NORSK FOR INTERNASJONALE STUDENTER

NORSK FOR INTERNASJONALE STUDENTER Nivå 2 SUBSTANTIV Ubestemt artikkel I de fleste tilfeller kan man ikke vite hvilken artikkel et substantiv har. Man må lære artikkelen sammen med substantivet. Predikativ med og uten artikkel Vi bruker ikke artikkel foran substantivet når substantivet forteller hva subjektet er, var eller vil bli: Jeg er muslim. Han er inder. Hun vil bli elektriker. Da jeg var barn,. Som muslim mener jeg at. Som barn bodde jeg i USA. Når substantivet forteller om en annen person enn subjektet, har vi artikkel: Jeg kjenner en muslim. Vi møtte en inder. Hun snakket med en elektriker. Entall - flertall De fleste substantiv har -er i flertall. Entall sønner (en) sønn En del substantiv slutter på -e i entall, og får bare -r i flertall: Entall jenter (ei) jente En del substantiv har uregelmessig bøyning. De fleste substantiv får -er i flertall: en elev - to elever. De som ender på -e i entall, får -r: ei jente - to jenter. Intetkjønnsord med én stavelse får ikke endelse: et hus - to hus. Mange ord for mål får ikke endelse: ei mil - to mil. Ord som slutter på -m med kort vokal foran, får -mm: en sykdom - to sykdommer. Problem har lang vokal foran -m og får vanlig endelse: to problemer. Ord som slutter på -ium og -eum mister -um i flertall. Faktum har flertallformen fakta. Konto kan ha regelmessig form kontoer eller konti. Alle substantivene skal stå i ubestemt form flertall; - etter tall og etter ordene mange, flere, noen, og når setningene kommer med nye opplysninger: De har fått problemer

Substantivbøyning Entall Hunkjønn : ei skive, ei drue to skiver, noen druer Hankjønn : en kopp tre kopper Intetkjønn (en stavelse ): et egg, et brød to egg, tre brød Sammensatte ord bøyes slik som siste del av ordet. Ei oste skive bøyes som ei skive, og et knekke brød bøyes som et brød, altså uten –er i flertall. Substantivene står i ubestemt form etter tall og noen. Substantiv som slutter på -el, trekkes sammen i flertall: en regel - to regler. Personer som slutter på -er, få -e i flertall: en baker - to bakere. Bestemt og ubestemt form Ubestemt form: lege Vi har ubestemt form etter ubestemt artikkel (en lege), etter genitiv (barnaslege), etter eiendomspronomen (din lege). Bestemt form: legen Vi har bestemt form foran eiendomspronomen (legen min). Vi har også bestemt form når vi henviser til en bestemt person eller rolle: Legen sa at... Hvis vi mener "en eller annen lege", kan vi ha ubestemt form, men da må vi også ha artikkel: En lege sa at... Substantivbøyning Hovedmønster Entall ubestemt bestemt ubestemt bestemt Hankjønn: en benk benken benker benkene Hunkjønn: ei dør døra* dører dørene Intetkjønn: et sted stedet steder** stedene Andre mønster: Intetkjønn, en stavelse: et land - landet - land - landene Personer på -er: en tysker - tyskeren - tyskere - tyskerne Vokalendring i ubestemt form flertall gir også vokalendring i bestemt form: bøker -bøkene. * Hunkjønnsord kan bøyes som hankjønnsord: en dør - døren - dører - dørene. ** et sted er unntak fra regelen om at enstavelsesord ikke får -er i flertall. Substantiv med uregelmessig bøyning Noen mønstre: a - e ei natt netter nettene

