet graffiti. Henningsen forteller at han likevel har et mer «hands on» forhold til det; - Det har vært en av de mest tidkrevende hobbyene mine de siste femten åra. Jan derimot «sampler» mer og lager nye versjoner av noe han har sett på gata. En tusj-tag kan for eksempel få ny finish gjennom neon eller silketrykk. Det viktigste er uansett at kunsten gjør det mulig for oss å eksperimentere med dette uttrykket innenfor andre perspektiv, og andre begrensninger og muligheter. Det er et annet format å jobbe med når man jobber på et galleri; både større eller mindre. Men det er også et helt annet tidsperspektiv og man har ofte bedre tid på seg. På gata gjør man ofte alt man kan for å effektivisere, mens vi ofte gjør alt i vår makt for å komplisere produksjonen i forbindelse med kunstscenen. Samtidig er det et poeng for kunstnerne å vise disse arbeidene i en gallerikontekst eller tilknyttet et mer profesjonelt produsentapparat, slik de nå gjør i Kunst på vandring. - Helt siden akademitiden på 90-tallet, så har jeg vært tilhenger av å få graffitien inn i gallerirommet, føyer Skomakerstuen til. Det er likevel det kraftige visuelle uttrykket man kan finne i graffitien og de større prosjektene som er noe av det som knytter menneskene i Collaborism, på tross av ulik bakgrunn; - Det handler om en profesjonalisering av det man interesserer seg for. Det viktigste av alt er likevel at dette er noe som samler oss. 13
14
15
16
Formidling Årets Kunst på vandring har særlig ungdom som målgruppe. Derfor vil den formidles til denne publikumsgruppen, gjennom ungdomsskolene. Målet er at vi gjennom formidling av årets utstilling kan vise hvordan kunst kan være flere ulike estetiske og visuelle uttrykk. Formidling tilbys primært mandager og tirsdager i utstillingsperioden, og i kulturhusenes åpningstider. Dersom man ønsker omvisning i utstillingen er det bare å kontakte formidlingsansvarlig Monica Holmen på e-post: mncaholmen@gmail.com 17
Espen Henningsen (1981) er utdannet fra Statens Kunstakademi i Oslo, og er gjestelærer ved Einar Granum Kunstfagskole. Han kan vise til en omfattende utstillingsvirksomhet, både separat- og kollektivutstillinger, og er aktiv i kunstprosjektet Sisyfos Minigolfklubb. I 2008 deltok han på Høstutstillingen med Collaborism, og på utstillingen Lights On, vist på Astrup Fearnley Museum for Moderne Kunst, hvor han viste Improvised Wall Piece i samarbeid med Lars Kjemphol. Han var også med på installasjonsprosjektet Frontside Disaster (2009). Henningsen har gjort flere utsmykningsoppdrag, blant annet for Skatt Øst og Price Water Coopers, begge i samarbeid med Eivind Blaker. Stay One (198X) er utdannet og jobber som håndtverker. Han er et kjent navn i graffitimiljøet både inn- og utland, og representerer det legendariske crewet KD fra Bronx i New York. De siste ti årene har han blitt booket til å spraye graffiti på de fleste HipHop-jams rundt omkring i Norge. I 2010 deltok Stay på Rooftop Legends graffiti jam på Manhattan, New York. Stay har vært med på flere større kunstprosjekter med Collaborism, som Høstutstil lingen 2008, FrontsideDisaster i 2009 og Oxymoron på Galleri KHK i 2010. 18