ei and ender endene en hovedstad hovedsteder hovedstedene ei strand strender strendene ei tang tenger tengene ei tann tenner tennene en mann menn mennene ei hand hender hendene en far fedre fedrene o – ø ei mor mødre mødrene en bror brødre brødrene ei bok bøker bøkene en fot føtter føttene ei rot røtter røttene en bot bøter bøtene en bonde bønder bøndene å – e ei hånd hender hendene a – ø ei datter døtre døtrene e - æ et kne knær knærne et tre trær trærne et håndkle håndklær håndklærne et lommetørkle lommetørklær lommetørklærne. Bøyning av substantiv Ubestemt form Etter mange og noen: mange venner noen bøker Etter genitiv: lærerens bok lærerens bøker I oppgaven må det være entall: lærerens bok, fordi adjektivet ny står i entall: Lærerens bok er ny (Men: Lærerens bøker er nye. ) Etter hvilken: Hvilket land (entall) hvilke land (flertall)

Bestemt form Foran pronomen: vennen min boka di I hunkjønn bruker vi –a i bestemt form + mi/di: kona mi Hvis vi bruker –en i bestemt form, har vi min/din: konen min. Bestemt form flertall etter en av: en av vennene mine. Sammensatte substantiv Et substantiv som forteller mer om et annet substantiv, skrives sammen med dette. Ordene kan settes rett sammen: skinnsko dameklær kjøkkenbord +-e En del enstavelsesord får -e: barnesko juletre + -s En del ord får -s: sportssko arbeidsklær Alle ord som ender på - dom,-skap, -het og -sjon får -s i sammensetninger. PRONOMEN Pronomen, 3. person Vi bruker han om personer som er gutter eller menn. Vi bruker hun om personer som er jenter eller kvinner. Når vi ikke snakker om personer: Vi bruker den om substantiv som er hankjønn og hunkjønn. Det gjelder også byer (en by) og elver (ei elv). Vi bruker det om substantiv som er intetkjønn. Det gjelder også land (et land). Vi bruker de både om personer og ting.

Det gjelder også stedsnavn i flertall. Pronomen, subjektform og objektform Entall Subjekt Objektform 1. person jeg meg 2.person du deg 3.person hun henne (jente, dame) 3.person han ham/han (gutt, mann) 1. person vi oss 2.person dere dere 3.person de dem Vi bruker subjektformen når ordet er subjekt i setningen: De er her. Ellers bruker vi objektformen: Jeg ser dem. Jeg snakker med dem. Refleksivt objekt Å ta på seg varme klær er et refleksivt uttrykk. Subjekt og objekt er samme person. I 3. person (han, hun, de) har vi en spesiell refleksiv form av pronomen, seg. Entall 1. person: Jeg må ta på meg varme klær. 2. person: Du må ta på deg varme klær. 3. person: Han må ta på seg varme klær. Hun må ta på seg varme klær. 1. person: Vi må ta på oss varme klær. 2. person: Dere må ta på dere varme klær. 3. person: De må ta på seg varme klær. Hun tar på henne varme klær betyr at hun tar på en annen jente/dame varme klær. Det er to ulike personer. Påpekende pronomen nærme lenger borte Hankjønn denne den Hunkjønn denne den Intetkjønn dette det disse de Påpekende pronomen avhenger av substantivets kjønn og tall, og av om det vi peker på er nær oss eller lenger borte: Liker du best denne jakka (her hos meg) eller den (der borte)? Liker du best disse sokkene (her hos meg) eller de (der borte)?

Pronomen og substantiv Pronomen kan bestemme om substantivet skal ha bestemt eller ubestemt form. Vi har ubestemt form etter eiendomspronomen: Mi bok Mine bøker Vi har bestemt form foran eiendomspronomen: Boka mi Bøkene mine Normalt har vi bestemt form etter påpekende pronomen: Denne boka Disse bøkene Pronomen og substantiv Pronomen kan bestemme om substantivet skal ha bestemt eller ubestemt form. Vi har ubestemt form etter eiendomspronomen: Min beste venn Mine venner Vi har bestemt form foran eiendomspronomen: Vennen min Vennene mine Husk flertall etter en av En av mine venner En av vennene mine Eiendomspronomen Min og din bøyes etter substantivet. Hankjønn: pennen min pennen din Hunkjønn: veska mi veska di Intetkjønn: passet mitt passet ditt : nøklene mine nøklene dine Refleksivt eiendomspronomen, sin I tredje person (hun, han, de) bruker vi sin når subjektet "eier" objektet. Pronomenet sin bøyes etter substantivet "Eier" Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Hun selger bilen sin hytta si huset sitt skiene sine

Hun skal selge bilen sin. (Hun eier bilen.) Han skal besøke mora si. (Det er hans mor.) Sin kan ikke stå i subjektet: Mora hans er syk. Eiendomspronomen Vår bøyes etter substantivet: Vi hjelper dattera vår. Vi hjelper sønnen vår. Vi hjelper barna våre. Sin bøyes etter substantivet: De hjelper dattera si. De hjelper sønnen sin. De hjelper barna sine. Vi bruker sin når subjektet er i 3. person (han, hun, de) og "eier" objektet. I subjektet kan vi ikke bruke sin: Dattera deres spiller fotball. Sønnen deres spiller klarinett. Barna deres går på skolen. Pronomen, objektform Subjektform jeg du han hun vi dere de Objektform meg deg ham/han henne oss dere dem Refleksivt objekt å glede seg Jeg gleder meg Du gleder deg Han gleder seg Hun gleder seg Vi gleder oss Dere gleder dere De gleder seg I 3. person (han, hun, de) er refleksivt pronomen seg. Subjekt og objekt er samme person.

Eiendomspronomen 3. person Hun reiser sammen med broren sin. De besøker besteforeldrene sine. Eiendomspronomenet er sin når subjektet "eier" objektet. Sin bøyes etter substantivet. I subjektet bruker vi ikke sin: Hun og broren hennes skal reise. Besteforeldrene deres gleder seg. VERB Presens Presens slutter oftest på r og kan være verb i en setning: Hun lager mat. Infinitiv Etter verbene vil, kan, skal, må, og bør har vi infinitiv: Hun kan lage mat. Etter en del andre verb og etter preposisjoner har vi infinitiv med å: Hun liker å lage mat. Hun er glad i å lage mat. Preposisjonen er del av et fast uttrykk: være flink til, være glad i, være opptatt med. Infinitiv og presens Presens kan være verb i en setning: Han snakker norsk. Hvilke språk snakker du? Infinitiv Etter verbene vil, kan, skal, må, bør har vi infinitiv: Han kan snakke norsk. Etter en del andre verb og etter preposisjoner har vi infinitiv med å: Han pleier å snakke norsk. Han har lyst til å snakke norsk Nåtid Når vi forteller om en situasjon som eksisterer nå, bruker vi vanligvis presens. Når vi forteller hvor lenge situasjonen har vart, bruker vi perfektum. Jeg bor her nå. Jeg har bodd her i ett år. Preteritum

Regelmessige verb har disse endelsene i preteritum: -te: like - likte begynne - begynte Slik bøyer vi mange verb med en konsonant før -e i infinitiv og noen verb med to like konsonanter. -et jobbe - jobbet slutte - sluttet Slik bøyer vi mange verb med to konsonanter før -e i infinitiv. Vi kan ha endelsen -a i stedet for -et: jobbet - jobba, slutte - slutta -de pleie - pleide Slik bøyer vi mange verb med -v eller -ei foran -e i infinitiv. -dde bo - bodde Slik bøyer vi noen verb som slutter på andre vokaler enn -e i infinitiv. Uregelmessig bøyning Mange verb har en annen form i preteritum: gå - gikk legge - la se - så selge - solgte skrive - skrev sove - sov stå - sto(d) ta - tok Uregelmessig bøyning Mange verb har uregelmessig bøyning. Infinitiv Preteritum Perfektum be ba(d) har bedt bli ble har blitt dra dro(g) har dratt drikke drakk har drukket dø døde har dødd