Jan Skomakerstuen (1966) er utdannet fra Statens Kunstakademi i Oslo. Han arbeider som høyskolelektor ved KhiO, og er styremedlem i Norske Grafikere. Bak seg har han en langvarig og omfattende utstillingsaktivitet. Han har deltatt på Høstutstillingen (1995, 2006, 2007) samt med Collaborism i 2008. Året etter var han med på prosjektet Frontside Disaster, et spektakulært installasjonsprosjekt som ble oppført på Youngstorget. Skomakerstuen jobber primært med lysdesign og installasjonskunst. Han har stått for lysdesignet på flere teateroppsetninger og konserter. Sindre Wam (1984) studerer ved Bergen Arkitektskole, og uteksamineres som sivilarkitekt i 2013. Wam har deltatt på Høstutstillingen med Collaborism i 2008, men også stilt ut egne arbeider på ulike gruppeutstillinger. I tillegg har han flere utsmykningsoppdrag bak seg, blant annet for Porsgrunn Kunstforening og Bergen Arkitektskole. 19
Visningsstedene 2011 Kolben Kulturhus Kolben Kulturhus ligger midt i Kolbotn sentrum, rett ved siden av togstasjonen. I 2004 ble grunnsteinen lagt ned, og i november 2005 sto Kolben klart. Den formelle åpningen skjedde i mars 2006. Kolben er et sameie mellom Oppegård kommune, Kolbotn Torg AS og AL Samfunnshuset. Kulturhuset er tegnet av Dyrvik Arkitekter AS og har et bruttoareal på ca. 11 300 m2. Kolben huser mange ulike kulturtilbud, til unge og eldre, lag og foreninger. Her finner man bibliotek og galleri, hvor det jevnlig vises utstillinger. Oppegård Kulturskole holder til her, det samme gjør tjenester som Frivillighetssentralen, Kolben eldresenter og flere andre virksomheter. For mer informasjon besøk hjemmesiden på www.kolben.no Nes Kulturhus Nes Kulturhus ligger i Årnes sentrum ved gamle Årnes skole, en kort spasertur fra togstasjonen. Byggingen begynte i 1999, og i 2001 sto Nes Kulturhus ferdig. Nes Kulturhus er bygget av entrepenør Borgen AS og Romerike Arkitekter AS. I Nes Kulturhus finner man et mangfold av kulturtilbud. Her er det kino og kulturkafé i tillegg til bibliotek og galleri. Det arrangeres konserter og teaterforestillinger, og ungdommen har musikk- og kunstverksted her. For mer informasjon besøk hjemmesiden på www.neskulturhus.no 20
21
22
Work in progress 23
24
25
Takk til... I år har vi vært så heldige å bli støttet av flere ulike aktører. Disse har bidratt med materialer og annet utstyr til prosjektet. En stor takk rettes til alle disse! Prosjektet er støttet av Akershus Fylkeskommune og Norsk Kulturråd. 26
We, at Diesel, have a stupid dream. What would it be like to start a nation from scratch? To take what is great from the countries we know and ditch what is bad. To re-write the laws. To right social wrongs. A country for only the brave. Land of the Stupid, home of the Brave. We are creating a new and better nation. Join the movement and become a citizen at diesel.com 27
KUNST PÅ VANDRING 9/4-1/5 Kolben Kulturhus Strandliveien 1 Kolbotn 21/5-19/6 Nes Kulturhus Skolegata 10 Årnes Collaborism Under ledelse av Espen Henningsen, Jan Skomakerstuen, Sindre Wam, Stay One. Kunst på vandring er et pilotprosjekt initiert av Akershus Fylkes kommune på bakgrunn av arbeidet med Kunstpolitisk Plan. Både kunstnere, kulturhus og produsenter har et ønske om å formidle profesjonell kunst til et bredere publikum i fylket. Utstillingene produseres av Akershus Kunstsenter, og vises i ulike kulturhus og institusjoner i Akershus. Akershus Kunstsenter er et kunstnerstyrt visningssted for visuell kunst, med beliggenhet i Storgt. 4 i Lillestrøm. Vi har skiftende utstillinger, vi produserer utstillinger for Den kulturelle skolesekken, for helse- og sosialinstitusjoner, og for den Den kulturelle spaserstokken. I tillegg har vi kunstbutikk og leselounge. For mer info: www.akershuskunstsenter.no Arrangør og produsent: Akershus Kunstsenter Samarbeidspartnere: Akershus Fylkeskommune, Kolben Kulturhus, Nes Kulturhus. 28 AKERSHUS KUNSTSENTER