falle falt har falt finne fant har funnet forstå forsto(d) har forstått fortelle fortalte har fortalt få fikk har fått gi ga(v) har gitt gjøre gjorde har gjort gå gikk har gått ha hadde har hatt hjelpe hjalp har hjulpet holde holdt har holdt komme kom har kommet legge la har lagt ligge lå har ligget løpe løp har løpt møte møtte har møtt se så har sett selge solgte har solgt sette satte har satt si sa har sagt sitte satt har sittet skrive skrev har skrevet sove sov har sovet stå sto(d) har stått synes syntes har syntes ta tok har tatt treffe traff har truffet vinne vant har vunnet vite visste har visst velge valgte har valgt være var har vært Fortid Preteritum bruker vi om fortid. Vi snakker om noe som skjedde i fortida. Ofte har vi tidsuttrykk som: for noen år siden i fjor i 2003 da jeg var liten osv. Perfektum

kan vi bruke om noe som starter i fortida og fremdeles varer. Vi kan også bruke perfektum om noe som er skjedd før, men som har konsekvenser nå. Jeg har studert norsk i flere år Jeg studerer fremdeles norsk Jeg kan norsk nå. (fordi jeg studerte det i flere år i fortida) Framtid Skal + infinitiv bruker vi om framtid når vi kan planlegge eller bestemme over handlingen. Kommer til å + infinitiv kan vi bruke om tilstander som vi ikke kan bestemme over. Ordstilling Subjektet kommer først i setningen eller like etter skal: Jeg skal flytte I neste uke skal jeg flytte Pluskvamperfektum Vi lager pluskvamperfektum ved hjelp av hadde + perfektum partisipp av verbet. infinitiv preteritum perfektum lese leste har lest skrive skrev har skrevet lest og skrevet er perfektum partisipp. Vi bruker pluskvamperfektum for å fortelle at en handling var slutt før en annen handling i fortida: Da vi hadde spist, gikk vi ut. (Først spiste vi, så gikk vi ut.) Modalverb Presens skal vil må kan bør Preteritum skulle ville måtte kunne burde Modalverb i preteritum bruker vi blant annet i indirekte tale etter et annet verb i preteritum: Hun sier: Jeg vil ikke komme. (presens) Hun sa at hun ikke ville komme. (preteritum) Passiv Vi lager presens passiv med hjelpeverbet blir + perfektum partisipp av hovedverbet: Presens aktiv Presens passiv Legen opererer pasienten. Pasienten blir operert. Læreren gjennomgår oppgavene. Oppgavene blir gjennomgått. Perfektum partisipp finner vi i perfektum aktiv:

Infinitiv preteritum perfektum behandle behandlet har behandlet reparere reparerte har reparert sende sendte har sendt skade skadet/skadde har skadet/skadd gå gikk har gått gjøre gjorde har gjort Presens bruker vi om nåtid og fremtid. Passiv, preteritum Vi lager preteritum passiv med hjelpeverbet ble + perfektum partisipp av hovedverbet: Preteritum aktiv Preteritum passiv Legen opererte pasienten. Pasienten ble operert. De solgte huset. Huset ble solgt. Perfektum partisipp finner vi i perfektum aktiv: Infinitiv preteritum perfektum behandle behandlet har behandlet reparere reparerte har reparert sende sendte har sendt legge la har lagt lage laget har laget. Dersom vi nevner hvem som gjorde handlingen, bruker vi vanligvis preposisjonen av: Læreren forklarte oppgaven. Oppgaven ble forklart av læreren. ADJEKTIV Adjektivbøyning Adjektivene har e i flertall: De er billige. De er utenlandske. Intetkjønn Adjektivene har -t i intetkjønn: Det er kaldt. Adjektiv som slutter på ig har ikke t: Det er billig. Adjektivet ender på -e. Adjektiv som slutter på -el, blir sammentrukket og dobbelt konsonant forenklet: (gammel) >gamle Intetkjønn Adjektivet ender på -t. Noen adjektiv har -tt.

Adjektiv som slutter på -ig, får ikke -t. Moderne er ubøyelig. Det heter moderne i entall og flertall. Antonymer Personer er gamle eller unge. Ting er gamle eller nye. Ting er lette eller tunge. Oppgaver er lette eller vanskelige. Adjektiv og substantiv Disse + gode viser at substantivet må være flertall. Det er vanlig med bestemt form etter disse: kakene Noen gode viser at substantivet må være flertall. Vi har ubestemt form etter noen: kaker. Dette + godt viser intetkjønn entall. Det er vanlig med bestemt form etter dette: brødet. Et godt viser intetkjønn entall. Det må være ubestemt form etter et: brød Ei god viser at substantivet må være hunkjønn entall. Ubestemt form etter ei: kake. Denne + god viser entall hankjønn eller hunkjønn. Vanlig med bestemt form etter denne: kaka. Adjektiv og substantiv ubestemt form ei fin bok bestemt form den fine boka mange fine bøker de fine bøkene Adjektivet har bestemt form med artikkel foran et substantiv i bestemt form. Når adjektivet står etter et substantiv i bestemt form står det i ubestemt form: Boka er fin. Nasjonalitetsord Adjektivene har ikke -t i intetkjønn ubestemt form. I flertall og i bestemt form har de -e. Ubestemt bestemt Hankjønn/hunkjønn: en spansk film den spanske filmen Intetkjønn: et spansk slott det spanske slottet : noen spanske elever de spanske elevene Bestemt og ubestemt form Ubestemt form Adjektivet står i ubestemt form foran et substantiv i ubestemt form: et dyrt hus. Det har også ubestemt form etter substantivet og verbet: Huset er dyrt. Adjektivet bøyes i kjønn og tall: Hankjønn/hunkjønn en dyr leilighet, ei dyr jakke Intetkjønn et dyrt hus

mange dyre klær. Bestemt form Adjektivet står i bestemt form foran substantiv i bestemt form: det dyre huset. Adjektiv i bestemt form slutter på e. Artikkelen foran bøyes i kjønn og tall: Hankjønn/hunkjønn: Den dyre leiligheten Intetkjønn: : Uttrykk for likhet: Samme + substantiv: De betalte samme pris. Like + adjektiv, adverb Det er like kaldt der som her. De kostet like mye. Komparativ De fleste adjektiv får ere i komparativ: komparativ varm varmere Mange vanlige adjektiv har uregelmessig bøyning: komparativ gammel eldre god ung tung liten stor ille Komparativ bøyes ikke. Superlativ bedre yngre tyngre mindre større verre Det dyre huset De dyre klærne De fleste adjektiv ender på -est i superlativ. De som slutter på -som og -ig, ender på -st. Mange adjektiv har uregelmessige former: komparativ superlativ fin finere finest morsom morsommere morsomst vanskelig vanskeligere vanskeligst gammel eldre eldst

ung yngre yngst tung tyngre tyngst liten mindre minst god bedre best ille verre verst Foran substantiv i bestemt form får superlativen - e og artikkel foran. Det gjelder også når substantivet ikke nevnes. Når det ikke er underforstått et bestemt substantiv, bruker vi intetkjønn: Hankjønn/hunkjønn: den eldste (personen) i familien Intetkjønn: det eldste huset i byen, det verste jeg vet : de minste fuglene Når superlativen står etter substantiv og verb, kan vi oftest bruke ubestemt og bestemt form på samme måte: Denne boka er best eller: Denne boka er den beste Disse bøkene er best. Disse bøkene er de beste. I ubestemt form bøyes ikke superlativen Adjektiv brukt som substantiv Adjektiv kan stå alene i en setning på samme måte som et substantiv. Mange unge (mennesker) vil bli. De gamle (menneskene) får pensjon fra staten. Adjektivene bøyes på samme måte som om de hadde stått foran et substantiv: en rik (person) - den rike (personen) - mange rike (personer) - de rike (personene) Denne bruken av adjektiv er mest vanlig i flertall TALL OG MENGDER Priser Sju kroner og femti øre kan vi også si slik: sju femti. Fem kroner og sytti øre kan vi også si slik: fem sytti. (75 på gammel tellemåte må ha og mellom: fem og sytti ) Ordenstall Vi får ordenstall ved å sette -ende (-nde, -de) til grunntallet: Grunntall Ordenstall 8 åtte 8. åttende 18 atten 18. attende 80 åtti 80. åttiende 16 seksten 16. sekstende 60 seksti 60. sekstiende

17 sytten 17. syttende 70 sytti 70. syttiende Mange og mye mange + substantiv i flertall: mange lamper mye + entall, stofford, utellelig: mye lys verb + mye: Det regner mye. Mer og flere komparativ Utellelig: mye mer : mange flere utellelig Jeg drikker mye kaffe. Jeg drikker mer enn før. flertall Jeg spiser mange kaker, flere enn jeg bør. Flere kan også brukes om "ganske mange": Jeg har drukket flere kopper allerede. Flest og mest komparativ superlativ, tellelig: mange flere flest Entall, utellelig: mye mer mest Superlativ i bestemt form Vi har spist det meste (av maten = utellelig). Vi har spist de fleste (av kakene = flertall, tellelig). ingen, ingenting, noen eller noe Utellelig: ingenting eller ikke noe: Jeg så ingenting/ikke noe (generelt). : ingen eller ikke noen: Jeg så ingen/ikke noen (mennesker). Når setningen allerede inneholder negasjonen ikke, kan vi ikke bruke ingen eller ingenting. Da må vi bruke noen eller noe. Mengdeord med motsatt betydning Utellelig Mye eller lite arbeid Mer eller mindre arbeid (komparativ)

Mange eller få elever Flere eller færre elever (komparativ) Begge Begge brukes foran et substantiv i flertall, vanligvis i bestemt form. Bestemt form i flertall ender vanligvis på ene. Personer på er får -ne De som slutter på m foran korte vokal, får -mm i bestemt form. Barn heter barna i bestemt form flertall. Ubestemt jobber lærere rom barn Alt, all, alle, hele bestemt jobbene lærerne rommene barna Utellelig: Vi bruker all og alt ved stoff som vi ikke kan telle: Hankjønn/hunkjønn: all maten Intetkjønn: alt ølet Tellelig: Når det er én av ting som vi kan telle, bruker vi hele: hele eplet, hele kaka, hele klassen. Når det er flertall, bruker vi alle: alle kakene, alle glassene, alle familiemedlemmene. All, alt og alle kan ha substantivet i ubestemt eller bestemt form: Generelt Spesielt All mat er god. Vi har spist all maten. Alt øl er dyrt. Vi har drukket opp alt ølet. Alle kaker er usunne. Alle kakene er gode. ingen/ingenting ingen = ikke noen Vi bruker ingen/ikke noen om flertall. Ofte kan vi velge om vi vil bruke ingen eller ikke noen: Jeg kjenner ingen/ikke noen (personer). Vi har ingen/ikke noen lekser. ingenting = ikke noe Vi bruker ingenting/ikke noe om det vi ikke kan telle. Ofte kan vi velge om vi vil bruke ingenting eller ikke noe: Jeg forstår ingenting/ikke noe. I sammensatt verbform skal ikke stå etter første verb. Noen/noe skal stå etter siste verb.

Da kan vi ikke bruke ingen/ingenting: Jeg vil ikke møte noen. Vi har ikke fått noen lekser. Jeg har ikke forstått noe. Jeg vil ikke gjøre noe. PREPOSiSJONER OG ADVERB Årstider, høytider og preposisjoner Om + bestemt form om vinteren: generelt, vanligvis (nåtid, fortid, fremtid) Om vinteren er det kaldt her. Om vinteren pleide jeg å gå på ski. Vi planlegger å bo i Spania om vinteren. Til + bestemt form til vinteren: framtid, den vinteren som kommer. Jeg skal lære å gå på ski til vinteren. I + ubestemt form i vinter: denne vinteren, den nærmeste. Det er mye snø i vinter. Det var mye snø i vinter. Jeg skal flytte i vinter. Jul/påske Ved høytider som jul, påske, pinse er systemet annerledes: I + bestemt form (i julen/ i jula, i påsken/i påska) kan brukes både om fortid, nåtid og framtid. Det kan dreie som om det som vanligvis skjer i løpet av denne perioden, eller om en spesiell jul/påske: Hva gjorde du i påsken? Hva pleier dere å gjøre i påsken? Skal dere reise bort i påsken? Til + ubestemt form kan brukes om framtid: Barna kommer hjem til jul. Tidsuttrykk for siden forteller om et tidspunkt i fortida. om forteller om et tidspunkt i framtida. i beskriver en periode, noe som varer en viss tid. på bruker vi om et resultat, når man blir ferdig med noe i løpet av en viss tid. På Det er vanlig å bruke på om egenskaper ved ting. Preposisjonsuttrykk Preposisjonen er en del av et fast uttrykk og henger sammen med ordene foran.

Preposisjonsuttrykk Dette er faste uttrykk: ved siden av i nærheten av til høyre for til venstre for på grunn av til tross for Preposisjoner Dette er en vanlig bruk av preposisjonene: Til oss betyr at vi mottar noe, får noe. For oss betyr at det gjelder oss. Fra forteller om retning; komme fra et sted. Av forteller om årsak; dø av tuberkulose. Av forteller om en basis, et grunnlag; laget av fisk, og til å fortelle hvem som har gjort noe: laget av Per. Uttrykk forhensikt Når vi fortellerhvorfornoen gjør det de gjør, kan vi brukefor å + infinitiv: Han begynte på kurs.hvorfor?han ville lære norsk. Han begynte på kursfor ålære norsk. Adverb Adverb kan knytte setninger sammen og fortell hva slags forhold det er mellom setningene. Verbet kommer på plass nummer to. Tid: Først gikk de tur. Så kom de hjem. (Så betyr etterpå når det er adverb) Årsak: Det var kaldt. Derfor ville de ikke gå ut. Motsetning: Det var kaldt. Likevel gikk de ut. Tillegg: Det var kaldt. Dessuten regnet og blåste det. Lang, langt, lenge Adverb Tid: lenge Hvor lenge har du vært her? I to timer. De har ikke bodd her lenge (bare i noen uker). Distanse: langt Hvor langt har du reist? 200 kilometer. Det er langt til sentrum ( mange kilometer).

Adjektiv Foran et substantiv har vi adjektivet lang: Hvor lang vei er det? To kilometer. Hvor lang tid tar det? To timer. Ved verb som ha, ta og bruke må vi adjektiv+substantiv: Vi har lang vei. Det tar lang tid. Vi brukte lang tid Gradsadverb Noen adverb kan stå foran adjektiv og adverb. Nokså, temmelig og veldig har ulik styrke: Det er nokså vanskelig. (svakest) Det er temmelig vanskelig. Det er veldig vanskelig. (sterkest) Helt betegner noe fullstendig, noe absolutt: Det er helt riktig/galt/fantastisk. De er helt utslitt. Mye og enda står foran komparativ, enda er sterkere enn mye: Språket ditt er mye bedre nå, men det kan bli enda bedre. Mye bedre kan bety at det var ganske bra eller ganske dårlig før. Enda bedre kan vi bruke når det var bra før også. SETNINGER Ordstilling i hovedsetning Ordstillingen i hovedsetninger følger et fast mønster med verbet på plass nummer 2: 1 verb subjekt adverb verb Jeg bor ikke der nå. Nå bor jeg ikke der. Men jeg skal flytte snart. Snart skal jeg flytte. Og og men står foran selve setningen. Et trykklett objekt kan komme på samme plass som subjektet: Jeg liker meg ikke her.

Nå liker jeg meg ikke her. Ordstilling i spørsmål Spørsmål med spørreord har fast ordstilling: Spørreord verb(1) subjekt adverb verb(2) Når kommer dere? Hvorfor kommer du ikke? Hvorfor vil dere ikke komme? Hva har du gjort? Setningsadverb Disse adverbene står vanligvis etter (første del av) verbet. De kommer nok i morgen. Hun har ikke studert norsk. Dessverre og heldigvis kommer foran ikke, alltid og aldri: Hun kommer dessverre alltid for sent. Vi kan starte en setning med dessverre og heldigvis, men da kommer verbet etterpå: Dessverre kan hun ikke komme. Heldigvis klarte jeg eksamen. Det er også mulig å skille heldigvis og dessverre ut med en pause og komma: Dessverre, jeg kan ikke komme Ordstilling i leddsetninger I leddsetninger kommer subjektet foran verbet: Subjunksjon subjekt verb Da han var liten, Selv om det er kaldt, Verbet i hovedsetningen kommer rett etter leddsetningen: Da han var liten, bodde han i Spania. Selv om det er kaldt, gikk de ut. Det skal være komma etter leddsetningen Ordstilling i leddsetninger Subjunksjon subjekt adverb verb Hvis han ikke kommer,. Hvis han ikke har klart prøven,.

Adverb som ikke, alltid og aldri kommer foran verbet i leddsetninger For og Så For og Så knytter sammen to hovedsetninger. På samme måte som og og men har disse ordene ingen betydning for ordstillingen. 1 verb subjekt., for hun er flink., så hun vil gjerne studere.., og hun vil gjerne studere.., så nå vil hun gjerne studere Derfor er et adverb. Når vi begynner en setning med derfor, kommer verbet etterpå: 1 verb subjekt derfor vil hun gjerne studere For Etterforkommer en hovedsetning: for han var ikke frisk. Likevel, derfor Likevel og derfor er adverb som kan stå først i en hovedsetning. Etterpå kommer verbet: Likevel var han ikke frisk. Derfor var han ikke frisk. Hovedsetning 1 verb subjekt adverb for han var ikke frisk. selv om, fordi likevel var han ikke frisk Etter selv om og fordi kommer leddsetning: selv om han ikke var frisk. Leddsetning subjunksjon subjekt adverb verb selv om han ikke var frisk fordi han ikke var frisk Da eller Når Da innleder leddsetninger som forteller om en hendelse eller en tilstand i fortida Når innleder en leddsetning som forteller om framtid, og om hendelser som gjentar seg nå for tida, eller gjentok seg i fortida. Indirekte tale

En fortellende leddsetning starter med at ( som kan sløyfes). En spørrende leddsetning starter med om eller et annet spørreord. Når vi innleder med verb i preteritum, er det vanlig å bruke preteritum også i leddsetningen - i det første verbet. Også pronomen må ofte forandres. Leddsetning - Jeg vil ikke dra. Hun sa at hun ikke ville dra - Har du flyttet? Hun spurte om jeg hadde flyttet. - Hva sier de? Hun spurte hva de sa. Som-setning Som-setninger er leddsetninger som forteller mer om et substantiv som står foran. et hus som er nytt. et hus som ikke ligger i sentrum. et hus som vi liker godt. et hus som du må se. et hus som vi nok må pusse opp Ordet som står i stedet for ordet det i setningen i parentes.